http://www.anarchy.no/folkebladet.html
Norsk politikk for det 21. århundre
- og til: Íslenska Evrópubúi Verkalýðsfélag umræða - Íslenska Frjálshyggjumaður Ríkjasamband (Icelandic Section of the NAC/AI)
http://www.anarchy.no/folkebladet.html
THE FIGHT AGAINST THE CLIMATE CRISIS – THE GREEN GLOBAL SPRING (GGS) – CONTINUES AT FULL SPEED, SEE - CLICK ON:
http://www.anarchy.no/green.html & http://www.anarchy.no/ggs1.html
NØI-INDECO-OSE'S DIALOG MED MILJØDIREKTORATET OM NY KLIMAPOLITIKK, SE (KLIKK PÅ:) http://www.indeco.no/archive/samgrep2.htm
Folkebladet inviterer til EU-debatt som et ledd i idédugnaden og diskusjonen om aktuell anarkistisk politikk på Internett, herunder også valgdebatt når dette er aktuelt. Temaet er strategier for å fremme en mest mulig anarkistisk utvikling, og hindre reaksjonære og byråkratiske tendenser. Følg med på folkets ( i motsetning til øvrighetens) offisielle EU-debatt. Her er de beste og mer prinsipielle innleggene i debatten fra folk og media - det offentlige rom - samlet og analysert ut fra den oppdaterte sosialvitenskapelige forskningsfronten - sett ut fra folkets - ikke øvrighetens perspektiv. Konklusjonen så langt er helt klar: Folkets interesser tilsier et klart NEI til EU. Øvrigheten og deres lakeier har motsatte interesser.
EU er autoritært, der er det hersking fra toppen og ned, og alle politikere som er JA-til EU er autoritære, og valg-boikottes av Folkebevegelsen,
se (click on): http://www.anarchy.no/boikott.html.
Ordet er fritt!
Send ditt bidrag til EU-debatten via e-mail ved å klikke her: EU-DEBATT . Denne diskusjonen startet offisielt 15. 02. 2002, med perspektiver - ikke bare for Norge, men for hele Norden og internasjonalt. Vi vil også ta med en del tidligere, eventuelt oppdaterte, innlegg i debatten, der det er relevant. Diskusjonen ble satt i gang som følge av at politisk redaktør i Dagens Næringsliv Stein B. Hauglid erklærte at han ville ha en EU-debatt med et et anarkistisk utgangspunkt, og vi har dermed tatt ham på ordet. Debatten er også forbundet med den generelle idédugnaden om aktuell anarkistisk politikk og norsk politikk for det 21. Århundre på http://www.anarchy.no/dugnad.html . Et utdrag av artikkelen med Hauglids oppfordring er tatt med som opptakt i det første innlegget i debatten.
I tillegg til Hauglid, figurerer kjent navn som Reiulf Steen, Hallvard Bakke, Jens Stoltenberg, Einar Magland, Thorbjørn Jagland, Jan Petersen, Gro Harlem Brundtland, Anders Giæver, Marie Simonsen, Andreas Hompland, Lasse Qvigstad, Kyrre Nakkim, Kåre Willoch, Inge Lønning, Olav Versto, Milton Friedman, Nils Morten Utgaard, Mikhail Agursky, Arnt Tellefsen, Alf Ole Ask, Jan Petersen, Karsten Klepsvik, Iver B. Neumann, Anthony Giddens, Carl August Fleischer, Kjetil Wiedswang, Henrik Width, Anna Quist, Odd Roger Enoksen, Helle Hagenau, Reidar Nilsen, Peter Angelsen, David Oddson, Árni M. Mathiesen, Jean Jacques Rosa, Michaele Schreyer, Marta Andreasen, og flere i debatten.... Søk på etternavn i denne filen og se hva de står for! Vi har også funnet plass til en anarkistisk klassiker i EU-debatten, Nobelprisvinner i økonomi Ragnar Frischs berømte artikkel om fellesmarkedet som "Det uopplyste pengevelde".
Når vi har kalt dette folkets offisielle EU-debatt, og ikke bare EU-debatt, så skyldes dette bl.a at Norge utvilsomt har vært et av verdens mest anarkistiske land siden folkeavstemningen om EU i 1994, hvor folket vant over øvrigheten og Norge, dvs systemet sett under ett, politisk/administrativt og økonomisk - offentlig og privat sektor, fikk et puff ut av den marxistiske sosialdemokratiske sektoren på det økonomisk-politiske kartet, og inn i den anarkistiske kvadranten på ca 53% anarkigrad. Det har holdt seg omtrent på dette nivået siden (ca 54% for tiden), som et sosial-individualistisk samfunn, dvs. liberalt sosial-demokrati - "anarchist light"- selv om systemet har flyttet seg ytterligere litt til høyre over tid. Det er imidlertid ennå et godt stykke igjen til et signifikant uopplyst pengevelde, liberalisme, her til lands - sett i internasjonalt perspektiv, eller en bevegelse betydelig nedover på det økonomisk-politiske kartet - til populisme/fascisme. Dit skal vi heller ikke komme etter de frihetliges mening. Og vi vil heller ikke tilbake til statismen og det marxistiske sosialdemokratiet. Dette betyr også fortsatt NEI TIL EU, selvstendighetspolitikk, og en fornuftig strategi og taktikk vis-à-vis EU og resten av verden. Det er det debatten dreier seg om, uten at den skal bli dogmatisk og sekterisk. Holder ikke våre arbeidshypoteser sett ut fra hva som folket er tjent med, får vi revurdere våre standpunkter. Så langt er det imidlertid lite, og ikke nok - som peker i den retningen... Snarere tvert i mot!
Einar Magland: Stein B. Hauglid, politisk redaktør i Dagens Næringsliv, tar et erklært anarkistisk standpunkt - dvs. sideordnet debatt , med perspektiver fra folket, nedenfra og opp mot øvrigheten, bl.a. politikerne, når det gjelder tidens EU-debatt i Norge. Det er bare viss det økonomisk-politiske systemet bredt definert alt i alt fungerer mer nedenfra og opp, enn ovenfra og ned, at det er anarkistisk (reelt demokratisk). Motsatt er det autoritært. Anarkistene har konkludert med at Norge etter folkeavstemningen om EU i 1994, har hatt en - riktignok svak, men likevel signifikant, anarkistisk tendens. Det er derfor ikke så underlig at Stein B. Hauglid tar et anarkistisk utgangspunkt i EU-debatten. I DN 5/6.01.2002 heter det i Hauglids artikkel:
"Når noen ikke vil.- Går det virkelig an for politikere ikke å forholde seg til konsekvensene for Norge av euroinnføring og EU-utvidelse? Ja, det gjør det. Derfor må vi andre debattere på egenhånd. ... Å diskutere decenniets viktigste politiske sak uten politikere, kan virke meningsløst, men er det egentlig det? Landet har mengder av intelligente mennesker som hverken sitter på Stortinget eller i regjeringen eller er medlemmer av politiske partier. Her kan økonomisk, statsvitenskapelig, sosiologisk og kulturell ekspertise boltre seg sammen med intelligentsiaen og enhver annen som har relevante synspunkter - eller bare har noen strøtanker. Det er arenaer nok i aviser og tidsskrifter på tv og i radio. Et anarkistisk utgangspunkt kan være vel så bra som et dirigert fra partikontorer. En tidsramme er unødvendig ettersom debattene ikke skal lede frem til en folkeavstemning eller et valg." (red. uth.)
Og EU-debatten kom kjapt godt i gjenge, bl.a i VG, som har introdusert en debatt på et ganske utrolig lavt nivå:
Her vil vi imidlertid anlegge en mer vitenskapelig vinkling på debatten enn den VG har lagt seg på, dvs saklig, men likevel ikke uten polemisk snert, og fortsetter dermed med professor i sosialøkonomi og Nobelprisvinner i økonomi Ragnar Frischs berømte anarkistiske klassiker om EU som det uopplyste pengevelde og alternativet, den tredje vei, frihetlig sosialisme og anarkisme, fra 1961. Artikkelen til Frisch om "Det uopplyste pengevelde" er her presentert i originaltapning i sin helhet, pluss kommentarer fra IIFOR:
INTERNATIONAL INSTITUTE
FOR ORGANIZATION RESEARCH IIFOR
http://www.anarchy.no/iifor.html - IIFOR P.O.B. 4777 Sofienberg
N-0506 Oslo - Norway
The unenlightened plutarchy
An anarchist classic by economical Nobel prize winner Ragnar Frisch
Translation tool Norwegian => English, French, Spanish etc. at http://www.anarchy.no/links.html
Professor Ragnar Frisch om Fellesmarkedet (Nå EU, red. merk)
Innledning ved Sosialøkonomens redaksjon fra 1961:
Regjeringen har ennå ikke
tatt standpunkt til hvilken holdning vi skal ta til Fellesmarkedet. Det
er vel heller ingen gitt i dag å uttale seg om hva resultatet vil bli. Noen hver av norske økonomer har kanskje
sine tanker og meninger, men vi vet ingen som med større klarsyn
og fagkunnskap skulle kunne uttale seg om dette enn professor Ragnar
Frisch. Når vi besluttet at septemberintervjuet skulle
dreie seg om Fellesmarkedet, var det derfor ingen andre vi heller ville be
om en uttalelse enn nettopp han. Vi tror det er det korteste intervju «Sosialøkonomen» noensinne har inneholdt.
Vi ba professor Frisch om en orientering for «Sosialøkonomen»
om hans syn på Fellesmarkedet. Han svarte
med å vise til sin artikkel i «Orientering» for 19. august i år (1961,
red. merk.). "Det gir i aller største knapphet mitt syn. Se om
du kan finne noe der du kan sette
sammen." - sa Frisch til Sosialøkonomens redaksjon (red.merk)..
Vi leste artikkelen om igjen, med saksa i hånd. Resultatet ble at vi klippet
ut alt sammen. Selv om de fleste lesere vel allerede er
kjent med innholdet tillater vi oss likevel å sitere artikkelen "Det
uopplyste pengevelde" i sin helhet:
Ragnar Frisch: Det uopplyste pengevelde
«Hvis arbeidet med å organisere et europeisk - eller et mer omfattende - fellesmarked virkelig hadde bygget på en forståelse av det som, sett i historisk perspektiv, er Vestens problem i dag, ville jeg helt og fullt vært en tilhenger av fellesmarkedet og Norges tilslutning til det.
Men slik er ikke situasjonen. De nåværende bestrebelser i retning av et fellesmarked bygger på rent dagdrømmeri. De bygger på fiksjonen om at Vesten kan løse sine problemer ved å gjenopplive det uopplyste pengevelde, dvs. ordningen med frie markeder, fritt slag for storfinansen, fri etableringsrett, det rene pengeøkonomiske profittmotiv som ledetråd for hva som er de "beste" investeringer osv. Dette uopplyste pengevelde var den ordningen som i sin tid avløste kongenes opplyste enevelde.
Fiksjonen om at Vesten kan løse sine problemer med denne ordningen og nå bare gjennomføre den innenfor større geografiske områder enn før, er utbredt i alle de vestlige land, både i dem som har konservative regjeringer og i dem som har regjeringer som kaller seg sosialistiske. Typisk konservativ ledelse er det i England, Vest-Tyskland og De Forente Stater. Det blir mer og mer, klart at den demokratiske valgseier i De Forente Stater ikke på noen måte har ført dette landet tilstrekkelig langt vekk fra det uopplyste pengevelde. Og de nordiske sosialistpartier er etterhvert blitt så «borgerlige» at også de tenker og handler på en måte som bare ganske svakt atskiller seg fra filosofien om det uopplyste pengevelde. Dette har ført til at hele fellesmarkedspsykosen nå har kommet til å konsentrere seg om ting som sett i stort perspektiv bare er krusninger i overflaten av problemet. En har festet seg ved disse enkeltfordeler som fellesmarkedet kan medføre (større markeder som gir muligheter for spesialisering osv.) uten å se at en for å oppnå disse enkeltfordeler har gitt seg ut på noe som økonomisk vil føre til et tap som i størrelse langt oppveier de enkeltfordeler som fellesmarkedet kan medføre. Tapet består (bl.a (red. merk.)) i at det uopplyste pengevelde bare i korte konjunkturperioder kan føre til noe som ligner full utnyttelse av de materielle ressurser. I det lange løp må det føre til stagnasjon eller iallfall bare til langsom vekst.
Å gjenopplive det uopplyste pengevelde er som om en vil forsøke å finne svaret på et stort og vanskelig regnestykke, og så i forblindet iver tar i bruk metoder som kan gi en mer nøyaktig bestemmelse av fjerde og femte desimal i svaret uten å se at disse metodene samtidig fører til større feil i første og annen desimal.**
Det er tre alternativer for fremtiden. Det ene er den kinesiske tese at Vesten må utslettes ved en atomkrig.
(Ragnar er jo her noe allegorisk og lite presis angående fremtiden til samfunnsøkonom å være, men en må vel fremdeles i 1961 regne Kina som et noe sosialistisk land, om enn veldig nær grensen til fascismen på det økonomisk politiske kartet.* Her kan man vel muligens også regne de sosialdemokratiske systemene inn i den marxistiske kvadranten på det økonomisk-politiske kartet, benevnt som "sosialistiske regjeringer" av Frisch, men altså i følge det foran nevnte svært nær det økonomiske plutarkiet, kapitalismen.
Det ligger vel også her implisitt i den truende formuleringen om "den gule fare", at det kan tenkes som en mulighet at maoismen og dens kommunistiske system kunne ta over i den vestlige verden på den ene eller andre måten. Framveksten av maoismen, med bl.a. Røde Brigader i Italia og RAF/Baader-Meinhof i Tyskland o.l. terrorist og/eller og autoritære partier i Europa i 1970-årene (som AKP-ml og RV, nå Rødt, i Norge) kan jo sees på som en tendens i denne retningen, men dette slo jo ikke an på bred basis. Red. merk.)
Det annet er den sovjetrussiske tese at atomkrig må unngås, ikke bare på grunn av dens umenneskelighet, men også fordi den er ganske overflødig. Det er nok å la Vesten fortsette i sin sta og forståelsesløse dyrking av det uopplyste pengevelde. Da vil Vesten om kort tid av seg selv falle til jorden som en overmoden pære.
(Her er jo Ragnar enda mer allegorisk og vag, men man kan jo likevel ane a) illevarslende tegn som bl.a i dag har nedfelt seg i 11. september terrorismen med WTC-bygningens fall og f.eks. de nåværende sysselsettingsproblemer i EU med sosial uro og populistisk/fascistoide tendenser, og b) etter Sovjet-systemets fall tilsvarende i Russland og flere steder i øst-Europa forøvrig.
På denne tiden (1961) var det nok en viss naiv oppfatning blant enkelte sosialøkonomer, medregnet Frisch, men antakelig i mindre grad hos Trygve Haavelmo, om at tallene i det sovjetiske "materialproduktet", deres variant av bruttonasjonalproduktet, inneholdt en viss realitet. Samtidig hadde tøværet med Nikita Krutsjov gitt visse håp om en slags "Glasnost". Dermed kunne man feilaktig tenke seg at Sovjet-systemet kanskje hadde en slags mulig fremtid.
Tøværet politisk i sovjet-systemet den gang var imidlertid raskt over, og på 1970-tallet kom det klare signaler om at "materialproduktet" var veldig mye bløff og basert på fiktive tall, og man ble da klar over at Sovjet-samveldet var et helt dødfødt, fascistoid system*. Også i det sovjetiske systemet kan man si at det var en betydelig tendens til uopplyst pengevelde, talltriksing og korrupsjon, da kombinert med diktatorisk statisme.
Dermed fikk Frischs anarkistiske tanker om den 3. vei ny og forsterket aktualitet i sosialøkonom-miljøet, bl.a i tilknytning til EU-referendumet i 1972. Uansett kan vi her, i det Frisch regner som "det andre alternativet", ane konturene til en utviklingen i retning systemer i den populistisk/fascistiske kvadrant på det økonomisk-politiske kartet. Også her kan det være innslag av det uopplyste pengevelde, plutarki generelt, inklusive politisk plutarki, som man f.eks kan registrere nokså klare tendenser til under Berlusconi-regimet i Italia anno 2001-2.
På en litt vag måte, "somnambul" for å bruke et typisk Frisch-uttrykk, kan vi dermed ane konturene av det teoretiske rammeverket nå presentert som det anarkistiske økonomisk-politiske kartet i Ragnars resonnementer i denne artikkelen. Dette kommer enda klarere frem når vi tar hensyn til det Frisch kaller det tredje og fjerde alternativet.
Angående det tredje alternativ på det økonomisk politiske kartet, der Frisch erklærer seg som gjennomført rasjonell frihetlig sosialist, dvs anarkist, selv om han ikke direkte bruker ordet anarkisme (som av professor Noam Chomsky f.eks. nettopp er kortfattet definert som rasjonell, frihetlig sosialisme), noe som sikkert var klokt - da anarkismen midt under den sosialdemokratiske tilnærmede norske ettpartistaten til Gerhardsen og Arbeiderpartiet ikke sto særlig høyt i kurs, er han meget klar og konsis, se nedenfor. Det fjerde alternativet på det økonomisk-politiske kartet, som altså Frisch også nevner eksplisitt i det nedenstående, er det uopplyste pengeveldes typiske fremtredelsesform, dvs. liberalismen i ulike varianter. Red. merk.)
Det tredje alternativ (anarkisme, rasjonell, frihetlig sosialisme, red. merk.) er at Vesten i den tolvte time skal skal våkne til forståelse av det virkelige problemet.
Det virkelige problemet er hvorledes vi skal kunne finne et økonomisk og politisk system som setter individets frihet og moralske og etiske verdighet i sentrum (og med frihet mener jeg ikke frihet for de få til å utnytte de mange, men de manges frihet slik som Henrik Wergeland ville ha den), og som samtidig gjør det mulig å utnytte de materielle ressurser - naturrikdommene og den menneskelige kunnskap - på en virkelig rasjonell måte. Å løse den ene av disse to oppgaver på bekostning av den annen, er ikke særlig vanskelig. Det er kombinasjonen av de to målsettinger som er det virkelige problemet. Å gå inn for å løse det er det tredje alternativet.
Det kan bare løses ved en høyverdig form for planøkonomi, nasjonalt og internasjonalt. De elektroniske regnemaskinene og de moderne økonometriske metoder har gitt oss det tekniske hjelpemiddel til å løse dette kjempeproblemet. Spørsmålet er bare om Vesten vil ha så mye sunn fornuft og så mye sosial samvittighet at den for fullt vil gå inn for å bruke dette hjelpemidlet til å finne en løsning etter det tredje alternativ.
(Frisch, bl.a. med sine forslag om varebyttesentraler som basis for en frihetlig planøkonomi, hadde nok ikke på denne tiden full forståelse for utviklingen av det vell av varer og tjenester, varianter og kvaliteter, miljøfaktorer og problemer inkludert, som ville skje senere, og hans tidsbestemte konkrete forslag til den frihetlige sosialismen er nok delvis og noe utgått på dato. Å bruke markedet aktivt, men regulert på en frihetlig måte, både indre og ytre reguleringer, til å implementere store deler av den generelle sosiale planen, basert på autonomi og desentralisering, er i dag anbefalt av frihetlige økonomer, mens Frisch, på linje med Kropotkin og Santillan, så vidt vi vet var lite opptatt av dette. Proudhon var imidlertid mer på linje med 'main stream' anarkisme i dag på dette punktet. Slike rasjonelle, frihetlige, sosialistiske markeder har naturligvis prinsipielt ingenting med plutarki, økonomisk og/eller politisk, eller uopplyst pengevelde å gjøre. Forskningen på dette området langs den tredje vei, det tredje alternativ, har kommet mye lengre i dag enn i 1961. En kort oppsummering av den anarkistiske forskningsfronten er gitt i Anarkistisk Universitetslags m.fl.s grunnkurs, se (klikk på) Grunnkurs i anarkismen og andre -ismer .
Med "indre reguleringer" av markedet, i frihetlig sosialistisk retning, menes ikke bare bedre profesjonsutdanning og vekt på etikk og andre målsettinger enn profitt, f.eks større vekt på nytte-kostnadsanalyse i bedrifts-styringen, megling, etc, men også autogestion, større innflytelse fra 'de på gulvet' i bedriftene på styringen - og fra forbrukersiden, flatere organisasjonsformer, herunder også former basert på samvirke- og nettverks-organisasjon. Vi tenker naturligvis ikke på den såkalte Jugoslaviske modellen for 'sosialistiske markeder', som et slags haleheng til marxistisk "demokratisk sentralisme", som jo ikke fungerte særlig bra. Noe mer vellykket var vel de anarkosyndikalistiske eksperimentene i Spania 1936-39, basert bl.a på Santillans økonomiske teorier, og dette kan være en nyttig erfaring, men dagens situasjon krever nok en del andre ting en blåkopier av dette, selv om også fagforeningene kan spille en større rolle i bedriftsstyringen, innenfor en flatere struktur.
Med "ytre reguleringer" menes ikke først og fremst strengere og større konkurranse-, næringsmiddel-, kreditt-, og data-tilsyn, økokrim etc. samt mer lovreguleringer og politi, men stikkordsmessig ulike dialogformer og frihetlig-føderalistiske systemer fundert på alle de anarkistiske prinsippene, med ulike sanksjoner mot "free riders", rasjonell planlegging basert i hovedsak på vidtgående økosirkiske modeller sett ut fra folkets perspektiv og et åpent syn på de øvrige, mer politikkbestemte, relasjoner, også basert på "det offentlige rom", med fleksible institusjoner som er innstillt på effektivitet og rettferdighet, og maksimal nytte minus kostnader - snarere enn profittmaksimering og sektorinteresser, og med målsettinger om å få denne kompetansen om det optimale, det rasjonelle og planmessige for delene, desentralisert og autonomt, og for helheten - konføderalt, gjennom i systemet, heller enn å forsvare egne kjepphester. Dette gjelder både makro- og nærings- og miljø-politikk samt markeds- og bedriftsøkonomi, i privat og offentlig sektor. Red. merk.)
Det er min dypeste overbevisning at Vesten vil være håpløst fortapt hvis den ikke i den tolvte time våkner opp til erkjennelse av at dette tredje alternativet er dens eneste sjanse, men fortsetter å leve videre i fiksjonen om at det å gjenopplive det uopplyste pengevelde og bare spre det til større geografiske områder, kan være et brukbart fjerde alternativ (dvs. liberalismen, den fjerde kvadranten på det økonomisk politiske kartet. Her kan man også innregne de konservativ-liberale systemer som Frisch nevner innledningsvis, red. merk.).
Er det utopi å tro på det tredje alternativet? Jeg vil aldri holde opp med å tro at det ikke er utopi.
Derfor har det vært en skuffelse for meg at Norge og de norske forhandlere ved de internasjonale drøftinger ikke har forstått det historiske perspektiv, og derfor ikke har forstått at de måtte legge all sin kraft i å forklare for de store landene i vest at det tredje alternativet er Vestens eneste sjanse.
I steden har de norske forhandlere og det norske publikum brukt all sin tid og kraft - og fortsetter med å gjøre det - på å regne ut hva Norge kan tjene eller tape i stort og smått på den ene eller annen konto under industri, skipsfart, fiske og jordbruk under den gitte forutsetning at fellesmarkedet skal gjennomføres etter det uopplyste pengeveldes prinsipp.»
(Våre uthevninger og avsnitt, men forøvrig skulle Frischs artikkel være fullstendig gjengitt. Når vi i dag opplever enronismen som fysisk realitet både her og der i verden, og dermed ser konkret hva det uopplyste pengeveldet virkelig dreier seg om, er artikkelens aktualitet blitt enda større enn før, samtidig som det er en viktig artikkel i den politiske økonomiens historie. Denne artikkelens betydning i kampen mot EU-medlemskap og det uopplyste pengevelde i Norge, og for en rasjonell, frihetlig sosialisme, dvs. anarkisme, skal heller ikke undervurderes. Red. merk.)
V-h. IIFORs forsknings-redaktører 15.07.2002
*) Både det kinesiske systemet, maoismen, og sovjet-systemet har vel historisk variert mellom å være i den marxistiske, stats-sosialistiske kvadranten på det økonomisk-politiske kartet eller passert noe over grensen til fascismen i vid forstand, avhengig bl.a. av politisk og/eller økonomisk tøvær og "glasnost og perestrojka" tendenser eller lignende med relativt små økonomiske og store rangsforskjeller på den ene side, og tidvis alvorlige brudd på alminnelige menneskerettigheter og både store økonomiske og rangsforskjeller på den annen. Vi skal imidlertid ikke gå i detaljer på dette her, bare antyde at det har vært visse variasjoner historisk med hensyn til om sovjet-systemet og maoismen reelt sett har vært fascistiske kontra statskommunistiske. Hovedpoenget her er ikke å foreta en inngående analyse av maoismen kontra sovjet-systemet reelt sett historisk vis-a-vis det økonomisk-politiske kartet, men kun å påpeke at Frisch opererer med to forskjellige alternativer, en og to, som sammen med hans tredje og fjerde alternativ kan relateres til det økonomisk-politiske kartet, jevnfør System teori m.v.. En kan forøvrig merke seg at Frisch i og for seg kun bruker betegnelsen 'det tredje alternativ', ikke 'den tredje vei'. Vi har imidlertid her brukt betegnelsene 'vei' og 'alternativ' om hverandre. Dette er i overenstemmelse med nåtidens vanlige språkbruk innen den frihetlige bevegelsen. Men en må være helt klar på hva en mener begrepsmessig, når en bruker betegnelser som 1, 2. 3. og 4. vei eller alternativ, da nummereringen jo er forholdsvis arbitrær, i den forstand at 1= marxisme, 2 = fascisme, 3 =anarkisme og 4 = liberalisme vel representerer et nokså tilfeldig nummereringsystem, bortsett fra at valget av tallet 3 på anarkismen indikerer et brudd med den tradisjonelle todelingen i høyre-venstre tenkning. Historisk har begrepet "den tredje vei" og "det tredje alternativ" også røtter tilbake til anarkisten P. J. Proudhon (1809-65): "Denne tredje samfunnsform, denne syntese av kommunisme og privateindom, vil vi kalle frihet... Frihet er anarki...". ( Se f.eks. Anarkistisk Lesebok - 2.utg., PAX 1973, s 20-21). Proudhons og Frischs tredje alternativ og samfunnsform er av samme type politiske økonomi, og ligger begge innenfor den anarkistiske kvadranten på det økonomisk-politiske kartet, Proudhons vel noe til høyre for Frischs alternativ.
Nummereringen av systemene på det økonomisk-politiske kartet veksler imidlertid nokså tilfeldig i ulike kilder. Frisch og Proudhon har m.a.o. ikke skapt noen presedens m.h.p. nummereringen. En skal også være oppmerksom på at enkelte nazigrupper nylig har brukt betegnelsen "den 3. vei" eller "3. alternativ" om systemer i den fascistiske kvadranten på kartet. Dette peker imidlertid hen mot "Das Dritte Reich, Adolf Hitlers nazityske samfunnstype, som ligger langt nede på det økonomisk-politiske kartet, i den fascistiske kvadranten, kalt nr 2 ovenfor. Dette må naturligvis ikke blandes sammen med Frischs (og Proudhons) 3. alternativ, som helt klart står for rasjonell, frihetlig, sosialisme, dvs anarkisme. Som Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv 20.08.2002 nevner, finnes det også noe som heter Gerhard Schröders (tysk forbundskansler) og Tony Blairs (britisk statsminister) manifest om "The third way"/Die Neue Mitte" fra 1999. Dette er nok ideologisk en politisk bevegelse mot høyre fra kommunisme og marxisme og kanskje tenkt beslektet med Frischs og Proudhons 3. alternativ, men både det tyske og det britiske samfunn er typiske hierarkiske samfunn - eller klassesamfunn om man vil, og en bevegelse politisk fra det sosialdemokratiske utgangspunkt vil da bare gi en "light" populistisk eller til og med liberalistisk effekt, da innslagspunktet ligger for lavt på det økonomisk-politiske kartet til at det går i retning anarkisme. Dermed havner man i populistisk eller liberalistisk politisk økonomi i praksis, det går mot høyre nedenfor den anarkistiske kvadranten på det økonomisk-politiske kartet. Blairs og Schröders 3. vei må dermed heller ikke forveksles med Proudhons og Frischs 3. alternativ, det libertære/anarkisme. Blairs og Schröders policy blir en venstrepopulistisk impuls snarere enn anarkistisk. (En kuriositet er jo at en tidligere Gerhard Schröder, født 1910, som var utenriksminister i Vest-Tyskland 1961-66 og forsvarsminister til 1969 i ti år var medlem av Hitlers nasjonalsosialistiske parti, se s. 225 i Ragnar Frischs "Troen på nøkken", Universitetsforlaget 1995. Den nåværende forbundskansleren med samme navn, født 1944, har imidlertdi en venstreorientert marxistisk fortid fra 1960-årene.)
Av denne grunn bør en helst presisere nærmere hva en mener politisk når en bruker tallene for de ulike alternativene, for å unngå misforståelser. Det klareste for å unngå misforståelser er vel å bruke betegnelsene anarkisme (ev.anarki, rasjonell, frihetlig sosialisme, eller libertær), liberalisme, fascisme/populisme og marxisme (ev. stats-sosialisme) direkte, uten å nevne tall.
Penge- eller rikmannsvelde, plutarki - økonomisk og/eller politisk/administrativt, et system signifikant basert på finansfyrster, er i praksis så og si alltid "uopplyst" i større eller mindre grad. "Uopplyst" er dermed et ganske overflødig adjektiv, men det understreker jo utvilsomt en egenskap ved plutarkiet, og noe virkelig "opplyst pengevelde" kan man dermed se bort fra i praksis. Det "uopplyste pengevelde", "unenlightened plutarchy", er blitt et vel innarbeidet begrep, først og fremst som en karakteristikk av liberalismen, men det kan også forekomme i fascistiske systemer, dvs. det er en negativ egenskap som i større eller mindre grad er typisk og signifikant tilstede ved kapitalistiske systemer generelt. Det uopplyste pengevelde kan også forekomme som en tendens i svakt beskåret form i marxistiske, først og fremst sosial-demokratiske, systemer.
Unenlightened plutarchy, plutarchy in general and plutocracy. In the American Webster's unabridged dictionary second edition the word plutarchy is mentioned, and also plutocracy. Plutarchy means rule by the rich or rule of money, a form of archy [by finance-lords and similar, enronism, etc.]. Plutarchy may be economical and/or political/administrative. Economical plutarchy is the same as capitalism. Capitalism has two main forms, liberalism and fascism, economical plutarchy is significant in both. The economical plutarchists are the capitalists, the relatively rich, superiors in income. Plutocracy is a form of "cracy", as in democracy, the word plutocracy may 1. mean the same as plutarchy, 2. but also just mean management by the rich or related to money. In an anarchism vs other -isms context, to be precise, the concept plutarchy is in general used, not the more diffuse plutocracy. The term "unenlightened plutarchy, "uopplyst pengevelde", was used by Ragnar Frisch about liberalism, the typical unenlightened plutarchy, but it may also be used about fascism. As a tendency in a bit curtailed form the unenlightened plutarchy may also be present in marxist, mainly social-democratic, systems. "Unenlightened" in this context just underlines that plutarchy is not in the interest of the people, seen as a class as opposed to the superiors in rank and/or income. Plutarchy is practically always "unenlightened", a bad form of system/management seen from the people's perspective. In practice "enlightened plutarchy" does not exist, although there may be more or less of the unenlightened tendency.
**) Et eksempel som illustrerer denne type markedsfeil eller dysfunksjoner ved "det uopplyste pengevelde" er følgende: Markedet sikter seg inn på marginalnyttene, - målt i penger kan disse indikeres ved markedsprisen under visse forutsetninger, mens i mange tilfeller skjer det endringer som følge av mer uregulerte markeder som gjør slike marginalnyttebetraktninger ufullstendige og vesentlig feilaktige som uttrykk for velferd eller verdiskapning, da disse ikke alltid avspeiler totalnyttendringer. For en del forbrukere kan det dreie seg om mer enn marginale endringer i forbruket, og da må man se på totalnyttendringen til vedkommende personer, som da normalt ikke vil blir riktig vurdert til gjengs markedspris. I enkelte artikler i norsk presse bl.a i juli 2002 i tilknytning til deregulering av matmarkedet og fjerning av matsubsidier har man blandet sammen marginalnytte tilsvarende lik markedspris for mette rike, og totalnytte for fattige på sultegrensen her på kloden. Dermed blir regnestykket og regnskapet, nytte minus kostnader, ved en omlegging av politikken til fjerning av subsidier og redusert produksjon her (Norge, EU/OECD) helt feil.
Dvs. nytte fratrukket kostnader av redusert landbruksproduksjon på grunn av mindre subsidier i Norge og EU, eller OECD i sin alminnelighet, blir ganske feil vurdert når markedspriser legges til grunn. Det er nemlig normalt ikke slik at total matvareproduksjon i verden går like mye opp, som produksjonen av mat i Europa/OECD går ned, ved å kutte subsidiene og dermed redusere matproduksjonen i Europa og OECD i sin alminnelighet. Ca all mat blir spist, (fratrukket normalt svinn og bufferlagere) og går matproduksjonen dermed relativt ned i forhold til folkemengdens vanlige vekst, vil sultedøden øke omtrent proporsjonalt. Eller sagt på en annen måte, når bruttotilgang i folketallet er omtrent som før, matmengden relativt mindre, må avgangen bli relativt større, så nettotilveksten i folketallet svarer til den relativt lavere matproduksjonen. Nettottilveksten kan også i ekstreme tilfeller bli negativ. En må her både ta hensyn til direkte sultedød og død av ulike sultrelaterte sykdommer. Dermed må man også se på totalnyttene for de som ikke får noe mat, altså knyttet til nedgangen i og bortfall av matproduksjon, ikke bare marginalnytten til de rike. Siden prisen på liv er høy humanistisk vurdert, blir nyttetapet enormt når flere sulter ihjel enn det som det ellers ville ha gjort. Å legge om matproduksjonen ut fra markedspris, marginalnyttebetraktninger for rike og mette, vs. bedriftsøkonomisk grensekost, dvs. mot pris lik grensekost ved fullkommen konkurranse el. l., og altså kutte subsider og importere mer mat til OECD landene, er derfor ganske sultedød-fremmende og ikke samfunnsøkonomisk riktig. Vurdert med nasjonalprodukt til markedspris gir det tilsynelatende netto markedsøkonomiske gevinster, men markedet tar ikke hensyn til totalnyttetapet ved mer sultedød i den tredje verden ved omleggingen av landbrukspolitikken. Dermed blir en ren markedsøkonomisk analyse feil.
