IDÉDUGNAD

Folkebladet inviterer til idédugnad og diskusjon om aktuell anarkistisk politikk på Internett, herunder også valgdebatt når dette er aktuelt. Temaet er strategier for å fremme en mest mulig anarkistisk utvikling, og hindre reaksjonære og byråkratiske tendenser. Følg med på folkets ( i motsetning til øvrighetens) offisielle økonomisk-politiske debatt. Her er de beste og mer prinsipielle innleggene i debatten fra folk og media - det offentlige rom - samlet og analysert ut fra den oppdaterte sosialvitenskapelige forskningsfronten - sett ut fra folkets - ikke øvrighetens perspektiv. Dersom du er interessert i spesielle temaer sett samlet, benytt søkefunksjonen på nøkkelord.

Send ditt bidrag til idédugnaden, klikk her: DUGNAD. Denne debatten startet før Stortingsvalget 1997. Mye av argumentene synes å være brukbare også for senere stortings- og kommune-valg, og som elementer i en aktuell reelt demokratisk, dvs. anarkistisk politikk. Debatten blomstret opp igjen ved Stortingsvalget i 2001, i 2005 og 2009 og fortsetter med nye innlegg. Nedenfor følger innleggene inndelt tematisk og delvis kronologisk. Noen av innleggene er oppdatert av forfatterne og det kommer stadig nye innspill. Ved å klikke på romertallene i den tematiske innholdsfortegnelsen, kommer du direkte til de temaene du ønsker. Ved å klikke på "tilbake" i web-browser menyen, kommer du tilbake hit.

I debatten figurerer mange kjente navn fra det offentlige rom i Norge: Arne O. Holm, Hans M. Enzensberger, Ole Paus, Gerd-Liv Valla, Stein B. Hauglid, Reiulf Steen, Hallvard Bakke, Jens Stoltenberg, Einar Magland, Thorbjørn Jagland, Jan Petersen, Kjell Magne Bondevik, Gro Harlem Brundtland, Marie Simonsen, Andreas Hompland, Lasse Qvigstad, Kari Andersen, Kyrre Nakkim, Else øyen, Harald Stanghelle, Liv Blom, Kåre Willoch, Inge Lønning, Olav Versto, Christin Kristensen, Milton Friedman, Shabana Rehman, Nils Morten Utgaard, Mikhail Agursky, Arnt Tellefsen, Alf Ole Ask, Jan Petersen, Grete Monsen, Karsten Klepsvik, Iver B. Neumann, Jan Christensen, Johan Galtung, Tor-Aksel Busch, Odd Einar Dørum, Anthony Giddens, Noam Chomsky, Carl August Fleischer, Kjetil Wiedswang, Wenche Foss, Ståle Urbye, Henrik Width, Geir Solheim, Rolf E. Mortensen, Erna Solberg, Odd Roger Enoksen, Helle Hagenau, Reidar Nilsen, Peter Angelsen, Stein Aabø, Anders Fogh Rasmussen, David Oddson, Árni M. Mathiesen, Jean Jacques Rosa, Erling Fossen, Dagfinn Høybråten, Arne Huuse, Per Edgar Kokkvold, Bjørn Hansen og mange flere .... Søk på etternavn i denne filen og/eller i linkede filer til denne filen og se hva de står for!

NORGES ANARKISTRÅD - THE NORWEGIAN ANARCHIST COUNCIL - NACO
FOLKERÅDET - SKYGGEKABINETTET - FOLKETS ALTERNATIV TIL STATSRÅDET VIA DET OFFENTLIGE ROM
http://www.anarchy.no/naco.html

NÅR STATSRÅDET FØRER POLITIKK FOR STATEN = ØVRIGHETEN I PRIVAT OG OFFENTLIG SEKTOR...
FREMMER VI POLITIKK FOR FOLKET - PÅ LANDET, VED KYSTEN, I BYENE OG PÅ HAVET.
FOLKERÅDET SAMLER DE BESTE ARGUMENTENE I DET OFFENTLIGE ROM UT FRA FOLKETS PERSPEKTIV - IKKE ØVRIGHETENS
DETTE ER FOLKEPOLITIKK
FOLKERÅDET LEVERER FOLKEPOLITIKKEN TIL STORTINGET
STATSRÅDET LEVERER ØVRIGHETSPOLITIKK TIL STORTINGET
DEMOKRATI ER AT FOLKETS INTERESSER - FOLKEPOLITIKKEN - VINNER FREM PÅ STORTINGET
STORTINGSREPRESENTANTER! GLEM STATSRÅDETS DÅRLIGE RÅD OG FØLG FOLKERÅDETS GODE

Mens Folkerådet kaller en spade for en spade kan den tverrpolitiske enighet på stortinget i følge Dagens næringsliv 17.02.2003 ha følgende basis: - Vi må legge fram en breid strategi, - Vi må vurdere situasjonen fortløpende, - Vi ska' gå gjennom heile systemet, - vi må få på plass et system, - Vi skal legge fram ei melding for Stortinget, - Vi er nødt til å gjøre noe med det, - Vi skal følge utviklingen nøye, - Vi er nødt til å ta tak i ..., - Vi er veldig tydelige på, - Vi må sette oss ned å ... Dette er svarene fra politikerne mens folk fortviler over vedkommende sak og vanskelige situasjon. Det eneste oppfølgingen i praksis fra politikerne er ofte "Vi må sette oss ned". Denne politikersvadaen står i sterk motsetning til Folkerådets politikk, som er basert på fri, saklig, konstruktiv kritikk og alternativer til det bestående traurige establishment og ditto situasjoner og saker.

Stortinget får avgjøre hvem som har best argumenter og politisk sans ut fra folkets perspektiv. Vi støtter oss på oppdatert samfunnsvitenskap og det beste av debatten i det offentlige rom, og lager igjen det beste ut av dette ut fra folkets perspektiv, og så sender vi rådene til stortinget, media etc.

Norges Anarkistråd har valgt følgende skyggekabinett og folkeråd til stortingsgruppen 3Alt, de mest libertære folkevalgte på stortinget.

Landsråd (PM) S. Olsen
Innenriks- og arbeiderråd L. Jakobsen
Utenriks-, miljø- og justisråd A. Quist

Med den øvrighetspolitikken statsrådet fører er det på høy tid noen begynner å hevde endringer i retning folkepolitikk. Og da mener vi ikke populisme, men noe libertært .

Folkerådet - Skyggekabinettet - Norges Anarkistråd - bruker AIIS som pressebyrå for rådgivningen.

Folkerådet og skyggekabinettet er en tilleggs-funksjon ved Norges Anarkistråd, de andre oppgavene ivaretas som før.

"Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorlig, han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig." Piet Hein

I. Foran stortingsvalget 1997- Bjørneboe og syndikalismen, SAC, A.O. Holm, Enzensbergers
"Anarkiets korte sommer", psevdofrihetlig marxisme, anarkofeminisme, valgstrategi, kritikk av Frp., og Ap, Jaglands og Vallas rådsmarxisme, m.v.

II. Folkebevegelsen for boikott av Frp, SV, R og andre autoritære. Brunt kort til Frp, DKP, og Haiders parti, etc.

III. Endringer i graden av statisme og kapitalisme, men Norge er fremdeles relativt sosialistisk og autonomt, dvs signifikant anarkistisk.

IV. Foran Stortingsvalget 2001. Høyres Lønning antyder politikk for større klasseskiller, og kutt i offentlig byråkrati. Etter valget viser virkeligheten noe annet enn kutt: Den nye lønnsadelen i de statlige sykehusene! Høyre og Frp klart på kollisjonskurs med det norske folkeflertallet - udemokratisk byråkratisk politikk er det riktige ordet. Ny-Proudhonisme i KS og litt om prosentregning og skolepolitikk. Mediakritikk og ytringsfrihet. Administrativt byråkrati i sykehusene og UD m.v. Kritikk av UD og innspill til Sivilombudsmannen

V. Noen momenter til en progressiv politikk, demokratisk underskudd og løsninger på dette: Mer kritisk/konstruktive media, føderalisme og direkte demokrati, mindre byråkrati. Pressens rolle under anarkismen. - Nei til Enronisme og plutarki - Huusesaken og asylpolitikk - Breifront mot Fremskrittspartiet

VI. Skole og utdannelsespolitikk - frihetlig kontra Høyres og KrFs m.v. - om autoritetsbegrepet

VII. Kjendisprotest mot likegyldighet og pengemakt - Anarkismen på dagsordenen i valgkampen

VIII. Litt om pønkere, oklarki (pøbelvelde) og anarkistene T. Robsahm, O. Paus og A. Hompland om "Gud og Staten" - "Nationen" om staten, marxisten E. Fossen, SSB, NHO, BI og sentralisme vs desentralisme

IX. Nei til EøS, EURO og ATTAC, ja til konsesjonslovene, temporær innvandring og stabilisering av finansmarkedene; om manglende fødselskontroll, sultedød, globalisering og optimal folkemengde

X. Mer om føderalisme, direkte demokrati og kommunalpolitikk. Stortinget skal være av folket, for folket, ikke av øvrigheten for øvrigheten. Kritikk av Ola Mæhle. Direkte demokrati - direkte lykke

XI. Før og etter stortingsvalget 2001 - samarbeidskameratene, endringstendensene, og kampen mot 1. fattigdommen, 2. byråkratiet i offentlig og privat sektor inklusive enronismen og 3. terrorismen, sosial justis og sikkerhet. Kommunevalget 2003, 2007 og 2011. Stortingsvalget 2005 og 2009. Enzensberger om anarkismen i Norge. Nei til antisemittisme. Anarkisme i Ulrigg. Jury-systemet. NATO. Politivold. Miljø. De senere Kommune- og Stortings-valgene. Nyttårstalene fra anarkistene.

Bjørn Hansen: En del folk jeg har snakket med har tenkt å boikotte valget og holde seg hjemme, og enkelte eksperter mener valgdeltakelsen kan bli meget lav. Samtidig virker det som Frp kan mobilisere flere og flere velgere.

Dette kan bety en kraftig styrking av reaksjonære og byråkratiske tendenser i det norske økonomisk-politiske systemet. Det er ikke umulig dette kan medføre redusert grad av anarki etter valget. Dette kan ikke godtas! Det må gjøres noe for å hindre dette!

Kari Andersen: Vi må ha en anarko-feministisk strategi: Både rødbrune, brune og blåbrune partier og valglister utover landet bør boikottes!. (For mer stoff om anarkofeminismen, klikk "links" på bunnen av denne siden og velg "The Anarchafeminist International")

Arne O. Holm har i Dagbladet 04.07.97 en artikkel kalt "Anarkiets sommer" . Her hevdes bl.a at "Store velgermasser forsøker å gjenerobre sin innflytelse gjennom politiske folkevandringer eller ganske enkelt ved å true med å legge stemmeseddelen i nattbordskuffen," og det avsluttes med at "Et samfunn er ...sundt bare i den grad det viser anarkistiske trekk..." . Dette maner til refleksjon: Kan f.eks Jens Bjørneboe, som ble karakterisert av en litteraturkritiker og anarkist fra det svenske SAC som en rabulist og ikke noe særskilt politisk, ha sakset dette visdomsordet fra en av de anarkistiske klassikerne?

Denne nevnte svensken var forøvrig Ingemar Nilsson, og ytringen kom på den første nordiske IFA-kongressen i Oslo i 1982, hvor Nilsson var delegat/observatør fra det svenske Federativs Förlag og også for SAC. Han møtte sammen med Yrsa Westerlund, fra SACs internasjonale sekretariat. På denne første Nordisk Anarkistkongress ble bl.a. Nordisk IFA-sekretariat oppnevnt, og det eksisterer fremdeles, nå som en del av Anarkistinternasjonalens, IFA/AIs, Verdens-sekretariat og kommisjon, WSC-IFA, som er lokalisert til Oslo, med postadresse der, men også har et internasjonalt nettverk. SAC er Sveriges Arbetares Centralorganisation, en syndikalistisk fagorganisasjon som også har et anarkosyndikalistisk og anarkistisk innslag.

Tittelen på Holms avisartikkel henspeiler ellers på Hans Magnus Enzensbergers nokså fantasifulle roman om revolusjonen i Spania 1936-39 . Dette er en bok som etter mitt skjønn mangler virkelig "frihetlig ånd", jevnfør anarkismens fremste historiker, Max Nettlaus, klassiske kritikk av teutonsk radikalisme. Enzensbergers tanker har også mange fellestrekk med Daniel og Gabriel Cohn Bendits, Herbert Marcuses, Ken Loachs og andres psevdofrihetlige marxisme . Jaglands og Vallas rådsmarxisme er sannsynligvis slo av samme slaget. De arbeider-rådene som Jagland & Co opprettet i 1996 og 1997 ble skapt fra toppen, og ikke nedenfra, bortsett fra ett, nemlig Norges Anarkistråd, som de frihetlige opprettet i 1996, som "julepresang" til Jagland, som svar på oppfordring om å lage arbeider-råd. De som er opprettet ved dekret fra toppen av partiet, "sovjetisk", vil nok ikke ha lang levetid, dersom Jagland taper valget. Men historien fra Spania 1936-39 vil nok ikke gjenta seg. Carl Ivar Hagen og Frp skal aldri lykkes i å bli en slags Norges Franco y Bahamonde pluss falangister .

Siggen Olsen: Er foreløpig noe usikker på hva som bør gjøres, men viktige spørsmål kan være:

- Finnes det relativt progressive og frihetlige folk med muligheter til å bli valgt i enkelte fylker og partier, og er det særskilt autoritære som bør boikottes?

å gi politikerne et signal om å skjerpe seg i anarkistisk retning ved en kraftig valgboikott, kan være interessant. Men da må dette skje på en slik måte at de mest autoritære partier og valglister, bl.a de med Ja til EU preg, får merke boikotten mest. Gir ikke valgboikotten alt i alt mest reduksjon for de mest autoritære, blir dette en feilslått strategi. Krisemaksimering er ingen farbar vei. Skal boikotten lykkes må en derfor rimeligvis bruke ulike strategier fra fylke til fylke.

Geir Solheim: Denne boikotten kan kanskje ordnes på følgende måte: Noen av de en kan diskutere dette med boikotter valget og holder seg hjemme, og andre drar til valglokalet og stemmer. Hvilke valglister disse bør stemme på, avgjøres etter diskusjon, og de mest autoritære valglistene boikottes naturligvis. Diskusjonen må bygge på best mulig informasjon om fylkets valglister. All relevant informasjon om valgordningen, kandidater på valglistene og deres reelle muligheter for å bli valgt, må brukes. En må bl.a ta hensyn til at klart autoritære partier som RV og Frp kan gå mann av huse for å avgi stemme. Det er best å vente med å bestemme strategien til like før valgdagen.

Parolen må være: Færrest mulig stemmer til rødbrun, brun og blåbrun politikk! Folkets delegater bør velges - ikke representanter som er maktmennesker! Bort med marxismen, fascismen og liberalismen!

Liv Blom: At anarkister fra SAC, Sveriges Arbetares Centralorganisation, den sosialistiske og syndikalistiske landsorganisasjonen - reagerer på Bjørneboes negative omtale av syndikalismen, er ikke noe rart. Det er også riktig at Hans Magnus Enzensbergers roman, kalt "Anarkiets korte sommer", utgitt i Tyskland 1972, er preget av marxistisk dialektikk og dermed vesentlig løgnaktig.

Arbeiderpartiet under Torbjørn Jaglands ledelse har nok beholdt sin stalinistiske partiorganisasjon fra patriarken Einar Gerhardsens og matriarken Gro Harlem Brundtlands dager. Jagland, Valla & Co vil nok prøve å få gjennomslag for en marxistisk og statskapitalistisk politikk, noe en må ta med i beregningen ved valget. F.eks smaker det av brunrød ønsketenkning når Arbeiderpartiet later som at offentlige midler er sosialdemokratiets penger , jevnfør Aftenposten 26.06.97 og 08.07.97. Offentlige midler er da virkelig folkets penger! Vi har da heldigvis anarki her i landet! Nei til sosialdemokratisk bandittvelde (jevnfør AUFs svindel med støttepenger, dvs korrupsjon, om enn ikke bestikkelser) og partibok-mafia (kameraderi)! Nepotismen, dvs at sønner, døtre, brødre, søstre og andre slektninger av tidligere Ap-pamper svinger seg opp til toppen, som i det rene såpeopera-dynastiet, kan heller ikke sies å være noe positivt. Rekruttering til topp-vervene fra grunnplanet i arbeiderklassen blir det også mindre og mindre av.

Er ellers mye enig i boikottstrategien: Noen boikotter valget helt, og andre drar til valglokalet og stemmer, men boikotter fylkets mest autoritære valglister. Det bør også nevnes at en kan stemme blankt.

Grete Monsen: Norges Bygdeungdomslag , en organisasjon med omtrent 25 000 medlemmer, vedtok på årsmøtet 1997 en oppfordring om valgboikott, på grunn av partienes manglende interesse for ungdomssaker. Folkebevegelsen har en kampanje på Internett, hvor det heter:

BLI MED I FOLKEBEVEGELSEN FOR BOIKOTT AV FREMSKRITTSPARTIET, Frp, SOSIALISTISK VENSTREPARTI, SV OG RøDT , R, SAMT ANDRE GANSKE AUTORITæRE VALGLISTER... STEM NOE ANNET! STEM MEST MULIG LIBERTæRT!

Andre partier, spesielt Arbeiderpartiet, Ap, har mange ganske autoritære på listene, bl.a JA til EU og leninistiske sympatisører, med sjanse til å bli valgt i en del fylker. Disse valglistene bør også boikottes. Det samme gjelder valglister dominert av ortodokse marxister og leninister i Sosialistisk Venstreparti, SV, dvs. "museumsvokterne" og de dogmatiske. Sentrumspartiene medregnet Høyre har også mange ganske autoritære valglister som bør boikottes. Det blir altså ikke så mange valglister det kan være noen vits å stemme på.

Einar Magland: En valgprognose for Stortingsvalget 1997 viste at Carl Ivar Hagen og Frp kunne fått 50 mandater, RV 2, SV 7, Ap 55 og mellompartiene 51 mandater, av de i alt 165 Stortings-mandatene. Om denne prognosen skulle slått til, kunne det by på økonomisk-politiske problemer for landet. Graden av anarki kunne blitt redusert.

Samfunnssystemet i dagens Norge har ca 53% anarki. En 52% til 54% grad av anarkisme betyr en økonomisk-politisk middelvei mellom progressivt sosialdemokrati og sosialliberalisme.

Jeg er med i Folkebevegelsen for boikott av Frp, RV og andre autoritære , fordi dersom den får mer vind i seilene, kan resultatet av valget bli bedre enn den nevnte valgprognosen.

Arnt Tellefsen: Det vil nok være en viss usikkerhet ved slike valgprognoser, selv om det brukes mange variable og mye matematikk. Einar Maglands debattinnlegg kan likevel tyde på at marxisten Thorbjørn Jagland kommer til å gjøre et elendig Stortingsvalg.

Også jeg er med i Folkebevegelsen for boikott av Frp, RV og andre autoritære .

For ikke å snakke om skaren av Hells Angels og Bandidos med nazi-Hedstrøm som juler opp samer, nordlendinger, pakistanere, enslige mødre, etc., Vidar Kleppe som selv kaller seg unge Kleppe, den falske profet, forsyne seg grovt av folks skattepenger til Frp, og Fri og bevare meg F. Gundersen som narkotikaselger.

Av den grunn er jeg med i Folkebevegelsen for boikott av Frp, SV, R og andre autoritære .

II. Folkebevegelsen for boikott av Frp, SV, R og andre autoritære. Brunt kort til Frp, DKP, Haider, etc

Liv Blom: Folkebevegelsen for boikott av Frp, SV, R og andre autoritære er en organisasjon hvor det er med anarkister, som er ateister, og andre. Anarkismen er prinsipielt humanetisk og ateistisk, for trosfrihet, men motstander av hierarki og makt, og dermed også motstander av "satanismen", dvs et totalitært system med mer enn 666 promille (ca 67%) autoritærgrad. En skal ikke gi fanden lillefingeren, som det så malende kan uttrykkes, og særlig ikke støtte Carl Ivar Hagen og Frp. Dette kan bli dyrt for landet på så mange måter. Foran Stortingsvalget 2001 har jo Vidar Kleppe og F. F. Gundersen blitt ekskludert etter en tilnærmet Hitlersk utrensknings-prosess, sammen med noen til. Andre falt ut av Frp-toppen på grunn av patriarkalske sex-skandaler. Men nazi-Hedstrøm og den aller verste verstingen selv, Carl Ivar Hagen, sitter jo fremdeles bak rattet i det såkalte frihetlige Fremskrittspartiet (per 2004), så det har ikke blitt mindre autoritært og høyrepopulistisk for det. Siden har Hedstrøm forsvunnet fra Frps stortingsgruppe og Siv Jensen overtatt som formann, (det heter ikke leder i Frp må vite), men partiet er fremdeles like brunblått og autoritært. Hagen regjerer som syvende far i huset på stortinget, med god hjelp fra den ultra-autoritære Per Sandberg. Hagen tar ikke gjenvalg til stortinget i 2009, men skal være konsulent for Frp, og vil nok derfor fremdeles være en sysvende far i Frp-huset i overskuelig fremtid.

[Betegnelsen "nazi-Hedstrøm" skriver seg først og fremst fra at Hedstrøm fraterniserte med nazister, også kalt nasjonalister, på et møte i valgkampen før stortingsvalget i 1997. At Fremskrittspartiet helt misvisende av og til betegnes som "antiautoritært"/"frihetlig" (et tilnærmet synonym for anarkistisk), har delvis sammenheng med at det har hatt et søsterparti i USA, The Libertarian Party, som Hagen har vært på besøk hos, og bl.a delvis samtykket i dets hasjliberalisme. Dette er imidlertid et mer høyreliberalistisk parti en Frp, som senere ble mer rent høyrepopulistisk, etter eksklusjonen av markedsliberalistene som gikk til de såkalte Fri-demokratene. I dag er vel det nyfascistiske såkalte Frihetliges Parti til Jurg Haider i østerrike mer å regne som Frp's søsterparti. Vi merker oss følgende løgnaktige oppfording fra Frp: "Stem Norges mest antiautoritære parti! Stem Fremskrittspartiet! Med vennlig hilsen" Ståle Urbye, cand. polit., Politisk avdeling i Fremskrittspartiet. At disse autoritære brunblå og brune partiene stjeler og smykker seg med betegnelsen "antiautoritært"/"frihetlig" er jo en stor frekkhet, som vel bare overgås av en gruppe nynazister på internett, som kaller seg "nasjonal-anarkister", og De Klares Parti i Oslo, DKP, som i sin tid sto fram i Aftenposten og erklærte at de vil skape anarki med fascistiske metoder. Alle disse har forøvrig fått BRUNT KORT fra det internasjonale anarkist-tribunalet, sammen med en del brunrøde og brungrønne grupper, - for å blande sammen reelt frihetlige og autoritære økonomisk-politiske retninger, og for å skape Orwellsk "1984"-aktig "Nytale", dvs begrepsmessig og annet kaos. Dette er autoritært.]

III. Endringer i graden av statisme og kapitalisme, men Norge er fremdeles relativt sosialistisk og autonomt, dvs signifikant anarkistisk.

Arnt Tellefsen: Situasjonen har ikke endret seg noe helt vesentlig fra 1994 til i dag. Det har nok vært en liten dreining i retning større inntektsforskjeller (målt ved de såkalte kvintilratene), men det er fremdeles nokså få fattige og få rike i Norge. Bare Sverige har i følge en FN-rapport færre fattige en Norge, når en ser inntektsfordelings-spørsmålet i internasjonal målestokk (jevnfør "Klasseskillet øker" Dagbladet torsdag 12.07.2001)

De få rike er forøvrig langt fra de rikeste i verden, og ingen behøver å være blant de fattigste i verden heller. Det skulle bare mangle. En kan dermed ikke si at graden av sosialisme alt i alt har endret seg vesentlig. En annen sak er at nå må det slås et slag for de aller fattigste i landet. Alt snakket om nestekjærlighet og solidaritet blir bare munnsvær om ikke en får ryddet opp i dette i neste stortingsperiode. Det er delte meninger om hvor store inntektsforskjellene har blitt. Trygve Hegnar i Finansavisen mandag 10.09.2001 hevder sogar at de rike er blitt fattigere:

Under innspurten av valgkampen kunne Statistisk Sentralbyrå (SSB) fortelle at de 10 prosent rikeste hadde økt sin andel av inntektspotten (med 17,2 prosent), mens andelen til de 10% prosent fattigste sank i samme periode. (Såkalte decilrater, red. anm.) Perioden var 1986 til 1999. SSB sa altså ikke, som de fleste politikere og journalister ser ut til å tro, at de fattige er blitt fattigere, men at de fattiges andel av faktorinntekten er blitt mindre. Også "de fattige" er blitt rikere.

Det morsomme med SSB-forskerne og de tilsynelatende sensasjonelle konklusjonene, er at de ikke lenger har gyldighet. Når det gjelder verdiendringer er 1999 en evighet siden.

Uten å ha forsket på saken, kan vi fortelle at de rike faktisk er blitt fattigere. Veldig mye fattigere. Markedet har sørget for det politikerne ikke har villet eller ikke fått til.

At de rike ble rikere frem til 1999 skyldtes i første rekke at aksjeverdier og utbytte økte kraftig. Er det noen som husker at Oslo Børs-indeksen sto i 300 i 1992? Deretter steg den jevnt og trutt til 1400 i fjor før fallet til 1180 nå...

Hvis noen ergrer seg over at noen ble rikere frem til 1999, så kan de nå glede seg over at de rike på kort tid er blitt fattige eller mye mindre rike. Hvis SSB skulle sett på utviklingen i år ..., ville de sett at "de rike" har mistet noen hundre milliarder kroner i formue bare i år. De rike er så absolutt blitt fattigere.

Noen vil sikkert juble over dette (Jon Michelet i Klassekampen), men vi snakker om verdifall på aksjer... Tallene viser at man ikke skal legge så stor vekt på hva SSB, med flere års forsinkelser, sier om forskjellene mellom fattige og rike.

Det har da heller ikke anarkistene gjort. På web-sidene om anarkiet i Norge ble det tidligere i år konkludert med at det hadde skjedd en liten høyredreining på det økonomisk-politiske kartet, men ikke veldig signifikant. Det er jo ikke "ordentlig" (realisert) inntekt når verdien på aksjer stiger - det blir ikke "ordentlig" inntekt før en selger og realiserer verdiene. Dette må en ta en viss høyde for når en skal vurdere inntekts-hierarkiet, eller mer generelt - det økonomiske hierarki og plutarki - for å bedømme graden av sosialisme i samfunnet. Ser vi på utviklingen korrigert for kortsiktige svingninger, i det vi er ute etter strukturelle forandringer,- siden Norge ble anarkistisk i 1994, er det ikke sikkert det har vært noen særlig endring i sosialisme-graden i det hele tatt, når vi tar hensyn til de forholdene Hegnar nevner, og at også økt fritid (i den grad den tas ut frivillig og man får jobbe så mye man ønsker) er en form for inntekt. Systemet er normalt ganske robust og stabilt. Noen mindre inntektsforskjeller kan også betraktes som rettferdige. Når en skal anslå sosialisme-graden, og endringer i denne, må en ta hensyn til alle relevante forhold. At også de relativt høyeste inntektene i Norge er rettferdige, slik som Hegnar hevder, er imidlertid ikke riktig. Dette strider bl.a mot anarkistiske prinsipper.At gyldne fallskjermer og inntektene til Røkke, Rimi-Hagen, Hegnar selv, og "Gutteklubben Grei" i sin alminnelighet, også sett over tid, er rettferdige, er et helt feilaktig standpunkt. Vi kjenner mange i svært nyttige yrker og med krevende og ansvarsfulle stillinger, som jobber hardere, og har vel så bra og lang utdannelse, som disse, uten å få mer enn 200 000-300 000 kroner i året ut av det.

Det er forøvrig ikke bare det progressive sentrums-alternativet, anarkistene, som mener at Norge er relativt sosialistisk. Også på ytterste venstre fløy og nedover på det økonomisk-politiske kartet, i AKP-ml (marxist-leninistene) og RV, den Trotskistisk-Maoistiske valgalliansen, finner vi samme oppfatning. Folkvord uttalte i den tiden han var på Stortinget, at inntektsforskjellene mellom topp og bunn i Norge var mindre enn i Det Røde Kina, og i Klassekampen lørdag 03.11.2001 hevdes det at "Norge er mer sosialistisk" enn det røde Vietnam: "- Norge er mindre kapitalistisk og mer sosialistisk enn Vietnam... Foreløpig har heller ikke frislippet av kapitalistiske markedskrefter og private storkonsern ført til de store forskjellene og skjevhetene som i andre land med tilsvartende endringer av økonomien og politikken.", melder KK.

Samtidig har det kanskje vært et visst kutt i det politisk-administrative byråkratiet, bl.a er politiet omorganisert med et kutt i byråkratiet og flere på grunnplanet i aktiv tjeneste. Det er også kjent at en del foretak i privat sektor har kuttet ut mellomleder-lag i det administrative hierarki. Det har imidlertid, så vidt vites, heller ikke her skjedd store endringer.

Det har således kanskje vært en liten dreining mot høyre på det økonomisk-politiske kartet, noe som har litt sammenheng med Arbeiderpartiets høyredreining å gjøre, men hverken graden av kapitalisme eller statisme kan sies å ha endret seg vesentlig. Graden av anarki vil ikke endre seg noe særlig ved en liten høyredreining fra den posisjonen vi har vært, så anarkigraden blir omtrent den samme, altså ca 53%. En må da ikke glemme at autoritærgraden samtidig er på ca 47%, så det er ikke mye å skryte av, selv om Norge må sies å ha et relativt bra og litt (ca 53%) anarkistisk samfunn i internasjonal målestokk. En får likevel si med Ibsen: Pusleri med grader, dårlighet alt sammen.

I 2002 kunne vi registrere en liten høyredreining av det økonomisk-politiske systemet, og en liten økning i anarkigraden til ca 54%. Etter stortingsvalget i 2005 har vi registrert en liten venstredreining, men ingen økning i anarkigraden. Per 2008 er altså anarkigraden ca 54%.

Kroner en, kroner to, kroner... De rike blir enda rikere, slår Aftenposten opp 15.05.2002. I overkant av 300.000 kroner - det var gjennomsnittlig inntekt etter skatt for en norsk husholdning i 2000. De rike blir stadig rikere, mens de fattige sakker akterut. Større forskjeller: Fra 1999 til 2000 økte den gjennomsnittlige husholdningsinntekten med hele 6 prosent til 301900 kroner, og økningen var størst blant de rike. Enslige tjener ca det halve i følge Dagbladet. De rikeste finner vi i gruppen par uten barn, der eldste person er i alderen 45-64 år. "Imidlertid er vi mest interessert i samlet inntekt for hele livet for ulike personer, eller rettere sagt forbruket, nivå og fordeling"; sier en talsmann for IIFOR til Folkebladet. - " Det er mindre interessant hvordan inntekten fordeler seg over livsløpet". Par med små barn kommer også godt ut av det inntektsmessig. De fattigste finner vi blant de unge enslige, og blant enslige forsørgere. Men også disse gruppene har hatt en positiv inntektsutvikling de siste årene. - Alle blir rikere, men de rike blir mye rikere. Vi har sett trenden gjennom hele 1990-tallet, men for år 2000 er det mer synlig. Det skyldes en kraftig økning i kapitalinntekten, forklarer rådgiver i Statistisk sentralbyrå, Jon Epland. Han er en av dem som står bak den årlige inntektsstatistikken, som ble offentliggjort i går. Det ble utbetalt rekordstort aksjeutbytte i forfjor, og aksjegevinsten økte voldsomt. Det er først og fremst husholdningene med de høyeste inntektene som har denne typen inntekter. -Forøvrig ble nesten alt utbetalt før september måned, da det ble innført skatt på aksjeutbytte, kommenterer Epland. "Dette betyr jo at man har tatt ut spesielt mye, kanskje til og med av skjulte reserver i selskapene, og da blir dette en mer tilfeldig, ikke strukturell inntektsøkning. I neste omgang blir uttaket av utbytte antakelig tilsvarende mindre", sier IIFOR-talsmannen.

Også lønnsutviklingen gjennom siste halvdel av 1980-tallet, og hele 1990-tallet bidro til de økte forskjellene mellom rik og fattig. Statistisk sentralbyrå har delt 2000-husholdningene inn i ti like deler, etter hvor høy inntekten er. Resultatet viser at de ti prosent av husholdningene som tjener mest, disponerer 23,8 prosent av all inntekt, opp fra 21,8 prosent året før. De ti prosentene som tjener dårligst, disponerer 3,7 prosent (3,9 prosent i 1999). "Dette betyr at de rikeste har fått en større andel av kaken, og de fattigste 10% har fått redusert sin andel ørlite. Dermed må midtgruppenes andel også ha gått tilsvarende mer tilbake", kommenterer IIFOR. Tendensen er kjent. Vi har sett at ulikhetene har økt drastisk i flere europeiske land, sier professor i sosialpolitikk Else øyen ved Universitetet i Bergen. -Det gjør noe med samfunnet når det blir store avstander mellom folk. De 10 prosentene som ligger nederst på inntektsstatistikken får det relativt vanskeligere. Prisene stiger fordi mange har bedre råd, mens de fattiges kjøpekraft synker, sier øyen. Hun mener det er blitt vanligere å vise frem sin rikdom i Norge. -Jeg kjenner til en konfirmant som fikk en klokke til 45000 kroner av sine besteforeldre. Det gjør noe med en 14-åring. Klokken gir ham mulighet til å sende ut signaler til sine jevnaldrende om at han er bedre enn dem, han er mer velstående. Jeg synes det er på grensen til det uanstendige, sier Else øyen.

"Selv med de innvendingene vi har nevnt over, og korreksjoner for fritid og miljø, så vi får fram livsstandarden, dvs forbruket på livstid for ulike personer bredt definert - miljøfaktorer og fritid inkludert, som vi egentlig er mest interessert i, - så kan det likevel være en svak tendens til større forskjeller. Men ut fra våre innvendinger er den nok ikke så stor som oppslaget i Aftenposten antyder. Isolert sett betyr dette en svak bevegelse nedover mot høyre, i retning kapitalisme/plutarki/pengvelde på det økonomisk-politiske kartet. På den annen side må en også vektlegge hva folket, i betydingen det fattigste flertallet av befolkningen, tjener i gjennomsnitt og se litt på dette i relasjon til forholdene internasjonalt. Sosialisme er ikke bare fordeling, men først og fremst at arbeiderklassen, folket i motsetning til øvrigheten, har det bra økonomisk. Her ligger nok folket i Norge nokså høyt oppe internasjonalt, i kjøpekraft, miljø og fritid sett samlet, kanskje arbeiderklassen her er helt på toppen. Da er det jo ikke så farlig om vi har noen rike også, selv om jevnere økonomisk fordeling naturligvis hadde vært å foretrekke. Samtidig har vi sett tendenser til større autonomi i vid forstand, personlig, for folket, industrielt organisatorisk og i politikken, dvs det norske systemet har alt i alt hatt en liten høyredreining på det økonomisk-politiske kartet siden 1994. Denne bevegelsen har sannsynligvis fortsatt litt til de senere årene, men ikke særlig signifikant eller betydelig. Dette er naturligvis ingen grunn til å stå på stedet hvil hva systemets koordinater på det politiske kartet angår.

Det er nå på tide å ta et skikkelig tak i inntektsfordelingssystemet og få slutt på relative slavekontrakter her til lands. Det er ingen grunn til å misunne de relativt rikeste. Et system basert på misunnelse, hvor andres framgang blir møtt med direkte sanksjoner på den ene eller andre måten, om suksessen er litt større enn egen eller uansett, er jo et håpløst tilfelle.Det sies riktignok at andres fiasko via skadefryden ikke er å forakte, spesielt om egen suksess uteblir. Så lenge dette bare er et passivt frynsegode, er det umidlertid ufarlig. Men går man aktivt til verks for å nivellere andres økonomi, frihet og trivsel om de lykkes i eget arbeid, når dette ikke er basert på andres slaveri, så bærer det naturligvis galt avsted i samfunnet. Da har man med en autoritær type psyke og psykologisk karakter gjøre, eventuelt kriminell, og er utdannings- og oppdragelses-systemet i samfunnet sånn at slike personlighetstrekk utvikles i stor grad, så kan det nok bli likhet i samfunnet, men det blir "samling i bånn" , både økonomisk og politisk/administrativt i vid forstand. Det blir da hverken rettferdig eller effektivt vurdert ut fra normale, frihetlige personlighetstrekk og preferanser. Legger vi Janteloven til misunnelsen, så blir systemkostnadene, "income forgone" på grunn av feil i systemet, enda større, dvs slaveri og pøbelvelde råder.Pareto-"optimum", dvs at ingen kan få det bedre uten at andre får det verre, blir med slike autoritære preferanser en noe selsom forestilling, mildt sagt. Det sies at denslags personlighetstyper er utbredt i enkelte middelhavsland, blant annet i visse strøk av Portugal. Det sier seg selv at å drive økonomisk og sosial utvikling i slike områder, er meget vanskelig. Litt misunnelse kan i praksis neppe unngås. Men tar det av i retning aksjoner og sanksjoner hvor man krysser grensen i retning andres frihets berøvelse vesentlig og konkret, så blir det jo et autoritært overgrep, som ikke kan godtas i et frihetlig samfunn. Misunnelsen er altså et autoritært personlighets-trekk som må bekjempes gjennom oppdragelse og på annen måte, ellers blir det hverken effektivt eller rettferdig, to grunnleggende anarkistiske prinsipper, sett ut fra en normal, frihetlig, personlighetstype hvor dette ikke er noe fremherskende. Misunnelse er en uting som vi skal ha minst mulig av. Dette må imidlertid ikke forveksles med rettferdighet.

De rike og mektige, øvrigheten, her til lands, som har mer enn nok på urettferdig vis, må nok bare finne seg i en liten justering nedover relativt sett i årene som kommer. Har man mer enn nok, skulle ikke dette være noe problem. Det er uten videre klart at mange-million-inntekter relativt til at svært mange slitere tjener under 200 000 i året, for ikke å snakke om million-fallskjermer som enkelte får etter å ha kjørt bedrifter på dunken, er bånn urettferdige. Det har stort sett heller ingen direkte sammenheng med effektivitet å gjøre, men med markeds- og annen makt samt profitt som tilfaller noen få heldige eiere som monopoliserer mer eller mindre tilfeldig knappe ressurser her i landet, spekulasjons-investeringer i tilnærmet risikofri virksomhet i naturlige vekstnæringer, og andre spekulasjons- og inflasjonsgevinster, foruten mafialignende aktiviter. Dersom store private grunn- og andre realkapitaleiere ikke forvalter disse ressursene til folkets beste, men tar ut store mengder av verdiene til privat forbruk gjennom livsløpet, så kan ikke dette godtas naturligvis. Pengeflytting er heller ikke noe som fortjener profitt, utover normal-kostnadsdekning og litt motiverende honorarer for riktig flytting.

Pengeflytterne burde heller ha "juling" om de bommer, enn skyhøye gevinster når det går bra. Store kapitaleiere som opptrer som plutarker, i ordets rette forstand som penge- og kapitalherskere - finansfyrster og godseiere med kakse og jappestil, som ikke forvalter ressursene til folkefelleskapets beste, men stort sett bare skor seg selv og annen øvrighet, har egentlig ikke noe i et anarki og reelt demokrati å gjøre. Typiske plutarker i historisk perspektiv var kong Midas og Krøsus. I dag er oligarkene I Russland og de mest steinrike amerikanerne for plutarker å regne. Noen egentlige plutarker i historisk og globalt perspektiv, har vi vel ikke i Norge, men det finnes tendenser henimot dette, og slike rikinger som aspirerer til plutarker kan vi kalle plutarkister. Dette representerer en autoritær tendens som drar anarkigraden nedover: I Norge er slike plutarkistiske tendenser medvirkende til at anarkigraden i et ellers ganske egalitært samfunn bare er på litt over 50% (ca 53% siden 1994). Det har alltid vært en viss økonomisk overklasse her til lands, f.eks brakkebaroner i og under krigen 1940-45 og i en del tilfeller ble disse heller ikke "avsatt" etter krigen, Anders Jahre, Hilmar Reksten og andre redere, sjokolade og tobakkskongene, kaffebaronene, godseiere og grosserere, etc. Dessuten har embetsmenn og organisasjons-pamper også fått en bit ekstra av kaka. Bedre er det ikke i dag, med Røkke og Rimi-Hagen, Trygve Hegnar og en rekke andre plutarkister på toppene. Dette må nå motvirkes etterhvert. Det må nå bli mer folkeøkonomi - ikke øvrighetsøkonomi. Sosialisme er ikke bare et spørsmål om likhet, men også om effektivitet, f.eks målt med nasjonalprodukt per capita.

Godtgjørelsen må ihvertfall knyttes til reell verdiskapning, - ikke byråkrati, markedsmakt, spekulasjon og tilfeldige ressursmonopoler hos enkelte privatpersoner her til lands, samt korrupsjon, trynefaktorer og partibøker. Det er kort og godt for enkelt å bli rik på andres bekostning her til lands, sanksjonene i gråsonene mot sånt er marginale, og bærer det over i det kriminelle så er straffene små og risikoen for å bli tatt liten. Når enkelte, som Røkke i båtsertifikatsaken, nærmest ser det som en "dyd" å kjøre på rødt selv i bagateller som han hadde fikset lovlig på noen timer, så er det fare på ferd. At plutarkistene Hilmar Reksten og Anders Jahre i sin tid også gikk kraftig over streken, gjør ikke saken bedre.

Hele oppdragelses- og sanksjons-, samt motivasjonssystemet må i støpeskjeen for å få skuta på rett kurs. Dette betyr også mer pågående, kritiske og konstruktive media, samt mer frihetlig etikk og moral i skoleverket, foreldreveiledning, frivillige organisasjoner og i ordens- og rettsvesenet, sanksjonsystemet generelt.

Befolkningen må forstå at moral er ikke å forsyne seg med en million eller mer, når det er ufortjent (og det er alltid slike relativt store beløp), selv om en er sikker på å slippe unna med det, enten det er lovlig eller ulovlig. Har man ikke moral - så er man udugelig som leder og øvrighet. Den saken må være klinkende klar. Og har man ikke moral, så er man i bunn og grunn skurkeaktig og grådig selv om man befinner seg på rett side av loven på grunn av mulige sanksjoner mot lovbrudd. Både moral og sanksjoner må styrkes. Det er forskjell på å kappe en sving på folkets vegne enn en på egen og øvrighetens vegne. Nå må det uopplyste pengeveldet basert på grådighet og snyteri erstattes med andre godtgjørelses og rangsystemer i frihetlig retning. Anarkistiske prinsipper må implementeres i stadig større grad. Dette innebærer også at autonomien på alle plan skal forbedres, generelt mindre rangs- og lønnsforskjeller, større effektivitet og rettferdighet.

Gomorra, Norge! skriver KåreValebrokk, TV2 sjefen, tidligere redaktør i Dagens Næringsliv en søndag ultimo mai i Aftenposten: "Kjell Inge Røkke er tiltalt for korrupsjon. Veritas-sjef Helge Midttun subber inn 1,7 millioner kroner på innsidehandel. Jan M. Drange kastes som styreformann i DNO og tar med seg en fallskjerm på 7 millioner kroner. Märtha og Ari bedriver boklansering under sitt eget bryllup, og Mona Juul driver butikk i butikken. Har Norge gått av skaftet? - Et spesielt trekk ved de rike - og nå mener jeg de virkelig rike - er at de glemmer at Jorden er rund og mener seg hevet over de normale spilleregler som vi dødelige sliter med. Jeg har sett det mange ganger. Skipsreder Nils Jørgen Astrup var dypt forundret over å bli knepet i å ha tusket med Astrup-stiftelsens penger. Det var, mente han åpenbart, tross alt hans familie som hadde betalt inn stiftelsens penger. Som fallskjerm er Midttuns 17 millioner bare blåbær mot de 180 millionene som skal fordeles på toppgjengen i seismikkselskapet PGS fordi PGS skal fusjonere med et amerikansk selskap i samme bransje. Av dette beløpet får PGS-sjef Reidar Michaelsen den største biten fordi han må forlate sin sjefsjobb og bli styreformann isteden. Han har en årslønn på 10 millioner som sjef. Undres på hva han får som styreformann?

Dansen rundt gullkalven slutter ikke her. I DNO skjærer småaksjonærene tenner over at stor-aksjonær Gerdt Larsen har skaffet den sparkede styreformannen Jan M. Drange en fallskjerm på 7 millioner kroner. Fallskjerm for styreformenn? Hva pokker blir det neste? Fallskjerm for revisor i fall han ikke skulle bli gjenvalgt, kanskje? Jeg gremmes. Sakene over - der er mange flere, forresten - føyer seg vakkert inn i rekken av uhumskheter, grådighet, smartness, hemmelige avtaler og andre skampletter som har fulgt næringslivet siden den første jappetiden i 80-årene.Er forholdene blitt så mye verre eller er det bare pressen som er blitt så uendelige mye bedre til å finne ut hva som virkelig foregår i næringslivet? Begge deler, sannsynligvis. Pressen er blitt flinkere, men jeg tror også at forholdene er blitt betydelig verre. Mye verre. Problemet er bare at jeg ikke har noen virkemidler å foreslå som kan stoppe galskapen. Myndighetene nytter det ikke å rope på. Og når selv en hedersmann som Wilhelm Wilhelmsen slenger i skjækene, gir jeg tapt. Her må det indremedisin til. Men moral passer jeg ikke til å prate. Denslags har vi Jan Erik Langangen til. Med all dritten som finnes i næringslivet som bakteppe, er det en fattig trøst å se at Mona Juul, offentlig ansatt så det holder, ikke er døyten bedre enn forretningsfolk. Uryddig er sannsynligvis det mildeste uttrykk man kan bruke om henne. Om Terje Røed-Larsen sier jeg ikke ett ord. Jeg gjør sjelden det om sosialdemokrater som har byttet Dressmann ut med Armani. De er uansett lite å stole på, innhentet av den kommersielle verden som de er.

Jeg vil heller ikke kritisere Märtha og Ari Behn for å ha brukt sitt eget bryllup og min TV-kanal til å lansere en bok som de har tenkt å skrive etter en tre dagers fjelltur. Som TV-sjef er jeg forsiktig med hva jeg sier om folk i underholdningsindustrien. De er lett-stukne og det kunne slå fryktelig tilbake. Hvis mine mulige lesere etter så mye grettenhet fra min side har fått inntrykk av at jeg har hatt en dårlig uke, så har jeg faktisk det. På siden av manuskriptet til denne søndagsepistel ligger i dette øyeblikk et brev fra en uvennlig myndighet. Jeg er pålagt å betale 25 000 i bot for å ha sendt opptak av Viggo Kristiansen umiddelbart etter at dommen i Baneheia-saken var falt. Subsidiært 25 dagers fengsel, må vite.Der finnes kjeltringer i alle leirer. Kom med vann og kamfer.Og ha en god søndag!" Så langt Kåre Valebrokk.

"Nå har'n røyka for mye uten filter igjen, og fått sår hals og plysj på tunga. Kanskje han har tatt inn en tanke for mye whisky også. Kåre-gutten var bedre da han skrev "Kan hende det var bedst det gikk som det gikk" og siterte "Terje Viken" og anarkisten Henrik Ibsen, etter folkeavstemningen i 1994 da Norge ble anarki.

For det første hadde alt vært så meget verre om vi hadde blitt med i EU. For det andre er ikke dette et jappefenomen. Anders Jahre, Hilmar Reksten, brakkebaroner, partibokskameraderiet, Benny bankboks, etc. i "de gamle gode dager" var ikke det hår bedre enn dagens plutarkister. Den generelle velstandsøkningen gjør imidlertid at epleslang er blitt byttet ut med biltjueri og butikk-nasking. Det er snart flere biler enn epletrær. Tilsvarende har det tatt av også på plutarkistisk nivå. Flatfylla på hjemmebrent er blitt byttet ut med "partydop" mange steder, men fremdeles er alkoholisme mye mer utbredt enn narkoslaveri. Alt i alt er nok moralen hverken signifikant verre eller bedre enn før, om vi holder importert mafia utenom. Det er bare landets rikdom og velstand som har økt betraktelig, den relative moralen er nok nokså konstant, men 10% korrupsjon gir større beløp i dag enn før. Det er dermed trolig ikke "blitt mye verre. Mye verre" som Valebrokk påstår.

Dette betyr naturligvis ikke at man skal la dette passere. Nå må det skjerpes inn i retning virkelig anarkistisk lov og orden, basert på anarkistiske prinsipper om frihet, likhet og solidaritetet etc for alle her til lands.Utenlandsmafian må dessuten ut. At det ikke finnes virkemidler, at ikke "myndighetene" (les: felleskassen og offentlig sektor) kan gjøre noe, er imidlertid mye tøv. Den "indremedisinen" Valebrokk foreslår må jo komme via skolevesen, ordensvesen, oppdragelsesvesenet, media og Internett, organisasjonslivet, det offentlige rom bredt definert. Det er klart noe kan gjøres her. Anarkistiske prinsipper må "bankes" inn i hodet på alle, jo før jo heller, fra alle hold. Jeg bare gjentar det som andre anarkister har hevdet ovenfor, for det er viktig," sier L. Jakobsen fra Internasjonalen (IWW/AI):

Godtgjørelse utover et visst nivå må kun knyttes til reell verdiskapning, - ikke byråkrati, markedsmakt, spekulasjon og tilfeldige ressursmonopoler hos enkelte privatpersoner her til lands, samt korrupsjon, trynefaktorer og partibøker, etc. Det er kort og godt for enkelt å bli rik på andres bekostning her til lands, sanksjonene i gråsonene mot sånt er marginale, og bærer det over i det kriminelle så er straffene små og risikoen for å bli tatt liten. Hele oppdragelses- og sanksjons-, samt motivasjonssystemet må i støpeskjeen for å få skuta på rett kurs. Dette betyr også mer pågående, kritiske og konstruktive media, samt mer frihetlig etikk og moral i skoleverket, foreldreveiledning, frivillige organisasjoner og i ordens- og rettsvesenet, sanksjonsystemet generelt.

Befolkningen må forstå at moral er ikke å forsyne seg med en million eller mer, når det er ufortjent (og det er alltid slike relativt store beløp), selv om en er sikker på å slippe unna med det, enten det er lovlig eller ulovlig. Har man ikke moral - så er man udugelig som leder og øvrighet. Den saken må være klinkende klar. Og har man ikke moral, så er man i bunn og grunn skurkeaktig og grådig selv om man befinner seg på rett side av loven på grunn av mulige sanksjoner mot lovbrudd. Både moral og sanksjoner må styrkes. Nå må tendensene henimot det uopplyste pengevelde basert på grådighet og snyteri erstattes med andre godtgjørelses- og rangsystemer i frihetlig retning. Anarkistiske prinsipper må implementeres i stadig større grad. Dette innebærer også at autonomien på alle plan skal forbedres, generelt mindre rangs- og lønnsforskjeller, større effektivitet og rettferdighet.

Det grunnleggende er "frihet uten andres frihets berøvelse", at man ikke skal slave en tøddel for andre, men heller ikke la andre slave en tøddel for seg. Plutarker og oligarker, oklarker og andre -arker og erketyper, skal avskaffes, og vedhenget - alle former for slaveri - likeså! Tendenser henimot dette må motarbeides effektivt.

Konklusjon: Folkebevegelsen for boikott av Frp, SV, R og andre autoritære er fortsatt inntakt og still going strong. RV røyk jo helt ut av tinget etter valget i 1997, og Frp fikk færre stemmer enn de verste valgprognosene skulle tilsi. Vi skal jo ikke overvurdere virkningen av folkeaksjonen, men den har nok bidratt i riktig retning i hvertfall - alle monner drar ved valget. Arbeiderpartiet gikk av etter valget fordi det fikk færre stemmer enn Jaglands minimumstall og mellompartiene (nei til EU-partiene) Venstre, Kr.f og Senterpartiet overtok et par års tid, men ble felt på et miljøspørsmål (gasskraftsaken). Deretter overtok Stoltenberg og Co, et Arbeiderparti-statsråd med et mindre marxistisk ståsted enn Jaglands, og som nevnt liten høyredreining. Samarbeid med sentrum og i enkelte tilfeller Høyre og til og med Frp, bidro alt i alt til omtrent samme tyngdepunkt på det økonomisk-politiske kartet, som sentrums-statsrådets. Noen store endringer i statisme- og kapitalismegraden i samfunnsutviklingen generelt, og derigjennom graden av anarki, skjedde som nevnt ikke i perioden 1994-1997 og videre til 2001, og det har heller ikke skjedde noe dramatisk i ettertid, etter stortingsvalget 2001, så langt her til lands. I 2002 kunne vi som nevnt registrere en liten høyredreining av det økonomisk-politiske systemet, og en liten økning i anarkigraden til ca 54%. Etter stortingsvalget i 2005 har vi registrert en liten venstredreining, men ingen økning i anarkigraden. Per 2008 er altså anarkigraden ca 54%.

IV. Foran Stortingsvalget 2001. Høyres Lønning antyder politikk for større klasseskiller, og kutt i offentlig byråkrati. Etter valget viser virkeligheten noe annet enn kutt: Den nye lønnsadelen i de statlige sykehusene. Høyre og Frp klart på kollisjonskurs med det norske folkeflertallet - udemokratisk byråkratisk politikk er det riktige ordet. Ny-Proudhonisme i KS og litt om prosentregning og skolepolitikk. Mediakritikk og ytringsfrihet. Administrativt byråkrati i sykehusene og UD m.v. Kritikk av UD og innspill til Sivilombudsmannen

A. Foran stortingsvalget september 2001: Større klasseskiller? Kutt i byråkrati? Sykehuspolitikk?

Einar Magland: Inge Lønning, nestleder i Høyre mener fire av ti bør få studienei. Det er kanskje dette Høyre mener med fornyelse av skolepolitikken. Marie Simonsen skriver i VG onsdag 1. august 2001 om Det nye klasseskillet: De gamle klasseskillene er i ferd med å viskes ut, men skyggen av dem synes fremdeles når det gjelder utdanning og yrkesvalg. I kunnskaps-samfunnet har det dukket opp nye skiller mellom dem som har utdanning og dem som ikke har. Når vi vet hvor avgjørende utdannelsen er for muligheten for å få en jobb senere, synes det rimelig brutalt å kaste nesten halvparten av elevmassen på gangen. Det er jeg ganske enig i, det blir både større rangs- og inntekts-forskjeller dersom Lønning får gjennomslag for sine synspunkter. Høyrelista i det fylket hvor Inge Lønning er oppført bør derfor boikottes. I tillegg vil Petersen & Co ha støre skattelette for de rike, noe som vil styrke plutarkistiske tendenser og graden av kapitalisme.

Det er også snakk om å kutte ned på fylkesbyråkratiet, noe som vil bidra til litt mindre statisme i samfunnet sett under ett. Dette er noe som de øvrige partiene også burde støtte, uansett valgresultat. Nedbygging eller helt avskaffelse av fylkeskommunen kan bidra til et vesentlig kutt det offentlige byråkratiet. En del "fylkesfunksjoner" er sikkert unødvendige og kan bare kuttes ut. Det er da om å gjøre at primærkommunene i størst mulig grad overtar det som er strengt nødvending av fylkesvise eller regionale oppgaver via et ubyråkratisk, kooperativt og føderalistisk interkommunalt samarbeid, og at Staten (her i betydningen sentraladministrasjonen) overtar minst mulig, ellers vil det vel stort sett bare bli en flytting av byråkratiet - og ikke en reduksjon. Den statlige overtakelsen av de regionale sykehusene, som nå er tatt ut av fylkeskommunene, kan lett bare bli et nytt tungrodd byråkrati, uten evne til nødvendige omstillinger.

Får vi et rent Høyrestatsråd etter valget vil nok høyredreiningen på det økonomisk-politiske kartet etterhvert blir merkbar, men litt mindre statisme og litt mer kapitalisme betyr lite for anarkigraden. Det blir nok ingen stor høyrerevolusjon.

Likevel vil det nok være slik at kollektivistiske anarkister, som tradisjonelle anarkosyndikalister, vil få en noe større avstand mellom mål og virkelighet, mens individualistiske anarkister da vil bli litt mer fornøyd med tingenes tilstand. Avstanden til det anarkistiske ideal på toppen av kartet blir omtrent uendret, dvs på 100% - 53% = 47%. Det er jo bortimot halvparten av det økonomisk-politiske kartet, så det er rikelig med rom for forbedringer i frihetlig retning.

B. Etter stortingsvalget desember 2001: Stats-sykehus med lønnsadel og "intendantur-byråkrati"

Oppdateringer i desember 2001: Om den statlige overtakelsen av sykehusene: Tore Gjerstad i Dagbladet rapporterer om "Den nye lønnsadelen" og at "en topptung og dyr ledelse er foreløpig status for sykehusreformen. De fem regionale direktørene får fra 1 til 1,2 millioner i årslønn. I tillegg får styrelederne 320 000 i honorar første år. I mellomdirektørsjiktet starter lønna på 600 000, det samme som fylkesrådmenn". "- Jeg trodde det var mer penger til pasientene som var poenget med reformen", sier fylkesrådmann Wenche Eriksen i Finnmark. Det trodde ikke jeg. Vi anarkister har aldri hatt noe tiltro til den statlige overtakelsen av sykehusene, jevnfør avsnittet uthevet over, men at Høyre til de grader viser seg som et uhemmet byråkratisk øvrighetsparti økonomisk og politisk/administrativt for privat og offentlig sektor, uten hensyn til folkets ve og vel i det hele tatt, er muligens litt overraskende.

Disse bokholderiansvarlige i sykehusene har jo hverken ansvaret for produktutviklingen eller produktene, stellet av pasientene i vid forstand. De tar heller ingen risiko, hverken økonomisk eller teknisk-produktmessig. De kan dermed overhodet ikke sammenlignes med gründere i næringslivet. Det får være måte på tøv når Steinar Stokke begrunner at han fikk den høyeste lønna av de fem regiondirektørene med at han har "ansvaret" for 23 000 ansatte og et budsjett på 12 000 000 000. I motsetning til gründere i næringslivet har han jo ikke en tøddel ansvar for hva de ansatte gjør og hva de produserer, og tar ingen risker. Han er jo en ren "bokholder" og "husøkonom". F.eks har Intendanturet i forsvaret større ansvar for folks ve og vel enn Stokke, uten at de tilnærmelsesvis har samme godtgjørelse. Victor Norman som arbeids- og adminstrasjonsminister har vist seg som en tannløs ynkelig byråkrat, belemret med skattefusk, nøling og monopolisering i luftfarten som foreløpige resultater. Opp som en løve og ned som en skinnfell! Vi kan bare slå fast med en gang:

I progressivt og antibyråkratisk perspektiv har Høyre-"sentrums" regjeringen allerede vist tilløp til å bli en gigantisk, sentralistisk, fiasko, og verre vil det nok bli om de ikke tar sleiva i en annen hånd. Vi er ikke optimister, men det siste ordet er jo ikke sagt hverken på stortinget eller i politikken mer generelt. Nå må det mobiliseres mot den byråkratiske øvrighetspolitikken til Høyre, som overkjører sentrumspartiene i statsrådet, tvinger en psykisk svak Bondevik til å bruke tvangsmidler for Høyrepolitikk i Stortinget, og som støtter seg på de mest reaksjonære kreftene i Frp, med den populistiske erkebyråkraten og øvrighetsmannen C.I. Hagen i spissen. Kjell Magne har fått som fortjent i forhold til folkets dom, med en reduksjon i populariteten fra 60% i Bondevik I, til ca 30% i Bondevik II. Nå er det på tide at statsrådet begynner å ta signaler, og begynner å opptre som "folkets råd", ikke kjøre sitt eget høyre-solospill.

Flertallet av det norske folk tjener godt under 200 000 kr i året, og disse har økonomisk demokratisk sett ikke noen interesse av Høyre/Frp politikken. Ca 28% stemte ikke ved siste valg og disse er i hovedsak hverken Høyre eller Frp folk. La oss grovt anslå at 25% av disse 28% ikke er Høyre og Frp, og dermed at 3% er dette. Høyre og Frp har i dag 38 + 25 = 63 mandater av 165 på tinget. Dette "representerer" med nåværende valgordning 63/165 = 38% av de som deltok ved valget. Dette blir 38 % av de 78% av totalt 100% stemmeberettigede, dvs de som stemte Høyre og Frp (uten Simonsen) utgjør en representasjon på (38/100)78% = ca 30% av de stemmeberrettigede. Legger vi til de grovt anslåtte 3% Frp og Høyrefolk blant de som ikke stemte, kommer vi opp i totalt 33%. Dvs politisk/administrativt er det bare ca 33% ryggdekning for Høyre/Frp politikk i det norske folk! 67% er i mot denne politikken.

I tillegg stemte mange for Høyre og Frp nettopp fordi de trodde på løftene om et oppgjør med byråkratiet økonomisk og politisk/administrativt i offentlig og privat sektor. Dette viser seg nå å være omtrent rent valgflesk. Høyre/Frp fører en bortimot rent byråkratisk øvrighets-politikk, og har derfor kastet kraftige blår i øyene på sine velgere. Vi vil derfor påstå at Høyre/Frp knapt nok kan ha mer enn ca 20% oppslutning i det norske folk for sine politiske krumspring, og at derfor 80% er imot, når det kommer til stykke. Dette er, for de foreløpig små deler av politikken og budsjettene "nyorienteringen" gjelder, ikke reelt demokrati, dvs anarki og anarkisme, men populistisk/plutarkistisk byråkratisk øvrighetspolitikk, uten ryggdekning i folket. Høyre og Frp er på klar kollisjonskurs med det norske folkeflertallet, og bør nå ta et kraftig rev i seilene og stikke kursen ut mot den progressive midten i norsk politikk, oppover på det økonomisk-politiske kartet, i stedet for å kjøre solo-spill til høyre og nedover på det politiske kartet. Uttrykket samarbeids-statsråd forplikter etter vårt syn til å følge folkeflertallets interesser, ikke byråkratiets, ellers blir det rent munnsvær!" Bondevik - hvor er du?" Spør Arve øverby i VG 18.01.2002. Etter å ha delt ut ros og ris til samarbeidskameratene, konkluderer han med at de "trenger å forbedre seg mye". Jeg slutter meg til dette kravet!

Når den plutarkistiske øvrighets- og byråkratiavisen Dagens Næringsliv på lederplass en dag i november taler om at det norske folkeflertallet i valg har vist at de støtter Høyre/Frp politikken, er de så langt ute å kjøre at det bare kan karakteriseres som løgnpropaganda. Dette viser, dersom det ikke er gjort med forsett, i beste fall bare at de a) hverken kan regne prosenter på den velgermessige oppslutningen om Høyre/Frp-politikken, nemlig samlet knapt 33%; eller b) ta inn over seg at det vi nå ser, avslører et utrolig valgflesk og fusk, som ikke svarer til realpolitikk ut fra det folk trodde de stemte Høyre og Frp for, slik at real-oppslutningen i dag knapt kan overstige 20%; det er heller et lavere tall. Dette gjelder uansett tilfeldige partibarometer og meningsmålinger, som stort sett avspeiler "som man roper i skogen får man svar", og ikke reell oppslutning om politikken. (Dette innlegget ble sendt som "resolusjon nr 1 om sykehusreformen" fra Norges anarkistråd (NACO) etter innsending av en petisjon fra E. Magland. Rådet tok imidlertid visse forbehold angående den noe friske polemiske stilen til Magland, men sluttet seg til hovedtrekkene hva innhold angår i kritikken; red. merk.)

Oppdatering 18.12.2001: Om "Dagens Næringsliv" kan prosentregning mangler det fremdeles bevis for, men de reagerer i hvertfall på "Unødig PC-krøll i departementet"; "Det må da være grenser for hva finansministeren og hans departement skal bekymre seg for". Videre heter det: "Foss og hans byråkrater bes snarest å senke skuldrene, kvitte seg med bekymrede rynker og puste ut: Scannere og digitale kameraer er ikke engang i nærheten av å være et marginalt problem. Til dette er det for lite. Tenk på noe stort i stedet. Tenk for eksempel på hva som kan gjøres for å bedre forholdene for norsk næringsliv... At mange mennesker med stor glede bruker av sin fritid for å oppgradere sine kunnskaper og å "trene" på å bruke sitt arbeidsredskap hjemme, burde føre til jubelrop i Finansdepartementet - ikke klynking, redsel og skattekrav."

I et svarinnlegg i DN 04.01.2002 forsøker Høyre v. Kaj-Martin Georgsen, Finansdepartementet, å legge skylden for PC-byråkratiet på Ap-regjeringen, og sier det er ikke "hos Foss", men det virker ikke helt overbevisende. Jeg må nok gi DN rett i det meste av kritikken, etter å ha lest begge innleggene. Generelt kan det ikke godtas som saklig grunn at nye statsråd legger skylden på forgjengere. Dette demonstrerer jo i beste fall bare egen mangel på styringsevne og handlekraft. Den er for gammel!. Påstanden "Vår politikk for hjemme-pc innebærer mindre skatt og lite byråkrati. Dette er en kursdreining i forhold til Arbeiderparti-regjeringen" betyr i beste fall en skjelving på rattet, og langt fra noen reell kursendring. Byråkratikostnaden overstiger sannsynligvis mulige effektivitets-gevinster. Dette er uansett "lommerusk"-politikk Høyre/Frp driver byråkratipolitikk, uansett hva de kaller det og eventuelle gode intensjoner. Dette gjelder både sykehus, næringsmiddeltilsyn og antakelig flere andre såkalte moderniseringsprosjekter. At V. Norman, administrasjons-statsråden, nå vil desentralisere statlig virksomhet, og leker Senterparti, blir det neppe stort av heller. Det er ikke sikkert dette medfører kutt i byråkrati og byråkrat-kostnader. Høyre/Frp fører en populistisk politikk a la Argentina, i småskala: "Statisme uten plan - kapitalisme (plutarki) uten marked". Nå må det tas et oppgjør med denne øvrighetspolitikken, i alle relevante fora, og anarkistisk folkevennlig politikk innføres.

Dagsavisen gir herr Norman det glatte lag 06.01.2001 på lederplass: "I romjula ga vi ros til "moderniseringsminister" Victor D. Norman fordi han hevdet at han - i motsetning til til mange av sine forgjengere - ikke ville falle for fristelsen til å benytte enkle grep og symbolhandlinger for å vise Stortinget og velgerne handlekraft. Etter å ha lest referat fra et foredrag Høyre-statsråden holdt i Steinkjer før helgen, har vi kommet til at ris passer bedre enn ros. - I foredraget falt nemlig statsråd Norman for fristelsen til å kopiere 1970- og 1980-tallets tanker om å flytte statlige institusjoner ut av Oslo. Hva annet er dette enn et pinlig forsøk på å vise politisk handlekraft? Av åpenbare praktiske grunner har landets hovedstad alltid huset en rekke offentlige tilsynsorganer. Disse vil Norman rive og gjenreise andre steder i landet...." Så fortsetter det med en meget saklig begrunnelse for hvorfor Victor er "ute å kjører". Vi kan ikke ta med alt her, men slutten er såpass kostelig at vi ikke kan la være å sitere, selv om vi egentlig ikke har plass: "Skal vi følge statsrådens logikk burde enten regjeringen flytte til Bergen eller Stortinget til Elverum. Det ville gi regjeringen større uavhengighet av Stortinget. Vil Norman tilbake til Bergen?" Aftenposten melder om at "Byrådsleder protesterer mot utflytting". Her får Norman det glatte lag av Høyres Erling Lae, Oslo. Her er det noen tunge argumenter i tillegg til innvendingene i Dagsavisen. Halvor Hegtun skriver om "Salt i åpne sår under tvangsflytting i Kystdirektoratet." De som vil følge opp denne saken bør lese disse innleggene, m.v. i sin helhet.

Tilbake til 18.12. 2001: Videre vil jeg støtte DN i deres kritikk av Nettavisen på lederplass: "Feil om lydbånd". Skulle tro Røkke var Berlusconi. Men hvorfor snakke om den "såkalte båtsertifikat-saken", uten å nevne Røkke, Amund Djuve og Stein B. Hauglid?. Er Røkke stor-annonsør i DN? Eller er DN begynt å bli "bleike"? Har Røkke noengang skapt verdier, eller har han bare vært flink til å selge og kjøpe annenhånds, - bedrifter som andre, dvs gründere og arbeidsfolk, har skapt? Jeg er stygt redd for at Røkke i realiteten er like lite av en verdiskaper som "intendantene" i de nye statlige sykehusene. Jeg syns DN burde begynne å stille slike spørsmål, i stedet for å bekjenne seg til markedsteologiens "hellige ånd", med den "velsignende" "usynlige hånd"! Det er jo ikke alltid slik at dét det blir penger av, er verdiskapning! 25.05.2002: Dagbladet om Røkke: Kan få to år i buret. Statsadvokaten er ikke i tvil om at Kjell Inge Røkke har gjort seg skyldig i både korrupsjon og falsk forklaring.

03.02.2002: At 1 avis kan miste både abonnenter og reklameinntekter dersom den blir radikalt frisk er så sin sak. Da kan abonnentene og annonsørene løpe til de sykelige og konservative avisene, og den beste avisen for folket går dukken.. Dette er en farlig feilvirkning ved pengeveldet, plutarkiet, som derfor alltid blir uopplyst i større eller mindre grad. Når Ragnar Frisch, Nobelprisvinneren i økonomi, snakker nedsettende om "det uopplyste pengeveldet", så er dette først og fremst en pedagogisk forsterkning. Det er ikke nødvendig å tilføre "uopplyst". At alt plutarki i større eller mindre grad er "uopplyst", tok Frisch selv konsekvensene av. Han er klarte seg både som radikal og sosialist, og derfor mot alle former for plutarki og pengevelde. Dersom 100 eller alle kommersielle media, inklusive de største, samtidig blir radikalisert i frihetlig retning, vil imidlertid ingen tape noe. Næringslivet og abonnenter vil da måtte finne seg i indirekte å støtte den friske kritikken og det radikale, fordi de ikke har alternativer - og annonsere og lese vil de kjøpekraftige uansett. Dette krever både individuell og kollektiv aksjon hos media. Man må løfte i flokk mer eller mindre. Bryter et betydelig media ut fra fronten og satser på folks fordommer, lefling med øvrigheten og plutarkiet, raser abonnenter og annonsører dit. Det er altså penger i å være reaksjonær, på "streikebryter" vis. Anarkistene oppfordrer til en slik progressiv mediafront, og kan ta initiativ, men kan naturligvis ikke annet enn antyde en dagsorden og blåse i fløyta av og til, og appelere til journalistenes integritet og rolle som fagfolk og "citizens". Vi er som Norge internasjonalt i sitt freds- og annet idealistisk arbeid, vi har ikke noe makt, hverken økonomisk eller politisk/administartivt, men kan påvirke så lenge argumenter teller, og megle litt, etc. Det er ivhertfall ingen som kan mistenke oss for å forfølge personlige egoistiske motiver, utover det at vi ønsker å leve i et reelt demokrati, dvs anarki, helst i en betydelig grad.

Pengeveldet kan forsøke å lage nye reaksjonære aviser, men hvis alle gode journalister individualt og kollektivt gjennom sine fagforeninger, nekter å være med på slike prosjekter, så blir det marginalt ut av slike fremstøt. Det kan også iverksettes sanksjoner mot slike "streikebrytere", som ikke vil være med på å ta sin progressive og nødvendige rolle alvorlig. Og denne kritisk konstruktive radikalismen må være ekte vitenskapelig,"anarko-nihilistisk" som Jens Bjørneboe litt spissformulert kalte det, dvs i samsvar med den hypotetisk deduktive, kritiske, vitenskapstradisjonen, ikke basere seg på marxistisk og annen dialektikk, new-age, astrologi, spiritisme og annen tåkefyrste "teori", synsing, føleri, trendy pjatt,og "politisk korrekthet", dvs overtro og dogmatikk, hermeneutiske og idiografiske metoder rent generelt. Man skal altså unngå populisme og relativisme, som den anarkistiske metodefilosofen Feuerabend var så sterkt imot (at han polemisk sa "anything goes" var naturligvis ment innenfor den hypotetisk deduktive rammen for kritisk vitenskap, bare så det er sagt.) Man må hele tiden tenke kritisk-konstruktivt vitenskapelig, selv om man naturligvis ikke alltid kan gå i dybden og bredden i alt og ett. Først må man ha en begrepsramme (som ikke må være statisk og dogmatisk) og belyse faktum så godt det lar seg gjøre ut fra dette, med åpning for at nye begreper kan trengs. Dernest forholde seg til adekvate arbeidshypoteser og eksperiment-lignende undersøkelser, og se det i relasjon til de store linjene, også med sikte på å forkaste hittil aksepterte, men kanskje ikke (lenger) valide teorier - med sikte på å skape konklusjoner og relasjoner (inklusive matematiske uttrykk) som har en bedre tilnærmelse til virkeligheten enn de etablerte.Vitenskapen står som kjent ikke "på stedet - hvil!"

(18.12.2002.) Forøvrig er jeg helt på det rene med at "Intendanturet" i forsvaret har skiftet navn, og nå heter noe annet, men som et generelt begrep er "intendant" og "intendantur", som noe sekundært i forhold til selve bedriftens formål, et meget godt ord, som bør vernes, og brukes når kvasi-ledere krever høy(ere) lønn og rang, for ansvar de egentlig ikke har. Hvorfor sykehusene har adm. direktører på toppen kan man jo saktens lure på. I forsvaret har ikke Indentanturet toppsjefstillinger, det holder med noen lavere stabsoffiserer. Hadde det ikke vært bedre med et råd av de mest kvalifiserte legene, og la disse få et IT/administrasjons- og økonomikurs som adgangs-kvalifisering?

E. Byråkrati i næringsmiddeltilsynet - Ny-Proudhonisme i Kommunenes Sentralforbund

Også Dagsavisen er ute med et angrep på byråkratiet 18.12.2001 Oddbjørn Paulsen fra KS Bedrift, roper et varsku om "Byråkrati i næringsmiddeltilsynet?" med kritikk av Landbruksdepartementets planer for næringsmiddeltilsynet utover i landet: "Målet er allment akseptert; en bedre matsikkerhet, som er kostnadseffektiv og med mindre byråkrati. Men departementsbyråkratiet har lagt en del forutsetninger for organiseringen som virker lite lystelig med tanke på mulig måloppnåelse. Det legges opp til at tilsynet skal statliggjøres fra bunn til topps. Dersom statsdrift i utgangspunktet er mer kostnadseffektivt enn andre organisasjonsformer, er det forunderlig at Sovjetstaten ikke ble en formidabel suksess".... (dette er en meget god, poengtert og konkret artikkel, som det dessverre ikke blir plass til her, men jeg skal ta med noen smakebiter til!)... " Et nytt regionalnivå gir neppe redusert byråkrati... Den videre vei å gå må være å slå sammen en del av de interkommunale selskapene for å oppnå effektiv stordrift og øke mulighetene til å holde på nødvendig lokal kompetanse." Det er som P.J. Proudhon, oppdatert til dagens samfunn, skulle sagt det selv! Jeg kan forsikre om at anarkistene støtter opp om "Ny-Proudhonismen" i KS! Bare stå på og øk trøkket på Kommunaldepartementet, Norges nest viktigste departement, etter Finansdepartementet.

F. Kritikk av byråkratipartiene Ap, Høyre og Frp. - mer om prosentregning og skolepolitikk

Nå skal ikke Høyre/Frp ha hele "æren" for den byråkratiske utglidningen av sykehusreformen. Thor Gjermund Eriksen i Dagbladet gir tvert i mot superbyråkraten Jens Stoltenberg det meste av "æren": "... mens Jens gleder seg over sykehusreformen hans regjering fikk gjennom i fjor..." heter det! Hvem som er den verste byråkraten av Jagland og Stoltenberg, er neimen ikke godt å si. "Bort med begge to", og "få inn noe nytt", Ap, herunder et frihetlig program, ellers blir det muligens en lang marxistisk ørkenvandring "i skyggenes dal", sammen med SV. Undervurder ikke folket. Det er flere enn anarkistene som har ører og øyne, og bruker dem! For ikke å snakke om luktesansen: Det lukter "brunt" av Ap lang vei for tiden. Hva tror Ap folk sa nei til egentlig???? 25.01.2002 melder NRK om at også Tormod Hermannsen, bossen i Telenor, er en superbyråkrat. Det kan forøvrig nevnes at gradsforskjellen mellom superbyråkrat og erkebyråkrat ikke er særlig stor. 09.01.2002 Marie Simonsen i VG hevder at "Hvis Ap skal skape en moderne sosialdemokratisk politikk, må partiet først riste av seg gamle tvangsforestillinger om en høyre - venstreside. Poenget er vel heller at en videre liten bevegelse langs høyre-venstreaksen er tilnærmet uinteressant. Skal det være noen vits i en ny politikk så må den gå oppover på det økonomisk-politiske kartet. Der ligger ikke sosialdemokratiet, men anarkismen og mer anarki. Som Reiulf Steen sa på TV her forleden, Ap's sosialdemokratiske politikk var for det forrige århundre, ikke dette.

04.02.2002: "Hva nå med den tredje vei? - spør Hallvard Bakke, "Nei til EU-guruen" i Ap, i Dagsavisen, med referanse til Anthony Giddens, som nå forlater denne veien og vil bytte den ut med "det nye sosialdemokrati" med stikkord: "Sterk stat", "budsjettdisiplin" og "fast lov og orden orientering", "begrenset velgerstøtte for en direkte omfordeling av inntekt til de fattige", "støtte til EU," transnasjonalt", "reguleringer og kontroll...". Ikke rart Bakke setter et spørsmålstegn. Dette smaker av reinspikka venstrepopulisme! Jeg tror ikke Ap vil klare å dra særlig mye stemmer fra Frp.... Og jeg tror jeg har alle frihetlige i norge i ryggen når jeg sier: FEIL VEI Ap! Stopp i tide og sett kursen oppover på det økonomisk-politiske kartet (se link på AIIS hjemmeside.) Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv kommer til en lignende konklusjon 18.02.2003: "Stoltenbergs kurs er blitt beskrevet som "hverken høyre eller venstre men rett frem". Skal det bli noe sus, må veien i tillegg gå oppover."

Superbyråkraten Stoltenberg og tåkefyrsten Jagland ligger det i hvertfall ikke mye framtid i. Stoltenbergs utspill om fattigdomsproblemet kommer for sent, er for vagt, og har tilnærmet null troverdighet. Jaglands nye bok og "punkter" er stort sett bare tåke og selvfølgeligheter. At begge to i følge Liv Valla i LO ligger for langt til høyre, er ikke mer enn ventelig fra en tidligere KULer og stalinist, men det er ingen grunn til å ta en sving i hennes retning. 03.02.2002: Jagland sier han ikke tar gjenvalg til høsten. Endelig et fornuftig ord fra den karen. En partileder som ikke behersker de fire regneartene, og dertil er tåkefyrste, er inkompetent. At han skjønner det selv, om det så tok lang tid, er et pluss. Trøstekarakter etter gjentatte stryk: nuggen + = ca 2, 3 av 6 mulige. Adios amigo. Hvis bare Stoltenberg, sikkert god for 5 i regning, men med stryk i etikk, også tar hatten og går, er det kanskje håp for Ap på lengre sikt. Skjønt en skal ikke vente seg for mye der i gården, særlig ikke etter å ha lest Norgeshistorien i anarkistisk perspektiv, "Anarchism in Norway", som du finner via AIIS hjemmesiden.

Høsten 2001 gjorde Stoltenberg seg også til kjeltring ved å stikke av fra sin påkjørsel av en annen bil på en parkeringsplass, uten å legge igjen beskjed om hendelsen med navn, telefon-nummer og adresse. Det sier i grunnen alt om den etiske kodeksen til denne fyren. Med en far som er mest kjent, også internasjonalt, for påstanden "de er alle serbere" som "fredsmekler" under Balkan konflikten, og med en narkoman søster, så må man jo lure på hva slags dialog som har foregått der i familien i de senere årene, og hvilken oppdragelse "ungene" har fått. Og man må stille et stort spørsmål ved nepotismen i Arbeiderpartiet. Ille var faren - verre er sønnen. At Jens Stoltenberg er kjent for å ha vært skoleflink i for lengst utdaterte monetaristiske, keynesianske, og nyklassiske økonomiske teorier i samfunnsøkonomi på UiO, hjelper jo ikke når han på nyttårsaften 2001/2 klager til NRK på at Bondevik ikke nevner innføringen av EURO i sin nyttårstale. VG maser om det samme noen dager senere på lederplass. Inkompetanse er vel det rette ordet. Den byråkratiske bindingen kalt EURO kan lett føre til Argentinske tilstander i mange EU-land, eller høy U-"naturlig" arbeidsledighetsrate, foruten til å fø på utallige byråkrater med venner som sitter nær den nytrykte pengesekken/seddelpressen. EU-tilhengeren og kvasiøkonomen Jens Stoltenberg burde heller lytte til en mann som klarer å tenke litt fritt i forhold til de foreldete skolebøker i samfunsøkonomi, nemlig APs "Nei til EU-Guru" H. Bakke.

Nå skal vi ikke henfalle for mye til terping på prosentregning her, men en kan jo ikke unngå å merke seg at Jagland sier Ap gikk "tilbake med ti prosent" til Aftenposten 17.12.2001, (og gjentar det samme på NRK Dagsrevyen 19.12.) og dermed blander sammen prosentendring og endring i prosentpoeng. Det står tydeligvis enda dårligere til med prosentregningen hos Ap-toppen enn i media. Trygve Hegnar i Finansavisen 19.12. påpeker da også at"... Jagland igjen fremholdt at Arbeiderpartiet mistet hver tiende velger ved valget (korrekt: hver tredje)...", og Kjetil Wiedswang i DN 19.12 sier at "Når et parti taper 29 prosent/10 prosentpoeng oppslutning fra et valg til det neste, så er det naturlig at partiet diskuterer om man har den riktige ledelsen, og om den har ført riktig politikk." Det er jo ikke så rart det går dårlig med Ap når ledelsen ikke engang skjønner hvor mange velgere de relativt faktisk har tapt, nemlig tilnærmet reduksjonen i mandater, som er 22/65 = ca 1/3 , relativt i forhold til de som faktiske stemte. I tillegg må man her trekke fra noe mer, fordi valgdeltakelsen var lavere i 2001 sammenlignet med 1997. Dette har hverken Hegnar eller Wiedswang gjort, men at de er klart bedre enn Jagland i prosentregning er likevel bekreftet!

Jagland stryker, Hegnar og Wiedswang står til "tilfredstillende", eller "3" som det heter for tiden på ungdoms-skolen. Stoltenberg får også "reisepass" i en herværende dagsavis, som foreslår en byråkratjobb i IMF i USA som retrett-stilling. Et nytt program er vel viktigere, og ikke minst at de holder seg til programmet. Folket har opplevd nok valgflesk fra Ap gjennom tidene, så troverdigheten er ikke særlig høy. 20.12.2001: Nye meningsmålinger gir tilbakegang for Høyre og KrF, og en liten fremgang for Venstre, mens Arbeiderpartiet stort sett står på stedet hvil i relativ oppslutning. Dette må naturligvis ikke tolkes som at den absolutte støtten til Ap er uendret. Her må jo folket velge, på meningsmålingene altså, mellom stadig forverret tilstand av "pest" respektive "kolera", og det betyr ikke at man liker noe av det. Personlig legger jeg alltid på røret etter et kontant avslag, når meningsmålerne ringer og spørr om ditt og datt. Vi har forøvrig heller ikke glemt at Jagland ville ha den populistiske kvasivitenskapelige homøopatien inn i sykehusene, samt "Bongo fra Kongo". Går det ikke an å få denne Lenins "nyttige" idiot ut av maktapparatet? (I februar 2002 har han altså annonsert sin avgang som partileder, men fortsetter som leder for idedugnaden til Ap. Med det utvalget av dokumentert "tomhjernede" kjendiser og øvrighetspersoner, som er med der, kan man forøvrig ikke vente seg for mye nytt i progressiv retning!)

I DN 20.12.2001, legger Kjetil Wiedswang, i en god artikkel, skylda på den nåværende mangel på prosentregnings-kunnskap etc. på Gudmund Hernes (Ap), og han får nok ta en del av skylden "Med viten og vilje". Maktutredningen hans var også en kvasivitenskapelig flopp av de store. Men hovedskylden har den store majoritet av marxister av ulike avskygninger som har invadert skolen, dvs Ap, SV, RV, AKP-ml, etc, som "kan" mye kvasivitenskapelig marxistisk "dialektikk" og allmøtediktatur, og alt for lite reell kunnskap og logisk tenkemåte. Når Høyrefolkene i statsrådet så tydelig demonstrerer at de tror de har folkeflertallet i ryggen for sine reaksjonære fremstøt, så viser også de at de ikke kan prosentregning. Jeg tviler på at Kristin Clemet og finansministeren skjønner særlig mye mer enn Jagland, og utenriksministeren vil jeg ikke snakke om. Jeg vil forøvrig understreke at jeg selv har lært det meste av det jeg kan om prosentregning og samfunnsvitenskap på Anarkistisk Universitetslags studiesirkel/grunnkurs i anarkisme og økonomisk Politisk Seminar på Universitetet i Oslo, og ikke på skolen og andre læresteder. Og vi må heller ikke glemme foreldrenes ansvar. "Dialektisk" dobbelt-tenkning (jevnfør Georg Orwells "1984") medfører oklarkisk avkom. Oklarkiet (pøbelveldet) i skolen er et alvorlig problem, men dette er ikke først og fremst lærernes ansvar - det er foreldrenes!

(NRK bekrefter omkring nyttår at de skjønner forskjell på prosentpoeng og prosenter, og markerer også at de har forstått at redusert valgdeltakelse gjør svikten for Ap enda større. Det får vi belønne med en god firer, når vi først har begynt å dele ut karakterer i prosentregning. 19.01.2002: Jeg har siden nyttår også observert at Aftenposten demonstrerer at de kan prosentregning. Det blir 4+ på Af.p. Det går framover i prosentregning i media i hvertfall. Men Ap-topper er stadig like dårlige.)

G. Større lønnsforskjeller? Mer kritikk av aviser og spørreundersøkelser. Effektivitet og rettferdighet

21.12.2001: "Folk vil ha store lønnsforskjeller" påstår Dagbladet, med referanse til en spørreundersøkelse blant noen tusen "utvalgte". "Som man roper i skogen får man svar!" Når spørsmålene er utformet sånn at det "lønner seg å smiske med sjefen", så får man naturligvis nettopp slike tøvete svar. Selvfølgeligheter som at utdannelse, innsats, å "stå på i jobben", ansvar, gjøre noe verdifullt for samfunnet, ha kunnskaper, kompetanse, m.v. bør gi uttelling i form av høyere godtgjørelse, sier litt om nivået på denne undersøkelsen. Men er det da så sikkert at det alltid er sjefene som har alle disse gode jobb-egenskapene, og andre ikke? Det er ikke noen konsistens i denne undersøkelsen i det hele tatt. Den bare avspeiler en overtro på at "sjefen alltid har rett", inklusive rett til skyhøy lønn. Forøvrig er inntektsforskjellene i Norge enda større enn det undersøkelsen tilsynelatende "aksepterer". Den kan derfor uansett ikke brukes som argument for større forskjeller enn de vi har i dag.

Hadde undersøkelsen begynt med en avsløring av sannheten, nemlig at de fleste sjefer ikke har noe særlig mer av de gode egenskapene som er uthevet over, enn andre, og dertil ofte tilsniker seg kortere samlet arbeidstid enn andre, for i det hele tatt å få konsumert alle millionene de tjener, så hadde nok pipa fått en annen lyd. Konsum tar tid! å konsumere store beløp/realverdier krever tendensielt lengre tid enn små beløp. Man behøver ikke spørre om slike selvfølgeligheter. Det er nok å bruke vettet. Derimot kunne det vært interessant å summere opp Røkkes og "Gutteklubben Grei"-s samlede faktiske uttak av fritid til laksefiske, hyttekos, motorbåt trening og kjøring, "arbeidsluncher og konferanseturer", etc. - både "frynsegode"-tid i "arbeidstiden" og offisielle ferier og fritid. Så kan dette sammenlignes med tidsbruken til den som sitter i kassen på Rimi, med tillegg for ubekvem arbeidstid.

Det er på tide at media begynner å interessere seg for realitets-undersøkelser - dvs hva som de facto og i praksis foregår, ikke symbolverdier og synsing. Alle som har noe som helst greie på statistikk og vitenskapelige undersøkelser vet at en eneste konkret måling av temperatur i grader Celsius el.l. er verdt mer enn 1000 spørsmål med svar på synsing av om en ting er varm eller kald. Nå er det på tide at media gir blaffen i synse-undersøkelser, som i praksis alltid avspeiler "som man roper i skogen får man svar" og "goddag mann: Hostesaft... eller var det økseskaft", i større eller mindre grad, og ikke realiteter. Spørreundersøkelser er oklarkiets og lavpannedes viktigste redskap i kampen mot sannheten, som naturligvis heller aldri er 100% objektiv. Erkjennelsen av dette, dvs at ikke noe er helt 100% sikkert, kan imidlertid ikke hindre oss i å søke kritisk etter sannheten hele tiden. Spørreundersøkelser er på et lavt plan i denne sammenheng, selv om de naturligvis ikke skal avvises 100% alltid som prinsipp. Men som antydet over: Konkrete undersøkelser av de faktiske forhold er 1000 ganger mer verdt enn utvalgs-synsingen som spørre-undersøkelser avspeiler. Jeg vil ikke engang snakke om verdien av urepresentative utspørringer av kjendiser, spesielt når de ingen kompetanse har på problemfeltet.

Jeg legger som antydet over, alltid på røret når utspørrere og gravere ringer, og det er opptil flere ganger i uken. Dersom alle med kritisk øye på det som skjer legger på, og samtidig alle kverulantene (les Frp, etc.) svarer 100% , er det klart at utvalget blir skjevt, uansett om den "teoretiske stratifiseringen" er "uklanderlig etter boken", noe den forøvrig svært sjelden er i praksis, selv på Statistisk Sentralbyrå. SSB er bl.a avhengig av en rekke intervjuere, som ikke alltid er interessert i sannheten, men kun i å tjene en ekstra slant, med minst mulig arbeid. Andre intervjuorganisasjoner er i hovedsak enda mindre seriøse, både når det gjelder utforming av spørsmål, kontrollspørsmål, og forhånds- og etterundersøkelser, for å sjekke konsistens, foreta et "optimalt" utvalg, etc, etc. Når pressen og organisasjoner tar slike synse-resultater som god fisk, er det helt håpløst. Denne fisken er nemlig oftest alltid i større eller mindre grad bedervet, og dermed svært sjelden god, og bør behandles som den tvilsomme materie det er! (Jeg har merket meg at spesielt DN etter nyttår 2001/2 har skjerpet seg betraktlig i å ta spørre- undersøkelser med en klype salt. Det gjelder bl.a etikk og næringsliv. Uten å gå i detaljer her vil jeg anbefale enda en klype salt!)

Når Dagbladet helt ukritisk blåser opp dette tøvet om ønskede "større forskjeller" til "forskeren", professor Knud Knudsen, viser det bare at evnen til egen kritisk undersøkelse der i gården er på et lavmål for tiden. Slike spørreundersøkelser, uten kritisk, logisk konsistent utforming, er totalt verdiløse. Det må da selv Dagbladet forstå i all sin tabloide, anti-intellektualistiske populistiskhet. Effektivitet og rettferdighet er derimot noe man burde bruke som utgangspunkt for lønns- og rangs-betraktninger. Da kommer de anarkistiske kriteriene:

a) effektivitetskriteriet "at ingen kan få det bedre uten at andre får det verre" (Pareto-optimum, oppkalt etter Vilfred Pareto, en mangslungen herre, som bidro til både marxistsk, liberal og til og med anarkistisk teori i et av sine lyse øyeblikk, dvs Pareto-optimum. I hovedsak henfalt han imidlertid til mørkebrune, autoritære grublerier og kvasivitenskapelige "lover", som "Paretos inntektspyramide-funksjon", marxistisk dialektikk o.l., som medførte at han ble adoptert av fascistene som deres ideologiske "far" (de hadde naturligvis ikke noen egne teoretikere, hvilken sannhetssøker ville henfalle til fascismen av seg selv?), pluss

b) rettferdighetskravet, "ombyttekriteriet", at "ingen vil bytte stilling/jobb/posisjon med andre, når alle ulemper/offer og fordeler tas i betraktning", snart til sin rett blant folkemeningen. Både a) og b) er jo tilnærmet "selvinnlysende", dersom man ikke er forfordelt med penger og makt.

Og så får man utlede de rimelige lønnsforskjellene ut i fra dette, på en logisk konsistent måte, ikke spørre i hytt og pine. Pressen har bl.a spurt bønder og industriarbeidere om de vil bytte jobb, i tilknytning til inntektsoppgjøret, og svaret var dengang "nei" fra begge parter. Likevel må en ta hensyn til at ganske mange mindre gårdsbruk blir lagt ned hvert år. Ganske mange vil dermed likevel bytte til noe annet. Det er viktig å danne seg et bilde både av gjennomsnittstypen, og spredningen, for å få et bredt representativt perspektiv på saken, og bruke flere typer kilder sett i sammenheng, pluss sunt vett.

Det må forøvrig understrekes at Pareto-optimum alene er et nokså nøytralt, tilnærmet "objektivt", kriterie som kan brukes til å legitimere hva som helst av urettferdige og rettferdige fordelinger. Det er bare når dette prinsippet kombineres med det anarkistiske rettferdighetskriteriet at det blir et anarkistisk kriterium. Poenget er at disse to kriteriene ikke står i motsetning til hverandre, det anarkistiske kriteriet avgrenser et bestemt sett av Pareto-optimale punkter, og forkaster de øvrige, noe som også beviser at rettferdighet ikke står i motsening til effektivitet, som mange autoritære, herunder plutarkister, feilaktig hevder. Tilsammen er Pareto-optimalitet og ombyttekriteriet derfor en virkelig velferdspolitisk/økonomisk og teoretisk dynamitt, kraftigere enn den Nobel noen gang laget. Bl.a. henviser dette ATTAC, etc. samt Karl Marx og Adam Smith, i tillegg til Paretos øvrige ideer, til historiens skraphaug, der de hører hjemme. Tilbake til Dagbladet....

Da er J.O. Egeland litt bedre når han kritiserer "det systematiske hierarki som ledelsesideal". "Problemet er at ropet på sterke kvinner og menn har en ekkel bismak av autoritær tankegang. Benito Mussolini og Vidkun Quisling ville nikket anerkjennende til hvordan førerprinsippet framstår i moderne pakning". Dette skal pressen og andre skrive seg bak øret før de hausser opp slike korrupte typer som Røkke som halvguder. Jeg gjentar at alt som gir penger og fortjeneste er ikke nødvendigvis verdiskapning. Myten om "verdiskapnings-geniet" Røkke, om a) hans såkalte rettferdige 1. million, (var den nå det? hva slags "sjark" og "kvoter" lå til grunn her egentlig? Hvem fisket han sammen med? etc. etc.) og de videre børs-spekulasjoner, DUP-aktiviter (Direkte Uproduktive Profittsøkende aksjoner), kjøp og salg av andres verdiskapning, korrupsjon (det vi vet pluss eventuelt? og personlig sløsing og "snusk" med fritid, skattemanipulasjon?, innsidehandel? kynisk ansettelses og avskjedspolitikk, skalting og valting?, mobbing?, realkompetanse, kontra ren spekulasjonskompetanse og markedsmaktspill?, hele pakka?!!! Vi venter på at noen tar tak i teppet og viser fram hva som ligger under, ikke bare Røkke-røkteppet, men hele "Gutteklubben Grei".

En undersøkelse for noen år siden avslørte at et kvalifisert flertall av siviløkonomer og ledere i norsk næringsliv trodde "kalkulasjonsrenten" i tilknynting til elementære investeringsanalyser, var "den satsen en justerte opp prisene med for å korrigere for inflasjonen" eller noe lignende. Inkompetansen i norsk næringsliv, kombinert med "frimureri" i alle avskygninger, "brødreparadiset" som Bjørneboe advarte mot, miksen av Ap/LO topper og næringslivstopper, dvs uformelle karteller av topper, kameraderi og nepotisme samt uheldige rekrutterings- og avgangs-prosedyrer, ansvarsfrihet, og mono- og oligopsonister som f.eks arbeidskjøpere, lukkede mafiøse rom, hele greia, grå og brune penger, alt er til "å ta og føle på".

Hvis ikke norske media nå tar dette på alvor, hele tiden, hvem skal da ta det? Oppdragsforskere i ECON, fullstendig i lomma på staten og plutarkiet. SSB? som hadde sin første storhetstid under krigen 1940-45 hvor daværende nazister med Odd Aukrust i spissen sto i bresjen for planøkonomiske modeller og undersøkelser. Det må jo da nevnes at Aukrust & Co gjorde en dramatisk kuvending og fort ble sosialdemokrater så gode som noen, etter krigen, men viljen til virkelig progressive samfunnskritiske undersøkelser har aldri stått i spissen der i gården, selv om SSB utvilsomt er et av de meste hederlige, kompetente og trauste statistiske sentralbyråer i verden. Det er først og fremst STATENS og øvrighetens, maktapparets byrå, og i mindre grad folkets. Dette forhindrer selvfølgelig ikke at man kan finne mye interessant i SSB's statistikker og utkjøringer med henblikk på real-undersøkelser, i motsetning til utspørrer-byråenes lettvinte synsing. SSB bygger imidlertid på selvangivelser o.l.. og vi vet vel hva det er. Også dette må tas med en klype salt, om enn i mindre grad en løse synse-svar på uforpliktende spørsmål.

Tilbake til Røkke igjen... Eier han eller stråmenn Nettavisen? En skulle kanskje undersøke en slik hypotese nærmere når redaksjonen der angriper Dagens Nærinslivs kritiske gransking av Røkke-korrupsjonen på en så spekulativ måte at til og med politiet går ut for å forsvare DNs metoder. Så tilbake til dette med verdiskapning. Jeg gjentar igjen at alt som gir penger og fortjeneste er ikke nødvendigvis verdiskapning. Dette blir også fremhevet av H. Bakke, "Nei til EU-guruen" i Ap, i Dagsavisen 24.12.2001, i et kritisk tilbakeblikk på den såkalte "Verdikommisjonen" til Bondevik 1, en annen flopp som det ble kastet vekk millioner på. Uansett, Bakke leverer en meget leseverdig "julefortelling" oppe i alt det søtladne og sentimentale populistiske smøreriet som karakteriserer juleavisene og media generelt i disse tider. (Forøvrig foretrekker jeg "Hovmesteren med følge" i syntetiske farger framfor svart/hvitt, om noen skulle være interesserert i hva jeg syns om dette trivia. Imidlertid, fargene kunne jo vært litt mer fantasifulle - men det kommer nok etterhvert, når teknologiskruen får seg noen nye omdreininger.)

Så tilbake til Dagbladet igjen. Jeg fikk Anarkistisk Universitetslag, mine øvrige studie-kamerater der, til å bakke meg opp etter en rask mobilisering, og fikk dem til å sende et kritisk brev til Dagbladet med følgende spørsmål "Hva er det dere roter med nå da Dagbladet? Folk ønsker større lønnsforskjeller????" adressert til sonja.holterman@dagbladet.no . I hvilken grad Dagbladet lar seg påvirke av anarkistisk kritikk, skal være usagt, men uansett så kom jo avisen med noe utfyllende og oppklarende informasjon på lederplass, som viser hvor avisen står i dette spørsmålet, et par dager etterpå. Og det er heldigvis nærmere anarkistenes syn enn hva en fikk inntrykk av etter oppslaget til Holterman. Men hvorfor bruke overskriften "Folk ønsker større inntektsforskjeller" som heading når dere nedenfor skriver at folk ønsker mindre inntektsforskjeller enn det som eksisterer i Norge i dag, Dagbladet? Dette er også selvmotsigende og rotete! Vennligst stopp med denslags rot. Leserne, herunder anarkistene, blir forvirret om hva dere egentlig mener og hvorfor. Henvisninger lengre nede til synsing om hva folk ønsket tidligere, blir jo enda mer spekulativt. Anarkistene lar seg ikke påvirke av om dere slår opp "Folk vil ha store lønnsforskjeller" med krigstyper på forsiden, fordi vi har bedre undersøkelser og andre fakta å forholde oss til.

Men dere må da forstå at folk som ikke har den ballasten anarkistene har, nettopp kan tro at dette er trendy og riktig på alle måter og at DB dermed bidrar til å etablere og utbre denne vrangforestillingen. (Det gikk kjapt troll i ord! I VG 06.01.2002 er det et leserinnlegg hvor politikerne med Bondevik i spissen får det glatte lag for å ha null i formue, og samtidig skyhøye inntekter. Leseren spør betimelig hvor pengene blir av? Men så kommer feilskjæret og han tryner. Han roper på plutarken Røkke som sin idealpolitiker i stedet, dvs en norsk Berlusconi el.l. Skjønner dere ikke hvor galt det kan bære avsted når dere roper på større inntektsforskjeller og hausser opp den korrupte "svinepelsen" Røkke.)

Under henvisning til det jeg har nevnt over om kvaliteten på synse-målinger, så syns jeg at dere skal ta opp inntektsfordelings-problematikken og fattigdoms-problemet sett i sammenheng, på en konsistent og seriøs måte, når dere har noe tid ledig. Dette er et nokså "tidløst" spørsmål og det er nok ressurskrevende å gjøre noe skikkelig på feltet, men en stor avis som Dagbladet må da i perioder med mindre å gjøre, "agurktider", kunne få til noe her. Jeg lar denne oppfordringen gå videre til andre aviser også! Ta eventuelt kontakt med de mer seriøse forskerne som har vært involvert i fattigdoms- og fordelings-spørsmålet i den senere tid, SSB etc., og få til noe som henger bedre på greip enn synsing og synsemålinger, i samarbeid med disse.

Men det er bra Dagbladet slår et slag for kassepersonalet på Rimi. Likevel, dette står nok bare til en 3-er på ungdoms-skolen dette også. Men i forhold til engelsk og mellom-europeisk tabloid, samt den norske "Nettavisen"som i dag slår opp "bin Laden er død" uten skikkelig kilder, så er dere jo ikke så verst.

I. "Intendantenes diktatur" i de nye stats-sykehusene - knebling av helsepersonellet

31.12.2001 Skriver Dagsavisen: "Direktører knebler helsepersonellet - leger og sykepleiere får ikke uttale seg offentlig." Regiondirektørene gir helsepersonellet munnkurv. De må holde kritikken innenfor veggene i de nye helseregionene. Direktørene krever absolutt lojalitet og nekter helsepersonell å gå ut offentlig med kritikk av avgjørelser fattet av ledelsen. H. P.Arseth, president i Den norske lægeforening, protesterer. "De ansatte må ha anledning til å delta i helsemesige debatter", mener Aarseth. Denne galskapen kommer ikke uventet for oss anarkister: "Intendantenes diktatur" er på vei inn i sykehusene, som jeg fryktet. Ille var det fra før, verre blir det nå! Her gjelder det å leve sunt, og holde seg utenfor så lenge som mulig. Stakkars pasientene og de som reiser berettiget kritikk mot herskerne, dvs intendanturet. Når intendantene skal lede "krigen" må det gå galt. I et slikt system, uten utlufting, kan hva som helst skje. Det stinker allerede kraftig "brunt". Fytte rakkern.

Stoltenberg og Petersen/Hagen får ta skylda. Det er de som har ansvaret for dette byråkratiske, økonomisk og politisk/administrativt topptunge, hierarkiske monsteret. Går det ikke an å få omgjort denne fadesen før det går på livet løs for mange pasienter, og de vi trenger mest blant helsepersonellet, de med kritisk sans, blir mobbet ut og ender som pasienter på uføretrygd? Jeg henviser til det jeg tidligere har antydet om styringsstrukuren, et legefaglig basert råd, tilført IT og økonomisk/administrativ kompetanse, pluss noen fra pasientforeninger etc. og en interkommunal, samvirke-orientert relativt flat struktur, økonomisk såvel som politisk/administrativt, o.s.v..Kommunenes Sentralforbunds "nyproudhonisme" kan tas med i betraktningen. Nå må som nevnt trøkket på Kommunaldepartementet, og øvrige involverte departementer, bl.a selvfølgelig Helsedepartementet, pluss Stortinget, økes i kampen mot byråkratiet, ellers kan vi ende opp med Argetinske tilstander om en stund.

J. Tyngre på toppen, men kutt i mellomleder-byråkrati i sykehusene? "Slanking" av Norsk Hydro. Fagpersoner slakter sykehusreformen

Dagfinn Høybråten, helsestatsråden, hevder i VG 02.01.2002 at sykehusbråkratiet er blitt slankere: Fylkeskommunene meldte inn over 1000 arbeidstakere (ca 700 årsverk), primært administrativt personell. De fem regionale "helseforetakene" vil ha rundt 200 ansatte, på "det sammenlignbare nivået". Av de 1000 fra fylkeskommunene går 80 over i regionale "helseforetak", 320 går til "helseforetakene" og 90 blir igjen i fylkeskommunene, betalt av staten i tre år. 320 + 80 + 90 = 490 "blir igjen", mens 510 "har funnet annet arbeid på egen hånd og blir ikke med i ny administrasjon." En viss slanking på mellomledernivå ser derfor ut til å ha foregått, selv om budskapet ikke er 100% klart. Spørsmålet er jo bl.a. hva som har skjedd på andre nivåer. Kuttet i underlederstillinger samsvarer jo i og for seg bra med anarkistenes forslag om å kutte et mellomledernivå i privat og offentlig sektor i inneværende stortingsperiode. Også Norsk Hydro har skjønt at det er nødvendig å kutte i byråkratiet for å styrke konkurranse-evnen. Aftenposten 02.01.2002 melder at i "overkant av 1000 stillinger innen salg og administrasjon må bort når Hydro Lettmetall i år skal gjennom en omfattende slankekur. De ansatte i produksjonen er så langt skjermet fra kuttene, skriver Dagens Næringsliv. Hydro Lettmetall har drøyt 17 000 ansatte, hvorav 8000-9000 arbeider i Norge." Det gjelder om å bruke nedgangskonjunkturen til å kvitte seg med daukjøttet i byråkratiet, og reallokere grunnplanet og ruste det opp for større verdiskapning så fort som mulig. Arbeidsledighet er realinntekter "ut av vinduet".

Så tilbake til sykehusene igjen. Det er fint å kutte mellomleder-byråkrati. Men da må man ikke sy på en ny og spissere topp på pyramiden, i lønn og rang, økonomisk og politisk/administrativt, med styringsmodellen " Paragraf 1: Sjefen har alltid rett! Paragraf 2: Om dette ikke er tilfelle, trer paragraf 1 straks i kraft", slik det nå ligger an til. Dessuten er ikke sykehus "helseforetak". Dette er ikke en slags "hoteller", men nettopp sykehus. Påstanden om at dette foreløpig peker mot "Intendantenes diktatur" og "byråkratiske monstere", står derfor ved lag. "Jeg lytter også til dem som advarer mot blind optimisme", fortsetter Høybråten: "Det er jo på grunnplanet, i møte mellom helsepersonellet og pasienter, at kvaliteten på tjenestene kan måles." Naturligvis Dagfinn, ikke bare kvaliteten men også volumet! Det er derfor vi blåser i fløyta. Anarkistene er på ingen måte overbevist om at statsovertakelsen var riktig, selv om fylkesstyrings-systemet etterhvert ble et overbefolket, dårlig byråkrati. Statsovertakelsen betyr sannsynligvis et forsøk på løsning i feil retning.

Hvorfor ikke organisere så mye som mulig direkte rundt grunnplanet, dvs på inter-primærkommunal basis. Den nåværende slankingen kan lett sprekke, og byråkratiet kan ese ut både i bredde og høyde, i tillegg til de utglidninger i lønn og munnkurver etc., som allerede har skjedd. Jeg står fast på mine råd, og jeg er overbevist om å ha et kvalifisert flertall av anarkistene, og mange andre, i ryggen. Statsovertakelse blir som regel "fra galt til verre". Dette burde selv "Embets-Høyre" forstå. At "Markeds-Høyre" i tillegg oppfatter sykehus på linje med et hvilket som helst privat foretak, gjør ikke saken bedre. Dette smaker som nevnt over argentinsk: "Statisme uten plan, og kapitalisme (plutarki) uten marked!" Her trengs det skikkelig opprenskning, før herskerbyråkratiet får satt seg, og katastrofen er et faktum. "Intendantene" skal ikke herske, de skal bare bistå grunnplanet, leger og sykepleiere, på lignende måte som bakkemannskapet i luftforsvaret skal hjelpe til med å få flyene på vingene m.v. "Intendanturet" og bakkemannskapene skal være service-organer for de som egentlig skal gjøre jobben, sørge for at frontlinjemannskapet kan "fly" på en best mulig måte, ikke herske over førstelinjetjenestenes personell. Frp/Høyres/APs modell for sykehusene er helt feil.

At Dagfinn Høybråten i et intervju i NRK "alltid nyheter" et par dager etterpå svarer på kritikken ved å henvise til mulig "hoderulling" blant sjefene for sykehusene hvis de ikke duger, beroliger ikke nevneverdig. Rotasjon av ledere er vel å bra, men en må ikke glemme at Argentina har skiftet president 5 ganger på 14 dager ved årsskiftet 2001/2, uten at det har brakt noen løsning på problemet der. Rotasjon av "diktatorer" fra "intendanturet" på sykehusene vil ikke hjelpe stort. Det er selve klassestrukturen og relasjonene mellom klassene og enkeltpersoner, som må endres, om det skal bli mere sving på sakene, dvs en organisering rundt pasienter og de som skal gjøre den egentlige jobben. De andre er bare hjelpemannskaper, og må ikke få herskerstatus. Et godt intendantur er viktig og helt nødvendig , men "intendanturet" generelt tolket må, jeg gjentar : IKKE KNEBLE DE SOM KAN "KRIGE" OG IKKE Få HERSKERSTATUS OG MAKT TIL å "LEDE KRIGEN". Dette er så elementært at både Dagfinn H., Jan P., Magne B.,Carl Ivar H. samt Jens S. , Torbjørn J. og hele "røkla" burde forstå det, og snarest ta hensyn til dette. Ikke bare i sykehusene, næringsmiddeltilsynet, skolene, eldreomsorgen, etc. men over hele produksjonslivet, både i privat og offentlig sektor. Hydro-lettmetall har skjønt dette. Der har den frihetlige sosialisten Einar Thorsrud og hans likesinnede innenfor "industrial organization" satt sine spor. Men nå bør dette generelt få gjennomslag!!!

Utglidningen i byråkratisk monolittisk styring og byråkratikostnader i de nye stats-sykehusene gjelder ikke bare de store linjene, økonomisk og politisk/administrativt i vid forstand. Også i detaljer kommer denne autoritære byråkratiske galskapen til uttrykk. VG 06.01.2002 melder om "Rådyre sykehusnavn: En rekke sykehus starter året med millionutgifter til navneskifte. For regionsykehusene i Trondeheim og Tromsø koster omdøpingen over tre millioner kroner - for hvert navn. Direktør Valborg Sund ved St. Olavs hospital, tidligere Regionsykehuset i Trondheim, gleder seg over det historiske navneskiftet. Hun legger likevel ikke skjul på at navnebyttet har en høy pris... Fullt så mye vil ikke direktør øystein Dolva ved Aker universitetssykehus "spandere"." Der i gården brukes bare ca 1 million. Jeg sier ikke mer. Dette taler for seg selv. Alt jeg har sagt over er nå bevist. Intendantenes diktatur er et faktum allerede. For et lite mellomlag på et par millioner skulle AIIS garantet fikset dette for noen hundretusen kroner på hvert sykehus. Lite, men informativt.... For disse millionene kunne det f.eks blitt innkjøpt en ny strålemaskin på Radium hospitalet, der folk med livstruende diagnoser står i kø!

12.01.2002. Kritikken er blitt fulgt opp i avisene, bl.a med reportasjer om byråkratisk ineffektivitet ved gjennomføring av fastlegeordningen i Oslo, med svikt i akutt-mottaket, hvor selve helseministeren måtte trå til med "micro-management", detaljstyring fra toppen og ned. Var det ikke dette man skulle unngå ved "den nye" modellen da, Dagfinn? Dagbladet minner om at "Sykehus-krangel endte godt til slutt" etter at de tok affære, og Aftenposten slår opp "Staten, det er meg" med klare henvisninger til det uopplyste, statlige, enevelde: "Det blir samme ulla. Like mye byråkrati", "men korridorpasientene skal fordufte, har helseminster Dagfinn Høybråten lovt. - De blir nok borte, bare vi døper om korridorene til ganger..." hilde.lundgaard@aftenposten.no høres ikke dum ut i denne artikkelen. Men det er viktig å få fakta på bordet. Helsa er viktig for oss alle, og da må ikke avisene gi oppslag til alt tøvet "i nye amerikanske undersøkelser", "legesynsing" og "healing, etc.", som det var mye av før. 16.01.2002, spør Aftenposten betimelig "Eier staten sykehusene bedre?" Her dempes allerede ambisjonene når det gjelder ventelister ogr korridorpasientene. Dagfinn Høybråten "setter ikke sin stilling inn på saken". Det var sånn man gjorde med "planene" i Sovjetunionen også. Når det røynet på, justerte man bare planene ned, og så fikk man "måloppfyllelse" på denne måten.

Videre heter det "komikkens skjær over at det i stor grad er tidligere fylkeskommunale byråkrater med dobbelt lønn som besetter de nye lederstillingene, må få tid til å legge seg. Kanskje må også helseministeren sparke et par av dem i tidens fylde, for å vise at han mener alvor med at de må levere." Når han selv ikke vil gå av om han "ikke leverer", så kan han ikke forlange at andre gjør noe annet enn han selv, justerer ned planene, dersom det går dårlig, og blir sittende. Alt i alt tegner dette fryktelig dårlig.

På Anarkistisk Universitetslags seminarer, bl.a. øPS. på Blindern, ble legenes misbruk av statistiske beregninger brukt for å demonstrere hvor ille det kune gå i å "bevise" både det ene og det andre, a la den berømte, stabile og svært signifikante regresjons-sammenhengen mellom "fluer og turister på Vestlandet". Her har man jo også en "sentral sosialmedisinsk sammenheng", i og med at fluer uomtvistelig kan være et helseproblem. Spuriøse sammenhenger av denne typen, hvor en altså enten slutter at "fluene lokker turister", alternativt at "de har med seg fluene", eller lignende "årsaks"-tøv; florerer i medisinsk forskning, bl.a fordi legene kan alt for lite kritisk forskningsmetode og statistikk. Det står ikke bedre til i de mykere samfunnsfagene. Begge deler bruker også mye spørreundersøkelser, som er enda mer tøvete. Hele gjengen , pluss pressen, må bli mer kritiske og konstruktive i denne problematikken. Helsereformen etc. er som nevnt fulgt opp kritisk i media til en viss grad, men nå burde det virkelig bli satt argusøyne på dette, skikkelig kritiske, antibyråkratiske øyne, og med forslag til større effektivitet, rettferdighet og sannhet. Ca 50 (46 lokale) "helseforetak" med tilsammen ca 100 000 ansatte, med en eier, staten, og helseministeren som "generalsekretær i sentralkommiteen", med 5 regionale "autonome" områder, samt "intendantenes diktatur" med knebel på kritikk, minner mest av alt om en sovjetisk stat i staten. At det skal bli mer helse for kronene av dette, kan jeg allerede si klart og rungende nei til. Spørsmålet er bare hvor ille det går, og hvor lang tid det tar før elendigheten blir avviklet til fordel for et mer anarkistisk system. Samtidig må man prøve ved fri kritikk å hindre for store fadeser underveis! Vitsen er å få mer helse for hver krone på budsjettet, og en helseinnsats som er i pakt med folks interesser, når samlet nytte og kostnader ses i sammenheng, og med ressurser brukt på andre formål. Ingenting tyder på at det går riktig vei nå.

De fleste, også journalister, må innenfor "de hvite vegger" en gang i mellom i løpet av livet. Dette angår oss alle. Her må mediatrøkket være på hele tiden. Det står om liv og helse. At de ansatte skal ha mer betalt fordi de kommer med i staten, får en vel bare godta. Om det er mer rettferdig, kan diskuteres. Mer effektivt er det ikke. Denne ekstrautgiften, som går på bekostning av utstyr etc. til behandling av pasientene, er bare en, og ikke den verste, konsekvensen av statsbyråkratiet. Navneskiltene er prinsipielt verre. Begge deler ville aldri skjedd i fylkeskommune- regi, for ikke å snakke om en mer frihetlig struktur. Og dette er bare begynnelsen. Det blir nok uttallige sløserier, ineffektiviteter og urettferdigheter...

22.01.2002 streiker Sykepleierforbundet, som en direkte følge av statsovertakelsen, sier en talskvinne for de streikende. En sykehusdirektør sier at dette går ut over ventelistepasientene. NAVO, sykehusenes arbeidskjøperforening sier de ikke har noen penger til økte lønninger på budsjettet. Sykepleierforbundet sier det står på viljen. Resultatet blir vel mindre penger til bruk på pasientene, og mer på de ansatte, eller bare mindre innsats på pasientene på grunn av streiken. Naturligvis har sykepleierne streikerett, det er bare det statlige systemet som i seg selv er dårlig. Her er det satt i gang en spiral som bare vil fordyre sykehustjenestene, og det blir mindre helse pr krone, og mindre helse relativt sett enn det det kunne vært, eller mindre til andre gode formål. Sykepleierforbundet sier de er forberedt på en lang streik... I et statlig system kan man komme langt ved byråkratisk å "stå på krava" selv om det skulle stride mot effektivitet og rettferdighet. Lik lønn for likt arbeid for samme arbeidsgiver er jo uomtvistelig et rettferdig krav, og at staten, som prinsipielt ikke har noen budsjettbetingelse, men kan trykke så mye penger den lyster, er naturligvis mer attraktiv å streike mot en en sulteforet fylkeskommune.

Som anarkist kan jeg ikke annet enn å støtte de lavtlønnede streikende, og si fy fy til tvungen lønnsnemd, om det da ikke går helt over stokk og stein med dødsfall som resultat. Det går ikke an å legge skylda på sykepleierne. Det er selve det statlige-plutarkistiske systemet som er feil. Poenget er igjen at det ikke blir mer helsetjeneste for pengene av dette. Å gå fra en liten "stat i staten" (les: fylkeskommune), til en stor "stat i staten", med mange små "yrkes-stater i staten", og sugerør til Norges Banks seddelpresser, kan jo ikke bli annet enn mer DUP-aktiviteter og lønnsspiral med mindre helse for kronene. Etter at Sovjetunionen, selve statstrollet sprakk, skulle en jo tro at alle skulle være vaksinert mot statsdrift. Kaotiske populister som Frp, marxister som Ap, og embetshøyre i populistisk forening med uopplyst pengevelde-høyre, går likevel på limpinnen igjen og igjen. Kan ikke finne noen annen grunn enn at det er deres egne makt og pengegriske klaner som seiler inn på toppene i lønn og rang. For enhver må jo forstå at dette er dødfødt (med henblikk på effektivitet og rettferdighet), for å holde meg til medisinsk terminologi.

Aftenposten 03.02.2002. rapporterer om at "Dårlig ledelse rammer pasienter" En rapport fra fylkeslegene avslører svak ledelse og dårlig styring av ressurser ved regionsykehusene. - Pasientene rammes i for stor grad, fastslår helsedirektøren: (Det er) "Ikke godt nok". Direktør Egil Haugland ved Haukeland sykehus synes konklusjonene i rapporten virker lettvinte. Men pasienter forteller om rot, surr og manglende oversikt. - Kritikken viser at vi ikke har god nok sykehusledelse, og at dette får konsekvenser for pasientene. Det er alvorlig, fastslår Kristin Ravnanger, statssekretær i Helsedepartementet. "Derfor vil departementet satse på lederutvikling." Det holder ikke bare å rullere hoder, eller sende ledere på kurs. Det er selve den statlige, byråkratiske organisasjonsformen som skaper det "uopplyste pengeveldet" i sykehusene. -De som uttaler seg om sviktende ledelse har selv ofte begrenset erfaring i forhold til sykehusledelse, slår Haugland tilbake. -Føler du kritikken som usaklig? -Jeg har ikke lest rapporten, men det virker sjablongaktig. Konklusjonene synes lettvinte, og det minner om en total ansvarsfraskrivelse fra politikere og tilsynsmyndigheter, sier Haugland." Jeg syns tvert imot det smaker av total ansvarsfraskrivelse fra Egil Hauglands side.

Jeg vil nå først generalisere den "ny-proudhonistiske" kritikken fra KS om næringsmiddel-tilsynet til hele det offentlige, og den gjelder sannsynligvis også for statslignende monopol og oligopol-plutarkistiske deler av det private næringsliv!

Oddbjørn Paulsen fra KS Bedrift = N.N., roper et varsku om "Byråkrati i næringsmiddeltilsynet = xxx?" med kritikk av Landbruksdepartementets = yyy planer for xxx utover i landet: "Målet er allment akseptert; en bedre matsikkerhet = zzz, som er kostnadseffektiv og med mindre byråkrati. Men departementsbyråkratiet = yyy har lagt en del forutsetninger for organiseringen som virker lite lystelig med tanke på mulig måloppnåelse. Det legges opp til at tilsynet skal statliggjøres fra bunn til topps. Dersom statsdrift i utgangspunktet er mer kostnadseffektivt enn andre organisasjonsformer, er det forunderlig at Sovjetstaten ikke ble en formidabel suksess".... " Et nytt regionalnivå gir neppe redusert byråkrati... Den videre vei å gå må være å slå sammen en del av de interkommunale selskapene for å oppnå effektiv stordrift og øke mulighetene til å holde på nødvendig lokal kompetanse." Det er som P.J. Proudhon, oppdatert til dagens samfunn, skulle sagt det selv! Jeg kan forsikre om at anarkistene støtter opp om "Ny-Proudhonismen" i KS! Bare stå på og øk trøkket på Kommunaldepartementet, Norges nest viktigste departement, etter Finansdepartementet.

Men jeg vil gå lengre når det gjelder signifikant ikke-statlige og ikke-plutarkiske driftsformer. KS vrir det ørlite grann i retning "sin egen syke mor", kommunale sektorinteresser. Primærkommunale offentlige foretak med konføderal interkommunal samvirke-organisering, er nemlig bare et av mange brukbare alternativer til statlig, sentralistisk organisering, og bare en mulighet blant mange anbefalt av Proudhon, og nyere frihetlig forskning har dessuten påpekt enda flere alternativer utover dette, hvor bl.a moderne IKTog sosioteknisk forskning komme til sin rett. Proudhon ville også ha andre former for føderalistiske kooperasjoner, både private og offentlige, dvs både bruker- (som Coop og OBOS) og arbeiderorienterte/styrte, som f.eks via autogestion i storforetak og samvirke-ringer blant bønder. Også lite hierarkiske nettverk av selvstendige næringsdrivende, og frittstående næringsdrivende, og mulige kombinasjoner av alt dette som er nevnt, samt vanlige private foretak med små rangs- og lønnsforskjeller kan nevnes. Det er nok av gode alternativer til statisme og plutarki.

Poenget er å organisere bedriftene med minst mulig byråkrati, plutarki inkludert, rundt de som skal gjøre jobben, grunnlinjen, samt etterspørrerne ( kunder, pasienter, klienter, forbrukere, etc.), og sørge for et godtgjørelses-system som gjør at det lønner seg å arbeide med etterspørrerne av tjenestene, ikke møtokrati, "streike- og sabotasje-aksjoner", direkte uproduktive profittsøkende aksjoner og atferd i ulike former.

En må for all del ikke innskrenke streikerett og fri tale og demonstrasjonsrett, da blir det helt sovjetisk, argentinsk eller berlusconisk, men ganske enkelt sørge at det ikke til stadighet er noe å streike for og skrike opp om. Da må sannsynligvis systemet være basert på effektivitet og rettferdighet som definert annet steds i dette innlegget, og organiseringen må derfor ikke være signifikant basert på statisme og plutarki i ulike varianter og kombinasjoner, dvs byråkratisk, med store lønns- og rangsforskjeller - topptungt og sentralistisk, med mikromanagement, pøbelvelde (oklarki) og penge- og adminstrativt kaos. Staben , administrasjon og "intendantur", skal være støttespillere for grunnplanet, de som skal levere tjenestene, "varene", og bidra til at etterspørrerne får sitt etter behov, ikke være herskere, pengefyrster, og byråkrati, som puster de ansatte i nakken.

Kort sagt, organiser foretaket billigst mulig direkte rundt de som skal gjøre den egentlige jobben, fotfolket, og sørge for at de får betalt, både i lønn og på annen motiverende måte, for å levere tjenestene, "varene", slik som etterspørrerne vil ha dem, og ikke betalt for noe annet. Det skal lønne seg å yte de produktive førstelinje tjenestene - ikke noe annet. Staben skal ikke lønnes særlig mer enn fotfolket, heller mindre. La IKT og rimeligste "outsourcing" til profesjonelle (ikke konsulent-døgenikter) ta seg av strengt nødvendig papirarbeid. Dette gjelder over hele linjen, forsvar og politi, post og IKT, helse og skole, bibliotek, forskning og kultur, butikker og transport, alle former for tjenester i privat og offentlig sektor. Det skal være valuta for pengene. Det trengs en permanent frihetlig - anarkistisk, revolusjon i tjenesteytende næringer både her til lands og internasjonalt.

De nye statlige region-sykehusene er en parodi på god, frihetlig organisering, og bør snarest mulig reorganiseres i motsatt retning av statisme og plutarki, dvs basert på sosialisme og autonomi!

04.09.2007 - Fagpersoner slakter sykehusreformen: Hele foretaksmodellen må avvikles snarest før den gjør mer skade på det norske sykehusvesenet. Det er den klare anbefalingen i en alternativ evaluering av sykehusreformen. Rapporten fra Folkebevegelsen for lokalsykehusene, som blir presentert på en konferanse i Oslo i dag, levner liten ære til sykehusreformen som ble innført i 2002. Da overtok staten sykehusene fra fylkeskommunene, og sykehustilbudet i landet ble delt inn i regionale helseforetak. - Vi ønsker å få inn en annen stemme, og sparke i gang en skikkelig debatt før saken skal behandles i Stortinget, sier koordinator Bente øien Hauge i Folkebevegelsen for lokalsykehusene. Rapporten er skrevet både av representanter for folkeaksjonen selv og ulike fagpersoner. De stiller spørsmål ved reformen, og kommer til at den har vært mislykket fordi markedstenkning ikke er egnet for å nå sykehusenes mål. - Reformen har ikke nådd egne mål. Ansvar og roller er ikke blitt klarere, økonomien er ikke blitt bedre og fritt sykehusvalg fungerer dårlig. Pasientene har fått et dårligere tilbud, hevder øien Hauge. Hun håper deres alternative rapport vil bli en opptakt til en ny statlig evaluering. - Når vi leser de offentlige rapportene kjenner vi ikke igjen vår egen virkelighet, og det vi protesterer mot og bærer fakler for, sier øien Hauge. - Vi som kjemper for lokalsykehus blir beskyldt for å ville ha ting slik de alltid har vært, og drive en snever interessekamp. Rapporten vår viser det motsatte, og at bevaring av små sykehus har en prinsipiell side, legger hun til.

- økonomer og byråkrater har tatt over styringen av sykehusene, som nå drives som selvstendige bedrifter uten direkte folkevalgt kontroll. Hovedfokus har blitt økonomisk inntjening og kvantitet på bekostning av faglig kvalitet, utdanning og forskning. Dette fokuset demoraliserer helsepersonellet, går utover de mest syke og har ført til nedlagt akuttberedskap og avdelinger flere steder, skriver overlege Dag Johansen ved Helgelandsykehuset Rana og leder Gunnvald Lindset i Folkeaksjonen for sykehuset i Mosjøen. De har funnet at byråkratiet har vokst betydelig, både i antall og lønnsnivå. Sykehusreformen har videre fremmet framveksten av mange nye private sykehus, sykehus som gir de friskeste syke økt prioritet, og ikke utdanner nye helsearbeidere eller har akuttberedskap fordi dette er ulønnsomt. Johansen og Lindset avslutter kraftsalven med følgende: - Hele foretaksmodellen må avvikles snarest før den gjør mer skade på det norske sykehusvesenet. Sykehusene må igjen under direkte folkevalgt forvaltning ... og finansieres i hovedsak med rammer og lite innslag av stykkpris. Rådgiver Unni Hagen i samfunnspolitisk enhet i Fagforbundet har også bidratt til rapporten. Hun er kritisk til myndighetenes fremstilling av hvordan reformen har fungert: - Til tross for forskernes mange forbehold, at konklusjonene spriker og at det mangler analyser på viktige områder, presenterer Helse- og omsorgsdepartementet likevel resultatevalueringen som en sterk dokumentasjon av at sykehusreformen både var nødvendig og vellykket, skriver Hagen. Kilde Nationen, 04.09.2007.

At en lakei for "Onkel Skruene" 31.12.2001, are.haram@finansavisen, spør seg om ikke vi trenger høyere inntektsforskjeller, og konkluderer med: Ulikheter? øk dem!, får vi bare ta som et utrykk for forvirring. "Resonnementet" bak, tyder i alle fall på dette. Bare tøv, uten virkelig relasjons-kunnskap. Dette står til stryk Trygve Hegnar. Du er redaktør og eier av Finansavisen! Skaff deg noen bedre journalister og la Haram ta "kongestoffet". Ellers er vi enige med Trygve H. i at "kongestoff er kjedelig", og vi er glad for at det er lite av det i Finansavisen. Det burde være lite av det i alle media, for det har i realiteten svært liten interesse, og tar bort spalteplass fra viktig stoff. Ellers var jo symbol-kongen i sin nyttårstale opptatt med det anarkistene tidlig satte som nr 1. på dagsordenen i 2001, fattigdomsproblemet, "Kampen mot fattigdom og for en likere fordeling av godene må være en prioritert oppgave både her til lands og i en global sammenheng" sa symbol-kongen. Men det var dette med "dialektisk dobbelt-tenkning" da Harald! Vi slutter oss for en gangs skyld til Jon Michelets kritikk i Klassekampen 02.01.2002: " Javel, javel Deres Majestet. Kanskje det var en tanke å beskikke ditt eget hus, for å få til en likere fordeling av godene". Kongehuset har utvilsomt privilegier som bør avskaffes! Denne kongelige dobbelt-tenkningen bør også settes i sammenheng med at Bondevik stresset foreldrenes ansvar for ungdommens pøbelvelde, i sin nyttårstale. Utenom dobbelt-tenknings-problemet, får vi likevel si: Velkommen etter både konge og statsminister! Det er bra kampen mot både fattigdomsproblemet og oklarkiet står høyt på dagsordenen. Så gjelder det å implementere dette i praksis da!

Jeg har dessuten merket meg at en rekke spørreundersøkelser o.l. om fattigdomsproblemet fra velmenende, men også pengegriske "institutter" og "frivillige organisasjoner", er satt i gang (for statlige midler?), mens så å si ingen økonomiske institutter som fortrinnvis har størst kompetanse på feltet, og burde vært innleid, er blitt det. Hele fattigdomsproblematikken ser ut til å koke bort i kålen, og utsettes på "lengre sikt". "In the long run we are all dead"... er et kjent anarko-økonomisk fyndord. Nå må det blitt slutt på munnsværet, og handling komme i fokus.

L. Munnkurvbyråkrati i UD - "Etter folkeavstemnings-saken" - Kritikk av Gro H. Brundtland og UD m.v., samt litt om HV.

Når det er snakk om munnkurv og byråkrati må et oppslag i Aftenposten 02.01.2002 nevnes: "UD stopper kritisk Qvigstad. Utenriksdepartementet har nektet justisråd Lasse Qvigstad ved Norges ambassade i Washington å offentliggjøre en artikkel om de omstridte amerikanske militærtribunalene. UD hevder at det ikke er redsel for amerikanske reaksjoner som er grunnen til at artikkelen ble stoppet." Nei det tror ikke vi heller. Det er bare UD-sjefenes lyst til å undertrykke normal ytringsfrihet for de underordnede. I UD, Norges mest byråkratiske, topptunge og EU og USA-smiskete departement, trengs utlufting og fri, kritisk dialog, internt og offentlig, som aldri før. Anarkistene har ikke glemt hvordan UD's destruktive, furtne og barnslige Brundtlands-propaganda etter folkeavstemningen i 1994, hvor Norge ble fremstilt som et populistisk/nasjonalistisk, merkantilistisk, nisselue-land uten økonomiske muligheter, førte til et farlig fall i norske valuta- og aksjekurser utenriks. Hadde det ikke vært for AIT - Anarkistenes Informasjonstjenestes korrekte informasjon om Norges gode økonomi, som ble sendt til Lou Dobbs hos CNN, SKY, TV5 etc. som straks presenterte Norge som "an almost perfect society", så hadde det gått "rett til helvete". Lou Dobbs etc. fikk New York børsen o.s.v. til å svinge oppover igjen for den norske valuta og verdipapirene, og katastrofen ble avverget.

UD!!! - Det er ikke nødvendig å følge statsrådet i tykt og tynt når de åpenbart er ute å kjøre! Gro Harlem Brundtlands, marxist matriarkens, svekkede dømmekraft i kritiske situasjoner er et vel dokumentert faktum, og hennes ukritiske oppfølging av "Prima Veras" satiriske "Det er Norge som er bra - det er Nordmenn som er best" i fullt alvor, med utsagn som "at det er typisk norsk å være god" er ikke mindre enn skremmende i perspektivet av rasistiske nazidrap på innvandrerungdom. Da VG, etter å ha glemt betimelige slagord som "Bli kvitt'a", sammen med stort sett hele resten av pressen, begynte en nærmest kritikkløs, nesegrus dyrking av "matriarka", ble en av de bruneste kapitler i nyere norsk presse skrevet. At det i ettertid må "lekkes" til utlandet, i dette tilfellet New York Times og Alan Powell 03.01.2002, får å få satt "matriarka" på plass, internasjonalt så vel som nasjonalt, i historisk perspektiv, får så være. Gro Harlem Brundtlands tvilsomme ettermæle har hun selv skapt. Det er bare å følge sporene, så faller "JA-dronningen", som ble blåst opp til en diger hunnløve, til marken som en skinnfell, i likhet med andre oppblåste marxister i Norge. At også "NEI-dronningen" har svin på skogen, er så sin sak. Dette dronning-tullet kunne pressen spart seg! Det må nå bli en slutt på "regjeringsdyrkeriet" og kryping for autoritetene fra medias side. Byråkratiet har sine egne informasjonsfolk til å ta seg av slikt. Media gjør ikke jobben sin dersom de er den forlengede armen til disse, de må være kritiske, ikke klakører.

Forsøk i det minste med en liten "Yes, minister..." av og til, UD. Å herske etter prinsippet "ett folk, en fører - ellers er vi ute å kjører", holder ikke engang i krigstid. Jeg minnes nylig avdøde førsteklasses skuespiller Nigel Hawthorn i serien som har lært oss mer statsvitenskap/politologi enn UiO m.v. og "maktutdredningene" noen gang har vært i nærheten av å gjøre, med en viss ærbødighet, men han må jo dele æren med forfatterskapet av serien. Det er ikke for ingenting at anarkistene begynte å kalle sine internasjonale kongresser for "anarkist-biennaler" f.o.m. 1990. Vi markerer på den måten en nærhet til de kreative "7 kunstarter", og etterstreber bl.a. "virtuos improvisasjon", framfor byråkratisk treghet .

At UD også har fungert som mellom-mann for distribusjon av tysk nazi-post, og forvalter EøS avtalen i EUs, ikke norsk favør, kan også nevnes. Det må ruskes kraftig opp i UD. De gjør ikke jobben sin ordentlig. Ingen tvil om det. Det er forøvrig ikke første gang at UD har gått i baret ved å bruke munnkurv på folk, og som ikke engang er deres egne ansatte. Vi sikter her til en Senterparti-ungdom, som skulle tale i FN, og ble sensurert av UD. KK 03.01.2001 repeterer saken, og den er også kjent fra før. Her ser vi sannsynligvis bare toppen av et stort byråkratisk isfjell. Lasse Qvigstad kan regne med anarkistenes fulle støtte i kampen mot byråkratene i UD-toppen.

Full støtte fra anarkistene kan også fotfolket i politiet regne med, når de sier fra om kolleger som "misbruker sin posisjon for å oppnå økonomiske fordeler". Det er en plikt å si fra, slås det fast i Dagbladet 02.01.2001, med referanse til politet selv. Dette er imidlertid neppe alltid problemfritt. Og det bør også sies fra om andre ting, ikke minst politivold og rasisme. Det bør nevnes at anarkistene har gode kontakter i mobb-ofrenes organisasjoner etc. så skulle det røyne på for "whistle-blowers" både blant fotfolk i politiet, i byråkratiet og andre steder, så skal vi stille opp i den grad vi har ressurser.

05.01.2001 kommer det for dagen i Aftenposten at UD har tillatt ambassade-ansatte Iver B. Neumann å skrive en EU vennlig artikkel kalt "EUs legitimitet i norsk politikk" i tidsskriftet "Internasjonal Politikk", som privatperson. Aftenposten spør seg da "om det gjelder en regel for Loke og en for Tor"? Og Klesvik fra UD ror så det fosser, men fremholder fortsatt at UD "må tale med en stemme". Spørsmålet er da "hvilken stemme" - folkeflertallets? eller statrådets?, eller det som til enhver tid passer best inn i UD-byråkratenes eget kram, karriæremuligheter og politikk. Dessuten fremholder Klesvik at "der vi kjøper rådgivertjenester, vil vi ikke legge begrensninger på hvordan de engasjerer seg i den offentlige debatten", med referanse til juss-professor Carl August Fleischer, en annen mann som passer godt inn i UDs eget kram. Klassekampen 05.01.2001 mener at UD driver solospill sammen med Utenriksminister Jan Petersen i militærdomstolsaken til Bush, på tvers av statsministerens ønsker, og ber Bondevik umiddelbart stoppe UD i denne saken. VG har antydet at UDs Longva lider av manglende prinsippfasthet i denne sammenheng.

Dessuten har UD sabotert symbol-kongens løfter om ca 4-5 millioner NOK i forskningsmidler til Japan, til et samarbeidsprosjekt, og dermed brakt kongehuset i forlegenhet, melder en herværende dagsavis. At det kan være på sin plass å demonstrere at kongen er en symbol-tjenestemann, som ikke har noe makt, og ingenting å si over offentlige budsjetter, er så sin sak. Dette er prinsipielt positivt, UD, og korrekt anarkistisk politikk - den rosen skal dere få. Men diplomatisk kunst er det ikke. Selv om den frihetlige sosialisten (les anarkisten) Einar Thorsrud i sin tid gjorde stor karriære på flate styringsmodeller i Japan, så er de fremdeles nokså autoritetstro, skjønner seg lite på anarkistisk politikk, og kan ta dette ille opp. Vi bytter tross alt "laks for biler" med japsene, og dersom vi kunne få dem til å bygge biler spesielt for norske vinterforhold hadde det vært enda bedre. F.eks av denne grunn, men også andre, kunne et nærmere, generelt forsknings-samarbeid være av interesse. UD kunne godt vært litt mer diplomatiske i denne sammenheng. Kanskje Anarkistinternasjonalens Ambassade i Oslo kan trå til for å redde stumpene... Hvem vet? Det er i hvertfall på tide noen gjør noe!

En annen avis kritiserte UD forleden for å bidra til at EFTA-domstolen blir overordnet det norske Storting politisk på en utilbørlig måte, noe den utvilsomt ikke var tiltenkt i intensjonene bak avtalen. EøS avtalen er jo bare en litt vidtrekkende handelsavtale! Når f.eks. norsk fiskeeksport til Italia blir hindret av mafiaen, uten at Berlusconi rydder opp, og EU-landene tolker, skalter og valter med avtalen som de bare vil, så må det være klart for alle at en byråkratisk og firkantet tolkning av direktivene, som UD står for, i Norges disfavør og pro EU, er hinsides både effektivitet og rettferdighet og EU-landenes egen praksis på områdene. (At Norge ikke skal drive dobbeltfakturering av laks, som nyss er avslørt, er en annen sak, men en bagatell i denne sammenheng.) Også "gammelanarkisten" Andreas Hompland trår til i Dagbladet 06.012002, med velbegrunnet kritikk av Lasse Qvigstad, og ellers ganske full støtte til mine forslag til Sivilombudsmannen m.v. nedenfor, som ble fremmet som resolusjon fra NACO forleden. Homplands artikkel er meget poengfylt og leseverdig, men det blir ikke plass til mye sitater her. Jeg har fått kjeft fra Folkebladredaksjonen for å være for lang i avtrekket allerede flere ganger. Skal komme tilbake til et sentralt punkt nedenfor.

Dagsavisen sier "UD må reagere" på lederplass 06.01.2001, med referanse til Dommerforeningen, som har reagert med et brev til statsrådet om at USAs bruk av militærdomstoler i terrorist-saker bryter mot internasjonale konvensjoner, og sannsynligvis norsk lov. "UD har så langt ikke hatt noen offisiell mening. Men krigen er også Norges krig. UD må nå ta et klart standpunkt." mener Dagsavisen, med sin halvstalinistiske røst! Jeg har en annen oppfatning. Dette "klare standpunktet" må ikke være et enten eller etter min mening. Det er ikke farlig for UD å si at "Dommerne mener ditt", "Statsministeren mener datt", "Utenriksministeren mener noe annet" etc. Det er ikke vi som eventuelt skal lage nye Stammheim og dømme terroristene, eller straffe livet av dem som blir fanget, om USA får bruke vanlig praksis der i gården. Derfor er det ikke farlig å si at det er ulike synspunkter, og referere de ulike argumentene. Dette er ikke et EU-type spørsmål, hvor flertallet bestemmer ved referendum (Noe som ikke har gått opp for UD ennå, dessverre! Forøvrig, anarkistene har sin egen ambassade som har linje direkte til Bush og Powell, media, m.v.. UD behøver ikke målbære anarkistenes standpunkter. Det klarer de utmerket selv. Statsrådet har forøvrig ikke noe "naturlig monopol" på norsk mening/gode argumenter i denne saken. USA vil sannsynligvis heller høre argumenter, konsekvenser etc. av ulike standpunkter, enn flertallsvedtak uten argumenter fra et splittet statsråd, som har maskimalt trolig har ca 20% realoppslutning i folket, jevnfør ovenfor nevnte beregninger.)

Ser vi alt det som hittil er kommet frem om UDs praksis - og tar hensyn til at dette sannsynligvis bare er toppen av isfjellet, så er det klart at UD er en farlig "stat i staten", som driver sitt eget spill, på tvers av folkeflertall, Storting og statsråd. De smisker for stormaktene og drømmer sannsynligvis om feite jobber i EU-byråkratiet. De tør eller vil ikke fremlegge ulike syn, når dette er det riktige i forhold til folkeflertall, Storting og statsråd, og taler med "en stemme" med jernhånd innad for sin egen private tolkning av politikken, og lar denne lekke bl.a ved avisinnlegg når det er opportunt, og bruker munnkurv når dette er opportunt. Denne private UD-politikken er i hovedsak krypende og opportunistisk overfor stormaktene EU og USA, og samsvarer med at diplomatene vil ha hyggelige møter med kanapeer og champagne, samt privilegier og klapp på skuldrene fra de store gutta i EU, USA etc, og som nevnt håp om feite spyttslikkerjobber i EU-byråkratiet. Det må være klart for alle at der norsk politikk og autonomi tilsier noe annet enn kryping, så må vi ha diplomater som er i stand til å ta "en stående samtale" og slå i bordet overfor både store og små makter, ikke bare smiskere og logrere for den internasjonale øvrighet. Vi må ha et UD som kan sette seg i respekt!

Norge er politisk og økonomisk noe av et unikum sammen med Sveits, Island, Liechtenstein og noen få andre land i verden, og er dertil en stormakt finansielt (oljefondet) og innenfor olje, fisk og shipping, uhjelp samt goodwill i FN og i internasjonalt fredsarbeid m.v. At Norsk Hydro nå er blitt størst i Europa på aluminium og nummer tre i verden, og antakelig er størst på kunstgjødsel i verden, kan også nevnes. Dette er fundert på en annen viktig norsk fellesskaps-ressurs, vannkraften. Denne må naturligvis også forvaltes til fellesskapets beste. Tomra er jo en mindre bedrift, men også den har vært i verdenstoppen på sitt noe mer problematiske felt. Tomra har jo ikke en av fellesskapets billige naturgitte ressurser i ryggen, men må konkurrere uten absolutte fortrinn. Da kan det lett gå som med Tandberg og Norsk Data, som ble akterutseilt. Vi har også et oppegående forsvar innenfor NATO, med et solid heimevern, og en kystvakt det står respekt av. FSK, som i følge egne talsmenn, er eksperter på "direkte aksjon og sabotasje", som kan være ganske så anarkistisk i riktig kontekst, selv om det konstruktive ved anarkismen naturligvis er det viktigste, skal heller ikke glemmes.

At det 13.01.2002 har klikket for en HV-mann, antakelig med akutt psykose og depresjon, med selvmord og drap på tre andre som resultat, er et tilfeldig uhell, og ingen grunn til å endre på nåværende beredskaps-ordninger. Det er heller ikke grunn til skjerpet overvåkning av psykisk helse. Mange i dette samfunnet lever til tider under stort press og stress av ulike grunner. Slike "klikk" kan da komme som lyn fra klar himmel, og er umulig å forutse. Det er allerede en brukbar kontroll med folk med psykiske og andre helseproblemer. Heimevernet er nødvendig p.g.a. terrorberedskap, for å hindre, riktignok i dag lite sannsynlige, kupp innenfra og utenfra med dertil hørende mord eller forsøk på mord, og ved eventuell invasjon - oppholdende strid, noe som er helt nødvendig for at allierte skal komme til hjelp. Forslag fra en distriktssjef i HV om å innføre kammerlåser på geværene, vil svekke hele beredskapen og evne til å mobilisere på kort sikt til null. Det er i praksis tilnærmet det samme som å avvæpne hele heimevernet, og legge geværene inn på lager. Hva nå dersom noen somler bort nøklene! All makt til nøkkelmennene, er den nye parolen.