I denne forbindelse kan vi minne om en av Ragnar Frischs bemerkninger fra artikkelen "Det uopplyste pengevelde" gjengitt over: "å gjenopplive det uopplyste pengevelde er som om en vil forsøke å finne svaret på et stort og vanskelig regnestykke, og så i forblindet iver tar i bruk metoder som kan gi en mer nøyaktig bestemmelse av fjerde og femte desimal i svaret uten å se at disse metodene samtidig fører til større feil i første og annen desimal." Her kan vi relatere gevinstene i verdens samlede velferd/nytte i "fjerde og femte desimal" til marginalnytte-fremgangen for de rike og mette ved å fjerne matvaresubsidiene, mens "større feil i første og annen desimal" skyldes totalnytteendringen for de som sulter ihjel p.g.a relativt mindre matproduksjon i verden, når vi lar markedet få råde grunnen alene, ved å deregulere og kutte ut mat-subsidiene. Det er altså ikke bare i tilknytning til arbeidsledighet og manglende kapasitetsutnyttelse, som Frisch nevner ekplisitt, at det uopplyste pengevelde virker feil på denne måten. Det kan nok også dreie seg om større feil enn bare i desimalene i en del tilfeller.
Ragnar Frisch skjønte nok godt essensen i forskjellen på totalnytte og marginalnytte i samfunnsøkonomiske lønnsomhetskalkyler, siden han bl.a arbeidet en del med såkalt kardinal valghandlingsteori i forbruket, hvor man påpeker at om en person kunne preferanse-rangere små endringer i forbruket av ulike godekombinasjoner, så kunne man prinsipielt regne seg frem til totalnyttevirkninger ut fra dette - målt i penger. Denne metoden er imidlertid ikke særlig praktisk brukbar, da dette blir for abstrakt og komplisert til at folk bevisst klarer å forholde seg rasjonelt til et slikt teoretisk preferanse-skjema for små endringer i godekombinasjoner. Folk flest klarer altså ikke i en statistisk skjematisk analyse på noen nøyaktig måte å preferanse-rangere små endringer i forbruket av ulike godekombinasjoner. Den direkte totale valghandlingsteorien, som er utviklet av IIFOR, hvor man ikke evaluerer små endringer i godekombinasjoner i forbruket, men belyser totalnytten ved å se på hele forbruket under ett, altså ikke marginale endringer, men situasjonen helt med eller uten godet i ulike valgsituasjoner, er imidlertid mer praktisk orientert med hensyn på å belyse verdien av totalnytten målt i penger. Vi skal se på et eksempel.
Kan man f.eks velge mellom 1. ikke å få vann i det hele tatt, men få så mye kostbare diamanter å smykke seg med som man bare måtte ønske, og 2. drikke seg utørst så lenge man vil, men da ikke få noen diamanter i det det hele tatt (altså valg i forbruket, ikke for salg), så velger naturligvis alle vettuge mennesker tilfelle 2. Dermed kan vi si at totalnytten, nytteverdien av nok vann målt i kroner, i hvertfall er større en verdien av kostbare diamanter så mye en måtte ønske til å smykke seg med. Tilsvarende gjelder for mat og andre helt nødvendige goder som trengs for å overleve. Dette kan naturligvis utbroderes mer i detalj gjennom ulike "direkte total-valgeksperimenter" av lignende type, uten at vi skal gå nærmere inn på dette her og nå. Trygve Haavelmo, Frischs viktigste og nærmeste etterfølger faglig i Norge når det gjaldt utviklingen av teoriene omkring det tredje alternativ, stod selvfølgelig også fast på programerklæringene i denne artikkelen. Et litt mer praktisk eksempel på kritikk av nyliberalismen og det uopplyste pengevelde finner du på (click on:) Kommentar til artikkel i Dagens Næringsliv .
Mer om det uopplyste pengevelde i Norge, EU og USA etc. finner du ved å klikke på følgende link:
Mer om Frisch' "Det tredje alternativ", også kjent som sosial-individualisme og liberalt sosial-demokrati, dvs. samgripings-modell og -politikk, se nedenfor:
Read and learn (click on the following links, and additional links at them:)
Links
COGRIPS-MODEL, A.K.A. SAMGRIPINGSMODELL, NOBELPRIZE WINNER IN ECONOMICS RAGNAR FRISCH' TERM IN NORWEGIAN, AND SHORTENED CALLED SAMGREPS-MODELL - IN NORWEGIAN.
Frisch' "The Third Alternative", also known as Social-Individualism and Liberal Social-Democracy
Translation tool Norwegian to English, French, German, Spanish, Arabic, Russian, Chinese etc., and vice versa: Google Translate.
Ca. 16,7 % høyere godtgjørelse for EU-parlamentarikere enn Stortings-parlamentarikere
08.11.2024. Ca. 10075 euro tjener en EU-parlamentariker i måneden (i 2024). Det blir ganget med 12 måneder, ca. 120900 euro i året. 1 Euro er lik 11,79 Norsk krone 08.11.2024. Det blir 1 425 411 NOK i året til EU-parlamentarikerne, dvs. ca. 1,4 millioner NOK i året. Fra 1. mai 2024 er årlig fast godtgjørelse for stortingsrepresentantene kr 1 171 000 per år, dvs. ca. 1,2 millioner NOK. Å gå fra stortinget til EU-parlamentet, gir således en lønnsøkning på 100x(1,4 – 1,2)/1,2 = ca. 16,7 % . Dette er nok en hovedgrunn til at pengegriske Høyre, med Jern-Erna i spissen, vil inn i EU. Kilder: Folketinget- EU-oplysningen (Danmark) og Stortinget.
1. Lovgivende forsamlinger. Det er et to-kammer system - delvis tilsvarende «Senat» og «Representantenes hus» i Kongressen i USA, men bare ett kammer er folkevalgt.
1.1. Rådet for Den europeiske union (noen ganger bare kalt Rådet, i media også kjent som Unionsrådet eller Ministerrådet) utgjør, sammen med Europaparlamentet, EUs lovgivende myndighet. Rådet består av 27 regjeringsministre, én fra hvert av EUs 27 medlemsland, men hvilken minister som representerer hvert land på et gitt møte avhenger av møtets dagsorden. Ettersom ministrene ofte er svært opptatt med sine respektive innenriks-saker, blir mye av arbeidet før ministermøtene forberedt og klargjort av Coreper (Comité des représentants permanents). Formannskapet spiller en viktig rolle i den daglige driften av institusjonen, og er den drivende kraften i den lovgivende prosessen. Formannskapet organiserer og leder alle møter og må være i stand til å komme frem til gode kompromisser mellom medlemslandene. Formannskapet rulleres hver 6. måned, og holdes ikke av en individuell person, men av et lands regjering. Tilsvarer delvis - i egenskap av lovgivende forsamling, Senatet (delstatsforsamling) i USA, men er ikke direkte valgt av befolkningen i de respektive medlemslandene.
1.2. Europaparlamentet er den eneste institusjonen i EU som er direkte valgt av EUs innbyggere. Parlamentet vedtar lover sammen med Rådet. Tilsvarer delvis i egenskap av lovgivende forsamling Representantens hus i USA.
2. Utøvende myndighet/regjeringsorganer i EU (er delt i et strategisk organ og et taktisk organ)
2.1. Det europeiske råd, også kalt EUs toppmøter, er et av styringsorganene i EU, ved siden av EU-kommisjonen, Europaparlamentet, Domstolen og Rådet. Det europeiske råd består av stats- eller regjeringssjefene i medlemslandene, samt presidentene i Europakommisjonen og Europaparlamentet, og ledes av EUs President. Det kalles derfor også «EUs toppmøte». Det europeiske råd fastlegger EUs generelle politiske retningslinjer og prioriteringer, dvs. det er i hovedsak å betrakte som et strategisk regjeringsorgan. Beslutningene fattes ved enstemmighet. Møter i Det europeiske råd holdes minst to ganger i halvåret. Dette rådet ledes av en president som velges av rådets medlemmer for to og et halvt år med mulighet for gjenvalg én gang. Det europeiske råd, som er et regjeringsorgan, må ikke forveksles med Rådet for den Europeiske Union (Consilium) - noen ganger bare kalt Rådet, som er et lovgivende organ.
Presidenten for Det europeiske råd (også kalt EU-presidenten) må ikke forveksles med EUs fire andre sentrale presidenter:
2.2. Europakommisjonen (også kalt EU-kommisjonen) er en av Den europeiske unions institusjoner. EU-kommisjonen er antakelig den mektigste institusjonen i EU. Den består av en kommissær for hvert medlemsland, og ledes av en president. Kommisjonen velges av Europaparlamentet og utnevnes av Det europeiske råd (stats- og regjeringssjefene). Kommisjonens oppgave er å fremme lovproposisjoner for EUs to lovgivende institusjoner, Europaparlamentet og Den europeiske unions råd (tidligere «ministerrådet»). Europakommisjonen skal dessuten sette de vedtatte lovene ut i livet. Europakommisjonen står selvstendig i sitt forhold til medlemslandene. Den kan uttale seg kritisk til medlemslandenes politikk og stevne dem for retten. Kommisjonen kalles gjerne for «traktatenes vokter». EU-kommisjonen tilsvarer delvis regjeringen i et land, men altså her for hele EU, men denne regjeringsfunksjonen er ikke 100% fordi Det europeiske råd fastlegger EUs generelle politiske retningslinjer og prioriteringer (strategier), som EU-kommisjonen må holde seg innenfor (kommisjonen har altså i hovedsak en taktisk funksjon). Man kan derfor si at regjeringsfunksjonen i EU er delt i et strategisk organ (Det europeiske råd) og et taktisk organ (EU-kommisjonen).
3. Dømmende myndighet - retts-system.
3.1. EU-domstolen er EUs dømmende myndighet på fellesskapsrettens område og består av en dommer fra hver medlemsstat, samt en president.
Det er altså et stort demokratisk underskudd i EU, med et overgrodd topptungt overnasjonalt byråkrati. Gini-indeksen, som måler topptungheten i inntektspyramiden, for EU sett samlet, har ligget på rundt 30 prosent i de senere årene. I Norge er den rundt 25 prosent. I både statisme og kapitalistiske tendenser, ligger EU langt over Norge. Vi har ingenting i EU å gjøre.
Mvh. Norges Anarkistråd (NA) - The Norwegian Anarchist Council (NACO)
03.07.2019 - Oppdatert
Fra: NY TID <truls@nytid.no>
Sendt: søndag 22. mai 2022 09:20
Takk,
men hvor i dette er Europa-rådet, dvs det Jagland ledet.
Er noe villedende med alle rådene..
Alt godt,
Truls
Ansvarlig redaktør, NY TID
Svar: Europarådet er ikke tilknyttet Den europeiske union (EU), og må ikke forveksles med Rådet for Den europeiske union og Det europeiske råd, som begge er organer i EU. Europarådet er en traktatfestet, mellomstatlig organisasjon med 46 hovedsakelig europeiske medlemsstater, som har til sammen 800 millioner innbyggere.
Takk.
La oss holde kontakt, da NY TID har en anarkistisk linje :-)
Kom gjerne med tekstforslag til oss.
Alt godt,
Truls
Ansvarlig redaktør
Hei Truls - fint dere har en anarkistisk linje...
Finner du noe på www.anarchy.no inkludert http://www.anarchy.no/andebatt.html hvor vi har plassert ditt innlegg/spørsmål og svar, som dere kan bruke i NY TID så er det fritt fram. Siter gjerne, men det er lov å bruke stoffet til inspirasjon for egne innlegg uten å sitere også.
14.11.2024. Tidligere i dag hørte jeg på et radiointervju som diskuterte energiproblemene EU-medlemslandene i Sentral- og Vest-Europa står overfor, samt hvordan EUs energidelingsmekanisme fungerer. Intervjuet fremhevet kompleksiteten ved energiomfordeling innen Unionen, og uttrykte bekymring for at de fattigere medlemslandene, som Hellas, Romania og Bulgaria, bærer en uforholdsmessig stor byrde med å dekke energimangelen i rikere nasjoner. Ved å si dette innrømmer de at Hellas nå har nådd samme nivå som de tidligere sovjetblokk-statene. Dette scenariet kan tjene som en advarsel for land som Norge, dersom de vurderer EU-medlemskap. For meg, understreket radiodiskusjonen viktigheten av at Norges politiske og økonomiske uavhengighet må opprettholdes, samt de potensielle konsekvensene av en tettere integrasjon i den overnasjonale EU-megastaten.
Mvh Periklis Feresiadis (Hellas)
Avtalen legger grunnlag for et ryddig og godt handelsforhold mellom Storbritannia og EU, samtidig som den imøtekommer britenes krav om selvråderett.
Nei til EU mener dette er nok et eksempel på at det finnes andre avtalemuligheter med EU enn EØS, og som er mer demokratisk og mer likeverdig enn EØS-avtalen er for Norge.
Nei til EU konstaterer at:
Storbritannia var et av unionens største medlemsland og utgjorde EUs tredje største økonomi. EUs andel av norsk eksport har krympet kraftig, til under 60 prosent (før Brexit var den 77 prosent i 2018).
Som kjent er Norge ikke del av EUs felles fiskeripolitikk og heller ikke landbrukspolitikken, og det er ikke frihandel for landbruksvarer. Dette skal ikke være tema for forhandlinger om en ny handelsavtale mellom Norge og EU. Dessuten har Norge allerede handelsavtalen fra 1973 som automatisk overtar for EØS. Denne sikrer tollfrihet på alle industrivarer og samme toll på laks som EØS-avtalen. På veterinærområdet har Norge samme regelverk og kontroll som EU. Dette kan vi fortsette med i eller utenfor EØS. EU har inngått en rekke handelsavtaler med forenklet grensekontroll på veterinærområdet.
Nei til EU mener at Storbritannias handelsavtale viser at det er mulig å forhandle fram nye avtaler med EU, der EU også gir innrømmelser. Avtalen aktualiserer enda mer kravet om en offentlig utredning av alternativer til EØS-avtalen, som blant annet er reist av Fellesforbundet.
Uttalelse vedtatt av styret i Nei til EU 19. januar 2021.
PS. Andre Nei til EU-medlemmer mener: Ad EØS-avtalen. EØS avtalen er brukbar, men da må vetoretten brukes en gang hvert kvartal ca.
26.07.2010. 66 prosent sier nei til EU - Flertallet blant Høyre- og Arbeiderparti-folk mot EU. Men Høyre-toppene vil dessverre fortsatt holde EU-fanen høyt. Over halvparten av Høyres velgere er nå imot norsk EU-medlemskap, viser ny måling. Ifølge Norstats EU-barometer for NRK i juli er 50 prosent av velgerne i det tradisjonelt sett EU-vennlige partiet nå mot unionen. 42 prosent sier ja. Stortingsrepresentant Ine Eriksen Søreide sier hun ikke er veldig overrasket. "Når vi nå er Norges største parti, må vi regne med tilhengere med ulike synspunkter. Tradisjonelt har jo ja-andelen gått ned når det har vært krise, eller tilløp til krise, i Europa. Jeg tror det også smitter over på den norske opinionen. Vår jobb er selvfølgelig å holde EU-fanen fortsatt høyt," sier Søreide. Totalt sier 25 prosent seg positive til norsk EU-medlemskap i målingen, mens 66 prosent sier nei. 63 prosent av Arbeiderpartiets velgere vender også tommelen ned. Arbeiderpartiets Trond Giske ber EU-tilhengerne gi opp.
07.04.2010. Nei til EU blåser i luren igjen: Ja-siden har varslet at den ønsker enda en omkamp om norsk EU-medlemskap. I denne situasjonen er det viktig med et sterkt og slagkraftig Nei til EU. EU er ikke svaret på vår tids utfordringer. Det er utenfor EU og med uavhengig stemme i verdenssamfunnet at Norge best kan sikre folkestyret og kjempe for miljø og solidaritet. I tunge forhandlinger om handel, klima eller miljø sitter vi ved forhandlingsbordet, mens Sverige og andre EU-land bokstavelig talt må stå på gangen og la seg representere av EU-kommisjonen. Nei til EU har et kritisk blikk på den daglige EU-tilpasningen og arbeider for å reise debatten om alternativ til EØS-avtalen. Mange medlemmer gir oss politisk og økonomisk styrke. Jo flere vi blir, jo sterkere står vi den dagen ja-siden prøver seg på nytt. Skriv til NEI til EU, Storgata 32, 0184 Oslo, og meld deg inn, sier Anarkistføderasjonen i Norge, AFIN.
29.11.2009. Boken: Makta midt imot. 28. november 2009 er det 15 år sidan folkeavstemminga om EU. Resultatet vart eit braknederlag for den norske makteliten. Kjell-Erik Nordenson Kallset, historikar og nyhetssjef i Dagsavisen, har skrive historia om korleis EU-prosjektet til Gro Harlem Brundtland vart torpedert av folk i hennar eigne rekker. Kven var desse folka som våga å utfordre makta både i Arbeidarpartiet og i LO? Og kva strategiar og verkemiddel brukte dei for å nedkjempe toppfolka i arbeidarrørsla? Boka Makta midt imot viser korfor motsetningane frå EU-kampen ikkje tok slutt og korleis dei pregar Ap den dag idag . Dess utan syner boka kva nei-sida kan lære av 1994 før den neste EU-kampen.
«(F)orrykende spennende (...) Den gjenoppliver dramatikken fra femten år tilbake, den forklarer og viser sammenhenger, og den får pelsen til å reise seg.» (Anders Horn, Klassekampen)
«(En) forrykende interessant bok om kampen mot EU og Arbeiderpartiets sjel.» (Bjørgulv Braanen, Klassekampen)
«(V)iktig nybrottsarbeid om vår politiske historie. Ingen som senere skal skrive om EU-striden i 1994 eller om Ap i perioden 1990–2009 vil kunne forbigå denne boken. (...) bør bli obligatorisk pensum.» (Hans Olav Lahlum, Dagsavisen)
http://www.manifest.no/boeker/makta_midt_imot
19.05.2008. Nestenrekord for nei-siden. I sju strake måneder har nei-siden hatt en tilslutning på mer enn 50 prosent. Det er den nest lengste perioden med rent nei-flertall siden Sentio-målingene startet. Sentios EU-måling for mai gjort på oppdrag for Nationen og Klassekampen, viser at nei-siden har en oppslutning på 51,2 prosent. Dette er en nedgang fra rekordhøyden på 54,8 prosent målt i februar. Ja-siden øker litt til en oppslutning på 36,6 prosent. Den første Sentio-målingen om holdninger til norsk EU-medlemskap ble gjort i april 2000. Fra oktober samme år til og med september 2001 hadde nei-siden en oppslutning på mer enn 50 prosent i 12 sammenhengende måneder. Bortsett fra denne perioden er de seneste sju månedenes nei-flertall den lengste perioden der nei-siden får rent flertall.
Ja-siden har hatt rent flertall i kun to målinger. I mai 2003 var ja-støtten på 51,9 prosent og i august samme år var den 50,8 prosent. Nei til EU-leder Heming Olaussen er fornøyd med resultatet av mai-målingen. Selv om nei-siden har en nedgang og ja-siden en liten oppgang, er han tilfreds med at differansen mellom de to sidene er stabil. Olaussen fester ikke lit til argumentet om at nordmenn er EU-motstandere fordi vi har det så bra og klarer oss utmerket på egen hånd. Differansen mellom ja- og nei-tilslutning har i de siste månedene vært jevn, og Olaussen mener befolkningen er vaksinert mot propagandaen fra ja-siden. – De prøver seg med å snakke om hva som kan skje hvis Island blir EU-medlem og at EU er så bra på miljøtiltak. Men det gjør ikke inntrykk på folk. Etter stortingsvalget i 2009 kan det jo bli en endring, men fram til da tror jeg ikke ja-siden har noen grunn til optimisme, sier Olaussen.
Europeisk Ungdoms leder Liselotte Lunde stråler likevel av optimisme allerede nå. – Det finnes ikke økonomiske argumenter for at Norge skal bli EU-medlem, men det er absolutt ikke framtidsrettet å stå alene igjen når man skal løse globale utfordringer. Skal klimareglene løses på egen hånd eller i fellesskap med 27 andre land? Det er et spørsmål som stadig flere stiller seg selv, mener Lunde. For ja-siden blir noe av det viktigste i tiden fremover å få norske politikere til å diskutere EØS-avtalen. – Politikerne må se på det demokratiske underskuddet som avtalen innebærer. Vi etterlyser politikere som vil diskutere Norges forhold til resten av Europa, og hvis Island blir EU-medlem vil Norge blir enda mer marginalisert, sier Lunde. EU-motstanden er størst blant folk under 30 år (60 prosent). Flest tilhengere av norsk EU-medlemskap finner vi i aldersgruppen 40 – 49 år (44 prosent). Kilde: Nationen
Aftenposten 19.03.2007: Nesten halvparten av innbyggerne i de fem største EU-landene mener livet er blitt verre som EU-medlem. Mens EU-landene forbereder feiringen av EUs 50-årsdag neste helg, viser en ny undersøkelse i Financial Times at en stor andel av innbyggerne i de fem største EU-landene ikke synes livet er blitt bedre som medlem av EU. Avisen har spurt innbyggere i Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Italia og Spania om de synes livet er blitt bedre eller verre etter at landet deres ble medlem av EU.Undersøkelsen viser at de 27 EU-lederne har en stor utfordring i å vekke entusiasme for EU-prosjektet. 44 prosent av EU-borgerne mener livet er blitt verre, mens bare hver fjerde innbygger synes livet er blitt bedre. Men til tross for at nesten halvparten uttrykker misnøye med EU-medlemskapet, er det bare 22 prosent som mener livet ville ha blitt bedre hvis landet deres hadde blitt trukket ut av EU-unionen. 40 prosent tror at det ville ha blitt verre. Tyskland, som er formannskap i EU dette halvåret, ønsker en ny debatt om EUs grunnlov, mer enn halvannet år siden folkeavstemninger i Frankrike og Nederland forkastet EU-landenes nye "grunnlovstraktat". Financial Times' undersøkelse ble gjennomført mellom 28. februar og 12. mars i år, og viser at 35 prosent av deltagerne i undersøkelsen mener EU-grunnloven ville ha en gunstig innvirkning på landet deres. 27 prosent var uenige i dette. Britene er mest negative til EU-medlemskapet, mens spanjolene er mest positive.
EU verre enn Enron
EUs avsatte regnskapssjef Marta Andreasen feller en knusende dom over EUs regnskapspraksis, tre år etter at Jacques Santers kommisjon måtte gå av på grunn av snusk og manglende kontroll. Regnskapene lar seg ikke kontrollere på en sikker måte. De er derfor ikke troverdige, og innbyr til svindel, hevder Andreasen. Det er en alvorlig påstand om en union med et budsjett på nærmere 800 milliarder kroner. - Til forskjell fra problemstillingene rundt Enron og WorldCom, hvor du i det minste kan spore transaksjonene og regnskapene, så kan du ikke gjøre det i EUs regnskaper, siden systemet ikke registrerer det hvis noen forandrer tallene, sa Andreasen ifølge The Guardian. - Svindel kan derfor ligge innbakt i systemet uten at det blir oppdaget, og uten at det kan spores, sa Andreasen under en pressekonferanse i London forrige uke.
Spanskfødte Marta Andreasen (48) ble ansatt som regnskapssjef i januar 2002. Det første sjokket fikk kommisjonen da hun nektet å godkjenne regnskapet for 2001. EUs egen riksrevisjon har flere ganger påpekt det samme. Systemet EU bruker heter Sincom2, og både i årsrapporten i 1999 og 2000 sier revisjonen at det er upålitelig. Etter Santers avgang skulle det ryddes opp. - Jeg trodde jeg skulle delta i en reformprosess. Jeg var ikke klar over at manglene ved systemet og regnskapsføringen var så fundamentale, sa hun. Resultatet ble at Andreasen i mai ble forflyttet til en posisjon uten ansvar, men med samme høye årslønn: 1.25 millioner kroner. Nå risikerer hun disiplinærsak og avskjed fordi hun kontaktet EU-parlamentarikere direkte, og gikk offentlig ut med kritikk. Andreasen fikk imidlertid støtte i en ny hemmelig rapport fra riksrevisjonen, som Financial Times fikk tak i. - Kommisjonen er blitt advart om sikkerhetsmanglene og mangel på pålitelighet, men har til dags dato ikke foretatt seg noe for å rette på det, heter det.
Rapporten er forfattet av Colin Maynard, en av lederne for EUs riksrevisjon, og ble overlevert kommisjonen i februar. Maynard skriver at det vrimler av feil, som koster skattebetalerne dyrt. Men det er umulig å anslå omfanget eksakt, skriver han. Talsmenn for kommisjonen sa rapporten ikke ville bli offentliggjort fordi den inneholder "unøyaktigheter og er skrevet i en upassende tone". Budsjettkommissær Michaele Schreyer fra Tyskland slår tilbake med å si at det var en bommert å ansette Andreasen. Andreasens påstander har skapt dårlig stemning blant kolleger, sier han. Andreasen hevdet kommisjonen var fullt klar over at hun hadde kritisert forhold også i sin forrige jobb som regnskapssjef i OECD. Hun ble suspendert fra stillingen, i påvente av en gjennomgang av Arthur Andersen. Andreasen sa at Andersen i utgangspunktet støttet henne, men senere vannet ut kritikken. EU-kommisjonen sa den ikke ante noe hun hennes rulleblad i OECD. (Sammendrag fra artikkel i Aftenposten 06.08.2002) "Ja, det er nok ikke bare i USA at det uopplyste pengevelde er fremherskende i farlig høy grad," sier A. Quist fra Anarkist-tribunalet IAT.
Finland og Italia er populistiske verstinger
Nationen/Nyheter 03.10.02; Fire av ti føler avmakt; Kato Nykvist (kato.nykvist@nationen.no)
Nærmere førti prosent mener Norge ledes av noen få aktører som er mest interessert i å beskytte egne interesser. Til tross for dette er nordmennene blant de mest tillitsfulle i verden. Synes du det høres mye ut at fire av ti nordmenn føler avmakt til demokratiet? Det er faktisk ikke det.
I en internasjonal spørreundersøkelse er Norge det landet med sjette lavest andel «avmektige». Bare noen får land – våre nordiske naboland Sverige og Danmark samt Nederland, Luxemburg og Malaysia – scorer bedre. Til sammen mener nemlig 67 prosent av verdens befolkning at sitt land er ledet av noen fåtallige som helst meler sine egne kaker. – Nei, dette er ikke et overraskende resultat, sier professor i statsvitenskap Anders Todal Jenssen ved Norges teknisk-naturvitenskaplige universitet i Trondheim (NTNU). – Hør bare på spørsmålsstillingen. Hva menes med «aktører»? En senterpartist synes byråkrater og politikere i sentrale strøk er en vederstyggelighet, en SVer tenker på internasjonale selskaper som herjer med folk mens FrPere nok ville mene at byråkrater og politikere generelt sett er en pest og en plage. Et slikt spørsmål fanger opp mange forskjellige synspunkter som gjør at nivået i alle land blir høyt, påpeker Todal Jenssen.
Velfungerende: Han er heller ikke overrasket over at Norge plasserer seg i den enden som viser mest tillit til styresettet. – Også forskningen viser at nordmenn i et internasjonalt perspektiv har generell høy tillit til myndigheter, rettsvesen, politi og forsvar. Dette betyr at Norge enten har et velfungerende demokrati eller at nordmenn er blåøyde som ikke stiller høyere krav til politikerne sine, sier Todal Jenssen. I likhet med forskningen plasserer også våre nordiske naboland seg i dette terrenget. – Men hva med Finland, der nesten 70 prosent mener det er noen få som bestemmer etter eget beste? – Finsk politikk og samfunnsliv har vært svært annerledes enn de andre nordiske landene. Finland har hatt brede samlingsregjeringer der de samme aktørene har gått igjen – en slags eliterotasjon. Dessuten har de hatt større sosiale problemer og et tøffere samfunn enn våre, svarer Todal Jenssen. Han synes dessuten det er «naturlig» at EU ligger høyere på skalaen – og at det er store forskjeller internt mellom EU-landene.
– I denne type spørsmål er det umulig å snakke om et homogent EU, sier han.
Fjær i hatten: Undersøkelsen, som er foretatt i 44 forskjellige land med til sammen 1,1 milliard innbyggere, er en del av «Voice of the people»-undersøkelsene i regi av Gallup International. Undersøkelsen skal «gi stemme» til verdensopinionen, og skal blant annet gi en indikasjon på om politikere og befolkning snakker samme språk. – - Denne undersøkelsen sier kanskje ikke så mye om avmakten i verden – fordi den samler opp så mange forskjellige synspunkter? – Joda, til en viss grad. Mange har jo en rasjonell velbegrunnet oppfatning av hvordan ulike interessegrupper øver innflytelse i samfunnet. At for eksempel italienere føler høy grad av avmakt (68 prosent) har jo en sammenheng med at det har vært et politisk vanskjøttet land. Samtidig er det en del mennesker i de fleste land som individuelt føler seg generelt avmektige med alle ting rundt seg, noe som kan ha en sammenheng med oppvekstvilkår eller økonomi. Men dess med velfungerende demokrati en har, dess lavere skal en score på ratingen. Denne undersøkelsen er en fjær i hatten for de nordiske landene, sier Todal Jenssen. "Det kan jo hende f.eks. danskene og svenskene er noe mer lettlurte enn nordmenn, jevnfør EU-avstemningene, der folket åpenbart ikke har skjønt sitt eget beste, men blitt lurt av øvrigheten. Men analysen generelt har ganske god korrelasjon med anarkistenes analyser, slik de fremgår her på AIIS," sier L. Jakobsen fra Internasjonalen.
Nei til EUs grunnlovsforslag
Frankrike sa Nei med 54,87% i folkeavstemningen om EUs nye grunnlovsforslag søndag 29.05.2005. Nederland sa Nei til grunnlovsforslaget onsdag 01.06.2005. 61.6% stemte Nei og 38,4% stemte Ja. Frykt for mer overnasjonalitet var en av grunnene til at folket i Frankrike og Nederland stemte Nei. Grunnlovsforslaget måtte ha et ja-flertall i alle EU-land for å bli vedtatt, og forslaget er dermed falt.
Sveits fornøyd utenfor EU
ROBERT GJERDE, Aftenposten april 2004: Sveits fornøyd utenfor EU. Stortinget rakket ned på den sveitsiske EU-modellen i fjor. Nå viser rapporter at sveitsisk næringsliv ikke ville hatt bedre vilkår, selv med EU-medlemskap. Den sveitsiske regjering vurderer ikke lenger EU-medlemskap eller EØS som aktuelt. Trumfkort. Tungtransporten gjennom Alpene er viktig for EU, og kanskje den viktigste årsaken til at sveitserne har fått gode avtaler med EU.
DIREKTE DEMOKRATI
Sveitserne sa i 1992 nei til EØS i en folkeavstemning.
Sveits er en republikk av 26 kantoner med stor grad av selvstyre og utstrakt
brukt av bindende folkeavstemninger. Landet har en lang tradisjon for nøytralitet,
og ble ikke medlem av FN før i 2002. I 1999 undertegnet Sveits syv bilaterale
avtaler (B1) på områdene forskning, offentlige innkjøp, tekniske
handelshindringer, jordbruk, luftfart, tungtransport og fri bevegelse av personer.
Dersom en av partene bryter én av avtalene, kan den andre si opp hele
B1.
Ti nye avtaler (B2) på områdene tjenester, pensjon, bearbeidet jordbruk,
miljø, statistikk, utdannelse, media, beskatning, bedrageri-bekjempelse
og politi/justis/asyl/immigrasjon kan snart være på plass. Med unntak
av avtalene om lufttrafikk og politi/justis innebærer avtalene ikke overføring
av myndighet til overnasjonalt organ.
Sveits er hverken EU-medlem eller med i EØS-avtalen, men har valgt en tredje vei: En serie bilaterale avtaler med EU. I juni i år skal regjeringen presentere en evaluering, men konklusjonen er allerede klar: Avtalene virker så godt at regjeringen, som har medlemskap som langsiktig mål, har lagt planene på is. Det bekrefter flere kilder i den sveitsiske sentraladministrasjonen. - Næringslivet har nærmest full tilgang til det indre marked. Derfor er ikke EU-medlemskap noe tema lenger, sier direktør Michael Ambühl i handelsdepartementet. Avtalene med EU har hele tiden hatt stor støtte i befolkningen. I Norge er det bare Sp. som har landet på "sveitsisk løsning". SV lukter på den. - Vi blir møtt med at vi setter norske økonomiske interesser over styr når vi ønsker oss den sveitsiske modellen. Det må nå være slått fast en gang for alle at så ikke er tilfelle, sier Sp.-leder åslaug Haga.
Sveits har fortsatt frihandelsavtalen (kalt Bilateral 0) med EU fra 1972. Fra juni 2002 trådte syv nye avtaler (Bilateral 1) i kraft. Om kort tid ventes ti nye avtaler (Bilateral 2) å være klare. Med B2 i boks vil Sveits langt på vei ha EUs "fire friheter". Sveitserne kan da nyte godt av tilnærmet fri bevegelse av varer, personer og kapital. Bare på tjenester er det fortsatt noen tollhindre. - Suksess: Gregor Kündig, direktør i NHOs søsterorganisasjon, Economiesuisse, sier til Aftenposten at det knapt finnes noen i sveitsisk forretningsliv som i dag roper om EU-medlemskap. Kündig, selv EU-tilhenger, vedgår at han er litt overrasket over at avtalene fungerer så godt. - Avtalene må betegnes som en suksess, sier han. Mens EØS-avtalen er dynamisk, på den måten at alle endringer i EU som berører EØS-avtalen automatisk gjøres gjeldende i Norge, er sveitsernes bilaterale løsning statisk. Endringer må det forhandles om. - Jo, for "business" kan vår løsning medføre en treghet som vi ville ha sluppet med en EØS-avtale. Men så langt har dette ikke vært noe problem. Og selv vi i Economiesuisse mener at denne kostnaden oppveies av at avtalene gir Sveits mer demokrati. EØS er jo en demokratisk uhyrlighet, sier Kündig. I mai kommer Economiesuisse med en ny evaluering av avtalene. Ifølge Kündig er konklusjonen klar: Næringslivet er godt fornøyd.
Selvråderett: Ekspedisjonssjef Rodolfo Laub i handelsdepartementet vedgår at Sveits vedtar nesten samtlige EU-lover og -direktiver. - Selvråderetten vi har kjempet for, kan derfor på mange måter sies å være formell, snarere enn reell. Men vi har likevel muligheten til å avvise direktiv uten at noen i Brussel straks er på tråden, sier Laub. Ulikt EØS-avtalen eksisterer det ingen domstol som partene kan bruke ved uenighet. Laub mener det er en svakhet. - Men så langt har det ikke vært noe problem. Vi opplever at det går an å snakke med EU når det oppstår vanskeligheter. Gode kort: Det er alminnelig antatt at de gode avtalene som Sveits har oppnådd i stor grad skyldes at sveitserne har to gode kort på hånden: Store deler av tungtransporten sørover i Europa går gjennom alpelandet. Samtidig har Sveits en høy grad av hemmelighold i bank og finans, som det er viktig for EU å få endret, bl.a. for å bekjempe kriminalitet. Uenigheten om det siste er et av hindrene som må forseres før B2 er i mål.
NUPI laget i fjor en rapport der konklusjonen var at norsk næringsliv ville leve godt, rent økonomisk, både med et EU-medlemskap, en EØS-avtale og en "sveitsisk løsning".Selv vi i Economiesuisse mener at tregheten i avtalen oppveies av at avtalene gir Sveits mer demokrati sier Gregor Kündig, direktør i NHOs søsterorganisasjon, Economiesuisse.
VG 30.12.01 Reiulf Steen: Jan Petersens holdning skandaløs - Flere EU-tilhengere eller spritprotest?
- Utenriksminister Jan Petersens uvilje mot å ta opp EU-spørsmålet til ny debatt foran neste stortingsvalg blir betegnet som skandaløs av den tidligere lederen av Europabevegelsen, Reiulf Steen.
VG 03.01.02 Leder: Utrolige Petersen - Petersen presterer å begrunne sin motstand mot Steensnæs' utspill med at «hverken innføring av euro eller utvidelse av EU vil påvirke nordmenns syn på medlemskap». Hva slags utenriksminister er det vi har? Vi er enig med tidligere leder i Europabevegelsen, Reiulf Steen, som karakteriserer Petersens uttalelser som skandaløse. Feige, vil vi si. Om ikke utenriksministeren - av alle - innser nødvendigheten av en åpen diskusjon om vårt forhold til EU, har landet et problem.
Midtvinters 2002-2003: Folk vil ha billigere sprit, pga tresprit-problemet og Carl I. Hagen lovte lavere alkoholavgifter som i EU i statsbudsjettet. Det ble det lite av. Mange tørstinger som nå må gå på polet, omsetningen har visstnok økt 30%, får dermed større trøbbel med de i hovedsak fornuftig høye polprisene, og reagerer dermed med tilsynelatende å ville inn i EU på meningsmålingene. Antakelig er disse rimeligvis kunstig høye Ja til EU tallene på meningsmålingene ikke noe varig fenomen. Det kan naturligvis være flere momenter med i blidet, men ingen av disse er rasjonelle når situasjonen i EU kontra her til lands, på Island og i Sveits vurderes nøkternt. Sånt tøv som de høye ja-tallene viser at anarkistenes synspunkt om at en nok skal ha tro på folkets muligheter til å handle humanistisk og fornuftig, men ikke ha overtro på folkets fornuft, og at det dermed trengs vitenskapelige analyser, og fri saklig debatt i det offentlige rom over lengre tid før valg og folkeavstemninger, for at demokratiet (les anarkiet) skal fungere, nok er et korrekt utgangspunkt. At Carl I Hagen sier både ja og nei til EU, selv om han selv utvilsomt er Ja-mann, som Quisling var, er jo ikke noe nytt. Ordet quisling og navnet Quisling finnes forøvrig i ordbøker over hele verden, som en lite flatterende betegnelse, så de som forsøker å lage "balanserte" programmer og artikler om NS, Quisling og nazi-frontkjemperne - eller forsøker på rehabilitering, har dårlige odds, heldigvis.
En kan videre merke seg at nye undersøkelser fra IIFOR indikerer at anarkigraden i Norge har økt fra ca 53% til ca 54%, noe som skyldes større grad av autonomi generelt, dvs svekkelse av tendenser til statisme, men dette er delvis motvirket av en lavere grad av sosialisme, altså en økende grad av kapitalistiske tendenser. Likevel blir totaleffekten altså en liten økning i anarkigraden fra 1994 da Norge ble noe anarkistisk (signifikant anarkigrad på ca 53%), og til 2002-2003 hvor anarkigraden er strukturelt omtrent 54%.
25.04.2003: Nationen skriver: "Gjør Ap-stemmer til ja-stemmer. - Hvis folk vil inn i EU, må de stemme på partier som vil inn i EU ved stortingsvalget i 2005. Når vi går til valg, må vi si klart fra at Ap går inn for EU-medlemskap, sier Thorbjørn Jagland." Ja, så vet man at man ikke skal stemme Ap...
VG 18.03.02 Leder: Island viser oss EU-veien ?
- Dersom Island kommer i forhandlinger med EU om medlemskap, vil det også tvinge i gang en ny EU-debatt i Norge. Går Island inn i EU, må Norge vurdere sitt EU-standpunkt på nytt, mener lederen i Norges Fiskarlag, Reidar Nilsen. Endrer ingenting, sier Peter Angelsen (Sp) som var fiskeriminister i Bondevik I-regjeringen, og er EU-motstander. - Jeg kan ikke se at et eventuelt islandsk EU-medlemskap endrer noe som helst. Vi har våre avtaler med EU. Sp-leder Odd Roger Enoksen påpeker at fiskerinæringen ikke omfattes av EØS-avtalen. - Hva islendingene gjør er rimelig uinteressant. Vår utfordring er å sikre markedsadgang for fiskerinæringen i forbindelse med en eventuell EU-utvidelse østover, sier Enoksen. Generalsekretær Helle Hagenau i Nei til EU tror ikke Island vil søke om EU-medlemskap. Ap-toppene varsler ny EU-kamp. Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg mener begge at Norge må forhandle om EU-medlemskap sammen med Island. (VG 20.03.02) VIL HA FORTGANG: Jens Stoltenberg vil helst sitte på samme side av bordet som Island ved eventuelle EU-forhandlinger, og tar til orde for en ny EU-debatt. I går møtte Stoltenberg partifeller i kulturhuset i Ulefoss. (Hva VG ikke nevner er at han der også tok avstand fra en EU-debatt nå, trolig av taktiske grunner, red merk.). Sp-leder Odd Roger Enoksen er meget klar i sin karakteristikk av Jaglands EU-utspill. - Dette er bare tull. Jeg tror slett ikke stemningen på Island er så EU-vennlig som det Ap-lederen vil ha det til, sier Enoksen. EU-motstander Trond Giske vil ikke la seg påvirke av om Island går med i EU. - Mitt engasjement i forhold til EU var aldri et spørsmål om Island. Det var et spørsmål om hvilke politiske mål som kunne nås gjennom et medlemskap i forhold til sysselsetting, demokrati og folkelig innflytelse. - At en hypotetisk søknad fra Island skal snu opp ned på mitt EU-syn, har jeg vanskelig for å se, sier han til NTB.
Anarchist International Embassy slo raskt til med en note til
Island om EU-spørsmålet:
--------------------------------------------------------------------------------
18.03.2002 A NOTE ON THE SITUATION IN ICELAND FROM AIE
PRESS RELEASE AND NOTE FROM THE
Anarchist International Embassy in Oslo
http://www.anarchy.no/embassy.html
--------------------------------------------------------------------------------
ICELAND IN THE EUROPEAN UNION ? YOU CAN'T BE SERIOUS!
--------------------------------------------------------------------------------
A majority of the population on Iceland will probably take up negotiations
with EU again. The Anarchist International via the AI-Embassy however think
an Icelandic EU membership will not do the relatively poorest majority of the
population - and the people in general in contrast to the upper classes - any
good. Thus we will like to inform you about some conclusions from the EU-debate
in the organ of the Northern Anarchist Confederation, Folkebladet, also organ
for the Icelandic section of NAC. The debate is so far mainly on the Norwegian
situation, but Iceland is also mentioned, and the content should be of general
interest:
Den nye "offisielle" EU-debatten i Norge, med perspektiver for hele
Norden og internasjonalt, ble åpnet på Internett i regi av Folkebladet
15.02.2002, se http://www.anarchy.no/eu.html , på initiativ fra politisk
redaktør i Dagens Næringsliv Stein B. Hauglid. Han ville ha en
EU-debatt med et et anarkistisk utgangspunkt, og Folkebladet tok ham på
ordet - sitat fra DN 5/6.01.2002 : "Når noen ikke vil.- Går
det virkelig an for politikere ikke å forholde seg til konsekvensene for
Norge av euroinnføring og EU-utvidelse? Ja, det gjør det. Derfor
må vi andre debattere på egenhånd. ... Å diskutere decenniets
viktigste politiske sak uten politikere, kan virke meningsløst, men er
det egentlig det? Landet har mengder av intelligente mennesker som hverken sitter
på Stortinget eller i regjeringen eller er medlemmer av politiske partier.
Her kan økonomisk, statsvitenskapelig, sosiologisk og kulturell ekspertise
boltre seg sammen med intelligentsiaen og enhver annen som har relevante synspunkter
- eller bare har noen strøtanker. Det er arenaer nok i aviser og tidsskrifter
på tv og i radio. Et anarkistisk utgangspunkt kan være vel
så bra som et dirigert fra partikontorer. En tidsramme er unødvendig
ettersom debattene ikke skal lede frem til en folkeavstemning eller et valg."
(vår. uth.)
Med et anarkistisk utgangspunkt menes sideordnet debatt , med perspektiver fra
folket, nedenfra og opp mot øvrigheten, bl.a politikerne. Det er bare
viss det økonomisk-politiske systemet bredt definert alt i alt fungerer
mer nedenfra og opp, enn ovenfra og ned, at det er anarkistisk (reelt demokratisk).
Motsatt er det autoritært. Anarkistene har konkludert med at Norge etter
folkeavstemningen om EU i 1994, har hatt en - riktignok svak, men likevel signifikant,
anarkistisk tendens. Det er derfor ikke så underlig at Stein B. Hauglid
tar et anarkistisk utgangspunkt i EU-debatten.
Avisen VG derimot roper stadig på øvrigheten, at den skal lede
an å føre folket inn i EU, nærmest uansett om det er i det
relativt fattigste folkeflertallets interesser eller ikke. Folket er ikke interessert
i førere som skal lede oss inn i det "forgjettede EU-land".
Det er nemlig ikke noe som taler for at dette folkeflertallet vil tjene på
EU-medlemskap og videre EU-tilpasning, regnet i frihet og økonomi, selv
om det utvilsomt vil tjene øvrighetens kram. Vi vil av den grunn komme
med noen motargumenter mot VG- redaktørenes synspunkter.
Både Sveits og Norge (og Island & Liechtenstein) stiller i en helt
annen klasse både politisk og økonomisk enn EU. Bare tenk på
arbeidsledigheten i EU. I EU kastes 1000-vis av milliarder (omregnet i NOK)
i realinntekt ut av vinduet hvert eneste år pga arbeidsledigheten. Det
er et kartell utad, med tollbarrierer og reguleringer, og innad er det ineffektivt
og urettferdig, ikke bare som nevnt ved stor arbeidsledighet, men også
ved at prisnivået regnet i US $ eller EURO er svært forskjellig
fra land til land. Hadde det vært fritt marked ville det vært ca
samme pris på hamburgeren i Hellas som i Belgia, og det er det ikke.Valutaunionen
har allerede vart i et par år, det er bare symbolpengene som er nye. EU-utvidelsen
vil komme gradvis, og kanskje ikke bli så omfattende som vi tror i dag,
- muligens. Å blande oss for mye med dette kaotisk, korrupte, byråkratiske
systemet, kan ikke være noen farbar vei. Men hvordan vi skal tilpasse
oss endringene på best mulig måte, er en annen sak. Det kan vi diskutere
hele tiden.
Dagsavisens Kyrre Nakkim tar allerede klart standpunkt i EU-debatten før nye argumenter har kommet på bordet. Typisk marxist - begynner med "fasiten" , og finner opportunistisk "argumenter" etterpå. "Norske aviskommentatorer, meg selv inkludert, er sterke tilhengere av norsk medlemsskap i EU. Slik sett er vi på linje med størsteparten av den politiske eliten i Norge...(og)... EU-tilhengerne i avis-redaksjonene."
Vi har aldri skjønt hvorfor, annet enn at både eliten og journalister har bedre betalt i EU enn i Norge. Politisk vil et lite land som Norge bli overkjørt i ett og alt, og våre ressurs-rikdommer vil bli politisk forvaltet av flertallet (les stormaktene) på husmannskontrakt. Når det gjelder det økonomiske forøvrig har frihetlige sosialister, som Nobelprisvinnerne Ragnar Frisch og Trygve Haavelmo, vært klare EU-motstandere. Frisch sa klart i fra at det var det "uopplyste pengevelde" - plutarki og byråkrati. EU smaker allerede litt av Argentinske tilstander: "Statisme uten (reelt frihetlig) plan - kapitalisme uten (reelt frihetlig) marked"; sier likesinnede, dyktige, økonomer i dag.
Hvorfor det er så stor forskjell på hva disse fagfolkene sier, og den "journalistisk/politisk/plutarkistiske eliten", har jeg alltid lurt på. Det skulle være interessant om det kunne bli litt klarhet i hvorfor det er så stor sprik i meningene mellom disse økonomene m.v., og folk som regner seg som den tenke og talefør "elite", bl.a VG-redaktøren. Hvis det ikke koker ned til "det gamle"; høyere lønn og/eller rang, i det økonomiske og/eller politisk/administrative byråkrati, i privat og/eller offentlig sektor, på bekostning av folket.
Versto i VG 05.01.2002 slår til med ovasjoner over EUROen, som den ja-mannen han er. Han glemmer jo helt at valutaunionen, med faste valutakurser, allerede har virket i ca 2 år, med stor arbeidsledighet som følge, etc, og at EURO-innføringen bare er en nokså ren symbolendring så langt. Når seddelpressene virkelig begynner å kjøres, blir det naturligvis noe annet. Da kommer EU-byråkratiet til å berike seg selv enda mer, korrupt som det allerede er.
Det enkelte lands mulighet til å justere valuatakursen for å justere konkurranseevnen etter særegne nasjonale forhold angående produktivitetsutvikling, beskatning, miljøpolitikk, etc. - f.eks devaluere for å bedre betalingsbalansen og stimulere økonomisk vekst i gitte tilfeller når det er aktuelt, er borte når man har valutaunion og felles valuta. Når i tillegg finanspolitikken har sterke begrensinger for ekspansiv politikk, f.eks stramme grenser for underskudd på det offentlige budsjettet, blir det nærmets umulig å bli kvitt arbeidsledighet og stimulere til økt økonomisk vekst og motvirke lavkonjunktur. Om man har koblet seg på valutaunionen med en for høy valutakurs i utgangspunktet, blir det svært vanskelig å komme ut av arbeidsledigheten. Dette gjelder muligens Finland og Tyskland, som stadig sliter med arbeidsledighet omkring 10%, av og til litt mindre av og til litt mer. Rev. 31.03.2003
Versto er preget av overtro på EUs fortreffelighet. 12.01.2002 fyrer han av en kraftig bredside mot KrF og Høyres Jan Petersens manglende vilje til å gå i bresjen for en JA til EU krig mot folkeflertallets Nei-standpunkt, og klapper noe nølende Jagland på ryggen for at han markerer at han er for, noe sterkere. Han tror Norge, med under 1-2 prosent av befolkningen i et utvidet, mer proporsjonalt "demokratisk" EU, skal få større innflytelse over eget samfunn og naturressursene, innenfor enn utenfor. Det blir jo i beste fall omtrent som innflytelsen fra Kystpartiet + Simonsen (eks. Frp). på norsk politikk, pluss at vi mister autonomien ved å være et fritt land. Dvs. han tror (feilaktig) vi skal få en kraftigere hånd på rattet alt i alt til å styre i retning vårt eget folks interesser (ikke øvrighetens) innenfor enn utenfor UNIONEN.
At han krydrer med vulgærpolemikk av typen: "Alt dette preiket om debatt eller ikke debatt er noe pjatt fra provinsielle og marginaliserte huleboere", og "Vi har ikke engang landet på kulen, vi har tryna på hoppet.", etc. bare viser hvilket nivå han ligger på i debatten.
Jeg vil bare minne om at Berlusconi og Haiders partier ikke er noe helt sært i EU, et flertall av landene er alle i større eller mindre grad korrupte og kaotiske; preget av statisme uten (frihetlig) plan,og plutarki uten (frihetlig) marked, dvs byråkrati i vid forstand, med stor arbeidsledighet, urettferdighet og ineffektivitet på nær sagt alle måter.
Dagladet 12.01.2002 tar opp pøbelveldet i England i en artikkel om "Demonene blant oss". Det var det med EU = "Dyret i åpenbaringen" da, hmmm, men ellers en leseverdig artikkel. Terrorisme og voldelig rasisme er hverdagen i mange EU land. TV2 hadde en reportasje om problemene med mafia i Italia og norsk tørrfisk-eksport, med ran og drap og muligens med oppkjøperne involvert, tidligere denne uken. Jeg og andre har minnet om dette før, og NRK-Dagsrevyen tok opp problematikken på en utførlig måte 12.01.2002. Svensk TV sendte en hel reportasjeserie om korrupsjonen i EU for en tid siden. Dette er imidlertid trolig bare toppen av isfjellet, for mye av pressen i EU er eid av "Berlusconier" o.l. som setter lokk på kritisk journalistikk.
Til og med monetaristen Milton Friedmann har nylig gått ut og kraftig kritisert EURO-unionen, etc. som Versto, m.fl. omfavner nesten helt ukritisk. Også frihetlige økonomer, som ligger i forskningsfronten, har slaktet prosjektet fullstendig. Versto og hans likesinnede autoritets- og byråkratielskere bør ikke "ta selvkritikk" som AKP-ml-pøbelveldet driver med, men "ha selvkritikk", dvs begynne å sette seg inn i sakene på en fri og kritisk, sannhets-søkende måte, ikke bare drømme om "Keiserens/Unionens nye flotte, frihetlige klær", men si i fra om at disse "klærne" trolig faktisk ikke finns, og avsløre hva som faktisk foregår, og det skikkelig i dybden
11.03.2002 slår VG til med Ja til EU-propaganda igjen, på lederplass. Igjen trykkes tåkefyrsten Thorbjørn Jagland til VGs bryst som EU-venn, mens Stoltenberg får passet påskrevet med at "Jens er passiv". Angående EUROen fastlås det uten analyse at: "Dette prosjektet er meget vellykket". At både Frisch historisk, og nå monetaristen Milton Friedmann, IIFOR, flere på SSB og en rekke andre økonomer har vendt tommelen ned for denne byråkratiske, flaskehals-skapende bindingen, nevner ikke VG med et ord.
03.01.2001: DNs Kjetil Wiedswang går i artikkelen "Euro, dagen derpå" kraftig ut mot den byråkratiske europeiske unionsvalutaen, langs de store linjene angående felles mynt, i historisk perspektiv, og avslutter med "Europa gjør den største feilen siden deflasjonspolitikken på 1920-tallet. Den førte til at børskrakket i 1929 fortsatte inn i 1930-tallets tragedie. Den felles valuta betyr ikke noe fremskritt for Europa. Den er en tikkende bombe", sitert etter Jean Jacques Rosa; Institutt for politologi, Paris. Med ulik produktivitetsutvikling etc. i ulike europeiske land, og Argentinas valutaunion med US $ med påfølgende katastrofe i friskt minne, er det ikke vanskelig å spå at dette sannsynligvis går galt, dvs medfører stor ineffektivitet og urettferdighet, selv uten å trekke inn mer rendyrkede politologiske aspekter.
VG er preget av "ingen argumenter - ingen dokumentasjon"! "Folket må overtales av opinionsledere og en godt organisert bevegelse i dette spørsmålet". Det påstås at "Norge blir stadig mer maktesløst dersom ikke også vi får delta ved beslutningene i unionen... Vi står som passive tilskuere til en rivende utvikling i EU som også i høy grad kommer til å få innflytelse på vår fremtid.... (Vi har to ganger)... sagt nei til gode avtaler om medlemskap, etc." Dette er helt løse og vesentlig feilaktige påstander, uten rot i virkeligheten.
Det mer reelle er at det 1. har dreid seg om husmannskontrakter som på sikt vil frata oss retten til å styre over egne naturressurser (Norge, som er et utpreget råvare-basert land, er her i en helt annen stilling enn Danmark, Sverige og Finland), at vi 2) i EU, når det blir utvidet og mer proporsjonal-"demokratisk", som nevnt vil få omtrent samme innflytelse innenfor EU som Kystpartiet og Simonsen (eks-Frp) har på Norge via Stortinget, og 3) samtidig miste vår autonomi, selvstendighet og handlefrihet. Konklusjon: Netto alt i alt mye mindre innflytelse på egne liv, frihet og velstand innenfor EU enn utenfor.
EØS avtalen bør vi fortolke - ikke byråkratisk som i dag,
men intensjonelt ut fra EUs "grunnlov", de 4 friheter for handel og
ressursallokering. (Eller mer korrekt: En mest mulig frihetlig tolkning, ikke
liberalistisk) - Og ellers forhandle og handle med EU ut fra styrke, økonomisk,
politisk, forsvarsmessig og diplomatisk! (Forfattet av en kommite, presentert
av AIE - FB-redaksjonen har i ettertid satt inn noen få presiserende merknader
i parentes)
--------------------------------------------------------------------------------
More details from the debate on EU in general. Click on URL http://www.anarchy.no/eu.html .
See also: 1. The system theory of anarchist political economy and social organization research at URL http://www.anarchy.no/a_e_p_m.html . 2. The general theory of anarchist economics at URL http://www.anarchy.no/aneco1.html 3. The anarchist class analysis, i.e. economic-political sociology and industrial organization research, at URL http://www.anarchy.no/klasse.html for a theoretical update and 4. http://www.anarchy.no/iat.html to see the resolutions from the International Anarchist Tribunal. Ad 1. search for "method", "stat", "bureaucracy", "law" and "plutarch". Ad 4. search for "Genoa", and "ocean"....
--------------------------------------------------------------------------------
Cordially ....
C. d'a. A. Quist
for
AIE
--------------------------------------------------------------------------------
KK 21.02.2002: Islending skeptisk til EU-måling
ISLAND: Den islandske fiskeriministeren er skeptisk til meningsmålingen
som viser flertall for islandsk medlemskap i EU. – Undersøkelsen
er gjort med den antagelsen at Island vil få et bedre forhandlingsresultat
enn Norge i 1994, og det ser jeg ingen muligheter for, sier Árni M. Mathiesen.
Gallupen fra The Industrial Association har de siste dagene satt i gang en debatt
om EU også i Norge. Fiskeriministeren på Island, Árni M.
Mathiesen, er imidlertid skeptisk til den islandske meningsmålingen.
– Undersøkelsen er gjort med den antagelsen at Island vil få
et bedre forhandlingsresultat enn Norge i 1994, og det ser jeg ingen muligheter
for, sier han, og legger til.
– Undersøkelsen som er gjort ville ha sett helt annerledes ut om
den var gjort etter et forhandlingsresultat. Den omtalte meningsmålingen
forutsetter at vi hadde fått en bedre avtale enn Norge i 1994, noe som
er helt håpløst. Hvis vi skulle ha fått et forhandlingsresultat
med EU som Norge fikk i 1994, ville Island ha sagt nei.
– Det er ikke i min interesse at Island blir medlem av EU nå, sier
fiskeriministeren. Han kan heller ikke se at det skal skje med det første.
– Da må det større endringer til i EUs fiskeripolitikk og
store endringer til i islandsk økonomi.
Fiskeriministeren mener debatten i Norge om et eventuelt norsk medlemskap,
hvis Island går inn i forhandlinger med EU, er konstruert:
– Det er de som vil inn i EU i Norge som har startet denne debatten.
På engelsk kalles dette «scare mongering», sier han.
– EU-tilhengerne vil skremme Norge inn i EU, sier fiskeriministeren som
er medlem av Høyres søsterparti på Island, Independence
Party. Foreløpig kan fiskeriministeren ikke se at et medlemskap for EU
vil være positivt for islandsk fiskerinæring.
– For fiskeriindustrien vil det være veldig problematisk om vi var
medlem av EU slik som fiskeriindustrien i EU fungerer i dag. Alt blir bestemt
i EUs ledelse og alt tar mye lenger tid. Ingen av de menneskene i EU-systemet
vi har vært i snakk med har varslet endringer i EUs politikk på
området som gjør at vi vil revurdere et EU-medlemskap, forteller
fiskeriministeren. I dag utgjør fiskerinæringen 70 prosent av all
eksport fra landet. Til sammen utgjorde næringen nærmere 9,4 prosent
av Islands BNP. For fiskeriministeren vil et større marked for islandsk
fiskeindustri være det eneste som ville ha vært positivt med et
medlemskap:
– Valutasituasjonen slik den er nå, med USA, pund og Euro, skaper
problemer for oss når valutamarkedet er ustabilt. For vår eksport
er dette negativt, men det er ikke dermed sikkert at et medlemskap med euroen
ville løse problemene, sier Mathiesen.
– Da Norge forhandlet med EU i forkant av folkeavstemningen i 1994, sa
vår fiskeriminister at han ikke hadde en eneste fisk å gi. Hva med
Island?
– Nei, vi har heller ingen fisk å gi.
Til tross for motstanden til EU-medlemskap innrømmer Mathiesen at han
er positiv til et fortsatt samarbeid med EU. Han tror også at noe av årsaken
til den høye prosenten for medlemsskap (altså i denne heller spesielle
gallupen) er på grunn av Islands tradisjon for å være positivt
innstilt til EU.
– Vi har alltid vært for samarbeid med EU. Vi er medlem av Nato,
EFTA, EØS og Schengen. Men siden vår økonomi er forskjellig
fra andre europeiske land, vil Island få problemer særlig når
det kommer til fiskerinæringen hvor næringens interesser er sekundær
i forhold til den overordnete politikken. Derfor er det ikke på vår
agenda, avslutter Mathiesen. Aftenposten rapporterer i følge H. Bakke,
om et flertall mot EU-medlemskap på Island. Ja-meldingene viste seg således
bare å være et blaff eller en bløff.
Det må også nevnes at tabloidpressen, med VG i spissen, med Ja-mannen Olav Versto i fronten, har gått inn for et usaklig råkjør for EU-medlemskap, og manipulerer debatten, bl.a ved å legge listen høy for saklige innlegg mot EU, og listen lav for ja-innlegg med psykologisk hersketeknisk vinkling som ville gjort Hitlers popagandaminister J. Goebells meget tilfreds om han hadde levd i dag. Stilen kjennes også igjen fra stalinistenes Raud Front i Studentersamfunnet i Oslo i sin tid. Spalteplassen er også meget ujevnt fordelt på pro og kontra. Søk på Versto for å se nivået på debatten. Han leder an i usaklig stil selv, og har lagt seg på et utrolig vulgærpolemisk lavmål i EU-debatten (red. merk.)
Meningsmåling viser islandsk EU-skepsis: Reykjavik (NTB): En meningsmåling viser at islendingene er skeptiske til EU-medlemskap hvis unionen får ansvar for forvaltningen av fiskeriene. 70,3 prosent av de spurte i undersøkelsen fra det samfunnsvitenskapelige institutt ved universitet i Reykjavik, er imot medlemskap i EU under slike forutsetninger, skriver Nationen 15.05.2002. Enda flere islendinger er negative hvis store land får større innflytelse i unionen på bekostning av små land. 77,7 prosent av de spurte er i så fall negative. Ifølge Klassekampen 15.05.2002 deltok 1200 mennesker i undersøkelsen.
NEI TIL EU-GURUEN I AP VS "KJELTRINGEN" OG "FYLLIKEN" - FALSK JA-ALARM PÅ ISLAND
09.01.2002 Marie Simonsen i VG hevder at "Hvis Ap skal skape en moderne sosialdemokratisk politikk, må partiet først riste av seg gamle tvangsforestillinger om en høyre - venstreside." - Poenget er vel heller at en videre liten bevegelse langs høyre-venstreaksen er tilnærmet uinteressant. Skal det være noen vits i en ny politikk så må den gå oppover på det økonomisk-politiske kartet. Der ligger ikke sosialdemokratiet, men anarkismen og mer anarki. Som Reiulf Steen sa på TV her forleden, Ap's sosialdemokratiske politikk var for det forrige århundre, ikke dette. 04.02.2002: "Hva nå med den tredje veg? - spør Hallvard Bakke, "Nei til EU-guruen" i Ap, i Dagsavisen, med referanse til Anthony Giddens, som nå forlater denne veien og vil bytte den ut med "det nye sosialdemokrati" med stikkord: "Sterk stat", "budsjettdisiplin" og "fast lov og orden orientering", "begrenset velgerstøtte for en direkte omfordeling av inntekt til de fattige", "støtte til EU," transnasjonalt", "reguleringer og kontroll...". Ikke rart Bakke setter et spørsmålstegn. Dette smaker av reinspikka venstrepopulisme! Jeg tror ikke Ap vil klare å dra særlig mye stemmer fra Frp... Og jeg tror jeg har alle frihetlige i Norge i ryggen når jeg sier: FEIL VEI AP! Stopp i tide og sett kursen oppover på det økonomisk-politiske kartet, se http://www.anarchy.no/a_e_p_m.html .
Høsten 2001 gjorde Stoltenberg seg også til kjeltring ved å stikke av fra sin påkjørsel av en annen bil på en parkeringsplass, uten å legge igjen beskjed om hendelsen med navn, telefon-nummer og adresse. Det sier i grunnen alt om den etiske kodeksen til denne fyren. Med en far som er mest kjent, også internasjonalt, for påstanden "de er alle serbere" som "fredsmekler" under Balkan konflikten, og med en narkoman søster, så må man jo lure på hva slags dialog som har foregått der i familien i de senere årene, og hvilken oppdragelse "ungene" har fått. Og man må stille et stort spørsmål ved nepotismen i Arbeiderpartiet. Ille var faren - verre er sønnen. At Jens Stoltenberg er kjent for å ha vært skoleflink i (for lengst utdaterte) monetaristiske, keynesianske, og nyklassiske økonomiske teorier i samfunnsøkonomi på UiO, hjelper jo ikke når han på nyttårsaften 2001/2 klager til NRK på at Bondevik ikke nevner innføringen av EURO i sin nyttårstale. VG maser om det samme noen dager senere på lederplass. Inkompetanse er vel det rette ordet. Den byråkratiske bindingen kalt EURO kan lett føre til Argentinske tilstander i mange EU-land, eller høy U-"naturlig" arbeidsledighetsrate, foruten til å fø på utallige byråkrater med venner som sitter nær den nytrykte pengesekken/seddelpressen. EU-tilhengeren og kvasiøkonomen Jens Stoltenberg burde heller lytte til en mann som klarer å tenke litt fritt i forhold til de foreldete skolebøker i samfunsøkonomi, nemlig APs "Nei til EU-Guru" H. Bakke.
HALLVARD BAKKE: Gammelmodig EU-debatt - Dagsavisen 15.04.2002: En del tilhengere av norsk EU-medlemskap har aldri kunnet tilgi at et flertall to ganger har stemt nei. De kan ikke innse at det er gode argumenter både for og mot medlemskap, og at det går an å komme fram til et nei-standpunkt uten at det skyldes en blanding av nasjonalisme, provinsialisme og egoisme. Reiulf Steen følger i Gros fotspor når han overser de gode argumentene mot EU-medlemskap, mener Hallvard Bakke.
Vi husker at landets fremste politiker (Gro Harlem Brundtland, red. merk.)
ikke kunne se et eneste argument mot EU-medlemskap, selv om hun sto på
hodet. Og sjølråderett blir fortsatt skrevet i anførselstegn
i ja-folks artikler. At disse holdningene fortsatt lever i beste velgående
viser en stort oppslått artikkel av Reiulf Steen sist mandag i Aftenposten.
Ifølge Reiulf Steen har norske politikere en sykelig («patologisk»)
angst for Europa. Steen mener vi er mer provinsielle i dag enn på 150
år og derfor må komme oss ut av «provinsialismens blindgate.»
EØS-avtalen gjør Norge til et lydrike under EU, og vår rolle
minner om dansketidens praksis da vi sendte servile bønneskrifter til
kongen i København for å fremme norske interesser, skriver Steen.
EØS-avtalen kan vel blant annet ses som eksempel på internasjonale
avtaler vi ikke hadde i 1852, ved siden av FN, NATO, og hundretalls andre internasjonale
organisasjoner der Norge er medlem, men der deltakelsen etter Steens oppfatning
altså bare har gjort oss mer provinsielle. Også Steen viser til
de etter hvert så omtalte 4.000 direktivene vi har innført i samsvar
med EØS-avtalen. Nesten ingen av disse direktivene som Norge er «pålagt»
å gjennomføre blir gjenstand for debatt og demokratisk behandling.
Slik fungerer «den nasjonale sjølråderetten.» Samtlige
direktiv må behandles og godkjennes av Norge før de trer i kraft.
De som er å betrakte som lover, må vedtas av Stortinget på
normal måte. Nesten ingen av disse direktivene er politisk kontroversielle,
men de som er det, blir i høy grad debattert offentlig. Nå foregår
det for eksempel en debatt om patentdirektivet. Og Stortinget kan, dersom
det mener et direktiv truer viktige nasjonale interesser, avvise det. Det kan
ikke finner, svensker og dansker.
Her blir det gjerne innvendt at siden vi så langt ikke har anvendt vetoretten,
har den ingen betydning. Det er en kortslutning. Å ha en sikkerhetsventil
er like viktig, selv om EU til nå ikke har gjort vedtak som truer norske
interesser så sterkt at vi har ment det var nødvendig å bruke
den. Innad i EU er mange opptatt av det demokratiske underskuddet som ligger
i unionens beslutningsprosesser, og som Norge også måtte akseptere
om vi var medlem. Når Steen er så bekymret for et demokratisk underskudd
han mener EØS-avtalen innebærer, er det rart han ikke har noen
betenkeligheter med den langt mer omfattende demokratiske manko vi ville hatt
som EU-medlem. Steen skriver at EU ble dannet på bakgrunn av de tragiske
erfaringene fra andre verdenskrig, og at det er denne ideen om å gjøre
framtidige kriger umulig som for ham er den viktigste begrunnelsen for at også
Norge bør være med. Hvis det var slik at norsk medlemskap i EU
er et viktig bidrag for å hindre framtidig krig i Europa, ville det være
et særdeles sterkt argument.
Det er imidlertid over femti år siden den andre verdenskrig ble avsluttet.
Nå er også den kalde krigen, som dominerte politikken i Europa de
neste førti årene, over. I dag er det helt andre utfordringer og
trusler vi står overfor. Norge skal selvfølgelig følge opp
sitt ansvar her. Det gjør vi da også i mange sammenhenger, minst
like mye som mange EU-land. Og - uten at det skal overdrives - i noen tilfeller
kan vi bidra nettopp fordi vi ikke er EU-medlem. Steen mener menneskeheten vil
være tjent med et Europa som har tilstrekkelig styrke til å fungere
som et korrektiv til USAs sterke dominans. Til tross for at det snart er femti
år siden Romatraktaten ble underskrevet, og EU-landene har befolkning
og økonomi til å utgjøre et slikt tyngdepunkt, er det likevel
ikke skjedd. Det skyldes at EU-landene har ulike holdninger til mange spørsmål.
Skal Den Europeiske Unionen kunne opptre slik Steen ønsker, må
den derfor bli en langt sterkere politisk enhet, en føderasjon mye lik
USA, der vedtak gjøres med vanlig flertall og det enkelte land ikke har
vetorett i utenriksspørsmål. Men et slikt EU var det jo store deler
av den norske ja-siden som bedyret at de ikke ville ha under debatten i 1994.
Steen har også fått med seg meningsmålingen på Island
og mener islendingene endelig har skjønt hva som tjener deres interesser.