Hva er egentlig vitsen ved et heimevern da? Ved å sabotere noen hundre HV lagere, eller nøkkelmenn, kan en liten gruppering da sabotere hele mobiliseringen.Om nøkkelmenn er korrupte eller har sympatier for fienden går det ikke likere. Har "intendanturet" overtatt makta i forsvaret også, ikke bare sykehusene? Vi bare spør! Dessuten kan HV brukes til mye annet, bl.a. til å hjelpe til å lokalisere kriminelle "asylsøkere" på rømmen, og til grensekontroll o.l. som svenskene i dag 14.01.2002 foreslår. Dessuten kan disse våpnene i klare nødvergsituasjoner lovlig brukes mot kriminelle, og virker uansett avskrekkende på mafia, mc-grupper og nynazister. HV folk er stort sett våkne og oppegående samfunnsborgere, som en ikke skal kimse av og pelle på nesa på denne måten. Å bruke 45 millioner på kammerlåser, og kammerlåser i det hele tatt, er galematias i forsvars-sammenheng.

03.02.2002: Når man snakker om terrorberedskap, så må det nevnes at dette ikke må gå på bekostning av "det åpne samfunn". Anarkistene er lut lei av å få åpnet posten av politiet, nektet å skrive i avisene, telefonavlytting og romavlytting av møtene våre på Folkets Hus, provokatører med tvilsomme forslag, - you name it - we've seen it? etc. slik det var i 1960, 70, 80 og begynnelsen av 90-årene, og senere?

Til tross for at norske anarkister fra Ibsen og Garborg på 1800-tallet via Hazeland, Bjørneboe og Hompland til Tellefsen på 2000-tallet aldri har gjort en flue fortred! Vi vil bare ha reelt demokrati i stadig større grad! At pressen også har bidratt til å legitimere disse overgrepene - NB! for det er det det er NB! - ved å fremstille oss helt feilaktig som farlige terrorister og kriminelle bråkmakere, med de konsekvenser dette har hatt for forvirrede "wannabe libertære" personer og for oss anarkister, viser bare hvor sykt dette har fungert. For enkelte har dette vært helt jævlig og ført til problemer, som de skulle hatt erstatning for!

Derfor støtter vi (jeg har diskutert det med andre) Dagbladets med fleres oppfordring: "Dropp forslag til terrorlover", og slutter opp om høringsuttalelsen fra Riksadvokaten Tor-Aksel Busch, som mener Odd Einar Dørums forslag til nye lovbestemmelser om terror er uakseptable! Slike generelle fullmakts og unntakslover fra et normalt åpent samfunn, vil erfaringsmessig alltid misbrukes! Før eller siden! Tross alt dør det 300-400 i trafikkulykker her til lands hvert år. Vi setter ikke i gang unntakslover av den grunn.

Man må ikke i panikk etter 11.09.2001 vedta noe vi åpenbart vil angre på i form av et "storebror ser deg" - samfunn! Vi vil ikke tilbake til noe som ligner tiden med det "statsbærende parti" APs ettpartistat, før Lundkommisjonen, etc. Vi lever nå i et åpnere samfunn, og via TV-kameraer på offentlige steder og bedre kommunikasjon, etc. blir det stadig mer gjennomsiktig. Vi trenger ikke spe på med unntakslover, maktlover, som legitimerer hva som helst, på tvers av sunn fornuft og menneskerettigheter.

Dette vil ikke bare bli brukt mot potensielle terrorister, men også mer eller mindre mot all normal kritisk opposisjon. Slik virker makt over folket på øvrigheten. Makten misbrukes! At "Lex Dørum" aldri bør se dagens lys som vedtatt lov, er åpenbart. Busch sier vi har bra lover som det er! Med noen midlertidige forskrifter rettet kun mot spesielle grupper som nynazister og al-Qaida støttegrupper, så for det holde! Vi anarkister vil ikke tilbake til "opp-passings" samfunnet! Det vil heller ikke resten av det norske folk - selv om slikt alltid passer øvrighetens eget kram.

Tilbake til HV (13.01.2002). Et mobliseringsdyktig HV illustrerer også overfor et stadig mer korrupt og inntektsgrådig Storting, hvem som egentlig er sjefen, nemlig folket og ikke øvrigheten. Som Venstre sa det ved Stortingsvalget 2001: "Du er sjefen". Ad mulig invasjon: Ingen vil hjelpe den som ikke vil hjelpe seg selv, men tror andre vil gjøre jobben for en. Ca 80 000 i HV pluss en liten pakke skarp ammunisjon og AG3 hjemme, med ca 70% kortsiktig mobiliserings-prosent, er heller for lite enn for mye. FSK er vel å bra, men alt for puslete om det virkelig skulle røyne på. Også i forhandlinger mellom folket og utland og innenlandsk øvrighet, er dette et ris bak speilet. Som antydet: å ødelegge HV og beredskapsordninger i denne forbindelser er som å legge ned E6 etter noen ulykker, dvs bare tøv. Tiltak i denne retningen kan lett oppfattes som at øvrigheten vil benytte dette uhellet til å gjøre folket tannløse, for å kunne herske uhemmet. Men det godtar vi ikke uten protest. Et væpnet folk er den beste garanti for reelt demokrati. Som "så ofte ellers er det ikke et enten-eller, men et både-og", som også DN 09.01.2001 endelig har skjønt! Dette gjelder også forsvaret. Dialog er sunt - året rundt, for den som er mottakelige for argumenter og ikke er uhelbredelig byråkratiske. (Dette avsnittet ble i hovedsak sendt som "RESOLUSJON OM HV ETTER ULYKKEN 13.01.2002" fra NACO, etter petisjon fra E-M. 13.01.og oppdatert 14.01.2002. Vi har den 16.01.2002 også mottatt et innlegg fra Heimevernet om saken, tatt med i kapittel XI, nedenfor.)

Vi trenger ikke krypere i utenrikstjenesten, men et oppegående UD som er i stand til å hevde våre interesser på den internasjonale arenaen. Det må ikke være slik at Anarkist-internasjonalens ambassade, AIE og Norges Anarkistråd (NACO) til tider skal være tilnærmet den eneste oppegående utenrikstjenesten vi har her til lands, på folkets vegne. Selv om disse utvilsomt noen ganger har klart å rette opp UDs fadeser vis-a-vis internasjonale media m.v., sikkert til stor forlystelse for mange - ikke minst anarkistene selv, så kan naturligvis ikke landet på noen måte, selv om Norge er et relativt anarkistisk samfunn, "basere seg på" (først og fremst i humoristisk forstand) at anarkistene på dugnad hele tiden blåser i fløyta og i varierende grad blir hørt.

Nå skal man ikke male fanden på veggen, men UD er faktisk ett signifikant hakk for dårlig. Det må komme inn nye folk der, som i større grad er i samsvar med folkeflertallet i EU-spørsmålet, og generelt er mer konstruktivt, kritisk innrettet; forstår landets og folkets beste, og kan forsvare våre interesser på en helt annen måte enn til nå, i en stadig mer utfordrende, men også givende verden, full av muligheter, både for tap og gevinst. Det siste ikke minst avhengig av alles, vår egen, innsats på ulike områder. Anarkistene vil likevel fortsette som en fargeklatt på det utenrikspolitiske og politiske kartet. "Den som kun tar spøk for spøk, og alvor kun alvorlig , han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig", sitert fra Piet Hein, en annen anarkist som ikke bør glemmes. (NACO og AIE har forøvrig i samsvar med Maglands innlegg, bidratt til å rydde opp diplomatisk i det pinlige rotet som kongen og UD har stelt istand vis-a-vis Japan, med en note fra AIE til den japanske ambassaden, se http://www.anarchy.no/anarchy/japan1.html . NACO har også sendt et åpent brev til Sivilombudsmannen basert på Maglands innlegg, se via "links" i bunnen på denne web-siden. Red. anm.)

M. Godt nyttår med "leserfest" via avisene - vil det holde en stund tro? Plutarki! Kritikk av TV-media! Humor?

Ellers har jeg merket meg at Dagens Næringsliv er blitt flinkere med tall og spådommer i det siste, og fortsetter med kritikken av finansministerens byråkratiske skattemessige snurrepiperier. "No stone unturned" er et godt anarkistisk fyndord. Men også Ragnar Frischs angrep på "lommerusk-forskning". Det gjelder om å sette detaljanalyser inn i en større sammenheng DN! "Strukturløshetens tyranni" har mange uttrykksformer! Både Ragnar Frischs synspunkt og fyndordet skulle vel forøvrig være vel kjent for de som har tatt AUs grunnkurs ved UiO. Og vi er vel ikke så få, som i dag er spredt utover i mer eller mindre viktige posisjoner. Ellers har plutarki, plutarkene og plutarkistene fått noen norske betegnelser i avisen, som f.eks. "industrikonge" (om Røkke), "finansfyrste" og "pengefolk", samt "pengemakt". VG har noe lengre ute i januar 2002 en meget interessant artikkel om hvordan pengemakta rår i New York. Her kan vi lære hvordan vi ikke bør få det! 23.01.2002: Alf Ole Ask i økonomiredaksjonen i Aftenposten retter et kraftig angrep på "norsk kapitalistadel", Røkkes "justorpedoer" og DUP-aktiviteter, krever at Røkkes lokk på granskingen av Kværner tas av, og at det at Røkke "vil gjerne diktere historien også", i egenskap av seierherre, ikke bør tas til følge. En skikkelig saklig pluss saftig polemisk perle! Kunne langt fra gjort det så bra selv. Selv om det vel begynner å bli litt forslitt å dele ut karakterer til presse og øvrighet fra anarkistisk side, så kan jeg ikke helt dy meg: Dette må være en femmer!

Nils Morten Utgaard i NRK 02.02.2002 (ellers i Aftenposten) framholder, blant annet med utgangspunkt i Enron skandalen, at det amerikanske (politisk/adminstrative) demokratiet er truet av pengemakten. Han er redd den amerikanske staten er utilbørlig påvirket av pengefolk. Når han antyder at løsningen på dette er en sterkere stat, mer statisme, er han imidlertid på ville veier. Diagnosen er riktig, men medisinforslaget er feil. Man kan ikke kurere pest med kolera. Signifikant politisk plutarki og kapitalisme er riktignok en form for populisme/fascisme, men det kan ikke kureres med en enda sterkere stat, mer statisme + økonomisk plutarki, som også er en form for fascisme. Dersom han tror at innsetting av noe bortimot en militærjunta i USA, i tillegg til markedsplutarkiet, vil styrke demokratiet i offentlig og privat sektor, økonomisk og politisk/administrativt, så er han på ville veier. At en mann som i lengre tid oppholdt seg i Sovjet Unionen, og var venn med anarkisten Agursky, og selv i en e-mail i 2001 til AIIS har erklært seg som antiautoritær, nå roper på sterkere stat i USA lover ikke bra! Dette smaker av et rop på en ny Hitler for USA. Skal man unngå politisk plutarki i USA, er det bare en vei å gå - bygge ned plutarkiet i privat sektor, kappe ned på inntektsforskjellene generelt, så det blir færre mektige "onkel Skruer". En del av byråkratiet, politisk/administrativt og økonomisk i vid forstand, i privat og offentlig sektor, er de uansett. Tilbake til nyttår igjen: Også Dagbladet slår til med noen matematiske nøtter, til en avveksling. I det hele har nyttårsavisene vært langt mer leseverdige enn juleavisene. OG TAKK FOR DET!

Og "leserfesten" fortsetter 03.01.2001: Jeg har vel aldri kost meg mer med de norske avisene enn denne dagen. Dette må vel være en merkedag, for alle som vil studere historien via avisene på UB og Nasjonal-bibliotekene. Dagsavisen fyrer av en bredside mot munnkurver både på sykehus og i UD, og setter det inn i en større, prinsipiell sammenheng. DN går i artikkelen "Euro, dagen derpå" kraftig ut mot den byråkratiske europeiske unionsvalutaen, langs de store linjene angående felles mynt, i historisk perspektiv, og avslutter med "Europa gjør den største feilen siden deflasjonspolitikken på 1920-tallet. Den førte til at børskrakket i 1929 fortsatte inn i 1930-tallets tragedie. Den felles valuta betyr ikke noe fremskritt for Europa. Den er en tikkende bombe", sitert etter Jean Jacques Rosa; Institutt for politologi, Paris. Med ulik produktivitetsutvikling etc. i ulike europeiske land, og Argentinas valutaunion med US $ med påfølgende katastrofe i friskt minne, er det ikke vanskelig å spå at dette sannsynligvis går galt, dvs medfører stor ineffektivitet og urettferdighet, selv uten å trekke inn mer rendyrkede politologiske aspekter. O6-11.01.2002. Leserfesten fortsetter!

Avisene er relativt bra for tiden, men NRK-TV er bare håpløst. Den verste "nyttige" idioten til "sossarna"-ARK er Fredrik Skavland; 11.01.2002: "Brukket benet? "Det måtte da være forferdelig vondt?" For noen replikker?! Denne tomhjernede kjendis- og øvrighets-sleikeren, er rett og slett 96% kvalm! "Bli kvitt'en" NRK. Ikke nok med at NRK-TV er verstingen hos Anarkist-tribunalet! Det er jo tvungen lisens! å slå av alt betyr jo å ikke få noe valuta for pengene. Den eneste grunnen til å se på er for å rapportere videre til IAT. Vi er villige til å slå av, 100%, men da må vi også få slippe lisensen! Går ikke dette, må også vi anarkister kunne kreve noen programmer som er litt frihetlige. Det har stort sett ikke vært noe positivt interessant for anarkister på NRK-TV siden Noam Chomsky snakket om "mediafiltere" for flere år siden. Bare brune kort og tabloid såpevrøvl og forvrengte debatter. Nyhetene er jo så marxistisk forvrengte at de kan sammenlignes med gamle Pravda. At frimureren fra Høyre på toppen skal kunne rydde opp, har vi liten tro på. (18.01.2002 etter Dagsrevyen er det en videosnutt med Skavland som sier at NRK har hyret inn en engelskmann, som skal få fart på hjernevindingene. Kanskje det er håp for Fredrik S. også? Hvem vet hva fremtiden vil bringe? Ellers vil jeg anbefale en svipp innom AIIS-sidene en gang i mellom, ikke bare for Fredrik S., men for hele NRK!)

Toppen Bechs 13.01.2002 "Herskapelig" må være toppen av øvrighets-sleiking. Underkastende stor respekt for frua som "regjerer" på gården, dens makthavere, og gårdeieren, som (kvasihumoristisk?) ikke tør flytte på "en stein" for ikke å få en forbannelse over bruket, med "hus-spøkelse" etc., er jo bare latterlig populistisk. Dette "Se og Hør"-iske tøvet, skal vi ha oss frabedt. Vel å bra å presentere arkitektonisk store og fine hus, men denne kvalmende øvrighetsdyrkingen er helt uspiselig. Hvordan godseierne har fått ranet til seg slike "gull-klumper" av felleskapets ressurser, stilles det ikke spørsmål om - heller ikke hvordan sliterne som har slavet for godseierne, har hatt det. Det skaper en ganske stor frustrasjon hos anarkistene å betale over 1000 NOK hver seg i lisens i året, bare for å plages med denne illeluktende rødflekk-elveblest-frembringende marxist-såpen. Nyhetene og debattprogrammene er jo litt bedre på TV2, men ellers er det stort sett bare amerikanske "dekkare", "såper" og gamle trøtte filmer både på TVN og TV3 og TV2. Metropol o.l. vil jeg ikke snakke om engang. Bare sorgen på skjermen altså. Men som sagt, for NRK betaler vi i dyre dommer. Da må også vi få noe tilbake, ikke bare slikt som gir Brunt Kort hos IAT. Hovedsaken i disse to avsnittene om norsk TV ble sendt som resolusjon fra NACO 11.01.2002, red. merk. 27.01.2002 var det riktignok en litt friskere (men noe amatørmessig) film på TV2, "Mørkets øy", som tok litt tak i kristenfaenskapen (og den er det ikke lite av her i landet, selv om naturligvis ikke alle som er litt religiøse behøver å være noen autoritære svin), men en svale gjør nok ingen sommer alene...

15.01.2002 lover NRK TV1 "slakt av Toppen Bech", riktignok ikke i beste sendetid, men likevel; dette høres ikke så aller verst ut. Dessuten meldte NRK-Dagsrevyen om at norske fiskere hadde heist det svarte flagget i protest mot radioaktivt utslipp i Nordsjøen fra England. Riktignok ble dette fremstilt som "sørgeflagg", men folk flest vet jo at dette også brukes som en anarkistisk fane. I hvertfall bedre enn sendinger som kvalifiserer til Brunt Kort. Vi er ikke overdrevet optimistiske, men kanskje anarkistene ikke behøver å be om å få refundert lisensavgiften likevel? 16.01.2002. rapporterer NRK-nyhetene om anarkistflagg i fagforeninger som marsjerer i Argentina. Og NRK TV1 22.01.2002 melder seg på i debatten om (anti-) byråkrati økonomi.Tiden vil vise....

Dagbladet 18.01.2002 slår opp "Klukk, klukk, klukk... Bernander er kyllingen". Jeg slutter opp om Faldbakkens kritikk av "Intendantenes diktatur" og sensur i NRK. "åpen Post" er ikke alltid like morsomt, men det mest morsomme i hele NRK i den senere tid var "oversettelsene" av de "indiske sangene". Dette hadde naturligvis ikke noe med rasisme å gjøre. At den indiske ambassadøren fikk stoppet disse kjempemorsomme greiene, sier oss at det ikke var noe bedre før "frimureren" overtok som diktator over ironikerne. At Generalsekretær Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund i Aftenposten sier "en skam ... og at kringkastingssjef John G. Bernander nå må gi en klar refs til redaksjonen i åpen Post", er en skam, ikke for åpen Post, men for Edgar Kokkvold. Fy Edgar K.! Dette tilsvarer noe i nærheten av "Brunt Kort", tror jeg. Kritikken av NRK ledelsen fortsetter. Det er de som har hoved-ansvaret for elendigheten der!

19.01.2002: "Lederen i NRK-journalistenes fagforening mener kringkastingssjefen ikke burde kritisert Kylling-Bård (Tufte Johansen) offentlig. "Jeg beklager at Bernander offentlig tar avstand fra egne medarbeidere" sier Sigmund Raanes. Han er redd for at Bernanders utspill vil kneble de ansatte i fremtiden, bl.a i form av selvsensur. Harald Syse, adjunkt, Oslo hevder i Aftenposten samme dag at "Ibsen og Bjørneboe også (var) kyllinger", med referanse til hvordan disse ble forfulgt og sensurert her til lands og andre steder, for skrifter som nå er helt akseptert. Blant annet nevner han at Ibsen måtte forfuske slutten på "Dukkehjemmet" i Tyskland, og la Nora komme tilbake til Thorvald, for å få det oppsatt. "Kakling er et veletablert symbol for tomt snakk. Tufte Johansen mener altså at reportasjen fra Rikshospitalet (hvor Jagland var innlagt, pga en liten stress-kollaps) var uten innhold. Ikke fordi Jaglands helsetilstand er uten interesse, men fordi det virker lite troverdig når journalister som i lang tid har drevet klappjakt på Jagland plutselig viser hele nasjonen hvordan de føler med Jagland og hans familie. Det spilles mye på empati i media om dagen. Spørsmålet er hvor dypt denne empatien egentlig stikker." Nå har jeg brukt flere store avsnitt på NRK, så nå må det skje noe helt ekstremt før jeg går videre i kritikken av marxist-frimureriets høyborg. Men at dette er relevant i "kneblingsdebatten" i vid forstand, bl.a for Sivilombudsmannen, er klart!

22.01.2002: Jeg føler meg nok nødt til å si litt mer om humoren som våpen, ettersom det stadig kommer opp nye saker, nå med Trond Viggo og "løsemiddelskadde"-vitser. Noen høyst foreløpige veilende kjøreregler for humor i media kan være følgende:

1. Sjefens vitser som bare skal tråkke ned ansatte, er oklarki - ikke humor. Pink Floyd type "mørk sarkasme i klasserommet" er også noe autoritær, "brun møkk".

2. Men ellers må det være stor romslighet når det gjelder humor, selv om man naturligvis må avpasse slikt i noen grad, så man ikke tråkker på de som har det vanskelig fra før.

3. øvrighetspersoner må kunne tåle mye, også "frimodige ytringer om statsstyrelsen", som det står i grunnloven.

4. Løsemiddelskadde og andre med ulike lyter må kunne tåle litt ironi, og heller benytte et slikt oppslag til sin egen fordel, framfor å surne. Det er forskjell på hånlig gapskratt og ironi. Det er også noe som heter selvironi og galgenhumor, og begge deler er stort sett sunt. Dette gjelder også løsemiddelskadde og andre med lyter, som absolutt trenger vår solidaritet, men i form av mer penger og styrkende tiltak, aksept og respekt, ikke dulling.Og så må man slå et slag for et arbeidsmiljø som hindrer løsemiddelskader og kamp mot lyteskapende miljøer i det hele tatt. Det er noe som heter roboter, som kan ta seg av mye av denslags menneskefiendtlig arbeid.

5. Det essensielle er om humoren er god eller dårlig. Dårlig humor underbygger fordommer og maktstrukturer, god humor sprenger dem og lærer oss noe nytt. "Nå har det helt siden narrenes tid vært humoristenes oppgave (å påpeke) det absurde i alt det menneskene foretar seg. Riktignok var det mer risikabelt for en hoffnarr å tråkke over grensen - hodeløst betydde noe ganske annet på den tiden, men humoristenes oppgave har alltid vært, og skal alltid være, å pille på etablerte sannheter, skubbe på tunge institusjoner, avsløre dobbeltmoral, selvhøytidelighet, maktmisnruk og en masse andre fryktelig viktige ting." (Jevnfør Dagsavisen 27.01.2002).

6. Uansett: En god latter forlenger visst livet. Jeg vil slå et slag for "humorsamfunnet", med referanse til flittig benyttet sitat fra anarkisten Piet Hein: "Den som kun tar spøk for spøk og alvor helt alvorlig, han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig".

7. For å få fram en førsteklasses vits eller sketsj må det som regel skapes mange middelmådige. Hvorvidt all middelmådighet bør presenteres i beste sendetid på TV er imidlertid tvilsomt ut fra målsettingen om humorsamfunnet. Mediene må vise humoristisk kvalitetssans.

8. Om humoren sjokkerer det etablerte og den "politiske korrekthet", må man ikke i panikk glemme disse enkle 8 kjøreglene, miste hodet, og slutte seg til oklarkiet (pøbelveldet), fornærmet øvrighet og dens klakører.

23.01.2002 var igjen en dag med mye interessant avis-stoff. Har gitt noen kommentarer under ulike avsnitt. Jeg vet at også andre anarkister har begynt å følge med på media igjen, nå som de har kviknet til, så det er nok flere som bidrar med oppdateringer eller nye innlegg. Skal bli godt og ikke "dra lasset" omtrent alene.

27.01.2002. Aftenposten og andre har påpekt at muslimer og andre som praktiserer Sariha-lover og dets like, bokstavelig, med utgangspunkt i autoritære, patriarkalske og nærmest religions-"rasistiske kulturer", må innrette seg etter basale menneskerettigheter og norsk lov. Dette har også et ytringsfrihets aspekt. I Imamland, presteveldet, dvs hierarkiet i opprinnelig mening, trengs det utlufting, og fri, saklig, debatt og dialog i alle retninger og innad. "æresdrap", "omskjæring" , "tvangsekteskap", terrorisering og mafiavirksomhet, nekte jentene å ha normal omgang med det annet kjønn etter eget skjønn etc. har ikke noe med ære å gjøre. I vår kultur er det vanære å slå kvinner og barn (og gamle), å drepe og lemleste dem er den største vanære. Rome og Julie er et forlengst tilbakelagt stadium. Dersom disse hersker-typene ikke straks innretter seg etter norsk sedvane på disse punktene, kan de bare fluksens reise hjem igjen til oklarkiet (pøbelveldet) der de kom fra og hører hjemme. Dette kan ikke lenger diskuteres - det må bare implementeres. Ryk og reis! - til alle dem som ikke straks tar dette til følge. Også en Pakistansk-Norsk Arbeiderparti-politiker mener det samme, at de kan "pakke kofferten", dersom de ikke tar rev i seilene (04.02.2002). Her er det ikke snakk om "integrering" eller "assimiliering" men om sivilisasjon kontra barbari.

Vi skal ha respekt for andre kulturere, men ikke ukulturer. Den begrensede toleranses prinsipp - toleranse mot tolerante, og stopp overfor intoleranse, må gjelde overfor folk med annen hudfarge som andre. Man må ikke blande dette sammen med rasisme. Det jeg her sier har ingenting med hudfarge eller etnisk opprinnelse å gjøre, det har med vanlig folkeskikk å gjøre - menneskerettigheter. Pluralistekstremisme har aldri ført noe godt med seg. Nå er det nok! Norge må ikke bli et fristed for polyarkisk, patriarkalsk fascisme av verste sort, under ly av misforstått toleranse for fremmede kulturer og frykt for feilaktig å bli kalt rasist og populist. "Jeg, en rasist" heter det i "Maries Verden" i VG 02.02.2002. Jeg synes ikke ironien er på sin plass her. Nynazister, A og B samt noen av MC-gjengene, bin-Laden sympatisører, kurdiske dattermordere og dets like, er bare toppen av et isfjellet av intolerant fascistoid barbari, men det dreier seg ikke om en isbre som dekker hele landet.

Dette dreier seg om noen farlige utgrupper og et fåtall sympatisører. Hvor mange 1000 i alt, får politiet, bl.a. PST, kartlegge og så får de holde dem litt i ørene. Farlige utgrupper med kriminell vinkling, er som mafia, først og fremst en politisak. Men fri kritikk og dialog kan bidra til å stoppe nyrekruttering, og påvirke noen som ikke helt har bestemt seg. At Ap-politikeren Mohamed Abdi Mohamed kalte bystyrekollega Saera Khan en "hore", og truer med "å ta henne" etterpå, se VG 31.01.2002 kan man kanskje få en slutt på med fri kritikk over tid. Men den hårde kjerne av kriminelle herskertyper, uansett ideologi og "kultur", lar seg neppe påvirke av snakk. Her må det hardere lut til. Å importere flere slike herskertyper er jo rene galskap. Det blir ikke mer anarki av sånt noe. Frihetlig politikk betyr bl.a. Å bli kvitt herskere, ikke å lefle med slikt. Vi har nok av kriminelle herskertyper som må nøytraliseres og holdes i ørene, fra før er her i landet. Hvilken farge, hud eller politisk forøvrig, herskertypene måtte ha, spiller ingen rolle. Poliarkisk, oligarkisk, monarkisk, - ekstremt oklarki og terror er mørkebrunt grums, uansett om det måtte være tilsatt en dash av noe annet, f.eks rødt, grønt, blått, eller gult for prestevelde.

N. Støtteaksjoner for Qvigstad - ytringsfrihet for tjenestemenn - hvem er populister vs frihetlige, resolusjon til Sivilombudsmannen, m.v.

Hovedsaken i dagens aviser 03-6.01.2002, ikke bare i KK, Dagsavisen, men også Dagbladet og Aftenposten m.v. er imidlertid støtteaksjoner for Lasse Qvigstad og statstjenestefolks ytringsfrihet. Aftenposten trykker (03.01) også "stridens eple", Qvigstads UD-sjefs-sensurerte artikkel, som konkluderer, med referanse til militærdomstoler og rettsoppgjøret etter 11. september terrorismen, at "Frykt og sterke følelser er nok ikke den beste bagasje når man beveger seg i rettsstatens grenseland". Vi får i diskusjonen også klart belyst hvem som er byråkrater/udemokratiske og hvem som er relativt frihetlige, blant tungvekterne i norsk samfunnsdebatt på feltet.

UDs pressetalsmann Karsten Klepsvik understreker at "alle ansatte er underlagt UDs kommando og instruks" (selv om det serveres løgn og feilinformasjon, som i "Etter EU-avstemnings-saken" nevnt over, der anarkistene overtok jobben som UD skulle gjort, og klarte å eliminere UD's farlige løgnpropaganda i internasjonale media), og blir støttet av ekspedisjonssjef Hans Longva i UD, Washington-ambassadøren Knut Vollebæk og populistene Kåre Willoch og Inge Lønning fra Høyre, åslaug Haga fra Senterpartiet, samt Frp pluss professor Eivind Smith.

På Qvigstads og ytringsfrihetens side står alle anarkistene (bl.a A. Hompland i Dagbladet, som ovenfor nevnt), Per Edgar Kokkvold, Norges Presseforbund, Nils E. øy, Norsk Redaktørforening, Ytringsfrihetskommisjonen med professor Francis Sejersted i spissen, tidligere AKP-mler Hilde Haugsgjerd, nå redaktør i Dagsavisen og Jon Michelet i KK, samt SV-koryfeene Karin Andersen og ågot Valle (leder av utenriks- og konstitusjonskomiteen på Stortinget). I den sistnevnte gjengen kan man ane en viss opportunisme, siden Qvigstads artikkel er noe kritisk til Bush-politikken. Marxistene har ikke alltid vært like nøye med å forsvare ytringsfriheten i marxistiske land, men pytt sann, i dette tilfellet er de i hvertfall på riktig side. Det er gledelig at Nationen 04.01.2002 på lederplass støtter ytringsfriheten klart, med Tord Langmoen og John Arne Moen i spissen. VG, ved Svein A. Røhne, slutter seg noe nølende til de relativt frihetliges side, mens Ap og LO ikke tar noe standpunkt. Dette syns jeg er meget svakt av sosialdemokratene, men det er ikke uventet.

Nå skal visst sivilombudsmannen se på saken til Qvigstad, og det prinsipelle, og dette er som de fleste nevner interessant. Men nå må vi ikke oppkaste sivilombudsmannen til noen høyste autoritet i denne saken. Han er bare en, riktignok vel kvalifisert, "citizen" akkurat som oss andre. Tar han feil standpunkt er det ingen grunn til å la vedtaket bli stående som "høyeste og eneste sannhet". Vi må se på argumentene hans, uansett. I denne saken finnes neppe noen entydig fasit, men dette er ikke til hinder for å avgrense seg fra klart populisiske og autoritære tendenser. Det er imidlertid å håpe at Sivilombudsmannen kommer fram til et relativt anarkistisk standpunkt, og at dette får presedens ved lignende saker i fremtiden.

At UD får det glatte lag i de fleste aviser, både på den ene og den andre måten, er også bare til pass for dem. UD er tilnærmet "bånn i bøtta" i det norske byråkratiet, noe som det er argumentert meget godt for i nær sagt hele pressen, inkludert anarkistene, og både fra lett og tungvektere i samfunnsdebatten. Dersom ikke dette snarlig setter spor, får man bare opprettholde presset til det virker.

Anarkistene, med ytringsfrihetens fremste fanebærer, Noam Chomsky i spissen, er helt klare på dette punktet. "Enhver offentlig og annen tjenestemann (les "regjeringslakei") har full frihet til å ytre seg som privat person og samfunnsborger, qua "citizen", om hva som helst innenfor normal presseskikk og forutsatt at en ikke røper strengt nødvendige forsvars-hemmeligheter o.l., så sant vedkommende i første linje i ytringen sier klart og utvetydig fra om at vedkommende uttaler seg nettopp som dette, og ikke i embets medfør. Noen munnkurv på og knebling av, vel informerte offentlige og andre tjenestemenn i den offentlige debatt, kan overhodet ikke tolereres i et åpent, anarkistisk samfunn."... som det norske.

"Nå havner Qvigstadsaken hos sivilombudsmannen Arne Fiflet. Han mener den dreier seg om viktige prinsipielle spørsmål, som ikke bare gjelder ytringsfriheten, men informasjonsfrihet og informasjonsplikt i vid forstand." - skriver Aftenposten på lederplass. Vi håper anarkistenes synspunkter kan få gjennomslag i denne saken. Offentlig utluftning, fri, og saklig, debatt, er en nødvendig, om enn ikke tilstrekkelig, betingelse for et fritt og demokratisk, anarkistisk, samfunn.

04.01.2002 fortsetter ytringsfrihetsdebatten. På populistenes og UD-toppenes side har overraskende nok Dagens Næringsliv på lederplass innfunnet seg, med "Sjefredaktør og adm.direktør: Amund Djuve", i spissen! Dette var skuffende DN. Dere må da forstå at det ikke er snakk om et enten eller, men et både og. Man skal lojalt gjøre jobben sin og skrive under på den offisielle politikken, som offentlig tjenestemann, med tittel og underskrift, i embets medfør. Like sikkert skal man hevde sin uavhengige mening, qua "citizen" eller privatperson, i den offentlige debatt (og innad i etaten), men klart skille denne meningen fra jobben i snever forstand. Først da gjør man sin plikt og er lojal både som profesjonell tjenestemann og qua "citizen". Sier man klart fra hvilken hatt man har på i hvert enkelt tilfelle, kan ikke dette medføre noe problem. Man har faktisk plikt til å gjøre begge deler! Også i forsvaret har man skjønt dette. Man har der plikt til å nekte ordre når overordnede er indisponert på den ene eller andre måten. Og forsvars-ekspertene er ikke redde for å delta i samfunnsdebatten, like lite som anarkistene. Det riktige i dette må nå gå opp for resten av systemet også! (NACO mottok en petisjon fra E. Magland 04.01.2002 basert på det ovenstående innlegget,og NACO bakket opp E.M. og sendte petisjonen videre til sivilombudsmannen og andre relevante institusjoner, som en resolusjon fra NACO. Det ble imidlertid igjen tatt et forbehold angående den polemiske stilen til E.M.; red. merk.)

A. Hompland nevner i sitt innlegg at det ville vært mer svung over Qvigstad om han hadde foretatt en sivil ulydighet, og trosset sensuren fra UD-toppene, og det kan være noe i det. Dette blir jo en "gråsone" i forhold til en rent pliktmessig ordrenekt, som den i forsvaret nevnt over. Også her bør Sivilombudsmannen kunne si noe. Rett og lov til en viss grad av "sivil ulydighet", under visse omstendigheter, burde nok være tilstede. Dette dreier seg jo ikke akkurat om "tyrannocid" eller lignende, og det behøver ikke utarte til oklarki, pøbelvelde, om en tillater noe "sivil ulydighet. "Tvers gjennom lov til seier", er et gammelt slagord i arbeiderbevegelsen. Slike aksjoner bør i så fall ikke straffes eller medføre sanksjoner, i hvertfall ikke dersom det alt i alt bidrar til større effektivitet og rettferdighet.

05.01.2002 skriver Aftenposten på førstesiden at "Forsvaret opphever taushetsplikt om Utvik - Ber folk snakke. Forsvaret ber nå alle som vet noe om det uoppklarte havariet til "Utvik Senior" i 1978, om å fortelle politiet det de vet. Oppfordringen kommer etter at anonyme offiserer har henvendt seg til pårørende, og sagt at de vet mer om havariet enn det som har kommet frem i rapporten." Noen dager etter letter forsvaret på sløret angående FSK-styrkenes innsats i Afghanistan, "selv om dette hittil ikke har vært vanlig", og blir sitert bl.a i Klassekampen, Aftenposten og Folkebladet/IJ@.

Politidirektør Ingelin Killengren vil nå ha spesialutdannede politifolk i alle politidistrikter som kan ta seg av pårørende i vanskelige saker" heter det også. Dette er jo bl.a også spørsmål om informasjon. Som tidligere nevnt oppfordres politiet nærmest til "whistle blowing" i problemsaker som interne økonomiske misligheter etc.

Også kong Harald slutter seg noe nølende til de relativt frihetlige, og gir Ari Behn, snart svigersønn, vid ytringsfrihet ved å trekke et visst skille mellom Ari som forfatter og medlem av kongehuset. Dette var betimelig, for Ari er en stor rørebøtte etter min mening, og han bør si klart fra i første utsagn på at han ytrer seg om som privatperson når han uttaler seg som dette, og i de få tilfeller han skal være med på symbol-konge sirkuset, passe kjeften litt. Og pressen må heller ikke blande korten, og derfor heller ikke gi noe ekstra blest om Ari qua forfatter og synser, fordi om han er medlem av kongehuset, og koble dette sammen.

Dagens Næringsliv viser seg igjen ikke å være entydig byråkratisk. Det visste jeg jo fra før. Skillet mellom anarkister og relativt frihetlige personer og tendenser på dene ene siden, og autoritetsdyrking og populister m.v. på den annen, går gjennom nesten alle organisasjoner i vid forstand i Norge, og det er heller ikke noe statisk fenomen. Det siste kan en merke seg, at dette ikke er noe statisk og uforanderlig. Om man engang har tatt et autoritært standpunkt, med "Viten og vilje"eller mer av dårlig vane, så kan man naturligvis skifte side når som helst man måtte ønske. Man kan når som helst vaske av seg den "brune skiten", og jo før jo heller. Bjørneboe har skrevet en del fornuftig om dette. Stein B. Hauglid i DN faller her, etter litt nøling, ned på et erklært anarkistisk standpunkt - sideordnet debatt , med perspektiver fra folket, nedenfra og opp mot øvrigheten, bl.a politikerne. Det er bare viss systemet alt i alt fungerer mer nedenfra og opp, enn ovenfra og ned, at det er anarkistisk (reelt demokratisk). Motsatt er det autoritært.

I DN 5/6.01.2002 heter det: "Når noen ikke vil. Går det virkelig an for politikere ikke å forholde seg til konsekvensene for Norge av euroinnføring og EU-utvidelse? Ja, det gjør det. Derfor må vi andre debattere på egenhånd. ... Å diskutere decenniets viktigste politiske sak uten politikere, kan virke meningsløst, men er det egentlig det? Landet har mengder av intelligente mennesker som hverken sitter på Stortinget eller i regjeringen eller er medlemmer av politiske partier. Her kan økonomisk, statsvitenskapelig, sosiologisk og kulturell ekspertise boltre seg sammen med intelligentsiaen og enhver annen som har relevante synspunkter - eller bare har noen strøtanker. Det er arenaer nok i aviser og tidsskrifter på tv og i radio. Et anarkistisk utgangspunkt kan være vel så bra som et dirigert fra partikontorer. En tidsramme er unødvendig ettersom debattene ikke skal lede frem til en folkeavstemning eller et valg." (red. uth.)

Summa summarum: Både anarkistene, kongen, politiet, forsvaret, det meste av media og en god del politikere støtter en vidtgående ytringsfrihet, stort sett i samsvar med mine forslag, og fremstår som relativt frihetlige, mens UD-toppene, og deres innleide lakei og juss-professor, Carl August Fleischer og kollega professor Eivind Smith, samt Kåre Willoch og Inge Lønning fra Høyre, Frp, og åslaug Haga fra Sp, etc. dvs populistene og byråkratene, går i mot, mens Ap/LO sitter på gjerdet. Det skal bli spennende å se hva Sivilombudsmannen får ut av dette.

På den annen side, kan folk som temporært har tatt et frihetlig standpunkt, men vanligvis er autoritære, lett falle tilbake i den gamle folden. Klassekampen 11.01.2002 trykker på baksiden "En hyllest til byråkratene", med en unison hyllest til byråkratiet, at de var de rene krigshelter 1940-45, og med en kraftig refs til "en yndet folkesport her i landet (som) er å hakke løs på byråkratene". Stalinistene fornekter seg ikke. Deres medalje har alltid en byråkratisk, småborgerlig, bakside. At de dertil ikke skjønner særlig mye av hva byråkratiet i realiteten er, nemlig øvrigheten økonomisk og eller politisk/administrativt i privat og/eller offentlig sektor, er heller ikke overraskende. De store og viktige sammenhengene har alltid druknet i dialektiske snurrepiperier der i gården. DN konsoliderer imidlertid stillingen som relativt frihetlig. 21.01.2002 slås det opp med tilnærmede krigstyper på forsiden at "Telenor hyrer "bråkmakere" - Husgerilja skal stille sjefen til veggs. Unge og engasjerte "rebeller" skal stille sjefen til veggs for valg av strategier, veivalg og målsettinger..." Den som har kjennskap til byråkratiet i Telenor vet at dette er på høy tid. La oss håpe det blir starten på en reell snuoperasjon, og ikke bare munnsvær. Men det er klart at oppslaget i DN kan brukes som en forpliktende påminnelse om det skulle røyne på for rebellene. Forøvrig er jeg enig med Amund Djuve på lederplass i at Bernander i høyden er en broiler og ikke en fugl. Derfor bør han også grilles, ikke "spises" rå. Forøvrig er vel ikke Bernander sjefsredaktør, men administrator, og bør uansett ikke drive sensur. Redaktørenes rolle skal vel ikke være diktatorens, men i hovedsak veilederens og ressursallokererens. At ansvarlig redaktør som "sjuende far i huset" noen ganger får slå på alarmen, er en annen sak, men diktatur? Nei takk!

I samme avis advarer Kjetil Wiedswang i "Politikk og journalistikk" om følgende: "Dårlig nytt til landets politikere: Mediene kommer ikke til å bli snillere. Dårlig nytt til landets journalister: Politikerne kommer til å gjøre noe med saken." Dette er også en meget leseverdig artikkel! Anbefales! Men jeg vil gå et skritt videre. Det finnes botemiddel mot represalier og mottiltak fra byråkratiet i vid forstand: Og det er i vårt demokratisk-anarkistiske samfunn å la propagandakvernen deres" i fred": Bruke samme redaksjonelle linje på dem som på leserinnlegg. Byråkrat-toppene, plutarker og politikere inkludert, har sine mange informasjonsmedarbeidere, men det er ingen lov som sier at de alltid skal få komme til orde i full lengde og uten motforestillinger. Det er lover mot usaklig reklame i Norge, det samme kan praktiseres mot toppene.

Vi har offentlighetsloven, ytringsfrihet for "tjenestefolk" (kan forbedres!), og ikke statseide-selskaper som i Russland, finansfyrste-eide som England og USA, eller kombinerte statlige og privatkapitalistiske (les fascistiske), som i Italia. NRK er riktignok statseid, men ikke kontrollert på samme måte som i Russland, og den kommersielle pressen er ikke styrt av Røkke, Rimi-Hagen og Remakongen pluss "gutteklubben Grei", i samme grad som i USA og England. Berlusconi-systemet er heldigvis enda fjernere fra norsk virkelighet. Også anarkistene kan gi noen små vink i ny og ne, selv om det her klart bare dreier seg om små smuler av innflytelse. Men i nødens stund spiser selv fanden (les media) fluer, og smuler er definitivt bedre enn fluer. Det burte alle forstå. Så får vi ta fatt på vår "historiske rolle". Ikke gå i takt naturligvis! Vi er da frihetlige! Men ikke slutte oss til den populistiske baktroppen og oklarkiet, sette beinkrok på det progressive, eller snuble og komme i veien for andre som vil oppover på det økonomisk-politiske kartet. "Fremad og aldri glemme"! Vi vandrer "med freidig mot", kanskje litt hit og dit, men aldri bakover, men framover, oppover, mot stadig nye høyder. (På øP-kartet!!!)

Men at KK 11.01.2002 fremmer fagbevegelsens standpunkt mot stortings-politikerne/byråkratenes selvbestaltede, autokratiske, urettferdige plutarkistiske pensjonsordning, er jo positivt. Det må snarest lages skjerpede lover med kraftig håndhevning mot byråkratiske utglidninger i lønn og rang, med basis i en forbedring av likestillingsloven, arbeidsmiljøloven, etc. Stortinget vil naturligvis ikke av seg selv initiere lover mot deres egen korrupthet. Dette må dermed tas opp ved lønnsoppgjør og ved ulike former for aksjoner, og i media. Lovgiverne må få et trøkk nedenfra om det skal bli noe orden på dette. Dette gjelder også pensjoner og fallskjermer i det private. Slik det er i dag, er det hverken effektivt eller rettferdig.

Lørdag 12.01.2002 melder Dagbladet at toppene, pampene, i LOs fattige Norsk Kommuneforbund og Norsk Helse- og Sosialforbund, har brukt minst en halv million på frynsecruise til Cuba. Nå bør det tas et kraftig oppgjør med byråkratiet i vid forstand i fagbevegelsen også. Ap og andre marxist-topper har stukket tvilsomme/forbudte sugerør i LO-kassene før. Sånt skulle bli slått opp i flere aviser og media samtidig, for riktig å markere at dette ikke går an, slik som den svenske pressen unisont reagerte på "Sossarnas" marxist Mona Salihns gjentatte pengerot her om dagen.

Tilbake til DN. Stein Hauglid kommer med en rekke dystre scenarier om Norge vis-a-vis EU , som anarkister ikke kan gå god for. Både Sveits og Norge (og Island & Liechtenstein) stiller i en helt annen klasse både politisk og økonomisk enn EU. Bare tenk på arbeidsledigheten i EU. I EU kastes 1000-vis av milliarder i realinntekt ut av vinduet hvert eneste år pga arbeidsledigheten. Det er et kartell utad, med tollbarrierer og reguleringer, og innad er det ineffektivt og urettferdig, ikke bare som nevnt ved stor arbeidsledighet, men også ved at prisnivået regnet i US $ eller EURO er svært forskjellig fra land til land. Hadde det vært fritt marked ville det vært ca samme pris på hamburgeren i Hellas som i Belgia, og det er det ikke.Valutaunionen har allerede vart i et par år, det er bare symbolpengene som er nye. EU-utvidelsen vil komme gradvis, og kanskje ikke bli så omfattende som vi tror i dag, - muligens. å blande oss for mye med dette kaotisk, korrupte, byråkratiske systemet, kan ikke være noen farbar vei. Men hvordan vi skal tilpasse oss endringene på best mulig måte, er en annen sak. Det kan vi diskutere hele tiden. Der vil nok også enkelte politikere delta, men av taktiske grunner vil nok Høyre gå stille i dørene. Petersen sørger nok som vanlig for at populisten Inge Lønning får munnkurv. Anarkistene vil i hvertfall si sitt om EU-utviklingen. Det kan Hauglid og DN skrive seg bak øret. Dagsavisens Kyrre Nakkim (kyrre.nakkim@dagsavisen.no) tar allerede klart standpunkt i EU-debatten før nye argumenter har kommet på bordet.Typisk marxist - begynner med fasiten , og finner opportunistisk "argumenter" etterpå. "Norske aviskommentatorer, meg selv inkludert, er sterke tilhengere av norsk medlemsskap i EU. Slik sett er vi på linje med størsteparten av den politiske eliten i Norge...(og)... EU-tilhengerne i avis-redaksjonene."

Jeg har aldri skjønt hvorfor, annet enn at både eliten og journalister har bedre betalt i EU enn i Norge. Politisk vil et lite land som Norge bli overkjørt i ett og alt, og våre ressurs-rikdommer vil bli politisk forvaltet av flertallet (les stormaktene) på husmannskontrakt. Når det gjelder det økonomiske forøvrig har frihetlige sosialister, som Nobelprisvinnerne Ragnar Frisch og Trygve Haavelmo, vært klare EU-motstandere. Frisch sa klart i fra at det var det "uopplyste pengevelde" - plutarki og byråkrati. EU smaker allerede litt av Argentinske tilstander: "Statisme uten plan - kapitalisme uten (reelt frihetlig) marked"; sier likesinnede, dyktige, økonomer i dag. Hvorfor det er så stor forskjell på hva disse fagfolkene sier, og den "journalistisk/politisk/plutarkistiske eliten", har jeg alltid lurt på. Det skulle være interessant om det kunne bli litt klarhet i hvorfor det er så stor sprik i meningene mellom disse økonomene m.v., og folk som regner seg som den tenke og talefør "elite". Hvis det ikke koker ned til "det gamle"; høyere lønn og/eller rang, i det økonomiske og/eller politisk/administrative byråkrati, i privat og/eller offentlig sektor, på bekostning av folket.

05.01.2002. Dagsavisen har gjort en prisverdig "selvangivelse" om hvor de står politisk og strategisk. Ikke uventet er det SV, Sp, Ap-regjering som er det sentrale. En ganske klart marxistisk majoritetsregjerings-avis m.a.o. At Hilde H. ikke vil ha med RV/AKP-ml på laget, til tross for tidligere svermeri for stalinismen, forundrer ikke. De fleste AKP-koryfeene og KUL-erne m.v. har jo posisjonert seg i Ap, SV og LO allerede, uten at vi skal være for sikre på at de har begravd stalinismen når det kommer til stykke. I Berlin har nyss gammel-stalinistene fra DDR, i PDS, slått seg sammen med Sosialdemokratene til avdøde Willy Brandt, og hersker i felleskap over byen. Stakkars Berlin! At presse og andre politikere reagerer hjelper lite, de er demokratisk valgt, og har naturligvis lov til å danne union (les: liten Sovjet Union)

Versto i VG slår til med ovasjoner over EUROen, som den autoritetsdyrkeren og ja-mannen han er. Han glemmer jo helt at valutaunionen, med faste valutakurser, allerede har virket i ca 2 år, med stor arbeidsledighet som følge, etc, og at EURO-innføringen bare er en nokså ren symbolendring så langt. Når seddelpressene virkelig begynner å kjøres, blir det naturligvis noe annet. Da kommer EU-byråkratiet til å berike seg selv enda mer, korrupt som det allerede er. Og han glemmer at det som nå skjer i Berlin, lett kan skje over resten av Europa, når folk blir lei Berlusconi og Haider, og venstre-populismen til Blair et. al. Da blir EU kan hende et nytt "Sovjet-Unionen", eller noe faretruende nær. Tiden vil vise det!

Versto er forøvrig ikke like tro mot all øvrighet, bare mot de som er enig med ham i overtroen på EUs fortreffelighet. 12.01.2002 fyrer han av en kraftig bredside mot KrF og Høyres Jan Petersens manglende vilje til å gå i bresjen for en JA til EU krig mot folkeflertallets Nei-standpunkt, og klapper noe nølende Jagland på ryggen for at han markerer at han er for, noe sterkere. Vi tviler på om Versto kan prosentregning noe mer enn Jagland. Han tror i hvertfall at Norge, med under 1-2 prosent av befolkningen i et utvidet, mer proporsjonalt "demokratisk" EU, skal få større innflytelse over eget samfunn og naturressursene, innenfor enn utenfor. Det blir jo i beste fall omtrent som innflytelsen fra Kystpartiet + Simonsen (eks.Frp). på norsk politikk, pluss at vi mister autonomien ved å være et fritt land. Dvs han tror vi skal få en kraftigere hånd på rattet alt i alt til å styre i retning vårt eget folks interesser (ikke øvrighetens) innenfor enn utenfor UNIONEN. Hvor naiv og svak i prosentregning går det an å bli, Versto, og samtidig være politisk redaktør i Norges største avis? Nå må du tenke deg litt om tror jeg! At han krydrer med vulgærpolemikk av typen: "Alt dette preiket om debatt eller ikke debatt er noe pjatt fra provinsielle og marginaliserte huleboere", og "Vi har ikke engang landet på kulen, vi har tryna på hoppet.", etc. bare viser hvilket intellektuelt nivå han ligger på. Ikke fordi jeg har noe i mot polemikk, jeg bruker det selv, og det øker også underholdningsverdien på Verstos innlegg. Men når jeg bruker polemikk er det for å understreke et saklig argument, sette dette på spissen, ikke for å romle med en tom tønne, uten saklig argument i bunnen. Ren polemikk, uten saklig innhold, er oklarki, ikke fri, saklig, debatt. Versto er kraftig ute å kjøre, og burde enten ta til vettet både i stil og innhold, eller finne seg en annen jobb, f.eks som hoff-reporter i Se og Hør.

16.02.2002: Versto har frisket opp prosentregningen i artikkelen et "Et uforsvarlig svik" om norske politikeres opportunistiske unnfallenhet overfor forsvaret i historisk perspektiv. Her viser Versto at han kan tenke nokså frihetlig når han vil. Artikkelen er meget leseverdig: " Den historiske erfaringen er krystallklar. Hver eneste gang i Norges lange historie Forsvaret er bygd ned og/eller forsømt, har nordmenn kommet til å angre på det. Men historiske erfaringer er ikke nok alene. Forsvarsplanlegging er i høy grad et spørsmål om å se fremover. Problemet er likevel at jo mer vi bygger ned, jo lenger frem skal vi helst se. For det tar lang tid å bygge sterkere forsvarsevne." Som jeg skulle sagt det selv! Det er bare en liten svakhet i artikkelen. Versto tar forsvarssjefs "Sigurd Frisvolds egne planer" for god fisk. Det er det ingen grunn til. En nærmere kommentar til Verstos innlegg finner du på http://www.anarchy.no/eu.html, dvs Folkebladets EU-DEBATT, (klikk på denne via "links" på bunnen av denne websiden, og søk deretter på "Versto".)

Jeg vil bare minne om at Berlusconi og Haiders partier ikke er noe helt sært i EU, et flertall av landene er alle i større eller mindre grad korrupte, kaotiske, oklarkiske, mafiotiske; preget av statisme uten plan,og plutarki uten (frihetlig) marked, dvs byråkrati i vid forstand, med stor arbeidsledighet, urettferdighet og ineffektivitet på nær sagt alle måter. Dagladet 12.01.2002 tar opp pøbelveldet i England i en artikkel om "Demonene blant oss". Det var det med EU = "Dyret i åpenbaringen" da, hmmm, men ellers en leseverdig artikkel av S.B.O. Terrorisme og voldelig rasisme er hverdagen i mange EU land. TV2 hadde en reportasje om problemene med mafia i Italia og norsk tørrfisk-eksport, med ran og drap og muligens med oppkjøperne involvert, tidligere denne uken. Jeg og andre har minnet om dette før, og NRK-Dagsrevyen tok opp problematikken på en utførlig måte 12.01.2002. Som antydet over må vi slå hardt ned på fiskefusk og fakturasvindel i Norge, inkludert naturligvis når falske fakturaer blir brukt til å skaffe seg momsrefusjon eller tilbakebetaling av "innbetalt" moms (og det blir det slått ned på, for Norge er ennå et lite og relativt isolert og gjennomsiktig samfunn), men dette er bagateller i forhold til mafia-byråkratiet i EU. Svensk TV sendte en hel reportasjeserie om korrupsjonen i EU for en tid siden. Dette er imidlertid trolig bare toppen av isfjellet, for mye av pressen i EU er eid av "Berlusconier" o.l. som setter lokk på kritisk journalistikk. Samfunnsforskningen i EU vil jeg ikke snakke om, dårlighet nær sagt alt sammen, og ukritisk til byråkratiet (og mye oppdragsbetalt av det).

Til og med monetaristen Milton Friedmann har nylig gått ut og kraftig kritisert EURO-unionen, etc. som Versto, m.fl. omfavner nesten helt ukritisk. Frihetlige økonomer, som ligger i forskningsfronten, har slaktet prosjektet fullstendig. Versto og hans likesinnede autoritets-, mafia- og byråkratielskere bør ikke "ta selvkritikk" som ml-oklarkiet driver med, men "ha selvkritikk", dvs begynne å sette seg inn i sakene på en fri og kritisk, sannhets-søkende måte, ikke bare drømme om "Keiserens/Unionens nye flotte, frihetlige klær", men si i fra om at disse "klærne" trolig faktisk ikke finns, og avsløre hva som faktisk foregår, og det skikkelig i dybden.

Det er vel å bra at EU kanskje kan bidra til å hindre krig innen Europa. De har ikke klart å stanse terrorist-borgerkrigene i Nord-Irland og Baskerland/Spania. Og det var intervensjonen fra USA og NATO, med Norges FSK, "spesialister på sabotasje og direkte aksjon" i spissen, som skapte den nåværende relative freden på Balkan, ikke EU. De norske anarkistene var tidlig på banen internasjonalt og foreslo den konføderale løsningen i Bosnia, basert på USA/NATO intervensjon. Det var nok også andre som sa noe lignende. Men Clinton nølte farlig lenge etterpå før han satte i gang. Dette er langt fra noen hemmelighet, og skulle være vel kjent for media og andre, som har fulgt med i saken. EU var på sidelinjen hele tiden. Det samme var Stoltenberg og FN. Hadde USA/NATO fulgt anarkistenes råd om å sette inn mye større bakkestyrker i tillegg til mer luftvåpen, med bomber, hadde det ikke gått med så mange sivile liv, og heller ikke vært nødvendig med så mye ødeleggelse av infrastruktur i Serbia. Man sparte seg til fant. Det er ikke sikkert det ville gått med flere soldater heller. Jo mindre man setter inn i en slik spiss situasjon, jo flere liv og mer realkapital går tapt. Står fienden overfor en uovervinnelig enhet, kapitulerer han og/eller rømmer, om han har noe valg, og det fort som bare det.

Selv fanatikerne i al-Qaeda/Taleban, som sier de bare venter på å komme opp til ca 50 jomfruer og luksus hos Allah, ga temmelig kjapt opp mot den helt overlegne antiterrorist styrken. De var ikke så sterke i troen at de ville kjempe til siste mann, når det kom til stykke. Serberne, som ikke er så fanatiske, ville gitt seg lenge før. Det er ingenting som er så dumt og kostbart, som å spare på mobiliseringen når det er en spiss situasjon, viss man har nok av ressurser. Slik sparing på NOK/US$, og bruk av mannskap og utstyr, koster menneskeliv, spesielt sivile. Det er naturligvis bedre at fienden blør, enn egne, men de er også mennesker, både sivile og militære.ødelagt infrastruktur må bygges opp igjen, ofte med nettopp kroner fra vest. Om ikke det skjer, kan det meste skje. Skal de bygge seg opp fra utfattigdom selv, tar det lang tid, og det blir ikke noe marked å handle med på lenge. Så taper vesten på den måten. Eller de finansierer seg med narkotikatrafikk. Så taper vesten på den måten. Eller det blir kaos og polyarki, med terrorister. Så taper vesten på den måten. Krigen på Balkan skulle vært først på anarkistisk vis, med fullt trøkk. Så hadde vi sluppet å stå der nede i årevis. Man sparte på skillingen, og nå løper kronene i lange baner.

En kan derfor, ut fra det som er sagt over, så betydelig tvil om EU som fredsprosjekt. Blir de tørste nok på olje og sultne nok på fisk, etc, så er vi kanskje ikke trygge uten andre allierte og et sterkt eget forsvar. Men la oss nå si at EU bidrar litt til freden i Europa. Den eneste konklusjonen en kan trekke av dette, er at vi kan redusere vårt forsvar en liten tøddel, uten å få mindre sikkerhet. Og det er vel i dag kanskje OK. Men dette fredsaspektet ved EU, som Versto altså mener er grunn til å melde seg inn, er slett ikke noen grunn til dette. Vi får bare være glade for at de ikke vil krige med oss, og spare de kronene vi kan på dette, men slett ikke melde oss inn. Dette er saklig sett overhodet ikke noe argument for å melde seg inn. Snarere tvert i mot. Logikken til Versto er like "sterk" som prosentregningen. Hvis han på død og liv vil inn i EU, hvorfor ikke ta jobb hos Berlusconi. Han betaler nok bra for EU-fans, som kan være litt usaklige, og så kan han skjelle ut Petersen, som innretter seg motvillig etter en demokratisk avgjørelse han var/er imot, fra Roma. Vi skal tale ROMA MIDT I MOT. Som vi har gjort før her oppe - i vikingtiden - før den "lange natten" til 1905. Skal vi følge Verstos logikk, skulle vi i 1939 meldt oss inn i "Storgermania", av "sikkerhetshensyn". Godt de fleste som leser VG stort sett holder seg til sporten.

(Folkebladet flytter EU-debatten over til et eget forum, med separat web-side. Debatten vil åpne den 15. februar 2002, og filen kan klikkes på fra Links-siden på AIIS. Mens dette skrives kommer det inn en melding om at utenriksministeren i Italia er skjøvet ut på grunn av EURO-problematikken. Kankje han skjønte sitt Pareto-optimum? Berlusconi har nå overtatt utenriksministerstillingen i tillegg til statsministerjobben. Tanken på "Mussolini II" ligger snublende nær. Går Berlusconi via oppkjøp av media i Tyskland i allianse med Gammelstalinistene/Sosialdemokratene i Berlin, i en slags omvendt "Stalin- Ribbentrop"- avtale, med sikte på makten i hele Tyskland og siden resten av EU, så er Unionen virkelig noe å diskutere for Norges vedkommende, og kanskje også for USA. Bush vil nok ikke repetere Kennedys "Ich bin ein Berliner" da, tror jeg! Men det er jo vanskelig å spå om fremtiden, som det heter.

Siden (8-11.01.2002) har andre av EU-toppene reagert mot Berlusconi og Haider, men det blir mest munnsvær. Historien, bl.a med den mislykkede boikotten av østerrike på grunn av Haiders partis inntreden i regjeringen, viser hvor maktesløse de egentlig er mot de brune, med varierende blå og røde innslag. Det er heller ikke sikkert de er så sterkt imot, selv om de protesterer heftig på papiret. Det kan være en skjult agenda, bevisst eller ubevisst. Når protestene mot arbeidsledigheten, ineffektiviteten og urettferdigheten, byråkratiet i vid forstand, begynner å melde seg med kontante uttrykksformer, og jernet begynner å bli varmt [og samtidig kaldt, som det gjerne blir parallelt, når politisk/administrativt kaos og autoritære tendenser topper seg] så kan det dessverre meget vel skje at toppene, om de kanskje er aldri så velmenende, av ren selvoppholdelsesdrift setter et kraftig lokk på protestene og innfører diktatur, mørkebrune regimer, med varierende innslag av rødt og/eller blått, tvunget av "kortsiktig nødvendighet". Tiden vil vise hvor dette bærer hen. Anarkistene vil naturligvis bidra til det motsatte, men er dessverre ikke så mange og har heller ikke så mye ressurser. I EU-debatten har også situasjonen på Island kommet sterkt inn i bildet. Det er også innlegg ved kjente islendinger, herunder David Oddson og Árni M. Mathiesen. Red. merk.) Klikk her for å gå direkte til EU-debatten: EU-DEBATT

V. Noen momenter til en progressiv politikk, demokratisk underskudd og løsninger på dette: Mer kritisk/konstruktive media, føderalisme og direkte demokrati, mindre byråkrati. Pressens rolle under anarkismen. - Nei til Enronisme og plutarki - Huusesaken og asylpolitikk - Breifront mot Fremskrittspartiet

De styrte har gjennom dagens demokratiske system en viss kontroll med de styrende. Gjennom offentlig debatt påvirker de som blir styrt, avgjørelsene til dem som styrer, og ved de på forhånd fastsatte frie valgene blir de som styrer, avhengig av dem som blir styrt. Denne påvirkningen gjennom offentlig debatt i vid forstand, skjer formelt via organisasjonenes høringsuttalelser i NOU-systemet o.l., og uformelt i debatt og kritikk via media, og ved andre former for direkte aksjon. Dette fungerer imidlertid ikke godt nok.

Avisene er for eksempel ikke skarpe nok i kantene og målrettede nok, til å fremme en skikkelig progressiv politikk, til tross for at den tradisjonelle parti-tilknytningen er redusert noe de senere årene. Pressen må bli mer kritisk til byråkratiet i vid forstand, økonomisk og/eller politisk/administrativt, i både privat og offentlig sektor. De må også bli mer konstruktive, bringe inn alternativ ekspertise til løsninger på samfunnsproblemene, og tenke mer selv. Media må i det hele tatt bli litt mer anarkistiske eller frihetlige bredt definert, ikke være så hersker/regjerings/autoritets-tro. Alt dette konge og kronprins-tullet må dessuten få mindre spalteplass.Pressen må tenke mer på det reelle, ikke være så opptatt av symboler og formelle rangs-strukturer.

Men ord kan også være viktige. F.eks. har vi i følge grunnloven et statsråd, som ikke er regjering, men et råd valgt utfra folket, formelt av Kongen. Det er nemlig kongen som formelt er regjering, og han har ingen virkelig makt. Derfor har vi ikke noe reelt monarki. Videre har vi bare to ministre, statsministeren og utenriksministeren, de øvrige er bare statsråder. Dessuten er det ved mindretalls-statsråd, som i alle de senere år, stortinget som bestemmer de store linjene og sakene, ikke statsrådet. Ved hele tiden å referere til regjering og ministre, får man både en unødvendig autoritetsdyrkelse, og en tilsløring av de virkelige maktforholdene i den offentlig sektors sentrale/konføderale system.

Pressen er i det hele tatt større regjerings- og hersker-dyrkere enn grunnloven. Dette burde det bli en slutt på. Dessuten er Norge et relativt anarkistisk land, samtidig som det skrives mye nedsettende om anarki, anarkister og anarkisme. Dette hindrer en videre utvikling i progressiv, frihetlig og anarkistisk retning! For å komme videre i progressiv retning, må mer anarki og anarkisme fremstå som noe ønskelig for folket, om enn ikke for toppene. Også toppene kan imidlertid ha godt av å få mindre ansvar, med mer ansvar og styring fra folket, nedenfra og opp, heller enn fra toppen og ned, i stadig større grad, dvs en utvikling i retning det anarkistiske ideal.

Det tales mye om det demokratiske underskuddet i EU, og dette er formidabelt, men det er også et ikke ubetydelig demokratisk underskudd i Norge. Avstanden mellom styrende og styrte, øvrigheten og folket, er for stor. Apatien og politikerforakten brer seg. Stemmetallene ved vanlige valg går tilbake. Bare viktige veivalg som EU-avstemningen får stor oppslutning. Etterhvert som folket har fått lengre utdannelse og slavementaliteten er på vei ut, blir respekten for, - og legitimiteten til, øvrigheten og klassesamfunnet mindre. Systemet må derfor legges om slik at skillet mellom styrende og styrte i større grad viskes ut, eller ideelt sett helt avskaffes. De nåværende påvirkningsmekanismer og kontroll med de styrende er for uforpliktende og tilfeldige, og må erstattes med mer direkte folkestyre på en fast organisert måte.

Et stikkord her er mer føderalisme og direkte demokrati. Med føderalisme menes her ikke topptunge forbund og vertikale organisasjoner, som f.eks EU-"føderalismen" med overnasjonalt byråkrati, men føderasjoner og konføderasjoner hvor grunnplanet i stor grad bestemmer direkte, dvs organisasjoner som i størst mulig grad er horisontalt organisert. Dette betyr også at de skal være organisert i henhold til anarkistiske prinsipper, herunder IFA-prinsippene, Oslo-konvensjonen m.v.(se IFA's websider om det økonomisk-politiske kartet og Oslo-konvensjonen - klikk på back to homepage øverst eller nederst på denne siden). Her er det mulig å bruke moderne infomasjonsteknologi for å øke graden av demokrati.

For å styrke demokratiet både politisk og økonomisk burde partiene, konføderasjonene i arbeidslivet og media i større grad ta opp disse spørsmålene i stedet for å file på skatter og avgifter. En kan jo begynne med å redusere graden av statisme i samfunnet ved å omorganisere og kutte et mellomledernivå både i offentlig og privat sektor i løpet av neste stortingsperiode. Denne lille revolusjonen er et konkret mål som, dersom det blir gjennomført, vil bidra til et mer effektivt og mindre byråkratisk samfunn, og dermed bidra til en høyere grad av anarki. Kostnadsbesparelsene ved kuttet i det politisk/administrative byråkratiet kan gå til økte lønninger for grunnplanet, miljøverntiltak og kutt i prisene i privat sektor samt kutt i egenandelene i offentlig sektor.

Et samarbeidstatsråd med Høyre, Kr.f og eventuelt Venstre, vil vel forøvrig bare bli et status quo. Hverken Høyres skolepolitikk eller skattepolitikk vil få nevneverdig gjennomslag da. Men hvordan det går, vil jo avhenge av valget...

I oppfølgingen av ytringsfrihets-debatten, spesielt uttaleretten til offentlig tjenestefolk, se "åpent brev til Sivilombudsmannen" via "links" nedenfor, kommer den såkalte Huuse-saken sterkt i fokus. I likhet med Quigstad-saken er dette et tilfelle med stor prinsipiell betydning, og den har også dimensjoner over i "the manufacturing of consent" på høyre- såvel som venstresiden i norsk politikk, dvs fremmedgjørings-systemet i samfunnet (red .merk). Også asyl-, innvandrings og integrerings-politikken blir belyst.

Norge er som kjent et anarki av lav grad, med ca 54% anarkigrad og 46% autoritærgrad. Pressens rolle er å motvirke autoritære tendenser i vid forstand, og støtte de libertære. Politikken formes for en stor grad i det offentlige rom, hvor pressen må opptre som frie, kritiske og konstruktive media, ikke som den fjerde statsmakt. Da vil også opplagstallene bli hyggelige. Folket, i motsetning til øvrigheten, vil søke mot anarkistiske media. For å få opp anarkigraden i Norge, og interessen, må media blir enda mer bevisst sin rolle i praktisk handling. V.h. Landsråd S. Olsen , 18.07.2007 Norges Anarkistråd

L. Jakobsen, International Workers of the World: DRAPENE I MOSS, HUUSE OG YTRINGSFRIHET. Dagsavisen 17.04.2002: "Motivet for drapene var ikke kjent. Men de drapssiktedes bakgrunn var kjent. Det var nok, mente tydeligvis Kripos-sjefen Arne Huuse og tok et voldsomt oppgjør med norsk integreringspolitikk. - Innvandringspolitikken bør strammes inn, refset Huuse, som samtidig angrep utlendinger bosatt i Norge. - Det er ikke noe særlig norsk tradisjon for at dørvakter blir drept på jobb. Prisen for å integrere utlendinger i Norge begynner å bli vel høy, la han til overfor VG. Det er fristende å spørre Huuse hvilke land som har tradisjon for å drepe sine dørvakter, men jeg skal la være. Svaret er for banalt..." Det er nok langt fra banalt - i Israel sprenger selvmordsterrorister både seg selv, dørvakter og publikum, ca 100% vanlige arbeidsfolk, i luften. Al-Qaidas angrep på World Trade Center i New York bør vel også nevnes. Dørvaktene er på ingen måte fredet vilt i slike sammenhenger - ikke andre vanlige folk heller. Hertil lands har vi imidlertid, som Huuse ganske riktig påpeker, ingen tradisjon for slikt, men det kan lett gå galt om vi ikke nå tar rev i seilene og møter den internasjonale stormen på området med vett, forstand og nødvendig handling.

Dagsavisen igjen: "Kripos-sjefens presisjonsnivå og timing er i beste fall uheldig, i verste fall direkte fordomsfull. Noe nyttig innspill i integreringsdebatten er uttalelsen uansett ikke. Dobbeltdrapet i Moss er en tragedie. Ingen vet det bedre enn Stein Morisse, som mistet sin sønn på utestedet Chez. Men i motsetning til Huuse virker det som om drapsofferets far forstår at det ikke er prisen for å integrere utlendinger i Norge som begynner å bli vel høy. Det er prisen for at vi ikke integrerer utlendinger som begynner å bli høy." Et relevant spørsmål er hvorvidt de vil integreres. Flere Imamer har f.eks uttrykt ganske fundamentalistisk forakt for vår vestlige livsstil, kultur og demokratiske kvinne- og samlivs-syn. Deres psykologiske grep på undersåttene må ikke undervurderes. I en rekke alvorlige kriminalsaker kommer det fram middelalderske og fundamentalistiske synsmåter som sannsynligvis spiller inn på handlingsmønsteret, selv blant fremmedkulturelle som har levd her i mange år.

Dagsavisen fortsetter: " Morisse sier drapene ikke er guttenes feil. Han mener samfunnet må ta ansvaret for udåden mot hans sønn. Det er selvfølgelig helt nødvendig at enkeltmennesker har et ansvar for å følge samfunnets lover og regler, men det er like fullt beundringsverdig at Morisse makter å se saken fra en viktig og prinsipiell side samme dag som han må på likskue. I motsetning til Huuse, som kikker på sin kriminalstatistikk og ut fra den leser både årsak og løsning på voldsproblemet, viser Morisse at han ikke tror på grove forenklinger av sammensatte problemer.

Et dobbeltdrap er et dårlig utgangspunkt for å diskutere integrering. Tre personer er varetektsfengslet, en er fortsatt på flukt, og veien er fortsatt lang til en eventuell domfellelse. Med sitt utspill har imidlertid Huuse allerede avsagt dom. Både over de involverte i Moss og over resten av landets innvandrere. Lederen av Stortingets justiskomité, Trond Helleland (H), sier derfor til Dagsavisen at polititoppen bør sensureres og tvinges til å holde kjeft. Det er lite gjennomtenkt forslag. Også en Kripos-sjef med tåpelige kommentarer må få delta i samfunnsdebatten.

Mange etniske nordmenn føler utrygghet på grunn av den økende volden i samfunnet, og derfor er det viktig at problemet diskuteres. I et demokrati må vi tåle at Carl I. Hagen rører i grumsete vann for å tekkes kjernevelgerne, og at den nærmest glemte Sp-leder Odd Roger Enoksen nører opp om rasismen i desperat jakt på oppmerksomhet. Med sin faglige tyngde burde imidlertid Huuse hatt kapasitet til å bidra med konstruktive løsninger. Han skulle stilt til ansvar alle som burde ha gitt ungdom med krigstraumer og andre lidelser den hjelpen de trenger. Han burde startet en debatt om hvordan vi kan hjelpe, ikke hvorfor vi bør isolere oss fra verden. Men Huuse velger altså å knytte en kriminell udåd til hele folkegrupper.