Fredag sa imidlertid den islandske statsminister at før Island kan søke
og eventuelt bli medlem, må grunnloven endres. Søknad kan derfor
først sendes i 2007 og medlemskap først være aktuelt i 2010.
Hvis lederen for Høyres søsterparti vet hva han snakker om, kan
følgelig alle som har vært engstelige for hvilke problemer Islands
nokså umiddelbare inntreden i EU kan skape for Norge, ta det med ro.
HALLVARD BAKKE i Dagsavisen: 31. 03. 2003: Ledigheten i EU - Et av de sentrale temaene foran EU-avstemningen i 1994 var arbeidsledighet. Hos oss har full sysselsetting vært det viktigste målet for den økonomiske politikken. Ville det bli lettere eller vanskeligere å oppnå dette dersom vi ble med i EU og pengeunionen?
I Tyskland er søkningen til arbeidskontorene fortsatt stor, nesten 9 prosent er arbeidsledige. På forrige ukes EU-toppmøte vedtok regjeringssjefene å nedsette en spesialgruppe for sysselsetting, som skal ledes av den tidligere nederlandske statsministeren Wim Kok.
Nei-siden viste til at det var nedfelt i selve EU-traktaten at lav inflasjon
var overordnet alle andre mål for den økonomiske politikken. Videre
at Norge som medlem ville måtte underordne seg en politikk som ofte ikke
ville være tilpasset vår økonomiske situasjon og våre
politiske mål. Ja-folkene hevdet at EU var i ferd med å endre sin
politikk med langt større vekt på sysselsetting. Noen mente at
deltakelse i pengeunionen var et av de sterkeste argumentene for medlemskap,
og at det endog var nødvendig om vi skulle få ned arbeidsledigheten,
som den gang var høy etter norske forhold.
Hvem har fått rett? Ledigheten i Norge gikk ned fra over 6 prosent til
under 3 prosent selv om vi ikke ble med i EU. Også i euroområdet,
som omfatter 12 av EUs 15 medlemsland, gikk ledigheten ned. På sitt laveste
var den rundt 8 prosent. I det siste har ledigheten vært stigende både
i Norge og i EU. Tallet for januar, som ble offentliggjort av EU onsdag, viste
en ledighet på 8,6 prosent. Fredagens norske ledighetstall fra Statistisk
sentralbyrå var på 4,1 prosent.
For tre år siden vedtok EU den såkalte Lisboa-strategien. Den gikk
ut på at EUs økonomi skulle bli den mest konkurransedyktige og
dynamiske kunnskapsbaserte økonomi i verden, med bærekraftig økonomisk
vekst, flere og bedre arbeidsplasser, og større sosial samhørighet.
Målet var at 70 prosent av befolkningen i yrkesaktiv alder skulle delta
i arbeidslivet i 2010. Foreløpig er denne andelen kommet opp på
62 prosent. I Norge ligger den på 76 prosent.
På sitt toppmøte i forrige uke måtte regjeringssjefene i
EU konstatere at tross framgang på visse områder, går det
heller tregt med gjennomføringen av strategien. Avstanden mellom EU og
USA er økt i stedet for å minke.
I kommunikeet fra møtet legger regjeringssjefene stor vekt på sysselsetting.
Full sysselsetting er nå nedfelt som mål også i EU. Det ble
vedtatt å nedsette en spesialgruppe for sysselsetting, som innen neste
år skal komme med forslag til praktiske reformer som kan ha umiddelbar
og direkte betydning for å få ned ledigheten, som det heter. Gruppen
har fått den tidligere nederlandske sosialdemokratiske statsministeren
Wim Kok som leder. For å være med på den økonomiske
og monetære union forlangte Tyskland at det også skulle være
en vekst- og stabilitetspakt. Etter denne pakten skal landene ha balanserte
budsjetter. Unntaksvis kan det være underskudd, men det må ikke
overskride 3 prosent av nasjonalproduktet. Land som overskrider denne grensen
kan straffes med store bøter.
Det er derfor paradoksalt at det er Tyskland som nå har størst
problemer med å oppfylle dette kravet. I 2002 hadde Tyskland et underskudd
på 3,75 prosent. Til tross for at den europeiske sentralbanken 6. mars
satte ned renten til 2,5 prosent, sliter Tyskland med en arbeidsledighet på
nesten 9 prosent. Foreløpig er ikke Tyskland bøtelagt. Med sin
høye arbeidsledighet skulle Tyskland kunne stimulert den økonomiske
aktiviteten ved større underskudd og lavere rente. Landet har den laveste
prisstigningen i EU; 1,3 prosent. Likevel må tyskerne stramme inn, noe
som trolig vil øke arbeidsledigheten ytterligere.
Dette illustrerer den store svakheten ved EUs pengeunion. Politikken kan ikke
tilpasses den økonomiske situasjonen i det enkelte land. Flere og flere
har etter hvert tatt til orde for at stabilitetspakten må mykes opp og
det strenge inflasjonsmålet på under 2 prosent heves. EU-kommisjonens
president Prodi har kalt stabilitetspakten for tullete («stupid»).
Det er disse forholdene Wim Kok-gruppen burde se på. Men her vil de støte
på innvendinger fra de ortodokse økonomene, som til nå har
bestemt innretningen av den økonomiske politikken i EU: En mindre stram
politikk vil føre til en stadig akselererende prisstigning, som vil ende
opp i enda større elendighet. Det er den samme filosofi som råder
i Norges Banks lokaler.
Vil så en litt større inflasjon føre til en inflasjonsspiral,
med stadig økende priser og lønninger? Den amerikanske økonomen
Joseph Stiglitz, som blant annet har fått økonomiprisen til Alfred
Nobels minne, skriver i en artikkel som ble trykt i Aftenposten sist uke, at
det finnes ingen økonomisk forskning som underbygger slike bekymringer:
«For land med lav til moderat inflasjon fører ikke moderat økning
i inflasjonen til at den løper løpsk, uansett hva sentralbanksjefer
sier om den saken.»
Synd at sentralbanksjefer verken her hjemme eller ute i Europa tar Stiglitz'
ord til seg, slik at det kunne føres en politikk som ville gi lavere
arbeidsledighet og sosial framgang.
NB! NATIONEN 15.04.2002: "Regjerinen står fast på EØS-avtalen. Bondevik gjorde i helgen det klart at regjeringen går av dersom EU-saken på nytt blir aktuell!" Både Høyres Jan Petersen og Bondevik står fast på at dette ikke er noe nytt. Det ligger innbakt i Sem-avtalen som ble vedtatt i Asker i oktober 2001. Denne såkalte selvmordsparagrafen kan utløses dersom det blir et flertall for en EU-avstemning på Stortinget, eller dersom Høyre starter et råkjør for å oppnå norsk EU-medlemskap. Ja-mannen Jens Stoltenberg mener at Norge bør starte forhandlinger om EU i 2004, dersom de EU-vennlige partiene inklusive sosialdemokratene på Island får flertall ved valget der i 2003. Islands statsminister, EU-motstanderen David Oddson avviser imidlertid dette. Han mener en islandsk søknad, om den noen gang kommer, tidligst vil ligge på bordet i 2010 (FB-red.).
Hallvard Bakke i Dagsavisen 22.04.2002: La oss få mer Europa-debatt. En januarkveld i 1981 satt en del arbeiderpartipolitikere på Gunnar Berges rom på hotell Tegnerlunden i Stockholm. Vi skulle på møter i Nordisk Råd regi og Trygve Bratteli var blant oss. I samtalens løp kom jeg noe flåsete til å si at Arbeiderpartiet hadde en stalinistisk tradisjon. Da tente partiveteranen. Jeg fikk en overhøvling som jeg - og jeg vil tro knapt noen av de andre tilstedeværende - har hørt maken til. (En slik reaksjon høres jo ganske stalinistisk ut, spør du meg?! Red.merk!)
Reiulf Steen har helt rett når han i et tilsvar til siste ukes kommentar
skriver at han bidro til at de indre sår i Arbeiderpartiet ble leget etter
den opprivende striden før avstemningen om EU i 1972. Steen har en meget
stor del av æren for det. Det hjalp ikke at jeg forsikret at jeg ikke
hadde ham i tankene. Stalinisme var noe av det siste man kunne beskylde Bratteli
for.(Vet ikke det gitt, selv om Haakon Lie var et hakk verre med sine utrenskningsaksjoner
omkring den "rette Gerhardsen-Lieske linje", red. merk.) Så
reiste han seg og gikk, og alle pustet ut. Men et halv minutt senere sto han
igjen i døren og ga meg en ny runde før han denne gangen forlot
oss for godt. Neste dag var han like blid og vi snakket aldri om denne episoden.
("Sparke'n i raua og klapp en på skuldra" heter det i Machiavellisk
sjargong - er ikke dette stalinistisk så vet ikke jeg, red. merk.).
Det som opprørte Bratteli var at jeg, som hadde motarbeidet partiets
standpunkt i EU-saken og senere fått høye tillitsverv, kunne våge
å snakke om stalinisme i Arbeiderpartiet. (Selvfølgelig innebærer
stalinismen hele tiden også en viss bredde i bevegelsen, man skal jo ha
makt må vite, men mindretall som gir bredden skal helst være "nyttige"
idioter. Alt det Bakke nevner her bare styrker hypotesen om et stalinistisk
Arbeiderparti. Red. merk.)
Hva har denne tildragelsen med dagens EU-debatt og Reiulf Steen å gjøre?
Ikke annet enn at Steen har helt rett når han i et tilsvar til siste ukes
kommentar skriver at han bidro til at de indre sår i Arbeiderpartiet ble
leget etter den opprivende striden før avstemningen om EU i 1972. Steen
har en meget stor del av æren for det.
Respekt for folkeavstemningens resultat kan umulig bety at vi skal avslutte
debatten om vårt forhold til det øvrige Europa, eller la være
å følge med i den dynamiske utviklingen som finner stede både
i EU og i de nærmeste omgivelsene, skriver Steen. Det er vel ingen som
mener vi skal gjøre det. Tvert imot bør vi få mer debatt
om disse spørsmålene, slik at vi er bedre rustet hvis vi engang
senere igjen skal diskutere norsk medlemskap (og foreta strategisk riktig handling
vis-a-vis utviklingen i EU forøvrig løpende, red.merk.). Det er
mye å gripe fatt i.
Steen er opptatt av de 4000 direktivene vi har overtatt under EØS-avtalen
og mener de har gjort oss til et lydrike. Nå kan Norge som kjent delta
i det forberedende arbeidet med slike direktiv. Det ville vært interessant
å få vite i hvor mange av de fire tusen tilfellene har Norge framført
vesentlige innvendinger i denne fasen, og hva er resultatet blitt? Jeg vet ikke
hva svaret er, men har mistanke om at tallet ikke er så stort, også
fordi jeg er temmelig sikker på at vi ellers ville fått vite det.
Hvis det skulle være slik, blir det misvisende å gi inntrykk av,
slik Steen og andre gjør, at vi er blitt pådyttet 4000 «lover»
mot våre ønsker og interesser. (Det kan jo hende UD, etc. motvirker
en reell, optimal, nei til EU-politikk, for å sabotere folkeviljen. De
har vist mange dårlige takter i så måte opp gjennom årene,
fra 1994 og til nå. En mer aktiv selvstendighets-politikk vis-a-vis EU
og EØS-systemet hadde nok vært å foretrekke, red. merk)
Hvor mange av de fire tusen direktivene er blitt forandret underveis fordi Danmark,
Finland eller Sverige har fått gjennomslag for sine innvendinger, siden
de er medlemmer? I motsetning til EUs medlemsland kan vi si nei til et direktiv
dersom vi mener det for sterkt utfordrer våre nasjonale interesser. Steen
er også enig i at EU har et demokratisk underskudd. Det gjelder beslutninger
langt utover EØS-avtalens område. Det blir da noe påfallende
å påberope seg EØS-avtalen manglende demokrati som argument
for å gå inn i et EU der det demokratiske underskuddet er langt
større. Norge har i kraft av sin beliggenhet og sine ressurser både
nasjonale interesser og utfordringer som er forskjellige fra alle andre europeiske
land. Vi er en av verdens største energieksportører og vil
i lang tid fremover være viktig for energisikkerheten til flere av EUs
store medlemsland. Som følge av oljeinntektene er vi blitt en betydelig
kapitaleksportør. Vi har et havdomene som gir oss ansvar for forvaltning
av enorme levende ressurser.
Hvilke utfordringer representerer Norges spesielle forhold? Hvilke problemer?
Men også hvilke muligheter gir de oss. Hvilke særlige hensyn og
interesser er det vi må ivareta? Og hvilke følger bør det
få for vår Europa-politikk? Utviklingen i EU er viktig for Norge.
Men Norge er også viktig for EU. Kanskje står våre representanter
litt for mye med lua i hånden og ber om unnskyldning fordi et flertall
i folket ikke har ønsket medlemskap, slik vi har sett tendenser til i
energipolitikken. (Ja nettopp det Bakke. Det er her skoen trykker - landsforræderi
i småskala kan man kalle det! Her må skjeen tas i en annen hånd!
Red. merk.)
Det er nok å diskutere, også om utviklingen innad EU og EUs politikk
på en rekke områder. I stedet har en meningsmåling på
Island utløst et nærmest hysterisk krav om at nå må
vi igjen søke medlemskap, omtrent over natten. Lørdag hadde for
øvrig Aftenposten en bitte liten notis langt inne avisen som fortalte
at en ny måling viste at et flertall av islendingene var mot medlemskap.
La oss få nøkterne analyser av de angivelige vidtrekkende følger
utenriksministeren mener et islandsk medlemskap vil få for Norge. Men
spørsmålet om igjen å søke medlemskap bør få
hvile til det er oppstått en vesentlig ny situasjon i forhold til 1994.
En slik situasjon har vi først når EU er utvidet til 25 eller flere
medlemsland, EU har forandret sin traktat for å tilpasse seg det langt
høyere medlemstallet, og vi har sett hvordan det nye EU fungerer.
– Demokrati styrker Sveits mot EU
Av: Thomas Vermes Nationen 05.04.2003
– Sveits står sterkere i forhandlinger med EU enn Norge fordi avtalene må godkjennes av folket i en folkeavstemning. Norske forhandlere kan lettere gi EU innrømmelser, sier sveitsisk økonomiprofessor.
St. Gallen, Sveits: – Det direkte demokratiet i Sveits gjør våre forhandlere sterkere mot EU enn Norges forhandlere er. EU vet at i Sveits må forhandlingsresultatet oppnå flertall i en folkeavstemning.
Det er budskapet fra den anerkjente, sveitsiske økonomiprofessoren Dr. Heinz Hauser. Nationen besøker ham for å høre om Sveits sine handelsavtaler virkelig er så elendige som Gunhild øyangen, Lars Rise, Morten Høglund og andre norske stortingspolitikere påstår, når spørsmålet om alternativer til EØS-avtalen kommer opp. I stedet for en EØS-avtale som pålegger Norge å innføre alle nye EU-lover, har Sveits konkrete handelsavtaler. Der forplikter Sveits seg kun til å innføre eksisterende EU-regler som de to partene ble enige om.
Snøklattene ligger ennå i lia idet vi besøker det sveitsiske motstykket til Handelshøyskolen i Bergen. I dalbunnen bades byen St. Gallen i atmosfære av nyspredt gjødsel i bratte enger. Professoren rynker på nesa også over synspunktene som kom fram om Sveits i det norske Stortinget.
Før han går løs på en sammenlikning av handelsavtalene og EØS-avtalen, påpeker han en viktig forskjell mellom Sveits og Norge i forhandlingsstyrke. Dramatiske forhandlinger pågår for tida mellom EU og Efta-landene Island, Liechtenstein og Norge om å utvide EØS-avtalen til EUs nye medlemsland. EU stiller tøffe krav til sine EØS-partnere om å betale like mye utviklingshjelp til fattige regioner i EU, som medlemslandene selv gjør. Det ville bety en mangedobling av norske skattebetaleres bidrag til EU-fondene, til 3,7 milliarder kroner.
Snart skal Sveits i ilden med tilsvarende forhandlinger om å utvide sine handelsavtaler. Ryktet om at EU ville kreve Norge for over 3,5 milliarder kroner for å utvide EØS-avtalen, slo ned som en bombe i hovedstaden Bern før jul. Man fryktet tilsvarende krav der.
Men det er én stor forskjell på Norge og Sveits. I Norge kan politikerne inngå EØS-avtalen og forandre den, uten at innbyggerne overhodet blir spurt. I Sveits er det lovfestet folkeavstemning om slike handelsavtaler. Sveitserne finner seg ikke like godmodig som nordmenn i hva som helst.
– EU hadde tenkt å stille tilsvarende økonomiske krav til Sveits, som de gjør mot Norge. Men de skjønner at det uansett vil bli vanskelig å få flertall i folket for å utvide vår avtale om fri bevegelse av arbeidskraft. Så signalene tyder på at de trekker seg noe tilbake på sine økonomiske krav, som følge av vårt direkte demokrati, sier Hauser.
– Du er en tøffere forhandler hvis du har bundet mandat. Stikk i strid med den populære oppfatning om at det er en fordel for en forhandler å ha mange opsjoner, er sannheten at man står sterkest med bundet mandat, postulerer han.
En sveitsisk diplomat har for øvrig meddelt norske kolleger at det vil bli nærmest umulig å få tilslutning i en folkeavstemning for en avtale, dersom EU vil ha med krav om store økonomiske bidrag fra Sveits. Det går fram av dokumentasjon Nationen sitter på.
EØS-hogg mot den differensierte arbeidsgiveravgiften i Norge er et annet hett tema Hauser har sine tanker om. Han har i mange år arbeidet med internasjonale handelsspørsmål ved Institutt for internasjonal økonomi og anvendt økonomisk forskning ved St. Gallen-universitetet, og følger med på EØS-avtalens utvikling i nord.
Hauser, som selv ønsket en EØS-avtale for Sveits, peker på én viktig forskjell mellom EØS og handelsavtalene Sveits har med EU:
– Med våre avtaler har vi opplagt færre restriksjoner på hvilke distriktspolitiske virkemidler vi kan bruke. EUs konkurranseregler gjelder ikke i handelsavtalene, sier Hauser, som også har en ide til hvordan Norge kan omgå dette problemet:
– Gi lokale myndigheter skattemyndighet, og la dem fastsette arbeidsgiveravgiften.
Sveits har i alle år bedrevet det som på EU-kode kalles subsidiarietet. Det betyr at beslutninger skal fattes nærmest mulig dem det gjelder, det vil si på lavest mulig administrativt nivå. I EU oppleves ikke dette prinsippet som påtrengende til stede i praksis. I Sveits er det blodig alvor. Landet er en føderalstat oppdelt i 26 kantoner med utstrakt selvstyre. Blant annet har kantonene politimakt. Og nåde den forhandleren som tråkker kantonenes makt på beina, når Sveits og EU for tida forhandler om en ny pakke avtaler, «Bilateral 2».
Der inngår blant annet Schengen- og Dublinavtalene – avtaler om grensekontroll med mulig kriminelle, innvandrere, asylsøkere og flyktninger. Sveits vil gjerne være med for ikke å forbli et «hull» i EUs piggtrådgjerde mot omverdenen. Samtidig har sveitserne trøbbel med å overlate politimyndighet til EU.
– Hos oss er det følsomt å overføre ansvar for politiets regelverk fra kantonene til de føderale myndigheter. For ikke å snakke om å overføre til EU-nivå – uten medbestemmelse, utbryter Hauser.
Sveits sine avtaler med EU ligner mer på husmannskontrakter, enn EØS-avtalen. Det slo Arbeiderpartiets Haakon Blankenborg fast i en stortingsdebatt 14. november 2002.. Den sveitsiske økonomiprofessoren kjenner ikke igjen den virkelighetsbeskrivelsen.
– Avtalene tar opp i seg de eksisterende EU-regler, men EUs framtidige regler blir ikke gjennomført automatisk i Sveits, slik som hos dere. Fordelen er at vi har mer fleksibilitet. Samtidig er det sånn at de bilaterale avtalene i stor grad harmoniserer tekniske standarder og regler om fri bevegelse av arbeidskraft. Ulempen er at det over tid oppstår en ny diskriminering fordi våre bilaterale avtaler er statiske, mens EU stadig utvikler sine regler.
– Spørsmålet om EØS-avtalen er bedre, avgjøres blant annet av hvordan man vurderer kvaliteten av Norges mulighet til samråd i avgjørelsesfasen, sier Hauser.
Dermed kommer han inn på et av de store spørsmålene i norsk EU-debatt: I hvilken grad kan Norge reelt påvirke utviklingen av nye EU-regler? Sveits på sin side, står fritt til å velge hvilke regler de ønsker å harmonisere.
– Mange av EUs lover har vi slett ikke behov for å overta her i Sveits. Teknisk standardisering følger vi med på takket være den første pakka med bilaterale avtaler, bemerker professoren, som oppsummerer:
– Jeg har en følelse at våre bilaterale avtaler og EØS er ganske like i økonomisk forstand. Politisk kan det være en liten fordel med våre avtaler. Et faktum er at de eksisterende «Bilateral 1»-avtalene har sterk støtte i hele samfunnet. Avtalene som det forhandles om en ny «Bilateral 2»-pakke, er mer omstridt.
Sveits forhandlet lenge for å få sine avtaler. Og skal vi tro Høyres stortingsrepresentant Julie Christiansen og Aps Gunhild øyangen, var avtalene allerede utdatert idet de omsider ble undertegnet.
– Det er ikke sant. Avtalene er ikke utdatert, bortsett fra på noen få punkter som må justeres, sier Heinz Hauser.
– Men er avtalene som er inngått godt balansert mellom EUs og Sveits sine interesser?
– Avtalene i «Bilateral 1» er faktisk ubalansert til fordel for Sveits. I forhandlinger om «Bilateral 2-avtaler» spiller EU veldig sterkt på at Sveits automatisk må underkaste seg EUs nye lover, også de framtidige. Det er dette som gjør forhandlingene så vanskelige. For de angriper selv prinsippet om direkte demokrati i folkeavstemninger, sier Hauser.
QVIGSTAD, UTENRIKSDEPARTEMENTET (UD), EU OG EØS
Når det er snakk om munnkurv og byråkrati må et oppslag i Aftenposten 02.01.2002 nevnes: "UD stopper kritisk Qvigstad. Utenriksdepartementet har nektet justisråd Lasse Qvigstad ved Norges ambassade i Washington å offentliggjøre en artikkel om de omstridte amerikanske militærtribunalene. UD hevder at det ikke er redsel for amerikanske reaksjoner som er grunnen til at artikkelen ble stoppet." Nei det tror ikke vi heller. Det er bare UD-sjefenes lyst til å undertrykke normal ytringsfrihet for de underordnede. I UD, Norges mest byråkratiske, topptunge og EU og USA-smiskete departement, trengs utlufting og fri, kritisk dialog, internt og offentlig, som aldri før. Anarkistene har ikke glemt hvordan UDs destruktive, furtne og barnslige Brundtlands-propaganda (les Ja til EU-propaganda) etter folkeavstemningen i 1994, hvor Norge ble fremstilt som et populistisk/nasjonalistisk, merkantilistisk, nisselue-land uten økonomiske muligheter, førte til et farlig fall i norske valuta- og aksjekurser utenriks. Hadde det ikke vært for AIT - Anarkistenes Informasjonstjenestes korrekte informasjon om Norges gode økonomi, som ble sendt til Lou Dobbs hos CNN, SKY, TV5 etc. som straks presenterte Norge som "an almost perfect society", så hadde det gått "rett til helvete". Lou Dobbs etc. fikk New York børsen o.s.v. til å svinge oppover igjen for den norske valuta og verdipapirene, og katastrofen ble avverget.
UD!!! - Det er ikke nødvendig å følge statsrådet i tykt og tynt når de åpenbart er ute å kjøre! Gro Harlem Brundtlands, marxist matriarkens, svekkede dømmekraft i kritiske situasjoner er et vel dokumentert faktum, og hennes ukritiske oppfølging av "Prima Veras" satiriske "Det er Norge som er bra - det er Nordmenn som er best" i fullt alvor, med utsagn som "at det er typisk norsk å være god" er ikke mindre enn skremmende i perspektivet av rasistiske nazidrap på innvandrerungdom. Da VG, etter å ha glemt betimelige slagord som "Bli kvitt'a", sammen med stort sett hele resten av pressen, begynte en nærmest kritikkløs, nesegrus dyrking av "matriarka", ble en av de bruneste kapitler i nyere norsk presse skrevet. At det i ettertid må "lekkes" til utlandet, i dette tilfellet New York Times og Alan Powell 03.01.2002, får å få satt "matriarka" på plass, internasjonalt så vel som nasjonalt, i historisk perspektiv, får så være. Gro Harlem Brundtlands tvilsomme ettermæle har hun selv skapt. Det er bare å følge sporene, så faller "JA-dronningen", som ble blåst opp til en diger hunnløve, til marken som en skinnfell, i likhet med andre oppblåste marxister i Norge. At også "NEI-dronningen" har svin på skogen, er så sin sak. Dette dronning-tullet kunne pressen spart seg! Det må nå bli en slutt på "regjeringsdyrkeriet" og kryping for autoritetene fra medias side. Byråkratiet har sine egne informasjonsfolk til å ta seg av slikt. Media gjør ikke jobben sin dersom de er den forlengede armen til disse, de må være kritiske, ikke klakører. Dette har også perspektiver for dyrking av - og kryping for - EU.
At UD også har fungert som mellom-mann for distribusjon av tysk nazi-post, og forvalter EØS avtalen i EUs, ikke norsk favør, kan også nevnes. Det må ruskes kraftig opp i UD. De gjør ikke jobben sin ordentlig. Ingen tvil om det. Det er forøvrig ikke første gang at UD har gått i baret ved å bruke munnkurv på folk, og som ikke engang er deres egne ansatte. Vi sikter her til en Senterparti-ungdom, som skulle tale i FN, og ble sensurert av UD. KK 03.01.2001 repeterer saken, og den er også kjent fra før. Her ser vi sannsynligvis bare toppen av et stort byråkratisk isfjell. Lasse Qvigstad kan regne med anarkistenes fulle støtte i kampen mot (de EU-krypende og EU-dyrkende) byråkratene i UD-toppen.
Det har i ettertid vist seg at dette nettopp bare var toppen av et isfjell, dvs mye byråkratisk uopplyst pengevelde i UD, bl.a en korrupt tendens, klikk på følgende link for nærmere informasjon:
05.01.2001 kommer det for dagen i Aftenposten at UD har tillatt ambassade-ansatte Iver B. Neumann å skrive en EU vennlig artikkel kalt "EUs legitimitet i norsk politikk" i tidsskriftet "Internasjonal Politikk", som privatperson. Aftenposten spør seg da "om det gjelder en regel for Loke og en for Tor"? Og Klesvik fra UD ror så det fosser, men fremholder fortsatt at UD "må tale med en stemme". Spørsmålet er da "hvilken stemme" - folkeflertallets? (les Nei til EU) eller statsrådets?, eller det som til enhver tid passer best inn i UD-byråkratenes eget kram, karrieremuligheter og politikk (les EU-lefling og -dyrking, pluss EU som springbrett for karriere i EU-byråkratiet). Dessuten fremholder Klesvik at "der vi kjøper rådgivertjenester, vil vi ikke legge begrensninger på hvordan de engasjerer seg i den offentlige debatten", med referanse til juss-professor Carl August Fleischer, en annen mann som passer godt inn i UDs eget kram. Klassekampen 05.01.2001 mener at UD driver solospill sammen med Utenriksminister Jan Petersen i militærdomstolsaken til Bush, på tvers av statsministerens ønsker, og ber Bondevik umiddelbart stoppe UD i denne saken. VG har antydet at UDs Longva lider av manglende prinsippfasthet i denne sammenheng.
En annen avis kritiserte UD forleden for å bidra til at EFTA-domstolen blir overordnet det norske Storting politisk på en utilbørlig måte, noe den utvilsomt ikke var tiltenkt i intensjonene bak avtalen. EØS avtalen er jo bare en litt vidtrekkende handelsavtale! Når f.eks. norsk fiskeeksport til Italia blir hindret av mafiaen, uten at Berlusconi rydder opp, og EU-landene tolker, skalter og valter med avtalen som de bare vil, så må det være klart for alle at en byråkratisk og firkantet tolkning av direktivene, som UD står for, i Norges disfavør og pro EU, er hinsides både effektivitet og rettferdighet og EU-landenes egen praksis på områdene. Avtalen bygger dessuten på de "fire friheter" om ressursallokering og handel, som "grunnlov". Hvis detaljene virker byråkratisk og kartellaktig, så må de fortolkes i lys av grunnloven, ikke tolkes "bibelfundamentalistisk". Det er heller ikke sikkert detaljbestemmelsen er konsistente med "grunnloven", de "fire friheter", og da må bokstavtolkninger forkastes, og helst feil detaljer strykes. UD og EFTAs overvåkingsorgan og andre berørte, må ha dette klart for øyet, ikke opptre som autokratiske "stater i staten" og tolke alt bolkstavtro og byråkratisk i verste mening, og overordnet andre lover og sedvane. (At Norge ikke skal drive dobbeltfakturering av laks, som nyss er avslørt, er en annen sak, men en bagatell i denne sammenheng. Formelt er vel fisk og landbruksvarer ikke særlig berørt av EØS-avtalen, men i forhandlinger spiller selvsagt også andre næringer enn de som er eksplisitt omfattet av ordningen med i bildet, red. merk.)
Også "gammelanarkisten" Andreas Hompland trår til i Dagbladet 06.012002, med velbegrunnet kritikk av Lasse Qvigstad, og ellers ganske full støtte til mine forslag til Sivilombudsmannen m.v. nedenfor, som ble fremmet som resolusjon fra NACO forleden. Homplands artikkel er meget poengfylt og leseverdig, men det blir ikke plass til mye sitater her. Jeg har fått kjeft fra Folkebladredaksjonen for å være for lang i avtrekket allerede flere ganger.
Dagsavisen sier "UD må reagere" på lederplass 06.01.2001, med referanse til Dommerforeningen, som har reagert med et brev til statsrådet om at USAs bruk av militærdomstoler i terrorist-saker bryter mot internasjonale konvensjoner, og sannsynligvis norsk lov. "UD har så langt ikke hatt noen offisiell mening. Men krigen er også Norges krig. UD må nå ta et klart standpunkt." mener Dagsavisen, med sin halvstalinistiske røst! Jeg har en annen oppfatning. Dette "klare standpunktet" må ikke være et enten eller etter min mening. Det er ikke farlig for UD å si at "Dommerne mener ditt", "Statsministeren mener datt", "Utenriksministeren mener noe annet" etc. Det er ikke vi som eventuelt skal lage nye Stammheim og dømme terroristene, eller straffe livet av dem som blir fanget, om USA får bruke vanlig praksis der i gården. Derfor er det ikke farlig å si at det er ulike synspunkter, og referere de ulike argumentene. Dette er ikke et EU-type spørsmål, hvor flertallet bestemmer ved referendum (Noe som ikke har gått opp for UD ennå, dessverre!)
Ser vi alt det som hittil er kommet frem om UDs praksis - og tar hensyn til at dette sannsynligvis bare er toppen av isfjellet, så er det klart at UD er en farlig "stat i staten", som driver sitt eget spill, på tvers av folkeflertall (jevnfør EU-Nei-et), Storting og statsråd. De smisker for stormaktene og drømmer sannsynligvis om feite jobber i EU-byråkratiet. De ... vil ikke fremlegge (Nei til EU-politikk) ..., når dette er det riktige i forhold til folkeflertall, Storting og statsråd, og taler med "en stemme" med jernhånd innad for sin egen private tolkning av politikken, og lar denne lekke bl.a ved avisinnlegg når det er opportunt, og bruker munnkurv når dette er opportunt. Denne private UD-politikken er i hovedsak krypende og opportunistisk overfor stormaktene EU og USA, og samsvarer med at diplomatene vil ha hyggelige møter med kanapeer og champagne, samt privilegier og klapp på skuldrene fra de store gutta i EU, USA etc, og som nevnt håp om feite spyttslikkerjobber i EU-byråkratiet. Det må være klart for alle at der norsk politikk og autonomi tilsier noe annet enn kryping, så må vi ha diplomater som er i stand til å ta "en stående samtale" og slå i bordet overfor både store og små makter, ikke bare smiskere og logrere for den internasjonale øvrighet. Vi må ha et UD som kan sette seg i respekt! Dette gjelder både vis-a-vis EU, USA, Russland og andre land og enheter i utenrikspolitikken.
02.03.2002: Aftenposten: "Skru ned forventningene til EØS-avtalen, lød formaningen fra blant andre statssekretær Kim Traavik i Utenriksdepartementet under avslutningen av den store NHO-konferansen om EØS-avtalen og Norges forhold til EU i går. Han påpeker risikoen for at EU gjennom utvidelsen i øst-Europa vil kunne øke presset overfor Norge for å bytte tilgang for norsk fisk i EU med europeisk tilgang for sine landbruksvarer i norske matvarebutikker. Hestehandelen en gang i fremtiden kan bli fisk mot flesk." Det er mye i dette, og det er tøv, er det noe som heter. Krypingen fortsetter altså, og det forundrer ikke.."Den drevne UD-diplomaten har ansvaret for utformingen av Europapolitikken under Jan Petersen etter at han ble utnevnt til statssekretær i fjor høst". Vi vet vel hva "en dreven UD-diplomat" er, nemlig delvis på parti med motparten! Da er det ikke rart at Traavik sier "Generelt føler vi at Kommisjonen de siste årene kanskje er blitt noe mindre fleksibel", "Hovedutfordringen er selvsagt mangelen på innflytelse." "Mye tyder på at Norge nærmer seg veis ende ...", "Hodepinen for Norge..." "Og signalene i uformelle samtaler med EU-kommisjonen og enkelte EU-land tyder på at viljen til å gi Norge "xxx" ikke er særlig sterk." (mine uthevninger!). Hva er dette for noe pjatt, svada, "føleri" og synsing. Med en slik ja til EU holdning, og mangel på nei til EU vilje, kommer en selvsagt ingen vei! Som jeg kommenterte til Olav Versto tidligere, blir i hvertfall ikke netto-innflytelsen større om vi går med i EU. Dette er sikkert som en lås.
Nå er det snart på tide å få inn litt friskt blod i UD. Diplomater med JA til EU knapp i lomma, EU-sjampis i årene, EU-kanapeer i magen, og EU-servile i hodet, er vi ikke tjent med. Du stryker hvis du ikke skjerper deg Kim Traavik! Forøvrig Jan Petersen - hvordan kunne du være så lite lur å innsette en karrierediplomat fra UD som statssekretær? Etter det UD tidligere har vist, og som er dokumentert ettertrykkelig her på AIIS-sidene, blir det nok "bukken passer havresekken" og sekken heter Ja til EU. Videre heter det "EUs utvidelse vil ventelig ha overveiende positive følger for Norge." Det er ikke så sikkert at EU-utvidelsen er bra for folket noen steder, bare bra for byråkratiet - toppene i makt og penger. At det blir noen store problemer for folket i et fritt og anarkistisk Norge, er vel imidlertid tvilsomt. Vi får nok solgt fisken, vannkraftbaserte produkter, skogsbaserte varer, gass og olje, og litt attåt - uansett. Heldigvis! Sto det på EU-sleikerne i UD, hadde de nok gitt bort alt temmelig gratis og satset på husmannskontrakter. Vi vet hvor vi har dere hen UD! "Dårlighet alt sammen"!!! 14.06.2007: Aftenposten melder om at åtte prosent av de ansatte i UD føler seg mobbet, og om «Bevisst jævelskap» i Utenriksdepartementet. Det forundrer oss ikke at EU-sleikerne har et dårlig arbeidsmiljø også. Utskjelling eller latterliggjøring av kolleger, raseriutbrudd og neglisjering nevnes som eksempel på oppførselen i det som oppfattes som et konkurranse-, og karrierepreget departementet. Og Norges Anarkistråd (NACO) sendte ut følgende resolusjon:
Rydd opp i Utenriksdepartementet!
Anarkistene har et meget kritisk syn på UD, for EU-lefling, for mange JA-til EU ansatte, elendig arbeidsmiljø etc. Søk på "Utenriksdepartementet" i http://www.anarchy.no/eu.html for nærmere opplysninger om kritikken. Nå må det ryddes opp i UD.
(05.08.2002 Avtalen mellom EU, Statoil og Norsk Hydro om gassleveranser
til nye kjøpere i EU-markedet er utropt som en seier for selskapene og
for Norge. Samtidig skriver EU-kommisjonen i sin pressemelding at den er meget
tilfreds med avtalen. Så hvem har mest rett? - spør Dagsavisen
v. H. Bakke. Avtalen gir bare en viss garantert markedsadgang i et gitt omfang
for Hydro og Statoil m.v, pluss en oppfording til de enkelte EU-land om å
kjøpe norsk gass. Forhandlinger, strategi og taktikk vis-a-vis resten
av distribusjons-systemet i EU og ellers - vil avgjøre hva vi får
ut av det. Ikke noe er dermed helt avgjort ennå. Foreløpig er gamle
prisavtaler gjeldende for en tid framover. Tiden vil vise hvem som tjener mest
på dette. Ved fri(-hetlig) handel kan vel begge parter få en positiv
nytte minus kostnader?)
Anarchist International Embassy sendte samme dag (02.03.2002) en note til EU-byråkrati og ambassader, og våre anarkistvenner i EU, samt UD etc. for å gjøre oppmerksom på elendigheten. "A NOTE ON THE SITUATION IN SRI LANKA, ARGENTINA, NORWAY, ETC." hvor det bl.a stod: The AIE reports from AIIS updated about: ... 3. A Norwegian "kjendis" anarchist's criticism of a) Utenriksdepartementet, UD, and b) the development of what the libertarian socialist economist and Nobel Prize winner Ragnar Frisch called " det uopplyste pengevelde" -- "the unenlightened plutarchy" -- around the world of today, in Norwegian. For the situation in Norway, etc., search in http://www.anarchy.no/dugnad.html and http://www.anarchy.no/eu.html for "UD" and "pengevelde". Det var kanskje ikke nødvendig. Traavik har kan hende svartmalt situasjonen, for å "krisemaksimere"i den hensikt å lokke oss mot Ja til EU. Uansett: 04.03.2002: EU åpner definitivt døren for norsk tilknytning til EUs nye byråer for matsikkerhet, maritim virksomhet og flysikkerhet.- Forbeholdene på EU-siden er borte, sier Norges EU-ambassadør Bjørn Tore Grydland til Aftenposten. Kjetil Wiedswang i DN skriver: EØS er en zombie (= "halvdød, som går igjen"), men norske politikere vil ikke dra på spøkelsesjakt. Skjønt kanskje har noen av dem en plan. "Avtalen gjør nordmenn til EUs mest lydige og stille medlemmer", sa Emily Sydow, svensk journalist og EU-ekspert. "Vi behøver ikke tolke den så firkantet og byråkratisk", sier NACO i en kommentar til FB.
-."Norge bør bli EU-medlem snarest" antyder ni av ti pengevelde- og byråkrat-topper på et NHO-seminar i helgen. "Ikke til å undres over", sier NACO, "intet gir vel mer penger til toppene enn det uopplyste pengeveldet, dvs EU, men folket vil tape på et medlemsskap". Også Kim Traavik var på konferansen. I følge Wiedswang sa han noe slikt rør som at "Høyre jo mener at Norge bør være med i EU, men det mener ikke Høyre likevel for tiden, fordi noen andre - Folket og KrF - mener noe annet. Og slik vil det forbli inntil Folket og KrF omstemmer seg". KrFs Jon Lilletun ga imidlertid ikke Traavik stort håp. Han slo fast at "Partiet er mot EU-medlemskap og i KrF står man ved sine ord." NACO sier: "La zombien dø i fred, dvs ta den mindre og mindre bokstavelig - så blir det mer og mer fri handel, til fordel både for EU og oss selv!" (Fri da i betydningen frihetlig, uten relative slavekontrakter, red. merk.) "La oss nå håpe Traavik tar konsekvensene av dette, og holder opp med å sabotere Norges interesser i EØS-perspektiv, og fører Nei til EU-politikk - ikke "krisemaksimerer" for å styrke Ja-siden!" sier en NACO talsmann, med en bestemt tone! "Hvis ikke Traavik og UD i tiden framover skifter strategi, og går over til å føre Nei-politikk i samsvar med folkeflertallet, så reiser vi en lands-sviksak for Anarkist-Tribunalet på Internett. Nå er vi dugelig lei UD-Traaviks og andres autoritære, autokratiske sabotasjeaksjoner mot folkeviljen! Nå skal UD slutte med sabotasjen og røret og tale med en stemme ut fra folkeviljen - dvs valget i 1994- som ga klart NEI TIL EU!!! Forstått Traavik!!!"
Kampen for EU-medlemskapet er foreløpig lagt på is av NHO. Det bekrefter adm. dir. Finn Bergesen. EU-målene om større økonomisk slagkraft er langt viktigere for norsk næringsliv de nærmeste år. Det er jo bra. Han står også på NACOs og AIE's mailingliste. Ikke fordi vi tror at det vi har si i seg selv teller stort. Det teller selvsagt tilnærmet lik null! Men vi lytter til folket, før vi sender noe, og har relativt gode ører. Derfor kan det bety litt likevel, fordi toppene aner eller frykter at andre kanskje tenker noenlunde likt med anarkistene i ny og ne. Vi ser det nemlig nedenfra, fra folket - de ser det ovenifra, fra toppen! Ved en ny folkeavstemning er det vi på bunnen som har flertallet og bestemmer, for en gangs skyld igjen - ikke toppene! Så lenge fotfolket i EU åpenbart har det jævligere enn fotfolket, dvs folket, her til lands, er det vanskelig for toppene å få med seg et flertall, selv om de er flinke til å spille propagandistiske lokketoner (les: ljuge) for folket. Og når vi f.eks bruker IIFORs nye demokratiske økosirk-modell, så er det åpenbart at folke-flertallet i Norge har det bedre enn i EU.
Det er helt klart sannsynlig at ved medlemskap i EU, med dertil hørende omfattende EU-tilpasning og system, så vil det relativt fattigste flertallet i Norge, folkets kjernetropper, få en lavere gjennomsnittsinntekt enn i Norge. Bare toppene vil tjene på et EU-system og medlemskap. Derfor sier folkeflertallet nei, så lenge de ikke blir lurt til å stemme mot sine egne interesser. Det norske folk er imidlertid erfaringsvis ikke så lettlurt som f.eks svenskene. Å kaste bort mye penger på å lure folket i denne saken kan derfor sannsynligvis være bortkastede penger og energi. Realiteten i dette bør toppene innse, og gjøre det beste ut av det. Det gjør NHO, - nå bør UD også gjøre dette! Men det røret som Traavik kom med på konferansen i helgen lover ikke bra. Han der, og sikkert mange flere i UD etc, - og i pressen - lærer nok bare svært sakte at det er folket som bestemmer i et reelt demokrati, og tar hensyn til dette. Det er på tide at Stortinget, hvor det også er et nei-flertall, rusker opp i UD! "Trusler" om brunt kort - og eventuelt tildelt mørke-brunt kort både en og to ganger, på Internett, biter nok lite på sånne typer. Men han får i hvertfall et passende ettermæle på Internett. Og det kan jo bli stående der en stund - kanskje lenge etter at han og vi er krepert - til spott og spe - for alle i Traavik-fraksjonen. Fremtiden vil vise! Hvis han skjerper seg så det monner, kan han slippe med denne advarselen!
06.01.2001: Norge er politisk og økonomisk noe av et unikum sammen med Sveits, Island, Liechtenstein og noen få andre land i verden, og er dertil en stormakt finansielt (oljefondet) og innenfor olje, fisk og shipping, uhjelp samt goodwill i FN og i internasjonalt fredsarbeid m.v. At Norsk Hydro nå er blitt størst i Europa på aluminium og nummer tre i verden, og antakelig er størst på kunstgjødsel i verden, kan også nevnes. Dette er fundert på en annen viktig norsk fellesskaps-ressurs, vannkraften. Denne må naturligvis også forvaltes til fellesskapets beste. Tomra er jo en mindre bedrift, men også den har vært i verdenstoppen på sitt noe mer problematiske felt. Tomra har jo ikke en av fellesskapets billige naturgitte ressurser i ryggen, men må konkurrere uten absolutte fortrinn. Da kan det lett gå som med Tandberg og Norsk Data, som ble akterutseilt. Vi har også et oppegående forsvar innenfor NATO, med et solid heimevern, og en kystvakt det står respekt av. FSK, som i følge egne talsmenn, er eksperter på "direkte aksjon og sabotasje", som kan være ganske så anarkistisk i riktig kontekst, selv om det konstruktive ved anarkismen naturligvis er det viktigste, skal heller ikke glemmes.
Nå skal man ikke male fanden på veggen, men UD er faktisk ett signifikant hakk for dårlig. Det må komme inn nye folk der, som i større grad er i samsvar med folkeflertallet i EU-spørsmålet, og generelt er mer konstruktivt, kritisk innrettet; forstår landets og folkets beste, og kan forsvare våre interesser på en helt annen måte enn til nå, i en stadig mer utfordrende, men også givende verden, full av muligheter, både for tap og gevinst. Det siste ikke minst avhengig av alles, vår egen, innsats på ulike områder.
EØS-STORTINGSMELDINGEN 2002
Aftenposten 28.04.2002 melder at statsrådets EØS-melding kritiseres både av ja- og neisiden. Sp. etterlyser alternativer til EØS, mens Europabevegelsen er glad for Regjeringens åpenhet om svakhetene ved EØS-avtalen. ding. Begge mener at stortingsmeldingen om EØS-samarbeidet er ufullstendig. Dette fordi den ikke trekker konsekvensene av at EØS-avtalen på flere sentrale områder ikke fungerer etter hensikten. Meldingen nevner en rekke eksempler på dette. I første rekke mangelen på samråd med EU, dårlige påvirkningsmuligheter og sviktende tilgang på saksdokumenter og generell informasjon. Utredningen er den første grundige tilbakeblikk på EØS-avtalens åtteårige historie, og kommer ventelig opp i Stortinget før sommeren. Sp reagerer på at Regjeringen har tonet ned offentliggjørelsen av meldingen. -Meldingen gir ikke noen god beskrivelse av situasjonen. Analysene mangler, og det gis ingen helhetlige vurderinger av hvordan avtalen fungerer. Den underliggende tonen er at alt ville vært bedre dersom Norge var medlem, sier Haga fra Sp. Hun savner tydeliggjøring av hvor omfattende EØS-avtalen er blitt i forhold til utgangspunktet, vurdering av reservasjonsretten, og forsøk på vise alternativer til avtalen. Leder av Europabevegelsen, Sigurd Grytten, kaller meldingen for "Ja-argumentasjon uten konklusjon".
-Det er godt å se at Regjeringen er så åpen med EØS-avtalens
svakheter. Men hvor er nå EØS-tilhengerne? Vi har en avtale som
er uverdig for Norge, sier Grytten. Statssekretær Kim Traavik i Utenriksdepartementet
sier at det aldri var meningen å gi mer enn en oversikt over avtalen og
en beskrivelse av hvordan den har fungert. Han legger stor vekt på at
både nei-partiet Kristelig Folkeparti og ja-partiet Høyre stiller
seg fullt og helt bak meldingen. Statsrådet mener at avtalen totalt sett
fungerer etter hensikten. -Meldingen burde være et godt utgangspunkt for
både ja- og nei-folk i den Europa-debatten vi allerede ser konturene av,
sier Traavik. NHO-sjef Finn Bergesen jr. etterlyser økt vekt på
de nye sider av EU-samarbeidet som Norge ikke er direkte del i, og som påvirker
norske bedrifters tilgang til det indre marked. Ett eksempel er forskning, hvor
Norge tross opptrapping blir hengene langt etter EU, sier Bergesen. (Søk
på EØS i denne filen for å se mer om anarkistenes synspunkter
på avtalen)
EURO, DAGEN DERPÅ -
03.01.2001: Jeg har vel aldri kost meg mer med de norske avisene enn denne dagen. Dette må vel være en merkedag, for alle som vil studere historien via avisene på UB og Nasjonal-bibliotekene. Dagsavisen fyrer av en bredside mot munnkurver både på sykehus og i UD, og setter det inn i en større, prinsipiell sammenheng. DNs Kjetil Wiedswang går i artikkelen "Euro, dagen derpå" kraftig ut mot den byråkratiske europeiske unionsvalutaen, langs de store linjene angående felles mynt, i historisk perspektiv, og avslutter med "Europa gjør den største feilen siden deflasjonspolitikken på 1920-tallet. Den førte til at børskrakket i 1929 fortsatte inn i 1930-tallets tragedie. Den felles valuta betyr ikke noe fremskritt for Europa. Den er en tikkende bombe", sitert etter Jean Jacques Rosa; Institutt for politologi, Paris. Med ulik produktivitetsutvikling etc. i ulike europeiske land, og Argentinas valutaunion med US $ med påfølgende katastrofe i friskt minne, er det ikke vanskelig å spå at dette sannsynligvis går galt, dvs medfører stor ineffektivitet og urettferdighet, selv uten å trekke inn mer rendyrkede politologiske aspekter.
Hovedsaken i dagens aviser 03-6.01.2002, ikke bare i KK, Dagsavisen, men også Dagbladet og Aftenposten m.v. er imidlertid støtteaksjoner for Lasse Qvigstad og statstjenestefolks ytringsfrihet. UDs pressetalsmann Karsten Klepsvik understreker at "alle ansatte er underlagt UDs kommando og instruks" (selv om det serveres løgn og feilinformasjon, som i "Etter EU-avstemnings-saken" nevnt over, der anarkistene overtok jobben som UD skulle gjort, og klarte å eliminere UD's farlige løgnpropaganda i internasjonale media), og blir støttet av ekspedisjonssjef Hans Longva i UD, Washington-ambassadøren Knut Vollebæk og populistene Kåre Willoch og Inge Lønning fra Høyre, åslaug Haga fra Senterpartiet, samt Frp pluss professor Eivind Smith.
Tilbake til DN. Stein Hauglid kommer med en rekke dystre scenarier om Norge vis-a-vis EU , som anarkister ikke kan gå god for. Både Sveits og Norge (og Island & Liechtenstein) stiller i en helt annen klasse både politisk og økonomisk enn EU. Bare tenk på arbeidsledigheten i EU. I EU kastes 1000-vis av milliarder i realinntekt ut av vinduet hvert eneste år pga arbeidsledigheten. Det er et kartell utad, med tollbarrierer og reguleringer, og innad er det ineffektivt og urettferdig, ikke bare som nevnt ved stor arbeidsledighet, men også ved at prisnivået regnet i US $ eller EURO er svært forskjellig fra land til land. Hadde det vært fritt marked ville det vært ca samme pris på hamburgeren i Hellas som i Belgia, og det er det ikke.Valutaunionen har allerede vart i et par år, det er bare symbolpengene som er nye. EU-utvidelsen vil komme gradvis, og kanskje ikke bli så omfattende som vi tror i dag, - muligens. å blande oss for mye med dette kaotisk, korrupte, byråkratiske systemet, kan ikke være noen farbar vei. Men hvordan vi skal tilpasse oss endringene på best mulig måte, er en annen sak. Det kan vi diskutere hele tiden. Der vil nok også enkelte politikere delta, men av taktiske grunner vil nok Høyre gå stille i dørene. Petersen sørger nok som vanlig for at populisten Inge Lønning får munnkurv. Anarkistene vil i hvertfall si sitt om EU-utviklingen. Det kan Hauglid og DN skrive seg bak øret.
EU-STANDPUNKT - ØVRIGHETEN MOT FOLKET OG FLERTALLET AV BEFOLKNINGEN - MER OM EURO
Dagsavisens Kyrre Nakkim (kyrre.nakkim@dagsavisen.no) tar allerede klart standpunkt i EU-debatten før nye argumenter har kommet på bordet. Typisk marxist - begynner med "fasiten" , og finner opportunistisk "argumenter" etterpå. "Norske aviskommentatorer, meg selv inkludert, er sterke tilhengere av norsk medlemsskap i EU. Slik sett er vi på linje med størsteparten av den politiske eliten i Norge...(og)... EU-tilhengerne i avis-redaksjonene."
Jeg har aldri skjønt hvorfor, annet enn at både eliten og journalister har bedre betalt i EU enn i Norge. Politisk vil et lite land som Norge bli overkjørt i ett og alt, og våre ressurs-rikdommer vil bli politisk forvaltet av flertallet (les stormaktene) på husmannskontrakt. Når det gjelder det økonomiske forøvrig har frihetlige sosialister, som Nobelprisvinnerne Ragnar Frisch og Trygve Haavelmo, vært klare EU-motstandere. Frisch sa klart i fra at det var det "uopplyste pengevelde" - plutarki og byråkrati. EU smaker allerede litt av Argentinske tilstander: "Statisme uten (reelt frihetlig) plan - kapitalisme uten (reelt frihetlig) marked"; sier likesinnede, dyktige, økonomer i dag. Hvorfor det er så stor forskjell på hva disse fagfolkene sier, og den "journalistisk/politisk/plutarkiske eliten", har jeg alltid lurt på. Det skulle være interessant om det kunne bli litt klarhet i hvorfor det er så stor sprik i meningene mellom disse økonomene m.v., og folk som regner seg som den tenke og talefør "elite". Hvis det ikke koker ned til "det gamle"; høyere lønn og/eller rang, i det økonomiske og/eller politisk/administrative byråkrati, i privat og/eller offentlig sektor, på bekostning av folket.
05.01.2002. Dagsavisen har gjort en prisverdig "selvangivelse" om hvor de står politisk og strategisk. Ikke uventet er det SV, Sp, Ap-regjering som er det sentrale. En ganske klart marxistisk majoritetsregjerings-avis m.a.o. At Hilde H. ikke vil ha med RV/AKP-ml på laget, til tross for tidligere svermeri for stalinismen, forundrer ikke. De fleste AKP-koryfeene og KUL-erne m.v. har jo posisjonert seg i Ap, SV og LO allerede, uten at vi skal være for sikre på at de har begravd stalinismen når det kommer til stykke. I Berlin har nyss gammel-stalinistene fra DDR, i PDS, slått seg sammen med Sosialdemokratene til avdøde Willy Brandt, og hersker i felleskap over byen. Stakkars Berlin! At presse og andre politikere reagerer hjelper lite, de er demokratisk valgt, og har naturligvis lov til å danne union (les: liten Sovjet Union)
Versto i VG slår til med ovasjoner over EUROen, som den autoritetsdyrkeren og ja-mannen han er. Han glemmer jo helt at valutaunionen, med faste valutakurser, allerede har virket i ca 2 år, med stor arbeidsledighet som følge, etc, og at EURO-innføringen bare er en nokså ren symbolendring så langt. Når seddelpressene virkelig begynner å kjøres, blir det naturligvis noe annet. Da kommer EU-byråkratiet til å berike seg selv enda mer, korrupt som det allerede er. Og han glemmer at det som nå skjer i Berlin, lett kan skje over resten av Europa, når folk blir lei Berlusconi og Haider, og venstre-populismen til Blair et. al. Da blir EU kan hende et nytt "Sovjet-Unionen", eller noe faretruende nær. Tiden vil vise det!
Versto er forøvrig ikke like tro mot all øvrighet, bare mot de som er enig med ham i overtroen på EUs fortreffelighet. 12.01.2002 fyrer han av en kraftig bredside mot KrF og Høyres Jan Petersens manglende vilje til å gå i bresjen for en JA til EU krig mot folkeflertallets Nei-standpunkt, og klapper noe nølende Jagland på ryggen for at han markerer at han er for, noe sterkere. Vi tviler på om Versto kan prosentregning noe mer enn Jagland. Han tror i hvertfall at Norge, med under 1-2 prosent av befolkningen i et utvidet, mer proporsjonalt "demokratisk" EU, skal få større innflytelse over eget samfunn og naturressursene, innenfor enn utenfor. Det blir jo i beste fall omtrent som innflytelsen fra Kystpartiet + Simonsen (eks.Frp). på norsk politikk, pluss at vi mister autonomien ved å være et fritt land. Dvs. han tror vi skal få en kraftigere hånd på rattet alt i alt til å styre i retning vårt eget folks interesser (ikke øvrighetens) innenfor enn utenfor UNIONEN. Hvor naiv og svak i prosentregning går det an å bli, Versto, og samtidig være politisk redaktør i Norges største avis?
Nå må du tenke deg litt om tror jeg! At han krydrer med vulgærpolemikk av typen: "Alt dette preiket om debatt eller ikke debatt er noe pjatt fra provinsielle og marginaliserte huleboere", og "Vi har ikke engang landet på kulen, vi har tryna på hoppet.", etc. bare viser hvilket intellektuelt nivå han ligger på. Ikke fordi jeg har noe i mot polemikk, jeg bruker det selv, og det øker også underholdningsverdien på Verstos innlegg. Men når jeg bruker polemikk er det for å understreke et saklig argument, sette dette på spissen, ikke for å romle med en tom tønne, uten saklig argument i bunnen. Ren polemikk, uten saklig innhold, representer en tendens til oklarki, ikke fri, saklig, debatt. Versto er kraftig ute å kjøre, og burde enten ta til vettet både i stil og innhold, eller finne seg en annen jobb, f.eks som hoff-reporter i Se og Hør.
02.08.2002 Aft.p. Nils Morten Utgaard: EU må sikre sin nye valuta, mens grensene utvides i øst (Ja det blit vel lettere sagt en gjort... red. merk.) Det ... venter vanskelige saker som mørke skyer på EUs ledere, for det er også klart at ingenting skjer av seg selv - om tiden er aldri så moden. Noen må utøve politikk. Aller først må finansministrene rykke ut for å forsvare sin nye euro, ikke overfor dollaren som er gått ned i verdi, men overfor EUs egne medlemsland som ikke følger spillereglene. De lar underskuddene vokse på statsbudsjettene og kan på denne måten - i enkelte situasjoner - velte endel egne problemer over på sine euro-partnere. Det skal en "stabilitetspakt" forhindre, ved trussel om saftige EU-bøter for lemfeldige regjeringer. I de siste dagene av juli ble Portugal det første euro-landet som fikk varsel om en slik prosedyre, til høsten. Underskuddet i fjor ble på 4,1 prosent av landets ruttonasjonalprodukt, klart over grensen på tre prosent. Men også store land som Tyskland, Frankrike og Italia ligger nå nær grensen. Det kan nok bety at portugiserne - som innrømmer overraskelse og rot i tallene - ikke vil bli tatt altfor hardt. Men både de og andre må på en aller annen måte stå til rette, hvis ikke euroens troverdighet - og dermed verdi - skal undergraves. (Ja, nettopp, jevnfør det vi skrev i januar i år (2002) over, red. merk.)
Det viktige her er ikke de kompliserte finans-detaljene, men at ett skritt tar det neste: Når 12 euro-land binder sin valuta sammen, da oppstår nye forpliktelser for alle. De 11 andre vil for eksempel ikke være med på "dekke" underskuddet på et portugisisk statsbudsjett, der 70 prosent av utgiftene går til offentlig ansatte. Da må forskjeller utjevnes, modernisering påskyndes, tilpasningen bli tydeligere. Og hva gjør EU når euro-området i dag trolig er på vei inn i en økonomisk bølgedal, som kan dempes av underskuddsbudsjetter - de pumper mer kjøpekraft inn i landenes økonomi? Denne testen kommer trolig allerede til høsten og peker - som hele fellesvalutaen - i retning av en mer samordnet budsjettpolitikk. Da vokser EU tettere sammen, og ikke bare i festtalene.
(Denne "sammenvoksingen" kan lett bli "siamesiske 12-linger" m.fl., dvs et byråkratisk monstrum av en overnasjonal Tyrannosaurus Rex, med stort sprik i produktivitets-utvikling og lokale forhold i de enkelte land, og dermed større u-"naturlig arbeidsledighetsrate", større avstand mellom topp og grassrota, og "Argentinske tilstander", dvs populistisk kaos og oklarki. Også i neste omgang noe i retning av "Gross-Germania" og "Das Dritte Reich", en "Europas ening" i den spanske prefascisten Dononos Cortes (1809-53) stormannsgale mening - basert på den italienske prefascisten og ministerpresident 1845-55, D'Azeglio Massimo, ultra-autoritære Orwellske "1984" nytale-slagord om "Frihet og ordning": "En sier at et folk framfor alt vil frihet. Men det er bedre å si at det framfor alt vil ordning, for det føler instinktivt, at orden er den høyeste frihet." Du snakker om å snu saken på hodet, da det her med "orden" naturligvis menes ministerpresidentens lov: §1 Ministerpresidenten har alltid rett. §2 Dersom dette ikke er tilfelle, trer §1 straks i kraft. At ministerpresident Vidkun Quisling senere også forsøkte seg med denne loven hersker det jo ingen som helst tvil om, da med en tilføyelse i retning "skutt blir den som ikke følger ministerpresidentens lov".Og skutt ble mange, om de ikke fikk en enda verre skjebne og døde på en verre måte. Derfor ble da også¨Quisling dødsdømt og skutt etter krigen - antakelig vel fortjent.
Massimos galemattias tese står i rake motsetning til anarkisten Proudhons heldigvis mer fruktbare arbeids-hypotese om at det anarkistiske ideal, dvs at ca 90-100% anarki også innebærer den høyeste form for orden, basert på frihetlige menneskerettigheter, rettssikkerhet og ikke vilkårlighet, - frihet, likhet og solidaritet samt andre anarkistiske prinsipper, dvs virkelig lov og orden, det helt motsatte av "ministerpresidentens lov" og andre varianter av "sjefen har alltid rett", og naturligvis uten dødsstraff. Med anarki mente Proudhon det stikk motsatte av uorden, ministerpresidentens og andre sjefers oklarki (pøbelvelde og mobbing etc.) inkludert. Jeg vil her bare kort nevne punkt I-X i "Anarkistisk Lesebok", s.22-25 2.utg. PAX 1973, og spesielt punkt X: "Politikk er vitenskapen om frihet; hvis menneske hersker over menneske, uansett under hvilket navn det foregår, er det undertrykkelse.
Samfunnets høyeste form ligger i en forening av orden og anarki." I "The Confessions of a revolutionary" (1849) sier Proudhon rett ut at "anarki er orden". Dvs siden anarki i hovedsak er 'samfunnets høyeste form', jevnfør at dette er øverst på det økonomisk-politiske kartet, er det for en lavere grad av anarki ganske bra orden, og jo høyere grad av anarki, desto mer orden - til den prinsipielt 100% optimale grad av orden ved 100% anarkigrad. 100% optimal grad av orden, den høyeste form for orden, er altså ikke erkeordentlig, pinlig orden og støv på hjernen, men en rasjonell orden, der innsatsen brukt på å skape orden må balanseres mot nytten. Bruker man alle ressurser på å holde orden, blir det ikke laget noe å holde orden på. Dette er imidlertid det motsatte av at "orden er den høyeste frihet" - les "sjefen har alltid rett" etc. Her settes 'orden' opp som et overordnet prinsipp. Da blir det naturligvis mye byråkrati og "sjefen har alltid rett", tyranni og vilkårlig styring - og i praksis ingen eller lite frihet, og dermed mye kaos og slaveri for folket - i motsetning til øvrigheten. Da begynner man i feil ende. Orden er således ikke noe eget, primært, anarkistisk prinsipp. Optimal orden, den høyeste form for orden, helt eller nesten, oppstår som en konsekvens av at de libertære prinsipper settes i verk, herunder nedfelles i lover - i henhold til f.eks Proudhon m.fl. - og håndheves, også dette på en mest mulig anarkistisk måte. red. mer.)
Utgaard fortsetter: Et slikt forsvar av euroen kommer samtidig som EUs utvidelse mot øst er inne i en avgjørende fase, ledet av Danmark som formannskapsland dette halvåret. Forhandlingene med ti land går i høygir: Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Ungarn, Slovakia, Slovenia, Kypros og Malta. Tilsammen skal disse landene forhandle ferdig 300 kapitler, eller sakområder. Ved siste opptelling denne uken var hele 267 kapitler "lukket"; de var ferdigforhandlet. Det viser hvor langt arbeidet er kommet, selv om viktige saksområder gjenstår: Landbruk og overføring av midler fra EUs budsjett. Dette budsjettet vedtas som ramme for syv år og gjelder nå frem til og med år 2006. Men opptak av nye land skal ifølge planene begynne allerede i 2004. Og når landbruket kommer inn i bildet, da berøres selve det grunnleggende politiske kompromiss som var med på å skape EU så langt tilbake som i 1957-58: åpning av markeder og gevinst både for fransk landbruk og for tysk industri. I dag står den tyske industrien på spranget østover - mens franske bønder frykter en knallhard konkurranse østfra. Da sitter kompromissene langt inne.
Et gjennombrudd kom denne uken for Polen, som med sine nesten 40 millioner
innbyggere er det klart største søkerlandet. Enigheten gjelder
Polens 1260 kilometer lange østgrense, som blir EUs nye grense i øst:
Tallet på polske grensetropper går opp fra 5300 til 18000 på
fire år, med nye grensestasjoner utstyrt med helikoptre og infrarød
overvåking. EU-inspektører skal følge denne kampen mot menneskesmugling,
narkotika, våpensmugling, prostitusjon og terrorisme. Enigheten betyr
"et stort skritt fremover", sa danskenes EU-ambassadøren Poul
Skytte Christoffersen tirsdag.
Men inntil Polen blir medlem av Schengen-avtalen om åpne grenser - der
også Norge er med - vil polakkene trenge pass for å reise inn i
EU. Kontrollene på den polsk-tyske grensen vil fortsette i overgangstiden,
og den kan vare i flere år.
Mye av det som nå beveger seg i EU, også diskusjonen om EUs indre struktur, preges av forholdet til USA - av amerikanernes politiske og militære kraftutfoldelse etter 11. september og europeernes avmaktsfølelse. Det forklarer noe av Frankrikes president Jacques Chiracs forsøk denne uken på å gjenopplive det fransk-tyske samarbeidet, under et møte med forbundskansler Gerhard Schrøder. De lovet hverandre bare å fremlegge felles forslag til "konventet" som drøfter EUs fremtid, og tyskerne sa "ja" til å bli med på arbeidet med et uavhengig europeisk system for satellitt-overvåking - og det betyr uavhengig av USA. Samtidig foreslår briter og franskmenn at regjeringene utpeker en europeisk "president" for fem år, som EUs felles talsmann utad. Belgia går inn for et felles militært hovedkvarter for EUs nye flernasjonale troppestyrker - for eksempel i Makedonia - og vil også ha en "gjensidig sikkerhetsgaranti" i EU. Det begynner å ligne på NATO. Så mye er nå i bevegelse i EU at "de 15" kan se frem til et ytterst spennende toppmøte i København i ukene like før jul. "Så veldig spennde blir det vel ikke. Det uopplyste pengevelde i EU lar seg ikke avvikle i en fart. Det er mange som ikke liker situasjonen. Deriblant anarkistene i EU, som alt har fått smake Berlusconis renkespill (søk på Berlusconi i denne filen)..." sier A. Quist fra AIE til Folkebladet.
"Som et apropos til det Aftenpostens utenriksredaktør Nils Morten Utgaard nevner om at "Det ... venter vanskelige saker som mørke skyer på EUs ledere, for det er også klart at ingenting skjer av seg selv - om tiden er aldri så moden. Noen må utøve politikk." - vil jeg nevne at det lite hyggelige scenariet jeg skisserte for Folkebladet tidligere denne uken om en farlig utviklings-mulighet for Norge, og som nå må motarbeides, antakelig i enda større grad er relevant for EU:
"Flere begynner å spekulere om at politi og øvrighet er influert av populistisk politikk, vil la mafiaen herje og lage oklarki så folk blir skremt og roper (lite veloverveid) på "sterk mann" med mye hierarki, og med politistat og et rikt og mektig oklarkisk politi og populistisk øvrighet som senere resultat.
I hvilken grad det er noe i slike spekulasjoner skal vi ikke ta stilling til her og nå. Vi vil bare nevne at selv om dette ikke skulle være en bevisst politikk fra så svært mange, så kan en rekke unnlatelses-synder, rivaliserende stater i staten, ansvarsfraskrivelse, sløvhet, mangel på struktur og aktiv problemløsning, inkompetanse etc. ubevisst medføre at demokratiet -
1. ikke (lenger) har de nødvendige selvkorrigerende feedback-systemer som automatisk justerer kursen tilbake mot stabil likevekt innenfor demokratiets rammer, som man ofte håper - "altså en god sirkel", men tvert i mot -
2. at det er selvforsterkende, automatisk virkende dysfunksjoner, selvfeilende mekanismer som kjører systemet ut av balanse, f.eks når en åpner for "det uopplyste pengevelde" - at personer kan ta seg friheter på andres bekostning, som resulterer i en kurs mot populisme, oklarki, og "sterk mann" pluss hierarki, og så i konsekvens mer oklarki etc. i en ond sirkel mot fundamentalisme og diktatur.
En slik ond sirkel er antakelig ikke ubrytelig, spesielt ikke i et tidlig stadium, men da krever det bevisst aktiv handling for å stoppe slik utglidning, i det offentlige rom bredt definert, i det politiske og økonomiske - sosiale system, blant dets viktigste beslutningstakere og opinionsdannere. Det første skritt på en slik opprettingsprosess er at de rette vedkommende er seg bevisst problemet, klart erkjenner den sannsynlige muligheten av at kursen går mot skjær, og at noe aktivt må gjøres for å få kursen på rett spor igjen, dvs at ingenting som trengs i en slik situasjon ordner seg selv. Så når dette er erkjent av relevante personer, så kan løsninger diskuteres, og man kan sørge for at det handles optimalt i form av mottiltak, innenfor demokratiet, (for Norges vedkommende:) et reelt demokratis (les: anarkis) rammer.