Det er tøvete i dag å diskutere om vi er for eller imot et flerkulturelt samfunn. Faktum er at Norge er flerkulturelt, og gjennom internasjonale avtaler er vi forpliktet til å ta imot asylsøkere. Tidligere generalsekretær i Norges Røde Kors, Sven Mollekleiv, sa at integrering er den største utfordringen i vår sivilisasjon. Poenget er imidlertid ikke at flyktningene skal bli som oss. Poenget er at de skal bli en del av samfunnet på godt og vondt. Da må vi være villige til å bruke ressurser på språkopplæring, skolegang og jobbtiltak." Dette menes det altså i Dagsavisen.

Jeg har følgende kommentar: å holde internasjonale avtaler om kvoteflykninger er ikke det samme som å åpne slusene for mafiaen fra øst-Europa. o.l. Det må alle kunne innse, selv folk som er lønnet av staten direkte eller indirekte for å sette fokus på eventuell rasisme i samfunn vårt. Aftenposten Aften 16.04.2002 rapporterer om at "tusener skjuler seg i Oslo", "de arbeider.. (brunt)..., bor på ukjent adresse og låner venners identitet når de skal til legen. Mellom 3000 og 4000 mennesker lever i skjul for myndighetene i Oslo." Dette er selsvagt kun et løst anslag, og vi tar kilden, utlendings-seksjonen ved Oslo politidistrikt, med en sunn klype salt, all den grunn inntrykk av mer kriminalitet og uorden gir tendensielt mer midler til politi, etc.

På den annen side vil vi ikke avfeie problemstillingen som tøv. Selv 1500 skjulte mer eller mindre på skyggesiden av samfunnet, som lever delvis brunt (anarkistene forbeholder "svart" til festantrekk o.l.), er for mye, og mange kan rekrutteres til ren mafia og det som verre er under visse omstendigheter. At den tyrkiskfødte kurdiske kvinnen Kucuk Hariye Koyuncu (27) ble myrdet bestialsk og tvert med kniv ved Kvadraturen i Kristiansand av sin 15 år eldre "ektemann" som hun hadde forlatt for godt, kan også nevnes. Han har bodd her siden 1987, men gir fremdeles uttrykk for middelalderske forestillinger om kvinner og samboerforhold, jevnfør Dagbladet 09.04.2002. Mord, knivstikking og annen kriminalitet på asylmottak er et annet problem. Importert mafia et beslektet. Å feie dette under teppet i en "integreringsdebatt" er helt uansvarlig. I en annen avis sier en asylsøker som er i ferd med å bli utvist etter å ha gitt falske opplysninger i søknaden, og påført det norske samfunn betydelige kostnader, at han heller vil dø enn å bli sendt hjem. Med en slik pris på eget liv, er kanskje ikke veien til mafiaen og terrorisme lang. Kan hende han lett kan overtales til å tro at vi er i slekt med lillesatan (Israel/jøder) eller storesatan (USA/amerikanere), om vi sender ham hjem. "Hevnen er søt og Allahs jomfruer deilige", er et ikke ukjent jungelord.

Huuse har en viss rett i hoved-konklusjonen, innvandringspolitikken må åpenbart i støpeskjeen, innslusingen må bremses og gjøres med forstand, selv om han argumenterer på en uheldig måte, og glemmer å ta av seg uniformen og på med dressen , når han uttaler seg som "citizen". I rollen som politisjef og i uniform, skal han ikke drive politikk, kun som privatperson, som vet noe om hvor skoen trykker. At han som fagmann og politisjef også bør sende signaler er en annen sak. Men de bør nødvendigvis ikke gå via eksterne media. Også politifaglige synspunkter må imidlertid kunne diskuteres åpent i media. Munnkurv skal Huuse uansett ikke ha. Munnkurv er "forbudt" i anarkiet, dvs i et reelt demokrati, som Norge forhåpentligvis har blitt etterhvert (i hvertfall etter ca 1994). Også Magne Bondevik, PM'en uttaler seg i dag til NRK om at Huuse ikke skal ha munnkurv. International Workers of the World slutter seg til dette standpunktet. Ytringsfriheten for offentlige og andre ansatte har jo også utvilsomt et fagforeningsaspekt, både her i Norge og "World Wide". Når det gjelder det brune arbeidsmarkedet, så står International Workers of the World's program mot slavekontrakter fast. Dette har mange fasetter, også innvandringspolitiske. Det skal også LO og venstresiden merke seg.

Innlegget i Dagsavisen avslutter med at " Ingen blir integrert av fordomsfulle samfunnstopper som hevder enkelte menneskegrupper er disponert for vold og drap. De tre arresterte kommer opprinnelig fra krigsherjede Eritrea, krigsherjede Kosovo og krigsherjede Irak. Krigen har de felles. Geografisk og kulturelt har trioen lite annet til felles enn at de nå bor i Bærum. Kanskje Huuse bør ta en kikk på kriminaliteten i Bærum. Er bæringene mer kriminelle enn oss andre?"

Dette blir vel litt for lettvint "den andre veien", dvs et typisk uttrykk for venstresidens "politiske korrekthet", som er minst like fremmedgjort som høyresidens. Blant annet er det en tro på at om en "tar avstand fra noe", så maner en det på en eller annen måte vekk, i hvertfall, - da har man selv "gjort sitt". Slikt tøv og overtro på egen holdnings- , påvirkings- og atferds-skapende innflytelse, kan jo være livsfarlig, f.eks. når det dreier seg om kriminalitet, inklusive terrorisme. Et annet typisk venstresosialistisk standpunkt, som de har til felles med populistene, er en overtro på at en ny og "strengere" lov alltid gjør susen. Her må en trekke på samfunnsvitenskapen for å komme fram til et saklig, balansert standpunkt. Vi vet at papir-lover ikke automatisk fører særlig langt når de går i mot dypt kulturfunderte saker og spørsmål. De er ikke mye mer virksomme enn besvergelser som "å ta avstand fra". Begge deler er i hovedsak pjatt, ord og ikke handling.

Ytringsfrihetsdebatten, spesielt i tilknytning til offentlig ansatte, er kommet et stykke på vei. Innvandringsdebatten er ikke kommet like langt i saklighet. Jeg vil avslutte dette innlegget med noen korte sitater fra Huusesaken. Dagbladet 17.04.2002: Kjell Magne Bondevik gir både Kripos-sjef Arne Huuse, Sp-leder Odd Roger Enoksen og Frp's Per Sandberg det glatte lag for å "utnytte en tragisk drapssak" og føre debatten "på ville veier" med sine utspill i kjølvannet av drapene i Moss. "Hold hodet kaldt!", "Helt uakseptabelt og veldig uheldig", sier statsministeren om utspillene. Han innrømmer imidlertid at integreringspolitikken ikke har vært god nok. Kanskje statsministeren burde være mer saklig og holde hodet litt mer kaldt selv? Mafia og terror, vold og kvinneundertrykking, samt brunt arbeidsmarked med slavekontrakter er ikke noe å spøke med. Det kan ikke bare avfeies som populistisk rør.

"Innvandrerne er ikke mer kriminelle enn nordmenn, men de er mer voldelige. Politiet har sviktet både med forebygging og rask reaksjon", sier politidirektør Ingelin Killengren, som presiserer at hun ikke vil gi Huuse munnkurv, bare "velmente råd om hva som er en politisjefs oppgave." Politimester Truls Fyhn mener Norge har mistet kontrollen med asyl- og innvandringspolitikken. Dersom Norge virkelig er et "ideelt tilholdssted for kriminelle" som Fyhn hevder, er det ikke lenger anarki, reelt demokrati, men oklarki - pøbelvelde - her til lands. Da burde han som politisjef ha sparken eller få en kraftig oppstrammer, og eventuelt nye samt mer effektive og rettferdige folk komme inn, ny organisasjon som støtter fotfolkenes arbeid i større grad iverksettes, og dermed en mer effektiv styring av politiet, samt bedre fotarbeide, settes i gang. Vi har ikke spesielt lite politifolk per innbygger og per innvandrer her til lands, og små budsjetter, i forhold til andre land, så vidt meg bekjent. Det er på tide politifolkene overlater mesteparten av papirarbeidet og statistikkene til folk som kan PC- og data bedre, f.eks via outsourcing, og at politiet kommer seg ut på gatene og andre relevante steder og gjør jobben sin. Nå - MED EN GANG! Resten av ordens- og oppdragelses-vesenet, skole og barnevern samt frivillige organisasjoner inkludert, bør også mobiliseres på det de er best til i denne sammenheng.

Om anarkosyndikalistenes initiativ i saken i e-post til ordensvesenet fra topp til bunn, fagforeninger inklusive, 16., 17. og 18.04.2002, og pressemeldingen sendt fra International Workers of the World18.04.2000, og tatt inn i Folkebladet samme dag (se innlegg over), slo gjennom, eller systemet forøvrig virker selvkorrigerende, skal være usagt. Uansett, pipen fikk raskt en annen låt. Tonen i media 20.04.2002 er helt annerledes voksen enn 15-18.04.2002. Aft.p. slår stort opp at justis-statsråden Odd Einar Dørum går "hardt ut mot vold i innvandrermiljøer". VOLDSBRUK BLIR IMPORTERT, er overskriften: "Alt må på bordet - det må vi tåle". ole.nygaard@aftenposten.no påpeker betimelig: "Hva gjør det liberale (les anarkistiske) samfunn i møte med ikke-liberale (les autoritære) sosiale strukturer som ikke ønsker å forandre seg og bli integrert?" Dørum påpeker i svulstige vendinger nødvendigheten av fri debatt. Autoritære "æresbegreper" må konfronteres, med en ære som gir individet rett til frie og selvstendige valg - menneskerettigheter ..."som beskytter mot tvang.- Vi må finne skjæringspunktet mellom å være antirasist og antisnillist." Dette målet er jo greitt, men hvordan skal dette skje når de autoritære ikke vil ha dialog, og bare drar ned rullegardinet straks de aner noe som ikke kan utledes av deres egne forkvaklede premisser? Kan det tenkes at selv et lite glimt av det "høyverdige" likevel tvinger unna det "falske", altså det lille som når frem før de rekker å trekke ned rullegardinet? Eller fortsetter de kun å høre på fundamentalistiske Imamers utlegninger av Koranen og Dens "gudegitte lover".

Spørsmålet til Nygaard blir dermed stort sett hengende i luften, dusjet i Dørums svulstigheter. Men Dørum har selvfølgelig rett i at det er viktig at vi trekker inn de av innvandrerene som vil integreres, i samfunns-debatten så fort som mulig, så ikke fundamenalistiske Imamer får råde grunnen alene i innvandrermiljøene. Men det visste vi jo fra før. Jeg er derfor ikke helt fornøyd med Dørums praktiske politiske utspill, selv om det prinsipielle er nokså i orden. Det blir for mye besvergelser, og for lite handling.

Statsrådet og andre i det offentlige har også gjort ørlite grann for å rette på skjevhetene i "integrerings og innvandringspolitikken", og vil gjøre mer: 1. Asylstrømmen har gått noe ned. 2. En leir som skal "skremme vekk" useriøse asylsøkere er etablert (ikke skremmende nok kanskje?) . 3. Tiltak for å begrense asylstrømmen via regelverket er på trappene (listen i Aft.p. ser nokså puslete ut, spør du oss.) 4. Tiltak mot tvangsekteskap og vold (er det nok?). Dagbladet 20.04.2002 rapporterer: "Stortinget (vedtok) natt til i går at (statsrådet) skal vurdere å bruke personell og utstyr fra forsvaret for å få aslylsøkere ut av landet." (En tenker vel her på militærpolitiet eller garden?) Dette skulle vel egentlig ikke være nødvendig, det å bruke forsvaret på sivile ordensoppgaver, men dette (krav om vurdering - ikke krav om å sette inn militæret) har sin rot i at en arbeidkonflikt i ordensvesenet har medført at politiet ikke har arbeidet med å eskortere asylsøkere som ikke får oppholdstillatelse ut av landet i lengre tid (ca 1/2 år har sabotajson pågått i følge NRK).. Forslaget ble vedtatt selv om det ble opplyst under denne ad hoc pregede debatten at Politiets Fellesforbund nå plutselig, hadde forhandlet fram en avtale med Politidirektoratet, som gjør at politiet nå gjenopptar sitt arbeid med å eskortere asylsøkere som ikke får oppholdstillatelse, ut av landet. Ap, SV og Sp stemte mot. Uansett, har vi fått et ris bak speilet om politiet igjen skulle sabotere innvandrings-politikken for å få økt reisegodtgjørelse, men de vil nok gjøre jobben sin (politiet altså).

Klar tale i brev og pressemeldinger om fornuften er nok på sin plass, men uten handling som utbalanserer skjevheter i styrkeforholdene etc., fungerer ikke anarkiet. At stortinget/samarbeidskameratene tenker litt anarkosydikalistisk, og dermed saboterer politifolkets makt til å sabotere innvandringspolitikken for å få økonomisk gevinst, er vel ikke å forakte i denne sammenheng. Det er vel ikke "streikebryting" å sørge for å få østeuropeisk mafia, potensielle terrorister og økonomiske "flyktninger" ut av landet før de illegalt får slått seg opp som kriminelle oklarkiske nettverk i Oslo etc.. Anarki er ikke oklarki (pøbelvelde) med slavekontrakter. La dette stå helt klart for alle, og så får vi alle slå et slag for å rydde opp, før kaos-tendensene får slått rot - både i politiet og andre steder. (Men en ting er å tenke det, dvs å lage et ris bak speilet, men å bruke det, dvs sette inn militæret synes helt overilet og unødvendig. red. merk 20.04.2002) [Men en kan jo om nødvendig sette inn reservepolitiet, for å få fristilt de beste vanlige poltifolkene til å ta seg av mafiaen om et skippertak trengs...]

I NRK 21.04.2002 kommer det klart fram at Arne Huuse uttaler seg kun om politifaglige spørsmål. Han sier han ikke driver politikk. Så skulle vel det være greitt! Ikke sant Killengren, Dørum og Bondevik?!!! Dersom ikke kompetente ressurspersoner får uttale seg i media om det de har best greie på, som innledning til en fri, saklig debatt, skal det bli 'nydelig' her i landet. Da blir det nok fort slutt på anarkiet, selv av den lavere grad vi har i dag, og autoritært kaos vil snart herske. En talsperson for International Workers of the World sier seg enig i dette, og at dette også er et fagforeningsspørsmål med mange aspekter. NACO slutter enstemmig opp om dette, i en uttalelse til Folkebladet samme dag. NACO sier også: "Autonomi og anarki betyr å være sin egen sjef, herre i eget hus. Det må være klart at får vi "ubedte (eller bedte) gjester" som ikke vil gå igjen, så er det politiets jobb å få dem ut. De kan leie vektere til å gjøre jobben, dersom det er billigst, og blir det for mye, kan garden og militærpolitiet støtte opp. Eventuelt hele forsvaret settes inn om det blir invasjon. At dette naturligvis ikke er nødvendig i dette tilfellet, er vel ikke noe å diskutere. Vi bestemmer ca 100% selv hvem vi vil ha inn, hvor mange, og hvem vi ikke vil ha inn. Ca 1-300 asylsøkere fra FNs kvoteregister i året (pluss f.eks 10% ekstra for å være litt mer velvillige enn internasjonale forpliktelser strengt tatt krever) skal vi alltids klare å håndtere. Resten kan vi prinsippet holde ute om vi vil, uten å gå på akkord med anarkistisk politikk, se f.eks (klikk på) Folkebladet - Anarkistorganet, viktige artikler 1984-94 og søk på 'innvandring'. Under alle omstendigheter skal innvandringspolitikken føres rasjonalt ut fra hva det relativt fattigste folkeflertallet her til lands er tjent med i langsiktig perspektiv. Ellers er det ikke reelt demokrati og anarki her i landet."

Aftenposten refererer tall fra Utlendingsdirektoratet (UDI) som viser at 12095 personer i fjor fikk innvilget opphold i Norge som ledd i en familiegjenforening. Rundt 4300 personer fikk innvilget søknad om asyl eller opphold på humanitært grunnlag. I år 2000 var antall familiegjenforeninger det halve, 6758. Men veksten er langt fra så eksplosjonsartet som den kan se ut. Kommunalminister Erna Solberg forteller at økningen i stor grad skyldes en opphopning av saker fra årene før, saker som UDI nå er i ferd med å rydde opp i. I 2000 ble det innvilget veldig få familiegjenforeninger i forhold til søknadsmassen. Årsaken var kaoset i UDI, fremholder Solberg. Over 1800 irakere fikk innvilget familiegjenforening i 2001, mot over 900 året før. Kommunalministeren forteller at det høye antall irakere har sammenheng med at en rekke kurdere fra Nord-Irak fikk innvilget opphold mot slutten av 1990-tallet. I dag får denne gruppen ikke oppholdstillatelse.

-Vi gjør oss ferdig med en del saker som i enkelte tilfeller har vært tragedier, poengterer statsråden. UDI har satt i gang et restanseprosjekt for å få unna overliggende saker. Direktoratet har også gjennomgått en omorganisering, og er ifølge Solberg mye mer effektivt enn tidligere. Bare 97 personer fikk innvilget asyl i år 2000 og i 2001 var tallet 292. Resten fikk opphold på humanitært grunnlag. Dersom det blant de som får "opphold på humanitært grunnlag" er folk med grunnleggende fundamentalistiske, autoritære oppfatninger, potensielt kriminelle etc. bør dette tallet sikkert kuttes mye ned. Slike typer vil ventelig ikke integreres i det hele tatt. Norge er vel i dag heller overbefolket enn det motsatte i forhold til ressursgrunnlaget, når de temporære, midlertidige oljeinntektene er sett bort fra.

å importere "billig" arbeidskraft for å presse vanlige arbeidsfolks godtgjørelse relativt nedover og innføre ditto slavekontrakter, legalt eller illegalt KAN IKKE AKSEPTERES! Spesielt fundamentalister kan lett bli dyrere enn tidligere antatt. Det er altså en betydelig forskjell mellom bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomhet i denne sammenheng. Det henvises ellers til innlegg om optimal kontra maksimal befolkningspolitikk annet sted på denne siden (søk på "optimal" i denne filen). Det må være klinkende klart at i overbefolkede land, så er det myndighetene i de enkelte samfunns ansvar å få befolkningen ned mot optimum ved hjelp av fødselkontroll, etc. Det kan ikke godtas at problemet søkes løst ved "eksport av arbeidskraft" til allerede optimalt befolkede land, sett i forhold til det relativt fattigste folkeflertallet, slik at også disse blir overbefolket. En slik imperialistisk eksport-politikk er de facto Hitlersk "lebensraum"-politikk i forkledning, og vil skape slavekontrakter i de relativt optimalt befolkede land - og en tendens vekk fra optimalt folketall. Det vil dessuten sannsynligvis, ved et totalt "frislepp", føre til at hele kloden får maksimalt folketall på sikt, et sant helvete på jord. I underoptimalt befolkede land, kan det naturligvis være snakk om import av arbeidskraft, men hvor er de i dag? Kanskje litt i noen få stater i USA. Ikke her i Norge i hvertfall!

Men hvert enkelt land må selv ta ansvaret her, man kan ikke eksportere problemet med mer eller mindre "ubudne gjester"til andre land, eller skylde på FN og verdenssamfunnet. Vi går inn for en optimal befolkning i alle land, dvs hvert enkelt, på hvert enkelt lands ansvar. Nei til "lebensraum"-politikk i alle former! (red. merk.)

22.04.2002 Aftenposten, fra lederen: Justisminister Odd Einar Dørum bestreber seg på å finne en rimelig balansegang mellom sitt liberale grunnsyn og behovet for å føre en fast kriminalpolitikk. De siste dagene har han i flere saker klart å vise at det går an å komme seg helskinnet ut av denne vanskelige balansegangen. (Prinsipielt ja - men ikke så bra praktisk politisk, red merk.) Nøkkelen ligger i at det er nødvendig å ha to tanker i hodet på en gang. Dørum har, som så mange av oss andre, latt seg inspirere av den imponerende styrke og evne til prinsipiell tenkning i sorgens tunge stund som faren til ett av ofrene for det brutale knivdrapet i Moss har vist. Stein Morisses lavmælte og kloke budskap om at det er volden, og ikke innvandrerne eller innvandringspolitikken, som må bekjempes, ligger til grunn for justisministerens uttalelse til Aftenposten lørdag om at "innvandring er også import av vold" - med trykk på ordet også. I en tid da kampen mot hverdagsrasismen som manifesterte seg så sterkt etter drapet på Benjamin Hermansen i fjor vinter, ser ut til å være skjøvet i bakgrunnen til fordel for kravet om en skjerpet innvandringspolitikk, er det svært viktig at landets justisminister holder menneskerettighetenes prinsipper i hevd. Men det er også påkrevet at statsråden med det øverste ansvaret for kampen mot kriminalitet, viser fasthet i denne kampen.

Vi mener Dørum forener disse kravene når han på den ene side oppfordrer oss til å erkjenne at mange innvandrere blir utsatt for åpenbar diskriminering i det norske samfunn, og på den annen setter søkelyset på det faktum at det i enkelte innvandrermiljøer forekommer en helt uakseptabel voldsbruk og kvinneundertrykkelse. Samtidig understreker Dørum den selvfølge det må være at lovbrudd ikke kan aksepteres, selv om det begrunnes med lovbryternes religion eller kultur. Det står også respekt av at Dørum tar selvkritikk når han av og til kommer på ville veier.(å ta selvkritikk skal Dørum ikke gjøre - han skal ha selvkritikk, red. merk.) Det beste eksemplet på dette er at han etter skarp kritikk blant annet fra Riksadvokaten fjernet flere omstridte virkemidler fra den nye terrorlovgivningen. Det første utkastet fra Justisdepartementet inneholdt ikke den balansen mellom liberalitet og fasthet som Dørum viser i andre sammenhenger, men bar for mye preg av at justisministeren hadde latt seg overbevise om at uakseptable begrensninger i individets frihet ville beskytte oss mot terrorhandlinger. I reaksjonen på det overraskende stortingsvedtaket om å be Regjeringen vurdere å bruke Forsvaret til å sende asylsøkere ut av landet, viste derimot Dørum fra første stund at han hadde prinsippene i orden. Til tross for at regjeringspartiene hadde skaffet flertall for Fremskrittspartiets forslag, slo han fast at Regjeringen ikke ville følge opp. Dermed gjorde han seg til talsmann for det prinsipp vi hele tiden har levd etter her i landet, at militære styrker ikke bør brukes til sivile ordensoppdrag. Det er et altfor viktig prinsipp til å bli fraveket under en lite gjennomtenkt avstemning i Stortinget en halvtime etter midnatt. Det er nødvendig å ha to tanker i hodet på en gang. (red. uthevninger).

Men også Aftenpostens leder henfaller mest til besvergelser når det kommer til praktisk politikk. Anarko-Feministenes Internasjonale, AFI/IAF sier til Folkebladet at vi ikke må glemme at det finnes autoritære mannfolk som importerer sexslaver her i landet. VG 18.03.2002 slår opp "Barnebruder også i Norge": "Selda be gravid som 13-åring og fikk barn da hun var 14 - i Norge. Hun har ny identitet, hemmelig telefonnummer og voldsalarm. Hun er truet på livet, fordi hun har brutt med sin kurdiske tradisjon og muslimske fortid. Hverken UNICEF eller barneombudet vet hvor utbredt barnebruder er i Norge. Også all denne importen, både prostituerte fra øst til mafiaen, sexslaver til autoritære og patriarkalske innfødte, barnebruder og omskjæringsvirksomhet må stoppes. Anarkistene sier klart NEI til slavekontrakter av den sorten også. Det samme gjelder import av mafia som skaper narkotikaslaver. Dop-liberalisme, med ditto slavekontrakter vil vi heller ikke ha, sier Frihetlig Rusfritt Forbund og Anarkistisk Avholdslag.

NACO, International Workers of the World, AFI og FB-redaksjonen sier seg ellers mye enig i Aftenpostens leder i denne saken hva prinsipper angår. Det er forskjell på å ha et ris bak speilet, og å bruke det, dvs her f.eks å sett inn militærpolitiet for å eskortere ut de som ikke får asyl. Det skal vi ikke gjøre i dag. En anarkistisk, sosialindividualistisk løsning mellom det avanserte sosialdemokratiske og det sosial-liberale på det økonomisk politiske kartet, kan ofte ha karakter av en kryssning mellom liberalitet og fasthet, dvs virkelig lov og orden, basert på prinsippet om sosial justis, frie kontrakter - ikke slavekontrakter, og å hindre autoritære tendenser, herunder kaos og fundamentalistisk hierarki (prestevelde), polyrki (mange herskere) og oklarki (pøbelvelde) både på gatene, i det såkalte privatlivet, på arbeidsplassene og i media samt politikken.

Men nå må vi også snart se oppover på det økonomisk-politiske kartet i utformingen av den praktiske politikken, over til større effektivitet og rettferdighet, frihet og sosialisme, mindre rangs- og inntektsforskjeller. Ikke bli stående på ca 53% anarkigrad i årevis framover. Anarkistiske prinsipper er ment å være styringsredskaper for handling, ikke for mer eller mindre tomme besvergelser.

Dette gjelder også asyl-, innvandrings- og integrerings-politikken. "Nå er det på tide å sette på bremsene noe ganske kraftig, og dessuten sile innvandrere med stor fornuft ut fra hva som tjener det relativt fattigste og avmektigste folkeflertallets interesser her til lands på lengre sikt, pluss en fornuftig grad av internasjonal solidaritet. Deeds - not words!" Hilsen NACO, International Workers of the World, AFIN, AIE, NAC/AI, samt IAF/AFI og FRF/AA.

Kortsiktige nærings og profittinteresser, som vil ha slavekontrakter, og/eller ditto forvirret kvasihumanistisk "snillisme", skal ikke danne grunnlaget for innvandrings-, asyl- og integrerings-politikken. Regningen for en feilslått politikk her kommer sigende etterhvert og topper seg nok fort når oljepengene går mot minimum. Da skal vi leve av andre ting bl.a. natur-ressurser her til lands, og vi skal ikke ha mer eller mindre terroristiske slaver, lavtlønnslaver, sexslaver og narkotikaslaver. Vi vil ikke ha noe av dette, og vi skal ha minimalt av dette.

25.04.2002 skriver Aft.p. Aften at østeuropeiske firmaer tilbyr asylreiser til Norge. For mellom 15 000 og 35 000 kroner sørger selskapene for visum, transport og en god forfølgelseshistorie. Lokkemiddelet er at Norge kan tilby velferdsgoder som overgår andre europeiske land. Tall fra UDI viser at 1318 russiske asylsøkere kom ifjor, en firedobling fra året før. I første kvartal 2002 er tallet 392. At 1 av 4 får opphold, som Aft.p. rapporterer om, er jo helt uhørt. Send omtrent hele bunten tilbake. At UD nå går ut med informasjon om dette vil neppe stoppe over-optimistiske lykkejegere pluss eventuelle mafiatyper. Uføret vil ikke stoppe før bremsene i asylpolitikken blir ca 100% satt på, og dette blir "banket inn" i de østeuropeiske landene og ande steder med innvandringslystne.

"Regjeringen vil slippe inn jobb-søkere fra øst" heter det i Aft.p. 24.04.2002. Årsaken er "skrikende mangel på arbeidskraft" og NHO-press. Dette er mest tøv og kortsiktig profitt-tenkning. Plutarkene tenker stort sett bare et par år framover, partipolitikerne fire år av gangen, og begge tenker mest på overklassen - øvrigheten, ikke det demokratiske relativt fattigste og avmektigste flertallet av befolkningen, folket. Næringslivet krever billig arbeidskraft til topp- og eier-profittable slavekontrakter. " Mangel på 43 000 (2001) og 200 000 i 2010" heter det angående arbeidskrafts-"behov" og antatt ledige jobber.

Samtidig er mange 10-tusener arbeidsledige - skjult og/eller registrert - her til lands, og villige til å jobbe, ikke minst dersom bare lønna blir høyere enn de relative slavekontraktene som ofte tilbys i lavtlønnsyrkene i dag. 29.04.2002 rapporterer Aftenposten English News: "Unemployment up in Norway. Norway's Labor Market Administration (Aetat) have registered rising unemployment in the country, with 70,100 out of work at the end of April. This is a rise of 3,000 since February." Fagfolk vet at Aetat underestimerer den reelle arbeidsledigheten. Både SSBs AKU-statistikk og tall for potensiell økning i arbeidstyrken hvis minimal-lønningene øker og forholdene ellers legges til rette slik at arbeidskrafts-potensialet i større grad kommer i bruk, tilsier at vi har nok arbeids-villige hender her til lands bare vi får en skikkelig styring av økonomien, og ikke det psevdo-optimale vi erfarer i dag.

Dessuten er det noe som heter å øke produktiviteten ved automatisering og robotisering m.v. av bedriftene, dvs investering i effektive arbeidsplasser, så bedriftene blir mer lønnsomme og mindre arbeidskraft-krevende. Det er her løsningen ligger - ikke i å importere lavtlønns-slaver. Denne importen betyr bl.a å konservere en foreldet bedrifts-struktur som vi ikke er tjent med. At det bl.a østfra også er et press fra mafia-typer og lykkejegere, er også noe som tilsier at dette ikke er noen god løsning. Som nevnt er det betydelig forskjell på bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomhet på dette området. International Workers of the World, norsk seksjon, vil høre fra seg i høringsrunden som nå innvarsles. Her blir det kamp!

"Liberalisering" betyr her mer slavekontrakter, jevnfør Robert Nozick (se minneskrift via "links" nederst på denne filen). Derfor ble han ikke populær i konservative og liberale kretser. Han sa hva liberalisme var for noe sykt møl, uten omsvøp, nemlig at denne "friheten" inkluderte slavekontrakter. Orwellsk "1984" nytale med andre ord: "Frihet = Slaveri". Der fikk du den Victor Normann, for tiden Arbeids- og Administrasjons-statsråd, og liberalismens erkebiskop i Norge. Det er ikke virkelig samfunnsmessig orden med slavekontrakter her til lands. Det er ikke lov i et frihetlig samfunn heller. Vi går inn for virkelig lov og orden - uten relative slavekontrakter - men frie kontrakter i stedet!!! ANARCHY RULES OK! = ANARKI REGLER OK! Det er naturligvis også flere anarkistiske regler og prinsipper, men de kan vi ta opp på annet sted og tid. De er godt beskrevet annet steds på AIIS web-sidene. Dagsavisen melder at kommunalstatsråden Erna Solberg vil legge ut "forslag til regler rundt liberaliseringen av arbeidsinnvandringen" til høring. Ut med liberalisme og slaveri - inn med mer anarki - er NACOs og vårt svar og råd. Stortinget burde høre mer på Anarkistrådet NACO her i denne saken enn Statsrådet "1984".

Carl I. Hagen og Frp prøver naturligvis å slå mynt på asylproblematikken. Men det må snart være klart for alle at når Carl I. Hagen og Frp snakker om "lov og orden" så menes ikke anarkistiske lover om frihet, likestilling og nei til slaveri, men pøbel- og pengevelde basert på §1 Sjefen har alltid rett, og §2 Om dette ikke er tilfelle trer §1 straks i kraft; § 3. "Ett folk en fører (les kong Carl) ellers er vi ute å kjører"; §4 All makt, frihet og penger til øvrigheten i privat og offentlig sektor - "slaveri og peanøtter" for alminnelige arbeids-folk! § 5. I siste instans: SKUTT BLIR DEN ... som ikke dilter og dalter etter fører Carls pipe i alt og ett." Det dreier seg om å kue folk og knekke folkets selvstyre, underkaste oss Hagens og Frps lunete vilje. Anarkistene sier unisont "NEI TAKK TIL KONG CARL OG Frp!" Pøbelveldet CIH har ført (og fører) i sitt eget parti, er et godt eksempel på hva den fyren står for. Får han makt - blir han farlig. Ut med Carl & Co. Gi han en jobb hos Erik Blücher i Sverige. De passer godt sammen. "HAGEN TIL BLüCHER - HAGEN TIL SVERIGE!" er en fornuftig parole. Han kan ta samme veien som muslim-fascister - ut av landet! Eller kanskje Argentina vil ha ham. Hagen kan kanskje få jobben som finansminister der i gården. Den er jo stadig ledig. Hører du Carl - du som er så regjeringskåt, - i Argentina har du en mulig sjanse. Grip sjansen: - Ryk og reis! HAGEN og Frp er et fremmedelement i et anarki som Norge, han bidrar til fremmedgjøringen, og er fremmed for frihet, likhet og solidaritet og andre anarkistiske prinsipper og lover. Det er ikke etnisk opprinnelse, "rase", som definerer fremmed, men en autoritær, menneskefiendtlig politikk. Og det er det Hagen og Frp står for. UT ME'N og resten av det brunblå pakket hans!

"Kronprinsen" hans, Terje Søviknes, han med sexskandalene, men fremdeles ordfører i Frps "utstillingsvindu" på Os, skjønner ikke at å selge ut kommunal eiendom billig til private, leie det dyrt tilbake finansiert med bl.a låneopptak på salgskapitalen, og feste opp resten a la Farum kommune, er økonomisk svindel av folket. Vi skjønner at Søviknes er en populistisk/liberalistisk kjeltring, og vi venter bare på "Os-gate", tilnærmet lik det danske "Farum-gate", et økonomisk "Watergate", som VG skriver om 27.4.2002: "Mønsterbyen" som ble skandale. Hele liberaliseringen og privatiseringen dvs triksingen i Farum endte opp med netto milliardgjeld og skatteøkninger på over 20 000 per snute. Her er det det politiske grunnlaget som er feil, ikke noen få "brodne kar" som Søviknes fabler om. Vi sier ikke mer.

30.08.2007: Os er en av 56 kommuner Forbrukerrådet mener har så dårlig service overfor innbyggerne at det er "uakseptabelt". Os kommune er nummer 410, på en rangering av 431 kommuner og 15 bydeler, i en stor undersøkelse av kommunenes servicenivå. Av 100 mulige poeng i undersøkelsen får Os bare 46,8 poeng. Under 50 poeng regner Forbrukerrådet som stryk.

©NTB, 01.09.2007: Søviknes får mer i lønn enn Stoltenberg. Os-ordfører Terje Søviknes har i en periode vært Norges best betalte politiker. I vår sto Terje Søviknes på lønnstoppen blant norske politikere. De årlige godtgjørelsene hadde rundet 1,155 millioner kroner og dermed passert statsministeren med 40.000 kroner, skriver Bergens Tidende. Årsaken til den solide lønna er at Søviknes har flere verv, både i kommunen og fylkeskommunen. Som ordfører mottar Søviknes 590.000 kroner i året. I Hordaland fylkeskommune er Søviknes medlem av fylkesutvalget og sitter i fylkestinget. I tillegg er han gruppeleder for Fremskrittspartiet, et verv som betales med halvparten av det fylkesordføreren får. Til sammen mottar Søviknes vel 500.000 i året fra fylkeskommunen. Fra høsten av reduseres godtgjørelsen fra fylkeskommunen med 130.000 kroner og dermed rykker Søviknes ned til plassen bak Stoltenberg lønnsmessig. Søviknes tar gjenvalg både som Frps toppkandidat i fylkestingsvalget, og som partiets ordførerkandidat i Os. Han er enig i at den fylkeskommunale godtgjørelsen er høy, og derfor har han også gått inn for å redusere den. Men selv etter kuttet vil han runde millionen, noe han ikke har problemer med å forsvare. - Jeg har kommet til den konklusjonen at dette er tillitsverv i to organisasjoner som er godtgjort på det nivået. Så lenge jeg utfører jobben som forventet i de to organisasjonene, så må det være greit, sier han til Bergens Tidende. "Dette er en plutarkisk tendens", sier S. Olsen fra NACO, - "den samlede godtgjørelsen burde vært mindre. Jobber han 15 timer i døgnet, siden han hever god lønn for tilsynelatende to jobber? Det gjør han nok ikke, så dette er bånn urettferdig. At Stoltenbergs godtgjørelse også er for høy, er en annen sak. "

07.09.2007: Frps utstillingsvindu sprekker. Levekårene i Terje Søviknes' kommune er blitt verre siden han overtok som ordfører. Levekårsindeksen i Os kommune har steget fra 3,6 prosent i 2000 til 4,9 prosent i 2006, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. Indeksen tar utgangspunkt i forhold som sosialhjelp, dødelighet og vold og rangerer kommunene fra 1 (best) til 10 (dårligst). Kommunen i Hordaland er den eneste kommunen i Norge der Frp har hatt ordføreren i to perioder, og fått gjennomført mye av partiets kommunalpolitikk. (Kilde: Nettavisen)

27.04.2002 fikk Frp's landsmøte for første gang besøk av en LO-leder. Mang en gang har partiets uttalelser om innvandrere gjort LO-sjef Gerd-Liv Valla trist og sint. - Det kommer fortsatt mye grums fra Frp, sa Valla etter besøket. Den brunrøde LO-matriarken med røtter i KUL (Kommunistisk Universitetslag) er så teit at hun tror det brun-blå Frp kan bli en støttespiller i kampen for å gi deltidsansatte rett til heltid og et mer inkluderende arbeidsliv. LO tror mer på dette enn økt arbeidsinnvandring. Mens NHO-sjef Finn Bergesen jr.bløffet om at Norge trenger økt innvandring for å dekke behovet for arbeidskraft, mener LO at det er tilstrekkelig ledig kapasitet blant deltidsarbeidende, arbeidsledige, uføre og langtidssykemeldte. Anarkistene er ikke særlig uenige med Valla akkurat i dette, men "Hjelp fra Frp, ha, ha, ha! Jomen sa jeg smør", sier L. Jakobsen fra International Workers of the World: "Skal Gerd-Liv og "kamerat" Carl-Napoleon holde tale sammen 1. mai tro?" Vi sier ikke mer.

"C. I . Hagen har gått inn for import av billig arbeidskraft på slave- og kortidskontrakter,"liberaliserte arbeidsvilkår" for å presse lønningene her nedover og skape mer slaveaktige kontrakter og dårligere betingelser i arbeidsmarkedet generelt, dvs først og fremst innenfor et utvidet EøS mot øst-Europa med et "fritt" arbeidsmarked. Dvs "fritt fram" for finansfyrstene/plutarkene til å hyre inn folk østfra på slavekontrakter og presse lønninger og rettigheter for arbeidere her til lands nedover. CIH selv er vel også egentlig for "Stor-Germania", dvs østutvidet EU med Norge som EU-medlem, med de facto "hvitt arisk overherredømme" for toppene og overklassene i Tyskland, østerrike, Norden, England og de relativt mest "ariske" i Frankrike og Italia, og slaveri for alle andre, inklusive alminnelige arbeidsfolk i Norge. Innenfor EU blir det jo enda vanskeligere å stoppe slaveri innvandringen fra øst enn innenfor EøS. Der, innenfor EøS, har vi jo vetorett. Denne kan brukes når samfunnsmessig lønnsomhet tilsier det. Arbeidsmarkedet kan lett bli slik at det må et veto til. Men anarkistene har med stort flertall gått inn for en reforhandling av EøS avtalen eller droppe den til fordel for en overgang til et system med flere handelsavtaler a la Den Sveitsiske Konføderasjon.

Hvordan EU skal opprettholde sitt system med selv nokså minimale minstelønner og noen få arbeider-rettigheter (i forhold til Norge) i et utvidet EU østover i det hele tatt, med "fritt" arbeidsmarked, dvs frihet til slavekontrakter, er mer enn tvilsomt. Det blir en hard kamp for å "skalke lukene" så ikke arbeids-markedet blir oversvømmet og Hitlers drømmeøkonomi går i oppfyllelse. Overbefolknings og andre økonomiske problemer i de ulike land, må løses i det enkelte land, ikke ved invasjon og oversvømmelse med slavekontrakter i allerede litt overbefolkede Europiske land, herunder Norge.

Anarkistene går inn for å si nei til alle slavekontrakter her til lands, øke total etterspørsel og investeringene så mye at det blir ca full sysselsetting som i Sveits, dvs ca 0,7 -2 prosent ledighet, og så kan man importere noen få fagfolk på frie kontrakter og gode betingelser, men helt temporært og akkurat der det oppstår flaskehalser, og ikke andre steder. Da unngår en overbefolkning på lengre sikt, når oljen etterhvert tar slutt. Å gjøre slutt på slavekontrakter betyr ikke å øke lønningene for de som har godt betalt i dag og i et dynamisk perspektiv. Og i denne økonomiske politikken må vel også renten justeres noe ned og kronekursen avpasses så konkurranseevnen beholdes. Så lenge det ikke oppstår nevnverdige flaskehalser, og det er konkurranse, vil ikke dette ikke gi særlig mye inflasjon. Vi kan låne der renten er billigst, f.eks i Japan, med direkte eller indirekte garanti i oljefondet, for å finansiere investeringer. Dermed kan kapitalkostnadene holdes i sjakk. Om ikke finansfyrstene/plutarkene klarer å tenke langsiktige investeringer av seg selv på denne måten, får man forsøke å overtale dem på ulike vis og/eller spe på med offentlige eller halvoffentlige investeringsfond.

Dermed går det ikke an å satse på Hagen og Frp for fagbevegelsen og arbeidsfolk. LO, YS, N-IWW/AI og NSF/IAA/AIT/IWA, etc. får overtale Bondevik og samarbeidskameratene pluss SV eller Ap i stedet", sier Arnt Tellefsen til Folkebladet 29.04.2002. "Liv Valla er på ville veier. Hagen kan ta med seg "anti-skredder" økonomi-opplegget sitt til Argentina, så får han se at politikken hans ikke virker til annet enn å skape inflasjon og slavekontrakter, større lønns- og rangsforskjeller, og redusert vekst - generelt mye ineffektivitet og urettferdighet."

Litt senere på dagen sender norsk seksjon av International Workers of the World en note til LO-ledelsen og Valla, med utdrag fra det som her står. Folkebladet har mottatt en gjenpart av notatet: "GJENPART TIL PRESSE OG POLITIKERE - ----- Original Message ----- From: International Workers of the World - IWW/AI - To: ledsek.lo@loit.no ; inter.lo@loit.no ; samfunn.lo@loit.no - Sent: Monday, April 29, 2002 1:55 AM - Subject: HVORFOR DERE (LO) BØ LIGGE UNNA CIH - Kommentar til Liv Vallas eskapader hos Carl & Co til LO. Kameratslig hilsen fra IWW/AI Norsk seksjon, fra http://www.anarchy.no/dugnad.html oppdatert 29.02.200.

"Uten filter" i Dagens Næringsliv uttaler: "Når det kan trekkes godt synlige tråder mellom statsglade Arbeiderpartiet, rikmannsforeningen Norsk Investorforum og populistpartiet Fremskrittspartiet, er det best å holde øynene åpne." Ingen tvil om dette - øynene åpne og "garden" oppe!

Espen Løkeland-Stai, 29.04. 2002, sier i KK-lederen: "LO-leder Gerd-Liv Valla fikk roser og ros av Fremskrittspartiets konge Carl I. Hagen denne helgen. Møtet mellom Valla og Hagen er historisk, for første gang har en LO-leder blitt invitert og takket ja til å delta som innleder på Frps landsmøte. Men omfavnelsen fra Hagen må ha vært vond å svelge for Valla. Mens Valla får ros fra Hagen inntar tre millioner fagorganiserte Romas gater i protest mot Berlusconis regjering og deres angrep på rettigheter arbeiderbevegelsen gjennom lang tid har bygd opp. Mens Valla snakket for delegatene på Frp-landsmøte om arbeidsinnvandring, la Hagen fram et forslag om total nedbygging av dagens velferdsstat til fordel for full privatisering. I tillegg foreslo han at staten skal delta i lønnsforhandlingene for at man skal bli enig om hva "den totale økonomi tillater av endringer" i lønnsforholdene. Dette er klassisk korporativisme med gammelt italiensk snitt. Det er dette som burde bekymre Valla. Tiden er inne for fagbevegelsen til å ta et oppgjør med Frp, slik fagbevegelsen i Italia tar et oppgjør med Berlusconi og fagbevegelsen i Frankrike tar et oppgjør med Le Pen. Dette gjøres ikke ved gjesteopptredener der kritikken strekker seg til et "det kommer fortsatt mye grums fra Frp". Dette gjøres ved hard politisk kamp, mot Frp og mot partiets støttespillere i LO." Anarkistene, anarkosyndikalistene inkludert, er ikke nødvendigvis uenige med KK i dette, om enn uenige i midler og mål generelt.

Hagen er korporativismens talsmann. På Frps LANDSMøTE 2002 sa Carl I. Hagen han ville vil ha staten inn i lønnsforhandlingene. - Det samme systemet Mussolini innførte i Italia og Hitler innførte i Tyskland på 30-tallet, hevder lederen av LO i Oslo. Da LO-leder Gerd Liv Valla gikk av talerstolen på Fremskrittspartiets landsmøte og Carl I. Hagen hadde overbrakt sine roser og ros, entret partilederen selv talerstolen. Den neste timen skulle bli brukt til et omfattende oppgjør med rettigheter fagbevegelsen gjennom tiår med kamp har bygd opp. - Staten bør bli en mer aktiv deltager i de store nasjonale oppgjør samtidig som disse begrenses i omfang. Hovedpartene i arbeidslivet og staten må forhandle om hva den totale økonomi tillater av endring i den generelle kjøpekraftsutvikling, tordnet Hagen til allmenn applaus fra salen. Uttalelsen var en del av Hagens såkalte "Velferdsalternativ", som i et Norge styrt av Fremskrittspartiet skal erstatte dagens velferdsstat og lønnsforhandlinger.

Hagens oppskrift for framtidens lønnsforhandlinger er ikke ny. Den er "klassisk". - Dette er den gode gamle korporativismen, slik vi så den i Italia i mellomkrigstiden, sier Asbjørn Wahl, daglig leder for aksjonen For Velferdsstaten. - Det lukter egentlig vondt av dette, legger han til. Wahl får full støtte i sin karakteristikk fra Kleiv Fiskvik, leder av LO i Oslo. - Dette er det samme systemet Mussolini innførte i Italia og Hitler innførte i Tyskland på 30-tallet. Dette innebærer at det vil bli bestemt ved lov hva som skal være rammene for lønnsoppgjør. Ny innpakning av det samme gamle budskapet, det er gammelt reaksjonært makkverk alt sammen, sier Fiskvik.

Det finnes korporative trekk også i dagens ordning, med riksmeklingsmannen som et stående symbol. Hagen påpekte i sin innledning at staten har blitt en mer aktiv part i lønnsoppgjørene gjennom LOs såkalte solidaritetsalternativ, men nå vil han altså gå lengre. - Dette er et klassisk forsøk på å bygge ned motsetningene mellom arbeidsgiver og arbeidstaker og gjøre "nasjonale fellesinteresser" i markedsliberalismen styrende, sier Wahl. Ifølge Fiskvik vil dette i praksis medføre at streikeretten blir avskaffet. - Et slikt system vil ikke muliggjøre streikeretten. Selv om Hagen ikke sier det rett ut er det dette det innebærer, hevder Fiskvik. Wahl mener det nå er på høy tid for norsk fagbevegelse å bygge opp en motstand mot Frp. - Vi ser den samme utviklingstendensen i land som Italia, østerrike og Frankrike, folks misnøye fanges opp av høyrepopulistiske partier. Fagbevegelsen i disse landene er nå i gang med å bygge opp motstand mot dette, mens den norske LO-lederen bidrar til å legitimere Frp ytterligere, sier Wahl. LO-leder Gerd-Liv Valla uttalte etter sin gjesteopptreden på Frps landsmøte lørdag at hun ikke synes det er problematisk at hun deltok som innleder på møtet. Dette på tross av at Frps politikk ifølge Valla "fører til økte forskjeller og svekket trygghet". Valla uttalte blant annet at "Frp er mot kollektive løsninger og vil at bedriften (les eierne/ledelsen, i kollaborasjon med staten) skal fastsette lønn", hvilket "vil umuliggjøre tiltak for likelønn og reformer". Wahl er likevel ikke fornøyd med Vallas opptreden hos Frp. - Vi må lære av historien. Høyrepopulistenes frammarsj er en alvorlig trussel som blir undervurdert, dette er en livsfarlig holdning. Jeg kan ikke skjønne hvorfor man nå driver og flørter med dette, sier Wahl. "Det samme sier vi", sier L. Jakobsen i IWW/AI.

Tåkefyrsten Thorbjørn Jagland er 30.04.2002 for en gangs skyld nokså klar, når han går mot Ap/SVs sak til sak samarbeid med Frp på Stortinget, da han frykter for at de kan bli viklet inn i et spill, hvor Carl & Co undergraver Samarbeidskameratene, skaper kaos - roper på "sterk mann", og hvor Frp med Hagen i spissen kommer inn i statsrådet. Da er det nokså klart at statsrådet fort kan slutte å bli et råd, og være REGJERING reelt sett. Slikt er naturligvis uhørt i et anarki som det norske. For en gangs skyld er vi ikke helt uenige med Jagland (han låter jo omtrent som anarkist-tribunalet). Han kan få lov til å bli med oss i kampen mot Hagen og Frp., bare han ikke roter det til på sedvanlig vis. Vi aner at en bredere venstreside og frihetlig allianse mot høyrepopulismen, med syndikalistisk/faglig fundament kan være under oppseiling. Den kan strekke seg helt fra semilibertære liberale, via individualanarkister etc. og anarkosyndikalister, over mot halvfrihetlige SV og Ap-ere og til og med omfatte enkelte venstremarxister og leninister. Kort sagt røkla mot Frp. Breifront mot det blåbrune med andre ord. Den kan være uformell eller formell, og bruke ulike kampformer, men den bør være seg selv bevisst! ANARKISTENE BLåSER I LUREN: TIL KAMP MOT HAGEN KAMERATER! - NB! I MORGEN ER DET 1. MAI. IWW/AI FEIRER 20 & 130 åRS JUBILEUM BL.A På INTERNETT. FRIHET - LIKHET - SOLIDARITET - ETC. - Kameratslig hilsen, L. Jakobsen, generalsekretær - Det internasjonale konføderale råd - International Workers of the World - IWW/AI, heter det i en pressemelding med overskriften BREIFRONT MOT FREMSKRITTSPARTIET, som også Folkebladet har mottatt. Folkebladet støtter naturligvis opp om dette tiltaket.

L.. Jakobsen fra International Workrs of the World har hatt en replikk-veksling med Frp's Ståle Urbye 30-04.2002 til 02.05.2002, som naturlig nok ikke likte manifestet om BREIFRONT MOT FREMSKRITTSPARTIET noe særlig. Vi kan ikke ta med hele debatten her, men skal referere noen hovedpoenger.

Ståle Urbye, utreder i Frp hevder angående partiets arbeidsmarkeds- og innvandringspolitikk at: "Det er jeg som er faglig ansvarlig for dette feltet, og som sådan er jeg premissleverandør overfor våre politikere. Jeg burde altså vite hva jeg snakker om." Det kan jo tenkes Urbye overdriver sin makt i Partiet noe, for vi har den bestemte oppfatning at Hagen har en førerposisjon der i gården. Men vi skal ikke se bort fra at Urbye, som også har erklært at Frp "er Norges mest antiautoritære parti" foran stortingsvalget 2001, har noe å si så lenge det passer inn i Hagens eget kram, og innenfor de rammer "kong Carl" til enhver tid setter. I hvilken grad Urbye virkelig representerer en relativt frihelig fløy i Frp får tiden vise. Vi dømmer ingen på forhånd, Ståle, men vi har lov til å ha en viss skepsis, jevnfør Anarkist-tribunalets resolusjon om Frp som et "frihetlig" parti på linje med Haiders, men tilpasset norske forhold. Det er jo andre grenser for hva som gir populistisk uttelling her til lands, og det er dermed andre grenser for hvor langt Hagen tør gå, eller finner det opportunt å gå, i Norge, i forhold til hva som er gangbart i østerrike. Men vi har altså merket oss at Siv Jensen med flere i Frp ikke ville delta Israels offisielle nasjonaldags-feiring. At man siden snudde på flisa når folkestemningen igjen gikk mer i Israels favør, illustrerer dette poenget ganske godt. Vi har ingen illusjoner om Hagen i forhold til Haider, men de opererer under ulike rammebetingelser. Disse bør nå skjerpes inn.

Urbye skriver til IWW/AI at "partiet er sterkt imot arbeidsinnvandring, uansett hva dere måtte tolke", men antyder også at det særlig er "innvandrere fra eksotiske land", som han kaller det, som er et problem. Det er vel kanskje en pen måte å uttrykke at det kan være et visst rasistisk grunnlag for Frps innvandringspolitikk, for samtidig poengteres det at "For øvrig kan enhver EøS-borger fritt søke om arbeid i Norge", uten at dette oppfattes som noe særlig problem. Vi, og L. Jakobsen i IWW/AI, mener dermed at han/Frp så langt ikke har tilbakevist hovedpoengene i anarkistenes argumentasjon vedrørende asyl-, innvandrings- og integrerings-politikken, også angående politikken til Frp, som også som vanlig spriker litt opportunistisk i ulike retninger, og ikke alltid er så konsistent, men i hovedsak høyrepopulistisk over mot konservativ liberalisme, når vi skjærer gjennom "ulla" og overbuds-svadaen.

Men Urbye har også et viktig poeng, - Frps ustanselige søken etter populistiske momenter gjør at de av og til snubler over et reelt problem og får satt fokus på dette. Blind høne (les Frp) kan som kjent også finne noen korn. I slike saker hjelper vi gjerne til for å få satt lys på saken, men da selvfølgelig klippet til, rensket for rasisme og populisme etc., og satt inn i en anarkistisk, reelt frihetlig ramme, - så her kommer rosinen i pølsa i Urbyes brev til IWW/AI:

"Saken har også en annen side, som har vært lite fremme i mediene, og det er boligmangelen, som er hovedårsaken til at boligprisene presses opp, og at det enkelte områder i landet nu knapt er mulig for unge mennesker å etablere seg. Situasjonen er den at det er mangel på boliger i de områdene hvor det er mangel på arbeidskraft, mens det er ledige boliger der hvor det er overskudd av arbeidskraft. Arbeidsinnvandring vil presse boligprisene, ikke minst i Oslo, enda høyere opp, noe vi finner uakseptabelt. I løpet av de tre siste årene har omkring 50.000 innvandrere fra eksotiske land fått oppholdstillatelse i Norge. Også disse skal ha et sted å bo og disse boligene betales av det offentlige, nær sagt uansett pris. Jeg har mottatt en rekke meldinger fra forskjellige steder i landet om at ressurssvake nordmenn er blitt presset ut av sine boliger, og om ikke dette bekymrer de såkalte ansvarlige partier, så bekymrer det i hvert fall oss." skriver Ståle Urbye "Thursday, May 02, 2002 1:19 PM" til International Workers of the Word. Det bekymrer også oss Ståle, takk for den. Vi liker gavepakker, både fra NRK-"marxistmafia" og fra Frp-"populistmafia", og det er alltid fristende å pakke opp slike, etter at de er undersøkt for mulige "brevbomber" og "anthrax" (altså politiske "booby traps"). 20.07.2002: Dyrt - men mye dyrere i utlandet, hevder Aftenposten: Norske boligpriser er moderate i internasjonal målestokk. Mest øker prisene i Spania, men også England, Sverige og USA har en langt hissigere prisutvikling enn Norge. "Ja, så overdriver vel kanskje Urbye og Frp effekten av innvandring på boligprisene i Oslo og sentrale strøk noe, men boligprisene er jo høye nok også her," sier L. Jakobsen i IWW/AI.

At Urbye som vanlig sender e-mail i blått, bekymrer oss ikke, dette poenget klipper vi til, og kvitter oss med det rasistisk-populistiske grumset, og rammer inn resten i rødt og svart. Barbert på denne måten bare styrker det vårt poeng om at det er betydelig avstand mellom bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomhet angående "fri" import av arbeidskraft (les: mer slavekontrakter, også for arbeidsfolk generelt) til Norge. Om det er østeuropeiske, "eksotiske", eller andre innvandrere, fra EøS eller ikke, spiller jo her ingen rolle. Det som ser billig og lønnsomt ut bedriftsøkonomisk, har her svære sosiale omkostninger som kommer i fratrekk når lønnsomheten av arbeidskraftimporten skal tas i betraktning. Dermed blir lønnsomheten negativ.

All denne arbeidskrafts-importen vil presse arbeidsmarkedet og boligmarkedet samt infrastruktur og skape betydelige samfunnsøkonomsike kostnader som næringslivet og bedriftene ikke tar hensyn til. Som nevnt, sett alt i alt, må nå bremsene settes på i innvandrings og asyl- politikken, og fornuften råde, ut fra folkets virkelige langsiktige interesser, ikke øvrighetens profitt og makt-perspektiv og kortsiktig tankegang. Ja til mer anarki i Norge - NEI til slaveri, - narko-, sex-, arbeids-, etc. inkludert, og NEI til oklarki (pøbelvelde) og mafia samt regjeringsmakt til Hagen og Frp.

Ståle Urbye kan bare fortsette å mate Hagen og oss med gode ponger, når han kommer over noe. Vi er ikke redd for Hagen og Frp som "whistle blowers" når de har noe annet enn kun populistisk rasistisk og plutarkisk grums å fare med. Det vi vil er at Hagen ikke får regjeringsmakt og brun-blå innflytelse på norsk politikk, eller blir et dominerende parti, men blir satt på plass hele tiden. I et reelt demokrati, anarki, er det ikke til å unngå at slikt brun-blått tankegods, basert på grumsete "kloakk" i folkedypet, av og til får sendt opp illeluktende svovelgasser, men det er ingen grunn til å la slikt få styre utviklingen: Da blir det slutt på anarkiet - og oklarkiet har vunnet. Anarkistene står heldigvis ikke alene i kampen for anarkiet og mot oklarkiet og andre autoritære tendenser, når det kommer til stykket. I hvertfall ikke når det dreier seg om anarki av lavere grad, systemer som er mellomformer mellom framskredet sosialdemokrati og sosial-liberalisme, og som vi har sett i Norge etter ca 1994, på godt og vondt. Vi får ihvertfall stadig e-mails og andre signaler på at vi har flere med oss på laget, eller omvendt - at vi er på lag med flere...

Men av og til, når det virker som systemet og politikken ser ut til å gå litt av skaftet, så er det jo bra at noen sier fra, enten det er anarkistene eller andre. Vi har nå uansett ikke noen særlig tro på egen innflytelse og fortreffelighet, men systemet har heldigvis en del selvkorrigerende mekanismer. Om ikke anarkistene sier noe og aksjonerer, blir det ganske sikkert oftest sagt av noen andre, kanskje bare litt senere. Noen ganger er det imidlertid viktig med riktig timing - at ting ikke kommer for sent på dagsordenen. Da kan vi "framtidsforskere", "whistle blowers" og "troubleshooters" i anarkistenes leir ha en viss betydning. Men å rope "ulv" i tide og utide er det jo liten vits i. Å sende ut signaler og spådommer i alle retninger, mer eller mindre både ja og nei til ditt og datt, som Carl I. Hagen, og så etter på si "se hva jeg sa" for ørten år siden, er jo bare patetisk. Det er ikke vår stil. Vi opererer ut fra frihetlige prinsipper og langsiktig tenkning, med idebidrag og røtter tilbake til Proudhon omkring 1850, Bakunins seksjon av Første Internasjonale, 1872, Kropotkin og hans sosial-vitenskapelige metode fra bl.a. 1903-13, med en dash av det beste fra Malatesta og Santillan 1890-1940, enkelte arbeider av Frisch og senere Haavelmo ca 1930-70-årene, med en dash av Holbæk-Hanssen, Thorsrud og Herbst fra 1960-80-årene, og noen idemessige delikatesser fra Ibsen, Garborg, Piet Hein, Orwell, Rhüle og Chomsky, m.fl. - oppdatert på en konsistent, vitenskapelig måte til dagens situasjon. På dette vitenskapelige grunnlaget utarbeides den praktiske politikken, aksjonsforskningsmessig (praxeologi).

En må ikke glemme at det er meget stor avstand, omtrent 47% fra det nåværende ca 53% anarki i Norge, til idealet på 100%, men bare ca 3 % avstand til populismen og oklarkiet, som altså ligger farlig nær Norge i dag, så det er ingen grunn til å slappe av på revolusjonen, sette seg rolig ned og la det skure. Hverken for anarkister eller andre med progressive, frihetlige ideer. Lar vi det skure kommer nok oklarkiet og populismen seilende mot oss av seg selv, som et skjær i sjøen, og Norge-skuta grunnstøter, og blir mindre bra å leve i, spesielt for folket, i motsetning til øvrigheten. Er det først kommet et brudd i skroget etter en populistisk eller autoritær grunnstøtning, kan det lett gå som med Titanic. Musikken spiller mens det går til helvete for nesten alle på 2. og 3. klasse, om enn ikke for en del på første klasse, som kommer seg i samfunnets livbåter, men også de kan få det tøffere, med oklarkiet og terrorismens brottsjøer like om hjørnet. Det er ikke like moro å være rik og mektig, når det også er farlig.

Sukkerkongen Carl I. Hagen fra Tate & Lyle er i hvertfall definitivt ikke på det relativt fattigste og avmektigste befolkningsflertallets side, dvs folket side. Han frir til folket for å skaffe seg og parti-pampene makt, han er hverken av folket eller for folket reelt sett, og han er dermed ikke folkets mann. Han er øvrighets-mann til tross for en del frihetlig retorikk og folkefrierier i populistisk overbudspolitisk stil, ispedd brunstripete grums tilpasset visse pøblete kretser i folkedypet. Vi bare minner om at Hagen i sin tid for åpen TV-skjerm på TVNORGE for noen år siden trakasserte og tvang - kuet - den daværende langhårede fridemokratiske lederen for Fremskrittspartiets ungdom til å klippe seg dersom han skulle fortsette "karrieren" i partiet. Sånt går ikke an - en slik autoritær utpreget faenskap er uhørt. Når dette skjer på åpen TV-skjerm uten at Hagen egentlig hadde noe makt, kan man bare tenke seg hva som kan skje om han får makt og støtter seg på en brunblå bande av kaliber SS knyttet til Frp. At tufsen fra Frp-ungdommen faktisk klipte seg på ordre fra kong Carl, for deretter raskt etterpå å bli ekskludert for meningenes skyld, som avviker fra den tilfeldig, opportunistisk valgte "rette linjen" til partieier Hagen, bare sier noe om hvor farlig denne mannen er om han får makt. "Det går rundt" som det heter, snart den ene - snart den andre - i kritthuset, og ditto syndebukker innen partiet og utenfor, som blir ekskludert i hytt og pine etter sjefens pipe respektive stemplet som utskudd og roten til samfunnsproblemene. Får den karen makt vil det neppe bare bli eksklusjoner, men snart likvidasjoner, særlig om han forsøker å iverksette den vanvittige Tatcher/Peronistiske politikken sin. Hagen og hans gjeng av brun møkk er mot alt som irriterer, også de fleste av oss andre, men løsningen er aldri å "skyte på pianisten" som Frp konsekvent står for. Vi har aldri opplevd at Hagen har kommet med et realt konstruktivt alternativ til tingenes ofte middelsmådige tilstand her til lands, kun storkjeftet misfornøyd hyling mot ditt og datt, overbudspolitikk, autoritær politikk, "sjefens lov", etc. - aldri et vettig ord for en reelt bedre ordning.

Det er nettopp skreddersøm av økonomien som trengs, ikke brun-blå "anti-skredder" økonomi og politikk som Hagen står for. Da blir det fort Argentinske tilstander og det som verre er her til lands, særlig når det blir mindre inntekter fra oljen over tid. Anarkistene er ikke prinsipielt mot såkalt frihandel, særlig er vi for frihandel med vanlige industri-varer og tjenester, men dette må underkastes en vanlig samfunnsmessig lønnsomhets betrakning, og baseres på frie kontrakter, ikke relative slavekontrakter. Det må være frihandel i betydningen reelt frihetlig. Der det er store avvik mellom samfunns- og bedriftsøkonomisk lønnsomhet, som i arbeids-markeds og miljøsaker i vid forstand, må det reguleringer til indre og ytre. Å fjerne unødvendig, byråkratisk, toll på enkelte industrivarer, som Høyre 04.05.2002 annonserer i media, er vel ingen anarkister i mot. Det er forskjell på slavehandel i ulike former og frihandel.

VG slår 24.04.2002 opp over hele førstesiden - Sheikh Omar Bakri Muhammed:"Jeg vil gjøre Norge til ISLAMSK STAT" - terrorekspert advarer mot denne mannen, som vil styre Norge etter sharia-lovene: Ideologisk nær bin Laden; Har celler i Norge; Vil legge ned stortinget (sikkert også Norges Anarkistråd); Oppfordrer til å drepe jøder!!! Er det noen som tror at disse typene lar seg integrere så bør de snart revurdere sine oppfatninger. De rammes vel bl.a av rasistparagrafen på linje med Vigrid-nazi-sjefen. Al-Muhajiroum rett-troende prestevelde pluss Hizb-ut-Tahrir terror- og pøbelvelde fordekt som frivillig tilslutning og "lov og orden" som skal styre unna alt som har med demokrati å gjøre, gidder vi ikke engang å kommentere. Dette er for sykt til å diskutere med. Dette er først og fremst en jobb for PST og FET, men alle må eventuelt stille opp for å ta knekken på det om det trengs.

Foreløpig er det forhåpentligvis bare noe marginalisert storkjeftet brun møkk som vel ikke behøver å tas så veldig på alvor, men man bør nok være noe på vakt før det eventuelt tar av litt. Selv "tre-fire celler" med 12-15 medlemmer av de" rett-troende" og "et titall" medlemmer i terrorgruppen, er vel nok til at PST bør holde dem litt i ørene. Et "titall" drepte som kjent ca 3000 11.09.2001 i USA. Nå har vi ikke skyskrapere i Oslo, men det kan jo smelle ubehagelig dødelig også her til lands, om det ikke blir så ille uttelling som for selvmordsbombere i New York. 29.04.2002 går Magne Bondevik ut i media og tar avstand fra den nye jødeforfølgelsen og trakasseringe her til lands. På høy tid. Bare toppen av isfjellet kommer ut i media og fram i lyset. Men dette må følges opp. Den brune møkka må slås tilbake, enten den kommer fra Siv Jensen, muslimske fundamentalister, nynazister, brunrøde marxister eller andre.

Om Carl Ivar Hagen og den brune møkka av mer eller mindre nazipakk han omgir seg med i Frp og delvis infiltrert i en del skytterlag, politi og militære enheter får regjeringsmakt her i landet blir det ikke bra. Vi har hatt og sett nok av brun møkk i slike kretser og ved makten i 1940-45. Vi trenger ikke noen repetisjon på denslags "lov og orden", pøbel- og skrekkvelde, menneskeforakt uten noen form for rettsikkerhet og menneskerettigheter, jevnfør bl.a Jens Bjørneboes "Fugleelskerne" og Ingjald Nissens "Psykopatenes diktatur". Etter AFINs oppfatning har Frp fått litt for mye uttelling på halvbrun politikk i det siste. Mange tror jo feilaktig at Hagen står for nei til terror og pøbelvelde og ja til lov og orden, men det er akkurat det omvendte som vil komme i praksis om Frp kommer til makten.. Det bør alle ansvarlige organer i dette landet snart se å få hamret inn i folk flest. Så en kampanje med "BREIFRONT MOT FREMSKRITTSPARTIET" som er antydet over, gjerne med liberalt og sosialdemokratisk flertall i styrende organer, er snart kanskje på sin plass. Det skulle ikke være nødvendig at anarkistene går i bresjen her. Ingen er tjent med at Carl & Co og det brune hel- og halvkriminelle pakket hans kommer til makten, annet enn dem selv. Når ideen er luftet sender vi derfor ballen over til de liberale og marxistene, de får gjøre mesteparten av jobben. Vi anarkister skal imidlertid være med å gjøre vår forholdsvis lille rettferdige skjerv til å få stoppet den brune møkka med en slik kampanje som kaller en spade for en spade og dermed Frp beviselig for brun møkk i god tid før neste stortingsvalg. Det er ikke sikkert Frp får noe mer uttelling enn de har i dag, når alt kommer til alt, og urnene er telt opp i 2005.... (Søk også på FSK her i filen i denne sammenheng.)

27.04.2002 skriver VG om "politikernes skumle planer" om å gjøre Stortingets komitebehandling hermetisk lukket. Det er anarkistene naturligvis i mot. Ellers er det nok en fundamentalist, denne gangen en Afghaner bosatt i Kristiansund, som går amok og henretter ekskona, for å forsvare "æren" eller på pur autoritær jævelskap? Nå er det nok. Naturligvis skal en ikke skjære alle over en kam, men importerte voldelige fascistiske typer som lever ut galskapen må enten i buret eller ut, og skulle som hovedregel aldri vært sluppet inn i landet. Vi har nok av innfødte gærninger, nynazister og visse MC-grupper, mafia etc. som det er! Anarkistinternasjonalens Ambassade i Oslo, AIE, sender ut en note om situasjonen i Norge om dette, samt Midtøsten etc. til rette vedkommende, politikere og media inkludert nær og fjern.

Norges Anarkistråd/AIE har tidligere fått visse signaler bl.a. fra Statsrådet og Stortinget om at man ikke alltid er uenige i at "Anarchy rules ok", dvs at anarki-regler er OK. Men betydningen av dette skal naturligvis ikke overdrives. Det går så mange signaler omkring i det norske systemet, og det er en del å vinne kortsiktig på å jatte litt med både den ene og den andre, dvs overbudspolitikk. Makta rår som kjent, enten det dreier seg om penge- og/eller den politisk/administrative makt. Men finansfyrstene, dvs plutarkene og Stortinget har jo ikke 100% monopol på gullvekta og kjøttvekta, og rår jo ikke helt uinnskrenket her til lands, - andre organisasjoner og institusjoner, eksistensen av alternativer, dialog, fri kritikk, samt fornuft og gode argumenter betyr også litt - av og til. Noen få ganger kan det kanskje til og med skje at anarkistene får rett, dersom de har rett. Vi er jo heller ikke helt tannløse.

28.04.2002 BBC melder (på engelsk) om at det er i emning en betydelig omlegging av lovverket om innvandrings-, asyl og integrerings-politikken m.v. i Norge, i innskjerpende retning. La oss håpe dette ikke bare blir munnsvær, og at omleggingen går i mest mulig anarkistisk retning, og ikke liberalistisk og populistisk. Kvasihumanistisk marxistisk misforstått "snillisme" er vel uansett "out". Anarkistene er i hvertfall ca 100% enige i denne saken, og er villige til å slå et slag for en progressiv, frihetlig innretning på omleggingen. Og her står vel ikke anarkistene helt alene, så da kan det jo lettere bli resultater. En talskvinne for innvandrermiljøene advarer mot en Apartheid-tendens i Dagsavisen nylig. Det skal vi alle naturligvis ta ad notam. "Real law and order = anarchy" betyr også rettssikkerhet, både for Jørgen Hattemaker og Kong Salomo, samt for Loke og for Tor - og ikke oklarki, pøbelvelde inkludert trakassering, mobbing og terror. Men å lefle med fundamentalister og mafia, brune krefter - går ikke an.

"Tilspissingen i Norge kommer som et resultat av en pardans mellom PR-kåte politikere og media som hele tiden jakter på nye oppslag," sier Ketil W. Aanensen, organisatorisk nestleder i SOS Rasisme: "Jeg tror ikke Enoksen-utspillet var særlig planlagt, men i etterkant av dobbeltdrapet i Moss har vi fått en rekke forslag som bryter med grunnleggende menneskerettigheter." - "Jeg har ikke sett noe slikt (bortsett fra Enoksens). I hvertfall ikke i oppsummeringen hos oss, søk på Hagen, fremmed, Huuse og asyl, etc. i denne filen. En som bl.a. er betalt av Staten for å drive "SOS-rasisme" kan ikke anses å være særlig troverdig i slike spørsmål generelt. Han tøver stort sett her, sier L. Blom i AFIN. "Imidlertid - BREIFRONTEN MOT FREMSKRITTSPARTIET ER KOMMET FOR Å BLI!" legger hun til 04.05.2002, og fortsetter 13.05.2002: "Det gjelder å være på inngrep med dette problemet, ikke spille ballen over til Frp og annen brun møkk, så de kan slå mynt på det og gi instrammingen en rasistisk og høyre-populistisk vri med økt makt til det fascistoide og slavekontrakter. Innstrammingen må gjøres på en frihetlig måte. Man skal derfor hverken følge Hagen-Le Pen varianten eller den danske, men danskene har et poeng når de tar initiativet for å ta luven av høyre-reaksjonær ekstremisme, jevnfør møtet i Molde i går. Derfor bør nå statsrådet og stortinget få opp dampen i innvandringspolitikken - jo før jo heller. Rapport fra Molde:

12.05.2002 DENMARK SAYS IMMIGRATION CRACKDOWN COULD BE MODEL. - Denmark, the next holder of the European Union's rotating presidency, said on Sunday that its controversial crackdown on immigration could be a model for European nations combating a rise of extremism. Prime Minister Anders Fogh Rasmussen said Copenhagen's tightening of immigration and welfare were already working by cutting the numbers of illegal immigrants."I think there is a growing concern in other countries regarding these problems so I wouldn't be surprised if the Danish legislation could give inspiration to these other countries," he told reporters during a meeting of Nordic prime ministers in Molde. "Yes, it would be possible for other countries to follow exactly the same policies as we have introduced," he said when asked if Denmark could be model for the EU.

Anti-immigrant feeling in France helped propel far-right Jean-Marie Le Pen into the second round of a presidential election a week ago. Incumbent Jacques Chirac won by a landslide. In the Netherlands, anti-immigrant campaigner Pim Fortuyn was shot dead by a gunman on Monday. An animal rights activist has been charged with the killing. Denmark, fearing it was being swamped by asylum seekers and welfare scroungers, is seeking to limit newcomers and better integrate those already in the Nordic country. It takes on the six-month rotating EU presidency from Spain in July.

Under the new rules, permanent residence permits would be given after seven years instead of the current three, for instance. And full entitlement to generous Nordic welfare benefits would be denied to new arrivals for the same period to encourage them to find jobs. "The strengthening of Danish legislation is 100 percent in accordance with international conventions and agreements," Rasmussen said at a soccer stadium where the Nordic leaders met after a strike forced a change of venue from a hotel. Denmark accepts a higher proportion of asylum seekers than any other country except Canada, Turkey and Estonia, according to the U.N. High Commissioner for Refugees show. Just over 6,200 asylum seekers won residence permits in Denmark, a nation of 5.3 million, in 2001. Rasmussen said the proposed crackdown, flagged during the election campaign, had eased controversy over immigration.

"The number of foreigners coming to Denmark has fallen sharply. Professional smugglers of people are going somewhere else," he said. "And the climate for immigrants who are already in Denmark is much more comfortable." The next stage, he said, would be to help find work for the estimated 50,000 unemployed legal immigrants living in Denmark. That task would be easier without illegal immigrants, he said. In the French election, Le Pen seized on reluctance by conservative Chirac and then Socialist Prime Minister Lionel Jospin to discuss immigration and possible links to crime or unemployment.

13.05.2002 Direkte aksjon mot asylmottak: TROMSø (Dagbladet): Hver dag blir østeuropeiske asylsøkere i Kvæfjord i Troms tatt i nasking. Og politiet mistenker dem for å stå bak flere store innbrudd. Det har fått lokalbefolkningen til å se rødt. Nå vurderer ordføreren å legge ned hele mottaket. Det blir i så fall første gang en kommune legger ned et asylmottak. Men i Kvæfjord er folk lei av kriminelle asylsøkere. Antall vinningsforbrytelser har steget med 500 prosent første kvartal i år. Sigaretter, toalettartikler og sjokolade forsvinner daglig fra butikkhyllene. To ganger har asylsøkere brutt seg inn i Esso-stasjonen i kommunen. For to uker siden brøt de seg inn i en storkiosk. Til sammen har de tatt med seg verdier for 200000 kroner. Også privatpersoner blir frastjålet penger og eiendeler. Folk har folk begynt å låse dørene på dagtid, og asylmottaket har ansatt vektere for å passe på kriminelle beboere.

- Jeg går inn for å legge ned mottaket dersom ikke situasjonen bedrer seg, sier ordfører Asbjørn Olafson. I dag skal politikere, UDI og lokalbefolkningen diskutere framtida til mottaket. - Jo lenger dette får pågå, desto vanskeligere blir det å forsvare asylmottaket, sier ordføreren, som selv har jobbet som leder på asylmottak. - Jeg merker at fremmedfrykten øker. Folk uttaler seg negativt om utlendinger generel, og det er veldig beklagelig. Nå har bygdefolket selv tatt affære. Da storkiosken ble rundstjålet for to uker siden, gikk 30 personer til aksjon mot asylmottaket. Der fant de tjuvegods for 70000 kroner og 25000 smuglersigaretter. Seks ukrainere er nå mistenkt for tjuveriet. Politiet gir lokalbefolkningen full støtte etter aksjonen. - Det er helt greit å handle slik, så lenge det ikke rammer uskyldige, sier lensmann Torbjørn Ingebrigtsen. - Kriminaliteten som blir begått av en gruppe asylsøkere fra øst-Europa, begynner nå å bli svært alvorlig, sier Ingebrigtsen. Det bor 130 mennesker fra 20 land på mottaket i Kvæfjord. UDI forstår at folk i Kvæfjord er lei av de kriminelle asylsøkerne, men håper å få beholde mottaket. - Både vi og politiet øker nå innsatsen for å sende hjem mennesker som har fått avslag på asylsøknadene sine. De som skaper trøbbel i Kvæfjord, er østeuropeere som ikke har krav på opphold og skal ut, sier Even Aronsen, nestleder ved UDI Regionkontor nord.

Pøbelveldet har kommet til Saltdal i Nordland, med en ungjente på 15 som blir mobbet av "venninner" til prostitusjon, og en kurder som benytter seg av tilbudet for 200 kr. Krangelen har også gått på hvem som skal ha pengene, det ufrivillige ludderet eller oklarkene. Fytterakker'n for noe gjørme. "Overgrepene: Folk er forbannet, Espen Johansen 10.05.2002: Saltdal: Folk Saltenposten har vært i kontakt med forteller om et lokalmiljø i opprør. - Rognan er en tikkende bombe, innrømmer man. - Folk er sinte. Både på jentene, på han som begikk overgrepet, og det overrasker ingen hvis det smeller skikkelig en dag, sier en jente Sp har snakket med. - Vi skal skille to saker her, mener en saltdaling, som ikke ønsker å stå frem med navn. - Det ene er mishandlingen hun ble utsatt for av venninnene sine. Det andre er overgrepet fra denne utlendingen. Jeg synes begge vitner om uholdbare tilstander i et lite samfunn. Begge deler virker grusomme, og har gjort stort inntrykk, sier han. - Det er en merkelig stemning i bygda, sier en annen mann. - Veldig mange føler seg utrygge, spesielt når det gjelder barna sine, sier mannen." Naturligvis skal Frp forsøke å slå mynt på denne lille tragedien. Brun møkk fornekter seg ikke....

15.05.2002: Dagbladet: - SJOKKERT OVER Frp. Tromsø. Politikere i Saltdal er sjokkert etter at Frp-ere i kommunen bruker overgrepssaken som argument mot asylmottaket. I går satte samtlige partier, med unntak av Frp, seg ned og lagde et felles opprop mot Frp og den økende fremmedfrykten i kommunen. Bakgrunnen er uttalelser de to Frp-politikerne Jørn Jerstad og Jan Arild Ellingsen kom med i Dagbladet søndag, der de krevde asylmottaket fjernet. Etter at en kurder i forrige uke ble siktet for voldtekt mot ei femten år gammel jente, frykter Jerstad og Ellingsen at innbyggerne i kommunen bare har sett begynnelsen på hva asylsøkerne i kommunen kan finne på. - Frp nører opp under fremmedfrykt og hets mot asylmottaket. Det er spesielt sterkt beklagelig at Ellingsen som stortingsrepesentant går så hardt ut mot asylmottaket, sier Harry Edvardsen (SV), varaordfører i kommunen. - Den svenske integrasjonsministeren Mona Sahlin sier hun fikk vondt i hjerte og sjel av måten Frp og Carl. I. Hagen brukte Fadime-drapet på i Norge. - Det gjør meg vondt at de høyrepopulistiske partiene i Europa utnytter en delvis mislykket integrasjon av innvandrere, sier Sahlin. Vi tillater oss å generalisere litt her. Her kommer startskuddet for den offisielle åpningen av BREIFRONTEN MOT FREMSKRITTSPARTIET:

15.05.2002: Dagbladet: - SJOKKERT OVER Frp ... Politikere ... er sjokkert etter at Frp-ere ... bruker ... sak xxx .... som argument mot asyl-yyy. I går satte samtlige partier, med unntak av Frp, seg ned og lagde et felles opprop mot Frp ... . Bakgrunnen er uttalelser de to Frp-politikerne "H.H." og "Stutum" kom med i zzz d.d..... Frp nører opp under fremmedfrykt og hets mot asyl-yyy.... les: Brun møkk!!!! VI TAR DETTE SOM EN LITEN TJUVSTART OG LEGGER DEN OFFISIELLE ÅPNINGSDAGEN FOR BREIFRONTEN MOT FREMSKRITTSPARTIET TIL 17. MAI 2002! HUSK DAGEN - KAMP MOT DEN BRUNA MØKKA TIL Frp. - FREMAD OG ALDRI GLEMME. ALDRI MER 1940-45 TILSTANDER.

"Ja - så er breifronten i gang da - OG TAKK FOR DET!... som Rolf Wesenlund har sagt.... Vi anarkister har mange andre hjul i sving og er glad for å slippe å dra dette møkkalasset til dynga der det hører hjemme." - V-hilsen AFIN. (søk også på FSK nedenfor i denne filen). 16.05. 2002 uttrykker statsrådet v. Magne Bondevik via NRK at vi må ta et tak i asylpolitikken, men at dette må skje "uten diskriminering". Norges Anarkistråd (NACO) slutter seg enstemmig til statsrådets programerklæring i denne sammenheng.

Epost-adresse for Saltdalen kommune: saltdalkommune@saltdal.kommune.no og ordfører/vara: ordfoerer@saltdal.kommune.no . De blir sikkert glad for støtte-erklæringer til aksjon BREIFRONT MOT FREMSKRITTSPARTIET, oppfordret Folkebladredaksjonen..

Litt senere på dagen fikk Folkebladet inn en pressemelding fra AFIN med utdrag av noe av det som her står, og med en støtte-erklæring til det felles oppropet mot Frp i Saltdal, også kalt BREIFRONT MOT FREMSKRITTSPARTIET:

Fellesuttalelsen mot Fremskrittspartiet, sendt Folkebladet med vennlig hilsen fra Christin Kristensen i Saltdal er følgende:

Lokalsamfunnet er sterkt preget av de hendelsene som har funnet sted i ungdomsmiljø i Saltdal.

Mobbing, trakassering og vold må ikke få bre seg.
Det er derfor med sjokk at vi registrerer de oppslag som FRP ved Ellingsen og Jerstad har gått ut med i lokale og riksdekkende medier.

Vi tar avstand fra den hets som drives ved å utnytte en tragisk hendelse og ved å oppkonstruere en konflikt og spre frykt blant folk.

Ellingsen og Jerstad stempler, med sitt utspill, hele gruppa asylsøkere for det som en person kan ha gjort.
Dette fører nu til mobbing og trakassering av uskyldige.

Vi, representanter for H, KrF, Ap, RV, SLP, V, Sp og SV vil advare mot at folk stemples ut fra hudfarge eller etnisk bakgrunn.

RESOLUSJON TIL 17 MAI 2002 - GRUNNLOVSDAGEN - "FRIMODIGE YTRINGER MOT STATSSTYRELSEN ER TILLATT" STØTTE-ERKLÆRING TIL "BREIFRONT MOT FREMSKRITTSPARTIET", var overskriften på resolusjonen fra AFIN. Den hadde referanse til felleserklæringen mot Frp i Saltdal, og sluttet med litt om Søviknes, Frp og sexskandaler samt "Vi sier ikke mer..."

Folkebladet må her understreke at dette ikke er AFINs kampanje, det er politikere fra alle partiene representert i Saltdal kommune unntatt Frp som står bak breifronten. Hverken AFIN eller andre anarkistorganisasjoner finner tid til å delta i denne BREIFRONTEN MOT FREMSKRITTSPARTIET. Vi sympatiserer imidlertid med aksjonen som altså har sitt offisielle utspring i Saltdal. Men som antydet over - vi har andre hjul i sving som prioriteres. Vi nøyer oss med å ha vært blant initiativtakerne. Først IWW/AI før 1. mai, nå AFIN før 17. mai. Andre får dra lasset fra nå av. "Vi anarkister har ikke tid til selv å delta i BMF-aksjonen", uttaler L. Blom og L. Jakobsen fra henholdsvis AFIN og IWW/AI til Folkebladet.

Merkelig nok ser det ut til å være ganske alminnelig konsensus om BMF-aksjonen, også fra deler av Frp. Da IWW/AI lanserte ideen om BMF før 1. mai 2002 var Frp skeptisk, men vi fikk en dialog med Ståle Urbye, som var konstruktiv, og som bl.a. resulterte i innlegget over. Denne gangen er Urbye positiv med en gang. "Spennende kampanje. Lykke til! Med vennlig hilsen Ståle Urbye, Utreder - Fremskrittspartiet" heter det i en kjapp kommentar fra Urbye per e-post til pressemeldingen fra AFIN. Vi må altså skuffe Urbye og den erklærte antiautoritære fløyen i Frp. Det er ikke vår kampanje, men de øvrige partienes. Men vi tar det som en hyggelig tilbakemelding på et anarkistisk initiativ. Når selv deler av Frp på denne måten støtter kampanjen, så må den vel bli vellykket. Vi kan nok trygt overlate ballen i de andre partienes og i Ståles hender. Han vil nok ikke tvangsklippes han heller, om han skulle velge å la lokkene gro til Hagens ergrelse...

Forøvrig, vi slår naturligvis ikke alle i Frp over en kam. Men det er en del brunt der, ingen tvil om det, jevnfør bl.a "nazi-Hedstrøm" m.fl. Og de står ikke akkurat fram frivillig med swastika'en i media. Det er vel en 'offentlig hemmmelighet' at det er flere brune tilknyttet Frp, en hel fraksjon, ganske mange. Det må være en oppgave både for PST og pressen i sin alminnelighet, m.v. Å kartlegge/avsløre den mørkebrune falangen tilknyttet Frp, og holde den i ørene. At både politi, forsvar, mektige organisasjoner generelt her til lands, opplagt er delvis infisert av denne asosiale kreftsvulsten gjør ikke dette arbeidet mindre nødvendig. Tvert i mot. Det foregår litt av hvert av råttenskap, mobbing, pøbelvelde og mafia, oklarki generelt, med utspring i denne falangen til Frp her til lands. En kan ikke vente at anarkistene skal gå i bresjen her. Dette problemkomplekset - den brune fare - må andre ordne opp i.

Dette har ikke blitt mindre farlig når i 2002 fundamentalistiske og patriarkalske muslimer har begynt å sverme for Carl & Co. Å lage kaos og oklarki, åpne for mafia-tendenser - falskt kalle dette mølet 'anarki', gjøre folk redde - og rope på "sterk mann" og hierarki - er ikke noe nytt. Og det gjør alltid galt verre for folket - i motsetning til øvrigheten. Vi synes f.eks politiet virker farlig slappe vis-a-vis mafiaen her til lands av og til. Det kan ha sammenheng med en slik råtten autoritær tankegang, altså spekulere i kaos her i landet - for å få til politistat med et rikt og mektig oklarkisk politi. Vi tror ikke nødvendigvis dette er utbredt ennå, men slike tendenser, uansett hvor og når de måtte oppstå, må settes på plass med en gang. Ellers kan utviklingen fort komme på feil spor.

I hvilken grad det er noe i slike spekulasjoner skal vi ikke ta stilling til her og nå. Vi vil bare nevne at selv om dette ikke skulle være en bevisst politikk fra så svært mange, så kan en rekke unnlatelses-synder, rivaliserende stater i staten, ansvarsfraskrivelse, sløvhet, mangel på struktur og aktiv problemløsning, inkompetanse etc. ubevisst medføre at demokratiet -

1. ikke (lenger) har de nødvendige selvkorrigerende feedback-systemer som automatisk justerer kursen tilbake mot stabil likevekt innenfor demokratiets rammer, som man ofte håper - "altså en god sirkel", men tvert i mot -

2. at det er selvforsterkende, automatisk virkende dysfunksjoner, selvfeilende mekanismer som kjører systemet ut av balanse, f.eks når en åpner for "det uopplyste pengevelde" - at personer kan ta seg friheter på andres bekostning, som resulterer i en kurs mot populisme, oklarki, og "sterk mann" pluss hierarki, og så i konsekvens mer oklarki etc. i en ond sirkel mot fundamentalisme og diktatur.

En slik ond sirkel er antakelig ikke ubrytelig, spesielt ikke i et tidlig stadium, men da krever det bevisst aktiv handling for å stoppe slik utglidning, i det offentlige rom bredt definert, i det politiske og økonomiske - sosiale system, blant dets viktigste beslutningstakere og opinionsdannere. Det første skritt på en slik opprettingsprosess er at de rette vedkommende er seg bevisst problemet, klart erkjenner den ikke usannsynlige muligheten av at kursen går mot skjær, og at noe aktivt må gjøres for å få kursen på rett spor igjen, dvs at ingenting som trengs i en slik situasjon ordner seg selv. Så når dette er erkjent av relevante personer, så kan løsninger diskuteres, og man kan sørge for at det handles optimalt i form av mottiltak, innenfor demokratiet, et reelt demokratis (les: anarkis) rammer. (Red. merk)

"Jeg syns vi skal si litt mer likevel, slutten på AFINs 17. mai-resolusjon 'vi sier ikke mer' er for "understatement" og defensiv. Vi vet altså ikke noe konkret om dette foreløpig, men spørsmålet er relevant," sier en talsperson for IAT og AFI/IAF til Folkebladet: "Det er jo en tradisjon for tvangs-sex i Frp, jevnfør Søvikneses og andre sex-skandaler knyttet til partiet. Og Hitler opererte jo med tvangs-prostitusjon, uten sammenligning forøvrig. Men spørsmålet er: Sokner/sympatiserer disse 4 oklarkiske drittjentene i Saltdal som mobbet og tvang den siste til prostitusjon mest til Frp/ungdommen? De sokner i hvertfall ikke til anarkofeministene. En undersøkelse om partipolitisk profil, tilknytning eller sympatier er her relevant!" Ja - det skal bli interessant... (red. merk)

Bondevik advarte mot høyrekrefter: Statsminister Kjell Magne Bondevik KrF advarte i sin 17. maitale på Prinsdalen skole utenfor Oslo mot høyrekreftenes fremgang i Europa. Bondevik er bekymret over den politiske utviklingen i Frankrike og Nederland. Han er urolig fordi ytterligående partier har fått stor oppslutning ved valgene i de to landene. - Det er med beklagelse jeg konstaterer at antisemittismen igjen gjør seg gjeldende i Europa, sa Bondevik. Bondevik hadde også pekefingeren ute mot LO og de anti-jødiske pro-Arafat-terrorisme aksjonene mot Israel. Når stedfortredende LO-leder tar avstand fra Bondeviks kritikk med å avfeie det som ett uttrykk for bedehus-preik fra Vestlandet, så er LO ille ute. Vi nærer tilsvarende tanker som Bondevik selv og anarkistene kan ikke mistenkes hverken for å støtte pengemakta i USA eller presteveldet fra indremisjonen på Vestlandet. Konklusjon - LO må ta rev i seilenes, slutte å leke Stalin-Ribbentrop med C. I. Hagen og lefle med antisemittismen og PLO-terrorismen.

Aftenposten 16.05.2002; Wenche Foss om "Herrefolk": Skuespiller Wenche Foss er så opprørt over fremferden og holdningene til fastboende nordmenn i spanske Alfaz del Pi, at hun ikke ønsker å ha dem på ferie- og helsesenteret Solgården 17. mai. - Jeg er sjokkert og skamfull, sier Wenche Foss til NTB etter at "Dokument2" i TV 2 onsdag (15.05.2002) kveld satte søkelyset på livet i den store norske kolonien i Alfaz del Pi på Costa Blanca under 17. mai-forberedelsene i fjor. Det er tradisjon at folk fra den norske kolonien deltar i 17. mai-feiringen ved Solgården, som Wenche Foss var med på å starte for 30 år siden, og hvor hun har vært styremedlem i 25 år. Hun har også vært ildsjel bak innsamling av rundt fem millioner kroner til det kjente ferie- og helsesenteret. I TV 2-reportasjen kom det fram hvordan nordmenn klumper seg sammen i egne lukkede samfunn og krever at spanjolene skal leve etter deres importerte normer. Mange av beboerne roser Fremskrittspartiets strenge innvandringspolitikk, samtidig som de selv er innvandrere til et nytt land uten å tilpasse seg spansk kultur og spanske forhold. Noen har levd i Spania i 18 år uten å lære seg spansk. - De oppfører seg som et herrefolk, og slike mennesker behøver ikke komme til Solgården, sier Wenche Foss. Wenche Foss var i år invitert som 17.mai-taler på Solgården, men har takket nei fordi hun er opptatt med sitt teaterliv. Wenche Foss er uten tvil å anse som BMFs grand old lady etter dette utspillet. BMFs grand young lady er imidlertid like utvilsomt Shabana Rehman:

Shabana Rehmans 17. mai-tale til norske kolonister i Spania: Dagbladet v. KIRSTEN KARLSEN 22.05.2002; Shabanas 17.mai-tale. - Skandale-tale i følge Frps gammelgubbe-fører John Alvheim. SKJøNNER IKKE: Shabana Rehman sier hun ikke skjønner Alvheims kritikk.RASER MOT REHMAN: Frp's nestformann reagerte kraftig på Shabana Rehmans 17. mai-tale til norske kolonister i Spania. - Det var en skandaløs 17. maitale. Det var en ren uthenging av Frp, sier Frp's nestleder John Alvheim om Shabana Rehmans tale på nasjonaldagen for den norske kolonien i Alfas del Pí i Spania. Talen var i stor grad viet Frps krav overfor innvandrere. John Alvheim gjorde det klart at han ville nekte å tale i den norske klubben om kvelden dersom Rehman også skulle få ordet igjen. Men av hensyn til Alvheim ble den prisbelønte komikeren og skribenten ikke invitert. - Jeg skjønner ikke hva Alvheim reagerte på, jeg overførte bare det Frp mener innvandrere i Norge bør gjøre, til norske innvandrere her i Spania. Jeg opplevde at talen ble tatt godt imot, sier Rehman.

I talen sa hun blant annet: "Jeg skal i det følgende overføre en del av Frps politikk på dere som står her. Alt er forslag fremmet av Carl I. Hagen. - Før dere reiser inn i Spania, skal dere underskrive en kontrakt som går ut på at dere skal oppføre dere ordentlig. Dersom dere gjør noe galt, eller begår en forbrytelse, skal dere sendes hjem dit dere kom fra. Fra dag én skal dere lære spansk. Spansk er et verdensspråk. Vi må kunne kreve at dere integrerer dere i deres nye hjemland, og da er språket det viktigste. Hilsen Fremskrittspartiet.

- Som innvandrere til Spania tilfører dere landet verdier. Det samme er tilfelle med innvandrere til Norge. Da Terje Søviknes sin kommune i Norge gjennomførte et innvandrerregnskap for å finne ut hva innvandrerne kostet, ble resultatet et overskudd. På 1,2 millioner. Det jeg mener å si med dette, er at dere er innvandrere på samme måte som min far var innvandrer til Norge. Han og svært mange andre har tilført det norske samfunnet store økonomiske verdier. Min far har også vært med på å bygge landet.

- Reaksjoner: Frp's nestformann John Alvheim som var til stede, reagerer sterkt på talen. - Det var en ren skandale. For det meste dreide den seg om Frp. Uthenging av Frp kan hun drive med alle andre dager i året, men en 17. mai-tale bør være samlende.(Det er mange, anarkistene inkludert, forsåvidt enige i. Som i 1946 bør det den 17. mai være en samlet markering mot brune elementer, og de fleste er samlet i Frp. bredt definert) Det var kolossale reaksjoner på talen. Jeg har ikke truffet noen som ikke reagerte negativt, sier Alvheim. - Er det riktig at du ga beskjed om at du ikke ville tale på et møte om kvelden dersom Rehman også kom? - Jeg sa ikke noe om at hun ikke måtte komme, men jeg forsikret meg om at hun ikke skulle gjenta talen fra tidligere på dagen. Det jeg hørte på "Solgården", var mer enn nok. Hadde hun også blitt invitert til å tale om kvelden, ville ikke jeg deltatt, sier Alvheim. Også styremedlem i den "norske" klubben Arild Strømsmoen reagerte kraftig på talen: - Talen var en uthenging av Frp. Når man kommer hit og snakker om toleranse, bør man ikke være så intolerant selv, sier Strømsmoen, som i følge Dagbladet følte seg truffet. "Tja, vi anarkister har noe som vi kaller "den begrensede toleranses prinsipp: toleranse mot tolerante og front mot intolerante". Pluralistekstremisme har aldri ført noe godt med seg. Å lefle med autoritære brune krefter går ikke an," sier L. Blom i AFIN.

- Jeg har ikke gjort noe annet enn å likestille nordmenn i Spania med innvandrere i Norge. Det har "velferds"-nasjonalistene åpenbart følt seg truffet av. De vil gjerne se innvandrere som en byrde, sier Rehman, som avviser at det var en partipolitisk tale. - Men det var en politisk tale. 17. mai er jo egentlig en politisk dag med et sterkt innhold. Jeg ønsket å si noe om Norge i dag, om hvordan det er å være verdensborgere. Og jeg opplevde en masse positive reaksjoner fra en flerkulturell forsamling, sier Rehman. Lederen av 17. maikomiteen, Emil Hansen, mener talen var god. - Jeg vet at noen mente det hun sa om Frp var upassende, men andre har reagert positivt. Rehman er en modig jente som går mot fundamentalister i alle leirer, sier Hansen. "Ja det mener vi også om 'Norway's grand young lady'." sier L. Blom i AFIN, også anarkofeminist. Magne Bondevik ble intervjuet på Hard Talk, BBC-TV, sendt flere ganger på BBC-WORLD 21.05.2002, og erklærte der internasjonalt og dermed ganske forpliktende at han heller ville gå av enn å ta Frp og Hagen inn i statsrådet, og avviste kontant mulig innflytelse fra Frps antihumanistiske, diskriminerende og rasistiske etc. (les brune&blå) politikk. Han satte altså stillingen inn på dette.

18.05.2002: Frp. landets største parti. Fremskrittspartiet er landets største parti, mens Arbeiderpartiet får nok en nedtur, viser to meningsmålinger. Frp får en oppslutning på 24,9 prosent på målingen som AC Nielsen har utført for Avisenes Nyhetsbyrå i mai. Det er en framgang på 2,9 prosentpoeng fra forrige måned. Samtidig går Arbeiderpartiet tilbake 2,1 prosentpoeng fra 20,8 prosent til 18,7 prosents oppslutning, skriver Dagsavisen. Høyre har en tilbakegang på 0,4 prosentpoeng, og er landets nest største parti med en oppslutning på 22,6 prosent. For de øvrige partiene er oppslutningen i prosent som følger: SV: 14,3; KrF: 10,2; Sp: 4,6 og Venstre: 1,9. I en måling Opinion har gjort for Aftenposten er også Frp størst, men her er oppslutningen på 23,1 prosent, en framgang på 2,8 prosentpoeng. SV er den store taperen med en tilbakegang på 1,7 prosentpoeng til 15,8 prosent. Arbeiderpartiet går tilbake 0,4 prosentpoeng til 18,7. Høyre 21,2, fram 0,2, KrF 10,5, fram 0,2, Sp 4,4, ned 0,3. Venstre går fram ett prosentpoeng til 3,6 prosent. "Meningsmåling er en ting, valg noe helt annet, men breifronten med utgangspunkt i Saltdal-affæren har nok sin misjon. Media, organisasjoner og skole har et stort ansvar her, dvs å få fram sannheten om Frps oklarkiske karakter knyttet til brune tendenser.. Et problem er at mange potensielle Frp velgere trolig hverken leser politikksidene i avisene eller følger med på debattprogrammene på TV annet enn en sjelden gang. sier L. Blom i AFIN: "Men da valget stod mellom Le Pen og den middelmådige konservativ-liberale Chirac i Frankrike, ble jo Le Pen feid ut. Det samme kan jo skje i Norge hvis Hagen blåser seg opp før valget 2005."

Under et innslag i debattprogrammet "Her og nå" 12. sept. utmerket Frp.s stortingsmann John Alvheim seg med ustanselig å avbryte sin motstander, skjelle ham ut for å være sosialist (et vanlig skjellsord i Frp.-retorikken, selv om debatten i dette tilfelle ikke gjaldt sosialisme i det hele tatt) eller begge deler. Siden Alvheim er en av Frp.s toppfigurer, er det grunn til å tro han blir minister i en evt. Hagen-regjering. Spørsmålet er hva slags statsmann det vil bli av denne personen, når han later til å ikke tåle andre oppfatninger enn sine egne.

Det sier seg selv P. J.: Førerens lov: §1 Alvheim har alltid rett. §2 Hvis dette ikke er tilfelle trer §1 straks i kraft., V-h. G. Monsen, AFIN. 13.09.2002.

Mange har spekulert på hvorfor Frp. ser ut til å ha størst oppslutning i nord. Det har sikkert noe med at et budskap om billigere bensin og mer bilisme har lettere for å gå hjem i Nord-Norge enn i f.eks. byer som holder på å bli kvalt av biler.

Men vel så viktig er det kanskje at Nord-Norge aldri har opplevd de stadige maktkampene i partiet på nært hold. Den spesielle form for familieidyll på ytterste høyre fløy sier nemlig en del om hva slags parti Frp. egentlig er. Stridighetene i Oppegård Frp. og Hagens Jonstad-gambit har lært oss litt om det også her i Follo (gambit=offer, særlig om å ofre en bonde i sjakk for lettere å få frem offiserene og beskytte kongen). Men i 1999-2000 rammet maktkampene en rekke Frp.-lag i Sør-Norge. Særlig gikk det varmt for seg i Oslo Frp., hvor bråket iflg. Hagen - en ledende autoritet både på Frp. og bråk - begynte alt i 1995. Etter fem års kamper om maktposisjoner ble hele ledelsen luket ut av Hagen etter at han hadde kalt den en kreftsvulst. Frp.s mangeårige og nå Hagen-opposisjonelle advokat, Per Danielsen, svarte at "Alt dette gjennomførte Carl I. Hagen med et eneste økseslag så blodet sprutet, for å si det rett ut." (Straks etter begynte en del av de ekskluderte å krangle seg imellom - bl.a. om størrelsen på advokat Danielsens honorarer, men også om hvilket parti de skulle danne, overta eller infiltrere.) En annen Frp.-veteran, Fr.Fr.Gundersen, kalte partiledelsen et "redselskabinett". 29. nov. 2000 mottok Hagen (med kopi til pressen) et brev hvor det ble krevd at han stoppet eksklusjonsprosessen og gikk av som formann ¾ ellers ville han og kona Eli "bli tatt av dage" ved hjelp av torpedoer. Avsenderen fremstod som Frp.-medlem og viste inngående kjennskap til den interne og intense møtevirksomheten i Oslo Frp. Dagen etter fikk Hagen-tilhengere e-post fra et navngitt Frp.-medlem, med teksten "1001, 1002, 1003 Testing. Ha en fin DAG."

Vi vet ikke hvem som sendte drapstrusselen, eller hvilken Frp.-fraksjon vedkommende tilhørte. Men både denne helt spesielle brevskrivingen, de stadige maktkampene og Hagens lederstil antyder hva slags statsmenn vi kan vente av deltagerne i en evt. Hagen-regjering.

Erik Wickstrøm, informasjonssekretær: Vi takker for informasjon. Med vennlig hilsen HØYRES HOVEDORGANISASJON

Morten Skogly, NRK: Syns "dere" burde ha en demonstrasjon utenfor lokalene til tv2 og nrk for å protestere mot at ikke alle lovlige partier blir hørt i paneldebattene.

Liv Blom: Arbeiderpartiet er som nevnt også på gli mot høyre. Sosialministeren i Stoltenbergrådet vil kutte kontantstøtten og barnebidraget til sosialhjelpsmottakere, noe som vil øke graden av kapitalisme, og samtidig kutte litt i byråkratiet i offentlig sektor gjennom såkalte reformer, noe som vil redusere graden av statisme litt. Utspillet om kutt i kontantstøtte og barnebidrag til sosialhjelpsmottakere er sannsynligvis klarert med de andre i statsrådet, og ikke et soloutspilll, så det peker mot å boykotte nesten hele Arbeiderpartiet. Et unntak kan være fylker der det er nei til EU-folk på "sikre plasser", men jeg har ikke noen oversikt over dette. Det må folk og media finne ut av lokalt. SV står jo igjen trygt plantet i venstresosialismen på det økonomisk-politiske kartet, og vil jo ha mer stats-sosialisme og marxisme. Mer statisme og litt mer sosialisme betyr en redusert grad av anarki, så dette er heller ikke noe alternativ for frihetlige.

Grete Monsen: Senterpartiet har jo en lysebrun fortid, men etter at den autoritære "Nei-dronningen" backet ut, og partiet kan regnes som litt sosialistisk, er jo de verste hindringene for å stemme Sp borte. Desentralisme; mot sentralisering av folk, kapital og makt, var hovedtemaet for Odd Roger Enoksen på folkemøtet fra Bergen NRK onsdag 15.08.2001. Senterpartiet har også kastet seg på skatte og avgiftsbølgen, noe det godt kunne ha latt være all den stund det er offentlig fattigdom, sykehus-køer, manglende eldreomsorg etc., og privat rikdom. i Norge. Dette vil bare forsterke seg når eldrebølgen setter inn for alvor om noen år. Oljefondet virker stort, men vil bare dekke en brøkdel av den nødvendige økningen i importen som motsvarer de svimlende økningene i pensjonsutbetalinger og eldreomsorg, som da vil være nødvendige for å opprettholde velferdsamfunnet.

Det viktige er jo at skatter og avgifter går til førstelinjetjenestene i offentlig sektor og omfordeling fra rik til fattig, og ikke koker vekk i byråkrati og topp- og mellomlederlønninger. Grassrota i offentlig sektor, førstelinjetjenestene, står jo for goder som kommer alle nokså likt til gode etter behov, og virker dermed realinntektsutjamnende. Men Senterpartiet i motsetning til Høyre og Arbeiderpartiet, vil ihvertfall ha skattelette til de lavtlønte og ikke de høytlønnede og rike, og dette er jo isolert sett et bidrag til mer sosialisme og utjamning. Senere i valgkampen har også Ap lovt skattelette ikke bare til de rike, men også til lavtlønnede gjennom regulering av grunnfradraget, men dette er ikke tallfestet konkret, og virker lite troverdig. I følge Statistisk Sentralbyrå (SSB) er det direkte økninger i minstepensjonene o.l, dvs til de fattigste, som har størst utjevningseffekt, ikke skattelette. Dette er en vei å gå for å øke graden av sosialisme.

Det er også viktig å styrke Nei til EU på Stortinget. Venstre er jo også et Nei til EU parti, med en klar miljøprofil, og deres forslag om borgerlønn kan jo også ses på som et bidrag til økt grad av sosialisme. Miljøpartiet De Grønne med gammelanarkisten Jan Bojer Vindheim i spissen, er jo også et alternativ, selv om de fleste anarkister og andre frihetlige vel ser på hasj-liberalismen til de grønne som et uoverskuelig hinder for å stemme på dem. Bruk av rusmidler representerer en autoritær tendens, som det bør være minst mulig av. Man blir så lett nikotinslave, alkoholslave eller narkotikaslave, og da er det vanskelig å slutte igjen. Alkohol og narkotika skaper sløvhet. Narkotika er også kriminelt. Rusmiddelbruk medfører også tendensielt mer autoritær undertrykkelse av andre, mer kriminalitet og annen autoritær atferd, og at man får redusert den personlige autonomien, selvstyringen, selvdisiplinen og selvkontrollen, som også medfører flere ulykker.Det er også et helseproblem. Man bør også holde seg unna rusmidler av solidaritet med dem som har problemer, og bidra til rusfrie miljøer. Dessuten er de grønne temmelig fanatisk miljøvennlig. Disse tre partiene ser likevel ut til å være det minste ondet denne gangen, selv om ingen av dem har noen særlige progressive frihetlige perspektiver og programformuleringer.

Det er i det hele tatt ingen særlig mulighet til å øke graden av anarki ved dette Stortingsvalget, men det var det ikke forrige gang heller. Det er stort sett snakk om et status quo på 53% anarkigrad, men det er naturligvis bedre enn en forverring. Et statsråd av sentrumspartiene Sp, Kr.f og Venstre (pluss eventuelt de grønne) er kanskje den beste garantien for å hindre et fall i anarkigraden, og for å forhindre et EU-medlemskap. Sentrums-statsrådet satte i sin tid igang prosjektet "Et enklere Norge" og dette ble siden fulgt opp med Stoltenbergstatsrådets "Fornyelse av offentlig sektor". Dette bidrar til trenden for lavere grad av statisme i offentlig sektor, men Ap-statsråden Kosmo har nærmest gitt de sovjetaktige fagforeningene i offentlig sektor vetorett mot omorganiseringene, slik at denne trenden kan bremses. Samtidig er disse fornyelsesprosjektene i for liten grad innrettet på å kutte i byråkratiet. Her må det en radikal endring til. Grunnplanet i offentlig sektor har ikke noe å vinne på å beskytte byråkratiet og mellom- og toppledernes høye lønninger. Grunnplanet i fagforeningene må derfor kvitte seg med det marxistiske og byråkrati-orienterte toppsjiktet i organisasjonene, og få inn nye folk med frihetlige ideer, og samtidig få til en mer føderalstisk og direkte-demokratisk faglig organisering.

En kan ikke stole helt på at Høyre og Ap ikke vil ta opp EU-spørsmålet igjen i neste Stortingsperiode. Begge partiene sikler nok på feite toppstillinger i det overnasjonale byråkratiet i Brussel. Folkebevegelsen for boikott av Frp, SV og R og andre autoritære må fortsette. I tillegg bør en holde seg unna Høyre, Ap og SV for å være noenlunde sikker på å holde på anarkigraden. Det er viktig å stoppe høyrebølgen før den kommer for langt, og systemet slutter a være sosial-individualistisk anarkisme, og blir sosial-liberalistisk liberalisme.

å overlate offentlige bedrifter til private markeder med monopol, oligopol eller monopolistisk konkurranse med markedsandels-strategi - internasjonalt, landsdekkende eller lokalt, er ikke noen god løsning. Offentlig byråkrati og lønnshierarki blir bare byttet ut med privat lønns- og profitt-hierarki og byråkrati. Det blir ofte bare mer byråkrati alt i alt og dertil plutarki (pengevelde og rikmannsvelde) med monopolistiske priser, som utbytter forbrukerne og grassrota, og gir større inntektsforskjeller og feite topplønninger. Markedet tar heller ikke av seg selv hensyn til negative (eller positive) miljøfaktorer. Mer markedsøkonomi er derfor ikke noe sesam sesam for en frihetlig utvikling.

Noen ganger, dersom konkurransen er tilstrekkelig sterk og det er små miljøvirkninger, kan den samfunnsmessige verdiskapningen bli høy, profitten (renprofitten) og topplønningene bli lave i forhold til grunnplans-lønningene eller forskjellene nulles ut, og byråkratiet blir barbert til et minimum eller forsvinner helt, men dette hender mye mer sjelden enn markedsliberalistene synes å tro. Dette er i dag et atypisk tilfelle. Godtgjørelsesmessig likestilte selvstendige næringsdrivende, på individuell basis eller i horisontalt organiserte nettverk eller kooperativer, er i høy grad anarkistisk, men dette er ikke det vanligste. Det typiske for fullkommen konkurranse er minimale rangs- og store inntektsforskjeller (plutarki). Dette ligger helt til høyre på det økonomisk-politiske kartet, ikke oppover mot toppen. Men såkalte frie markeder er ikke det samme som fullkommen konkurranse. I praksis betyr såkalte frie markeder oftest både privat byråkrati og store inntektsforskjeller. Graden av rangs- og lønnsforskjeller kan imidlertid variere noe. Blir det både store rangs- og inntektsforskjeller blir systemet ikke lenger liberalistisk, men ender i en form for fascisme.

Det som trengs er både et kraftig kutt i byråkratiet i offentlig og privat sektor, og et kutt i ledergodtgjørelsene i forhold til grunnplanets godtgjørelse, begge steder. Dette kan bare skje ved sterke reguleringer av markedene og profitten i denne retningen, og tilsvarende regler mot byråkrati og lønnshierarki i offentlig sektor. Et stikkord her er offentlig regulerte frie kontrakter og ikke tilnærmede slavekontrakter, i lønn og rang, som et uregulert markedsystem og en offentlig sektor preget av statisme og lønnshierarki avstedkommer. Det kapitalistiske tjueriet i offentlig og privat sektor må ta slutt. I tillegg må det investeres mer i high tech, miljøvennlig, produksjonsutstyr og anlegg, samt boliger med enøk-utstyr. Investeringsraten på fastlandet er for lav, det forbrukes for mye i offentlig og privat sektor i forhold til det som trengs av investeringer for å sikre velferds-samfunnet for framtiden.

06.02.2002: Deregulering og privatisering kalles av og til 'nyliberalisme', men har lite til felles med Nozicks "Anarchy, State and Utopia" å gjøre, spesielt "utopia"-delen. Det har mere til felles med Frischs begrep det "uopplyste pengevelde" å gjøre, privat byråkrati og plutarki, noen ganger høyrepopulistisk/fascisme. Det er en økonomisk ideologi som gjerne forbindes med Ronald Reagan og Margaret Thatcher, nå også i en ny variant Silvio Berlusconi, og som de siste 20 årene har vært pensum for økonomisk praksis i Vesten så vel som de u-land Vesten har oppdratt i sitt bilde. Ideen er enkel: Jo færre begrensninger som legges på private selskaper, jo mer handel blir det, jo mer penger er det mulig å tjene og jo mer velstand for alle. Det betyr at staten trekker seg tilbake og slipper de private til, med andre ord deregulering. I praksis blir ofte statlig byråkrati bare byttet ut med privat, og i Berlusconis tilfelle også politisk plutarki.

Enron er et ektefødt barn av nyliberalismen, med perspektiver over mot politisk plutarki og populisme/fascisme. "Uendelige muligheter" var slagordet til selskapet. Deregulering ga Enron alle de muligheter selskapet ville ha, og Enrons ledere tøyde mulighetene til kapitalismens ytterste utpost. De begynte med å spekulere i alt fra gassleveranser til værprognoser - og tapte stort. Da førte de regnskap slik at store underskudd framsto som rekordoverskudd. Mens det gikk mot stupet, tjente lederne milliarder på aksjesalg. De ansatte ble oppfordret til å investere pensjonene sine i verdiløse aksjer. Politikere, analytikere og akademikere mottok kjempesummer, positiv omtale og nye dereguleringer kom tilbake. Selv om alt dette virker korrupt, er så langt ingen direkte lovbrudd påvist i Enron-saken. Det er den virkelige skandalen: At det er skapt et system hvor penger kan stoppe munnen på alle kritikere. (At man i ettertid har klart å "henge" noen få syndebukker for de systematiske feilene ved nyliberalismen, og populistiske former for uopplyst pengevelde, gjør heller ikke saken særlig bedre, og representerer vesentlig skuebrød og reell ansvarsfraskrivelse. Dette fører ingen steds hen med henblikk på å løse de egentlige problemene.)

For å forstå hvor alvorlig Enron-saken er, må vi forstå selskapets posisjon i det amerikanske samfunnet. Enron var ikke bare USAs sjuende største selskap målt i fortjeneste. Det ble også dyrket av børsmeklere og politikere som skoleeksempelet på hvordan et moderne selskap skal se ut. Seks år på rad kåret det økonomiske magasinet Fortune Enron til verdens mest innovative selskap. Det beste for framtiden altså. I fjor diskuterte magasinet det faktum at det var umulig å finne ut hvor Enron tjente alle pengene sine, men kom fram til at selskapet likevel var solide saker. "Til slutt koker det ned til et spørsmål om tillit" var konklusjonen.

Enron hadde alles tillit. Nå er alle plutselig sjokkert over hva selskapet har gjort. Men at det finnes grådige plutarker/kapitalister, burde ikke overraske noen. Enron-saken viser hva som skjer når de som skal kontrollere, er mest opptatt av egen lommebok. Revisorer, analytikere, meklere, journalister, akademikere, eksperter og politikere: Alle har sviktet i Enron-saken. Konservative kommentatorer i USA er opptatt av å skjelle ut tidligere Enron-sjef Kenneth Lay og gjøre Enron til en skurkehistorie og en ren økonomisk skandale. Men det er også tegn til systemdebatt, og Enron har gitt gode argumenter for strammere reguleringer av "frimarkedet". For Enron handler i høyeste grad om politikk. Ikke bare på grunn av tvilsomme forbindelser mellom rike finansmenn og toppolitikere. Det er politikk fordi det er politikere som har gitt næringslivet lov til å bli et gigantisk pyramidespill. Fordi det er politikere som har trodd blindt på at markedets "usynlige hånd" selv ville holde plutarkiet i skinnet. Denne fundamentalismen har skapt Enron

"Enron var som Taliban" har en frustrert ansatt uttalt. Bin Ladens terrorceller var/er midt iblant oss alle. Det er markedsfundamentalistene, plutarkiet og plutarkene også. Det er flere Enroner der ute. Så når president Bush antyder at han vil slåss mot fundamentalisme i alle verdenshjørner, så skulle han kanskje bruke mer tid på å slåss mot fundamentalismen, plutarkiet, det uopplyste pengeveldet, i seg selv og blant sine egne.

Det er imidlertid ikke bare i privat sektor at byråkratiet "går amok". Det var en betimelig reportasje om økonomikaoset i den norske Statens foretak i TV 2 nyhetene 28.03.2002 - typiske eksempler på Ragnar Frischs "skrekkvisjon": "Det "uopplyste pengevelde", - som kan anta mange varianter, både i privat og offentlig sektor, politisk/administrativt og økonomisk, her og der i inn- og utland. Denne reportasjon var bra, en hel serie med uheldige tilfeller viser at dette er et gjengs problem i de overgrodde statlige byråkratiene. Her må det ryddes opp, og de ansvarlige avsettes, og nye koster settes inn! Når NRK Dagrevyen 02.03.2002 demonstrerer at gamle Ap etc. politikere og pressekjendiser mot betaling fra plutarkiet skal drive offensiv lobbying vis-a-vis Storting og embetsmenn, smaker det av et Storting av øvrigheten for øvrigheten. Innflytelsen skal gå nedenfra, fra folket og opp, ikke fra topp til topp, i et sammensurium av kameraderi og mer eller mindre korrupte "karteller" mellom toppene i privat og offentlig sektor. Det sistnevnte er ikke demokrati, som en gammel Ap-topp feilaktig forsøkte å fremstille det som på NRK, men det uopplyste pengevelde, plutarki og oligarki. 03.06.2002: Nok en av toppene må gå - etter fiskefusk: Etter massiv kritikk trekker statssekretæren i fiskeridepartementet, Solveig Strand (H) seg fra jobben.

Dagbladets leder 28.06.2002, skriver om "Et system for røverbaroner", dvs plutarker og det uopplyste pengeveldet får stadig mer treffende navn. Da energihandelsselskapet Enron brøt sammen i USAs største konkurs, fryktet investorer og politikere at tilfellet ikke var enestående. De fikk rett. Nå kjemper en hel rekke amerikanske storselskaper for å berge seg gjennom skandaler og avsløringer som truer med å sende dem til skifteretten og undergangen. Fellesnevneren er at selskapenes ledere har brutt, eller tøyd og strukket, lover og regler for den virksomheten de har drevet. Det kan se ut til at disse bedriftslederne har følt seg som universets herrer, høyt hevet over reguleringer vedtatt av vanlige dødelige. Det kan ha bidratt til denne følelsen av allmektighet at politisk innflytelse er til salgs i amerikansk politikk.

Nå som avsløringene ruller videre over selskaper som WorldCom og Xerox, bringes turbokapitalismen i vanry. Ap-leder Jens Stoltenberg gjorde dette til et hovedpoeng på sin pressekonferanse i går. Om han er den rette til å uttale seg om toppenes moral er en annen sak. Selv om Norge ikke har fått noen skandale av Enron-dimensjoner ennå, er det tendenser til den samme grådighetskulturen i norsk næringsliv. Dette har vi kommentert andre steder på denne filen om norsk politikk for det 21. Århundre, bl.a i tilknytning til et oppslag fra Kåre Valebrokk (søk på han). Der har vi også gått litt inn på løsninger av problemet. Kapitalistene trenger åpenbart mer "barnevakt" i form av kritiske politikere, konkurranse og kreditt-tilsyn og nærgående forskning, media og etterforskning i øko-krim organer, og det må kreves mer innsyn og strengere reguleringer.Spørsmålet er også om ikke en må finne andre bedriftsformer, og organisasjonsformer mer generelt, som ikke baserer seg på pengefyrster og plutarki. Stoltenberg nevnte spesielt ledernes aksjeopsjoner, som kan friste til kortsiktighet og grådighet, og kritiserte Bondevik-regjeringen for å ha svekket offentlighetens innsyn i slike ordninger i norske selskaper. Det kan man jo stort sett være enig i, men det er detaljer oppi dette grumset.

I USA blir det nå reist krav om at selskapene skal synliggjøre de reelle kostnadene ved de ulike opsjoner og andre former for ekstrabelønninger til selskapslederne. En kommentator som Paul Krugman i The New York Times har pekt på de skjulte opsjonene som en sentral årsak til at kapitalister har løpt løpsk i sin jakt på personlig belønning. Dette er imidlertid bare en liten brikke i spillet. Hovedproblemet er naturligvis at revisjonsfirmaene er korrupte og driver "kreativ" regnskapsføring. Når regnskaps- og revisjonsfirmaene, som skulle være hederligheten selv, er pill råtne, kriminelle og korrupte, blir rimeligvis også svært mange av kundene det samme. Dermed kan man vente at store deler av kundeporteføljen til de store, kriminelle regnskaps og revisjonsfirmaene også er kriminelle, og at vi bare har sett noe få pigger og tinder på isfjellet. Det er godt det dreier seg om penger, altså papir og tallmasser på data, etc, og i mindre grad om realverdier og produkter. En krig har helt andre konsekvenser. Men effektivt og rettferdig er dette ikke. Det er kriminelt, og antakelig i enorm skala, verre enn vi bare kan tenke oss nå!

En rekke store selskaper med virksomhet verden over har disponert slik at tilliten til markedsøkonomien og dens sentrale utøvere er alvorlig svekket. Påstanden om at konkurransen og det uregulerte markedet virker til fellesskapets beste, har på nytt vist seg å være feil. Det er det Ragnar Frisch kalte det uopplyste pengevelde. Men han pekte også på alternativet, en vei ut av uføret, nemlig en frihetlig sosialisme, den tredje vei, anarkisme."Uregulert kapitalisme er et system for utplyndring og svindel som bare røverbaroner er tjent med.", avslutter Dagbladet sin leder. Når selv det liberale hovedorganet i Norge avviser neo-liberalismen, som yngleplass for plutarki og plutarkiske "masters of the univers" og røverbaroner, så må vel snart flere begynne å se seg om etter, og slutte opp om, anarkistiske løsninger. Velkommen etter Dagbladet.

En 'filial' til av problemet er avdekket i Norge: Aftenposten rapporterer 29.06.2002 om at Intellinet (går) til bunns på mini-Enron. Den store taperen på børsen det siste halvåret er IT-selskapet Intellinet. Lengste børsnedtur på 10 år. Aksjekursen har svalestupt med over 90 prosent til en kurs på rundt 50 øre siden nyttår. Dramatikken toppet seg tidligere denne uken, da det ble kjent at selskapet hadde trikset med regnskapene - i likhet med de konkurs- og kriserammede amerikanske selskapene Enron og WorldCom. Men som sagt. Høyst sannsynlig kommer det mer av slike avsløringer, i uante mengder.

Løsningene, langs den tredje vei, er antydet i de store linjer på linkene hos IIFOR: http://www.anarchy.no/iifor.html .Mer om kampen mot det uopplyste pengevelde og enronismen finner du ved å klikke på:

VI. Skole og utdannelsespolitikk - frihetlig kontra Høyres og KrFs m.v. - om autoritetsbegrepet

Bjørn Hansen: Etter kritikken fra Marie Simonsen og andre mot nye opptakskrav i høyere utdanning, har Inge Lønning og Jan Petersen moderert seg noe i VG onsdag 08.08.2001. Nå heter det bedre utdanning for alle. Men bortsett fra noe mer ull rundt tallene for opptakskrav, oser debattinnlegget fortsatt av en overklassementalitet. Høyres slagord om bedre skole og lavere skatter og avgifter er svært ullent. Det loves mer penger til skole, men sies lite om hva man skal kutte, når budsjettet minker på grunn av reduserte skatter og avgifter. Er det pensjonister, fattige og syke som skal avspises med mindre tilbud og omsorg enn hva de ellers ville fått? Ja, det skal kuttes i uhjelp, og ellers blir det mindre innsats enn det det kunne vært innenfor eldre, helse og sosialomsorgen. Likevel vil ikke Høyre kutte ut barnebidrag og kontantstøtte til sosialhjelpsmottakere slik som Arbeiderpartiet vil. Dette er jo isolert sett et sosialistisk drag, men dette nulles ut av kutt i sykelønn, som spiser opp skatteletten for lavlønnede og den økonomiske middelklassen. Det er høyinntektsgruppene som vil få skattelette som monner etter Høyres forslag, og dette vil bare øke graden av kapitalisme i samfunnet. Hva som er verst av Arbeiderpartiet og Høyre når det gjelder økningen i graden av kapitalisme er vanskelig å si. Så veldig store endringer er det jo ikke snakk om.

Den potensielle makten som ligger i de gode meningsmålingene for Høyre har korrumpert det i den forstand at de i liten grad vil konkretisere programmet sitt. Denne formen for arroganse har blitt angrepet til og med i Aftenposten på lederplass torsdag 09.08.2001. Innholdet i en eventuell skolerevolusjon mangler nærmest fullstendig i Høyres program. Bare mer penger - om det nå blir stort av det, vil ikke løse noen problemer. Senere forsøk på å konkretisere virker lite gjennomtenkt, og får liten støtte blant lærerne. I Dagbladet onsdag 22.08.2001 er Lønning ute med et nytt utspill, der han vil gjenreise skolelærerens autoritet. å styrke lærernes kompetanse er nødvendig, bl.a i matematikk og informatikk, men også i frihetlige prinsipper og arbeidsformer. I matematikken må det legges vekt på symbolregning og bruk av elektronisk kalkulator og EDB-regneark til å løse ligninger og numeriske tall-beregninger. En behøver ikke legge vekt på tallberegning for hånd, når en har moderne IT-utstyr. Dermed behøver man ikke pugge noe særlig i matematikk heller. Å gå tilbake til puggeskolen med utenatlæring av salmevers etc. og mer skolemester stil, kadaverdisiplin, kjønnsdifferensiering og autoritære arbeidsformer er jo reaksjonært.

En oppdatert digresjon: Medio november 2001 kom den nye Maktutredningen med et utspill, referert av bl.a Harald Stanghelle, politisk redaktør i Aftenposten: "En dyptgripende angst for mediene" er det første som nevnes under de mange intervjuene MU med professor Øyvind Østerud i spissen, har gjort med den økonomiske og politisk/administrative eliten - som forsøker å feste grepet om en "forvirrende" verden. En verden som i løpet av et drøyt tiår har gjennomlevd sovjetimperiets sammenbrudd, en samlivsrevolusjon, og en kommunikasjonsrevolusjon. "Og legger vi til at "autoritet" er et ord på vei ut av samfunnshverdagen og inn i fremmedordbøkene, mens gamle medier er uten partigrunnlag og de ny er uten verdigrunnlag, er det ikke det spor merkelig at eliten - "den herskende klasse" - leter etter et fast punkt frustrasjonene kan rettes mot. Mediene passer godt til en slik rolle...," hevder Stanghelle. Pressen må i denne forbindelse fungere som en fri, kritisk og konstruktiv presse, og ikke som en fjerde statsmakt. Og pressen bør i langt større grad enn nå, sette fokus på skolen. Konklusjonen til Stanghelle om at autoritet er et begrep som er på vei ut, støttes av anarkistene. Høyres, Fremskrittspartiets, SVs og Navarsetes krav om mer autoritet i skolen er derfor et totalt blindspor. Men det er jo ikke bare mediene som får gjennomgå - anarkistene, anarki, og anarkismen - er skyteskive som aldri før. En enkelt oppklarende artikkel i VG 06.11.2001, som slår fast at anarki er demokrati, reelt sådan, er en enslig "svale" som ikke skaper noen "sommer" alene. (Digresjon slutt)

Det samme er kravet om større lønnsforskjeller mellom lærerne. Nyere eksperimenter med autoritær skole, som f.eks på Ullern videregående på 1990-tallet og fram til og med år 2000, har ikke gitt gode resultater. (Etter rektorbytte i 2001 (Pål Riis) og ansettelse av en del nye høykompetente lærere, har det blitt meget bedre, med en mer frihetlig arbeidsform.)

Man skal ikke bare lære matematikk og norsk, men også frihetlige og demokratiske omgangsformer, bli et gagns menneske, som det heter. Å blande sammen autoritet, det å være hersker, og kompetanse - er i seg selv autoritært. Det man trenger er mer kompetanse og mindre autoritet i skolen. Å ha autoritet er autoritært. Å ha kompetanse er libertært. Læreren skal være faglig veileder, inspirator og hindre eventuell autoritær elevatferd, ikke være hersker, autoritet, i klassen. Elevene skal naturligvis heller ikke herske. Det skal ikke være oklarki (pøbelvelde, mob rule) i klassen. Men lærere må heller ikke mobbe elever (eller kolleger). Det må være en frihetlig styrkebalanse i klassen, og et samarbeidsklima, mer anarki, flat struktur med optimal orden, ikke kaos. Kritiske spørsmål og diskusjon fra elevenes side må tolereres og besvares. Dette betyr at det må settes av rikelig tid til spørsmål og diskusjon, men naturligvis i ordnede former og med krav til saklighet. Tid til diskusjon må avpasses mot annen tidsbruk på gode pedagogiske, didaktiske og faglige formål, så man alt i alt får en optimal progresjon i forhold til pensum og samlet undervisningstid over året. Skolen må også bidra til en opplæring i selvforvaltning, autonomi.

Statsminister Jens Stoltenberg lover 18.08.2009 "å avbyråkratisere lærerrollen og gi lærerne mer autoritet", i følge Dagsavisen. Å avbyråkratisere lærerrollen høres fornuftig ut, men å ha autoritet er autoritært, og det blir ikke bedre undervisning med mer autoritet/autoritære lærere, jevnfør forrige avsnitt. Norges Anarkistråd ved S. Olsen gir et tilsvar til Stoltenberg i form av en kommentar til Dagsavisens artikkel "Vil gi skolen mer ro til undervisning", se http://www.dagsavisen.no/innenriks/article432976.ece .

13.07.2007: Undervisnings-statsråden Djupedal bør gå av - han er et hinder for anarkistisk skolepolitikk. Djupedal med sitt krav om mer autoritet i skolen er utvilsomt den mest autoritære i statsrådet. Denne mørkbrunrøde politikeren bør snarest skiftes ut med en mer frihetlig. 18.10.2007 Djupedal har gått av. Anarkistenes og andres aksjoner mot Djupedal har ført fram.

05.01.2008 Flere undersøkelser viser at norsk skole er for dårlig, samtidig som den er en av de dyreste. Vi mener lærernes kompetanse både i pedagogikk, herunder også fagdidaktikk, og i fagene selv, er for dårlig, og nå bør styrkes vesentlig. Samtidig må skolen sette i verk tiltak for å få slutt på det utstrakte oklarkiet på skolen. Det må blant annet bli slutt på elevbråk i timene og elevenes ansvar for egen læring må ikke overdrives.

A propos anarkisme-formlene, se http://www.anarchy.no/formula.html: De er utledet ved anvendelse av den pytagoreiske læresetning på det økonomisk-politiske kartet, se http://www.anarchy.no/a_e_p_m.html. Hvor mange lærerere og elever er det egentlig som kan følge utledningen av formlene, eller instrumentelt anvende formlene for å beregne libertær og autoritærgrad? Enn si kunnskaps-statsrådene og byråkratene i Kunnskapsdepartementet? Og hva med journalistene? Anarkisme-formlene burde være pensum på ungdoms-skolen og i hvertfall burde en kunne sjonglere med dette på videregående. IIFOR har naturligvis formlene i ulike varianter (også f.eks estimering av kapitalismegraden som funksjon av autoritær- og statisme-graden), på Excel-regneark, så anarkistene slipper å beregne manuelt. Men manuell beregning med lommekalkulator er fin trening i anvendelse av den pytagoreiske læresetning. Det burde generelt gis oppgaver med tema fra anarkisme-formlene, beviser og beregninger, i skolen.

I partilederdebatten på NRK og TV2 23.08.2011 gjentar Navarsete, nå leder i Sp, kravet om mer autoritet til læreren, men å ha autoritet er autoritært, og det blir som man før har nevnt ikke bedre undervisning med mer autoritet/autoritære lærere. Det som trengs er mer kompetanse, også i å bidra til å organisere en flat struktur med godt læringsmiljø. Det er ikke slik at om læreren ikke hersker, så er det nødvendigvis en av elevene som hersker i klassen, som Navarsete hevdet. Man skal ha styring, men uten hersking fra noen, dvs. flat struktur og kompetansestyring. Læreren skal ikke herske og elever skal ikke herske i klasserommet. Det skal være styring uten hersking og herskere. Faglig og fagdidaktisk kompetente lærere er en forutsetning for flat struktur i klassen og et optimalt læringsmiljø. Liv Signe Navarsete fikk Storegutprisen for god og levande nynorskbruk 2007. Hun bør ikke forveksle Storegut med Storebror fra Orwells 1984 - i klasserommet. Han hører ikke hjemme der, eller andre steder i Anarkiet Norge.

Trine Skei Grande på TV2-Nyhetskanalen 31.08.2011 sier hun vil ha autoritet til læreren, autoritet fra kateteret, og den samme kritikken som av Navarsete gjelder også for Venstre-lederen. Disse to lederne ser ut til å ha en tendens til å være matriarker og har begge en liten Storebror, Orwellsk Big Brother, i magen, om ikke fysisk så åndelig. Det bør det bli slutt på og slike tendenser må ikke bli fremherskende i klasserommet!

Folkebevegelsen sendte 01.09.2011 ut en pressemelding om dette under tittelen "Kritikk av Trine Skei Grandes og Liv Signe Navarsetes syn på lærerrollen - Skole og utdannelsespolitikk - frihetlig kontra Høyres og KrFs m.v. - om autoritetsbegrepet". Unge Venstre svarte: - Hei, Jeg har lest kjapt gjennom deres behandling av autoritetsbegrepet, her knyttet til lærerens rolle i skolen, og anser dette for å være mest ordkløyveri i forholdet mellom uttrykkene "styring" og "autoritet". Meningsinnholdet er i praksis det samme som Venstre legger i sitt begrep. -- Daniel Heggelid-Rugaas 2. nestleder i Unge Venstre. Folkebevegelsen svarte: Hei Unge Venstre. Det er viktig å skille mellom a) kompetanse og frihetlig styring etc. på den ene siden og b) autoritet på den andre. Det er nok av de, også dessverre lærere, som med styrket autoritet mener bl.a. hersking og hersketeknikker - det autoritære. Det ligger altså mer enn et snev av Orwellsk nytale i autoritetsbegrepet, og det bør derfor unngås og en klarere begrepsdannelse i samsvar med pressemeldingen og annet stoff på www.anarchy.no bør brukes i stedet. Mvh. Folkebevegelsen.

26.01.2008 Norges Anarkistråds kommentar til: 1. Dagsavisens artikkel "Fortært av forskningstrollet" (som er god og frihetlig) og 2. Stjernø-utvalgets innstilling og sentraliseringsforsøk - som er et klart autoritært framstøt, er publisert på http://www.dagsavisen.no/meninger/article332506.ece, vi siterer: "Behold en desentralisert struktur på høgskole og universitets-sektoren! Anarkistene er mot en sentralisering innenfor høgskole og universitets-sektoren. Den brunrøde, autoritære, SV-eren Steinar Stjernø er en sentralist og stat-sosialist av verste merke. Ikke noe rart han og utvalget hans konkluderer med sentralisering, men dette bør ikke stortinget og statsrådet ta hensyn til." 19.06.2008 De siste signalene går ut på at Stjernø-utvalgets sentraliserings-utspill blir avvist, men saken er ennå ikke avgjort. (S.O.)

24.04.2002 Utdanningsminister Kristin Clemet vil at mobbing i skolen skal bli forbudt. Lærer eller rektor kan miste jobben om de ikke gjør noe med problemet. Hun vil også ha lovfestet plikt til å melde fra om mobbing. - Det er altfor mange historier om elever som har sagt fra gang etter gang uten at noen reagerer. Det skal ikke skje. Lærerne skal ha plikt til å handle dersom de oppdager mobbing. Det vil få konsekvenser for skolen dersom de forholder seg passive, sier Clemet til Vårt Land. Meldeplikten skal gjelde selv om påstanden fra eleven kan synes grunnløs. Lovforslaget er diskutert i regjeringskollegiet, og vil bli lagt fram for Stortinget i løpet av mai. - Clemets forslag ble tatt inn som en endring i opplæringslovens kapittel 9 a som trådte i kraft 1. april 2003. Her presiseres det at alle elever har rett til et godt fysisk og psykososialt miljø som fremmer helse, trivsel og læring. I Opplæringsloven § 9a-3 andre ledd står det: "Dersom nokon som er tilsett ved skolen, får kunnskap eller mistanke om at ein elev blir utsett for krenkjande ord eller handlingar som mobbing, diskriminering, vald eller rasisme, skal vedkommande snarast undersøkje saka og varsle skoleleiinga, og dersom det er nødvendig og mogleg, sjølv gripe direkte inn." En nærmere presisering av begrepene mobbing, diskriminering, etc,. finner du på http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/dok/lover_regler/reglement/2006/Veileder-til-opplaringsloven-kapitel-9a-/3.html?id=437839 . Hvorvidt loven har virket er et annet spørsmål, men den drar vel i riktig retning.

Tilbake til debatten fra september 2001: Det som trengs er først og fremst en bedre utdanning innholdsmessig både for grunnplanet i hierarkiet i offentlig og privat sektor og for frie yrker, håndverkere, bønder og fiskere (den autonome klassen). De må bli i stand til å bruke moderne, miljøvennlig, teknologi i et fremtidsperspektiv, for å sikre en samfunnsmessig bærekraftig produktivitetsutvikling og effektivitet. Samtidig må disse opplæres i mer selvforvaltning, ansvar og kvalitetssikring, samt vitenskapelig kritisk tenkemåte, slik at de kan møte framtidige kutt i det politisk/administrative byråkrati i privat og offentlig sektor. Det utdannes for mye økonomisk/adminstrativt personell, og også denne utdanningen er for dårlig. I et fremtidig high-tech samfunn er det hverken ønskelig eller effektivt med et tungrodd byråkrati i offentlig og privat sektor. Man kan kanskje ikke leve av "å klippe håret på hverandre" i et samfunn, men man kan i enda mindre grad leve av "å administrere hverandre", dvs ovenfra og ned. Janne Carlsons "Riv pyramidene" må stå som et imperativ for offentlig og privat sektor, bare at man må gå mye lengre enn det Carlson gjorde i SAS. Det trengs ikke reformer i offentlig og privat sektor, men en revolusjon. Det må bli et formidabelt kutt i byråkratiet, skal vi møte internasjonal konkurranse i tiden framover og samtidig beholde og viderutvikle et velferdsamfunn!

I stedet for den nevnte skolerevolusjonen, vil Høyre gi mer penger til OASE og ACE skoler og New-Age, f.eks. Steinerskolen, og i det hele tatt skoler som står for et uvitenskapelig teokratisk og fundamentalistisk populistisk syn. Rudolf Steiner blir velbegrunnet framstilt som en tåkefyrste i en bok utgitt av Humanist-forlaget i 2001. Steiners viktigste pedagogiske hypotese er forøvrig at tilbøyeligheten til å diskutere er et tegn på uvitenhet. Og dette er autoritært. Steinerskolen er alt for lærerstyrt. Ungene blir trent opp til å følge guruer ganske ukritisk, og man får ikke den nødvendige reelt vitenskapelige, skeptiske ballast, som trengs i vårt samfunn. Guru-hierarkiske skoler er i det hele tatt en kvasivitenskapelig uting. Støtte til slike skoler gir et misforstått mangfold, som bare virker fordummende på folk. I stedet bør all religiøs forkynnelse ut av skolene. Religionene bør sammen med logikk og filosofi være orienteringsfag, og et humanetisk vitenskapsorientert livsyn få større plass. New-Age fordummelsen og kristen og muslimsk, etc., fundamentalisme er ikke noe å bygge framtidens samfunn på. Det kan gjerne være flere privatskoler, frihetlige skoler, men denslags skoler som er kritisert over, bør ikke få offentlig støtte. En må jo heller ikke glemme at det alt eksisterer et kommersielt marked for ekstraundervisning for de som ønsker det.

Den kristne formåls-paragrafen i skolen bør erstattes med en humanistisk og etisk med vekt på frihetlige grunnprinsipper. Det må dessuten bli større plass til matematikk, informatikk og teknologi. Et stikkord er mer effektivitet og rettferdighet. KRL - Kristendomskunnskap med Religions- og Livssynsorientering, må ideelt sett erstattes med FRL - Frihetlig kunnskap med Religions- og Livssynsorientering. I hvertfall må det anarkistiske idegrunnlaget få sin plass i livssynsorienteringen. Det har det ikke i dag. Opplæringsloven fastslår dessuten at undervisningen i KRL-faget skal være nøytral ved å forby forkynnelse. Dette må bli mer enn munnsvær også i privatskoler.

Perspektivløshetens tyranni preger valgdebatten mellom partiene og i media. Avisene og TV burde heller spørre om progressive ting, det som vil bringe oss oppover på det økonomisk-politiske kartet, i stedet for en videre ørkenvandring og pusleri med grader mellom venstre og høyresiden. Det ligger ikke noe fremtid i dette.

Erik Wickstrøm: Høyre og Inge Lønning har aldri ment eller sagt at bare fire av ti skal kunne studere.

Bjørn Hansen: Vi har som nevnt merket oss at Lønning har moderert seg noe, men her kommer utspill på utspill, og de er uklare og tildels selvmotsigende. F.eks vil Lønning fjerne teori fra yrkesutdanningene, samtidig som han taler om å øke nivået. Dette henger jo ikke sammen. Dessuten får Lønning slakt for dobbeltrolle i VG lørdag 01.09.2001. Han har presset gjennom støtte til skolen han er styreleder for. Slike dobbeltroller burde etter vår mening være ulovlige. Vi bør derfor opprettholde boikotten av den valglisten Lønning står på. Han er ikke så lite kaotisk-autoritær. Som en formildende omstendighet kan det sies at han ser ut til å ta inn over seg saklig kritikk, men dette er ikke tilstrekkelig til å oppheve boikotten. Forøvrig kan en merke seg at sykelønnen består - uansett statsråd etter valget. Partene i arbeidslivet har blitt enige om å satse på en avtale som gjør Høyres kutt-forslag uaktuelle (dette i følge Aftenposten søndag 02.09.2001). Det er godt ikke all makt ligger til stortinget i praksis, om enn de jure.

PS. 21.12.2023. Statsminister Jonas G. Støre bevilger mer penger til bøker på papir i den tro at dette vil løse problemet med at Norge gjør det dårlig på PISA-undersøkelsene. Det tror ikke vi. Hovedproblemet ligger i at ungdommen bruker tiden på hjernetom dialog på Twitter/X og Tik-Tok og lignende asosiale medier. De leser hverken bøker på papir eller Internett. Dette må det bli slutt på. Men å påtvinge elevene bøker på papir vil ikke løse problemet. Men de må gis lekser og oppgaver og prøver som viser at de kan stoffet i aktuelle bøker, enten de ligger på data/Internett eller foreligger på papir. Å satse stort på bøker av papir er å gå baklengs inn i fremtiden, og er reaksjonært.

VII. Kjendisprotest mot likegyldighet og pengemakt - Anarkismen på dagsordenen i valgkampen

Liv Blom: Perspektivløshetens tyranni i valgkampen har avfødd flere protestbevegelser. VG torsdag 09.08.2001 rapporterer bl.a om Kjendisprotest ... mot likegyldighet og pengemakt... Er "anarkisme og bohemliv et nødvendig korrektiv til lønnsomhetssamfunnet?" undrer Sossen Krogh, Triztan Vindtorn og Agderbiskopen Olav Skjevesland. Vi får kort svare anarkisme - ja takk, bohemliv - nei takk. Bohemeri, å ruse seg unna problemer - og eventuelt gjøre selvmord - løser ikke samfunnsproblemene!

At anarkister er i mot "lønnsomhetssamfunnet" er vel en sannhet med visse modifikasjoner. Å sko seg på andres arbeid gjennom profitt og skyhøye topplønninger og fallskjermer i privat, men også i offentlig sektor, er jo en uting, som det bør være minst mulig av, men at det skal lønne seg å arbeide selv, er man jo ikke mot. Profittbegrepet er heller ikke helt uproblematisk. Monopolistisk profitt og utbytte til de som er rike fra før er jo en uting, men en rimelig fortjeneste til a) offentlige eierinteresser, som pumpes tilbake til miljøverntiltak, utjamningstiltak , helse og skole samt andre samfunnsnyttige produkter, uten å gå til topplønninger til offentlige byråkrati, og b) en rimelig avkastning på vanlige folks sparing, som styrker langsiktige nødvendige realinvesteringer på bekostning av kortsiktig luksusforbruk, er jo ikke av det onde. Et hvert samfunn der en ikke selv i stor grad får nyte fruktene av eget arbeid, så lenge man er arbeidsfør, vil gå dukken ganske fort eller bety slaveri. Anarkisme er nettopp økonomisk-politiske systemer der en i stor grad får nyte fruktene av eget arbeid, ikke andres. I noen grad er dette oppfylt i Norge i dag, noe som også bidrar til at systemet i noen grad er anarkistisk, som nevnt omkring 53%. Men dette kunne i langt større grad være oppfylt, bare folk flest gikk inn for dette - gjennom media, organisasjoner i næringsliv og yrkesliv, i det politiske liv, i privatlivet, etc.