Det siste er ikke relevant for EU. Det er nok et slags demokrati i EU, men ikke reelt demokrati = anarki, at styringen alt tatt i betrakning går mer nedenfra, fra folket og opp en ovenfra og ned. EU er i hovedsak og signifikant toppstyrt, selv om dette ofte kan ta form av poliarki og oligarki, og ikke har monarkisk karakter. At en at "sterk mann" som president på toppen, altså en utvikling i retning monarki og førervelde, skal løse problemet er imidlertid mer enn farlig naivt å tro og feilaktig. Historien viser at slike eksperimenter ikke har falt heldig ut: Veien å gå er i retning mer reelt demokrati, ikke å sette lokket på konfliktene og problemer med "sterk mann" og populisme. Det blir som regel bare oklarki og statsterrorisme mot folket, hersking fra øvrigheten og ned - og ikke noen gode løsninger for folket, hele folket - i motsetning til øvrigheten.
EU OG FORSVARET
16.02.2002: Versto har frisket opp prosentregningen i artikkelen et "Et uforsvarlig svik" om norske politikeres opportunistiske unnfallenhet overfor forsvaret i historisk perspektiv. Her viser Versto at han kan tenke nokså frihetlig når han vil. Artikkelen er meget leseverdig: " Den historiske erfaringen er krystallklar. Hver eneste gang i Norges lange historie Forsvaret er bygd ned og/eller forsømt, har nordmenn kommet til å angre på det. Men historiske erfaringer er ikke nok alene. Forsvarsplanlegging er i høy grad et spørsmål om å se fremover. Problemet er likevel at jo mer vi bygger ned, jo lenger frem skal vi helst se. For det tar lang tid å bygge sterkere forsvarsevne." Som jeg skulle sagt det selv! Det er bare en liten svakhet i artikkelen. Versto tar forsvarssjefs "Sigurd Frisvolds egne planer" for god fisk. For det første er det ikke "Frisvolds plan". Han er bare talsmann for en større gruppe av planleggere. Dernest viser historien at forsvaret i Norge ofte ikke har planlagt særlig bra. Vi skal dermed ikke tro at denne planen er den beste. Forsvaret trenger mer anarkistisk styring, effektivitet og rettferdighet, etc. Det må bli mer sikkerhets-valuta pr krone til forsvaret. Forsvaret er ikke stort bedre enn de nye statlige sykehusene, selv om intendanturet heldigvis ikke har herskerstatus der. Det skjønner alle som har deltatt i større øvelser, og har fått oversikt over feil og mangler.
Forsvaret må organiseres som støtte-foretak rundt de som skal gjøre den farlige jobben når det røyner på, menlig fotfolket, frontlinjen, de menige. Ingen kaptein puster FSKs marine- og andre jegere i nakken når de er ute på oppdrag. De er ganske anarkistisk organisert, profesjonelle, med stor autonomi. Sånn må det også bli i resten av forsvaret, HV-inkludert. Staben skal være et service organ for fotfolket som skal gjøre jobben, ikke en kommandosentral basert på kadaverdisiplin, hvor fortfolket blir betraktet som "straffebataljoner", som under Stalins krig mot Hitler. Den stalinistiske modellen er ikke effektiv og rettferdig. Forsvaret må som all annen offentlig virksomhet være basert på mer eller mindre horisontalt organisert målstyring for å være effektiv og rettferdig. Også menige må få si sitt, spesielt i lokale saker, emn også generelt. Dette må være grunnprinsippet, så får vi kartlegge målene under ulike forutsetninger, og logisk utlede og diskutere de optimale løsningene og scenarier, gitt ulike ressurs-rammer, for å oppnå målene. Det overordnede målet er jo sikkerheten for landet, befolkingen og spesielt folket (i motsetning delvis til øvrigheten,- den stikker jo ofte av til et annet land når det røyner på, og sitter trygt som eksilmyndighet blant venner på toppene.) Ut fra disse analysene, inklusive naturligvis det internasjonale strategiske bildet, får stortinget avgjøre de økonomiske og politiske hovedrammene, ut fra et langsiktig nødvendighets perspektiv, forutsatt at stortinget fungerer mer nedenfra og opp, dvs fra folket, enn ovenfra og ned. Da blir forsvaret bestemt i stor grad reelt demokratisk, anarkistisk, antimilitaristisk, og ikke autoritært som et redskap for å undertrykke folket, og/eller legge det åpent for militaristiske overgrep, halv- eller hel-pasisfistisk. Jeg henviser forøvrig til anarkistenes antimilitaristiske, nonpasifistiske og nonterroristiske program, (Klikk på "Folkebladet" via "links" siden til AIIS for nøyere referanse.)
Når pasifismen tar overhånd og man vil bruke 70 millioner på kammerlåser til HV, er det også en klart feil pengebruk. Men med bl.a denne "fotnoten" som supplement, bør Versto's artikkel leses av alle som har noe de skulle ha sagt over forsvaret, til ettertanke. Dessuten får jeg rette opp stryk-karakteren i prosentregning. Versto får 4 på utførelsen, men vanskelighetsgraden er liten. "Gjennomsnittet for forsvars-budsjettene i NATO er 2,2 prosent av BNP", dvs ca 32 milliarder (i år?). "årets budsjett tilsvarer 1, 8 % av BNP og er klart under det som er NATOs minstekrav." - Dette må vel anses som en tommelfinger-regel. En bør nok også ta litt hensyn til at Norge har et vesentlig høyere BNP pr innbygger enn gjennomsnittet for Nato-landene, så vi betaler nok vår del regnet i US $ pr snute. Dessuten er det ikke alle som opererer med "enslige franktirører", som Ibsen kalte det,(les: FSK) bak fiendens linjer i NATO-operasjoner. I rettferdighetesns navn får vi få litt ekstra for "Stomeperud-perspektivet" også, - "ideligen er det je som får dom verste jobbene". Det kan være ekstra farlig å operere bak fiendens linjer, selv om man ikke er direkte kanonføde i den jobben. Det krever vett og forstand om det skal gå bra, og det tiltror jeg FSK. Men i denne farlige jobben er altså ikke EU og USA så tungt inne, relativt sett.
Men, som antydet over, vett og forstand er tydeligvis mangelvare ellers i forsvaret, når man i fullt alvor kan tenke seg å bruke penger på kammerlåser og la HV stå ubeskyttet, uten forsvarsevne, ved mobilisering hjemmefra til objekter eller andre oppdrag. Fiendtlig aktivitet i alle former kan jo så åpenbart skje på veien hjemmefra og til man får tak i nøklene og låst opp geværene, dernest få tak på ammunisjon, og gjøre seg klar til strid. Om altså HV-folket selv ikke har nøkkelen og ammunisjon, (og da er det jo lite vits i låsene) er det et stort spørsmål om man overlever en eventuell spiss situasjon, eller unngår å bli satt ut av spill på annen måte, på vei til nøklene og ammoen, og videre til objekter eller andre oppdrag. Det er greitt å sitte i bombesikre bunkerser i "dei norske fjellom", som FO og toppene ellers, viss det røyner på, - det er ikke fullt så lystelig å skulle opptre i felten med livet som innsats, uten forsvarsevne til man eventuelt får tak på nøkler til kammerlåsene og kommer i stilling. Hva nå om nøklene "forsvinner" på den en eller andre måten. Et lite lystelig scenario - spør du meg. Best case scenario: Jeg ser for meg et helt HV-område komme til HV-huset for å få låst opp kammerlåsene, og der står én væpnet fiendlig sabotør som nettopp har skylt nøklene ned i WC. Og takk for det! Worst case scenario: Noen små grupper "Spetznas" type spesialstyrker likviderer hele det forsvarsløse HV-kompaniet på vei til nøklene, fra bakhold. Uansett: Uten et skikkelig forsvar kan vi ikke forhandle med styrke om noe som helst, hverken med EU eller andre. Det må enhver forstå, om man ikke er idiot i den opprinnelige greske mening, Lenins "nyttige", eller på annen måte.
BERLUSCONI, HAIDER OG UOPPLYST PENGEVELDE - MER OM FORSVARSPOLITIKK
Jeg vil bare minne om at Berlusconi og Haiders partier ikke er noe helt sært i EU, et flertall av landene er alle i større eller mindre grad korrupte, kaotiske, oklarkiske, mafiotiske; preget av statisme uten plan,og plutarki uten (frihetlig) marked, dvs byråkrati i vid forstand, med stor arbeidsledighet, urettferdighet og ineffektivitet på nær sagt alle måter. Dagladet 12.01.2002 tar opp pøbelveldet i England i en artikkel om "Demonene blant oss". Det var det med EU = "Dyret i åpenbaringen" da, hmmm, men ellers en leseverdig artikkel av S.B.O. Terrorisme og voldelig rasisme er hverdagen i mange EU land. TV2 hadde en reportasje om problemene med mafia i Italia og norsk tørrfisk-eksport, med ran og drap og muligens med oppkjøperne involvert, tidligere denne uken. Jeg og andre har minnet om dette før, og NRK-Dagsrevyen tok opp problematikken på en utførlig måte 12.01.2002. Som antydet over må vi slå hardt ned på fiskefusk og fakturasvindel i Norge, inkludert naturligvis når falske fakturaer blir brukt til å skaffe seg momsrefusjon eller tilbakebetaling av "innbetalt" moms (og det blir det slått ned på, for Norge er ennå et lite og relativt isolert og gjennomsiktig samfunn), men dette er bagateller i forhold til mafia-byråkratiet i EU. Svensk TV sendte en hel reportasjeserie om korrupsjonen i EU for en tid siden. Dette er imidlertid trolig bare toppen av isfjellet, for mye av pressen i EU er eid av "Berlusconier" o.l. som setter lokk på kritisk journalistikk. Samfunnsforskningen i EU vil jeg ikke snakke om, dårlighet nær sagt alt sammen, og ukritisk til byråkratiet (og mye oppdragsbetalt av det).
Til og med monetaristen Milton Friedmann har nylig gått ut og kraftig kritisert EURO-unionen, etc. som Versto, m.fl. omfavner nesten helt ukritisk. Frihetlige økonomer, som ligger i forskningsfronten, har slaktet prosjektet fullstendig. Versto og hans likesinnede autoritets-, mafia- og byråkratielskere bør ikke "ta selvkritikk" som ml-oklarkiet drev med, men "ha selvkritikk", dvs begynne å sette seg inn i sakene på en fri og kritisk, sannhets-søkende måte, ikke bare drømme om "Keiserens/Unionens nye flotte, frihetlige klær", men si i fra om at disse "klærne" trolig faktisk ikke finns, og avsløre hva som faktisk foregår, og det skikkelig i dybden.
Det er vel å bra at EU kanskje kan bidra til å hindre krig innen Europa. De har ikke klart å stanse terrorist-borgerkrigene i Nord-Irland og Baskerland/Spania. Og det var intervensjonen fra USA og NATO, med Norges FSK, "spesialister på sabotasje og direkte aksjon" i spissen, som skapte den nåværende relative freden på Balkan, ikke EU. De norske anarkistene var tidlig på banen internasjonalt og foreslo den konføderale løsningen i Bosnia, basert på USA/NATO intervensjon. Det var nok også andre som sa noe lignende. Men Clinton nølte farlig lenge etterpå før han satte i gang. Dette er langt fra noen hemmelighet, og skulle være vel kjent for media og andre, som har fulgt med i saken. EU var på sidelinjen hele tiden. Det samme var Stoltenberg og FN. Hadde USA/NATO fulgt anarkistenes råd om å sette inn mye større bakkestyrker i tillegg til mer luftvåpen, med bomber, hadde det ikke gått med så mange sivile liv, og heller ikke vært nødvendig med så mye ødeleggelse av infrastruktur i Serbia. Man sparte seg til fant. Det er ikke sikkert det ville gått med flere soldater heller. Jo mindre man setter inn i en slik spiss situasjon, jo flere liv og mer realkapital går tapt. Står fienden overfor en uovervinnelig enhet, kapitulerer han og/eller rømmer, om han har noe valg, og det fort som bare det.
(07.03.2002: At resten av al-Qaeda og Taleban's kjernetropper foreløpig ser ut til å ikke vil gi seg i Afghanistan, til tross for en håpløs situasjon, er nok en kombinasjon av at det er de mest fanatiske og troende som er igjen, og at fremtiden i bur på Cuba m.v.er lite lystelig. Selv om al-Qaeda ligger på knærne med nesen mot mekka og stumpen i været flere ganger om dagen, kan det likevel hende de foretrekker å dø stående i kamp for sine ideer (les: vrangforestillinger) og få ettermæle som helter i egne kretser, enn å bli fanget, sitte lenge i ydmykende bur, og så henrettet med gass eller giftsprøyte. Derfor kan de siste kampene i Afghanistan bli tøffere enn tidligere antatt, men al-Qaeda har naturligvis ingen sjanse på sikt. Det vet de nok også selv, innerst inne, selv de som tror mest på mirakler fra "Allah". Men det blir altså neppe mange som overgir seg av de typene. Derimot blant de gjenværende Talibanene vil nok noen få kunne gi seg - de kan jo ha et visst håp om å bli sendt hjem til soning, mer eller mindre, blant sine egne. Men al-Qaeda - NIX!)
Selv (de fleste av) fanatikerne i al-Qaeda/Taleban, som sier de bare venter på å komme opp til ca 50 jomfruer og luksus hos Allah, ga temmelig kjapt opp mot den helt overlegne antiterrorist styrken. De var ikke så sterke i troen at de ville kjempe til siste mann, når det kom til stykke. Serberne, som ikke er så fanatiske, ville gitt seg lenge før. Det er ingenting som er så dumt og kostbart, som å spare på mobiliseringen når det er en spiss situasjon, viss man har nok av ressurser. Slik sparing på NOK/US$, og bruk av mannskap og utstyr, koster menneskeliv, spesielt sivile. Det er naturligvis bedre at fienden blør, enn egne, men de er også mennesker, både sivile og militære.ødelagt infrastruktur må bygges opp igjen, ofte med nettopp kroner (eg. ressurser) fra vest. Om ikke det skjer, kan det meste skje. Skal de bygge seg opp fra utfattigdom selv, tar det lang tid, og det blir ikke noe marked å handle med på lenge. Så taper vesten på den måten. Eller de finansierer seg med narkotikatrafikk. Så taper vesten på den måten. Eller det blir kaos og poliarki, med terrorister. Så taper vesten på den måten. Krigen på Balkan skulle vært først på anarkistisk vis, med fullt trøkk. Så hadde vi sluppet å stå der nede i årevis. Man sparte på skillingen, og nå løper kronene i lange baner.
En kan derfor, ut fra det som er sagt over, så betydelig tvil om EU som fredsprosjekt. Blir de tørste nok på olje og sultne nok på fisk, etc, så er vi kanskje ikke trygge uten andre allierte og et sterkt eget forsvar. Men la oss nå si at EU bidrar litt til freden i Europa. Den eneste konklusjonen en kan trekke av dette, er at vi kan redusere vårt forsvar en liten tøddel, uten å få mindre sikkerhet. Og det er vel i dag kanskje OK. Men dette fredsaspektet ved EU, som Versto altså mener er grunn til å melde seg inn, er slett ikke noen grunn til dette. Vi får bare være glade for at de ikke vil krige med oss, og spare de kronene vi kan på dette, men slett ikke melde oss inn. Dette er saklig sett overhodet ikke noe argument for å melde seg inn. Snarere tvert i mot. Logikken til Versto er like "sterk" som prosentregningen. Hvis han på død og liv vil inn i EU, hvorfor ikke ta jobb hos Berlusconi. Han betaler nok bra for EU-fans, som kan være litt usaklige, og så kan han skjelle ut Petersen, som innretter seg motvillig etter en demokratisk avgjørelse han var/er imot, fra Roma. Vi skal tale ROMA MIDT I MOT. Som vi har gjort før her oppe - i vikingtiden - før den "lange natten" til 1905. Skal vi følge Verstos logikk, skulle vi i 1939 meldt oss inn i "Storgermania", av "sikkerhetshensyn". Godt de fleste som leser VG stort sett holder seg til sporten.
VG 31.07.2002 ANDERS GIÆVER : Mediediktatoren. Det
er ikke nok for Silvio Berlusconi å være Italias statsminister og
utenriksminister, kontrollere mediene og å være landets rikeste
mann. Nå vil han bli president. Forutsatt at presidenten får mer
makt.
Silvio Berlusconi finner knapt sin make i den frie verden. Vi må til fiksjonen
og de mest fargerike James Bond-skurkene for å finne en lignende figur.
Men for tankeeksperimentets skyld: Forestill deg at Kjell Inge Røkke
kontrollerte nitti prosent av norske medier. Tenk deg at han samtidig var statsminister.
At han røk uklar med utenriksministeren og like godt overtok den jobben
også. At han så lanserte seg selv som konge (i og med at vi ikke
har president), under forutsetning av at kongen fikk mer politisk makt. Og tenk
deg til slutt at Norge var et av de største landene i Europa. Der har
du Silvio Berlusconi-scenarioet. Det er selvfølgelig vanskelig å
si hva en allmektig Røkke hadde fått å si for TV-tilbudet
her til lands, men Italia er i hvert fall berømt for sine elendige programmer.
Litt overfladisk surfing basert på kortere hotellopphold, samt de evinnelige
fjernsynsapparatene i barene, gir raskt inntrykk av at det sendes en håndfull
Grand Prix-lignende show daglig, noen spektakulære værmeldinger
og kjappe nyhetsoversikter, og at resten av tilbudet består av dubbede,
usynkrone amerikanske serier samt en rekke usedvanlig vakre og svært tynnkledde
jenter som ikke gjør noe annet enn å smile strålende og å
vri seg vellystig foran kamera. Folk med litt dypere innsikt og erfaring hevder
imidlertid at Italia har gode kanaler også, blant annet Canale 5. Som
selvfølgelig er en del av Berlusconis imperium Mediaset. Det har for
så vidt ikke manglet på motstand, men alt preller av på supermogulen.
Det vakte internasjonal oppsikt da utenriksminister og tidligere sjef for Verdens
handelsorganisasjon, Renato Ruggiero, trakk seg i protest fra regjeringen i
vinter, og Berlusconi overtok jobben «inntil videre». Torsdag erklærte
han at han ville fortsette i dobbeltstillingen «et par måneder til,
og kanskje lenger».
Journalister og mediefolk verden over var i harnisk da to nyhetsopplesere i
den statlige italienske rikskringkastingen RAI ble fjernet fra sendeplanen,
etter at Berlusconi hadde uttalt at de burde stoppes om de ikke «endret
holdning». Dette skjedde bare uker etter at han hadde sikret seg kontrollen
over RAI og dets tre TV-kanaler ved å oppnevne et høyreorientert
styre som alle vet er sympatisk innstilt til mediemagnaten/statsministeren/utenriksministeren.
Det kan trenges, for Berlusconi vurderer å privatisere RAI, fordi han
mener de ikke driver effektivt nok. Og i forrige uke klarte han å erte
opp den populære italienske presidenten Carlo Azeglio Ciampi, etter at
Berlusconi uttalte at han var forberedt på å stille som presidentkandidat,
forutsatt at stillingen ble omgjort etter mål av det amerikanske og franske
systemet.
Den italienske presidenten har i dag først og fremst representative oppgaver
på linje med de europeiske kongehus. Men denne gangen fløt det
altså over for Ciampi, som benyttet seg av et av de få maktmidlene
grunnloven gir ham: å åpne for en debatt i parlamentet om et nytt
lovforslag. I den første skriftlige henvendelsen til nasjonalforsamlingen
siden han ble valgt til president for tre år siden, uttrykte han behov
for en lov som sikrer «mangfold og upartiskhet» blant italienske
medier. Gnyet fra presidenten fikk Berlusconi til å erklære at han
ikke ønsket å være noen diktator, og lovet storsinnet at
han ville diskutere saken med opposisjonen før han foretok endringer
i forfatningen.
Presidentens utspill ble like fullt begeistret tatt imot i alle politiske leirer,
og det var stor spenning knyttet til torsdagens debatt. Men av 630 medlemmer
i Representantenes hus dukket bare 150 stykker opp, og debatten gled ut i ingenting.
Associated Press mener det lave oppmøtet kan skyldes at de folkevalgte
var på ferie. Men kanskje var de bare hjemme og så på bikini-Grand
Prix på TV.
Det må også nevnes at IFA/AI sekretariatet i Oslo
har fått flere henvendelser fra fortvilte italienske anarkister, fagforeningsfolk
og journalister med spørsmål om hva vi mener kan gjøres
for å bli kvitt Berlusconis plutarkisk-populistiske regime. Det er da
bare tre veier å jobbe etter innenfor det nåværende italienske
parlamentariske demokratis rammer. 1. Det lille som er av ærlig politi
og progressive journalister, fagforeninger og menneskerettsorganisasjoner må
gjøre det de kan for å avsløre ulovlige og gråsoneaktiviteter
til Berlusconi regimet med sikte på å få han og kumpanene
hans dømt som kriminelle og funnet uskikket til politiske verv, og dermed
også fjerne regimets politiske og økonomiske legitimitet i folkets
øyne. 2. Ved neste parlamentsvalg må man ha kommet opp med et brukbart
alternativ til Berlusconi, gjerne noen med et relativt frihetlig, føderalistisk
program for mer rasjonell, humanistisk styring, og mer folkeavstemninger m.v,
og så må folket snu ryggen til Berlusconi og hans kollaboratører
ved valget, om man da ikke har fått satt dem bak lås og slå
før. 3. Følge opp dette med frihetlige, fredelige demonstrasjoner,
general- og andre streiker og protest, internasjonalt og i Italia.
Når vi snakker om "det lille som er av ærlig politi i Italia" så er det ingen spøk. Det er nok ikke mange. VG 31.07.2002 og Aftenposten Aften samme dag rapporterer f.eks.: "Italiensk politi plantet brannbomber blant globaliseringsmotstandere under G8-møtet i Genoa i fjor, for å rettferdiggjøre sine egne brutale metoder mot demonstrantene, skriver The Independent. Tilståelsen fra politimannen kommer etter at en rekke andre avsløringer i toppmøtets kjølvann har stillt italiensk politi i et dårlig lys. Politimannens overordnede, Pietro Troiani, er allerede under etterforskning etter at en annen politimann har anklaget ham for falske beviser mot demonstranter under toppmøtet."Anarkister" skriver Aftenposten: "Under og etter møtet i Genova brukte Italias statsminister Silvio Berlusconi raidene mot skolen som et bevis for å hevde at 'voldelige anarkister' hadde ønske om å ødelegge hele Genova. Politiet viste på sin side frem Molotov-cocktailene det "hadde funnet" som en rettferdiggjøring av at raidene hadde vært nødvendige." Demonstrantene på skolen, anarkister inkludert, hevdet at de ikke hadde noe som helst å gjøre med volden som truet med å spore av toppmøtet. Anførselstegn satt av FB-redaksjonen.
Dette er bare toppen av isfjellet. FAI-IFA & CNT-AIT advarte og rapporterte til AFIN og IAT-AIIS m.v. før ABCDE-møtet i Oslo 2002 om at italiensk politi i Genova 2001 kollaborerte med ca 500 nynazister (antakelig m. flere typer våpen og bomber, etc) i en såkalt "Black Bloc" for å lage kaos, hærverk, terror og oklarki bredt definert - for å provosere og legitimere politistats-metoder, og sette skylda på anarkistene. Dette skjedde bl.a for å kaste skitt på frihetens ide generelt og åpne for trakassering og forfølgelse av anarkister og andre aktivister, samt bidra til falskt å legitimere "sterk mann" herskingen til Berlusconi-regimet. Å skape oklarki og kaos, falskt kalle det "anarki" og så kalle på "the arch", herskeren som liksom skal ordne opp i oklarkiet (feilaktig kalt anarki), men i praksis bare lager mer av samme sorten, oklarki = pøbelvelde, mobbing, terror og kaos og den sterkestes rett, bredt definert- er velkjent. Samme type autoritære djevelskap skjer både her og der i EU og andre steder i verden. Hadde ikke IAT og andre anarkistorganisasjoner tatt kraftig hand i hanke, så hadde anarkistene antakelig fått skylden for 11. september terrorismen også, og bl.a blitt forfulgt og trakassert deretter. Det var flere forsøk på å sette skylden på anarkistene fra autoritært hold etter 11. september 2001, men dette ble slått tilbake kontant, så slike vrangforestillinger fikk ikke slått rot. Se bl.a IATs hjemmesider på www.anarchy.no.
Et sammendrag av artikklene i VG og Aft.p. 31.07.2002 om Berlusconis renkespill mot anarkistene er gitt her: Italiensk politi plantet brannbomber: Italiensk politi plantet brannbomber blant demonstrantene under G8-møtet i Genoa i fjor, for å rettferdiggjøre sine egne brutale metoder mot demonstrantene. To brannbomber ble ifølge avisen plantet på en skole som ble benyttet som overnattingssted for de tilreisende demonstrantene, skriver avisen. En politimann har overfor italienske etterforskere tilstått å ha plantet brannbombene, såkalte Molotov-cocktailer, på ordre fra sine overordnede. - Jeg tok Molotov-cocktailene med til Diaz-skolen. Jeg adlød ordrene fra mine overordnede, skal den 25 år gamle ikke navngitte politimannen ha medgitt. Politimannens overordnede, Pietro Troiani, er alt under etterforskning, anklaget for å ha gitt falske opplysninger for å rettferdiggjøre de hardhendte metodene som ble benyttet mot demonstrantene. 93 demonstranter ble pågrepet under politiets storming av Armando Diaz-skolen, og 63 av dem ble skadd under aksjonen. Demonstrantene nektet for å ha vært involvert i voldshandlinger i forbindelse med G8-møtet. Italias statsminister Silvio Berlusconi forsvarte politiets opptreden under G8-møtet i Genoa, også stormingen av skolen der han hevdet at det befant det seg 'voldelige anarkister'. Italiensk politi forsvarte også aksjonen og viste fram de to brannbombene som ble "funnet" som bevis på hvor farlige motstandere de sto overfor. Statsminister Berlusconi har hele riden stååt last og brast med politiet og kommet med flere skarpe utfall mot demonstrantene. Ikke bare anarkistene, men også Amnesty International har kritisert den italienske regjeringen for ikke å ha foretatt seg noe overfor politimennene som er anklaget for brutalitet. Tilsammen 77 politimenn er under etterforskning i denne sammenheng. Ingen har mistet stillingen så langt. Tilsammen 93 demonstranter fra Armando Diaz-skolen den 21. juli 2001 har rapportert om tildels alvorlige overgrep.
FOLKEAVSTEMNING OM "THE UGLY "NICE" TREATY" I IRLAND OKTOBER 2002
IRELAND: Comments on the referendum about the ugly "Nice" treaty
Click on: http://www.powertech.net/anarchy/ireland1.html
MASSIVE PROTEST AGAINST THE REFENDUM - 51,55% REFUSED TO VOTE AS A PROTEST AGAINST THE ROTTEN SYSTEM! A LARGE MAJORITY, 71,23 % OF THE IRISH PEOPLE, I.E. THE GRASSROOTS, VOTED NO TO THE NICE TREATY. HOWEVER THE BULK OF THE INHABILE UPPER CLASSES, I.E. THE AUTHORITIES, VOTED YES, SO THIS FASCISTOIDE TRAVESTY OF A REFENDUM FALSELY INDICATED "YES" ALL IN ALL, BUT THE PEOPLE DISALLOWED IT.
USAKLIG JA-PROPAGANDA I VG IGJEN
11.03.2002 slår VG til med Ja til EU propaganda igjen, på lederplass. Hvorvidt det er Olav Versto som står bak og igjen, og demonstrerer mangel på prosentregnings-kunnskap går ikke fram av teksten, men VG er i hvertfall ikke stødig i prosentregning uansett. Igjen trykkes tåkefyrsten Thorbjørn Jagland til VGs bryst som EU-venn, mens Stoltenberg får passet påskrevet med at "Jens er passiv". Angående EUROen fastlås det uten analyse at: "Dette prosjektet er meget vellykket". At både Frisch historisk, og nå monetaristen Milton Friedmann, IIFOR, og en rekke andre økonomer har vendt tommelen ned for denne byråkratiske, flaskehals-skapende bindingen, nevner ikke VG med et ord. Ingen argumenter - ingen dokumentasjon! "Folket må overtales av opinionsledere og en godt organisert bevegelse i dette spørsmålet". Det påstås at "Norge blir stadig mer maktesløst dersom ikke også vi får delta ved beslutningene i unionen... Vi står som passive tilskuere til en rivende utvikling i EU som også i høy grad kommer til å få innflytelse på vår fremtid.... (Vi har to ganger)... sagt nei til gode avtaler om medlemskap, etc." Dette er helt løse og vesentlig feilaktige påstander, uten rot i virkeligheten. Det reelle er at det 1. har dreid seg om husmannskontrakter som på sikt vil frata oss retten til å styre over egne naturressurser (Norge, som er et utpreget råvare-basert land er her i en helt annen stilling enn Danmark, Sverige og Finland), at vi 2) i EU, når det blir utvidet og mer proporsjonal-"demokratisk, vil få omtrent samme innflytelse innenfor EU som Kystpartiet og Simonsen ex-Frp har på Norge via Stortinget, og 3) samtidig miste vår autonomi, selvstendighet og handlefrihet. Konklusjon: Netto alt i alt mye mindre innflytelse på egne liv, frihet og velstand innenfor EU enn utenfor. EØS avtalen bør vi som nevnt fortolke - ikke byråkratisk som i dag, men intensjonelt ut fra EUs "grunnlov", de 4 friheter for handel og ressursallokering. Og ellers forhandle og handle med EU ut fra styrke, økonomisk, politisk, forsvarsmessig og diplomatisk!
PRESSEN OG EU OG DEMOKRATISK UNDERSKUDD
(Fra august/september 2001:) De styrte har gjennom dagens demokratiske system en viss kontroll med de styrende. Gjennom offentlig debatt påvirker de som blir styrt, avgjørelsene til dem som styrer, og ved de på forhånd fastsatte frie valgene blir de som styrer, avhengig av dem som blir styrt. Denne påvirkningen gjennom offentlig debatt i vid forstand, skjer formelt via organisasjonenes høringsuttalelser i NOU-systemet o.l., og uformelt i debatt og kritikk via media, og ved andre former for direkte aksjon. Dette fungerer imidlertid ikke godt nok.
Avisene er for eksempel ikke skarpe nok i kantene og målrettede nok, til å fremme en skikkelig progressiv politikk, til tross for at den tradisjonelle parti-tilknytningen er redusert noe de senere årene. Pressen må bli mer kritisk til byråkratiet i vid forstand, økonomisk og/eller politisk/administrativt, i både privat og offentlig sektor. De må også bli mer konstruktive, bringe inn alternativ ekspertise til løsninger på samfunnsproblemene, og tenke mer selv. Media må i det hele tatt bli litt mer anarkistiske eller frihetlige bredt definert, ikke være så hersker/regjerings/autoritets-tro. Alt dette konge og kronprins-tullet må dessuten få mindre spalteplass.Pressen må tenke mer på det reelle, ikke være så opptatt av symboler og formelle rangs-strukturer.
Men ord kan også være viktige. F.eks. har vi i følge grunnloven et statsråd, som ikke er regjering, men et råd valgt utfra folket, formelt av Kongen. Det er nemlig kongen som formelt er regjering, og han har ingen virkelig makt. Derfor har vi ikke noe reelt monarki. Videre har vi bare to ministre, statsministeren og utenriksministeren, de øvrige er bare statsråder. Dessuten er det ved mindretalls-statsråd, som i alle de senere år, stortinget som bestemmer de store linjene og sakene, ikke statsrådet. Ved hele tiden å referere til regjering og ministre, får man både en unødvendig autoritetsdyrkelse, og en tilsløring av de virkelige maktforholdene i den offentlig sektors sentrale/konføderale system.
Pressen er i det hele tatt større regjerings- og hersker-dyrkere enn grunnloven. Dette burde det bli en slutt på. Dessuten er Norge et relativt anarkistisk land, samtidig som det skrives mye nedsettende om anarki, anarkister og anarkisme. Dette hindrer en videre utvikling i progressiv, frihetlig og anarkistisk retning! For å komme videre i progressiv retning, må mer anarki og anarkisme fremstå som noe ønskelig for folket, om enn ikke for toppene. Også toppene kan imidlertid ha godt av å få mindre ansvar, med mer ansvar og styring fra folket, nedenfra og opp, heller enn fra toppen og ned, i stadig større grad, dvs en utvikling i retning det anarkistiske ideal.
Det tales mye om det demokratiske underskuddet i EU, og dette er formidabelt, men det er også et ikke ubetydelig demokratisk underskudd i Norge. Avstanden mellom styrende og styrte, øvrigheten og folket, er for stor. Apatien og politikerforakten brer seg. Stemmetallene ved vanlige valg går tilbake. Bare viktige veivalg som EU-avstemningen får stor oppslutning. Etterhvert som folket har fått lengre utdannelse og slavementaliteten er på vei ut, blir respekten for, - og legitimiteten til, øvrigheten og klassesamfunnet mindre. Systemet må derfor legges om slik at skillet mellom styrende og styrte i større grad viskes ut, eller ideelt sett helt avskaffes. De nåværende påvirkningsmekanismer og kontroll med de styrende er for uforpliktende og tilfeldige, og må erstattes med mer direkte folkestyre på en fast organisert måte.
Et stikkord her er mer føderalisme og direkte demokrati. Med føderalisme menes her ikke topptunge forbund og vertikale organisasjoner, som f.eks EU-"føderalismen" med overnasjonalt byråkrati, men føderasjoner og konføderasjoner hvor grunnplanet i stor grad bestemmer direkte, dvs organisasjoner som i størst mulig grad er horisontalt organisert. Dette betyr også at de skal være organisert i henhold til anarkistiske prinsipper, herunder IFA-prinsippene, Oslo-konvensjonen m.v.(se IFA's websider om det økonomisk-politiske kartet og Oslo-konvensjonen - klikk på back to homepage øverst eller nederst på denne siden). Her er det mulig å bruke moderne infomasjonsteknologi for å øke graden av demokrati.
For å styrke demokratiet både politisk og økonomisk burde partiene, konføderasjonene i arbeidslivet og media i større grad ta opp disse spørsmålene i stedet for å file på skatter og avgifter. En kan jo begynne med å redusere graden av statisme i samfunnet ved å omorganisere og kutte et mellomledernivå både i offentlig og privat sektor i løpet av neste stortingsperiode. Denne lille revolusjonen er et konkret mål som, dersom det blir gjennomført, vil bidra til et mer effektivt og mindre byråkratisk samfunn, og dermed bidra til en høyere grad av anarki. Kostnadsbesparelsene ved kuttet i det politisk/administrative byråkratiet kan gå til økte lønninger for grunnplanet, miljøverntiltak og kutt i prisene i privat sektor samt kutt i egenandelene i offentlig sektor. Men altså å tilnærme seg EU, som har et enda sterkere demokratisk underskudd, er å gå i feil retning, - for ikke å snakke om å melde seg inn. Forøvrig, som antydet over, om EU blir mer orientert i retning av folkeflertalls-styre, proporsjonalt demokrati, vil Norge få enda mindre å si innenfor EU, enn i det nåværende EU-system, hvor små nasjoner får en viss forfordeling i stemmeprosessen, på lignende måte som en stemme i Finnmark teller mer enn en stemme i Oslo i Norge. Dersom EU blir mer proporsjonalt demokratisk, ville vi altså få enda mindre å si enn i det nåværende systemet i EU, om vi meldte oss inn.