En rekke kjente politikere, artister, prester, journalister, forfattere og professorer deltar på Christiansand Protestfestival. Det skal protesteres mot ensrettingen i samfunnet, mot en del markedskrefter og uheldige sider ved informasjonsamfunnet og mot overvåkingssamfunnet - det hele i ånd av to engasjerte kristiansandere, Henrik Wergeland (1808-1845) og Jens Bjørneboe (1920-1976). Det er bra at anarkismen kommer sterkere inn på dagsordenen i valgkampen, og i samfunnsdebatten ellers.

Ståle Urbye: Emne: Christiansand Protestfestival og anarkisme. Stem det partiet som står på barrikaden for individets frihet ! Stem på Fremskrittspartiet! Godt valg. Med vennlig hilsen Ståle Urbye.

Liv Blom: Anarkismen står for individets frihet uten andres frihets berøvelse, og frihet fra slaveri. Dette til forskjell fra Frp som ikke i tilstrekkelig grad legger vekt på at enkelte ikke skal kunne skaffe seg friheter på andres bekostning, økonomisk og politisk/administrativt. Dermed blir det populistisk, det vil ha et system med relativt store lønns og rangsforskjeller. Det er et parti for den tidligere direktøren i sukkerfirmaet "Tate & Lyle" Carl Ivar Hagen, og hans frender - det private næringslivets direktører og øvrighet, og ikke for folket. Frp har også en rusmiddelpolitikk som vil medføre en styrking av autoritære tendenser. Vi bør holde fast på boikotten av Frp, RV og andre autoritære lister ved valget. Men Frp gir seg tydeligvis ikke uten sverdslag. Nå har vi nemlig fått et nytt innlegg fra Urbye, men det forandrer ingenting for Folkebevegelsen for valgboikott av RV, Frp og andre autoritære:

Stem Norges mest antiautoritære parti! Stem Fremskrittspartiet!
Med vennlig hilsen Ståle Urbye, cand. polit., Politisk avdeling i Fremskrittspartiet

VIII. Litt om pønkere, oklarki (pøbelvelde) og anarkistene T. Robsahm, O. Paus og A. Hompland om "Gud og Staten" - "Nationen" om staten, marxisten E. Fossen, SSB, NHO, BI og sentralisme vs desentralisme

Peter Johansen: Dagsavisen lørdag 11.08.2001 har et intervju kalt Den gudfryktige anarkist med den gamle Clash-fanatikeren og anarkisten Thomas Robsahm, som også framstår som pønker. Dette trenger en kommentar. Det finnes riktignok pønkere som er genuine anarkister, men også mange som sverger til den borgerlig-autoritære utlegningen og vrengebildet av anarki og anarkistbegrepet, som bl.a er manifistert i den gamle Sex Pistols låten "Anarchy in th UK" der ordet "anarki" blir misbrukt som synonym for kaos og pøbelvelde, og "anarkist" blir feilaktig framstilt som en djevel (Antichrist) som bare vil ødelegge (destroy). Den sistnevnte typen pønkere er bl.a kjent for de årvisse Kaosdagene i Tyskland, hvor de i klassisk uniformering med hanekam og piercing setter i gang et pøbelvelde - oklarki - som er langt fra anarki. Dette har ingenting med anarki, anarkisme og anarkister å gjøre, men er svært autoritært.

Vi mistenker ikke Thomas for å stå i leddtog med de oklarkiske pønkerne, men artikkelen er heller uklar på dette punktet, så det er på sin plass med oppklaringsrunden ovenfor. Så er det dette med gudfryktighet og det at Thomas tror litt på gud. Nå er det jo slik at en vitenskapelig kritisk holdning tilsier at ingen empirisk hypotese kan bevises med absolutt sikkerhet, ei heller det uranarkistiske grunnprinsippet om ateisme, men det er heller aldri noen som har framskaffet noe holdbart bevis på at den ateistiske hypotesen er feil. Dette er like sikkert som at jorda er rund og ikke flat. Så derfor får vi holde fast på den, selv om den anarkistiske ateismen - for ikke å være dogmatisk, vel må ha et lite islett av agnostisisme. Hverken gud eller herre ("herre" her i betydningen hersker, overordnet) - er et gammelt godt anarkistisk slagord, idealet er at man skal være sin egen herre ( "herre" her i betydningen ikke slave eller underordnet, men sideordnet økonomisk og politisk/administrativt.) NB! Ateisme i anarkistisk forstand betyr i hovedsak bare 'verdslig', tolkningen "gudsfornekter" betyr i denne sammenheng bare at man ikke skal blande gud inn i anarkistisk politikk og økonomi i og for seg, og naturligvis ikke blande anarkismen bort i satanisme. Anarkistenes antisatanistiske manifest må nevnes i denne forbindelse. Anarkismen ikke er et religiøst prosjekt.

Vi er tilhengere av religionsfrihet, men anarkismen som sådan tar ikke stilling til tro, så lenge troen ikke anvendes autoritært. Som sådan er anarkismen også på en måte agnostisk, den tar ikke standpunkt til et spesielt livssyn/religion innenfor den humanistiske og frihetlige tradisjonen. Og den er således ikke en livsynsoppfatning utover det frihetlige og humanistiske. Religion er en privat sak. Det er organisasjonen som er ateistisk og eventuelt litt agnostisk, folkene som er med, qua privatpersoner, kan ha en annen oppfattning som livsyn/religiøs innstilling, men såkalte hengehoder passer vel ikke helt inn. Og satanismen bekjempes. Punksanger som blander kortene her, må oppfattes som ironi, eller en grov misforståelse av budskapet. Man kan godt tro på gud, men organisasjonen, det anarkistiske, realdemokratiske politisk/administrative og økonomiske system er altså verdslig, og betraktes ikke som et religiøst eller gudegitt system, og er i denne forstand hverken basert på gud eller herre (satan inkludert). De fleste dypt tenkende mennesker vil vel innse at som livsyn er kombinasjonen ateisme pluss agnostisme uholdbart. Men livssyn er ikke det samme som organisasjonslære, som anarkismen er. Anarkistiske organisasjoner er åpne for såvel humanistiske og frihetlige muslimer, hinduer, kristne, ateister og buddhister, etc. Men å snakke om muslimsk anarkisme, kristen anarkisme, etc.og dermed blande religionen inn i organiseringen og organisasjonslæren regnes som uheldig, og bør unngås, selv om slikt historisk har forekommet. Man er ikke interessert i religionskrig mellom anarkister. Men autoritære og anti-humanistiske religiøse retninger har ingenting i en anarkistisk organisasjon å gjøre.

Djevelskap finnes det nok av i verden, og djevelskapen er autoritær, men den får de systemene og personene som er ansvarlige ta skylda for. En skal ikke forsøke å legge ansvaret på djevelske overnaturlige krefter.

Det gjør heller ikke Thomas Robsahm, og han er heller ikke satanist eller kristen anarkist. På spørsmålet "Men tror du på Gud, da?" svarer han først ingenting.... - Altså, fortsatt syns jeg sånne trad-kristne er ganske latterlige..., begynner han endelig. "Men du tror kanskje litt?" fortsetter intervjueren Hanne Mauno. Da svarer Thomas: - Altså for meg er Gud alt, på en måte. For meg er gud alt som ikke er meg selv kommer det noe svevende. - Så jeg tror på Gud i en forstand, jeg tror at det fins... noe der, en kraft, alt sånt. Men jeg kunne nok aldri "vært med" i en religion, på samme måte som jeg aldri kunne tilhøre et bestemt politisk parti. Men jeg tror at det fins noe som er godt, og noe som er vondt. Og at vi må kjempe for det som er godt. "Vi lar det bli med det." - avslutter Hanne Mauno, og konkluderer med at Thomas "Tror litt på Gud".

Det er i hvertfall intet grunnlag for å endre det anarkistiske grunnprinsippet om ateisme (i organisasjonen og politikken) på grunnlag av denne argumentasjonen. Snarere bør Thomas revurdere sin tro på at "Gud er alt som ikke er meg selv, en kraft - alt sånt" . Dette smaker av "newage". Å diskutere metafysikk, kan man jo gjøre, men at det skulle finnes en overnaturlig kraft eller autoritet, enten den er god eller ond eller kanskje begge deler, eller verdimessig nøytral, er det jo ikke noen sikre holdepunkter eller bevis for, og da kan en like godt avstå fra en slik tro qua anarkist, eller i organisatorisk sammenheng, eller ta et annet valg. På dette punktet er altså ikke Thomas anarkistisk. Det bærer bare galt avsted om vi tror at overnaturlige krefter skal hjelpe oss i den kampen for det gode, - et mer frihetlig samfunn. Men det tror visst heller ikke Thomas, det er vi som må kjempe for det gode, sier han. Og da har vel troen hans på en Gud i praksis kanskje liten betydning, i anarkistisk politisk sammenheng. Han må gjerne få beholde den for oss, men noen anarkistisk tro er det ikke. Man kan godt tro på en gud og være anarkist, men dette bør som nevnt ikke blandes sammen. Anarkismen er en økonomisk-politisk retning, verdslig, og ikke religiøs.Og folk, qua anarkister, er ikke religiøse, om de qua privatpersoner kan være det. De fleste anarkister opp gjennom tidene har nok vært ateister også i livssyn, og vil nok fortsatt være det, men dette er altså langt fra noen nødvendig betingelse.

Men det er vel liten grunn til å stemme Kr.f ved valget, og det vil vel muligens heller ikke Thomas gå inn for, med sitt angrep på det han kaller "trad-kristne". Jeg er enig i at Venstre, Senterpartiet og Miljøpartiet de Grønne er det mest frihetlige valget ved Stortingsvalget 2001, men også her kan det være noen autoritære typer i enkelte fylker som bør boykottes. Hvilket parti blant disse man bør velge, kan dermed variere fra fylke til fylke. Spesielt statsfanatikeren Per Olaf Lundteigen fra Sp kan man godt unnvære på tinget. Han står oppført på Sp-listen for Buskerud. Denne listen bør derfor boikottes. Hierarki i den opprinnelig betydningen prestevelde er vi imot. Derfor kan vi også - i likhet med visesangeren Ole Paus, tidligere redaktør i anarkistavisen "Svarte Fane", styre oss over en runde til med presten Kjell Magne Bondevik som statsminister. Man bør finne noe mer frihetlig. Hvorfor ikke et kvinnelig mandat, som Marit Arnstad fra Sp? Vi trenger en som ikke legger seg flat for EU i alle saker, slik som Stoltenberg.

Lørdag 15. desember 2001 står Ole Paus, samfunnsrefseren, frem i Dagsavisen og sier han helt siden han var barn har trodd på gud: "- Jeg har alltid trodd på en mektig kraft bak det hele. Noe som setter hele skaperverket i et mer meningsfylt perspektiv..." og han tar igjen avstand fra Bondeviks prestevelde. Også individualanarkisten Christian Vennerød har erklært seg som kristen, med en delvis egen tolkning av evangeliet. AFIN har også noen flere kristne anarkister på medlemslistene, og noen buddhister. De er ikke mange, og selv om et helt overveldende flertall av anarkistene er ateister, så skal ingen forsøke seg på mobbing av de religiøse anarkistene. Dersom slikt oklarki, mot formodning, skulle utvikle seg, er det ikke de religiøse anarkistene som står i fare for eksklusjon, men tvert i mot oklarkistene, bare så det er sagt. Vi har et velfungerende anarkist-tribunal, og en anarkistisk ombudsmann for konfliktløsning, som har det siste ordet i slike saker.... At de som har slike åndelige tanker hermed også oppfordres til å revurdere sine oppfatninger, er en annen sak. Vi skal heller ikke glemme at "anarkismens far" i Norge, Arne Garborg, som startet den offisielt erklærte anarkistbevegelsen i Norge med diktet "Anarkistsong" i bladet "Fedraheimen" i 1986 (siden også kalt et anarkistorgan), er blitt karakterisert som en "religiøs fritenker".

På den annen side har det også vært noen dogmatiske, totalitære, teokratiske (hierarkiske i ordets opprinnelige mening) populister i Norge som har kalt seg selv "anarkister", pluss noen forvirrede med religiøse psykoser, som blant annet har ment at "jesus var den største anarkist", at det er "engler i anarkiet" (og har subjektivt sett dem selv, etter eget utsagn) noe anarkistene naturligvis har tatt sterkt avstand fra at har noe med anarkisme å gjøre, bare så det er sagt. Anarkister er ikke pluralist ekstremister, og AFIN kan ikke være galehus - det får andre deler av samfunnet ta seg av. Dette må naturligvis ikke misforstås dithen at psykiatrisk sykdom er noe hinder i seg selv for medlemsskap eller eksklusjonsgrunn. Men åpenbart psykotiske "systemer"eller dogmatiske åpenbaringer, som presenteres som "anarkisme", kan ikke godtas. Logikk, begreper, begreps-sammenhenger og konsistens, må være i orden, fritt for selvmotsigelser og sirkelbevis. Taxonomien må altså være i orden. Begrepene må dessuten ha klar kontakt med realiteter, være prinsipielt målbare, ikke metafysiske størrelser. Autoritært og frihetlig må ha en klar mening. Hypoteser må ikke være bombastiske, absolutte, ubetinget skråsikre, og de må være testbare, kunne etterprøves av andre.

Systemet må dessuten ikke være altomfattende og dermed totalitært. Blir hypoteser empirisk forkastet, må modellen endres. Både Marx og Rudolf Steiners, Hegels og Dybwad Brochmanns systemer holder f. eks ikke mål, i anarkistisk forstand. At noen enkeltstående ideer hos disse forfatterne kan inspirere til fruktbare testbare arbeidshypoteser, er en annen sak. Men at noen fremdeles har litt av barnetroen igjen, er jo bare litt rørende, og fullt akseptabelt - bare religionen ikke blandes inn i anarkistisk forskning og politikk som sådan. Ragnar Frisch, som etterhvert ble en frihetlig sosialist, var kristen og deltok i den lokale menigheten, men han blandet aldri dette opp i forskningen og vitenskapen. - Om noen blir psykisk syke, er det bare å ønske god bedring, og støtte opp, ikke slå hånda av dem. Men det er da naturlig at de tar lettere arbeid, eller "sykemelder seg helt" en stund, om det er det beste. Hva vedkommende selv mener må naturligvis tillegges betydelig vekt. Men vi sender ikke forvirrede personer som talsmenn på TV eller på kongresser. Å beskylde folk som man er uenige med som sinnsyke fordi en er uenig, er naturligvis autoritært og uholdbart, men når stadig bekreftet usammenhengene vrøvl blir presentert som frihetlig eller anarkisme, godtas heller ikke dette som talsmenn for anarkisme. Da må det sies fra kraftig at dette ikke holder, og naturligvis hvorfor logikken eller data i vid forstand er sviktende! Ellers er det usaklig. Er man uenig, men ikke klarer å finne huller i motstanderens resonnement, må man bar gi seg, for da har motstanderen sannsynligvis mer rett enn en selv! (Innlegg fra Peter slutt)

03.03.2002: Andreas Hompland har en interessant artikkel i Dagbladet, med overskrift hentet fra anarkisten Mikael Bakunins verk "GUD OG STATEN". - "Då Arbeiderpartiet overtok staten, følgde Kyrkja med på kjøpet. Ho fall på på plass som velferdsstatens ritualvesen, underlagt departementets tilsyn...Anarkisten Bakunin gjekk til angrep på det kjøvande tospannet av statens undertrykking og Guds stedfortredarar" Til debatten om oppløsning av statskirkeordningen konkluderer Hompland med a) at en fristilling fra staten vil føre til mange "Bondeviker", noen få humanister, og ingen "Gunnar Stålsether", dvs en utviking i fundamentalistisk retning for kirken, samt b) følgende for det da "fristilte" kristenfolk, uten statskirke:..."Vil dei vera frie og uavhengige, så skal dei faen spare meg vera det også. Dei skal ikkje få bruka min stat til å føra medlemsregister og kreva inn medlemskontigent. Dei får klara seg sjøl, også økonomisk. Som andre frivillige organisasjonar får dei driva vervekampanjar og strekka medlemstalet så langt dei vågar for å stille i køen for støtte til samfunnsnyttig arbeid - som del av det utvida kulturbegrepet." AFIN har alltid støttet dette synspunktet: "Skal kirken fristilles fra Staten - så skal det også fristilles økonomisk! Siden det er overveiende sannsynlig at en fristilt kirke går i mer fundamentalistisk retning, må den ikke ha sugerør i felleskassen. Fristilling uten sugerør er vel det beste - da vil trolig kirken raskt svinne hen som massebevegelse og humanismen-ateismen få framgang. Går ikke dette vil vi heller beholde en offentlig kirke, med flest mulig "Stålsether" og humanister og færrest mulig fundamentalister.

At anarkisten Hompland snakker om "min stat" skal en også ta ad notam. Anarkisten Malatesta advarte mot å bruke statsbegrepet i anarkistisk sammenheng i det hele tatt. Dette av den grunn at det kunne misforstås både i den ene og andre retningen, - hvis man f.eks. sa at anarkistene var "mot staten", fordi en da bl.a kunne tro vi var mot styring på landsbasis og samfunnet, noe som er feil.

Det riktige er å si at vi er mot signifikant statisme og plutarki. Er Staten = sentraladminstrasjonen, eller tolket som hele lands-samfunnet, - tilnærmet konføderalistisk organisert, dvs at innflytelsen fungerer mer nedenfra, fra folket og opp, en ovenifra - fra statsrådet og ned, så er Staten anarkistisk, og ikke signifikant autoritær. Siden det er litt slik i dag, eller mer presist sagt ca 53% anarki alt i alt i samfunnet, så er det ikke selvmotsigende når Hompland snakker om "sin Stat". Snarere tvert i mot - Staten - det er også OSS ANARKISTER, - inkludert meg! Og det bør den bli i stadig større grad, dvs for anarkistene som en likestilt del av folket, i motsetning til øvrigheten, som bør bli mindre og mindre og få mindre og mindre å si, til fordel for stadig mer reelt folkestyre - demokrati og anarki.

Det gjelder om å holde tungen rett i munnen når det gjelder de økonomiske og politisk/adminstrative begrepene, og ikke rote det til som i Orwellsk "1984" "nytale". Det sentrale skillet går mellom føderalisme kontra sentralisme, om innflytelsen går mer nedenfra og opp - enn ovenifra og ned. Det siste er "staten" definert som et sosial-organisatorisk begrep i anarkistisk kritisk forstand, det førstnevnte er anarki. Det var på dette punktet den Første Internasjonale delte seg i Bakunins fløy og Marxistene, og siden har dette vært et hovedspørsmål i politikk og økonomi. Det er ikke ryddet særlig godt opp i stats, byråkrati, og regjeringsbegrepene i tradisjonell politologi og samfunnsøkonomi fra det forrige århundre, altså 1900-99. Et forsøk på opprydding er gjort i den anarkistiske systemteorien, se "The Economical Political Map" på AIIS-hjemmesiden. (Red. merk.)

Nationen 23.04.2002 spør på lederplass: "Hva i all verden skal vi egentlig med en stat? Et merkelig spørsmål, selvfølgelig, men like fullt: Er vi i ferd med å nærme oss et punkt hvor staten som institusjon ikke lenger har noen funksjon? Det kan nesten se slik ut. Det offentliges oppgaver blir vannet ut, nær sagt fra dag til dag, og fortsetter utviklingen vil vi faktisk i overskuelig framtid komme til et punkt hvor bare en håndfull oppgaver knyttet til indre og ytre sikkerhet, samt lovgivning, utøvende myndighet og kontrollvirksomhet er statens eneste oppgaver. (Dvs en miminalstat i betydningen minst mulig sentral eller konføderal/føderal administrasjon og forvaltning., red. merk.) Spørsmålet er også aktuelt i forbindelse med iveren etter å sørge for at staten kvitter seg med eierandeler i større bedrifter. Argumentene er velkjente: Det er ikke statens oppgave å drive næringsvirksomhet. Mener næringslivets forståsegpåere. Men hvorfor ikke?

Vi er i og for seg enig i at staten ikke bør være en tung aktør i næringslivet. (Topptung?, red merk.) Men samtidig er det liten tvil om at statens engasjement i større konserner, som for eksempel Hydro, har bidratt til å holde disse bedriftene på norske hender.(Jepp, og det er bra - for her skal det dreie seg om å forvalte samfunnets felles og egne natur-ressurser som vannkraft etc. til folkets beste, ikke til profitt for noen få plutarker! red. merk.) Det har vært og er fortsatt svært viktig. (I dette er anarkistene stort sett enige, vi er da heller ikke prinsipielt uenige i konføderalt/sentralt eierskap om dette er det beste for folket, i motsetning til øvrigheten). Norge er et u-land når det gjelder industri og skapende næringsliv, og det er neppe å ta for hardt i å hevde at mye av dette er myndighetenes ansvar. (Tja, alle over 18 er jo myndige i dette landet?.) Hvis det vesle vi har av industrivirksomhet forsvinner ut av landet, blir forholdene håpløse. (Tja, det kan jo være at hovedkontorene pluss noe produksjon kan ligge i Norge og resten av fabrikasjonen stort sett legges i utlandet?) Forskningsmiljøene vil tørke inn og investorene vil vende blikket i andre retninger. Norge er et svært lite land som ikke uten videre har et innenlandsk miljø som fungerer på egen hånd. I en verden hvor de tunge selskapene tenker globalisering, trenger vi en sterk offentlig tilstedeværelse for å sørge for at dette landet skal bli noe annet enn en ren råvareleverandør. Til det trenger vi mer enn noen gang en sterk og aktiv stat (ikke i betydningen sentralistisk, autoritær, topptung, og byråkratisk organisasjon forhåpentligvis, men føderalistisk, betydelig flatt organisert sentralforvaltning; red merk.).

En melding fra Statistisk Sentralbyrå sist uke ble forbigått i stillhet i de fleste aviser. Det betyr ikke at den var uviktig, men iblant kommer viktige nyheter som forteller oss noe om samfunnet vårt i skyggen av såkalte hendelsesnyheter. Meldingen gjaldt det norske folks holdning til u-hjelp og nødhjelp, og tallene er svært gledelige: Nærmere ni av ti norske borgere er tilhengere av statlige (les: av felleskassens skattepenger) pengeoverføringer til nødstedte andre steder på kloden. Det er et klart signal om at vi fortsatt har evne til å tenke på annet enn vår egen lommebok. Det bør politikere som gjerne leter etter salderingsposter når et trangt statsbudsjett skal sys sammen, merke seg. "Vi slutter oss delvis til Senterpartifolkene i Nationen i denne sammehengen. De er stort sett mer progressive enn de som sitter på tinget, red. merk., se forøvrig neste innlegg om "Nei til EøS, etc.

Som nevnt, det sentrale skillet går mellom føderalisme kontra sentralisme, om innflytelsen går mer nedenfra og opp - enn ovenifra og ned. Det sistnevnte er staten definert som et sosial-organisatorisk begrep i anarkistisk kritisk forstand, det førstnevnte er anarki. Anarkiet kan godt ha et stort konføderalt/sentralt offentlig organ, bare det ikke er topptungt, byråkratisk, statlig organisert, dvs organisert betydelig ovenfra og ned. Staten i betydningen signifikant vertikalt og byråkratisk organisert og øvrighetsorientert sentraladministrasjon bør bort, i størst mulig grad. Hvor mye som bør ordnes konføderalt/sentralt er i seg selv ikke et prinsippspørsmål under anarkismen, men på linje med valget av størrelsen på offentlig kontra privat sektor generelt, dvs. et spørsmål om effektivitet og rettferdighet, små lønns og rangsforskjeller, samt oppfyllelsen av de andre anarkistprinsippene, sett under ett - graden av sosialisme og autonomi, graden av anarki vs autoritærgraden.

"ETTERLYSNINGEN: Hvor er venstresida? Mens folket flokket seg om Ari og Märtha og politikerne i Vardø la ned sine verv, gikk venstresidas toppolitikere på bar..." skriver Stein Aabø i Dagbladet 26.05.2002: Etterlysningen fant sted på Politisk bar tidligere denne uka. Politisk bar er et uformelt politisk debattforum i regi av "fritenkeren" Erling Fossen og kretsen rundt ham. Aabø fortsetter med: "Debattene legges til den hippe, urbane kafé Gabler i Oslo, et steinkast fra Akersgata, men et hav fra Stortinget. Thorbjørn Jagland har tidligere vært emne for intellektuell debatt her. Mandag var han aktør og innleder sammen med SVs øystein Djupedal. Jeg er litt usikker på om den tørste, samfunnsengasjerte, lett anarkistiske eliten som deltok, fikk slokt sin politiske tørst, om de ble tørstere eller om de bare rapte av det hele. Men det er egentlig ikke så farlig. Det viktigste er at noen reiser grunnleggende spørsmål ved svakhetene i vårt politiske system et annet sted enn i Stortinget og i tv-studioene. Erling Fossen tvinger politikerne på bar, hvor de ifølge Rune Gerhardsen burde vært langt oftere." "Denne bohemeriske venstremarxistiske sofaradikalismen er ikke anarkistisk i det hele tatt, hverken lett eller tyngre," sier L. Blom fra AFIN:

"Vi skal ha oss frabedt å bli slått i hardtkorn med venstre-marxister som prater omtrent samme språk som Herbert Marcuse og Rosa Luxembourg. Disse er jo ikke så autoritære som marxist- leninister, men heller ikke noe i nærheten av å være anarkister. Det blir helt feil å kalle alt som ikke er leninister og revisjonister i den sosialistiske leir for mer eller mindre anarkistisk. Riktignok har Fossen & Co tidligere gitt uttrykk for at de vil ha mer "direkte demokrati" på linje med Rosa L. og en del råds-kommunister, etc, men det samme sier også Carl I. Hagen og Frp. Adolf Hitler var også en type som gjorde bruk av folkeavstemninger, i hvertfall 3 ganger. Når en taler om direkte demokrati må man dermed skille klart mellom en autoritær variant, og en frihetlig.

Når anarkistene snakker om direkte demokrati, så menes reelt demokrati, styring av folket, ved folket og for folket - deltakerdemokrati. Her må avstemninger, folkeavstemninger, streiker og andre direkte aksjoner, som er kostnadskrevende og heller ikke alltid av seg selv rettferdige, dermed underkastes bl.a. kravet om effektivitet og samtidig rettferdighet. Normalt kan en ved å analysere og utrede hva som er i det fattigste og mest avmektige befolkningsflertallets interesser, - hvor fri, saklig kritikk får slippe til i en åpen saksbehandling og dialog som tas hensyn til på en behørig måte, belyse hvilket alternativ som er det beste ut fra effektivitet og rettferdighet m.v, og når dette er kartlagt, da er det ofte ikke nødvendig å votere, bare se å få iverksatt den optimale løsningen så fort som mulig. Bare sjeldnere skal det være nødvendig å votere, og da skal det prinsipielt kun dreie seg om reelt frihetlige valgalternativer, dvs forslag som i hovedsak tilfredstiller anarkistiske prinsipper og lover, enten det dreier som direkte folkeavstemninger eller voteringer i relevante folkevalgte, mandaterte, delegerte råd og organer. Folkebladet har tidligere diskutert dette prinsipielt, søk på 'direkte demokrati' i filen for "A decade of international anarchism" fb/IJ@ 1984-1994 via "links" nederst på denne web-siden.

I en del tilfeller, som i EU-saken, og en del andre saker, bl.a lokalt, er det naturlig med direkte folkeavstemninger, men også relevant folke-delegert, mandatert, demokrati med kjapp tilbakekalling eller avsetting av delegater og mandaterte som ikke leverer, er et anarkistisk element blant mange. Antakelig er det optimalt med langt flere folkeavstemninger i viktige saker enn i dag, både landsomfattende og lokale, men dette må ikke ta helt overhånd heller. Kropotkin hadde f.eks en anarkistisk kritikk av referendum, og Proudhon av politisk demokrati, dvs begge deler kan anta autoritære, psevdo-demokratiske former, som må motvirkes i et anarki, som betyr reelt demokrati, helst av høyere grad. Poenget er at alt såkalt demokrati, både uravstemnings og annet kan, meget vel kan utarte til flertalls- og/eller mindretallsdiktatur respektive det rene pøbelvelde, oklarki. Vetorett, ulike former for flertallsvedtak eller alminnelig konsensus kan oppnås både med autoritære og frihetlige metoder og gi autoritære respektive frihetlige resultater. Dermed er det grader av demokrati, fra psevdodemokrati til reelt demokrati = anarki, og så grader av dette igjen fra 50% til 100% anarki. Direkte demokrati i form av folkeavstemninger, referendum, er i seg selv ikke et eget anarkistisk prinsipp, men kan i en del tilfeller utledes av de øvrige prinsippene. Samvirke, kooperasjon, er en annen form for direkte demokrati som heller ikke er et eget anarkistisk prinsipp, men ofte kan utledes som en brukbar praktisk applikasjon av disse. Utvekster i byråkratisk retning, som f.eks Christian Vennerød påpekte i OBOS for en del år siden, og nå (juni 2002) at COOP's topp-direktører framstår som plutarker med skyhøye lønninger på flere millioner i året, viser imidlertid at dette i seg selv ikke alltid behøver å fungere effektivt og rettferdig m.v. Desentralisme er et annen viktig prinsipp. Forsiktighet med alkohol og null toleranse mot narkotika, er også utledet av disse prinsippene. Dermed er det å gå på bar og diskutere politikk ikke det riktigste man kan gjøre. Dersom all politikk skulle foregå på barer skulle det bli "nydelig" her til lands.

Råds-marxisme, rådskommunisme og denne marxistiske formen for direkte demokrati, hvor alle skal utrede og bestemme alt like mye i alle saker, innebærer tilnærmet følgende: At selv viktige saker knapt kan utredes og behandles mer enn f.eks ca 5 minutter av hver person og på dette lave nivået av flere millioner mennesker, hvorav 1-2 av minuttene brukes til votering. Dette blir naturligvis hverken effektivt eller rettferdig, og blir en parodi på demokrati. Muligheten for at "bakeren skal lære smeden å smi" er dessuten legio. Bedre blir det heller ikke om et autoritært parti eller en klikk "griser" som "Animal Farm"-aktig er mer "like enn andre" klarer å tilrane seg makten i slike fora, og herske diktatorisk på den ene eller andre måten. Selv om dette er satt litt på spissen, indikerere det at marxistisk direkte demokrati, typisk " workers' council communism" ( = Sovjet Union, sovjet betyr arbeiderråd) enten i Anton Pannekoeks,Rosa Luxembourgs, Leon Trotskis eller marxist-leninistiske varianter, i beste fall er semilibertært og psevdodemokratisk, i verste fall autoritært eller ultra-autoritært, og praktisk talt aldri reelt demokrati (= anarki). Her har vi nok Fossen og den noe forfyllede "eliten" hans i et nøtteskall. (At liberalistiske varianter, som f.eks ender med "fri" dop og bordeller (les: i praksis mer slavekontrakter), eller fascistoide folkeavstemninger med rasistisk og patriarkalsk utfall ikke er noe bedre, skulle også være åpenbart for de fleste.)

Fossen og kretsen hans tilhører venstresidens marxistiske "elite" bredt definert, og Stein Aabø spør "hvor er venstresida"? Svaret er at den iallefall ligger utenfor den anarkistiske kvadranten på det økonomisk-politiske kartet, og ikke innenfor denne. Dermed er også formuleringen den "lett anarkistiske eliten" feilaktig om Fossen & Co og resten av "eliten på venstresida". Uttrykket "anarkistisk elite" er dessuten nokså selvmotsigende. Elite er vel "erke" i en eller annen form, som f.eks. erkebiskop i motseting til de som ikke tilhører denne eliten, og anarki er "uten erke". Dermed blir det "erke uten erke", og det er selvmotsigende. Vi avslutter dette innlegget med å se på følgende blamerende uttalelser av Fossen og en kritikk av SSBs, NHOs og BIs "analyser" av verdiskapningen i by kontra land."

Erling Fossen, urbanist: Flytt til byen: På spørsmålet om det bør bo folk i distriktene, er svaret nei. "Fossen er dermed sentralist på sin hals og ikke anarkist, som innebærer desentralisering," sier L. Blom. Fossen hevder følgende: "La meg argumentere for det ved hjelp av en målsetting om full sysselsetting. Målet om full sysselsetting er kanskje det viktigste makromålet for politikkutøvelse i Norge. Hvordan kan man enklest innfri dette målet? Flytt alle til byene. Nylig tok Statistisk Sentralbyrå for seg BNP og brøt det ned på fylkesnivå. Osloregionen bidro helt klart mest med en verdiskapning pr. innbygger som var nesten dobbelt så høy som neste fylke, ikke overraskende Rogaland. Dette skyldes bl.a at produksjonen i Oslo er så kapitalintensiv. De som bidro minst til verdiskapningen var de fire nordligste fylkene som har store innslag av primærnæringer."

L. Blom: "Dette er jo noe noe misvisende om "verdiskapning": Den såkalte verdiskapningen måles her f.eks med det FN-baserte nasjonalproduktet til faktorpris, dvs som summen av lønns og kapitalkostnader pluss profitt. Er lønningene, kapitalkostnadene og profitten høy, er også den såkalte "verdiskapningen" dermed høy uansett hvordan pengene er tjent. Byråkrati, fallskjermer, monopolprofitt og kostnadsdrivende udugelighet og sløsing, fremstår dermed også som samfunnsmessig "verdiskapning", såsant det på en eller annen måte, kriminelt eller ikke, flyter penger nok inn til å dekke kostnadene og profitten. Hvitvaskes f.eks store penger fra kriminell virksomhet gjennom en restaurant i Oslo, blir det registrert som stor verdiskapning.

Går vi på den annen side inn på nasjonalproduktet beregnet ved såkalte markedspriser, et lignende og også et vanlig mål for verdiskapning etter FN-standarden i dag, dvs faktorinntekten tillagt indirekte skatter og fratrukket subsider, så er det riktignok en sammenheng mellom priser og forbrukernes marginale nytte eller behovstilfredstillelse (preferanser), i privat sektor ved fritt forbrukervalg og informasjon m.v. Men det er ikke noen direkte slik sammenheng i offentlig sektor, og det er heller ikke medregnet miljøfaktorer. Det er vel prinsipielt den reelle pengeverdien av total behovstilfredstillelse, dvs totalnyttene, ikke de marginale, knyttet til ulike næringers produkter, som egentlig skal være utgangspunktet, når den samfunnsmessige lønnsomhet, verdiskapningen, skal kartlegges. Vi skal se på et eksempel som illustrerer poenget.

Markedsprisen på vann per slurk, ved å tappe mer fra kranen, er som kjent null. Man drikker seg da helt utørst, dvs til grensenytten, nytten av den siste slurken, er lik prisen, som her er lik null. Prisen på en ekstra slurk vann er lik null, og å drikke seg utørst teller da null i et nasjonalprodukt til markedspris. Dermed er det ikke slik at totalnytten av dette er null. Får man ikke vann eller tilsvarende væske, dør man ganske enkelt relativt raskt. Prisen på livet er meget høy. Dermed er verdiskapningen i produksjonen og leveransene av vann meget høy, selv om markedprisen ved å tappe en ekstra liter fra kranen er lik null. På den annen side er diamanter svært kostbare, har en høy pris pr kilo. Men en kan leve utmerket uten å ha en eneste diamant. Det sier seg da selv at å måle verdiskapningen i en næring eller i et område med nasjonalproduktet til markedspris pr enhet kan bære helt feil avsted, og gi et meget misvisende resultat. Skal vi velge absolutt mellom enten vann eller diamanter til forbruk, kommer vann først. Må man velge totalt enten vann eller diamanter, velger man naturligvis vann. Totalnytten av vann er mye større enn totalnytten av diamanter, selv om forbruksprisen på vann er ca null og diamanter har skyhøy pris. Vann er viktigst, har størst nytte, behovstilfredstillelse og bidrag til verdiskapningen, selv om markedsprisen er null, og selv om prisen på diamanter er skyhøy er behovstilfredestillelsen, totalnytten, for forbrukeren ikke så stor som for vann.

Tilsvarende som for vann gjelder i større eller mindre grad alle nødvendighetsvarer. De har tilnærmet null eller relativt lav pris pr enhet som oftest, men stor totalnytte og behovstilfredstillelse når en kjøper og forbruker optimalt. Luksusvarer er unødvendige og har så lav behovstilfredstillelse at en utmerket godt kan klare seg uten og leve vel, uten slike - selv om prisen er høy. At man likevel kan unne seg litt luksus, rokker ikke ved dette faktum. Behovstilfredstillelsen, nytten, står da ganske i direkte forhold til prisen for luksusprodukter, mens nytten altså er mye større enn prisen x mengden for nødvendighetsvarer og tjenester. Skal vi drøfte om et område eller næring bidrar mye eller lite til verdiskapningen må vi altså se på bidraget til totalnytten, den totale behovstilfredstillelsen, og ikke markedsprisene, som under visse forutsetninger, som fritt forbrukervalg, god informasjon og rasjonelle innkjøp avspeiler de marginale nyttene, behovstilfredstillelsen av siste forbrukte enhet, og ikke nytten av hele forbruket av varen eller tjenesten. Siden marginalnytten først er høy og etterhvert faller sterkt for økt forbruk av nødvendighetsvarer når man nærmer seg metningspunktet, blir konsumentoverskuddet, den totale behovstilfredstillelsen mye større enn markedspris x kvantum for slike produkter, mens totalnytten av luksusforbruk blir mye mer likt prisen ganger mengden. Siden primærnæringer i hovedsak ligger i distriktene, og dreier seg mye om nødvendighetsvarer, får vi en stor feilkilde ved å bruke markedspris som vurderingsgrunnlag for verdiskapningen for by kontra land. Men det er også flere feilkilder og feller å gå i ved slike undersøkelser, og SSB og professor ved Handelshøyskolen BI og utredningsdirektør i NHO, Tor Hersoug og seniorøkonom Einar Jakobsen plumper uti med begge beina..

Tendensielt vil dermed næringer og områder som lager nødvendighetsprodukter bli undervurdert med hensyn til deres bidrag til verdiskapningen, og de som lager luksus og lite nødvendige ting blir overvurdert. Alt dette dreier seg om output eller sluttlevering, det som har direkte betydning for tilfredsstillelse av menneskelig behov, eller realinvestering, for senere bruk.

En annen feil er at man teller input som output, sluttlevering. Offentlig byråkrati, som registreres som "offentlig forbruk" på linje med helsetjenester, er input ikke output, dvs reell sluttlevering som skaper behovstilfredstillelse hos forbrukeren. Byråkratiet er ikke direkte nyttig for forbrukerne, man blir ikke gladere av om det blir mer byråkrati i og for seg. Men det registreres som verdiskapning i nasjonalproduktet målt etter dagens FN standard.

I byene er det mye profitabel varehandel og restaurantvirksomhet, konsulentvirksomhet og byråkrati i privat og offentlig sektor i vid forstand, dvs styring, distribusjon og forbruk, men ofte ikke så mye produksjon i mer grunnleggende forstand, dvs varer og tjenester for sluttlevering til personlig forbruk og realinvestering, eventuelt eksportoverskudd. Det er oljen, gassen, vannkraft, fiske, landbruk, boliger og industri, pluss kanskje hårklipp, helsetjenester etc. vi egentlig lever i og av, og som dermed er egentlig verdiskapning, ikke byråkratiet i vid forstand, kriminelle inkludert, og andre mer eller mindre unødvendige eller nødvendige onder som det egentlig bør være minst mulig av, som f.eks. pendling. Det er forskjell på pendling og ferieturer. Det siste er direkte en glede, nyttig i den forstand, output, det andre en plage, som vi vil ha minst mulig av i og for seg, et input. All denne transporten telles i dag inn i nasjonalproduktet som sluttlevering, selv om bare feriereisene er dette. Dette problemet gjelder flere produkter. En må ikke forveksle sluttlevering, output til forbruker og investering, med input, når en skal drøfte bidrag til verdiskapningen. Pendling og andre forvekslinger av input med reelt output i verdiskapnings-sammenheng, er mest knyttet til byene og sentrale strøk. Dermed overvurderes verdiskapningen i sentrale strøk og i byene i forhold til rurale strøk og i kyst- og land-distriktene også på denne måten.

Altså: I byene og sentrale strøk er det mye byråkrati i privat og offentlig sektor, som tar seg godt betalt, generelt mye på input-siden og forbruk, og relativt lite på outputsiden av godeproduksjon for sluttlevering. Dermed ser det ut som det er høy verdiskapning her slik nasjonalproduktet måles etter FN-standard i dag. Virkeligheten angående verdiskapningen er noe annerledes.

I virkeligheten er det mye profitt og systemkostnader i vid forstand som hoper seg opp i byene, og dette er ikke verdiskapning i en reell samfunnsøkonomisk nytte-kostnadsanalyse. Derfor er Statistisk Sentralbyrås (og Professor ved Handelshøyskolen BI og utredningsdirektør i NHO, Tor Hersoug og seniorøkonom Einar Jakobsens) regnestykke om verdiskapning mye feil. Statistisk sentralbyrå forveksler i hovedsak verdiskapning med "det som det blir penger av". Det er ikke alltid "det som det blir penger av" er verdiskapning. Røkke, Rimi-Hagen, finansfyrster som driver pengeflytting, hvitvasking av mafiapenger, - byråkrati bredt definert, inputaktiviteter og ikke output, er delvis feilaktig regnet som store "verdiskapere" i SSB's regnskap.

Når land-distriktenes befolkning mer eller mindre plyndres og går på slavekontrakter i stadig større grad ser det ut som om verdiskapningen er stadig stigende i byene. Dette er imidlertid delvis en illusjon. "Likviderer" vi distriktene og "slavene" der som klasse, og alle flytter til byene og driver pengeflytting, handel, kjeltringstreker og byråkrati med hverandre, så vil en fort finne ut hva som skaper verdiene. Det er nok i kyst- og land-distriktene og i Nordsjøen - ikke byene - verdiskapningen i hovedsak foregår. Dette er satt litt på spissen her, men regnestykkene fra SSB (og Professor ved Handelshøyskolen BI og utredningsdirektør i NHO, Tor Hersoug og seniorøkonom Einar Jakobsen) er nok vesentlig misvisende. Dette er ganske sikkert.

I tidsseriedata med marginale endringer i nasjonalproduktet regnet med faste priser, vil (selvfølgelig) prisøkninger på grunn av økte kostnader og profitt ikke slå nevneverdig ut på samfunnsmessige lønnsomhetsbetraktninger. Man kan da under visse forutsetninger grovt sett bruke endringer eller forskjeller i nasjonalproduktet regnet i faste priser over tid som uttrykk for nytte eller velferdsendringer, altså forskjeller i verdiskapningen. Ved en tverrsnittsundersøkelse mellom ulike bransjer, næringer og regioner, dvs i en gitt periode, som er antydet over, vil imidlertid profitt og systemkostnader, samt forveksling av input og output samt totalnytte vs marginalnytte, bredt definert, slå ut som en del av "verdiskapningen". Dermed blir en slik sammenlignende analyse av "verdiskapningen" i by og land basert på bidragene til FN-standard nasjonalprodukt slik dette beregnes i dag, vesentlig feilaktig.

"Situasjonen ligner den på Holbergs tid, da alle pakket opp pistolene sine i det de forlot byen. I Politikken skriver Aristoteles også om hvordan det bare er dyr og guder som kan bo utenfor byen, ikke mennesker..." fortsetter Fossen. "å definere byboere som herrefolk og distriktene som "untermensch" på denne måten har ikke noe med anarkisme å gjøre. å kalle denne marxistiske bohem-gjengen til Fossen for "lett anarkistisk" er en fornærmelse mot alle anarkister. Vi sier NEI TAKK til disse medlemmene som Dagbladet ufrivillig pådytter oss. Fossen er uønsket hos oss, om han ikke skifter profil vesentlig i reelt frihetlig retning. Men da får han også kutte ut å gå på bar og drive bohemerisk sofaradikalisme, og gjøre noe seriøst i stedet. Vi er dugelig lei av at marxister og andre autoritære og psevdofrihetlige, blir kalt eller kaller seg anarkistiske o.l. for å fremstå med et slags frihetlig alibi for autoritær humbug, samtidig som man da også drar anarkismen ned i sølen." sier L. Blom. Anarkist-tribunalet APT/IAT sier til Folkebladet at det er på sin plass med en ørliten Brunt Kort advarsel til Stein Aabø og Dagbladet i denne sammenheng.

I juli 2002 har noen "forskere", professor ved Handelshøyskolen BI og utredningsdirektør i NHO, Tor Hersoug og seniorøkonom Einar Jakobsen, presentert noen lignende resultater som SSBs undersøkelser om "verdiskapningen" i by kontra land. Konklusjonen var feilaktig at byene subsidierer landet, og at det er i sentrale strøk verdiskapningen er størst, mens land-distriktene ikke skaper noe særlig verdier i forhold, og i stor grad "lever på" overføringer fra sentrale strøk. Dette er naturligvis helt feil. NHO og BI bedriver "øvrighetsøkonomi", ikke "folkeøkonomi" i denne sammenheng, akkurat som SSB gjorde tidligere. Dette er fusk og fanteri, og skyldes enten inkompetanse, eller bevisst fordreining, med sikte på enda større tapning fra distriktene til byråkratiet og øvrigheten i byene. Det er riktig at det foregår "overføringer" til distriktene, men bare av verdier som først er stjålet ved relative slavekontrakter i tilknytning til land- og kyst-distriktenes produksjon, samt i Nordsjøen. Det dreier seg altså om "juksemaker - pipelort - tar igjen og gir bort" fra øvrigheten i sentrale strøk, byråkratiet soper inn mye, og gir litt igjen av verdiskapningen man har stjålet tilbake via overføringer, på lignende måte som storbønder og godseiere herjet med husmennene i gamledager.

Dette som SSB og professor ved Handelshøyskolen BI og utredningsdirektør i NHO, Tor Hersoug og seniorøkonom Einar Jakobsen har bedrevet i denne sammenheng er så graverende at vi har kalt det forsknings-svindel. Dette er ikke noe bedre enn regnskapet til Enron. Det er hva Ragnar Frisch kalte det uopplyste pengeveldet, særlig viss SSBs og professor ved Handelshøyskolen BI og utredningsdirektør i NHO, Tor Hersoug og seniorøkonom Einar Jakobsens analyser skal danne grunnlag for praktisk politikk. Mer om det uopplyste pengevelde finner du ved å klikke på linkene nedenfor (red. merk)

IX.Nei til EøS, EURO og ATTAC, ja til konsesjonslovene, temporær innvandring og stabilisering av finansmarkedene; om manglende fødselskontroll, sultedød, globalisering og optimal folkemengde

Arnt Tellefsen: EøS-avtalen er blitt en byråkratisk hemsko for offentlig og privat sektor i Norge, og bør enten skiftes til et system med mange (over 200) bilaterale handelsavtaler som Den Sveitsiske Konføderasjon har med EU, eller i hvertfall praktiseres på en mer målstyrt - og ikke så regelstyrt - måte som Ap-statsrådet har stått for. EøS-avtalen er bare ett av en lang serie av soialdemokratiske feilslag med knefall for statismen og byråkratiske "løsninger", som startet med sentralistisk planøkonomi og statlige "hjørnestens-bedrifter" etter krigen 1940-45, og siden gjentatte forsøk på tilslutning til det overnasjonale EU- byråkratiet, som har blitt slått tilbake av folket. Sveits har vel alt i alt ikke noen dårligere adgang til EUs indre marked enn Norge. Det må også kunne gå an å bruke vetoretten for å stoppe noe av dette overdådige regelbyråkratiet. EU-byråkratiet kveler ikke bare frie initiativer, et anarkistisk grunnprinsipp, i Norge, men også i EU. Vi bør støtte kravet fra enkelte Nei til EU-partier og sosialøkonomen Fritz Holte om å få en kritisk utredning av EøS-spørsmålet i kommende stortingsperiode.

EUs arbeidsledighet og store uviklingsproblemer skyldes ikke minst mangelen på frie initiativer, det er ikke bare dårlig makroøkonomisk styring. EU-byråkratiet skaper flaskehalser, som gjør at den (u)-"naturlige" arbeidsløshetsraten, dvs punktet hvor inflasjonen (pristigningen) tar av ved økt etterspørsel i løpende kroneverdi, blir høy. Dermed får man ikke bukt med arbeidsledigheten ved vanlig makroøkonomisk etterspørsels-styring. For en galopperende inflasjon kan man jo heller ikke ha. Styringen blir forøvrig enda mer byråkratisk og firkantet når man går over til felles myntsystem, EURO, fra 2002. I praksis har man jo hatt byråkratiske bindinger mellom valutakursene i et par år allerede, men uten mulighet til byråkratisk toppstyring, siden man ikke har hatt en sentralbestemt seddelpresse. Selv svenskene og danskene (og britene) har skjønt at valutakursen er et nødvendig virkemiddel for å kunne justere terms of trade til forskjellige innenlandske konjunkturer, lønns- og produktivitetsutvikling, og offentlig service/skattenivå, uten å få problemer med handelsbalansen. Å gi fra seg dette virkemidlet, som f.eks. finnene har gjort, vil bety større arbeidsledighet og mindre handlefrihet. Til tross for høykonjunkturen har da heller ikke finnene fått bukt med arbeidsledigheten, den ligger fremdeles mellom 5% og 10%. Den lille gevinsten ved å slippe usikkerheten ved valutakursspekulasjoner innen EURO-området, og besparelsen ved å slippe å veksle, veier ikke på langt nær opp for det realøkonomiske tapet ved økt arbeidsledighet på grunn forskjeller og ulik utvikling i landene. Etter fremveksten av elektroniske betalingstransaksjoner, er forøvrig kostnadene ved veksling og handel med verdipapirer på vei nedover mot null. Dette skulle tilsi at det var lønnsomt med flere valutaer, ikke færre. At noen tar seg overpris på vekslegebyrer betyr ikke at det kostnadsmessig er dyrt. Å legge skatt på slike transaksjoner, virker ikke særlig lurt.

Det er tre store valutaområder: Euro, dollar og yen. Og en skal ikke binde seg for nær opp til noen av disse, men følge sin egen kurs av hensyn til innenlandsk utvikling og handelsbalansen. En skal heller ikke glemme at Sverige er en stor handelspartner for Norge, en må ikke la den norske valutakursen ta helt av i forhold til den svenske, ellers blir grensehandelen et virkelig alvorlig importproblem. En fri valutakurs-tilpasning trengs for å justere konkurransevnen overfor utlandet til utviklingen i det innelandske næringslivet. Skal man ha et bedre velferdssamfunn enn EU, og dermed også høyere skatter og kostnader enn i EU, må man også justere nivået på valutakursen litt nedover for å styrke konkurranseevnen og handelsbalansen. Det er stort sett tøv når Høyres Jan Petersen antyder at en må ha et gjennomsnittlig europeisk skattenivå av hensyn til konkurranseevnen. Er det ingen skikkelige sosialøkonomer igjen i Høyre etter at Kåre Willoch gikk ut i pensjonistenes rekker? Per Kristian Foss er en glad amatør på økonomi, men faglig tung og kompetent er han ikke.

Heller ikke SV-eren Fritz Holte har rett når han mener velferdsamfunnet ikke kan opprettholdes uten at økonomien lukkes mer eller mindre. Også her spiller bl.a. valutkursjusteringer og avbyråkratisering inn. Han må ha jobbet forlenge i importreguleringenes høyborg på Norges Landbrukshøgskole, til å ha beholdt gangsynet. SV har f.eks aldri tatt noe skikkelig oppgjør med DDR-økonomien og Berlinmuren. Ikke å undres over at ideologene der drømmer om murer rundt økonomien her i landet. Fri og bevare oss. Det samme gjelder ATTACs krav om Tobin-skatt, - typisk sosialdemokratisk marxologi. En annen sak er at vi ikke bør selge ut for mange finansinstitusjoner og storbedrifter for mer eller mindre nytrykte EURO-er fra EU-byråkratiet. Et filialisert næringsliv er vi ikke tjent med. Snarere tvert i mot, hovedkontorer for flere internasjonale foretak bør ligge her til lands. Det må følgelig slås ring om konsesjonslovene. Våre felles naturherligheter og ressurser må naturligvis ikke komme på fremmede hender.

Det går ikke an å la andre land, som f.eks trykker opp ferske penger, få kjøpe opp norske naturressurser og andre realverdier, for bl.a å spekulere i inflasjonsgevinster. Dette må det settes en stopper for. Det er de store valutaenes (US dollar, Euro og Yen) strategi å blåse dem opp, legge seg opp gjeld i egen valuta ved store handelsunderskudd, og siden devaluere og betale tilbake med dårligere penger. Vi må ikke gå på den limpinnen igjen. Det er i det hele tatt nødvendig å regulere, balansere, kapitalmarkedene. I tillegg til markedsmakt-problemet med kunstig "sterk"-dollar, yen og euro policy av typen nevnt over, er det problemer med panikk-handel, boble-økonomi, og "moralsk" hasardspill, der en satser på at myndighetene vil redde feilinvesteringer. Det må altså være offentlige reguleringer av finans- og kapitalmarkedene, for å få til langsiktige, riktige realinvesteringer i tilstrekkelig omfang. Men økonomiske murer som Holte går inn for, og Tobin-skatt, som ATTAC vil ha, vil bare føre til enda mindre effektiv investerings-styring. Det som trengs er en mer indre- og kompetanse-orientert regulering, ikke ytre nasjonale "murer" og/eller Tobin-avgift.

I stedet for store finansinvesteringer i dollar, euro og yen, bør det bl.a satses på import av moderne utstyr til realinvesteringer i Norge og temporær arbeidskraftimport til utbygging av landet og nye bedrifter i privat og offentlig sektor. Bare på den måten kan vi sikre velferden når eldrebølgen setter inn for fullt. Det er viktig å merke seg at arbeidskraft-importen må være temporær. Norge er fra naturens side et karrig, kaldt og tungdrevet land i en utkant av verden, når vi ser bort fra olje og gass-ressursene, og har derfor i lengre perspektiv en relativt lav optimal befolknings-størrelse. Etter hvert som oljen og gassen tar slutt, må derfor importert arbeidskraft vende tilbake til der de kom fra, eller andre land som er underbefolket. Noe annet betyr å dømme fremtidige norske generasjoner til fattigdom, og det er det motsatte av en bærekraftig utvikling. En bærekraftig utvikling er en utvikling som tilfredstiller dagens behov uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter til å tilfredstille sine behov. Partiet Venstre er uklare på dette punktet, når de snakker om økt import av arbeidskraft. Vi må få dem til å skjønne at importen må være temporær. Dette betyr at denne arbeidskraften skal ha frie, men tidsbegrensede, kontrakter. De skal ha samme rettigheter som den øvrige arbidskraften, ikke slavekontrakter, så lenge de er her. Kontraktene kan være kortsiktige - eller langsiktige - alt ettersom hva slags oppdrag det dreier seg om, men kontrakter utover en fem til ti års varighet bør unngås.

Et eksempel er å la arbeidsløse EU anleggsarbeidere bo på hotellskip utenfor Moss og Fredrikstad og la dem bygge firefelts motorveien på E6 til Sverige, og dessuten importere alt utstyret som trengs til byggingen. Da vil arbeidsstyrken øke like mye som sysselsettingen, ringvirkningene blir minimale, og det blir ikke press i økonomien. Etterpå kan de flytte videre til Vestlandet, og bygge forurensningsfrie gasskraftverk. Og så videre...

Oljeinntekter er ikke annerledes enn andre eksportinntekter, og er for landet sett under ett, uinteressante annet enn som dette. Eksporten kan brukes til å finansiere import, eller bidra til å legge seg opp fordringer på utlandet, i den grad de ikke brukes opp fullstendig. De skiller seg ikke fra andre eksportinntekter bortsett fra de kommer fra hulrom under sjøbunnen, som etterhvert går tomme for oljen. For ikke å være urettferdige overfor fremtidige generasjoner, har dette medført at vi vil spare mer enn vi ellers ville gjort. Dessuten vil vi spare for å ta unna for eldrebølgen. Det hadde vi vel gjort uten oljen også. Det interessante er i og for seg ikke oljeinntektene, men sparingen generelt for landet. Denne bør være slik at den gir størst mulig utbytte, i samfunnsmessig forstand.

Landets, dvs samfunnets, totale sparing består av summen av nettofinansinvestering overfor utlandet pluss nettorealinvestering (i privat og offentlig sektor dvs. kun innenlands. Hvis man er imperialist kan en hypotetisk snakke om "utenlandske" realinvesteringer, dvs i kolonier og lydriker, men da er de ikke reelt utenlandske, fordi kolonier o.l. jo hører med til eget imperium. "Utenlandske" realinvesteringer kan hypotetisk oppfattes slik av bedrifter, men dette gjelder ikke for hele samfunn. For hele samfunn blir det bare skjøter, aksjer og likvide midler o.l., dvs finansinvesterings-aspektet ved investeringen i utlandet, som er interessant. I realiteten er det nemlig der arbeidsplassene ligger, at verdiene konkret blir skapt. Man følger derfor realitets eller domicil (hjemsteds) prinsippet, som det også kalles, i samfunnsregnskapet. Dette følges både i anarkistisk og en del andre økonomiske teorier). Det ene interessante spareaspektet er altså nettofinansinvesteringen, som altså er overfor utlandet, og dette må prinsipielt ikke blandes sammen med det offentliges samlede nettofinansinvestering, dvs vis-a-vis utlandet og privat sektor innenlands. Oppgjør til privat sektor kan f.eks i prinsippet gjøres ved nytrykte sedler, for å dekke et eventuelt underskudd, så "oljepengene" er jo ganske uinteressante i denne sammenheng. Omvendt kan man skaffe seg et overskudd ved nettobeskatning, dvs trekke inn mer i skatter, avgifter og provenyer en det som det offentlige alt i alt anvender selv eller fordeler videre til andre. Det andre interessante spareaspektet er ikke dette, men nettorealinvesteringer innenlands, dvs i privat og/eller offentlig sektor. Bare sånn kan samfunnet spare, dvs legge seg opp fordringer i utenlandske verdipapirer, og/eller realinvestere hjemme.

Nettofinansinvesteringen er landets eksportoverskudd pluss netto finansinntekter (herunder tillagt stønader) vis-a-vis omverdenen sett under ett. Dette er elementært bokholderi. Oljeinntektene kommer inn i eksportoverskuddet på linje med inntekter fra fiske- og papireksport, og oljefondets avkastning kommer inn i nettofinansinntektene, som andre verdipapir-inntekter/utgifter vis-a-vis utlandet. Det er ikke noe spesielt med oljepengene i det hele tatt, de inngår på samme måte som andre eksportinntekter og fordringer på utlandet. Avhengig av konjunkturer i inn og utland, og mulighetene for økonomisk vekst og verdiskapning, skal fordelingen av sparingen på nettofinansinvestering og realinvestering (offentlig og privat) avgjøres slik at det gir samfunnsmessig mest verdiskapning, dvs samfunnsøkonomisk lønnsomhet. En må da kunne skifte strategi med forholdene, ikke bare låse seg til store nettofinansinvesteringer. Noen ganger kan det lønne seg å realinvestere mer. Dette kan bl.a gjøres ved å redusere eksportoverskuddet fra oljeeksporten, og importere mer til utstyr og annet i privat og offentlig sektor.

Sparingens størrelse totalt må avpasses etter forbruket og inntekt i langsiktig perspektiv, og blir bestemt slik:

Sparing = realinntekt (= nettonasjonalprodukt) + nettofinansinntekter - konsum = nettorealinvestering + nettofinansinvestering.

23.01.2002 har Dagens næringsliv en oppsummerings-artikkel ved redaktøren som vil ha anarkistisk debatt og styring, Stein B. Hauglid: Hit med penga! Børsdirektøren vil ha oljepengene hjem. Eldrebølgen vil være over oss nesten før vi aner det, og da må vi stå rustet med annen industri, mener han. Er det en god ide? Denne oppfordingen til debatt er nok myntet på større kanoner enn meg. Folkene på IIFOR med sine matematiske og EDB-IKT modeller kan nok si mer fornuftig enn meg her, men de er jo mest opptatt med Argentina for øyeblikket. Men det skader ikke å si litt. For det første. Hauglids innlegg bør leses av alle som kan noe om dette, til ettertanke og innspill. Det er også mange andre interessante spørsmål der. For det andre: Ny-merkantilismen til Victor Normann NHH og Torgeir Reve på BI, som ensidig vil satse på eksportnæringer er noe stort sprøyt. Skal vi automatisere og nyinvestere i større grad enn før, bl.a for å frigjøre arbeidskraft til omsorgsyrker i vid forstand, pga av eldrebølgen, så skal det skje der hvor det er samfunnsøkonomisk mest lønnsomt i både privat og offentlig sektor, uansett næring. Det er ikke sikkert det er mest å hente i industrien heller. Det kan være noe å hente f.eks ved å gå over til selvbetjening på polet, bl.a. Og man må hele tiden tenke realøkonomi og hindre byråkratiske flaskehalser i den økonomiske sirkulasjon, og ikke henge seg opp i symbol-, pekuniær- og fiksjons-økonomi.

Frp som vil bruke oljefondet til skattelette og økt forbruk nå, er helt ute å kjøre. Landets sparing og sparerate totalt må nå opp for å ta av for eldrebølgen siden. Vitsen er naturligvis å få opp arbeidsproduktiviteten så vi kan få til mer volum og kvalitet pr sysselsatt, så det blir noe å dele på. Arbeidsledighetsproblemet forsvinner nok nesten "av seg selv" under eldrebølgen. Det er produktiviteten det kommer til å stå på. Pluss det som er spart opp i utlandet, nettofinanskapitalen, som vi kan tære noe på. Men den skal jo også generasjonene etter eldrebølgen ha en bit av, i hvertfall det som er oljerelatert. Sparing er som kjent nettofinansinvestering pluss nettorealinvestering. Fordelingen som i sum gir størst realavkastning (dvs nominell avkastning korrigert for inflasjon) på noe sikt, må vel økonomisk sett være det riktige. Det kan godt tenkes at dette i den nåværende lavkonjunktur innebærer å la oljefondet stå og vokse som normalt, og ellers føre en mer ekspansiv politikk som begunstiger realinvesteringer (innenlands), og demper konsumet relativt tilsvarende, samtidig som man holder seg til nær full sysselsetting, og eventuelt sper på med temporær arbeidskraftinnvandring som antydet over, om man synes realinvesteringene bør økes ytterligere. Hvilken mix av renter, valutakurs, kreditter, offentlige inntekter og utgifter, etc som er den beste for å oppnå disse målene, er vel mer et økonomisk-teknisk enn politisk spørsmål, som jeg ikke vil gå inn på her. Målet og hovedstørrelsene må imidlertid være klare:

Praktisk talt sikkert gjelder den anarkistiske økonomiske loven for sysselsettingen: (C+I+A-B)/ap = N, hvor N helst skal være lik N(full) inklusive temporær innvandring, og hvor i løpende, nominell, verdi C = konsum, I = nettorealinvestering, A = eksport, B = import, a = arbeidsproduktivitet, p = prisnivå, og N er sysselsetting. Dvs (*) I = Nap - C - A + B. Skal vi få ryddet plass til økt I i tilstrekkelig grad for å få opp a for å ta av for eldrebølgen, må vi ta hensyn til (*) , i det N kan økes til N(full) i prinsippet. Er eksportoverskuddet A-B tilnærmet gitt fordi vi nå ikke vil ta av oljefonds-sparingen (tilnærmet nettofinansinvestering), og p og a er f.eks bestemt av en 2-3 % inflasjon og 1-2% produktivitetsøkning, så har vi igjen å øke N mot full sysselsetting og eventuelt spe på med temporær arbeidskraftimport, som antydet over, og redusere C, om vi skal få opp I tilstrekkelig i forhold til det vi ønsker i inneværende periode. øker p utover det ventede, må en dessuten ta høyde for ekstra "luft i kalkylene". Det er jo ikke bare pengebeløpet anvendt til realinvestering som er interessant, men hva man får kjøpt inn for beløpet, og om det gir uttelling i form av økt arbeidsproduktivitet. Koker I-beløpet bort i inflasjon eller feilinvesteringer eller vankunnig bruk av utstyret, blir uttellingen i a ikke det det skulle. Det er altså mange skjær i sjøen her. Noe av det mest fornuftige er kanskje å satse på utstyr og opplæring som effektiviserer helse og omsorgssektoren,dvs øker produktiviteten, så slipper en å overføre så mye av N dit.

Jeg vil bare si at finansministeren Foss gjennom sine innlegg i avisene i den senere tid, pluss opptatthet med skattemessige snurrepiperier, dokumenterer at han er ganske inkompetent. Alt snakket om å "normalisere" skattenivå etc til EU, er bare tøv og atter tøv. Så lenge vi fritt kan sette renter til ulike formål forskjellig, sette valutakurs som vi vil, offentlige utgifter og inntekter som vi vil, direkte tiltak når og hvor vi vil, skolere hvem som helst nær sagt til hva som helst, ut fra ulike ønsker og forutsetninger, og til og med trykke ferske penger så mye vi vil, om det trengs, så kan vi f.eks gjøre som Sveits, kutte byråkratiet og få arbeidsledigheten ned i 0,7%. Vi kan gjøre akkurat som vi vil, innenfor økonomiens basale lover, bl.a (*). Se forøvrig "A short note on the general theory og anarchist economics" via "links" på bunnen av denne websiden.

Det er ikke god realøkonomi i å følge den byråkratiske galskapen i EU. "Normaliserer" vi oss til EU blir det 8-10% arbeidsledighet. At Frp med Siv Jensen og Carl I. Hagen vil a) øke C "nå! mye !" og finansiere dette med A-B < 0, ( f.eks ta fra oljefondet) og kanskje redusert I, og ikke bare det, men også b) dermed skakk-kjøre realinvesteringene, bl.a over til nye restauranter og kjøpesentere etc, noe som følger med økt C, men c) ikke gir høy a og dermed de facto betyr å stjele fra fremtiden til både eldrebølgen og neste generasjon, som ikke har noe særlig olje å pumpe opp, - d) bare viser hva dette er for noe kortsiktig, uansvarlig, populistisk tjuvpakk. De vil stjele fra fremtidens rettferdige inntekter.

Om optimal-løsningen gir profitt eller ikke til plutarkiet er i og for seg ganske uinteressant. Om børsen får en nedtur, spiller heller egentlig ingen rolle, og heller ikke om industrikongen Røkke går konk og slottene hans blir hoteller, dersom folket alt i alt får en høy inntekt, og en passe del av dette alt i alt går til de riktige realinvesteringene i henhold til (*). Det er mange måter å få til realinvesteringer på, både offentlige og private. Oslo Børs behøver bare være en en liten klatt i den sammenheng. Jeg overlater til andre å foreta nøyere simuleringer over ønsket politikk og hovedstørrelsene basert på (*) med videre. Det holder vel med lommekalkulator til det grøvste.

Så gjelder det altså å fordele totalen av riktig I på privat og offentlig sektor og ulike næringer der det gir best uttelling, ikke profitt, men verdiskapning, dvs bidrag til nasjonalproduktet, korrigert for prisstigning (og miljø, og ellers riktig målt). Dette skulle da gi størst økning i a over tid, om jeg ikke tar mye feil. Så enkelt er det i fugleperspektiv, men i praksis er det jo en del detaljer som skal klaffe for å implementere det optimale. Håper IIFOR folka kan bruke modellene sine til å se nærmer på saken, men jeg kan jo ikke love noe på vegne av andre som jeg ikke har spurt. Men ellers er jo både SSB, ECON, NøI og Finansdepartet samt Norges Bank i stand til å foreta forholdsvis brukbare simuleringer, så det skulle ikke være vanskelig å få noen nøyere svar og konsistente gjetninger, i form av ulike scenarier. Dette må da være noe for Dagens Næringsliv, Finansavisen, økonomiredaksjonen i Aftenposten, økonomijournalistene i Dagbladet og VG, Nationen, Dagsavisen og resten av media å ta fatt i. Men først må man bli enig om de store linjene og størrelsene nevnt over i (*), dernest disaggregere på sektorer og næringer, og så drøfte veien til målene, plan vs marked, virkemidlene nevnt over, reguleringer, bedrifts-styringsformer, kutt i byråkrat og byråkratikostnader, nye institusjoner, full sysselsetting, temporær arbeidskraftimport, etc. Vi må ihvertfall ha et relativt klart begrep om hvor vi vil, de store linjene, realistisk i samsvar med de basale økonomiske lovene, ellers går det naturligvis den veien høna sparker. Innenfor disse rammebetingelsene kan vi til gjengjeld i prinsippet få til hva som helst vi måtte ønske.

Et lite poeng til (*). Realinntekten, dvs nettonasjonalproduktet, skal i prinsippet måle produksjonen for offentlig sektor på samme måte som for privat, dvs via output. Men i praksis måles den ved input, så nettoproduktet tilsvarer lønnskostnadene. Dermed blir produktiviteten der som regel feilanslått i praksis.Bl.a har man anslått denne ved å bruke lønnsglidningen som mål, men dette kan jo bære galt avsted i det mer byråkrati kan registreres som økt produktivitet. I resonnementet over har jeg imidlertid tenkt prinsipielt, som om offentlig sektor ble målt på samme måte som privat, og at nasjonalproduktet i det hele tatt er prinsipielt korrekt målt som uttrykk for verdiskapningen, samt dessuten medregnet miljøendringer. De tallene som en finner i SSBs Statistiske årbok etc. er dermed noe misvisende i forhold til poengene nevnt over. At statistikken er feil, kan imidlertid ikke være noen hindring for å tenke prinsipielt riktig. Det må vi alle gjøre i den økonomisk politiske debatten, ellers sporer den av. Men det er ikke sikkert at SSBs tall blir størst mulig når vi gjør ting på den riktige måten. økonomisk riktig politikk er følgelig ikke alltid det samme som økonomisk statistikk skulle tilsi, slik som ting måles i dag.

Forøvrig, når det gjelder spørsmålet om optimal befolkningsstørrelse, så er det ikke snakk om et enkelt bestemt tall, men om en aktuell størrelsesorden. Men dette må tas alvorlig. Den viktigste kilden til fattigdom, slaveri, sult og nød for folket i et land er hverken kapitalistisk utbytting, eller statlig represjon i vanligste forstand, men manglende fødselskontroll. Det sistnevnte kan oppfattes som en spesiell form for statisme, som er knyttet til religiøs og kulturell fundamentalisme, hvor motstand mot prevensjon og "free rider" forestillinger om at mange barn er en slags pensjonsforsikring, danner grunnlaget. Denne formen for statisme vil deretter, når næringsgrunnlaget svikter i forhold til overbefolkningen, slå ut i ekstreme real-inntektsforskjeller, altså en særegen form for kapitalisme, med ekstrem fattigdom, mangel på matvarer og sultedød. Der hvor folk formerer seg ved et tilnærmet uhemmet sexliv uten prevensjon, er det sultedøden som setter grensen for befolkningens størrelse. Da blir ikke innbyggertallet i landet optimalt. Uhjelpen burde derfor i det vesentlige gå til prevensjonog tiltak for fødselskontroll mer generelt. Fundamentalistiske kulturer og religioner som går i mot barnebegrensning må motarbeides med alle ikke-autoritære midler. Denne særegne formen for statisme og den etterfølgende ekstreme dødbringende kapitalisme, må bekjempes. Dette har svært lite med globalisering av næringlivet og multinasjonale selskaper å gjøre. Å legge skylden på fattigdommen og sultedøden på "USA-imperialismen" og vestlige demokratiers overnasjonale kapitalisme, er en farlig vrangforestilling som fjerner blikket fra den egentlige årsaken.

Marxistene, som tror at "antiglobalisering", "antiimperialisme" og "antikapitalisme" vil løse befolkningsvekst-problemet og de tilhørende fattigdoms- og sultproblemene, er helt på viddene. Å gi mer penger til de fattigste vil jo ikke løse problemene - de kan ikke spise penger. Det er ikke nasjonalproduktene, men matproduksjonen som bestemmmer befolkningens størrelse. En nedgang i nasjonalproduktet ved lavkonjunktur, vil som regel ikke influere særlig på matproduksjonen. Matproduksjonen er sterkt avhengig av tørke, flom, frost, vind, jorderosjon, ørkendannelse, insekt og soppangrep og andre skadedyr, samt forurensning, ikke nasjonalproduktets størrelse. Det er alstå ikke den generelle inntekten som avgjør matproduksjonen. Om vi produserer mindre av PC-er og mobiltelefoner, går ikke matproduksjonen opp.

Det trengs i virkeligheten langt færre til å produsere maten i verden enn man har i dag, dersom man setter inn moderne maskiner. Men går ikke matproduksjonen opp, kan ikke de som i dag sulter bli mette. For noen mer mat - får andre mindre. Og matproduksjonen kan ikke økes særlig sånn uten videre. Kloden er begrenset. Hugges eller svis mer skog av, og legges under plogen, blir det store miljøproblemer, lokalt, regionalt og globalt. Nøkkelen til velstand er dermed fødselskontroll. Alt annet er illusjoner. All uhjelp som ikke kobles sammen med fødselsbegrensinger er feilslått. Det er også fullstendig feilaktig å tro at om den ca halve milliarden relativt rike i de vestlige land spiser seg litt mindre mette, så vil dette løse fattigdomsproblemen i den delen av verden hvor folketallet holdes nede av sultedøden.

Det blir kanskje temporært noen flere som overlever, men befolkningen øker bare like mye, slik at antallet som sulter og til slutt dør av sult, blir som før eller flere. Dermed er man like langt hva sultproblemet angår, eller enda verre stillt. Matproduksjonen de siste 50-årene har økt så mye at over 2 milliarder flere holder seg godt i live. Til tross for dette er det like mange eller flere som sulter og dør av sult, feil- og underernæring i dag enn før.

FN har nylig anslått at ca 100 millioner barn årlig dør av underernæring og sykdom som det finnes enkel behandling for. Tidligere er det anslått at ca 50 millioner mennesker dør av sult hvert år. Dette tallet er kanskje litt høyt i forhold til dagens situasjon. Andre kilder hevder at antall dødsfalll på grunn av sult og sultrelaterte sykdommer er ca 40 000 pr dag. Dette tilsvarer 11,6 millioner pr år. Uansett er dette et stort tall. Ved å vaksinere barn mot sykdommer vil færre dø av det, men da vil de stort sett sulte ihjel i stedet. Matproduksjonen kan nemlig ikke økes i samme takt som før, uten å ødelegge miljøet på kloden fullstendig. Derfor vil flere måtte sulte ihjel, siden fødselstallene ikke synker. Overføres mer penger til de fattige, uten at matproduksjonen øker, vil bare matprisene på den aktuelle maten stige, og de som da blir relativt fattigst vil sulte ihjel akkurat som før.

Av de 10-50 millioner som årlig sulter ihjel, kan bare en liten del, trolig gjennomsnittlig under 1 million pr år, tilbakeføres til statlig represjon av typen sultkatastrofe som del i folkemord og lignende, og vanlig overnasjonal og nasjonal kapitalisme, utbytting på kapitalistiske eide arbeidsplasser. Det er nemlig sjelden lønna er så lav at en sulter ihjel av den, selv om det enkelte steder er rene slavekontrakter. Slavedriverne er som regel ikke interessert i at slavene sulter ihjel. Et unntak var Hitler, som drev slaveriet som utryddelsesleire. Dette er imidlertid vanligvis ikke politikken til kapitalistiske multinasjonale selskaper. En får derfor ikke bukt med fattigdommen om en får slutt på multinasjonale "globaliserte", "imperialistiske", foretak. Høyere utdanning vil heller ikke øke matproduksjonen, med mindre det fører til økt produksjon av mat.

Dette er naturligvis ikke noe forsvar for multinasjonale selskaper og slavekontrakter. Det som understrekes er at bedre kontrakter, utdanning etc. i og for seg ikke vil øke matproduksjonen. Dermed kan det heller ikke løse sultproblemet. Det betyr bare at de sultende vil dø med mobiltelefon ved siden seg og merkevare-klær på kroppen, men uten mere mat en før, fordi matprisene vil gå opp, så de nye lønningene ikke dekker mer mat enn før, og de relativt fattigste fremdeles vil sulte ihjel. Eller kanskje de får råd til å kjøpe seg en pistol og dør av krig i stedet, i kampen om den tilnærmet samme matmengden.

Resten, som dør av sult, altså over 49 millioner mennesker (eller ca 10 millioner med det lave anslaget) årlig, kan således tilskrives overbefolkningen og den spesielle type kulturelle statisme, fordommer, fundamentalistiske og andre hindringer mot fødselskontroll, som er årsaken til overbefolkningen, og den spesielle form for "kapitalisme", store inntektsforskjeller og katastrofalt lav real-inntekt, som denne overbefolkningen medfører for de svakest stillte i de relativt overbefolkede områdene. Dette skjer i hovedsak på landsbygda, i tørkeområder, og andre steder hvor overbefolkningen er sterkest i forhold til naturgrunnlaget. Det skjer ikke minst i områder med mye primitiv natural-økonomi.

Dette er den fryktelige logikk vi står overfor. Man kan bli deprimert og fortvilet over denne erkjennelsen, men den er likevel dessverre helt sann. Man kan gjøre som Jens Bjørneboe, drikke seg bohemerisk vekk fra problemet og til slutt gjøre selvmord. Da blir det jo mat nok til 1 annen, den enes død er den annens brød, gitt konstant matproduksjon. Men det er jo ikke noen rettferdig løsning at folk i de landene som har kontroll og barnebegrensing skal ta livet av seg for folk i de landene som ikke har kontroll, og lar befolkningen i hovedsak begrenses av sult og sultrelaterte sykdommer. Det vil heller ikke løse problemet fordi det er dynamisk.

Noen kaller denne analysen for "Neo-Malthusianisme" med en viss forakt, men selv om Malthus i sin tid, og på kort sikt, tok feil, så er klodens begrensning i dag så mye mer påtrengende, det finnes f.eks ikke noen store underbefolkede områder, slik Amerika i sin tid var, lenger, slik at analysen i dag er mye mer relevant.

Vi er ikke Malthusianere. Vi kan bli kalt det, tøyse med det litt, men det er feilaktig. Malthus bommet på arealproduktivitetsutviklingen. Han tippet bl.a lineær vekst i matproduksjonen, mot eksponentiell befolkningsvekst. Det gjør ikke vi. Vi bygger på realistiske befolkningsteorier og en realistisk vurdering av produktivitetsutviklingen i matproduksjonen. Hvis man avfeier disse analysene med at det smaker av Malthus, er en virkelig ute å kjøre. Det smaker av arroganse og "jorden er flat" tankegang. Husk den ble rund etterhvert selv om byråkrater og dogmatikere holdt på sitt en lang stund. Jeg har forlengst lest FNs og andre byråkraters analyser på feltet. De er full av svakheter. Disse har vi, anarkistene i AIUF tatt hensyn til, og rettet opp i våre beregninger. FNs rapporter er bl.a preget av at de er skrevet for u-landsdiktatorer som skal selge mat til vesten, støttet av IMF og Verdensbanken, for å bli styrtrike, og konsekvensen blir å sulte egen befolkning. Derfor krever man slutt på matsubsidier og mindre produksjon av mat i vesten, for å øke eksporten. Arealene til eksport-produksjon tas fra de fattige. Det er FN, u-landsdiktaturene og IMF-Verdensbankens katastrofale politikk for verdens fattigste i et nøtteskall. Investeringer i matproduksjon kan være ok, når økoligiske hensyn og en bærekraftig utvikling er tatt hensyn til. Men å redusere matproduksjonen i de rike land, så totalproduksjonen blir svekket, kan ikke være noen god ide. økt matproduksjon må først og femst gå til u-land med sultproblemer som innfører streng fødsels-kontroll. Ellers går vinningen opp i spinningen.

Nå er det på tide å våkne opp. Gro Harlem Brundtlands vaksinasjonsprogrammer i FN-regi er bare en form for seigpining av de fattige. Som å pisse i buksa for å holde seg varm. I forhold til sultedøden, som altså i hovedsak skyldes fundamentalistisk og annen motstand mot fødselsregulering, blir økningen fra ca 1000 til 7000-8000 drepte av terrorister og ca 250 000 drepte årlig i trafikkulykker, for bagateller å regne. De vanligvis under en million mennesker (unntak er verdenskriger o.l. med store folkemord) som vanligvis dør av krig og statlig represjon blir også et lite tall. Det som er avgjørende er matproduksjonen i forhold til befolkningens størrelse i et dynamisk perspektiv. (Tallet 7000-8000 drepte av terrorisme var basert på de først anslagene fra 11. september 2001 i Amerika, og er siden justert ned til ca det halve. Red.merk.)

Det er direkte sammmenheng mellom verdens matvareproduksjon og hvor mange som overlever, og derigjennom hvor mange som må sulte ihjel. Dette gjelder helt uavhengig av hva vi vil eller ikke, og hvor mye som brukes til uhjelp. Hjelper vi gruppe B, blant de sultende, sulter gruppe C ihjel i stedet. Hjelper vi i stedet gruppe C, sulter B ihjel. Det er ikke nok matproduksjon til å hjelpe begge eller alle. Et eller annet sted "tyter" differansen mellom matproduksjon og matbehov ut og resulterer i fra ca 10-49 millioner sultedøde eller døde av sultrelaterte sykdomme pr år. Tallet er omtrentelig. Det er størrelsesordenen som teller, det angir dimensjonen på problemet, f.eks i forhold til terror- og trafikk-ofre.

Kloden er i ferd med å bli, eller er alt, sterkt overbefolket. Matproduksjonen, forutsatt et normalt godt kosthold med kjøtt, fisk, frukt, grønnsaker, og kornprodukter, kan ikke økes særlig mer. Det er idag ikke nok til alle, selv om man skulle dele mer jevnt på maten. I de landene som har noenlunde optimal befolknings-størrelse må det også være en liten overproduksjon av mat, i tilfelle uår. Man kan ikke legge seg på akkurat maksimal utnyttelse av produksjonen. Da vil et tilfeldig uår føre til sultedøden også i land med ca optimalt folketall. Kina, som har en ganske maksimal utnyttelse av matproduksjonen, f.eks er både rotter og hunder "god" mat der, opplever stadig sultkatastrofer i millionklassen, når matproduksjonen svikter som følge av feilproduksjon, uår, tørke eller flom etc. Det er derfor en farlig illusjon og tro at "det er nok av mat i verden" så bare man "fordelte den bedre", så ville alle få nok. Dette er verdens største løgn, som mange humanister og radikalere biter på. Dette er en farlig form for "idealistisk" fremmedgjøring. Overskudd av mat, og dermed kast, råtning eller uønsket opplagring av mat et år, kan neste år være redusert til et underskudd. Derfor er det nødvendig å ha en viss buffer. Noe svinn, spesielt på ferskvarer, må en dessuten alltid ta høyde for.

Litt kan vinnes på kort sikt dersom folk går over til kornkarbonader, soya og rotfrukter, etc., dvs ved å korte inn på næringskjeden, men en slik omlegging av produksjonen og kostholdet vil bare kunne gi en kortvarig demping av problemet. Overbefolkningen er et dynamisk problem. Kommer det noe mer mat inn i et overbefolket system som reguleres av fødseloverskudd, sultedød og sultrelaterte sykdommer, så vil dette fort spises opp, befolkningen øker litt, og problemet er det samme eller større ettter kort tid. Dessuten er store deler av landruksarealene bare egnet for kjøttproduksjon, og vil bli ødelagt om man satser på noe annet. Vi trenger også mye skog både som råstoff og av miljøhensyn.

Presset på ressursene blir dermed for hardt, jord-erosjonen tiltar, forurensningene akkumulerer seg, og sosio- og bio-økologien blir mer og mer ustabil. Produktivitetsutviklingen i landbruket har stort sett gått ut på å erstatte arbeidskraft med maskiner, mens arealproduktiviten, den biologiske produktiviteten, ikke har økt tilsvarende. Noe er riktignok vunnet ved bedre vanningsmetoder, nye artsvarianter, genmanipulering, bruk av sprøytemidler og kunstgjødsling, men medaljen har også sin bakside i form av økt forurensning, ustabile monokulturer etc. Går man over på økologisk dyrking, som mange ønsker, vil man trenge vesentlig større arealer for å oppnå samme produktmengde. Derfor er man inne på en farlig utvikling. Skal kloden gå over til økologisk dyrking må folkemengden ned med flere milliarder mennesker. Kravet om økologisk dyrking bare øker kravet til reduksjon av folkemengden og fødselskontroll. Folkebevegelser som f.eks FIVH, bygger på denne farlige illusjonen, og er derfor egentlig helt reaksjonære, så lenge de ikke ser mangel på fødselskontroll og overbefolkning som hovedproblemet.

Når det gjelder fiskoppdrett, så må en ta hensyn til at fiskeforet stort sett består av oppmalt havfisk, av mindreverdige matfisker. Forekomstene av populære fiskesorter, er allerede betydelig overfisket, og det varer ikke lenge før forfiskeartene er overfisket også. En kan derfor vanskelig redde matvareproduksjonen i verden ved en overgang til havbruk i stor stil. (Om man klarer å finne et annet brukbart for, som fortrinnsvis kan dyrkes ved havbruk det også, kan potensialet økes noe, men det er få tegn på noe slikt i dag.) Kloden kan kanskje teoretisk fø på 10-20 milliarder mennesker, men da må de vel leve på amøbemel, soyabiff og annet kunstig for, og farlig og sterkt forurenset mat, som vil skape sykdommer og tidlig død, og det kan umulig være meningen med livet - huffameg! Et slikt samfunn, hvor maten er jevnt fordelt, men ingen kan spise seg ordentlig mette, og uår fører til massiv sultedød, og maten er helsefarlig, vil være et sant helvete. Tendensen er der allerede i dag. Det ville bare bli verre med årene om en ikke griper ondet ved roten, problemet med overbefolkningen - befolkningseksplosjonen.

Det kan ikke være om og gjøre å presse inn flest mulig på kloden, men at det blir et antall som gjør at alle kan leve lenge og ha det bra, med god og naturlig mat, og en på alle måter frihetlig tilværelse: En optimal størrelsesorden på de enkelte lands - og derigjennom klodens - befolkningen! Dette må i hovedsak være det enkelte lands ansvar - altså å begrense folkemengden til det optimale. Men land som ønsker det, men ikke klarer det alene, må naturligvis få uhjelp til å klare det.

Ser vi bort fra olje og gass-inntektene, som er temporære, er trolig optimal folkemengde i Norge litt i underkant av innbyggertallet i dag. Det samme gjelder for verden som helhet, en halv millard mindre ville være mer optimalt. Da kunne alle ha et godt kosthold, og ingen behøvde å sulte. Man kan i dag ikke forvente noen ny grønn revolusjon i matproduksjonen. Til det er presset på naturgrunnlaget for stort. Derfor må folketallet på kloden ned! Gjøres ikke dette med fornuft, vil kriger, sykdommer og sultedøden regulere folketallet, det vil stige maksimalt og ikke bli optimalt, og livet blir et helvete for de fleste eller alle. Nå har sultedøden (10-50 millioner ihjelsultede m.v. i året) og en form for sosialdarwinisme regulert befolkningen på størstedelen av kloden i alle år, med tendensielt stadig flere sultende, absolutt, om ikke i prosent.

Nå må det settes inn virkemidler for å få stoppet befolkningsveksten, og få folkemengden i de fattigste landene ned, så matproduksjonen blir bærekraftig tilpasset til antall munner som skal mettes. En må ikke la seg stoppe av autoritære middelalderske kulturer, fundamentalistiske ideer mot barnebegrensning, som dersom de får herske uhemmet - fullstendig vil ødelegge for en humanistisk frihetlig utvikling, og kanskje sette hele menneskeheten tilbake til barbariet og autoritært kaos, vekslende former for monarki, oligarki, polyarki, plutarki og oklarki i kaotisk innbyrdes krig om maten over hele kloden. Terrorister som bin Laden med tre koner og over 40 barn, med krav på "Lebensraum" a la Hitler, er bare et symptom på hva som er i ferd med å utvikle seg. Nå må vi få en ende på barbariet:

Et vidtgående prevensjonsprogram i alle land som er overbefolket og har en høy fødselsrate, må settes i verk så raskt som mulig. Bare da kan befolkningseksplosjonen og sultedøden reduseres med en bærekraftig matvareproduksjon: En skikkelig "kapp snabelen" politikk, denne betegnelsen naturligvis humoristisk ment, og altså i billedlig og overført betydning. Å tro at markedet vil løse dette problemet, som Victor Norman har antydet i Dagens Næringsliv tidligere i år (2001), holder ikke. Dette må gjøres ved direkte tiltak/aksjon. Det er naturligvis ikke slik at det er absolutt bom for økt matvareproduksjon i verden, men det må snarest mulig innrettes en politikk for å få til en mykest mulig landing på sultkatastrofen, og få kloden over på en utvikling mot optimalt folketall.

En interessant diskusjon mellom P. Johansen fra IIFOR og AIUF og andre om dette temaet er publisert som kommentarer til Dagsavisens artikkel "Rik på krise", se http://www.dagsavisen.no/meninger/article427184.ece .

P.S. 20.12.2001. Utviklingen i Argentina viser med all tydelighet hva innføringen av EURO kan medføre av katastrofer i EU, hvor landene har vidt forskjellige forutsetninger og utviklingsnivå, og ulik utvikling og potensiale for produktivitet, etterspørsel og inflasjon. Felles valuta er en byråkratisk tvangstrøye som vil straffe seg bl.a i sløsing med arbeidskraften. Vi minner om at sysselsettingen blir bestemt (tilnærmet for prosentendringer, og eksakt for naturlige logaritmer) av følgende enkle formel:

(1) Prosentendringen i total nominell etterspørsel - inflasjon - prosentendring i arbeidsproduktiviteten = prosentendring i sysselsettingen.

Denne formelen kommer man ikke utenom. Den er nemlig gyldig uansett økonomisk-politisk system, dvs praktisk talt sikker og generell i forhold til alle økonomiske modeller; Keynesiansk, Monetaristisk, IS-LM, AD-AS, generell likevekt, herunder Walras, etc, etc. Alle disse er spesialtilfeller av denne "mor-modellen". Trekker man inn ulike mål for arbeidsstyrken finner man enkelt den tilsvarende arbeidsledigheten, som er arbeidsstyrken fratrukket sysselsettingen. Når man innfører en fast, felles valuta, for land med forskjellig utgangssituasjon og utvikling (-spotensiale), får man en byråkratisk skranke, som sannsynligvis vil medføre en klar stigning på sikt i den (u-)naturlige arbeidsløshetsraten.

Jeg vil bare minne om at i det relativt ubyråkratiske Sveits er denne raten ca 0,7 %, i Lichtenstein enda lavere, og i Norge foreløpig ikke verre enn 2-3 prosent. Ved å kvitte oss med byråkratiet kan vi komme ned på sveitsisk og lichtensteinsk nivå. Da må vi for all del ikke knytte oss til EUROen. Dette er å kaste gode penger etter dårlige. Det er realverdiene som teller, ikke finans-og symboløkonomien. Argentina's dogmatisk, byråkratiske monetaristiske pengepolitikk, har utviklet seg til et plutarkisk redselsregime. Det bare viser hvor galt det kan gå når "markedsteologien" brukes som kart for den økonomisk politiske kursen. Da er det bedre med "anarko-kommunale sysselsettingsmodeller", som du finner via "links" nederst på siden. AKSM bygger direkte på (1) over, og noen andre sentrale, generelle. praktisk talt sikre, økonomiske sammenhenger. Modellene har også gyldighet på landsplan, og for verden sett under ett, men i det sistnevnte tilfellet faller naturligvis eksportoverskuddet bort, da jorden økonomisk sett er en lukket økonomi. AKSM er en del av "The general theory of anarchist economics" nevnt over. Et kort innblikk i denne, inklusive AKSM, finner du som antydet via "links" nedenfor.

X. Mer om føderalisme, direkte demokrati og kommunalpolitikk. Stortinget skal være av folket, for folket, ikke av øvrigheten for øvrigheten. Kritikk av Ola Mæhle. Direkte demokrati - direkte lykke

Grete Monsen: Stortinget inklusive hørings og debatt apparatet, i sin nåværende form, er vi ikke fornøyd med. For det første kunne det godt vært lagt om i mer føderalistisk retning, bl.a. supplert med hyppigere folkeavstemninger og andre ordninger basert på direkte aksjon, med sikte på å utviske skillet mellom styrende og styrte. For det andre kunne det i større grad vært partier med både rangs- og inntektsutjevning - mindre statisme og kapitalisme samt mer autonomi og sosialisme på programmene, og det kunne vært færre klart autoritære partier og maktmennesker på tinget.

Dessuten kunne stortingets mandat vært mer innsnevret i forhold til kommunene og folket, og mer utvidet i forhold til øvrigheten i lønn og rang i privat og offentlig sektor. Overklassene i lønn og/eller rang må holdes strengere i ørene. Korrupsjonen i overklassene er på vei inn også i Norden, jevnfør f.eks millionæren Røkkes "kjøp" av båtsertifikat, og regjeringstoppen Mona Shalins kontosnusk i Sverige. Styringsretten til lederne må innskrenkes. Arbeidsmiljøloven må forbedres, og håndheves strengere. Dette trengs så lenge vi har et system hvor innbyggerne deles i øvrighet og folk, og vi ikke har nådd det anarkistiske ideal [100% anarkigrad], som jo ikke lar seg oppnå i en fei. Det anarkistiske ideal er 100% sosialistisk og 100% autonomt, og dette betyr minimale lønns- og rangsforskjeller, maksimal effektivitet og rettferdighet og fravær av plutarki, monarki, oligarki, oklarki, hierarki etc. Samtidig skal andre anarkistprinsipper, som IFA-prinsippene, Oslo-konvensjonen samt humanistiske prinsipper og menneskerettigheter, ses i sammenheng og tas hensyn til i størst mulig grad. Hvordan et slikt samfunn, nær 100% anarkistisk, kan organiseres i praksis kan være gjenstand for diskusjon. Man kan heller ikke utelukke flere frihetlige prinsipper å ta hensyn til i fremtiden.

Det er med konkrete planer for det anarkistiske ideal som med horisonten, at når man nærmer seg den, så dukker en ny opp, og enda mer skinnende - når fremtidens sosio-økonomiske og -økologiske teknologi og utdannelse i vid forstand skal tas hensyn til. Å diskutere og analysere dette er interessant, men en behøver ikke lange utredninger om det anarkistiske ideal for å fremme forbedringer av det nåværende samfunnsystemet i frihetlig, progressiv retning. Man må ta utgangspunkt i dagens situasjon, og foreslå endringer som bringer oss oppover på det økonomisk-politiske kartet. I små sprang, eller i større sprang. Små revolusjoner. Å tro at man kan komme i nærheten av det anarkistiske ideal, f.eks oppnå en anarkigrad på 80-100%, i hele landet, (for ikke å snakke om i hele verden) i en fei og en gang for alle, ved en kjempe-revolusjon og et kjempesprang på det økonomisk-politiske kartet fra det nåværende ca 53% anarkigrad ( i 2001, per 2008 ca 54%), er naivt og urealistisk og dermed uanarkistisk. Dette lar seg simpelten ikke gjøre, og forsøk på noe slikt vil bare ende i oklarki og kaos, rop på den sterke mann og brune systemer, med vekslende innslag av blått, grønt eller rødt, nedenfor 67% autoritærgrad på det økonomisk-politiske kartet. Man får ta det litt pø om pø.

At "all makt er samlet i denne sal", som det så malende kan uttrykkes om stortinget, er heldigvis langt fra tilfelle i dag, og er enda mindre relevant for fremtiden. Men det er bedre at en viss makt ligger i stortinget enn i statsrådet, for ikke å snakke om hos kongen som er regjering i henhold til grunnloven. Stortinget skal være av folket og for folket, ikke av øvrigheten og for øvrigheten. Dette betyr bl.a at ledersjiktet i privat og offentlig sektor, økonomisk og/eller politisk-administrativt helst ikke skal ha mandater på tinget. Alle er visst ikke enige om dette kravet. Ola Mæhle, grunder og næringslivsleder gikk ut i Dagens Næringsliv og ville nærmest omdanne stortinget til et fascistisk storråd - av øvrigheten for øvrigheten - men fikk så mye pepper i pressen at han måtte krype til korset. Etter å ha moderert seg en del dro han likevel følgende konklusjon: "En noe mer elitistisk innstilling kunne nok være på sin plass i enkelte sammenhenger i vårt ut i det absurde egalitære samfunn, men det skal jeg la ligge."

Det er altså ikke alle som liker at vi har anarki i landet. Men ca 53% anarki ( i 2001, per 2008 ca 54%) er langt fra et "ut i det absurde" egalitært samfunn. Nå må folket samle seg om kampen for mer anarki, ikke la anarkiets fiender, som Ole Mæhle og hans likesinnede, få råde grunnen med sine reaksjonære framstøt. I 2008 er Mæhle igjen ute med reaksjonære utspill, se Dagsavisens artikkel "Ola Mæle fra St. Tropez" på http://www.dagsavisen.no/meninger/article353459.ece , også med en kommentar fra anarkistene. I Dagbladets artikkel "Refser Jens fra Rivieraen" 05.06.2008 kommer Mæhle bl.a med følgende utspill, sitat: "Dagens Næringsliv ringte meg opp og spurte hva jeg synes om en meningsmåling som viste flertall for Høyre og Frp. Det synes jeg var flott, sa jeg. Så spurte de om jeg kunne tenke meg å støtte en slik regjering økonomisk, og da svarte jeg ja. Målet er at rike onkler fra næringslivet skal kunne gi like mye penger til de borgerlige som Ap får fra LO, rundt 10 millioner kroner. - Men Frp er du ikke redd for? - Jeg er helt sikker på at Frp, som representer et sted mellom en tredjedel og en fjerdedel av velgerne i Norge vil oppføre seg som et ansvarlig parti i posisjon. - Kunne du selv tenke deg å stemme på dem? - Jeg har vært venstremann i hele mitt unge voksne liv, og høyremann i hele mitt voksne liv. Det er en interessant utvikling, og jeg er ikke helt sikker på om Lars Sponheim selv husker hvor Venstre kommer fra, sier Mæle." Han understreker også at så lenge Lars Sponheim, Venstre, heller vil støtte et statsråd med Jens Stoltenberg enn en regjering med Frp "kommer han ikke til å få noen støtte fra meg. Slik er det bare". I Dagbladets artikkel "Heteslag, Mæle?" 06.06.2008 går Venstre-lederen knallhardt ut mot sin gamle partivenn Ola Mæle og mener St. Tropez-varmen må ha gitt kjendisinvestoren heteslag. " - Vi støtter ingen rødgrønn regjering, men vil ha anstendig borgerlig regjering som tenker langsiktig om blant annet miljø og som respekterer individet, sier Sponheim og legger til: - En borgerlig anstendig politikk har ingenting med Frp's vulgærpopulistiske politikk å gjøre. Mæles problemer er at han ikke ser forskjell på det, men i varmen i St. Tropez kan jeg forstå at det kan bli vanskelig å sortere på dette. - Når det gjelder hans uttalelser om Venstre og meg, kan jeg bare si at jeg har registrert at en ung og idealistisk medisinerstudent, som ville noe mer enn med bare lommeboka si i livet, har blitt Høyre-mann. Det er Mæles problem og ikke Venstres problem," sier Sponheim

Blant annet Senterpartiets leder, Odd Roger Enoksen, som åpent skryter av at han har bakgrunn som næringslivsleder, bør boikottes ved stortingsvalget i høst (2001). Dette kravet forsterkes av hans ekspressbehandling av pengestøtte til sin svogers "rock mot rus"-konsert (se VG lørdag 01.09.2001). Han står oppført på topp på Sp-listen for Nordland. Denne bør man altså sky som pesten.

Av folket - for folket betyr som nevnt at øvrigheten i rang og/eller inntekt bør holdes ute av tinget. Alle 19 av de 165 stortingsmandatene som har ledererfaring burde vært boikottet ut ved forrige stortingsvalg (jevnfør Aftenposten søndag 02.09. 2001). Alle med lederfaring i privat og offentlig sektor ved stortingsvalget 2001 bør boikottes, dvs lister hvor slike har muligheter til å komme inn på tinget.

Det kommunale selvstyret bør styrkes. Ikke ved å fjerne (konføderale) landsomfattende standardrettigheter, men ved å fordele mer av de offentlige midlene fra sentraladministrasjonen til kommunene, slik at det blir noe reelt å fordele på ulike velferdsgoder i kommunene (bl.a til kulturtiltak i vid forstand og til lokale ekstratilbud utover de landsomfattende minstestandarder for rettigheter som alle har krav på).

Dette vil kanskje også fordre økte skatter og avgifter totalt, men det private forbruket - materialismen i snever forstand - er allerede kommet så langt i Norge at vekst-takten sikkert kan dempes noe uten at det er noe særlig offer. Man kan også frigjøre en del midler ved å kutte i det politisk/administrative hierarkiet i kommunene og sentraladministrasjonen. Dessuten bør det blir mer lokale folkeavstemninger. Tradisjonelt har det jo vært folkeavstemninger om språk (nynorsk/riksmål) for skolen, og angående salg av alkoholholdige drikkevarer. Kravene om mer direkte demokrati etter EU-avstemningen i 1994 avfødde dessuten en rett til lokale folkeavstemninger om by/landkommune status.

Det er også åpnet opp for kommunale folkeavstemninger i mer kontroversielle enkeltsaker. F.eks rapporterer Aftenposten Aften fredag 31.08.2001 om folkeavstemning om Tangen brygge på Nesodden. Dette kunne imidlertid utvides til flere områder og mer generelle saker. En kunne f.eks lagt ut en to-tre helhetlige forslag til kommunebudsjetter til folkeavstemning. Så kunne folk selv avgjøre skatteøret og fordelingen av offentlige utgifter på ulike formål ved direkte demokrati. Det er også mulig å beregne et interpolert gjennomsnitts-budsjett, ut fra hvor stor oppsluning de ulike budsjett-forslagene fikk ved valget. En slik ordning må imidlertid vedtas i stortinget om det skal bli noe av. Derfor er dette kommunalpolitiske perspektivet også interessant for stortingsvalget. Også statsbudsjettet kunne legges ut til folkeavstemning på tilsvarende måte, men da ved landsomfattende avstemninger, slik som i EU-spørsmålet.

Forøvrig har jeg merket med at VG i januar 2002 vil avvikle kommunene som "statsfilialer" og styrke det lokale selvstyret, og dette er vel og bra, men da må man huske at det i ly av statsbyråkratiet i kommunene har grodd opp et forvokst og for høyt lønnet byråkrati, som må barberes, før det blir skikk på sakene. Lønninger og antall overordnede og daukjøtt i førstelinjetjenestene bør snarest ut på folkeavstemning som bl.a i Sveits, da dette dels formerer seg etter Parkinsons lov, dels er gjenstand for "trynefordeling" etter politisk makt og hestehandel mellom partiene i kommunestyrer og formannskap. Innføringen av "byregjering" i Oslo har sannsynligvis bare forsterket problemet. Anarkistene har aldri hatt overtro på lokalt byråkrati framfor sentralt. Begge deler er en uting, som bør minimaliseres. Man behøver kanskje ikke så mye byråkrati i det hele tatt, hvis man har gode økonomisk-politiske regnearkmodeller, e-mail, internett, fax, kraftige datamaskiner og en krok til hjemmekontor, utrustet for debatt, avstemninger og styring med oppfølging, og bruker litt tid på "on location" inspeksjoner og møter sånn av og til.

At statsrådet (jan. 2002) arbeider med forbedring av valgsystemene, muligheter for kumulering og strykning etc., er positivt. Men da må det bli bidrag i retning reelt folkestyre, ikke bare endringer som vil tjene de sittende makthaverere. å stryke autoritære typer, må det være anledning til, akkurat som det må være mulig å kumulere frihetlige. At dette åpner for motsatte aksjoner, er en annen sak. Men sånn er det demokratiske liv. Dette får en håpe kan reduseres ved fri, saklig , debatt, på arbeidsplassene, i hjemmene, i vennekretsenesten, og i det offentlige rom, inklusive media i vid forstand.

KOMMUNEPROTEST: Onsdag 22.05.2002 la Vardø kommune ned all politisk virksomhet med øyeblikkelig virkning. I går var halve byen ute og demonstrerte da kommunaldepartementet kom på besøk. - Vi er sindige og rolige mennesker som liker å jobbe for Vardø kommune. Vi er mennesker som bruker all vår tid og alle våre krefter på dette. Det de andre politikerne i kommunen sier til meg er at de begynner å bli trøtte. De begynner å bli slitne. Det er folk som sitter og gråter på ordførerens kontor, sier den nå avgåtte ordføreren i Vardø kommune, Rolf E. Mortensen. I går var han vert for statssekretær i Kommunal- og regionaldepartementet Morten Meyer. Ting er ikke helt som normalt i den forblåste kystbyen. Onsdag vedtok bystyret i Vardø kommune å nedlegge all politisk virksomhet i kommunen med øyeblikkelig virkning. Reaksjonene har ikke latt vente på seg. I går var altså statssekretæren på besøk, i dag kommer store deler av samferdselskomiteen på Stortinget til byen. I løpet av kort tid er Finnmarks eldste by satt på hodet.

Bystyrets vedtak kom som en reaksjon på at regjeringa 12. mai vedtok å legge ned Vardø flyplass fra 1. april 2003. Kommunepolitikerne følte ikke lenger at de kunne løse kommunens oppgaver på en forsvarlig måte. - Jeg vil understreke at vi ikke bare er en kommune som hyler og skriker om offentlige arbeidsplasser. Vi jobber knallhardt her for å skape noe selv. Men vi er avhengige av å få beholde elementer som flyplassen og Vardø Radio. Vi skal jo bygge opp et lokalsamfunn - flyplassen og radioen er viktige brikker i dette arbeidet. Slik åpnet Rolf E. Mortensen møtet med statssekretæren i går. Kommunepolitikerne i Vardø ønsker at kommunen skal bli satt under offentlig administrasjon. Det vil i så fall ikke være første gang. I årene mellom 1926 og 1936 var også kommunen under administrasjon, da de lokale politikerne nektet å kutte i sosial- og skolebudsjettet. Denne gangen stiller kommunepolitikerne i Vardø tre krav som må innfris før de gjenopptar den politiske virksomheten: 1. opprettholdelse av flyplassen; 2. opprettholdelse av lokalradioen.; 3. etablering av 50 offentlige arbeidsplasser to påfølgende regjeringer har lovet kommunen.

- Vi ønsker primært å få arbeidsro i omstillingsfasen kommunen er inne i. Vi slåss med ryggen mot veggen og må bruke tida vår til å kjempe for å beholde disse brikkene vi allerede har her, sier Mortensen. I går var over halvparten av byens 2600 innbyggere samlet til demonstrasjon i Vardø sentrum da statssekretæren ankom etter å ha vært på besøk på byens nedleggingstruede flyplass. - Det å gi høylytt uttrykk for sine synspunkter er en del av et levende demokrati, var den knappe kommentaren statssekretær Meyer kom med til vardøværingene. Så la han til at han har langt mer sans for den reaksjonsformen Vardøs befolkning har valgt enn den bystyret valgte i går, altså å nedlegge sine verv. Meyer nektet å anerkjenne onsdagens vedtak da han seinere møtte lederne for de politiske partiene som er representert i Vardøs bystyre. - Gårsdagens vedtak er et vedtak vi ikke kan forholde oss til. Jeg finner det nødvendig å påpeke at jeg her henvender meg til et folkevalgt organ og til en bystyrevalgt ordfører, sa Meyer. Dagfinn Sundsbø, Senterpartiets generalsekretær, uttrykker støtte til både saken og aksjonsformen lokalpolitikerne i Vardø har valgt. - Aksjonsformen har Vardø valgt selv. Virkningen av den er god, og dette bråket vil vise seg nyttig for oss alle. Det å legge ned sine verv er imidlertid ulovlig, og en meget dramatisk sak. Men dramatisk er også en god beskrivelse av situasjonen til Vardø kommune, sier han. Sundsbø mener Vardøopprøret forteller om to dramatiske saker: For det første at regjeringen ikke lengre har ambisjoner om å holde hele landet i hevd. De har forlatt bosettingspolitikken og endret distrikspolitikken. Den andre saken er kommuneøkonomien. Norge har for tiden en ekspansiv offentlig økonomi, uten at kommunene får ta del i denne. - Denne politikken går ut over skole, eldre og barnehager. Man kan ikke lenger late som om dette ikke skjer, sier Sps generalsekretær. "Ingen kommentar, tingene taler for seg selv", sier L: Blom fra AFIN til Folkebladet. Første-statsråden Magne Bondevik fra KrF og EU-skeptiker, var kjapt ute og sa han skulle bidra til å løse opp i flokene.

Siden i juni 2002 har mange ordførere truet med å nekte gjenvalg om ikke kommunene får beholde mer av felleskassen lokalt. Bondevik skal se på saken. Nå må en være oppmerksom på at det offentlige plutarki og byråkrati i kommunene har vokst ganske uhemmet i de siste 20-30 årene, og det er mye "sjefen har alltid rett, etc", oklarki (pøbelvelde og mobbing) og rivaliserende "stater i staten", partipolitiske ansettelser, bevilgninger til høye sjefslønninger og frynsegoder, korrupsjon, etc. så det er ikke alltid at pengene går til det som det skal, nemlig effektive førstelinje tjenester, på nødvendige områder, der skoen trykker mest, dvs det samfunnsøkonomisk mest lønnsomme. Det har lett for å koke for mye penger bort i kålen, og det kan bli langt mellom kjøttbitene i de kommunale grytene, sier K Jørgensen, fra anarkokommunistisk/kommuneanarkistisk seksjon i AFIN: "Det er ikke alltid alle de ansatte yter etter evne, og folk får etter behov, i kommune-sektoren!"

Bare for å ta et skrekkeksempel: Den hyggelige lille saksbehandler-utdannelsen som engang bar det upretensiøse navnet Kommunalskolen (pluss sosial), ble etter en periode med pøbelvelde og Palestinaskjerf oppjustert til "høgskole" omkring1980 med gjennomsnittlig nivåsenkning og mer pratefag for partipamper og venstreorienterte i stedet for faglig nivå-hevning. Etter at kommunalutdanningen kom inn under den såkalte "Høgskolen i Oslo", i en tradisjon styrt av venstrister med dogmatisk marxistisk dialektikk som spesialfelt, en rå blanding av "Marx, Freud og Bismarck", og med bl.a. ultra-autoritære folk som Sigurd Allern, Finn Sjue, Egil Fossum, Steinar Stjernø, Per Lillengen, Gerd Engelsrud og Gunnar Jahren i "anegalleriet", pluss noen "nyttige" idioter i Leninistisk forstand, er situasjonen bare blitt verre. Kommunalutdanningen er nå helt redusert til null i navnet og erstattet med noe som kalles "offentlig styring". NB! Merk anførselstegnene: Den faglige nivelleringen er nå bortimot total, samfunnsøkonomi med bl.a. lønnsomhets- og nytte-kostnadsanalyse pluss IT inkludert, er nede i fem vektall, næringsøkonomi og offentlig økonomi er ute. Bedriftsøkonomien er opphørt som eget fag og noe diffust litt bokholderipreget om kommunal økonomi står på tapetet, akkurat som om kommunen er hevet over samfunns- og bedriftsøkonomiske lover og regler. Vel kan ikke en "husholdningsøkonomi" som kommunen vitterlig er fornuftig styres som en privat bedrift med profitt som mål. Da går det galt. Men samfunnsøkonomisk lønnsomhet må stå i høysetet, og det må være kostnadseffektivt, ellers blir det bare møl. Priser og egenandeler skal settes lik sosial, marginal kostnad, der som ellers i samfunnet, og volum og kvalitet tilpasses optimalt samtidig. Sosiopratefag og noe juridisk står nå i høysetet. Det kommer ikke optimal kommunal og økonomisk styring ut av slikt. I utdanningen for "offentlig styring" utdannes dermed herskere, oklarker, karrierister og manipulatorer med "sjefen har alltid rett" og "stå på krava" som hovedparole snarere enn koordinatorer og kooperatører med optimalitet i samfunnsøkonomisk perspektiv på dagsordenen. "Utdanningen holder ikke mål", sier en frittalende person fra en av de andre linjene ved HiO til Folkebladet. At vedkommende foretrekker å være anomym får vi bare godta. Oklarki og kaos er ikke noe godt arbeidmiljø for folk med "frimodige ytringer mot statsstyrelsen" på agendaen. Vi må beskytte våre kilder som alle andre blader. Naturligvis lærer man noe fornuftig også på "Offentlig styring", (og i "Journalistutdanningen"), men alt kunne være så meget bedre, for å vri litt på Kåre Willoch's yndlings-uttrykk.

Kommunalutdanningens degenerasjon og utfasing er bare et symptom på hele kommunesektorens elendighet og kaotisk byråkratiske "styring". Pøbelveldet er meget utbredt. Kast ut udugelige partipamper og venstrister med dialektisk dobbelt-tenkning som spesialfelt, kutt i kommune-byråkratiet både i lønn og rang. Dette gjelder både fylkes- og primærkommunene. Også i førstelinje-tjenesteytingen er det mye daukjøtt. Er det noe som ligner på Argentinske tilstander i Norge, så er det nettopp i kommunesektoren. Når en haug med ordførere, flest fra opposisjonen med Senterpartiet som skal holde varm sin distriktsprofil i spissen, kommer med "stå på krava" politikk til Bondevik, er det som gjenstridige provinsguvernører i Argentina. Det er riktig at det skal mer til grunnplansaktivitet i kommunene, men da må det ryddes i daukjøttet både i førstelinjetjenestene, som opptrer byråkratisk, og blant de overordnede, som utgjør både en topptung, dyr og ineffektiv byråkratisk styringsmodell. Moderne IT-bruk og flatere strukturer, og overføring av folk til aktiv førstelinjetjeneste, med oppgradert kompetanse og utstyr, er veien å gå. Så når disse effektiviseringsgevinstene er tatt ut, kan en øke budsjettene.Om ikke dette skjer, blir det bare mest til den som står "hardest på krava" og det er stutum-politikk uten forankring i samfunnsøkonomisk lønnsomhet. H. Fagerhus for AFIN.

07.10.2009. Rune Slagstad, professor ved Høgskolen i Oslo, har en kronikk i Aftenposten under overskriften "Akademisk båndtvang", der det hevdes at "de vitenskapelig ansatte underordnes byråkratisk kontroll" - ved HiO og ved høgskoler og universiteter generelt. Dette bare understreker at kritikken i "skrekkeksemplet" over er høyst valid fremdeles, se http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3308637.ece . Slagstad er SV-er men i følge Andreas Hompland har han "kvart-anarkistiske" idéer. Overstyring og hersking over høyst kompetente i vitenskapelige stillinger, av overordnede uten kompetanse i vedkommendes fag, er dessverre fremdeles høyst tilstedeværende på HiO og flere andre steder, ikke minst på den tidligere "Offentlig styring" ved HiO, som nå har skiftet navn til et bachelorstudie i "administrasjon og ledelse", i følge HiOs nettside. Denne byråkratiske herskingen må nå stanses, så et akademisk høyt nivå på forskning og undervisning kan sikres, krever AFIN. H.F.

Direkte demokrati - Direkte lykke

Dagbladet har en interessant kronikk 08.09.2007 under overskriften "Direkte lykke", gjengitt nedenfor, som drøfter moderne direkte demokrati og folkeavstemninger til bruk i aktuell politikk. Direkte demokrati er som regel en mer anarkistisk form for demokrati enn representativt demokrati. Direkte demokrati kan imidlertid være autoritært, jevnfør Adolf Hitlers bruk av folkeavstemninger. Dersom man f.eks foretar avstemninger om innvandring, som Frp vil, er man på ville veier, da dette strider mot menneskerettighetene og anarkistiske prinsipper mer generelt. Dersom alle valgalternativene tilfredstiller anarkistiske prinsipper, som f.eks folkeavstemning om rushtrafikkprising gjør, er imidlertid dette en farbar vei. Generelt må altså autoritære valgalternativer lukes ut, f.eks via en rettslig prøving. Helst bør en forhandle seg fram til konsensus, "mange for og ingen mot", men dette lar seg ikke gjøre i alle spørsmål, som f.eks nei eller ja til EU, hvor en da må godta flertallsavgjørelser, eventuelt kvalifisert flertall *). Mindretallets grunnleggende rettigheter må alltid sikres, ingen må frarøves anarkistiske menneskerettigheter ved en avstemning. Når dette er i orden er imidlertid mer direkte demokrati en vei til høyere grad av anarki, som Norge absolutt bør følge. For å sitere anarkisten Hans Jæger: "Hvad fanden nøler I efter".... med henblikk på aktuelle beslutningstakere.

Direkte lykke

av Ferdinand Linthoe Næshagen, Sosiolog
KRONIKK DAGBLADET
Lørdag 08.09.2007, 00:00 oppdatert 05:54

I løpet av de siste tiårene har forskning, med Nobelprisvinneren Daniel Kahneman som en av lederne, gitt oss betydelig mer kjennskap til hvilke personlige, sosiale, økonomiske og politiske faktorer som fører til økt lykke for individene i et samfunn. Den britiske økonomen og overhusmedlemmet Richard Layard gir i sin bok "Happiness" en kortfattet og klar oversikt over hva denne forskningen kan fortelle.

Der kommer han også med en opplysning som det er vel verd å stanse opp ved. Fra de sveitsiske økonomene Bruno Frey og Alois Stutzers bok, "Happiness & Economics", refererer han deres forskning om direkte demokrati og lykkefølelse. Denne viser at i de sveitsiske kantoner der det er størst direkte demokrati - der velgerne har størst adgang til å kreve folkeavstemning om en lov - er lykkefølelsen (det subjektive velværet) så mye større enn i kantonene der adgangen er minst, at det svarer til en dobling av inntektene deres.

Hvis de sveitsiske erfaringene kan overføres til andre land er dette et avgjørende argument for innføring av direkte demokrati: å fremme borgernes subjektive velvære på kortere og lengre sikt er selvsagt statens hovedoppgave. Amerikansk forskning, som Frey og Stutzer refererer, tyder på at erfaringene virkelig kan overføres - i de områder av U.S.A der det direkte demokratiet er størst er tomteprisene høyere fordi folk ønsker å bo der det er mest demokrati. Og man kan merke seg at direkte demokrati ikke bare er egnet i små samfunn - befolkningen i Sveits er nesten dobbelt så stor som i Norge, og i California er den nesten ti ganger så stor.

Det er naturlig å spørre om den økte lykkefølelsen skriver seg fra følelsen av å ha styring med sin egen situasjon eller fra å oppnå de resultatene folket virkelig ønsker å oppnå. Begge deler kan tenkes: På den ene siden viser Richard G. Wilkinson i sin "Unhealthy Societies" (med undertittelen The Afflictions of Inequality) at ulikhet i seg selv er helseskadelig, også når det gjelder makt. På den andre siden viser James Surowiecki i sin "The Wisdom of Crowds" at jo bredere gruppen av beslutningstakere er, jo større er sannsynligheten for at man finner frem til en god løsning.

Frey og Stutzer viser i den ovennevnte boken at den subjektive følelsen av å ha kontroll (prosedyren) betyr atskillig, men det betyr ennå mer at politikken blir styrt i den retningen som er mest tilfredsstillende (resultatet). De belegger det med forskning fra USA som viser noe av hva folket vinner på direkte demokrati sammenlignet med ren politikerstyring (representativt demokrati): en mer forsiktig økonomisk politikk, men større vilje til å bruke penger på utdannelse, og, som nevnt, høyere tomtepriser. Sveitsisk forskning viser den samme forsiktigheten i økonomiske saker, den viser at politikken generelt svarer bedre til befolkningens ønsker, at "per capita"-inntekten øker, og at skattemoralen blir bedre. Det er uventet at folket er mer villig enn politikerne til å bevilge penger til utdannelse, men ellers er det liten grunn til å stusse over forskningsfunnene: At folket utviser større økonomisk forsiktighet enn politikerne er ikke så rart, siden det er deres egne penger, mens politikerne er rause med andres penger. Likeså er det ikke så rart at folk ønsker å flytte til områder der de har bedre tak på politikerne, og det er heller ikke rart at skattemoralen blir bedre når pengene brukes i samsvar med befolkningens ønsker. At "per capita"-inntekten øker med mindre politikermakt burde man kanskje også tenkt seg - selv har jeg kollidert med den nye bygningslovens skjemavelde i anledning bygging av garasje, ønsket politikerne til et godt og varmt sted, og blitt informert av en nabo om at det ønsket delte nesten alle.

En bredere drøftelse av hva som taler for og hva som taler mot direkte demokrati finner man hos de sveitsiske økonomene Gebhard Kirchgässner, Lars Feld og Marcel Savioz i "Die direkte Demokratie" med undertittelen (oversatt til norsk) "Moderne, resultatrik, egnet til utvikling og eksport". De tre tar for seg innvendingene som kan anføres og argumentene som taler for. Innvendingene gjelder langsom prosedyre, påvirkelighet fra små interessegrupper, og tenkelig konflikt med menneskerettigheter. Men som de viser er det lite hold i disse - politiske hastevedtak kan velgerne senere ta stilling til, det ser ut til at små interessegrupper lettere kan påvirke politikerne enn folket, og eventuelle konflikter med menneskerettigheter kan avgjøres av en uavhengig instans (rent bortsett fra at det kan være ønskelig å minske produksjonen av menneskerettigheter - den har, som den kanadiske filosofen L. W. Sumner skrev, løpt løpsk omtrent som våpenkappløpet). Hovedargumentet for er alt nevnt, likeså de viktigste beleggene for en mer effektiv styring, men Kirchgässner, Feld og Savioz har foruten en enda bredere drøftelse enn Frey og Stutzer også forskningsbaserte råd om hvordan overgangen til utvidet folkemakt bør skje.

Forskningen viser altså at folket vinner på direkte demokrati, og mer jo mer vidtrekkende det direkte demokratiet er, på stats-, fylkes- og kommunenivå. Men det er én gruppe som taper, nemlig politikerklassen, eller politikerkartellet som økonomene Frey og Stutzer vekselvis kaller dem. De mister kanskje noen av de økonomiske fordeler de får under og etter politikerkarrieren, og de mister sikkert makt og prestisje - og det er vel nettopp penger, makt over andre og prestisje som er gevinsten for nåværende og det lysende fremtidshåpet for kommende politikere.

Det ville være helt urealistisk å vente at politikere uten videre skal gi avkall på pengene, makten og prestisjen - uegennyttige og fremsynte politikere hører hjemme i eventyrets verden, ikke virkelighetens. I bunn og grunn dreier det seg om en interessekonflikt, nøyaktig som den mellom kunden og butikkeieren, bortsett fra det her også dreier seg om makt og prestisje, ikke bare penger. Derfor må man regne med at nesten alle politikere gjør felles front mot folkeflertallet dersom det skulle kreve direkte demokrati her i landet - helt til de taper mer på motstanden.

I de siste tiårene har vi levd i en tid som på mange måter minner om reaksjonen etter Napoleonskrigene - et selvgodt og grådig toppsjikt, voksende ulikhet, en ny Hellig Allianse mellom toppolitikere (EU), nedbygging av demokratiet og oppblomstrende overtro. Men reaksjonen fikk sine første baksmeller med revolusjonene i 1830 og 1848, og etter hvert fikk folket mer kontroll over toppsjiktet - men ikke på langt nær nok siden vi ikke greier å hindre politikerne i å prioritere sin egen velferd atskillig høyere enn landets. Å gjennomføre det direkte demokratiet kan ifølge The Economist bli den neste store sosiale endringen slik at det 21. Århundre får oppleve demokratiets fulle blomstring.

Mer lokale folkeavstemninger

Norges Anarkistråd støtter arbeidet med å legge til rette for mer lokale folkeavstemninger, og vil også anbefale mer folkeavstemninger generelt. "I Soria Moria-erklæringa vart det varsla ei eiga stortingsmelding om lokaldemokrati. Vi lova også å leggja til rette for auka bruk av lokale, rådgjevande folkerøystingar. Det arbeider vi no med i departementet. Det overordna målet vårt er å styrkja det lokale folkestyret; auka handlingsrommet og betre samsvar mellom lokal velferd og lokale ønske og preferansar. Vi vil at kommunane skal vera både samfunnutviklarar og ein demokratisk arena for lokale avvegingar, prioriteringar og avgjerder." Kilde: "Aktuelle prosessar", tale/artikkel , publisert 16.10.2007 av Kommunal- og regionalstatsråd Magnhild Meltveit Kleppa.

V.h. Landsråd S. Olsen , 23.10.2007

XI. Før og etter stortingsvalget 2001 - samarbeidskameratene, endringstendensene, og kampen mot 1. fattigdommen, 2. byråkratiet i offentlig og privat sektor
inklusive enronismen og 3. terrorismen, sosial justis og sikkerhet. Kommunevalget 2003, 2007 og 2011. Stortingsvalget 2005 og 2009.
Enzensberger om anarkismen i Norge. Nei til antisemittisme. Anarkisme i Ulrigg. Jury-systemet. NATO. Politivold. Miljø. De senere Kommune- og Stortings-valgene. Nyttårstalene fra anarkistene.

Liv Blom: Ut fra debatten her, og det vi har sett hittil i andre media, ser det ut som at Nei til EU-partiene Venstre og Senterpartiet (bortsett fra i Nordland og Buskerud), er det minste ondet å stemme på. Det er tirsdag 04.09.2001 fremdeles en million velgere som ikke har bestemt seg. Jeg tror et sentrums-statsråd med mest mulig Senterparti og Venstre - og minst mulig KrF - er det som best forsvarer en fortsatt anarkigrad på ca 53%. Kanskje anarkigraden til og med kan øke med bortimot en halv prosent i neste stortingsperiode, med et slikt statsråd. Jeg foreslår derfor at vi går folk av huse for å stemme på disse partiene (med de nevnte unntakene), mandag 10 september mellom kl 09.00 og 21.00.

Liv Blom: Nå gikk det jo ikke så bra for Venstre og Senterpartiet ved valget, men det skilte bare noen få stemmer for at de skulle få omtrent samme antall mandater som sist. Venstre falt jo akkurat såvidt under sperregrensen på 4%. Tough luck! You can't win'em all! Men til tross for bare to mandater på tinget, fikk Venstre tre poster i det nye "samarbeids"-statsrådet, sammen med KrF og Høyre. Et plaster på såret. Situasjonen like før, og etter, stortingsvalget, valgresultatene og politikken til samarbeidskameratene er oppsummert og diskutert, med stadige oppdateringer i a) International Journal of Anarchism, som sendes til folk og anarkister, media og øvrighet over hele verden, og b) Norgeshistorien i anarkistisk perspektiv. Mer informasjon om den politiske situasjonen i Norge, Norges Anarkistråds resolusjoner, etc. finner du dermed ved å klikke på følgende linker:

Andre resolusjoner og kampanjer finner du via "links" nedenfor, under "Mer fra Norge" på "link-siden". Forøvrig bidro nok den selektive valgboikotten litt til at statsfanatikeren Lundteigen ikke kom inn på tinget igjen, og man klarte nesten å vippe Enoksen av pinnen også, men noe pornotull i Kystpartiet bidro til å torpedere dette. Men "Nesten!" skyter (som kjent) ingen mann av hesten! Derimot ble Lønning valgt inn til tross for boikotten, men nå er han parkert som vise-stortingspresident, og da får han jo mindre innflytelse på den reelle politikken. Det var vel heller ingen som realistisk trodde at denne boikotten skulle slå gjennom i en av Høyres hovedbastioner. Noen anarkister, med Ole Paus i spissen, ville jo ha slutt på det Bondevikske prestevelde, men til tross for noe tøv om "støtte fra Gud" ved inntredenen i statsministerposten, er det flere anarkister som mener han er et bedre alternativ enn Petersen til denne jobben. (Våren 2002 blir det gjort kjent at Inge Lønning ikke renomineres til "fast plass" på Høyres liste. Et flertall av anarkistene er visstnok fornøyd med denne avgjørelsen, selv om Lønning har vist gode og relativt frihetlige takter utover våren 2002, bl.a i Juul/Rød-Larsen/Brundtland-saken.)

Nå må vi først og fremst støtte opp om Norges Anarkistråd, som har satt kampen mot fattigdommen og forskjells-Norge som nummer 1 på dagsordenen. Dernest er det kutt i byråkratiet, økonomisk og politisk/administrativt, i offentlig og privat sektor (inklusive kamp mot "det uopplyste pengevelde" og enronisme), som står som punkt 2. Og 3. kampen mot terrorismen.

Oppdatering 11.05.2002: Ap.-forslag om minstelønn positivt mottatt, skriver Aftenposten:

- Velkommen etter. Denne tanken lanserte vi allerede i vinter, sier Carl I. Hagen (Frp.) til Ap.s forslag om garantert minstelønn (borgerlønn) til svake grupper. Det er helt patetisk når CIH forsøker å slå mynt på dette forslaget. Han sier jo både ja og nei til samme sak rett som det er. Dermed etterpå å si "jeg var først" blir bare latterlig. Hva han egentlig står for avslører seg ved analyser basert på "the general theory of revealed preference". Også i dette tilfellet er det vesentlig bløff når han sier han var først ute og støtter forslaget, for falskt og framstå som progressiv.

1. For det første ble minstelønns-forslaget konkret framsatt av anarkistene i IJ@ 3(31) og omtrent samtidig i enkelte økonomiske forskningsmiljøer, f.eks i en pressemelding om fattigdomsproblemet fra NøI allerede i september 2001, og et noe senere utspill fra Steinar Strøm ved økonomisk Institutt på Blindern (UiO), kan også nevnes. Ideen er jo ganske urgammel. "Tilhengjarar av basisinntekt kjem frå heile det politiske spekteret. Karl Marx var for, sjølv om han kalla det noko anna, det var også Nixon-administrasjonen, som med den konservative økonomen Milton Friedman som rådgjevar, ville utgreia det allereie i 1969. Bondevik og Sponheim snuste på det seint på 1990-talet. Sentrumsregjeringa føreslo at det skulle setjast ned ein komité som skulle jobba med å utgreia grunninntekt. Kva det vart av utvalet er uvisst, men Venstreleiar Lars Sponheim argumenterte for samfunnsløn i siste valkamp. Andre tilhengjarar tel mellom anna erkebiskopen i Finland som har sagt at det er mindre audmjukande enn trygd." heter det i et utspill fra UiB. Anarkistene har jo også mye tidligere antydet dette i ulike sammenhenger. Hagen var ikke ute med sitt utspill før i februar 2002. Forslaget fra anarkistene er også tatt opp av anarkosyndikalistene i IWW/AI og satt inn i en sammenheng av kamp mot relative slavekontrakter i næringslivet bredt definert. Uten dette vil borgerlønn ikke bidra til både effektivitet og rettferdighet.

2. Hagen tar avstand fra Ap.s forslag der beløpet er på 120 000 i garantert minstelønn. Hagen påpeker at dette er ca. 30 000 kr. mer enn en enslig minstepensjonist mottar i dag. Han vil derfor stort sett ikke bruke denne minstelønnen, samfunns- eller borger-lønnen, til å få bukt med fattigdomsproblemet og relative slavekontrakter, men tvert i mot sementere fattigdommen. En må jo også huske på at beløpet må justeres med inflasjonen og ta hensyn til den tid det tar før beslutningen trer i kraft. Videre må dette være startskuddet for å få opp minimal-lønnene i næringslivet. Disse må være vesentlig høyere enn denne minste borgerlønnen, det må lønne seg å jobbe, ellers vil den effektive arbeidstyrken, den registrerte arbeidsledigheten ved arbeidskontorene pluss de i arbeid - ikke bli av optimal størrelse. Dessuten må etterspørselspolitikken avpasses slik at det blir tilnærmet full sysselsetting av den effektive arbeidsstyrken.

Dermed, Hagen markerer seg igjen de facto som den blåbrune baktroppen, selv om han forsøker å fremstå som progressiv. Hvis han skal gå inn i den politiske historien annet enn som brun møkk med brunt kort, så må han nok ta skjeen i en annen hånd. Her er det nok langt fram til ære og berømmelse i frihetlige kretser med Svart Stjerne, men Carl I.H. er jo glad i pomp og prakt og symbolsk høy rang, så han har jo noe å strekke seg etter. Det er "aldri forsent å snu", Carl, = "fjellvett-regel nummer 1" i anarkiet. Nå har du i hvertfall fått et signal om at du har noe å strebe etter. Stortingspresident er ingenting i forhold til "Black Star". Sanne våre ord.

Aftenposten skriver videre: En gruppe i Ap., ledet av partiets sosialpolitiske talsmann, Bjarne Håkon Hanssen, går inn for en garantert minstelønn på 120 000 til alle som får økonomisk sosialhjelp: Arbeidsledige, uførepensjonister, enslige forsørgere og mottagere av attføringspenger. Forslaget er et langt skritt i retning av borgerlønn. Ap.-gruppen innfører begrepet "kvalifiseringsrett", som innebærer at alle kan forlange utdannelse eller arbeide. De som ønsker å bruke denne retten, skal inngå en "velferdskontrakt" som skal sikre dem utdannelse eller arbeide og en fast årslønn på ca. 120 000 kr. enten de arbeider full tid eller bare et par dager i uken.

-Velkommen etter. Dette er bare en kopi av den "velferdsreform" jeg lanserte for Frp.s landsstyre i februar, sier formann Carl I. Hagen. - Det vil si, vår velferdsreform går lengre enn Ap.s forslag nå, føyer han til. (Hagens falskspill her viser seg imidlertid kjapt nedenfor!, red. merk.) - Et element i reformen er å samle administrasjonen av alle velferdsordninger i en statlig etat med lokale velferdskontorer. Disse skal være over hele landet, finansiert over statsbudsjettet med overslagsbevilgninger basert på prinsippet om at pengene følger brukeren. - Velferdskontoret skal ta opp i seg dagens sosialkontor, trygdekontor, rusmiddelomsorgskontor, arbeidskontor, eldreomsorgskontor, hjemmetjenestekontor, osv. Dermed kan alle velferdstiltak ses i sammenheng, og kostnader ved den ene kan ses i sammenheng med besparelser i en annen, sier Hagen. Det eneste han tar avstand fra ved Ap.s forslag er beløpet på 120 000 i garantert minstelønn. Hagen påpeker at dette er ca. 30 000 kr. mer enn en enslig minstepensjonist mottar i dag. (Her var det brune feilskjæret Carl! Dessuten kan vel dette utmerket desentraliseres til en kommunal etat, noe nytt statlig bråkratisk (u-)vesen skulle ikke være nødvendig. Red. merk.)

Høyres sosialminister, Ingjerd Schou, reagerer forsiktig positivt til Ap.s forslag. -Vi hilser forslaget velkomment. Dette er tanker vi har jobbet med lenge. Jeg konstaterer med glede at vi nå er på linje når det gjelder at arbeid og tiltak skal lønne seg, sier Schou. "Vel, det ser jo ut som "anarchy rules ok" kan bli en realitet i denne saken, men det er ingen vits i å selge skinnet før bjørnen er skutt. Kampen mot Fattig-Norge fortsetter dermed med uforandret styrke", sier en talsmann for AFIN, som også er en lokal klubbformann i IWW/AI. Tilbake til oppsummeringen etter stortingsvalget 2001.

AFINs bidrag under punkt 3 (terrorismen, sosial justis og sikkerhet) er først og fremst å bidra til å hindre den i hovedsak marxistiske "fredsbevegelsen " med a) leninistene, stalinistene, maoistene, pol-potistene, trotskistene og andre dogmatikere, alle tilhengere av massemordere , langt verre enn det USA noengang har vært i nærheten av å være, sammen med b) noen forvirrede kristne, kjendiser og halv-vitenskapelig professorer innenfor teologi og sosialantroplogi, som "nyttige" idioter, pluss d) noen ungdomsorganisasjoner som ikke er tørre bak ørene, i e) sitt forsøk på å stoppe den væpnede kampen mot terrorismen, og indirekte rettet mot det vestlige i det hele tatt. Disse tilhengerne av de marxistiske massemorderne løftet selvfølgelig ikke en finger når myrderiene sto på, og har i varierende grad alltid forsvart dem i ettertid. Man kommer også inn på en del andre momenter, se nedenfor.

Når det gjelder sosialantropologi-professoren spesielt, uten at vi skal nevne navn, så må det sies at han er en av de få som har strøket til Anarkistisk Universitetslags grunnkurs i anarkisme, vesentlig på grunn av forvirrede innlegg (bl.a skriftlig og behørig arkivert i AUs arkiver) om at menneskene ikke må bryte med "naturlovene" o.l. Hvordan noe slikt kan bli professor skal "gudene" vite, men har man ikke andre alternativer enn dogmatiske RV og SV-ere, så er det jo likevel forståelig. Men forvirrede utsagn som at "Man ser jo at verden er i ferd med å gå fullstendig av skaftet", "Man kan like gjerne stanse bombingen med en gang og innrømme at det var feil", "Skulle man ta terroristene måtte man jo gå inn med soldater og kjempe mann mot mann, og ikke bruke den feige stilen som de holder på med nå" etc. i Dagbladet 09.11.2001, må jo tas for dét det er: VåS!!!

Erke-idiot-antropologen tror jo at bakkekamp kan vinnes uten solid flystøtte med bombing! Hvor er det han har dette tøvet fra? Ikke fra anarkismen i hvertall! Det var nettopp det at anarkistene ikke hadde tilstrekkelig flyvåpen og bomber, og at Franco fikk støtte fra Hitlers "Luftwaffe" og sønderbombet bl.a Guernica, som snudde krigslykken i Spania i 1939. Hadde ikke Britene etc. latt humla suse med sviskeprinsen Chamberlains "Peace in our time", men støttet anarkistenes kamp mot falangistene, så hadde Hitler og fascismen i hovedsak blitt kvalt allerede i Spania i 1939. Da hadde Hitler ikke tørt å føre en så ekspansiv militaristisk krigspolitikk, og mye av den 2. verdenskrigs elendighet kunne vært unngått. Den lettvinte seieren i Spania overbeviste Hitler om at motstanderne sto splittet og tafatt, og at det bare vår å kjøre på for maksimalt "Lebensraum" for "herrefolket", og knuse motstanderne en etter en.

I Aftenposten 22.01.2002: slipper vedkommende sosialantropolog til med enda mere tøv i samme retning. Han påstar han har 7 gode argumenter mot bombingen i Afghanistan. Her siteres helt irrelevant Orwell, og Hobbitenes evne som antiterrorister lovprises.Slike metaforer og analogier har null verdi som argumenter i denne sammenheng. Han glemmer fullstendig at bombingen var helt nødvendig som støtte til bakkestyrkene for å bli kvitt utklekkingsanstaltene for nye terrorister, og sette flest mulig "gamle" ut av spill, så fort som mulig, med så små tap som mulig. Det overveldende angrepet fikk al-Qaeda/Taleban til å gi opp fortere enn svint, med relativt små tap. Kanskje en har klart å forhindre så mye som nye 20 000 al-Qaeda terrorister, som ellers ville kommet i løpet av et par-tre år. Dessuten er flere tusen "gamle" terrorister satt ut av spill, de har mistet mye av sin infrastruktur, våpenlagre, laboratorier, finanser, etc, etc. Mange al-Qaeda medlemmer og deres støttespillere, Taliban, er allerede arrestert, og flere vil følge.

At kampen mot terrorisme langt fra er over ennå , kan da ikke brukes som argument mot det relativt vellykkede som hittil er oppnådd. Det har forøvrig vært bagatellmessige sivile tap i forhold til et verste tilfelle scenario. At man kunne spart på klasebombene er en annen sak. Men dette er også enn relativ bagatell i forhold til det enorme antall miner som ligger igjen fra Sovjet-krigen og krigsherre-stridighetene. Denne professoren henger seg til de grader i eget reip, at det ikke er nødvendig å si noe mer. Ny stryk, til utsatt prøve altså! Han etterlyser argumenter for bombingen? Så les dette innlegget, AFINs resolusjon om terrorismen, og terrorismedebatten i IJ@ 4(31) oppdatert. Å være evig "nyttig" idiot for terrorister og andre autoritære, kan vel ikke være noe å stå etter selv for sosialantropologi-professorer på UiO. At Klassekampen 23.01.2002 på lederplass, med leninisten Bjørgulv Braanen i spissen sier: "Vi er 100 prosent enig med ... (og så kommer navnet, som vi ikke behøver å nevne her, dvs angjeldende sosialantropolog-professor) ....", bør jo få varsellampene til å glimte hos denne "nyttige" Lenins idiot. Dersom han ikke snart gir seg med dette tøvet om å ville diskutere på sine forvirrede og forvrengte "premisser", så offentliggjør vi navnet, og forteller i detalj om hva han tøver med og hvorfor han tar så fullstendig feil, og så kan han gå inn i historien som den "nyttige" idiot han tydeligvis vil fortsette med å være. Men vi håper han har såpass intellektuell kritisk sans, tross alt, at han kan komme på bedre tanker. Tiden vil vise. Noen går det et lys opp for - andre ikke! I to svarinnlegg i Aftenposten 28.01.2002, bl.a "Professor på ville veier", og en runde med en anarkofeminist i Anarkistisk Universitetslag, underbygges argumentasjonen mot nevnte "erkeidiotantropolog...." ytterligere...

.Dette var imidlertid en digresjon. Nå tilbake til dagens marxistiske "fredsbevegelse": Den ultra-autoritære "fredsprofessoren" Johan Galtung, i spissen for PDS gammel-stalinistenes "fredsbevegelse" i Tyskland, sier rett ut at han ser bin-Laden som eksponent for den siste fase av ("arbeider"-)klassekampen, mot kapitalismen. Hvor "Gal" -"Tung" kan denne professoren bli? Den alt overveiende del av ofrene for terrorismen 11.09.2001, og det som vil kommme om intet effektivt blir gjort mot terroristene, er fra folket, ikke øvrigheten. Og øvrighet som klasse kan heller ikke effektivt bekjempes med terrorisme. Da kommer det bare en verre i stedet. USA har jo gjort mye rart, som anarkister ikke ser med blide øyne på, men akkurat i denne kampen er det nødvendig å sette hardt mot hardt. Denne "fredsbevegelsen" har overhodet ikke noen troverdighet! Det er bare å anslå hvor mange folk terroristene ville drepe i årene framover , dersom det ikke blir satt inn effektive mottiltak, så forstår en at kampen er nødvendig.

FN og Clinton forsøkte nemlig kun med fredelige midler å stoppe al-Qaeda og Bin-Laden, men det virket ikke i det hele tatt. Da skal vi ikke dolke amerikanerne, engelskmennene, etc., i ryggen i den PR-krigen som kommer til å pågå parallelt med den væpnede kampen.

Vietnam krigen mot kommunistdiktaturet, ble delvis tapt på grunn av tap av PR-krigen. Da tok stats-kommunistene over hele landet. Om det hadde blitt noe særlig bedre om det korrupte Sør-Vietnamesiske styret hadde vunnet hele landet, er en annen sak. Derimot har delingen av Korea vist at Sør-Koreanerne har fått høyere levestandard og noe mer frihet enn de i Nord. Det er til og med så fritt at det er en anarkistbevegelse der, om enn ikke blant de mest progressive. Anarkistorganisasjoner er det ikke i Nord-Korea, og heller ikke i Vietnam. "Frihetlige" som er løpegutter og "nyttige" idioter for "fredsbevegelse" og autoritære diktaturer, er noe av det dummeste vi vet. Dette kjemper naturligvis vi mot.

De amerikanske, engelske, etc., elitestyrkene slåss også mot mer terrorisme mot nordmenn, for det norske folk. Husk, al-Qaeda nettverket har allerede tatt livet av én nordmann, studenten Ostrø. Det ville nok bli adskillig flere om terroristene fikk ture fram som de ville, bare "hindret" av økonomiske, diplomatiske og politimessige remedier. Det er vel ingen som i fullt alvor kan tro at noen FBI-detektiver kan komme til og arrestere alle terroristene til al-Qaeda i Taliban-styrte Afghanistan. Bare tøv! Den væpnede kampen er helt nødvendig, og den må vinnes! At en må forsøke å gjøre dette med færrest mulig uskyldige sivile tap, er en annen sak! Sivile tap kan på den annen side aldri helt unngås ved væpnet kamp.

Slik var det i Spania under revolusjonen og borgerkrigen, mot Franco, hvor anarkistene kjempet ved fronten mot falangistene, og slik vil det også være i Afghanistan m.v.. En kan ikke gi seg av den grunn. Al-Qaeda og Taliban er autoritære på linje med falangistene. I likhet med Marit Nybakk har jeg en klar holdning til Taliban-regimet: Man har ikke sett noe verre i Asia siden Pol-Pot regimet i Kambodsja. Lenge før terrorangrepet mot USA 11. september hadde Taliban drept tusenvis av landsmenn, og over fire millioner afghanere var avhengig av nødhjelp utenfra fordi makthaverne systematisk ødela landets spinkle næringsgrunnlag. Dette regimet som henretter kvinner i full offentlighet for angivelig utroskap, samarbeider i dag med bin Ladens terrorister. I kampen mot al-Qaeda & Co må imidlertid de relativt demokratiske og frihetlige kreftenes koalisjon vinne. Vi har ikke råd til å tape. Det får koste dét det koste vil, men naturligvis med så små tap som mulig. Om ikke anarkistene stiller ved fronten denne gangen, får vi i hvertfall stille opp i baktroppene og PR-krigen. Og Norge må også stille med spesialstyrker fra FSK, som består av håndplukkede karer fra Hærens og Marinens jegerkommandoer, på linje med andre i anti-terror koalisjonen. I den grad det er anarkister med i disse styrkene, må de naturligvis stille opp.

10.11.2001 i Aftenposten sier to talsmenn for marinen og kystartilleriet, A. Sandbekk og C. Harstad om FSK-styrkene: "Dette er profesjonelle soldater som gjør en proff jobb... De er godt trent og kan rekognosere bak fiendens linjer, uten å bli oppdaget. De kan også gå til direkte aksjon og sabotasje. - Vi ønsker ikke Rambo-typene. Spesialstyrkene består av reflekterte menn som vet hva de holder på med. - Alle kan risikere å komme i en spiss situasjon. Grunntanken bak artikkel fem i avtalen mellom NATO-nasjonene er at man ikke sier nei til å stille opp." (Mine uthevninger). Hvem som deltar i spesialstyrkene, i hvilken grad de er anarkister eller ikke, hvor de bor etc. er strengt hemmelig, av hensyn til å unngå represalier mot familiene fra fiender, og tøv fra andre plageånder, f.eks fra "fredsbevegelsen". FSK-styrkene skal vite at de har anarkistenes (AFINs) fulle støtte i ryggen, på sine farefulle, men nødvendige oppdrag, i kampen mot terrorismen.