NOEN AVSKREKKENDE SCENARIER
FB-Redaksjonen: Mens dette skrives kommer det inn en melding om at utenriksministeren i Italia er skjøvet ut på grunn av EURO-problematikken. Kankje han skjønte sitt Pareto-optimum? Berlusconi har nå overtatt utenriksministerstillingen i tillegg til statsministerjobben. Tanken på "Mussolini II" ligger snublende nær. Går Berlusconi via oppkjøp av media i Tyskland i allianse med Gammelstalinistene/Sosialdemokratene i Berlin, i en slags omvendt "Stalin- Ribbentrop"- avtale, med sikte på makten i hele Tyskland og siden resten av EU, så er Unionen virkelig noe å diskutere for Norges vedkommende, og kanskje også for USA. Bush vil nok ikke repetere Kennedys "Ich bin ein Berliner" da, tror jeg! Men det er jo vanskelig å spå om fremtiden, som det heter.
Siden (8-11.01.2002) har andre av EU-toppene reagert mot Berlusconi og Haider, men det blir mest munnsvær. Historien, bl.a med den mislykkede boikotten av østerrike på grunn av Haiders partis inntreden i regjeringen, viser hvor maktesløse de egentlig er mot de brune, med varierende blå og røde innslag. Det er heller ikke sikkert de er så sterkt imot, selv om de protesterer heftig på papiret. Det kan være en skjult agenda, bevisst eller ubevisst. Når protestene mot arbeidsledigheten, ineffektiviteten og urettferdigheten, byråkratiet i vid forstand, begynner å melde seg med kontante uttrykksformer, og jernet begynner å bli varmt [og samtidig kaldt, som det gjerne blir parallelt, når politisk/administrativt kaos og autoritære tendenser topper seg] så kan det dessverre meget vel skje at toppene, om de kanskje er aldri så velmenende, av ren selvoppholdelsesdrift setter et kraftig lokk på protestene og innfører diktatur, mørkebrune regimer, med varierende innslag av rødt og/eller blått, tvunget av "kortsiktig nødvendighet". Tiden vil vise hvor dette bærer hen. Anarkistene vil naturligvis bidra til det motsatte, men er dessverre ikke så mange og har heller ikke så mye ressurser.
Våre spådommer fra nyttår går "troll i ord" bare noen måneder senere 20.03.2002: Italias regjering erklærte onsdag unntakstilstand i hele landet. Den offisielt angitte årsaken er en flyktningebølge. Kanskje det er dels fordi en høytstående regjeringsrådgiver, som blant annet har arbeidet med Italias sentrum-høyreregjerings kontroversielle arbeidsreformer, ble tirsdag skutt og drept i Bologna. Det var tirsdag formiddag ikke klart hvem som drepte den 50-årige Marco Biagi, som var rådgiver for Italias arbeidsminister, ifølge flere nyhetsbyråer.Men mistanken går mot de Nye Røde Brigader. Drapet på advokaten og jusprofessoren Biagi skjedde bare en uke etter at det italienske justisdepartementet advarte om at Italia risikerer igjen å oppleve en periode med politisk motiverte attentater og drap. En tillyst generalstreik kan også ha vært en medvirkende. Uansett:
Lasteskipet "Monica" blir eskortert inn til havnen i Catania denne uken. Ombord i det overfylte skipet var det mer enn 1000 flyktninger, for det meste kurdere. Beslutningen om å utvide unntakstilstanden som tidligere var innført på øya Sicilia til også å gjelde resten av landet, ble tatt på et regjeringsmøte i Roma. Tidligere denne uken ble nesten 1.000 kurdiske flyktninger satt i land på Sicilia. - økningen i den ulovlige innvandringen krever øyeblikkelige og samordnede mottiltak på europeisk nivå. Regjeringene i samtlige EU-land må trekkes med, het det i en offisiell kunngjøring etter regjeringsmøtet i Roma.Den italienske regjeringen er imidlertid splittet i sitt syn på hva som skal gjøres med flyktningene som allerede er kommet til Italia. De fleste av regjeringens medlemmer skal være enige med innenriksminister Claudio Scajola om at de som er kommet, må få asyl. Reformminister Umberto Bossi, som er kjent for sin steile holdning i innvandringssaker, krever på sin side en hardere linje. Italienerne må ñslutte å gråte krokodilletårerò over folk som kommer til landet på ulovlig vis, sier Bossi. (NTB/Aft.p.)
Denne unntakstilstanden kan være det første steget på vei til et nytt fascistisk diktatur i Italia. Dette lover i hvertfall ikke bra! å kutte i forsvaret er neppe noen særlig god ide for tiden. Kanskje det beste er å bevilge litt mer, i tillegg til en kraftig effektivisering, i den nåværende ustabile situasjon.Kammerlåser og annet tøv kan man i hvertfall la være å bruke penger på!
Norge er vel i dag heller noe overbefolket velferds-økonomisk sett - enn det motsatte - i forhold til ressursgrunnlaget, når de temporære, midlertidige oljeinntektene er sett bort fra. Å importere "billig" arbeidskraft for å presse vanlige arbeidsfolks godtgjørelse relativt nedover og innføre ditto slavekontrakter, legalt eller illegalt KAN IKKE AKSEPTERES! Spesielt fundamentalister kan lett bli dyrere enn tidligere antatt. Det er altså en betydelig forskjell mellom bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomhet i denne sammenheng. Det henvises ellers til innlegg om optimal kontra maksimal befolkningspolitikk annet sted på denne siden (søk på "optimal" i denne filen). Det må være klinkende klart at i overbefolkede land, så er det myndighetene i de enkelte samfunns ansvar å få befolkningen ned mot optimum ved hjelp av fødselkontroll, etc. Det kan ikke godtas at problemet søkes løst ved "eksport av arbeidskraft" til allerede optimalt befolkede land, sett i forhold til det relativt fattigste folkeflertallet, slik at også disse blir overbefolket. En slik imperialistisk eksport-politikk er de facto Hitlersk "lebensraum"-politikk i forkledning, og vil skape slavekontrakter i de relativt optimalt befolkede land - og en tendens vekk fra optimalt folketall. Det vil dessuten sannsynligvis, ved et totalt "frislepp", føre til at hele kloden får maksimalt folketall på sikt, et sant helvete på jord. I underoptimalt befolkede land, kan det naturligvis være snakk om import av arbeidskraft, men hvor er de i dag? Kanskje litt i noen få stater i USA og noen få andre steder. Ikke her i Norge i hvertfall!
"C. I . Hagen har gått inn for import av billig arbeidskraft på slave- og kortidskontrakter,"liberaliserte arbeidsvilkår" for å presse lønningene her nedover og skape mer slaveaktige kontrakter og dårligere betingelser i arbeidsmarkedet generelt, dvs først og fremst innenfor et utvidet EØS mot øst-Europa med et "fritt" arbeidsmarked. Dvs "fritt fram" for finansfyrstene/plutarkene til å hyre inn folk østfra på slavekontrakter og presse lønninger og rettigheter for arbeidere her til lands nedover. CIH selv er vel også egentlig for "Stor-Germania", dvs østutvidet EU med Norge som EU-medlem, med de facto "hvitt arisk overherredømme" for toppene og overklassene i Tyskland, østerrike, Norden, England og de relativt mest "ariske" i Frankrike og Italia, og slaveri for alle andre, inklusive alminnelige arbeidsfolk i Norge. Innenfor EU blir det jo enda vanskeligere å stoppe slaveri innvandringen fra øst enn innenfor EØS. Der, innenfor EØS, har vi jo vetorett. Denne kan brukes når samfunnsmessig lønnsomhet tilsier det. Arbeidsmarkedet kan lett bli slik at det må et veto til. Men anarkistene har med stort flertall gått inn for en reforhandling av EØS avtalen eller droppe den til fordel for en overgang til et system med flere handelsavtaler a la Den Sveitsiske Konføderasjon.
Hvordan EU skal opprettholde sitt system med selv nokså minimale minstelønner og noen få arbeider-rettigheter (i forhold til Norge) i et utvidet EU østover i det hele tatt, med "fritt" arbeidsmarked, dvs frihet til slavekontrakter, er mer enn tvilsomt. Det blir en hard kamp for å "skalke lukene" så ikke arbeids-markedet blir oversvømmet og Hitlers drømmeøkonomi går i oppfyllelse. Overbefolknings og andre økonomiske problemer i de ulike land, må løses i det enkelte land, ikke ved invasjon og oversvømmelse med slavekontrakter i allerede litt overbefolkede Europiske land, herunder Norge.
Anarkistene går inn for å si nei til alle slavekontrakter her til lands, øke total etterspørsel og investeringene så mye at det blir ca full sysselsetting som i Sveits, dvs ca 0,7 -2 prosent ledighet, og så kan man importere noen få fagfolk på frie kontrakter og gode betingelser, men helt temporært og akkurat der det oppstår flaskehalser, og ikke andre steder. Da unngår en overbefolkning på lengre sikt, når oljen etterhvert tar slutt. Å gjøre slutt på slavekontrakter betyr ikke å øke lønningene for de som har godt betalt i dag og i et dynamisk perspektiv. Og i denne økonomiske politikken må vel også renten justeres noe ned og kronekursen avpasses så konkurranseevnen beholdes. Så lenge det ikke oppstår nevnverdige flaskehalser, og det er konkurranse, vil ikke dette ikke gi særlig mye inflasjon. Vi kan låne der renten er billigst, f.eks i Japan, med direkte eller indirekte garanti i oljefondet, for å finansiere investeringer. Dermed kan kapitalkostnadene holdes i sjakk. Om ikke finansfyrstene/plutarkene klarer å tenke langsiktige investeringer av seg selv på denne måten, får man spe på med offentlige eller halvoffentlige investeringsfond.
KONKURRANSE OG BYRåKRATI
Einar Magland: En kan ikke stole helt på at Høyre og Ap ikke vil ta opp EU-spørsmålet igjen i neste Stortingsperiode. Begge partiene sikler nok på feite toppstillinger i det overnasjonale byråkratiet i Brussel. Folkebevegelsen for boykott av Frp, RV og andre autoritære må fortsette. I tillegg bør en holde seg unna Høyre, Ap og SV for å være noenlunde sikker på å holde på anarkigraden. Det er viktig å stoppe høyrebølgen før den kommer for langt, og systemet slutter a være sosial-individualistisk anarkisme, og blir sosial-liberalistisk liberalisme.
å overlate offentlige bedrifter til private markeder med monopol, oligopol eller monopolistisk konkurranse med markedsandels-strategi - internasjonalt, landsdekkende eller lokalt, er ikke noen god løsning. Offentlig byråkrati og lønnshierarki blir bare byttet ut med privat lønns- og profitt-hierarki og byråkrati. Det blir ofte bare mer byråkrati alt i alt og dertil plutarki (pengevelde og rikmannsvelde) med monopolistiske priser, som utbytter forbrukerne og grassrota, og gir større inntektsforskjeller og feite topplønninger. Markedet tar heller ikke av seg selv hensyn til negative (eller positive) miljøfaktorer. Mer markedsøkonomi er derfor ikke noe sesam sesam for en frihetlig utvikling.
Noen ganger, dersom konkurransen er tilstrekkelig sterk og det er små miljøvirkninger, kan den samfunnsmessige verdiskapningen bli høy, profitten (renprofitten) og topplønningene bli lave i forhold til grunnplans-lønningene eller forskjellene nulles ut, og byråkratiet blir barbert til et minimum eller forsvinner helt, men dette hender mye mer sjelden enn markedsliberalistene synes å tro. Dette er i dag et atypisk tilfelle. Godtgjørelsesmessig likestilte selvstendige næringsdrivende, på individuell basis eller i horisontalt organiserte nettverk eller kooperativer, er i høy grad anarkistisk, men dette er ikke det vanligste. Det typiske for fullkommen konkurranse er minimale rangs- og store inntektsforskjeller (plutarki). Dette ligger helt til høyre på det økonomisk-politiske kartet, ikke oppover mot toppen. Men såkalte frie markeder er ikke det samme som fullkommen konkurranse. I praksis betyr såkalte frie markeder oftest både privat byråkrati og store inntektsforskjeller. Graden av rangs- og lønnsforskjeller kan imidlertid variere noe. Blir det både store rangs- og inntektsforskjeller blir systemet ikke lenger liberalistisk, men ender i en form for fascisme.
Det som trengs er både et kraftig kutt i byråkratiet i offentlig og privat sektor, og et kutt i ledergodtgjørelsene i forhold til grunnplanets godtgjørelse, begge steder. Dette kan bare skje ved sterke reguleringer av markedene og profitten i denne retningen, og tilsvarende regler mot byråkrati og lønnshierarki i offentlig sektor. Et stikkord her er offentlig regulerte frie kontrakter og ikke tilnærmede slavekontrakter, i lønn og rang, som et uregulert markedsystem og en offentlig sektor preget av statisme og lønnshierarki avstedkommer. Det kapitalistiske tjueriet i offentlig og privat sektor må ta slutt. I tillegg må det investeres mer i high tech, miljøvennlig, produksjonsutstyr og anlegg, samt boliger med enøk-utstyr. Investeringsraten på fastlandet er for lav, det forbrukes for mye i offentlig og privat sektor i forhold til det som trengs av investeringer for å sikre velferds-samfunnet for framtiden.
NYLIBERALISME, ENRONISME OG MILLIARD FALLSKJERMER: DET UOPPLYSTE PENGEVELDE
06.02.2002: Deregulering og privatisering kalles av og til nyliberalisme, men
har lite til felles med Nozicks "Anarchy, State and Utopia" å gjøre.
Det har mere til felles med Frischs begrep det "uopplyste pengevelde"
å gjøre, privat byråkrati og plutarki, noen ganger høyrepopulistisk/fascisme.
Det er en økonomisk ideologi som gjerne forbindes med Ronald Reagan og Margaret
Thatcher, nå også i en ny variant Berlusconi, og som de siste 20 årene har vært
pensum for økonomisk praksis i Vesten så vel som de u-land Vesten har oppdratt
i sitt bilde. Ideen er enkel: Jo færre begrensninger som legges på private selskaper,
jo mer handel blir det, jo mer penger er det mulig å tjene og jo mer velstand
for alle. Det betyr at staten trekker seg tilbake og slipper de private til,
med andre ord deregulering. I praksis blir ofte statlig byråkrati bare byttet
ut med privat, og i Berlusconis tilfelle også politisk plutarki.
Enron er et ektefødt barn av nyliberalismen, med perspektiver over mot
politisk plutarki og populisme/fascisme.. «Uendelige muligheter» var slagordet
til selskapet. Deregulering ga Enron alle de muligheter selskapet ville ha,
og Enrons ledere tøyde mulighetene til kapitalismens ytterste utpost. De begynte
med å spekulere i alt fra gassleveranser til værprognoser - og tapte stort.
Da førte de regnskap slik at store underskudd framsto som rekordoverskudd. Mens
det gikk mot stupet, tjente lederne milliarder på aksjesalg. De ansatte ble
oppfordret til å investere pensjonene sine i verdiløse aksjer. Politikere, analytikere
og akademikere mottok kjempesummer, positiv omtale og nye dereguleringer kom
tilbake. Selv om alt dette virker korrupt, er så langt ingen direkte lovbrudd
påvist i Enron-saken. Det er den virkelige skandalen: At det er skapt et system
hvor penger kan stoppe munnen på alle kritikere.
For å forstå hvor alvorlig Enron-saken er, må vi forstå selskapets posisjon
i det amerikanske samfunnet. Enron var ikke bare USAs sjuende største selskap
målt i fortjeneste. Det ble også dyrket av børsmeklere og politikere som skoleeksempelet
på hvordan et moderne selskap skal se ut. Seks år på rad kåret det økonomiske
magasinet Fortune Enron til verdens mest innovative selskap. Det beste for framtiden
altså. I fjor diskuterte magasinet det faktum at det var umulig å finne ut hvor
Enron tjente alle pengene sine, men kom fram til at selskapet likevel var solide
saker. «Til slutt koker det ned til et spørsmål om tillit» var konklusjonen.
Enron hadde alles tillit. Nå er alle plutselig sjokkert over hva selskapet har
gjort. Men at det finnes grådige plutarker/kapitalister, burde ikke overraske
noen. Enron-saken viser hva som skjer når de som skal kontrollere, er mest opptatt
av egen lommebok. Revisorer, analytikere, meklere, journalister, akademikere,
eksperter og politikere: Alle har sviktet i Enron-saken. Konservative kommentatorer
i USA er opptatt av å skjelle ut tidligere Enron-sjef Kenneth Lay og gjøre Enron
til en skurkehistorie og en ren økonomisk skandale. Men det er også tegn til
systemdebatt, og Enron har gitt gode argumenter for strammere reguleringer av
"frimarkedet". For Enron handler i høyeste grad om politikk. Ikke
bare på grunn av tvilsomme forbindelser mellom rike finansmenn og toppolitikere.
Det er politikk fordi det er politikere som har gitt næringslivet lov til å
bli et gigantisk pyramidespill. Fordi det er politikere som har trodd blindt
på at markedets "usynlige hånd" selv ville holde plutarkiet i skinnet.
Denne fundamentalismen har skapt Enron
«Enron var som Taliban» har en frustrert ansatt uttalt. Bin Ladens terrorceller
var/er midt iblant oss alle. Det er markedsfundamentalistene, plutarkiet og
plutarkene også. Det er flere Enroner der ute. Så når president Bush antyder
at han vil slåss mot fundamentalisme i alle verdenshjørner, så skulle han kanskje
bruke mer tid på å slåss mot fundamentalismen, plutarkiet, det uopplyste pengveldet,
i seg selv og blant sine egne. Nå må en ikke se seg blind på
at Enron-skandalen skjedde i USA. Enronismen kan like godt slå til i EU. Ragnar
Frisch var knallhard på at EU/EEC var - og kom til å bli - det uopplyste plutarki,
og det er liten grunn til å tro at han tok feil. Det uopplyste pengeveldet i
alle varianter er relevant for EU. Plutarki, i alle former, er generelt ikke
noe å strebe etter, da det representerer både urettferdighet og til dels ineffektivitet
og store byråkratikostnader, bl.a i form av arbeidsledighet.
Jeg hadde knapt skrevet dette da følgende oppdagelse ble gjort: Tendensene til det uopplyste pengeveldet hadde også spredd seg til "søta bror" i EU:
Sverige er sjokkert over næringslivsguru Percy Barneviks grådighet. Barnevik har gjennom mer en ti år vært et ikon, et symbol på svensk næringslivs internasjonale suksess. Nå er det brått slutt, skriver Henrik Widt i Aftenposten fra Stockholm: "Ingen sjef kan være verdt 1 milliard svenske kroner mener ABB-ansatte, aviskommentatorer og næringslivsledere. Barneviks drøye 900 millioner og etterfølger Göran Lindahls over 500 millioner slår alt av tidligere svenske sluttvederlag og fallskjermer."Milliardrullingen er pervers", skriver avisen Dagens Industri. Dagens Nyheter har regnet ut at Barneviks årlige pensjon på 186 millioner rekker til å avlønne 613 industriarbeidere!" Dette viste seg bare å være toppen av isfjellet! " ABBs pensjonsskandale får politiske konsekvenser i Sveits. I Sverige avsløres nye gigantiske pensjonsordninger for næringslivets gullgutter. Millionpensjonentil ABBs Percy Barnevik kan nå få politiske konsekvenser i Sveits. Bildet av et toppskikt av svenske direktører og konsernsjefer med begge hender i selskapenes syltetøykrukker forsterkes. Toppsjefene i Sveriges 32 største børsnoterte selskap har en gjennomsnittspensjon på 78 millioner kroner. Sören Gyll, svensk NHO-sjef og en av Barneviks skarpeste kritikere, har selv over 100 millioner i pensjon fra Volvo.
I Sveits har ABBs 1,4 milliarder kroner i pensjon til ekssjefene Percy Barnevik og Göran Lindahl blitt politikk. " -Lindahl og Barnevik har mistet all kontakt med virkeligheten og all sans for realiteter", sier næringsminister Pascal Couchepin til avisen Blick. Nå handler ministeren, han mener man må sikre at aksjeeiernes rett til innsyn blir virkelighet. Aksjeeierne skal kjenne sannheten, mener han, og går inn for at eierne skal kunne kreve erstatning hvis selskapets ledelse misbruker sin stilling. Den sveitsiske ministeren varsler også tiltak for å hindre direktører og bedriftsledere i å plassere penger i spesielle lavskattefond. Et forslag som også var fremme i 1998, og som da ble bekjempet av den samme næringslivskrets som i dag sjokkeres over Percy Barneviks skatteomgåelser. I Sverige har avisen Aftonbladet kartlagt de man kaller "næringslivets gullgutter". Pensjonsordninger, bonus, lønn og fallskjermer for toppsjefene i Sveriges 32 største børsnoterte selskaper er gjennomgått. Selv om ingen er i nærheten av de to tidligere ABB-toppene, er skyhøye pensjoner snarere regelen enn unntaket. Gjennomsnittspensjonen for en administrerende direktør i et stort svensk børsnotert selskap er 78 millioner kroner. En sum som betales ut forutsatt at personen tar ut pensjonen mellom 60 og 80 års alder.
PLUTARKER OG PLUTARKISTER
Januar 2002: Ellers har plutarki, plutarkene og plutarkistene fått noen norske betegnelser i avisene, som f.eks. "industrikonge" (om Røkke), "finansfyrste" og "pengefolk", samt "pengemakt". VG har noe lengre ute i januar 2002 en meget interessant artikkel om hvordan pengemakta rår i New York. Her kan vi lære hvordan vi ikke bør få det! 23.01.2002: Alf Ole Ask i økonomiredaksjonen i Aftenposten retter et kraftig angrep på "norsk kapitalistadel", Røkkes "justorpedoer" og DUP-aktiviteter, krever at Røkkes lokk på granskingen av Kværner tas av, og at det at Røkke "vil gjerne diktere historien også", i egenskap av seierherre, ikke bør tas til følge. En skikkelig saklig pluss saftig polemisk perle! Kunne langt fra gjort det så bra selv. Selv om det vel begynner å bli litt forslitt å dele ut karakterer til presse og øvrighet fra anarkistisk side, så kan jeg ikke helt dy meg: Dette må være en femmer!
Nils Morten Utgaard i NRK 02.02.2002 (ellers i Aftenposten) framholder, blant annet med utgangspunkt i Enron skandalen, at det amerikanske (politisk/adminstrative) demokratiet er truet av pengemakten. Han er redd den amerikanske staten er utilbørlig påvirket av pengefolk. Når han antyder at løsningen på dette er en sterkere stat, mer statisme, er han imidlertid på ville veier. Diagnosen er riktig, men medisinforslaget er feil. Man kan ikke kurere pest med kolera. Signifikant politisk plutarki og kapitalisme er riktignok en form for populisme/fascisme, men det kan ikke kureres med en enda sterkere stat, mer statisme + økonomisk plutarki, som også er en form for fascisme. Dersom han tror at innsetting av noe bortimot en militærjunta i USA, i tillegg til markedsplutarkiet, vil styrke demokratiet i offentlig og privat sektor, økonomisk og politisk/administrativt, så er han på ville veier. At en mann som i lengre tid oppholdt seg i Sovjet Unionen, og var venn med anarkisten Mikhail Agursky, (kjent i Norge bl.a for "an excellent study of National Bolshevism, see Mikhail Agursky: The Third Rome. National Bolshevism in the USSR. Westview Press, Boulder, 1987., refert i en utredning av Utenriksdepartementet) og selv i en e-mail i 2001 til AIIS har erklært seg som antiautoritær, nå roper på sterkere stat i USA lover ikke bra! Dette smaker av et rop på en ny Hitler for USA.
Skal man unngå politisk plutarki i USA, er det bare en vei å gå - bygge ned plutarkiet i privat sektor, kappe ned på inntektsforskjellene generelt, så det blir færre mektige "onkel Skruer". En del av byråkratiet, politisk/administrativt og økonomisk i vid forstand, i privat og offentlig sektor, er de uansett. Dette, både enronismen og andre former for plutarki, er som antydet over uhyre relevant for EU og EU-debatten. Nå som EURO-seddelpressene har begynt å rulle, kan det ta av skikkelig. Tyskland har i egenskap av stormakt allerede brutt de vanlige kravene til budsjettunderskudd i EU som smålandene er forpliktet av, av hensyn til konjunkturene, og det kan være vel å bra, men åpner man først kranene for fri pengetrykking, så lar den seg vanskelig stoppe, og de som sitter nærmest seddelpressen, erkebyråkratene i EU, får naturlig nok tendensielt berike seg godt på grunn av dette, jevnfør Argentinske tilstander - om enn ikke i samme grad.
02.03.2002: Hva var det jeg antydet omkring nyttår angående Berluscinis uopplyste pengevelde i Italia! Dagsavisen rapporterer: "Utviklingen i Italia er skremmende. Det er med god grunn at landets dommere og statsadvokater nå har begynt å marsjere i gatene i protest mot undergravingen av rettsstaten. De får også følge av stadig flere italienere, i hvert fall av den delen av befolkningen som ennå ikke har latt seg bedøve av den massive propagandaen til fordel for Berlusconi og hans folk i de totalt Berlusconi-kontrollerte tv-kanalene i Italia.Alvoret i situasjonen ble understreket i parlamentet da den nye loven om interessekonflikter ble trumfet igjennom. Venstresidens talsmann Luciano Violante advarte Berlusconi mot å bruke valgseieren i fjor til å forvrenge lovene. Han viste til at det tross alt ikke er så altfor lenge siden diktatoren Mussolini også kom til makten gjennom å vinne et valg. Opposisjonen i parlamentet marsjerte ut før avstemningen torsdag kveld, som de likevel ville tape. En enestående handling som ble gjennomført fordi man ikke ville bidra til å gi den nye loven noen form for legitimitet. Resultatet er at Silvio Berlusconi kan beholde sin kontrollerende makt over gigantkonserner og investeringsselskaper som bestyrer de private tv-kanalene, dominer forlag, eier banker og entreprenørvirksomheter.
Interessekonflikter kan ikke lenger påberopes, selv om de helt klart foreligger. For eksempel ble et av Berlusconis selskaper valgt til å gjennomføre den store informasjonskampanjen foran innføringen av euro. Statlig tv-reklame har tradisjonelt vært likt fordelt mellom statlige og private kanaler. Siden regjeringen Berlusconi overtok, har plutselig andelen til Berlusconis kanaler steget til 70 prosent. I en tale i forleggerforeningen på nyåret lovet Berlusconi bransjen statlig støtte. Det vil særlig komme storforleggeren Berlusconi til gode. Lovendringen om interessekonflikter kommer på toppen av en serie endringer av straffeloven. Også disse trekker i samme retning: De skal fjerne muligheten til å tiltale Berlusconi, hans venner, hans partnere og hans partifeller for korrupsjon, bestikkelser, økonomisk kriminalitet og samarbeid med mafiaen. Blant annet regnskapsfusk skal ikke lenger være kriminelt. Og der avkriminalisering tross alt ville være for grovt, skal nye frister for foreldelse sørge for at Berlusconi likevel går fri. Utviklingen i Italia er skummel. Det er meget farlig å gi så mye makt til en så gjennomført hemningsløs og maktsugen mann som Silvio Berlusconi. Han kontrollerer regjering, parlament og massemedier. Bare rettsvesenet har beholdt en smule uavhengighet, men er nå under konstant angrep fra Berlusconi og hans folk. Det pågår en massiv kampanje i Italia for å gjøre også domstilene til et lydig instrument. For resten av Europa er det all grunn til å følge utviklingen i Italia med den største årvåkenhet." Denslags tendensielt monarkiske plutarki er kanskje mer enn populistisk. Det dreier seg sannsynligvis om en mer rendyrket form for fascisme, om enn ikke totalitær - ennå!!!
Ganske sikkert er det i hvertfall at vi bør holde fast på selvstendighets-politikk, og i allianse med andre enn bare EU, sørge for å ha et oppdatert, mobiliseringsdyktig og sterkt nok forsvar til å virke avskrekkende overfor press og dirigering fra både Russisk og EUs side, selv om en ny aksemakt-type invasjon ikke er overhengende akkurat nå. Men det kan bli fare på ferde, før man kan ane. Derfor må pasifismen bort, og en antimilitaristisk politikk bygd på styrkebalanse holdes i hevd.
05.09.2002: NTB- Nynazisme på frammarsj i Tyskland: Berlin (NTB-DPA): Nazisympatier er i vekst i Tyskland, viser en undersøkelse som ble lagt fram torsdag. Samme dag ble et Holocaust-minnesmerke skjendet og ødelagt nær Berlin. Undersøkelsen viser at forekomsten av antisemittisme og nazisympatier har flatet ut i det østlige Tyskland, mens det har vært en dramatisk økning vest i landet.Forskerne ved universitetet i Leipzig var overrasket over å finne at 31 prosent av de spurte i det vestlige Tyskland sier seg enig i at "jødene har for stor innflytelse". For fire år siden svarte bare 14 prosent det samme. På landsbasis sier 23 prosent seg enig i at "jødene mer enn andre tar i bruk skitne triks for å komme seg fram". 20 prosent av tyskerne mener ifølge undersøkelsen at "jøder passer ikke særlig godt inn her hos oss", men her er forskjellen stor på øst og vest: Utsagnet støttes av 22 prosent i vest og bare 8 prosent i øst.
09.08.2002: Nei til EU-lederen og professor Kristen Nygaard er død.
Professor Kristen Nygaard er død, 75 år gammel. Nygaard, som også var kjent som Nei til EU-strategen, døde plutselig natt til lørdag. Kristen Nygaard hadde mye av ansvaret for at Norge ikke ble medlem av EU i 1994, ikke minst når det gjaldt Nei til EUs strategiske tenkning i forkant av folkeavstemningen.Seks år tidligere tok han initiativet til at EU-motstanderne skulle organisere seg - lenge før ja-siden hadde tenkt på det samme. Han ledet Nei til EU fra 1990 til 1995.Nygaard var i full gang med å skrive bok om den norske EU-kampen da han døde. I vitenskapelig sammenheng var Kristen Nygaard, sammen med Ole Johan-Dahl, særlig kjent for programmeringsspråket Simula. Gjennom dette ble grunnlaget lagt for den såkalte objektorienterte programmering - en måte å arbeide med utvikling av edb-systemer som siden er blitt helt dominerende innenfor faget. For dette arbeidet ble de to i 2001 hedret med John von Neumann-medaljen og i 2002 med Turing-prisen. Den siste regnes som informatikkens Nobelpris. Vi kondolerer - AFIN
EØS-AVTALEN, OPTIMAL FOLKEMENGDE, INNVANDRING OG ØKONOMISK POLITIKK
Arnt Tellefsen: EØS-avtalen er blitt en byråkratisk hemsko for offentlig og privat sektor i Norge, og bør enten skiftes til et system med mange (over 200) bilaterale handelsavtaler som Den Sveitsiske Konføderasjon har med EU, eller i hvertfall praktiseres på en mer målstyrt - og ikke så regelstyrt - måte som Ap-statsrådet har stått for. EØS-avtalen er bare ett av en lang serie av soialdemokratiske feilslag med knefall for statismen og byråkratiske "løsninger", som startet med sentralistisk planøkonomi og statlige "hjørnestens-bedrifter" etter krigen 1940-45, og siden gjentatte forsøk på tilslutning til det overnasjonale EU- byråkratiet, som har blitt slått tilbake av folket. Sveits har vel alt i alt ikke noen dårligere adgang til EUs indre marked enn Norge. Det må også kunne gå an å bruke vetoretten for å stoppe noe av dette overdådige regelbyråkratiet. EU-byråkratiet kveler ikke bare frie initiativer, et anarkistisk grunnprinsipp, i Norge, men også i EU. Vi bør støtte kravet fra enkelte Nei til EU-partier og sosialøkonomen Fritz Holte om å få en kritisk utredning av EØS-spørsmålet i kommende stortingsperiode.
EUs arbeidsledighet og store uviklingsproblemer skyldes ikke minst mangelen på frie initiativer, det er ikke bare dårlig makroøkonomisk styring. EU-byråkratiet skaper flaskehalser, som gjør at den (u)-"naturlige" arbeidsløshetsraten, dvs punktet hvor inflasjonen (pristigningen) tar av ved økt etterspørsel i løpende kroneverdi, blir høy. Dermed får man ikke bukt med arbeidsledigheten ved vanlig makroøkonomisk etterspørsels-styring. For en galopperende inflasjon kan man jo heller ikke ha. Styringen blir forøvrig enda mer byråkratisk og firkantet når man går over til felles myntsystem, EURO, fra 2002. I praksis har man jo hatt byråkratiske bindinger mellom valutakursene i et par år allerede, men uten mulighet til byråkratisk toppstyring, siden man ikke har hatt en sentralbestemt seddelpresse. Selv svenskene og danskene (og britene) har skjønt at valutakursen er et nødvendig virkemiddel for å kunne justere terms of trade til forskjellige innenlandske konjunkturer, lønns- og produktivitetsutvikling, og offentlig service/skattenivå, uten å få problemer med handelsbalansen. å gi fra seg dette virkemidlet, som f.eks. finnene har gjort, vil bety større arbeidsledighet og mindre handlefrihet. Til tross for høykonjunkturen har da heller ikke finnene fått bukt med arbeidsledigheten, den ligger fremdeles mellom 5% og 10%. Den lille gevinsten ved å slippe usikkerheten ved valutakursspekulasjoner innen EURO-området, og besparelsen ved å slippe å veksle, veier ikke på langt nær opp for det realøkonomiske tapet ved økt arbeidsledighet på grunn forskjeller og ulik utvikling i landene. Etter fremveksten av elektroniske betalingstransaksjoner, er forøvrig kostnadene ved veksling og handel med verdipapirer på vei nedover mot null. Dette skulle tilsi at det var lønnsomt med flere valutaer, ikke færre. At noen tar seg overpris på vekslegebyrer betyr ikke at det kostnadsmessig er dyrt. Å legge skatt på slike transaksjoner, virker ikke særlig lurt.
Det er tre store valutaområder: Euro, dollar og yen. Og en skal ikke binde seg for nær opp til noen av disse, men følge sin egen kurs av hensyn til innenlandsk utvikling og handelsbalansen. En skal heller ikke glemme at Sverige er en stor handelspartner for Norge, en må ikke la den norske valutakursen ta helt av i forhold til den svenske, ellers blir grensehandelen et virkelig alvorlig importproblem. En fri valutakurs-tilpasning trengs for å justere konkurransevnen overfor utlandet til utviklingen i det innelandske næringslivet. Skal man ha et bedre velferdssamfunn enn EU, og dermed også høyere skatter og kostnader enn i EU, må man også justere nivået på valutakursen litt nedover for å styrke konkurranseevnen og handelsbalansen. Det er stort sett tøv når Høyres Jan Petersen antyder at en må ha et gjennomsnittlig europeisk skattenivå av hensyn til konkurranseevnen. Er det ingen skikkelige sosialøkonomer igjen i Høyre etter at Kåre Willoch gikk ut i pensjonistenes rekker? Per Kristian Foss er en glad amatør på økonomi, men faglig tung og kompetent er han ikke.