Dagbladet 06.03.2002 har en artikkel om FSK, hvor det bl.a står at norske elitesoldater blant verdens tøffeste: Norske marinejegere er blant verdens tøffeste. Dagbladet besøkte utdanningen på Haakonsvern i 1999, og fikk et innblikk i soldatenes lukkede verden. De deltar i topp hemmelige operasjoner bak fiendens linjer. En amerikansk general hevder i sine memoarer at norske marinejegere deltok under landsetting av amerikanske styrker i Vietnam. Basen for de operative marinejegerne ligger i Ramsund i Nord-Norge. Utdannelsen foregår ved Haakonsvern i Bergen. Der klekkes det ut ca. ti nye jegere i året. Under den flere måneder lange utsilingsprosessen sparker befalet ut 95 prosent av aspirantene. Dagbladet fikk i 1999 klarering til å besøke det lukkede miljøet på marinejegerutdanningen ved Ulven leir. Den gangen ville orlogskaptein Arve Mangerøy avkrefte myten om den beintøffe marinejegeren. - Lederne i gjengen. Vi snakker om mennesker med stor sosial intelligens og sterk empati for andre mennesker. Ikke tro at våre fremste elitesoldater er amerikanske actionfilmhelter. De er vanlige mennesker, hevder Mangerøy. Av sikkerhetshensyn er disse soldatene ikke-eksisterende personer. Anonymitet er et absolutt krav. Hvis de faller i tjenesten, risikerer familien å få servert en historie om en ulykke under en øvelse eller liknende. - Folk med fobier kan glemme dette. Soldatene her har ofte vært de gærneste gutta i klassen, ledere i gjengen, frontfigurer i et miljø, en ressursperson, en vinnertype, sier kapteinløytnant Pål Behring. Han leder marinejegerutdannelsen i Norge, og er eksmarinejeger. - Gutta våre har sterk ego-drive, samtidig som de forstår seg på samhandling. Ensomme ulver og "brune elementer" lukes ut tidlig i prosessen, sier Behring. Det er på det rene at eksjegere jobber i Forsvarets topphemmelige spesialkommando, FSK, som nå deltar i operasjonene i Afghanistan.

En aspirant omtaler marinejegerutdanningen som en utpreget mannskultur: - Jeg liker det sånn. Du har ikke noe annet å forholde deg til enn at vi gutta er på tur. Det er befriende, sier østfoldingen. Han liker å være på utsida av samfunnet (outsider). - Det sivile livet passer meg ikke, sier aspiranten. Artikkelen sto på trykk i Magasinet 04.12.1999. Elitesoldatene fra FSK er spesialtrent for å klare seg i små lag, og kan i en viss tid kjempe og utføre aksjoner uten hjelp utenfra. FSK og de folkene som har hatt tilknytning til dette miljøet har altså mange anarkistiske attributter, ikke bare at de er spesialister på direkte aksjon og sabotasje.

FSK ble besluttet opprettet av norske muyndighter i 1981, til forsvar mot bl.a terrorangrep på installasjoner i Nordsjøen. Den spede begynnelsen var i 1982, et minneverdig år for den frihetlige bevegelsen hvor bl.a ANORG/IFA arrangerte den første Nordiske anarkistkongressen i Oslo. VG 30.09.2001 skriver: Forsvaret utvider elitestyrken - 50 % flere soldater - Hyppigere øvelser. Forsvarsledelsen planlegger minst en 50 prosent utvidelse og styrking av den norske elitestyrken Forsvarets Spesialkommando (FSK), sier forsvarssjef Sigurd Frisvold til VG. Den norske elitestyrken Forsvarets Spesialkommando karakteriseres i dag som en av de beste i sitt slag. - Ja, vi har lagt opp til betydelig styrking av spesialstyrkene. I tillegg vil det bli en sterk økning av aktiviteten i konvensjonelle styrker som ligger inn mot spesialstyrkene, altså jegeravdelinger i nord, kystjegerne og fallskjermjegerne, sier forsvarssjefen. I planene for styrking ligger ikke bare en økning av antall soldater i FSK. Innsatsen skal også økes i form av hyppigere øvelser, også med andre lands kommandostyrker, skriver VG.

Uttrykket "kommandostyrker" som VG og den mer autoritære delen av norsk presse ynder å bruke om spesialstyrkene er midlertid i og for seg ganske misvisende, i det tankene lett kan gå i retning "Rambo" og hylende sersjanterog løytnanter på raid med åsgårdsreia på slep, jevnfør visse Hollywood-filmer. Den som tror dette har ikke kjennskap til hva spesialstyrkene driver med, og hvordan de opererer. Forsvars-aktiviteter av denne typen krever naturligvis mye koordinering og disiplin, men da i større grad selvdisiplin, samvirke, og stor frihet i løsningen av oppgavene som blir gitt dem, enn kadaverdisiplin og styring ovenfra og ned med offiserene pustende og hylende i nakken. Vi velger derfor heller å snakke om spesialstyrker enn kommandosoldater. Det gjør også forsvarets talsmenn stort sett. I den forstand at de får visse oppgaver å løse er de naturligvis under "kommando", forsvarsarbeid er jo ikke som å gå på samvirkelaget å handle, hvor en fritt kan velge fra varehyllene, det må alle forstå enten et forsvarssystem er anarkistisk eller autoritært innrettet. Det dreier seg imidlertid mer om å få oppdrag enn å bli kommandert, fordi man her er motivert for å gjøre det som er nødvendig. Forsvarsarbeid i spisse situasjoner kan imidlertid ikke være likt med søndagstur eller handletur. Til det er gevinsten ved å være "yellow free rider" for stor, og svikt i denne retningen kan være katastrofalt for andre som deltar, og for nødvendige oppdrags løsning på en heldig måte. Dermed må sanksjons og motivasjonsystemet være ganske kraftig for at det skal fungere effektivt og rettferdig. Det behøver imidlertid ikke være autoritært styrt og innrettet, det kan godt være relativt frihetlig og basert på direkte anarkistisk aksjon, mer side- og likestilt og horisontalt organisert - enn ovenifra og ned med strenge kommandolinjer og kadaverdisiplin. Men det må være koordinering mellom ulike enheter. Forsvarsoppgaver kan ikke løses via et markedsystem med selvstendige næringsdrivende, slik som juridisk rådgiving og legetjenester, hvor alle opererer som libero, for ikke å si liberalist. Den går ikke.

I den siste langtidsmeldingen for Forsvaret åpnes det blant annet for at Forsvaret skal overta det ansvaret politiet i dag har for oljeinstallasjonene i Nordsjøen i fredstid. Selv om planene for utvidelse av spesialstyrkene har vært utarbeidet over en lengre periode, påpeker forsvarsstrategene at terrorangrepene i USA understreker viktigheten av en slik utvikling i retning høyprofesjonelle enheter. I likhet med samarbeidende enheter som britiske SAS og amerikanske Navy SEAL, er det meste av FSKs virksomhet som nevnt hemmelig. Når styrken i øyeblikket forbereder seg på mulig innsats utenlands, er det ingen som offisielt kan bekrefte det. - Det er nødt til å være hemmelig, for hvis det skulle lekke ut informasjon om pågående eller nært forestående operasjoner vil det kunne være livsfarlig for soldatene. Represalier mot familie og venner etc. er også momenter i denne sammenheng.

Det er opp til statsrådet om det vil sende FSK som en del av Norges bidrag til en NATO antiterrorstyrke. Planene vil i så fall bli lagt frem for forsvarskomiteen i stortinget, i hemmelige møter. Men den alminnelige opinion og internasjonalt inngåtte avtaler vil naturligvis også spille inn på det som i praksis gjøres i denne sammenheng, om en sender mye eller lite, og hva som blir oppdraget. Norske offiserer er også tilstedeværende i Tampa i Florida, altså hovedkvarteret, så vidt Folkebladet har kunnet bringe på det rene. Norge har altså en finger på rattet selv om de aktuelle antiterrorist-operasjonene er under amerikansk ledelse. Spesialstyrkene som har deltatt i Afghanistan i 2002 har utgjort ca 90-100 mann, inklusive stab med etteretning, FSK "Innsatsstyrken", samt personell fra Marinejegerkommandoen og Hærens jegerkommando, også en del mobiliseringsdisponert befal. De har stort sett hatt oppklarings og overvåkings-oppdrag, altså en form for rekognoseringstjeneste i den afghanske fjellheimen.

FSKs kjerne-enhet består høsten 2001 av ca. 40 håndplukkede og topptrente soldater i aktiv tjeneste, med base på Rena leir. Kommandosoldatene tegner kontrakt på syv års tjeneste, som for de fleste munner ut i et sluttvederlag på ca. en million kroner. Styrken karakteriseres i dag som en av de beste i sitt slag. FSK får stort sett de ressurser de ber om, både av utstyr og treningsmuligheter. I tillegg til årlige fellesøvelser med SAS, SEAL, tyske og danske elitestyrker, trener de også utenlands.

FSK og de folkene som har hatt tilknytning til dette miljøet har altså som nevnt mange anarkistiske attributter, ikke bare at de er spesialister på direkte aksjon og sabotasje. Et relevant spørsmål er hva som vil skje med disse frihetlige spesialstyrkene dersom Carl Ivar Hagen og den brune møkka av mer eller mindre nazipakk han omgir seg med i Frp og delvis infiltrert i en del skytterlag, politi og militære enheter, får regjeringsmakt her i landet. Vi har hatt og sett nok av brun møkk i slike kretser og ved makten i 1940-45. Vi trenger ikke noen repetisjon på denslags "lov og orden", "sjefen har alltid ret", pøbel og skrekkvelde, menneskeforakt uten noen form for rettssikkerhet, og menneskerettigheter, jevnfør bl.a Jens Bjørneboes "Fugleelskerne" og Ingjald Nissens "Psykopatenes diktatur", samt "Norges Krig 1940-1945" med hovedredaktør Sverre Steen, spesielt kapitlene om Quisling-styret. Om FSK & Co tar og kverker Carl & Co og den værste brune møkka hans om han prøver seg på diktatur eventuelt statsakt eller kupp med dertil hørende mord eller forsøk på mord, gråter ikke anarkistene. Det er helt sikkert. Men Carl & Co kommer nok ikke bak rattet i Norge med det første, så både jøder og arabere, Per Kristian Foss og samboeren hans, m.fl., lesber, liberale, anarkister og marxister kan nok sove trygt om natta - foreløpig... Men etter AFINs oppfatning har Frp fått litt for mye uttelling på halvbrun politikk i det siste.

Mange tror jo feilaktig at Hagen står for nei til terror og pøbelvelde og ja til ekte lov og orden, men det er akkurat det omvendte som vil komme i praksis om Frp kommer til makten.. Det bør alle ansvarlige organer i dette landet snart se å få hamret inn i folk flest. Så en kampanje med "BREIFRONT MOT FREMSKRITTSPARTIET" som er antydet over, gjerne med liberalt og sosialdemokratisk flertall i styrende organer, er snart kanskje på sin plass. Det skulle ikke være nødvendig at anarkistene går i bresjen her. Ingen er tjent med at Carl & Co og det brune hel- og halvkriminelle pakket hans kommer til makten, annet enn dem selv. Når ideen er luftet sender vi derfor ballen over til de liberale og marxistene, de får gjøre mesteparten av jobben. Vi anarkister skal imidlertid være med å gjøre vår forholdsvis lille rettferdige skjerv til å få stoppet den brune møkka med en slik kampanje som kaller en spade for en spade og dermed Frp beviselig for brun møkk i god tid før neste stortingsvalg. Det er ikke sikkert Frp får noe mer uttelling enn de har i dag, når alt kommer til alt, og urnene er telt opp i 2005....

15.05.2002: Dagbladet (generalisert): - SJOKKERT OVER Frp ... Politikere ... er sjokkert etter at Frp-ere ... bruker ... sak xxx .... som argument mot asyl-yyy. I går satte samtlige partier, med unntak av Frp, seg ned og lagde et felles opprop mot Frp ... . Bakgrunnen er uttalelser de to Frp-politikerne "H.H." og "Stutum" kom med i zzz d.d..... Frp nører opp under fremmedfrykt og hets mot asyl-yyy.... les: Brun møkk!!!! (Oppropet er gjengitt over, søk på 'opprop' i denne filen)

17.05.2002: Ja - så er breifronten i gang da - OG TAKK FOR DET!... som Rolf Wesenlund har sagt.... Vi anarkister har mange andre hjul i sving og er glad for å slippe å dra dette møkkalasset. V-hilsen AFIN

SV har sviktet totalt i denne kampen (pr-krigen mot jihad og al-Qaeda terrorismen og "fredsbevegelsen"). Som jeg antydet før valget, er Sosialistisk Venstreparti igjen tilbake i den marxistiske dogmatismen. De stiller nå på linje med Klassekampen, RV og AKP-ml i "fredsbevegelsen". Erik Solheims anti-dogmatisme, Rune Slagstads "kvart-anarkisme" (i følge Andreas Hompland), og de frihetlige som ble igjen i SV etter at valgforbundet i sin tid sprakk og ble omdannet til parti, sitter igjen bare som "frihetlig" alibi og fungerer som gisler. SV-"bossa" fru Halvorsen er ei dogmatisk t. og r.f. Tolkningen av disse kodene overlater vi til leserne, men man behøver ikke være kryptograf for å skjønne hva som menes. Marxismen-dogmatismens sanne ansikt viser seg alltid gjennom forræderi, når det røyner på. Men det hender jo de tar til vettet etter en stund - når de må. Til og med Stalin sluttet seg jo til de allierte i 2. verdenskrig, etter først å ha begått forræderi mot anarkistene i Spania, dernest å ha inngått forbund med Hitler, - men ikke før Hitler brøt avtalen og angrep Sovjetunionen.

10.11.2001 besluttet Anarkistføderasjonen i Norge, AFIN, enstemmig å støtte konklusjonene fra "The International Conference on Terrorism", Anarkist-tribunalets uttalelser i sakens anledning, og Norges Anarkistråds vedtak, samt Liv Bloms refleksjoner om "fredsbevegelsen" og kampen mot terrorismen. AFIN understreker forøvrig at begrep "idiot" her bare benyttes i tilknytning til det vel innarbeidede begrepet "Lenins nyttige idioter", og har ingenting med intelligens eller annen "idioti" og gjøre. AFIN understreker også at bruk av "harde ord" prinsipielt og generelt ikke er deres policy, og tar avstand fra å kalle motstandere med navn som idiot, tosk, etc. annet enn i tilknytning til formuleringen "Lenins nyttige idioter", og eventuelt i polemikk hvor motstanderne bruker verre uttrykk. Anarkismen bygger bl.a på dialog og fri, saklig, kritikk, ikke verbalt pøbelvelde og "ta selvkritikk" a la Mao/AKP-ml. Men man skal naturligvis kalle en "spade for en spade" når det trengs, når det beviselig er dekning for litt kraftige uttrykk.

Ellers kan vi minne om IJ@-redaksjons-komiteens innlegg "Anarki betyr DEMOKRATI" - Hele innlegget til sammendrag trykt i VG 06.11.2001, dvs anarki er reelt demokrat, alt som vanligvis kalles demokrati, er ikke anarki. Går innflytelsen på styringen av samfunnet mer nedenfra og opp, enn ovenfra og ned, er det anarkistisk. Motsatt er det autoritært. NACOs åpne brev til stortinget om statsbudsjettet, og oppdateringer på "Anarchism in Norway", på oppdateringer i "mer fra Norge" på AIs link-side, herunder oppdateringer av innlegg på denne dugnaden, kan også nevnes.

Grete Monsen og Liv Blom: I en artikkel i VG mandag 10.12.2001 bekrefter Jan Christensen våre bange anelser om Johan Galtungs forvirrede sinnstilstand i headingen "Galt, galere, Galtung". Her tar J.C. et oppgjør med den historierevisjonismen som Galtung har lagt seg til, får å få "verden" til å passe til sin forskrudde virkelighetsoppfatning. "Han skiller ikke mellom angrepskrig og forvarskrig (dvs militaristisk overgrep og antimilitaristisk væpnet pluss annet svar på dette), og underslår hvor nær nazistene var seier i den annen verdenskrig ... Galtung nevner ikke at tyske fly hadde lagt byer og tettsteder i grus en rekke steder i Norge i april-mai 1940. I Rotterdam gjennomførte de en enda verre bombing - etter at byen hadde overgitt seg". (Vi minner dessuten om Guernica) ... "Galtung snur i stedet det hele trill rundt: " I juni 1940 hadde Churchill autorisert bombing av arbeiderkvarterer i Tyskland, og Hitlers gjengjeldelse kom i september (Coventry)"."... "å trekke linjen fra kolonitiden og rett fram til Gulf-krigen i 1991, er en forenkling som enten må betegnes som vrøvl eller bedrag. Bin Ladens terror styres av samme fanatisme og forakt for demokrati og menneskerettighter som hos Hitler. Da må vi slå tilbake med effektive midler, selv om det medfører begrensede sivile tap. Bare å godsnakke med fanatikere fører til enda større ulykke." Så sant så sant. Vi står nå overfor en ny situasjon. Tidligere tiders autoritære tabber av NATO-USA og andre, har naturligvis ingen tilknytning til denne nye situasjonen, bortsett fra at man må lære av dette, og ikke gjøre lignende tabber nå og framover.

Vi må imidlertid minne om at al-Qaeda nettverket kanskje har plassert 10-20 000 terrorister rundt om kring, i muligens så mye som 40 land (enkelte mener sogar 30-40 000 eller mer, og enda flere land). Kampen mot al-Qaeda terrorismen er ikke slutt før alle er bak lås og slå eller nedkjempet på annen måte. Nye grupper kan komme til. Dessuten må såvidt mulig anarkistiske menneskerettigheter ikke krenkes i kampen mot terrorismen. Det blir nok bruk for flere fengsler a la Stammheim, hvor det marxist-leninistiske (maoistiske) RAF (Baader-Meinhof) endte sine dager for egen hånd, eller sonet ferdig sin straff. En av dem har, ikke uventet for oss anarkister, blitt nynazist, og støtter al-Qaeda terrorismen, sammen med en del andre nynazister i Tyskland, i likhet med en del maoister og andre ultra-autoritære marxister. Johan Galtung har tonet klart flagg i denne saken. Han er sterk kandidat til å bli den største norske landsforræderen siden Quisling, selv om det ikke riktig har gått opp for det norske folk ennå hva han og stalinistvennene hans egentlig står for. Får håpe han snart tar til vettet, som Stalin til slutt gjorde under annen verdenskrig. Men da var nesten toget gått!! Galtung tok imidlertid ikke til vettet, snarere tvert i mot:

VG 10.09.2002 - Al-Qaeda er en amerikansk fiksjon: Terrororganisasjonen al-Qaeda er noe USA har funnet på, mener den omstridte fredsforskeren Johan Galtung. I et intervju med det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegels nettavis, Spiegel Online, reiser Galtung tvil om al-Qaeda eksisterer. - Etter min vurdering er al-Qaeda noe Washington har funnet på, en typisk Pentagon-projeksjon, sier Galtung. På spørsmål fra Spiegel Online om han virkelig mener at al-Qaeda ikke eksisterer, svarer Galtung at Vestens forestilling om organisasjonen er gal. -Men det finnes en stor kraft, som stort sett er organisert i celler, som i Hamburg, og som holdes sammen gjennom troen, sier han. "Poliarkiske organisasjoner er jo ikke fiksjoner men høyst reelle ting, " sier L. Blom fra AFIN: "Galtung er klin kokos." 13. september i fjor sa Galtung at terrorangrepet må forstås som en reaksjon mot en USA-ledet globalisering. Han trodde også at 11. september kunne bli "begynnelsen på slutten for det amerikanske imperium." - Heller enn hevn trenger vi å få i gang en dialog med dem som står bak denne handlingen, sa Galtung den gang til Klassekampen.
Overfor Spiegel Online konstaterer Galtung at "den store dialogen" ikke har funnet sted.

"å kalle Galtung for grasnaut, er en fornærmelse mot kua!" - sier L. Blom: "'Peace in our time' - dialog med disse marxo/fascistoide terroristjævlene må alle med forstanden i orden innse ikke fører til stopp i terroren. Å være terrorist, herske ved hjelp av terror, oppkaste seg til dommer og bøddel etter førerlovens §1 og §2 ganske vilkårlig - over helt vanlige folk, er å være hersker av meget ille merke, bestialsk. At de sprenger seg selv i luften også, bare viser hvor forskrudde de er, som mange skrekkelige herskere gjennom tidene, og de som er ansvarlige for disse vrangforestillingene og hjernevasken - og ikke sprenger seg selv i luften, er sjefer over terroristene igjen, erke-terrorister og erkeherskere. Disse bakmennene, hva de enn kaller seg, er kriminelt ansvarlige for folkemord av høyere grad enn terroristene og selvmordsterroristene. Vi har følgelig antakelig ikke bare med ett herskersjikt av et polyarki å gjøre, over dette står nok et større hierarki og et oligarki, og kanskje monarki. Hvor sentral Osama bin Laden er kan imidlertid diskuteres. Han er neppe Monarken med stor M, og alene er han nok mindre viktig når først faenskapet er satt i verk. Derfor må ikke kampen innrettes mot ham, men terrororganisasjoner generelt.

Når først polyarkiet er etablert kan det nemlig i prinsippet knoppskyte hydraen selv, ved at terrorister lærer opp nye før de selv tar livet av seg i en selvmordsterrorist-aksjon, osv. Da kan oligarkiet i prinsippet oppløse seg, men det er lite trolig at dette er tilfelle i praksis. Bak al-Qaeda og lignende organisasjoner står nok de facto bakmenn med store penger og makt, terrorstater i stater, eller hele lands-stater, som opererer i terrorsammenheng. Dermed tar Galtung også feil på dette punktet, det er nok ikke ett enkelt herskersjikt, men flere lag oppover i hierarkiet, selv om det er flertoppet.

En kan heller ikke se bort fra at korrupte etteretningsorganisasjoner, eller deler av slike, også innenfor antiterrorkoalisjonen og kanskje også innen NATO, kan støtte noe opp om terrorismen ut fra økt budsjett-tankegang, altså holde et visst begrenset liv i faenskapen - og ikke sette inn det avgjørende støtet. Korrupte maktpolitikere som ønsker politistat med seg selv i spissen kan også nøre opp under terrorismen, dermed lage kaos , pøbelvelde og skrekkvelde, feilaktig kalle det 'anarki', organisere ropet på "sterk mann" og arki, herskersamfunn, sterk stat og diktatur, og stille seg selv i spissen for dette. Ved stadig å gi litt penger og våpen til terrorvirksomhet under bordet, og unngå å knekke terroren helt, kan diktaturet og politistaten legitimeres nær sagt i all evighet. Oklarki og terror = "anarki" falskspillet som har pågått siden 1880-årene, også ved hjelp av media, er en tendens til slikt - og dette kan nå forsterkes. Alt dette er stort sett gamle Machiavellianske triks som er velkjent fra historien og politisk økonomi, sosiologi og politologi. Men nå skjer det nok i større målestokk og anledning gir tyv dessverre. Derfor er det om å gjøre å få tatt knekken på terrororganisasjonene med al-Qaeda i spissen så fort som mulig, så ikke dette spillet tar helt av og vi får diktatur og eventuelt en terrorkrigslignende tilstand, mer eller mindre over hele kloden, - kanskje også en 3. verdenskrig - helvete på jord - over alt - også her til lands. Derfor må også vi skyve på for å ta knekken på ondet så godt det lar seg gjøre, så fort som mulig.

Lite tyder i dag på at 11. september-angrepene innvarslet begynnelsen på en tidsepoke med sammenstøt mellom religioner og sivilisasjoner, slik pessimistene spådde, men de farlige tendensene vi ser kimen til, og som vi har nevnt over, må tas alvorlig. At 3. verdenskrig ikke er på trappene med det første, er ett av de lyspunkter vi ser ett år etter, og skyldes mange ting, folkeopinionen, og et lederskap som i fjorårets dramatiske høstmåneder var seg bevisst at en slik konfrontasjon ville være ødeleggende. Vi minner om det i en tid da USA i stadig flere spørsmål har valgt alenegang der valget burde vært samarbeid og dialog med alliansepartnerene.

Det har forøvrig vært nok av muslim-fundamentalistiske "anarkist" grupper som har forsøkt å infiltrere anarkistbevegelsen for å spille det vanlige oklarki - "anarki" spillet, også per e-mail og på Internett. Og vi minner også om Berlusconi's politiprovakatører som poserte som "anarkistiske terrorister" i Genova 2001. Vi liker dårlig at FBI driver dette spillet videre i USA, med påståtte "anarkister" som ikke er anarkister. At det er 75 år siden justismordet på Sacco og Vanzetti skulle man ikke tro, oklarki - "anarki" spillet pågår enda for fullt i USA. Og så har de millioner av yngre mennesker i fengsel og dødsstraff i mange delstater. Den som tror dette er genetisk bestemt eller skjebne er idiot.

Ett år etter dramaene i New York, Washington og Pennsylvania ser vi tydeligere enn vi liker at kampen mot internasjonal terrorisme har skapt en rekke dilemmaer. Personvern står mot kontroll, alenegang mot samarbeid, individ mot stat, rettssikkerhet mot statisme og plutarki. Noen av dilemmaene er til å leve med, andre fortoner seg vanskeligere å løse, og krever nytenkning. Slikt har ikke gode vilkår i verden, spesielt ikke nå. Historiens dom over vår egen dramatiske tid vil preges av hvordan USA og vi som lever i mer perifere land, løser disse konfliktene. Dette stiller store krav til folket og aktiviteten i det offentlige rom, media ikke minst, og at de sammen med folkevalgte holder toppsjiktet i ørene så de ikke blir herskere, og om de alt er blitt det, får satt dem på plass og blir kvitt dem ved første anledning, som Berlusconi i neste valg i Italia og galningen i Argentina. At de som tar på seg lederskap får de riktige signalene fra folket, og tar dem, så de ikke sporer av, ser problemstillingene og forstår de nyeste matematiske strategiske modellene fra den sosialvitenskapelige forskningsfronten, skjønner prinsippene bak, og forstår at mer enn kampen mot internasjonal terrorisme kan stå på spill - er et must. Hvis ikke kan det gå til helvete med populisme/fascisme eller noe annet autoritært i større eller mindre grad.

Johan Galtung er en førerskikkelse for store deler av den marxistiske venstresiden, og har noen ganger hatt stor internasjonal og nasjonal innflytelse. Tøvet hans bør stoppes med motargumenter før det får slått rot i "fredsbevegelse" og anti-antiterrorkoalisjoner. Og politistats og Orwellianske "1984" tendenser bør nå stoppes, ved å bevare rettsamfunnet og bl.a ved en storoffensiv mot terror og mafia, for knekke dette onde, og dermed hindre at terrorismen og pøbelveldet (oklarkiet) blir en fast del av et system som nettopp legitimerer slike autoritære tendenser - så den relativt frie verden slutter å være relativt fri og blir desto mer autoritær.

10.09.2002 Kjetil Wiedswang i DN diskuterer 11.09.2001 terrorismen og filosofere over en mulig krig mot Saddam Hussein & Co: .. Svært mange av dem som nå advarer mot militære eventyr i Midtøsten er nøyaktig de samme som spådde "et nytt Vietnam" før den forrige Gulfkrigen, før Bosnia-krigen, før Kosovo-krigen og før den siste Afghanistan-krigen. Når krigen er vunnet blir som regel Johan Galtung og Noam Chomsky mindre opptatt av å forklare hvorfor de tok feil, og langt mer opptatt av å advare mot neste konflikt..". AIE har sendt ut en note med kommentarer til 11.09.2001 terrorismen, gjengitt i IJ@ 4 (31). Anarkistenes politikk på dette feltet ligger fast. Noen dager senere sendte AIE ut en note til EU-ambassaden m.v. med innledende sitat av Ragnar Frisch, "det tredje alternativ" anarkismens, inkludert frihetsplanleggingens, fremste fanebærer historisk,- og med en sterk oppfording til EU om å tilnærme seg en mer anarkistisk policy, med konsistens, spesielt i terrorist-spørsmålet og Midtøsten-politikken, også overfor Irak.

Noam Chomsky på NRK Alltid Nyheter 22.09.2002 og i diverse artikler i Klassekampen etc. i den senere tid.

Noam Chomsky regnes som en anarkist (og bl.a deltaker i FICEDL-nettverket, som er en seksjon av Anarkistinternasjonalen), - han går inn for en frihetlig, rasjonell, sosialisme. At han av og til selv har en tendens til ikke å holde på det rasjonelle fullt ut, er likevel et ubestridelig faktum, selv om han ikke kan sies å være signifikant autoritær sett under ett. Han har også bidratt noe til den oppdaterte forskningfronten som i dag utgjør så langt valid, konsistent, anarkisme, bl.a "Manufacturing Consent".

Men i de senere årene har han hatt visse problemer med å skille mellom sitt engasjement som "layman" , som fagmann/professor og anarkist, og går av og til ut over det han har greie på - og ender opp med vanlig kjendissynsing uten vitenskapelig holdbarhet. Han uttaler seg bl.a om strategiske, sosiologiske og politisk-økonomiske spørsmå, hvor han ingen betydelig kompetanse har, som den rene guruen - nokså uten forbehold. Da han blir behandlet som en autoritet og ikke som en alminnelig legmann av media også på områder han ikke har noe særlig greie på, og der er delvis inkonsistent eller 'biased' i forhold til 'main stream praxeological anarchist research', er dette en autoritær tendens.

Det er jo en skjebnens ironi at han som har skrevet "manufacturing consent" ikke skjønner han lar seg bruke, og misbrukes, til å forme den falske "politiske korrekthet" på venstresiden, og at denne falske bevissthet dermed sprer seg til folket, en uheldig utvikling. Det er alltid fristende å skaffe seg innflytelse for egne overforenklede/autoritære særstandpunkter, basert på tro og ikke viten, ved å bruke makt, autoritære metoder, - og vi ser en uheldig allianse mellom venstremarxister og Noam Chomsky innenfor det som kalles pressemakt, den fjerde statsmakt, i denne sammenheng. Denne tendensen er ikke så sterk at Chomsky ekskluderer seg selv fra anarkistbevegelsen, men den er der, og må settes på plass.

At Chomsky ikke har vett nok til å skjønne dette spillet selv tilskriver vi hans smule forfengelighet og høye alder, overtro på egen tankekraft, og dermed professorale arroganse, som ikke er det toneangivende, men en likevel en viss autoritær tendens hos Chomsky. At han har USA ca 100% i vrangstrupen etter å ha blitt usaklig mobbet fra en flott, prestisjefylt, professorjobb på et kjent universitet i landet, og måtte gå 'i eksil' i Canada, gir et bidrag til en forklaring på dette, men det han sier blir ikke faglig forsvarlig av den grunn.

Som sagt, intervjuet, produsert i Sverige, sendt på NRK i dag - har en del lettvint synsing, uten vederheftig strategisk og sosialvitenskapelig dekning. Bare glem hele intervjuet. Det henger ikke på greip på flere steder. Alt for enkel synsing på vesentlige punkter. Chomskys og de andre anarkistenes bidrag til den generelle analysen på feltet Irak, Midtøsten og terrorisme, er sammenfattet på en konsistent, sosial-vitenskapelig måte på http:://www.anarchy.no/ija431.html , proporsjonalt med virkeligheten, hvor synsingen er skilt ut, også Chomskys (altså det han sier når han ikke er "matter of fact"), og fakta og anarkistiske prinsipper er lagt til grunn. Lykke til med lesningen. Det trengs noen motforestillinger til Chomskys synsing og lettvintheter, ytterligere skrudd opp av marxistene i media.

Vi vil forøvrig ta avstand fra at Chomsky blir framstilt som en langt ute "på venstresiden" i politikken. Han befinner seg riktignok på venstre fløy innenfor anarkistbevegelsen, men den ligger i hovedsak på midten og oppover på det økonomisk-politiske kartet, ikke langt til venstre og nedover;
se http://www.anarchy.no/a_e_p_m.html

V-h A. Quist
anarkofeminist, talskvinne for Anarkistinternasjonalen.

16.01.2002 har vi fått inn et innlegg fra Heimevernet. At vi trykker det betyr selvfølgelig ikke at vi eller AFIN, NACO, NAC, eller AI/IFA er enig i ett og alt, red. merk.:

ÅPENT BREV TIL PRESSEN OG STORTINGET M.V. FRA HEIMEVERNET - HV

Det er i den senere tid fremkommet en del feilaktige opplysninger i tilknytning til en tragisk våpen-ulykke på Geilo. Disse feilene har nærmest karakter av psykologisk krigføring mot Heimevernet, og vi må derfor tilbakevise dem på denne måten:

1. AG3 er ikke et maskingevær, men en enkel, lett automatrifle, på linje med den velkjent russiske Kalasjnikov. Det er altså et helt vanlig gevær. Det er beregnet for et og ett skudd av gangen, det kan skyte en liten serie, men da er den nesten helt umulig å sikte med. Den er praktisk talt ubrukelig på bevegelig mål på mer enn 100 meters avstand. På stillestående mål kan en treffe brukbart på 300-400 meter. Mange vanlige jaktrifler i Norge er langt mer treffsikre og enklere og dermed farligere. Ved å fremstille det som at det er et maskingevær som treffer sikkert på flere tusen meters avstand, så skaper man et trusselbilde som ikke finnes. Hensikten med dette tøvet må være pasifisme, som vi er i mot.

2. Heimevernet er pålagt med lov vedtatt av Stortinget at det skal ha våpen hjemme, dvs brukbare våpen, av beredskapshensyn. Derom kan det ikke herske noen tvil. Et våpen uten sluttstykke eller et kammerlåst våpen er ikke noe våpen, dvs i betydningen brukbart våpen, hjemme. (Om man da ikke har nøkkelen eller sluttstykket selv). Dette tilsvarer et plombert våpen, som bare er til pynt (dersom det da ikke eventuelt bores opp). Forslag om dette fra enkelte pasifistiske kretser innenfor forsvaret, politiske partier, spesielt SV og Ap, samt deler av pressen, er derfor i strid med gjeldende norsk lov. Vi håper denne loven ikke endres.

3. Nå må det bli slutt på dette pasifistiske tøvet på grunn av en tragisk ulykke. HV-våpen brukes i ubetydelig grad kriminelt, så lenge det er i hendene på HV-folk. Dette i forhold til andre våpen som kniv, hagle, stump gjenstand, stjålne våpen, etc. En bil, buss eller trailersjåfør, som det klikker for er mye farliger enn en HV-mann. Det er uhyre sjelden det klikker for en HV-mann og at han i denne forbindelse bruker mob-våpen.

4. Rutinene om helsesjekk, også psykisk, og annen skikkethet, er skjerpet i de senere årene. Går det lenger nå, så går det på motivasjonen løs. Vi finner oss ikke i å bli holdt mistenkelige som potensielle gærninger og kriminelle i større grad enn vi allerede er.

5. Det kan ikke unngås at det av og til skjer ulykker, vådeskudd, etc. når en skal operere med våpen, dvs brukbare våpen. Når det i dette tilfellet har klikket for en av våre HV-kamerater, som også karakteriseres som en kjernekar, og ikke vist tegn til psykisk ubalanse på forhånd, så må vi heller gjøre noe med den mobbingen etc. som skaper stress og press, så det for enkelte en sjelden gang klikker, og enda sjeldnere med et så tragisk utfall som dette.

6. Vi lyser fred over hans minne, han var sin egen strenge dommer etter å ha begått dette grufulle, åpenbart i psykisk ubalanse. Summen av små problemer kan filtre seg sammen og bli store, skape psykisk ubalanse, som deretter forsterker dem til enorme og subjektivt uløsbare på normal måte. Meldingen han skrev på mobiltelefonen var ikke forvirret, og viste klart at denne verden ikke var noe for ham, slik han så det da. Det skal vi legge oss på sinnet. Vi har alle et ansvar for å ta et oppgjør med mobbing både i HV og andre steder. Å svekke forsvaret ved å slutte å ha reelle mob-våpen hjemme, kan ut i fra det som er sagt over, likevel ikke være noen løsning på dette problemet. "If you want peace - prepare for war". Med terrorismeproblemet, nylig krig på Balkan, Nord-Irland, Baskerland, Genova, etc. i friskt minne, er det klart vi trenger et HV med brukbare våpen hjemme. For ikke å glemme AKPs pumpehagler, nynazister og MC-ere...

Vennlig hilsen en gruppe HV-folk, som bare uttaler seg på egne vegne.

Dette ble mottatt fra HV av fb-redaksjonen 16.01.2002. Men det har nok blitt sendt til flere, og andre har nok tenkt parallelt, for pipa fikk en helt annen låt i media 17.01.2002. "Heimevernet kan bli antiterrorstyrke" heter det i Aftenposten. Men en må være klar over at de eksperimentene med kammerlåser som enkelte pasifister i forsvaret og HV roter med, er ulovlige hvis ikke HV-mannen selv har nøkkelen. Når Aftenposten skriver om bred enighet på Stortinget om et mobiliseringsdyktig HV, så er den eneste logiske konsekvensen at - skal det være kammerlås, så skal HV-mannen normalt ha nøkkelen selv, - og ingen annen. Også Klassekampen er mot pasifismen i HV, om enn på annet grunnlag. Ellers kondolerer vi de etterlatte og vi er sikre på at også HV slutter seg til dette.

Siden har Nationen kastet seg på HV-debatten på en fornuftig måte, og en gammel offiser i VG mener at en soldat kan ha nøklene mens en annen har geværene, altså to og to. En av anarkofeministene mener at kona skal ha nøkkelen og mannen geværet.

NACO mener at dette er tull! I likhet med HV sier NACO at HV-folk skal ha nøkkelen selv, om man på død og liv skal ha kammerlåser. S.B.O. i Dagbladet uttaler seg også om HV, og tror at dette dreier seg om Rambo-romantikk, med en klart pasifistisk venstremarxisme og ditto kvasifeminisme som utgangspunkt, og avslutter med "then we take Berlin". Faren er vel større den andre veien, det vet vi fra før. Hva nå viss Berlusconi'er eller brunrøde får makten i Tyskland/EU? - Dette er nok ikke noe akutt problem. På den annen side tar det tid å trene folk til forsvar, og en skal ikke bli tatt på sengen.

Videre må hun og andre venstreradikale da forstå at folk finner noe annet å bruke enn HV-våpen, hvis det tørner i voldelig retning. Har de ikke annet så bruker de hendene og kveler. En "stump gjenstand" kan som regel også finnes, hvis det klikker i affekt. Kjøkkenkniver er også brukbare til litt av hvert!

Det tørner ikke oftere for HV-folk enn andre, snarere tvert i mot. Er det bare kriminelle, AKP-ml med pumpehagler, nynazister, muslim-terrorister, og MC-folk som skal ha våpen hjemme, så må jo alle skjønne at det blir en feil i styrkebalansen blant folk flest. At folk har våpen hjemme betyr en risiko for tjuer, ranere og mordere mot å overfalle hus og hjem. Fjernes denne risikoen, blir det mer fritt frem for kriminelle. HV har også i stor grad selvdisiplin, (mens forsøk på kadaverdisiplin som regel blir satt på plass med direkte aksjon og sabotasje, jevnfør FSK nevnt over, uten at HV dermed er noen anarkistisk idyll), og har en viss folkelighet og struktur, i motsetning til jeger-typer og skytterlag, som vel i større grad består av rikinger og Rambo-fans (ikke alle selvfølgelig). Å stadig rope på mer politi er heller ikke noen god løsning. Da ender det i politistat. Også politiet har svin på skogen med lemfeldig behandling med skytevåpen. Det er ikke mange år siden en liten biltjuv ble skutt i ryggen og drept av et overivrig politi. En unge ble også drept på en unødvendig måte av politiet. Det kan også være visse mørketall her. Døde snakker som kjent ikke.

FB-redaksjonen støtter NACO i dette synet! Ikke noe kluss med HV i retning ubrukbare geværer med kammerlåser hvor andre en HV-mannen selv har nøkkelen. Kutt heller ut dette kammerlåstøvet og bruk pengene på noe fornuftigere. Og heller mer HV enn mindre, som pasifistene i Ap går inn for. APs pasifistiske historie er en skandale, som ikke behøver gjentas.

30.01.2002 har Folkebladet igjen fått en melding fra HV, som vi gjengir nedenfor:

Fortsatt HV-våpen hjemme? Javel - , men da må det være brukbare våpen med ammunisjon!

HV-våpen skal kunne oppbevares hjemme, men de skal utstyres med kammerlås, og ammunisjonen skal lagres sentralt, mener et utvalg, som har jobbet på rekordtid, og ble nedsatt av Forsvarets Overkommando etter skytetragedien på Geilo natt til 13.januar, der tre mennesker ble drept med et HV-våpen. Hastverk er som kjent lastverk, og det som dette utvalget har begått virker ikke veloverveid.

Oppdraget var å vurdere om det fortsatt er nødvendig at HV-personell oppbevarer sine våpen i hjemmet. Det har altså utvalget kommet fram til at bør fortsette, og det er vel å bra. Men de har ikke skjønt hva et våpen er, nemlig et brukbart våpen, og at norsk lov sier at våpen - les brukbart våpen - skal oppbevares hjemme av beredskapshensyn. Forslaget er derfor i strid med gjeldende norsk lov. Anbefalingene ble i dag overrakt forsvarssjef Sigurd Frisvold, og vil nå bli sendt på høring til berørte instanser innenfor Forsvaret. Også Forsvarsdepartementet skal uttale seg.

Et system med kammerlåser kan være på plass allerede innen sommeren, og tiltak som gjelder kammerlåser og ammunisjon ligger innenfor det forsvarssjefen har myndighet til å fatte beslutninger om, hevder utvalget. Oppbevaring av nøkler og ammunisjon er underlagt ulike sikkerhetskrav, og vil ikke nødvendigvis bli oppbevart sammen. Nøkler kan deles ut av troppssjef eller områdesjef innenfor Heimevernet, mens ammunisjon må kvitteres ut fra sentrale lagre, foreslår utvalget

Vi mener at dette er feil, og som nevnt i strid med norsk lov. Et kammerlåst "våpen" hjemme tilsvarer et plombert våpen eller et våpen uten sluttstykke, dvs det er ikke noe brukbart våpen hjemme, dersom ikke HV-mannen selv har nøkkelen eller sluttstykket. Loven om at HV-menn skal ha våpen hjemme, som er vedtatt av Stortinget, dreier seg åpenbart om våpen, i betydningen brukbare våpen. Det er ikke reelle våpen hjemme om andre en HV-mannen selv har nøkkelen. Utvalget har ikke skjønt jusen.

Alle som har vært i HV, og kan forestille seg hva slags forvirring som kan oppstå om det skulle røyne på, dvs en spiss situasjon, må da forstå at dette bare vil bli rot og åpne for nær sagt alt mulig av forsvarsproblemer. Dette gjelder ikke bare menige. At offiserer både har - og igjen kan svikte - i det norske forsvar, er vel ikke helt ukjent. F.eks var flere av offiserene tyskervennlige i 1940. Lignende kan skje igjen. Historien kan gjenta seg med små variasjoner. Det gjør den ofte.

Utvalget erkjenner at denne modellen kan gå på bekostning av reaksjonstiden, men anbefalingene er et resultat av at ulike hensyn er veid opp mot hverandre. Dette med reaksjonstiden er antakelig kraftig nedvurdert, og de kan ikke ha veid ulike hensyn opp mot hverandre på en logisk og fornuftig måte, bl.a. norsk lov. De har antakelig vært grepet av panikk, på grunn av kritikk i pressen, og vil vise "handlekraft", hvilket de ikke har gjort, men foretatt en unødvendig og feilaktig omgående bevegelse.

Dette utvalget kan umulig ha hatt stor erfaringen fra lokalt HV. En høring blant toppene i forsvarsdepartementet, etc, er ikke tilstrekkelig. Brukne geværs politikk har det vært nok av i Norge før. Vanlige HV-folk bør også få sagt sitt. Flertallet i HV består vel ikke av pasifister, som ikke har våget å nekte? Vanlige HV-folk sitter ikke trygt i en bunker om det blir en spiss situasjon. De skal gjøre en farlig jobb, kanskje på svært kort sikt. Mange kan bli drept før en får låst opp geværene og får tak i ammunisjon. Det er derfor vi har nåværende lovverk. Ingen grunn til å endre dette.

Vennlig hilsen en gruppe HV folk som ikke uttaler seg på andres vegne.

27.07.2002 mottok Folkebladet en ny pressemelding fra HV, som en vel også får trykke siden vi har kommet igang med dette, og siden det visstnok bare er vi i pressen som bryr oss så mye om hva grassrota i HV selv mener at det blir satt på trykk (Red. merk.):

Fortsatt HV-våpen hjemme? Javel - , men da må det være brukbare våpen med ammunisjon!

I perioden 1991-2001 var det anmeldt 459 direkte drap (dvs ikke medregnet uaktsomme) i følge Statistisk Sentralbyrå. Disse ble utført med ulike metoder, bl.a stump gjenstand, kniv og skytevåpen. Bare en forsvinnende liten og helt ubetydelig del var gjort med HV-tjenestevåpen. Hadde ikke disse blitt anvendt hadde rimeligvis andre skytevåpen eller f.eks kniv blitt brukt. Det er derfor tøvete å koble dette på en debatt om kammerlåser for HV-våpen.

HV-våpen skal kunne oppbevares hjemme, men de skal utstyres med kammerlås, og ammunisjonen skal lagres sentralt, mener et utvalg, som jobbet på rekordtid, og ble nedsatt av Forsvarets Overkommando etter skytetragedien på Geilo natt til 13.januar, der tre mennesker ble drept med et HV-våpen. Hastverk er som kjent lastverk, og det som dette utvalget har begått virker ikke veloverveid. Nå har saken kommet opp igjen i media, etter et nytt tragisk drap hvor tilfeldigvis HV-våpen ble brukt - og denne nye debatten er like tøvete som forrige gang i januar med hensyn på kammerlåser.

NB! Det er for mange godfjotter som sitter som sentrale beslutningstakere i det norske sosiale sikkherhets og sosiale justis-systemet. Det viser det ovenstående med all tydelighet. Få inn folk med mer realisme.

Og så er startskuddet gått for valgkampen til kommunevalget 15. september 2003. Folkebevegelsen har alt vedtatt å inkludere SV (med noen få hederlige lokale unntak) i valgboikotten under "andre autoritære" i tillegg til Frp og RV og autoritære i andre partier. At SV i februar 2003 bedriver frihetlig retorikk, rokker ikke ved dette standpunktet. Det er ikke noe nytt at marxistene prøver å selge stats-sosialismen sin i frihetlig innpakning. Vi lar oss ikke imponere av litt frihetlig retorikk. Dersom SV tar reelt frihetlige standpunkter, kan man revurdere boikottvedtaket, men foreløpig er det bare løsprat om frihet fra SVs hold, ikke realpolitikk. Store deler av SV er alt for likt RV, selv om det altså finnes enkelte hederlige unntak. Det vil ellers bli lagt stor vekt på å boikotte personer som har tilknytning til det uopplyste pengevelde i privat og offentlig sektor. Folkebevegelsen for boikott av Frp, RV og andre autoritære [bl.a. SV] har vedtatt at det generelt er mest frihetlig å stemme Venstre og Senterpartiet ved kommunevalget 2003. Det finnes unntak i spesielle tilfeller.

Som vanlig deltar ikke AFIN som organisasjon i valget av prinsipielle grunner, men går inn for det anarkistiske idealet hvor kommunalpolitikken i hovedsak er basert på en kombinasjon av folkeavstemninger, direkte tilbakekallbare delegater, nytte-kostnadsanalyser og andre former for anarkistisk økonomi. Mer om kommunevalget finner du ved å trykke her: Kommunevalget 2003 .

Statsbudsjettet for 2004 og 2005 er drøftet i NAU 1 som du finner på "Links"-siden som kommer opp om du trykker på Links nedenfor.

Og så er startskuddet gått for valgkampen til stortingsvalget 12 september 2005. Folkebevegelsen for valgboikott av Frp, RV, SV og andre autoritære er i full gang. Som ved foregående valg er Venstre og Senterpartiet generelt de mest frihetlige valgalternativene, men det finnes enkelte unntak. Dette må vurderes ut fra de enkelte fylkeslistene. Se forøvrig linkene til Folkebevegelsen og Stortingsvalget 2005 som du finner på "links"-siden som kommer opp når du trykker på Links nedenfor. - Resultatet av stortingsvalget ble 87 mandater for den rødgønne alliansen SV, Sp og Ap og 82 mandater for de øvrige, V, Krf, H og Frp. Det ble et rødgrønt statsråd. Anarkigraden blir sannsynligvis omtrent den samme som før i det graden av autonomi ventelig blir noe mindre og graden av sosialisme blir noe større.

Side om side med en sterk lovlydighet har Norge greid å bevare en individuell anarkisme, mener Hans Magnus Enzensberger. Han er ikke enig i at rikdommen har gjort landet mer egoistisk - "bare enda mer velmenende".

En "norgesvenn" refser sitt land

- Tysk Israel-debatt er mye mer tilbakeholden enn den norske. Den politiske venstresidens (les venstremarxister på det økonomisk-politiske kartet, red. merknad) støtte til Hizballah finnes ikke i Tyskland eller noen andre europeiske land, sier Hans Magnus Enzensberger, en av Europas fremste intellektuelle.

KJENT TENKER

[Hans Magnus Enzensberger (76) har i noen tiår år vært en av Europas fremste tenkere: Forfatter, redaktør, samfunnsdebattant. Her til lands er han mest kjent for bestselgerboken "Norsk utakt" fra 1984, med skarpe analyser av et Norge i turbofart på vei inn i oljealderens overflod: "Norge er i dag Europas største folkemuseum, men på samme tid et kjempemessig fremtidslaboratorium". Den norske oversettelsen av "Skrekkens menn. Om den radikale taper" er første utenlandske versjon av hans siste bok. Bor i München i Tyskland.]

Siden nordmenn liker å bli observert utenfra, gjerne pisket og refset, i alle fall av venner, har den tyske forfatteren Hans Magnus Enzensberger forlengst fått den noe tvilsomme merkelappen "norgesvenn". Han bodde her fra 1956 til 1964, og boken "Norsk utakt" fra 1984 ble en bestselger og blir fortsatt sitert. Nesten hver sommer i 30 år har han tilbrakt på en gård i Valdres. Slik har han et noe bedre faktagrunnlag enn "norgesvenner" flest for å tilfredsstille nordmenns begjær etter å bli veid og vurdert.

- Din bok "Skrekkens menn" har fått en svært kritisk mottagelse i Tyskland, delvis også i Norge. Du beskyldes for å demonisere den arabiske verden, ikke skille mellom islam og politisk islamisme og dessuten å behandle islamisme som ett fenomen? - Jeg er ingen forsker, jeg er forfatter, jeg har skrevet et essay. Essay betyr "forsøk". Jeg har villet utprøve tanker som få har tenkt: Hva er det som klikker i hodene på de unge menn som blir voldelige islamister? Nesten alle forklaringer har vært strukturelle, dvs. politiske, sosiale og økonomiske. Jeg har gransket de psykologiske faktorer som skaper "den radikale taper": Høyt utdannede, fanatisk religiøse unge menn gir verden rundt dem all skyld for sine nederlag, og hevner seg ved å prøve å bli herre over andres liv og egen død. Jo, jeg generaliserer tidvis. Men islamister er ikke muslimer, de er ekstremister som har kapret islam for sine egne politiske formål. - Var striden om Muhammed-karikaturene en kulturkonflikt? - I høy grad. En strid mellom reaksjonære religiøse og moderne vestlige verdier. Jeg har vært opptatt av temaet siden fatwaen mot Salman Rushdie. Kampanjen mot ham var et første tegn på hva vi har opplevd siden 11. september 2001. Ingen har brakt større skade over islam enn islamistene med sin hellige krig. De skapte den internasjonale skandalen om karikaturtegningene i vinter. Paradoksalt nok er de fleste av islamistenes ofre vanlige muslimer. Selv ville jeg likevel ikke ha publisert Muhammed-tegningene. De var av svak kvalitet, uttrykk for dårlig smak. - I Muhammed-striden så man at religion skaper nye tabuer i det offentlige rom, en sone av urørlighet og motstand mot å konfrontere problemer med religiøst opphav? - Ja. Men islamister mangler ethvert begrep om gjensidighet. Hvis man vil bygge en kristen kirke i Saudi-Arabia, blir man drept. Konfrontasjon er å foretrekke fremfor dialog hvis dialogen ikke er toveis, men brukes til å tildekke konflikter. Da blir dialogen uproduktiv og farlig. - Tror du de voldsomme reaksjonene mot Muhammed-tegningene og Jostein Gaarders kronikk skaper sterkere selvsensur i offentlig religionskritikk? - Det er tenkelig. Men det som skjedde fikk også mange til å våkne. Når det gjelder Norge er det jo ikke bare typisk norsk å være god, men like typisk å være til de grader tolerant og forståelsesfull. Det må likevel trekkes grenser for toleranse. Det er ikke første gang europeiske intellektuelle er tolerante inntil det farlig naive. I det 20. Århundre omfavnet mange av dem stalinisme og fascisme. Ideologiene er ikke døde, ikke engang de totalitære. Trøsten er at alle historiens totalitære regimer til slutt er blitt nedkjempet. De har aldri vunnet og kan aldri vinne, sier Hans Magnus Enzensberger.

Natt til søndag 17.09.2006 ble det avfyrt skudd mot synagogen på St. Hanshaugen i Oslo. 11 dype skuddmerker i fasaden vitner om at det er blitt brukt et kraftig våpen. Foreløpig vet vi ingenting sikkert om gjerningspersonen eller motivet, men mye tyder at det var davidsstjernen som var målet for skytingen, siden de fleste kulehullene er i og rundt davidsstjernen over inngangen.

* Rabbiner Joav Melchior sier til NTB at skuddene mot synagogene er noe som sårer medlemmene i Det Mosaiske Trossamfund sterkt. Han sier også at han tror dette er resultatet av prosesser i samfunnet som vi ikke ønsker oss noe av. Han håper det norske samfunnet stiller seg solidarisk med jødene på dette punktet. Det gjør vi. Den siste helgen i juli, mens det fortsatt var full krig i Libanon, ble synagogen og den jødiske kirkegården skjendet på nedrig vis; gravstøtter ble veltet, et vindu ble knust og en mann gjorde fra seg på synagogetrappa.

* Norges Anarkistråd oppfordrer alle, også kritikere av Israel og venner av det palestinske folket til å ta kompromissløst avstand fra alle former for antisemittisme, særlig når angrep eller trusler mot jødiske personer eller eiendom dukker opp som reaksjonsform mot Israels politikk. å bruke våpen mot et trossamfunn er uhyrlig, og vi fordømmer det på det sterkeste.

* På samme måte som jødene blir såret når noen angriper deres fremste symbol, davidsstjernen, blir muslimene såret når noen snakker nedlatende om profeten Muhammed, slik paven gjorde det i Tyskland sist tirsdag. Nå beklager paven at det historiske sitatet han brukte fra keiser Manuel II om at Muhammed "vil spre sin tro med sverdet" har såret muslimene. Men måten muslimer i Palestina har reagert på, med å kaste brannbomber mot en katolsk kirke, og å drepe en italiensk nonne i Somalia, trolig fordi de er blitt oppfordret av ytterliggående religiøse ledere til å ta hevn, står ikke på noen måte i forhold til pavens uttalelser. Det er grov vold som må fordømmes.

* å angripe religiøse symboler og bruke grov vold fordi man føler at sin egen religion er krenket er fullstendig uakseptabelt. Derfor synes vi det er imponerende å se hvordan forstanderen i Det Mosaiske Trossamfund, Anne Sender, tar skuddene mot synagogen med fatning og ikke lar seg skremme til å gjøre ting annerledes enn før. Hun fortjener all mulig støtte for dette modige standpunktet.

Nå er det nok. Nei til antisemittisme II. Vi har tidligere sendt ut en pressemelding om "Nei til antisemittisme". Nå er det på tide med en oppfølger. Vi står fast på at Israel må oppheve okkupasjonen av Palestina og vende til bake til grensene fra 1967, og en to-statsløsning med det nåværende israelske land, og et palestinsk land omfattende Vestbredden og Gaza. Men vi må likevel slå fast at Hamas og Hizbolla er reaksjonære fascistiske gjenger, som må bekjempes med nødvendige midler. Også PLO er en tvilsom politisk gruppering, med noe terrorisme på agendaen. Kåre Willoch og Jostein Gaarder har ikke skjønt dette. Heller ikke Klassekampens Peter M. Johansen og SV. Derfor bidrar disse til det som nå møter jøder i Norge - antisemittisme. Målet til Hamas og Hizbolla er å utslette landet Israel og drive jødene på sjøen. Dette er NACO sterkt i mot. Vi vil også minne om at jødiske kibbutzer er å anse som et relativt anarkistisk prosjekt. Antisemittismen i Norge har også rammet jødiske AFIN- medlemmers barn. Boikott av Jaffa-appelsiner er bare tull. Boikott av Hamas og Hizbolla er derimot aktuelt. Kampen mot fascismen kan ikke føres med silkehansker. Nå må norske medier få en mer balansert dekning av forholdene i Midtøsten. 27.09.2006

Forskningsselskapet IRIS har åpnet et nasjonalt kompetansesenter for boring og brønn, Ullrigg Centre. Anarki og kreativitet går hånd i hånd ved senteret.

STAVANGER: - Ullrigg Centre skal bli en anarkistisk og kreativ arena. Vi bygget testriggen Ullrigg og sprengte grenser. Nå etablerer vi Ullrigg Centre for å sprenge nye grenser, sier konstituert adm. direktør Anna Aabø ved IRIS. Se http://www.tu.no/offshore/article58989.ece for mere informasjon.

Jury-systemet må bestå i norsk rettsvesen. Det er en tilnærmet garanti for rettssikkerheten. En bør ikke reversere på rettssikkerheten for å få fortgang i saksbehandlingen.

"Under Anarchism all rules and laws will be little more than suggestions for the guidance of juries, and all disputes, whether about land or anything else, will be submitted to juries which will judge not only the facts, but the law, the justice of laws, its applicability to the given circumstances, and the penalty or damage to be inflicted because of its infraction. What better safeguard against rigidity could there be than this? " Machinery for altering" the law, indeed! Under Anarchism the law will be so flexible that it will shape itself to every emergency and need no alteration. And it will then be regarded as just in proportion to this flexibility, instead of as now in proportion to its rigidity." Property Under Anarchism. Excerpted from the book; Individual Liberty: Selections From the Writings of Benjamin R. Tucker. Vanguard Press, New York, 1926, Kraus Reprint Co., Millwood, NY, 1973

Resolusjoner er også publisert 17.04.2009 under tittelen "Anarkistisk kommentar angående jury-systemet", som en replikk til Dagsavisens artikkel "Juryen er fortsatt nødvendig", se http://www.dagsavisen.no/meninger/article410601.ece . For en gangs skyld er marxistene i Dagsavisen ganske enige med anarkistene.

RESOLUTION AND PRESS RELEASE FROM
The Anarchist Federation of Norway
Anarkistføderasjonen i Norge AFIN
Anarkistenes Organisasjon
http://www.anarchy.no/afin.html

Anarkistene støtter fortsatt norsk NATO-medlemskap

V.h. M. Solberg for AFIN

Anarkistene er rystet over avsløringen om at enda en person har mistet livet etter å ha blitt tatt av politiet. Den siste saken skjedde i 2004 i Oslo. Er det mer vi ikke vet om politiets metoder og atferd? Vi reagerer også sterkt på hemmeligholdet av saken. Det er uakseptabelt å holde hemmelig det faktum at Oslo-politiet i fjor fikk 50.000 kroner i bot av Riksadvokaten for sin fangebehandling. Mediene kan sikkert kritiseres for ikke å ha fanget opp denne saken tidligere. På den annen side må politiet føle et ansvar for å gå ut med opplysninger om en så alvorlig sak som at et menneske dør under en arrestasjon. Politiet er vanligvis ikke tilbakeholden med opplysninger som stiller politiet i et positivt lys. Denne saken er imidlertid så vond og vanskelig for Oslo-politiet at man derfor forsøker å skyve den under teppet.

Denne saken kommer på toppen av andre saker i samme kategori. I 1990 ble en ungdom i Bærum kvalt til døde av en politioverkonstabel, og på Mysen tre år etter døde en person etter at en politimann tok halsgrep på ham. Riksadvokaten henla den første saken, mens politimannen ble frifunnet i tingretten i det andre tilfellet. Den mest kjente saken til nå er fra i forfjor da Eugene Obiora døde etter en pågripelse i Trondheim. Spesialenheten for politisaker henla saken. Mange sitter nok med et inntrykk av politiet tar for lett på slike saker og at deres egne folk slipper greit unna. I så fall er det uholdbart. Slikt hører hjemme i en politistat. Ikke i et moderne anarkistisk demokrati som vårt. Anarkistene forlanger at rutinene ved arrestasjon må forbedres og innskjerpes, så lignende hendelser, og politivold generelt, ikke skjer i fremtiden.

[14.06.2007: I går innkalte justisstatsråden Knut Storberget Riksadvokaten og politidirektøren til et møte for å drøfte hvordan man kan sikre mer offentlighet rundt slike saker. "Det er helt vitalt for tilliten til politiet og justisapparatet at mest mulig offentliggjøres", sier Storberget. Også leder for Spesialenheten for politisaker, tidligere SEFO, er innkalt til møtet, og det slås fast at hans enhet nå skal evalueres. Politiets interne etterforskningsgruppe har fått svært mye kritikk i det siste. Justisministeren bemerker: "Det er meget viktig at enheten fungerer godt. Jeg har tidligere gitt uttrykk for at den nyordningen som Spesialenheten representerer skal evalueres. Det legges opp til å forberede en slik evaluering i 2008". Kilde: http://www.dagsavisen.no/innenriks/article295828.ece Se også http://www.dagsavisen.no/innenriks/article295830.ece. 28.06.2007 Politidirektoratet har i dag sendt ut et rundskriv om at halsgrep kun skal brukes i nødverge. Fire ganger er personer omkommet etter at politiet har brukt halsgrep eller mageleie under en pågripelse, blant annet i Obiora-saken. - Halsgrep er farlig og skal brukes med varsomhet, og bare i situasjoner hvor andre metoder ikke har effekt, opplyser politiet til NTB.]

Vi konstaterer at ideer som samsvarer med anarkistenes i hovedsak har fått gjennomslag i klimaforliket på stortinget. Dette gjelder både kravet om 2/3 reelle kutt i CO2-utslippene og tilretteleggelse av forholdene for rushtrafikk-prising.

12.12. 2007 erklærte vi at "Anarkistene vil gjerne også ha et ord med i laget til det store miljøforliket på stortinget":

* De har frekkhetens nådegave, Arbeiderpartiet, når de varsler at de vil satse på miljøvern i kommunevalgkampen. Etter at statsministeren tok opp klimautfordringen på Ap-landsmøtet i april følte mange at klimasaken var inne på rett spor. Siden den gang har Jens Stoltenberg bitt seg fast i et kvasi-økonomistisk klimaspor som gir både statsrådet og økonomene ufortjent dårlig rykte blant folk flest. Prinsippet om at klimapengene skal settes inn der hvor de gir størst utslippskutt er riktig og greit. Men dette må sees i et dynamisk langsiktig perspektiv, ikke statisk, og en må ta hensyn til de ufullkomne klimaordningene i utlandet.

* Siden Jens Stoltenberg så suverent mener at han har funnet den beste metoden for å få ned klimagassutslippene - nemlig ensidig satsing på kvotekjøp - framstår det som direkte underlig at norske kommuner skal engasjere seg i hvordan utslippene kan reduseres i den enkelte kommune. Riktignok kan kommuneadministrasjonene se på energisparing og slikt i kommunale bygg, men at de skal mene noe om klimagassutslippene fra private foretak er direkte i strid med Stoltenbergs klimatanke. Eller er det slik at kommunene skal bry seg - men ikke sentraladministrasjonen?

* Jens Stoltenberg er ikke alene om å være kvoteentusiast - der er han på lag med de aller fleste i miljøbevegelsen og forskningsmiljøene. Det Jens Stoltenberg er ganske alene om, er å ikke se svakhetene i kvotesystemet: For det første at kvotesystemet har huller som gjør at deler av kuttene ikke vil være reelle. Korrupsjon og ineffektivitet i utenlandske klimaordninger er stikkord i denne sammenheng. For det andre at kvotesystemet ikke gir incentiver til dyre teknologiske nyvinninger som kan representere nødvendige kvantesprang innen utslippskutt eller renseteknologi. Dette må sees dynamisk i langsiktig perspektiv. Og for det tredje at reelle kutt i rike land er en forutsetning for å få alle land med på en ny klimaavtale når Kyoto-perioden er omme i 2012.

* Jens Stoltenberg bør erkjenne at kvotekjøp ikke kan utløse den sunne klimapolitikken, der sentraladministrasjonen, kommunene, ulike organisasjoner og private bedrifter, også med utgangspunkt i Norges moralske ansvar for egne utslipp, foretar et ambisiøst klimaløft for framtida. Klimasaken har kommet på dagsordenen på en slik måte det siste året, at det norske folk ser etter politiske føringer i klimaarbeidet for å komme i gang. Jens Stoltenberg bør vise at antydningen til en virkelig miljøstrategi fra Ap-landsmøtet i april var noe mer enn et blaff. Første steg er å fastsette en ambisjon om at 2/3 av miljøkuttene i 2020 skal tas innenlands.

[21.06.2007: To tredjedeler av Norges CO2-kutt de neste 13 årene skal tas hjemme. Men Jens Stoltenberg har sikret seg ved at dette kun forholder seg til dagens prognoser for utslippsvekst, skriver Aftenposten.no. Dette er for dårlig. Det må være reelle kutt på 2/3 .]

Etter at Norges Anarkistråd sendte ut pressemeldingen om at "Rushtrafikk-prising er anarkistisk" 05.07.2007 har dette temaet eksplodert i media og politikken. Endelig er miljø kommet ordentlig på dagsordenen i kommunevalgkampen. Kristin Halvorsen (SV) og samferdsels-statsråd Liv Signe Navarsete (Sp) går inn for folkeavstemning om den omstridte rushtidsavgiften i de store norske byene, melder Dagsavisen, som også krever at Stoltenberg går ut og støtter prisingstiltaket. Anarkistene krever snarlige folkeavstemninger om rushtrafikk-prising. En fersk meningsmåling viser at nær 60 prosent av innbyggerne i Oslo går inn for rushtidsavgift, dersom pengene går til forbedring av kollektivtilbudet.

Vi fikk respons fra Sponheim/Venstre i et nettmøte arrangert av Dagbladet torsdag 06.09.2007, og vi har også fått respons fra Trafikk-aksjonen . Venstre ser på veiprising som et godt miljøtiltak. Det samme gjør altså Sp og SV. Nå bør også resten av partiene, media og organisasjonslivet forøvrig, komme på banen for rushtrafikk-prising.

Den enkelte bilist tar ikke hensyn til det kollektivet mister i form av økt kø, når kapasiteten på veien blir over-utnyttet, som i rushtiden i Oslo. Derfor blir trafikken uoptimal, ineffektivt avviklet, når det ikke er rushtids-prising. Anarkismen står for effektivitet (Pareto-optmalitet) og rettferdighet. Rettferdighet og effektivitet betyr i denne forbindelse også at det utbygges kollektivrutenett som i hyppige ruter reiser rimelig innom barnehager, skoler og arbeidsplasser. Arsavgiften på bil bør reduseres noe så ikke den totale betalingen blir mye større med rushtids-prising enn uten. Overskuddet bør gå til utbygging av kollektivtransporten lokalt. Kommunene med rushtidsproblemer, dvs de større byene i Norge, bør derfor snarest iverksette rushtrafikk-prising på denne måten. Sentraladministrasjonen bør bidra med redusert årsavgift. Dette er anarkistisk miljø-politikk. Anarkistene krever at dette skjer raskt.

For Norges Anarkistråd
Utenriks- , miljø- og justisråd A. Quist
05.09.2007

Hvordan stiller Venstre seg til rushtrafikk-prising?

Venstre mener at rushtidsavgift kan være et aktuelt miljøpolitisk virkemiddel, men da må det sees i sammenheng med en storstilt satsing på kollektivtrafikk. Vi er ikke for å starte med rushtidsavgift uten at det samtidig finnes et godt kollektiv-tilbud slik at de som i dag bruker bilen, faktisk har et reellt alternativ.

Hilsen Lars Sponheim

Ja til veiprising (rushtrafikk-avgift)! Trafikkaksjonen går inn for veiprising, med avgifter som gjenspeiler kostnadene for miljø og helse. Det inkluderer rushtids-avgifter i og rundt byer som Oslo, Bergen og Trondhei. Iflg. tall fra Transportøkonomisk institutt (TøI) går bare 3 % av bilreisene til og fra jobb innom en barnehage, og de fleste som rammes av veiprising er rike menn. NAFs/Høyresidens påstander om at veiprising "rammer fattige og småbarnfamilier" er derfor ugyldige. Erfaringer fra bl.a. Stockholm og London viser at veiprising fører til mindre køer, kork, kaos, helseskader og forurensninger. Veiprising er miljø, helse og likestilling i praksis. Vi forutsetter at avgiftsinntektene brukes til kollektivtransport, utbygging av sykkelveier og andre tiltak som bidrar til å redusere biltrafikken - og at de skal erstatte dagens bomavgifter, ikke komme som et tillegg. Vi mener at også årsavgiftene på bil må gjenspeile kostnadene for miljø og helse.

Trafikkaksjonens uttalelse om veiprising var opprinnelig laget som et svar til en uttalelse fra Norges Anarkistråd. For orden skyld: Trafikkaksjonen tar ikke stilling for/mot anarkisme.

Kommentar fra NACO: Riktig trafikkprising må knyttes til de sosiale, totale marginale kostnader, ikke gjennomsnittskostnader. Det går an å innføre rushtrafikkprising gradvis, i samsvar med videre utbygging av kollektivnettet. Vi krever at trafikkprising (rushtrafikk-avgift) innføres forholdsvis raskt i Oslo, Bergen og Trondheim. Vi mener spørsmålet som nevnt egner seg for folkeavstemninger.

***
For Norges Anarkistråd
Utenriks- , miljø- og justisråd A. Quis t
07.09.2007

PS. 01.11. 2007 Nå har også LO og NHO sluttet seg til kravet om rushtrafikk-prising. Også KrF har erklært det samme. Nå er det på tide å få fortgang i saken.

Kommune og Stortingsvalgene de senere årene er kommentert på egne filer. Du finner de via "Links", se nederst.

NORGES ANARKISTRÅD - THE NORWEGIAN ANARCHIST COUNCIL - NACO
FOLKERÅDET - SKYGGEKABINETTET - FOLKETS ALTERNATIV TIL STATSRÅDET VIA DET OFFENTLIGE ROM
http://www.anarchy.no/naco.html
Google international translation tool - Norwegian to English and more

Velkommen til idédugnad og

aktuell anarkistisk politikk

Århundrets kampanje: KUTT TOPPENE! Fordel inntekt og innflytelse nedover i samfunnet. For flatere struktur i lønn og rang. Mer horisontal organisasjon og grønn politikk!

Direkte demokrati - Direkte lykke

Direkte lykke

En "norgesvenn" refser sitt land

KJENT TENKER

RESOLUTION AND PRESS RELEASE FROM
The Anarchist Federation of Norway
Anarkistføderasjonen i Norge AFIN
Anarkistenes Organisasjon
http://www.anarchy.no/afin.html

Anarkistene støtter fortsatt norsk NATO-medlemskap

V.h. M. Solberg for AFIN

NORGES ANARKISTRÅD - THE NORWEGIAN ANARCHIST COUNCIL - NACO FOLKERÅDET - SKYGGEKABINETTET - FOLKETS ALTERNATIV TIL STATSRÅDET VIA DET OFFENTLIGE ROM http://www.anarchy.no/naco.html Google international translation tool - Norwegian to English and more

Velkommen til idédugnad og

aktuell anarkistisk politikk

Århundrets kampanje: KUTT TOPPENE! Fordel inntekt og innflytelse nedover i samfunnet. For flatere struktur i lønn og rang. Mer horisontal organisasjon og grønn politikk!

Direkte demokrati - Direkte lykke

Direkte lykke

En "norgesvenn" refser sitt land

KJENT TENKER

RESOLUTION AND PRESS RELEASE FROM The Anarchist Federation of Norway Anarkistføderasjonen i Norge AFIN Anarkistenes Organisasjon http://www.anarchy.no/afin.html

Anarkistene støtter fortsatt norsk NATO-medlemskap

V.h. M. Solberg for AFIN

NORGES ANARKISTRÅD - THE NORWEGIAN ANARCHIST COUNCIL - NACO
FOLKERÅDET - SKYGGEKABINETTET - FOLKETS ALTERNATIV TIL STATSRÅDET VIA DET OFFENTLIGE ROM
http://www.anarchy.no/naco.html
Google international translation tool - Norwegian to English and more

RESOLUTION AND PRESS RELEASE FROM
The Anarchist Federation of Norway
Anarkistføderasjonen i Norge AFIN
Anarkistenes Organisasjon
http://www.anarchy.no/afin.html