Heller ikke SV-eren Fritz Holte har rett når han mener velferdsamfunnet ikke kan opprettholdes uten at økonomien lukkes mer eller mindre. Også her spiller bl.a. valutkursjusteringer og avbyråkratisering inn. Han må ha jobbet forlenge i importreguleringenes høyborg på Norges Landbrukshøgskole, til å ha beholdt gangsynet. SV har f.eks aldri tatt noe skikkelig oppgjør med DDR-økonomien og Berlinmuren. Ikke å undres over at ideologene der drømmer om murer rundt økonomien her i landet. Fri og bevare oss. Det samme gjelder ATTACs krav om Tobin-skatt, - typisk sosialdemokratisk marxologi. En annen sak er at vi ikke bør selge ut for mange finansinstitusjoner og storbedrifter for mer eller mindre nytrykte EURO-er fra EU-byråkratiet. Et filialisert næringsliv er vi ikke tjent med. Snarere tvert i mot, hovedkontorer for flere internasjonale foretak bør ligge her til lands. Det må følgelig slås ring om konsesjonslovene. Våre felles naturherligheter og ressurser må naturligvis ikke komme på fremmede hender.
Det går ikke an å la andre land, som f.eks trykker opp ferske penger, få kjøpe opp norske naturressurser og andre realverdier, for bl.a å spekulere i inflasjonsgevinster. Dette må det settes en stopper for. Det er de store valutaenes (US dollar, Euro og Yen) strategi å blåse dem opp, legge seg opp gjeld i egen valuta ved store handelsunderskudd, og siden devaluere og betale tilbake med dårligere penger. Vi må ikke gå på den limpinnen igjen. Det er i det hele tatt nødvendig å regulere, balansere, kapitalmarkedene. I tillegg til markedsmakt-problemet med kunstig "sterk"-dollar, yen og euro policy av typen nevnt over, er det problemer med panikk-handel, boble-økonomi, og "moralsk" hasardspill, der en satser på at myndighetene vil redde feilinvesteringer. Det må altså være offentlige reguleringer av finans- og kapitalmarkedene, for å få til langsiktige, riktige realinvesteringer i tilstrekkelig omfang. Men økonomiske murer som Holte går inn for, og Tobin-skatt, som ATTAC vil ha, vil bare føre til enda mindre effektiv investerings-styring. Det som trengs er en mer indre- og kompetanse-orientert regulering, ikke ytre nasjonale "murer" og/eller Tobin-avgift.
I stedet for store finansinvesteringer i dollar, euro og yen, bør det bl.a satses på import av moderne utstyr til realinvesteringer i Norge og temporær arbeidskraftimport til utbygging av landet og nye bedrifter i privat og offentlig sektor. Bare på den måten kan vi sikre velferden når eldrebølgen setter inn for fullt. Det er viktig å merke seg at arbeidskraft-importen må være temporær. Norge er fra naturens side et karrig, kaldt og tungdrevet land i en utkant av verden, når vi ser bort fra olje og gass-ressursene, og har derfor i lengre perspektiv en relativt lav optimal befolknings-størrelse. Etter hvert som oljen og gassen tar slutt, må derfor importert arbeidskraft vende tilbake til der de kom fra, eller andre land som er underbefolket. Noe annet betyr å dømme fremtidige norske generasjoner til fattigdom, og det er det motsatte av en bærekraftig utvikling. En bærekraftig utvikling er en utvikling som tilfredstiller dagens behov uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter til å tilfredstille sine behov. Partiet Venstre er uklare på dette punktet, når de snakker om økt import av arbeidskraft. Vi må få dem til å skjønne at importen må være temporær. Dette betyr at denne arbeidskraften skal ha frie, men tidsbegrensede, kontrakter. De skal ha samme rettigheter som den øvrige arbidskraften, ikke slavekontrakter, så lenge de er her. Kontraktene kan være kortsiktige - eller langsiktige - alt ettersom hva slags oppdrag det dreier seg om, men kontrakter utover en fem til ti års varighet bør unngås.
Et eksempel er å la arbeidsløse EU anleggsarbeidere bo på hotellskip utenfor Moss og Fredrikstad og la dem bygge firefelts motorveien på E6 til Sverige, og dessuten importere alt utstyret som trengs til byggingen. Da vil arbeidsstyrken øke like mye som sysselsettingen, ringvirkningene blir minimale, og det blir ikke press i økonomien. Etterpå kan de flytte videre til Vestlandet, og bygge forurensningsfrie gasskraftverk. Og så videre...
Oljeinntekter er ikke annerledes enn andre eksportinntekter, og er for landet sett under ett, uinteressante annet enn som dette. Eksporten kan brukes til å finansiere import, eller bidra til å legge seg opp fordringer på utlandet, i den grad de ikke brukes opp fullstendig. De skiller seg ikke fra andre eksportinntekter bortsett fra de kommer fra hulrom under sjøbunnen, som etterhvert går tomme for oljen. For ikke å være urettferdige overfor fremtidige generasjoner, har dette medført at vi vil spare mer enn vi ellers ville gjort. Dessuten vil vi spare for å ta unna for eldrebølgen. Det hadde vi vel gjort uten oljen også. Det interessante er i og for seg ikke oljeinntektene, men sparingen generelt for landet. Denne bør være slik at den gir størst mulig utbytte, i samfunnsmessig forstand.
Landets, dvs samfunnets, totale sparing består av summen av nettofinansinvestering overfor utlandet pluss nettorealinvestering (i privat og offentlig sektor dvs. kun innenlands. Hvis man er imperialist kan en hypotetisk snakke om "utenlandske" realinvesteringer, dvs i kolonier og lydriker, men da er de ikke reelt utenlandske, fordi kolonier o.l. jo hører med til eget imperium. "Utenlandske" realinvesteringer kan hypotetisk oppfattes slik av bedrifter, men dette gjelder ikke for hele samfunn. For hele samfunn blir det bare skjøter, aksjer og likvide midler o.l., dvs finansinvesterings-aspektet ved investeringen i utlandet, som er interessant. I realiteten er det nemlig der arbeidsplassene ligger, at verdiene konkret blir skapt. Man følger derfor realitets eller domicil (hjemsteds) prinsippet, som det også kalles, i samfunnsregnskapet. Dette følges både i anarkistisk og en del andre økonomiske teorier). Det ene interessante spareaspektet er altså nettofinansinvesteringen, som altså er overfor utlandet, og dette må prinsipielt ikke blandes sammen med det offentliges samlede nettofinansinvestering, dvs vis-a-vis utlandet og privat sektor innenlands. Oppgjør til privat sektor kan f.eks i prinsippet gjøres ved nytrykte sedler, for å dekke et eventuelt underskudd, så "oljepengene" er jo ganske uinteressante i denne sammenheng. Omvendt kan man skaffe seg et overskudd ved nettobeskatning, dvs trekke inn mer i skatter, avgifter og provenyer en det som det offentlige alt i alt anvender selv eller fordeler videre til andre. Det andre interessante spareaspektet er ikke dette, men nettorealinvesteringer innenlands, dvs i privat og/eller offentlig sektor. Bare sånn kan samfunnet spare, dvs legge seg opp fordringer i utenlandske verdipapirer, og/eller realinvestere hjemme.
Nettofinansinvesteringen er landets eksportoverskudd pluss netto finansinntekter (herunder tillagt stønader) vis-a-vis omverdenen sett under ett. Dette er elementært bokholderi. Oljeinntektene kommer inn i eksportoverskuddet på linje med inntekter fra fiske- og papireksport, og oljefondets avkastning kommer inn i nettofinansinntektene, som andre verdipapir-inntekter/utgifter vis-a-vis utlandet. Det er ikke noe spesielt med oljepengene i det hele tatt, de inngår på samme måte som andre eksportinntekter og fordringer på utlandet. Avhengig av konjunkturer i inn og utland, og mulighetene for økonomisk vekst og verdiskapning, skal fordelingen av sparingen på nettofinansinvestering og realinvestering (offentlig og privat) avgjøres slik at det gir samfunnsmessig mest verdiskapning, dvs samfunnsøkonomisk lønnsomhet. En må da kunne skifte strategi med forholdene, ikke bare låse seg til store nettofinansinvesteringer. Noen ganger kan det lønne seg å realinvestere mer. Dette kan bl.a gjøres ved å redusere eksportoverskuddet fra oljeeksporten, og importere mer til utstyr og annet i privat og offentlig sektor.
Sparingens størrelse totalt må avpasses etter forbruket og inntekt i langsiktig perspektiv, og blir bestemt slik:
Sparing = realinntekt (= nettonasjonalprodukt) + nettofinansinntekter - konsum = nettorealinvestering + nettofinansinvestering.
23.01.2002 har Dagens næringsliv en oppsummerings-artikkel ved redaktøren som vil ha anarkistisk debatt og styring, Stein B. Hauglid: Hit med penga! Børsdirektøren vil ha oljepengene hjem. Eldrebølgen vil være over oss nesten før vi aner det, og da må vi stå rustet med annen industri, mener han. Er det en god ide? Denne oppfordingen til debatt er nok myntet på større kanoner enn meg. Folkene på IIFOR med sine matematiske og EDB-IKT modeller kan nok si mer fornuftig enn meg her, men de er jo mest opptatt med Argentina for øyeblikket. Men det skader ikke å si litt. For det første. Hauglids innlegg bør leses av alle som kan noe om dette, til ettertanke og innspill. Det er også mange andre interessante spørsmål der. For det andre: Ny-merkantilismen til Victor Normann NHH og Torgeir Reve på BI, som ensidig vil satse på eksportnæringer er noe stort sprøyt. Skal vi automatisere og nyinvestere i større grad enn før, bl.a for å frigjøre arbeidskraft til omsorgsyrker i vid forstand, pga av eldrebølgen, så skal det skje der hvor det er samfunnsøkonomisk mest lønnsomt i både privat og offentlig sektor, uansett næring. Det er ikke sikkert det er mest å hente i industrien heller. Det kan være noe å hente f.eks ved å gå over til selvbetjening på polet, bl.a. Og man må hele tiden tenke realøkonomi og hindre byråkratiske flaskehalser i den økonomiske sirkulasjon, og ikke henge seg opp i symbol-, pekuniær- og fiksjons-økonomi.
Frp som vil bruke oljefondet til skattelette og økt forbruk nå, er helt ute å kjøre. Landets sparing og sparerate totalt må nå opp for å ta av for eldrebølgen siden. Vitsen er naturligvis å få opp arbeidsproduktiviteten så vi kan få til mer volum og kvalitet pr sysselsatt, så det blir noe å dele på. Arbeidsledighetsproblemet forsvinner nok nesten "av seg selv" under eldrebølgen. Det er produktiviteten det kommer til å stå på. Pluss det som er spart opp i utlandet, nettofinanskapitalen, som vi kan tære noe på. Men den skal jo også generasjonene etter eldrebølgen ha en bit av, i hvertfall det som er oljerelatert. Sparing er som kjent nettofinansinvestering pluss nettorealinvestering. Fordelingen som i sum gir størst realavkastning (dvs nominell avkastning korrigert for inflasjon) på noe sikt, må vel økonomisk sett være det riktige. Det kan godt tenkes at dette i den nåværende lavkonjunktur innebærer å la oljefondet stå og vokse som normalt, og ellers føre en mer ekspansiv politikk som begunstiger realinvesteringer (innenlands), og demper konsumet relativt tilsvarende, samtidig som man holder seg til nær full sysselsetting, og eventuelt sper på med temporær arbeidskraftinnvandring som antydet over, om man synes realinvesteringene bør økes ytterligere. Hvilken mix av renter, valutakurs, kreditter, offentlige inntekter og utgifter, etc som er den beste for å oppnå disse målene, er vel mer et økonomisk-teknisk enn politisk spørsmål, som jeg ikke vil gå inn på her. Målet og hovedstørrelsene må imidlertid være klare:
Praktisk talt sikkert gjelder den anarkistiske økonomiske loven for sysselsettingen: (C+I+A-B)/ap = N, hvor N helst skal være lik N(full) inklusive temporær innvandring, og hvor i løpende, nominell, verdi C = konsum, I = nettorealinvestering, A = eksport, B = import, a = arbeidsproduktivitet, p = prisnivå, og N er sysselsetting. Dvs (*) I = Nap - C - A + B. Skal vi få ryddet plass til økt I i tilstrekkelig grad for å få opp a for å ta av for eldrebølgen, må vi ta hensyn til (*) , i det N kan økes til N(full) i prinsippet. Er eksportoverskuddet A-B tilnærmet gitt fordi vi nå ikke vil ta av oljefonds-sparingen (tilnærmet nettofinansinvestering), og p og a er f.eks bestemt av en 2-3 % inflasjon og 1-2% produktivitetsøkning, så har vi igjen å øke N mot full sysselsetting og eventuelt spe på med temporær arbeidskraftimport, som antydet over, og redusere C, om vi skal få opp I tilstrekkelig i forhold til det vi ønsker i inneværende periode. øker p utover det ventede, må en dessuten ta høyde for ekstra "luft i kalkylene". Det er jo ikke bare pengebeløpet anvendt til realinvestering som er interessant, men hva man får kjøpt inn for beløpet, og om det gir uttelling i form av økt arbeidsproduktivitet. Koker I-beløpet bort i inflasjon eller feilinvesteringer eller vankunnig bruk av utstyret, blir uttellingen i a ikke det det skulle. Det er altså mange skjær i sjøen her. Noe av det mest fornuftige er kanskje å satse på utstyr og opplæring som effektiviserer helse og omsorgssektoren,dvs øker produktiviteten, så slipper en å overføre så mye av N dit.
Jeg vil bare si at finansministeren Foss gjennom sine innlegg i avisene i den senere tid, pluss opptatthet med skattemessige snurrepiperier, dokumenterer at han er ganske inkompetent. Alt snakket om å "normalisere" skattenivå etc til EU, er bare tøv og atter tøv. Så lenge vi fritt kan sette renter til ulike formål forskjellig, sette valutakurs som vi vil, offentlige utgifter og inntekter som vi vil, direkte tiltak når og hvor vi vil, skolere hvem som helst nær sagt til hva som helst, ut fra ulike ønsker og forutsetninger, og til og med trykke ferske penger så mye vi vil, om det trengs, så kan vi f.eks gjøre som Sveits, kutte byråkratiet og få arbeidsledigheten ned i 0,7%. Vi kan gjøre akkurat som vi vil, innenfor økonomiens basale lover, bl.a (*). Se forøvrig "A short note on the general theory og anarchist economics" via "links" på bunnen av denne websiden.
Det er ikke god realøkonomi i å følge den byråkratiske galskapen i EU. "Normaliserer" vi oss til EU blir det 8-10% arbeidsledighet. At Frp med Siv Jensen og Carl I. Hagen vil a) øke C "nå! mye !" og finansiere dette med A-B < 0, ( f.eks ta fra oljefondet) og kanskje redusert I, og ikke bare det, men også b) dermed skakk-kjøre realinvesteringene, bl.a over til nye restauranter og kjøpesentere etc, noe som følger med økt C, men c) ikke gir høy a og dermed de facto betyr å stjele fra fremtiden til både eldrebølgen og neste generasjon, som ikke har noe særlig olje å pumpe opp, - d) bare viser hva dette er for noe kortsiktig, uansvarlig, populistisk tjuvpakk. De vil stjele fra fremtidens rettferdige inntekter.
Om optimal-løsningen gir profitt eller ikke til plutarkistene er i og for seg ganske uinteressant. Om børsen får en nedtur, spiller heller egentlig ingen rolle, og heller ikke om industrikongen Røkke går konk og slottene hans blir hoteller, dersom folket alt i alt får en høy inntekt, og en passe del av dette alt i alt går til de riktige realinvesteringene i henhold til (*). Det er mange måter å få til realinvesteringer på, både offentlige og private. Oslo Børs behøver bare være en en liten klatt i den sammenheng. Jeg overlater til andre å foreta nøyere simuleringer over ønsket politikk og hovedstørrelsene basert på (*) med videre. Det holder vel med lommekalkulator til det grøvste.
Så gjelder det altså å fordele totalen av riktig I på privat og offentlig sektor og ulike næringer der det gir best uttelling, ikke profitt, men verdiskapning, dvs bidrag til nasjonalproduktet, korrigert for prisstigning (og miljø, og ellers riktig målt). Dette skulle da gi størst økning i a over tid, om jeg ikke tar mye feil. Så enkelt er det i fugleperspektiv, men i praksis er det jo en del detaljer som skal klaffe for å implementere det optimale. Håper IIFOR folka kan bruke modellene sine til å se nærmer på saken, men jeg kan jo ikke love noe på vegne av andre som jeg ikke har spurt. Men ellers er jo både SSB, ECON, NøI og Finansdepartet samt Norges Bank i stand til å foreta forholdsvis brukbare simuleringer, så det skulle ikke være vanskelig å få noen nøyere svar og konsistente gjetninger, i form av ulike scenarier. Dette må da være noe for Dagens Næringsliv, Finansavisen, økonomiredaksjonen i Aftenposten, økonomijournalistene i Dagbladet og VG, Nationen, Dagsavisen og resten av media å ta fatt i. Men først må man bli enig om de store linjene og størrelsene nevnt over i (*), dernest disaggregere på sektorer og næringer, og så drøfte veien til målene, plan vs marked, virkemidlene nevnt over, reguleringer, bedrifts-styringsformer, kutt i byråkrat og byråkratikostnader, nye institusjoner, full sysselsetting, temporær arbeidskraftimport, etc. Vi må ihvertfall ha et relativt klart begrep om hvor vi vil, de store linjene, realistisk i samsvar med de basale økonomiske lovene, ellers går det naturligvis den veien høna sparker. Innenfor disse rammebetingelsene kan vi til gjengjeld i prinsippet få til hva som helst vi måtte ønske.
Et lite poeng til (*). Realinntekten, dvs nettonasjonalproduktet, skal i prinsippet måle produksjonen for offentlig sektor på samme måte som for privat, dvs via output. Men i praksis måles den ved input, så nettoproduktet tilsvarer lønnskostnadene. Dermed blir produktiviteten der som regel feilanslått i praksis.Bl.a har man anslått denne ved å bruke lønnsglidningen som mål, men dette kan jo bære galt avsted i det mer byråkrati kan registreres som økt produktivitet. I resonnementet over har jeg imidlertid tenkt prinsipielt, som om offentlig sektor ble målt på samme måte som privat, og at nasjonalproduktet i det hele tatt er prinsipielt korrekt målt som uttrykk for verdiskapningen, samt dessuten medregnet miljøendringer. De tallene som en finner i SSBs Statistiske årbok etc. er dermed noe misvisende i forhold til poengene nevnt over. At statistikken er feil, kan imidlertid ikke være noen hindring for å tenke prinsipielt riktig. Det må vi alle gjøre i den økonomisk politiske debatten, ellers sporer den av. Men det er ikke sikkert at SSBs tall blir størst mulig når vi gjør ting på den riktige måten. økonomisk riktig politikk er følgelig ikke alltid det samme som økonomisk statistikk skulle tilsi, slik som ting måles i dag.
Forøvrig, når det gjelder spørsmålet om optimal befolkningsstørrelse, så er det ikke snakk om et enkelt bestemt tall, men om en aktuell størrelsesorden. Men dette må tas alvorlig. Den viktigste kilden til fattigdom, slaveri, sult og nød for folket i et land er hverken kapitalistisk utbytting, eller statlig represjon i vanligste forstand, men manglende fødselskontroll. Det sistnevnte kan oppfattes som en spesiell form for statisme, som er knyttet til religiøs og kulturell fundamentalisme, hvor motstand mot prevensjon og "free rider" forestillinger om at mange barn er en slags pensjonsforsikring, danner grunnlaget. Denne formen for statisme vil deretter, når næringsgrunnlaget svikter i forhold til overbefolkningen, slå ut i ekstreme real-inntektsforskjeller, altså en særegen form for kapitalisme, med ekstrem fattigdom, mangel på matvarer og sultedød. Der hvor folk formerer seg ved et tilnærmet uhemmet sexliv uten prevensjon, er det sultedøden som setter grensen for befolkningens størrelse. Da blir ikke innbyggertallet i landet optimalt. Uhjelpen burde derfor i det vesentlige gå til prevensjonog tiltak for fødselskontroll mer generelt. Fundamentalistiske kulturer og religioner som går i mot barnebegrensning må motarbeides med alle ikke-autoritære midler. Denne særegne formen for statisme og den etterfølgende ekstreme dødbringende kapitalisme, må bekjempes. Dette har svært lite med globalisering av næringlivet og multinasjonale selskaper å gjøre. Å legge skylden på fattigdommen og sultedøden på "USA-imperialismen" og vestlige demokratiers overnasjonale kapitalisme, er en farlig vrangforestilling som fjerner blikket fra den egentlige årsaken.
Marxistene, som tror at "antiglobalisering", "antiimperialisme" og "antikapitalisme" vil løse befolkningsvekst-problemet og de tilhørende fattigdoms- og sultproblemene, er helt på viddene. Å gi mer penger til de fattigste vil jo ikke løse problemene - de kan ikke spise penger. Det er ikke nasjonalproduktene, men matproduksjonen som bestemmmer befolkningens størrelse. En nedgang i nasjonalproduktet ved lavkonjunktur, vil som regel ikke influere særlig på matproduksjonen. Matproduksjonen er sterkt avhengig av tørke, flom, frost, vind, jorderosjon, ørkendannelse, insekt og soppangrep og andre skadedyr, samt forurensning, ikke nasjonalproduktets størrelse. Det er alstå ikke den generelle inntekten som avgjør matproduksjonen. Om vi produserer mindre av PC-er og mobiltelefoner, går ikke matproduksjonen opp.
Det trengs i virkeligheten langt færre til å produsere maten i verden enn man har i dag, dersom man setter inn moderne maskiner. Men går ikke matproduksjonen opp, kan ikke de som i dag sulter bli mette. For noen mer mat - får andre mindre. Og matproduksjonen kan ikke økes særlig sånn uten videre. Kloden er begrenset. Hugges eller svis mer skog av, og legges under plogen, blir det store miljøproblemer, lokalt, regionalt og globalt. Nøkkelen til velstand er dermed fødselskontroll. Alt annet er illusjoner. All uhjelp som ikke kobles sammen med fødselsbegrensinger er feilslått. Det er også fullstendig feilaktig å tro at om den ca halve milliarden relativt rike i de vestlige land spiser seg litt mindre mette, så vil dette løse fattigdomsproblemen i den delen av verden hvor folketallet holdes nede av sultedøden.
Det blir kanskje temporært noen flere som overlever, men befolkningen øker bare like mye, slik at antallet som sulter og til slutt dør av sult, blir som før eller flere. Dermed er man like langt hva sultproblemet angår, eller enda verre stillt. Matproduksjonen de siste 50-årene har økt så mye at over 2 milliarder flere holder seg godt i live. Til tross for dette er det like mange eller flere som sulter og dør av sult, feil- og underernæring i dag enn før.
FN har nylig anslått at ca 100 millioner barn årlig dør av underernæring og sykdom som det finnes enkel behandling for. Tidligere er det anslått at ca 50 millioner mennesker dør av sult hvert år. Dette tallet er kanskje litt høyt i forhold til dagens situasjon. Andre kilder hevder at antall dødsfalll på grunn av sult og sultrelaterte sykdommer er ca 40 000 pr dag. Dette tilsvarer 11,6 millioner pr år. Uansett er dette et stort tall. Ved å vaksinere barn mot sykdommer vil færre dø av det, men da vil de stort sett sulte ihjel i stedet. Matproduksjonen kan nemlig ikke økes i samme takt som før, uten å ødelegge miljøet på kloden fullstendig. Derfor vil flere måtte sulte ihjel, siden fødselstallene ikke synker. Overføres mer penger til de fattige, uten at matproduksjonen øker, vil bare matprisene på den aktuelle maten stige, og de som da blir relativt fattigst vil sulte ihjel akkurat som før.
Av de 10-50 millioner som årlig sulter ihjel, kan bare en liten del, trolig gjennomsnittlig under 1 million pr år, tilbakeføres til statlig represjon av typen sultkatastrofe som del i folkemord og lignende, og vanlig overnasjonal og nasjonal kapitalisme, utbytting på kapitalistiske eide arbeidsplasser. Det er nemlig sjelden lønna er så lav at en sulter ihjel av den, selv om det enkelte steder er rene slavekontrakter. Slavedriverne er som regel ikke interessert i at slavene sulter ihjel. Et unntak var Hitler, som drev slaveriet som utryddelsesleire. Dette er imidlertid vanligvis ikke politikken til kapitalistiske multinasjonale selskaper. En får derfor ikke bukt med fattigdommen om en får slutt på multinasjonale "globaliserte", "imperialistiske", foretak. Høyere utdanning vil heller ikke øke matproduksjonen, med mindre det fører til økt produksjon av mat.
Dette er naturligvis ikke noe forsvar for multinasjonale selskaper og slavekontrakter. Det som understrekes er at bedre kontrakter, utdanning etc. i og for seg ikke vil øke matproduksjonen. Dermed kan det heller ikke løse sultproblemet. Det betyr bare at de sultende vil dø med mobiltelefon ved siden seg og merkevare-klær på kroppen, men uten mere mat en før, fordi matprisene vil gå opp, så de nye lønningene ikke dekker mer mat enn før, og de relativt fattigste fremdeles vil sulte ihjel. Eller kanskje de får råd til å kjøpe seg en pistol og dør av krig i stedet, i kampen om den tilnærmet samme matmengden.
Resten, som dør av sult, altså over 49 millioner mennesker (eller ca 10 millioner med det lave anslaget) årlig, kan således tilskrives overbefolkningen og den spesielle type kulturelle statisme, fordommer, fundamentalistiske og andre hindringer mot fødselskontroll, som er årsaken til overbefolkningen, og den spesielle form for "kapitalisme", store inntektsforskjeller og katastrofalt lav real-inntekt, som denne overbefolkningen medfører for de svakest stillte i de relativt overbefolkede områdene. Dette skjer i hovedsak på landsbygda, i tørkeområder, og andre steder hvor overbefolkningen er sterkest i forhold til naturgrunnlaget. Det skjer ikke minst i områder med mye primitiv natural-økonomi.
Dette er den fryktelige logikk vi står overfor. Man kan bli deprimert og fortvilet over denne erkjennelsen, men den er likevel dessverre helt sann. Man kan gjøre som Jens Bjørneboe, drikke seg bohemerisk vekk fra problemet og til slutt gjøre selvmord. Da blir det jo mat nok til 1 annen, den enes død er den annens brød, gitt konstant matproduksjon. Men det er jo ikke noen rettferdig løsning at folk i de landene som har kontroll og barnebegrensing skal ta livet av seg for folk i de landene som ikke har kontroll, og lar befolkningen i hovedsak begrenses av sult og sultrelaterte sykdommer. Det vil heller ikke løse problemet fordi det er dynamisk.
Noen kaller denne analysen for "Neo-Malthusianisme" med en viss forakt, men selv om Malthus i sin tid, og på kort sikt, tok feil, så er klodens begrensning i dag så mye mer påtrengende, det finnes f.eks ikke noen store underbefolkede områder, slik Amerika i sin tid var, lenger, slik at analysen i dag er mye mer relevant. Nå er det på tide å våkne opp. Gro Harlem Brundtlands vaksinasjonsprogrammer i FN-regi er bare en form for seigpining av de fattige. Som å pisse i buksa for å holde seg varm. I forhold til sultedøden, som altså i hovedsak skyldes fundamentalistisk og annen motstand mot fødselsregulering, blir økningen fra ca 1000 til 7000-8000 drepte av terrorister og ca 250 000 drepte årlig i trafikkulykker, for bagateller å regne. De vanligvis under en million mennesker (unntak er verdenskriger o.l. med store folkemord) som vanligvis dør av krig og statlig represjon blir også et lite tall. Det som er avgjørende er matproduksjonen i forhold til befolkningens størrelse i et dynamisk perspektiv.
Det er direkte sammmenheng mellom verdens matvareproduksjon og hvor mange som overlever, og derigjennom hvor mange som må sulte ihjel. Dette gjelder helt uavhengig av hva vi vil eller ikke, og hvor mye som brukes til uhjelp. Hjelper vi gruppe B, blant de sultende, sulter gruppe C ihjel i stedet. Hjelper vi i stedet gruppe C, sulter B ihjel. Det er ikke nok matproduksjon til å hjelpe begge eller alle. Et eller annet sted "tyter" differansen mellom matproduksjon og matbehov ut og resulterer i fra ca 10-49 millioner sultedøde eller døde av sultrelaterte sykdomme pr år. Tallet er omtrentelig. Det er størrelsesordenen som teller, det angir dimensjonen på problemet, f.eks i forhold til terror og trafikk ofre.
Kloden er i ferd med å bli, eller er alt, sterkt overbefolket. Matproduksjonen, forutsatt et normalt godt kosthold med kjøtt, fisk, frukt, grønnsaker, og kornprodukter, kan ikke økes særlig mer. Det er idag ikke nok til alle, selv om man skulle dele mer jevnt på maten. I de landene som har noenlunde optimal befolknings-størrelse må det også være en liten overproduksjon av mat, i tilfelle uår. Man kan ikke legge seg på akkurat maksimal utnyttelse av produksjonen. Da vil et tilfeldig uår føre til sultedøden også i land med ca optimalt folketall. Kina, som har en ganske maksimal utnyttelse av matproduksjonen, f.eks er både rotter og hunder "god" mat der, opplever stadig sultkatastrofer i millionklassen, når matproduksjonen svikter som følge av feilproduksjon, uår, tørke eller flom etc. Det er derfor en farlig illusjon og tro at "det er nok av mat i verden" så bare man "fordelte den bedre", så ville alle få nok. Dette er verdens største løgn, som mange humanister og radikalere biter på. Dette er en farlig form for "idealistisk" fremmedgjøring. Overskudd av mat, og dermed kast, råtning eller uønsket opplagring av mat et år, kan neste år være redusert til et underskudd. Derfor er det nødvendig å ha en viss buffer. Noe svinn, spesielt på ferskvarer, må en dessuten alltid ta høyde for.
Litt kan vinnes på kort sikt dersom folk går over til kornkarbonader, soya og rotfrukter, etc., dvs ved å korte inn på næringskjeden, men en slik omlegging av produksjonen og kostholdet vil bare kunne gi en kortvarig demping av problemet. Overbefolkningen er et dynamisk problem. Kommer det noe mer mat inn i et overbefolket system som reguleres av fødseloverskudd, sultedød og sultrelaterte sykdommer, så vil dette fort spises opp, befolkningen øker litt, og problemet er det samme eller større ettter kort tid. Dessuten er store deler av landruksarealene bare egnet for kjøttproduksjon, og vil bli ødelagt om man satser på noe annet. Vi trenger også mye skog både som råstoff og av miljøhensyn.
Presset på ressursene blir dermed for hardt, jord-erosjonen tiltar, forurensningene akkumulerer seg, og sosio- og bio-økologien blir mer og mer ustabil. Produktivitetsutviklingen i landbruket har stort sett gått ut på å erstatte arbeidskraft med maskiner, mens arealproduktiviten, den biologiske produktiviteten, ikke har økt tilsvarende. Noe er riktignok vunnet ved bedre vanningsmetoder, nye artsvarianter, genmanipulering, bruk av sprøytemidler og kunstgjødsling, men medaljen har også sin bakside i form av økt forurensning, ustabile monokulturer etc. Går man over på økologisk dyrking, som mange ønsker, vil man trenge vesentlig større arealer for å oppnå samme produktmengde. Derfor er man inne på en farlig utvikling. Skal kloden gå over til økologisk dyrking må folkemengden ned med flere milliarder mennesker. Kravet om økologisk dyrking bare øker kravet til reduksjon av folkemengden og fødselskontroll. Folkebevegelser som f.eks FIVH, bygger på denne farlige illusjonen, og er derfor egentlig helt reaksjonære, så lenge de ikke ser mangel på fødselskontroll og overbefolkning som hovedproblemet.
Når det gjelder fiskoppdrett, så må en ta hensyn til at fiskeforet stort sett består av oppmalt havfisk, av mindreverdige matfisker. Forekomstene av populære fiskesorter, er allerede betydelig overfisket, og det varer ikke lenge før forfiskeartene er overfisket også. En kan derfor vanskelig redde matvareproduksjonen i verden ved en overgang til havbruk i stor stil. (Om man klarer å finne et annet brukbart for, som fortrinnsvis kan dyrkes ved havbruk det også, kan potensialet økes noe, men det er få tegn på noe slikt i dag.) Kloden kan kanskje teoretisk fø på 10-20 milliarder mennesker, men da må de vel leve på amøbemel, soyabiff og annet kunstig for, og farlig og sterkt forurenset mat, som vil skape sykdommer og tidlig død, og det kan umulig være meningen med livet - huffameg! Et slikt samfunn, hvor maten er jevnt fordelt, men ingen kan spise seg ordentlig mette, og uår fører til massiv sultedød, og maten er helsefarlig, vil være et sant helvete. Tendensen er der allerede i dag. Det ville bare bli verre med årene om en ikke griper ondet ved roten, problemet med overbefolkningen - befolkningseksplosjonen.
Det kan ikke være om og gjøre å presse inn flest mulig på kloden, men at det blir et antall som gjør at alle kan leve lenge og ha det bra, med god og naturlig mat, og en på alle måter frihetlig tilværelse: En optimal størrelsesorden på de enkelte lands - og derigjennom klodens - befolkningen! Dette må i hovedsak være det enkelte lands ansvar - altså å begrense folkemengden til det optimale. Men land som ønsker det, men ikke klarer det alene, må naturligvis få uhjelp til å klare det.
Ser vi bort fra olje og gass-inntektene, som er temporære, er trolig optimal folkemengde i Norge litt i underkant av innbyggertallet i dag. Det samme gjelder for verden som helhet, en halv millard mindre ville være mer optimalt. Da kunne alle ha et godt kosthold, og ingen behøvde å sulte. Man kan i dag ikke forvente noen ny grønn revolusjon i matproduksjonen. Til det er presset på naturgrunnlaget for stort. Derfor må folketallet på kloden ned! Gjøres ikke dette med fornuft, vil kriger, sykdommer og sultedøden regulere folketallet, det vil stige maksimalt og ikke bli optimalt, og livet blir et helvete for de fleste eller alle. Nå har sultedøden (10-50 millioner ihjelsultede m.v. i året) og en form for sosialdarwinisme regulert befolkningen på størstedelen av kloden i alle år, med tendensielt stadig flere sultende, absolutt, om ikke i prosent.
Nå må det settes inn virkemidler for å få stoppet befolkningsveksten, og få folkemengden i de fattigste landene ned, så matproduksjonen blir bærekraftig tilpasset til antall munner som skal mettes. En må ikke la seg stoppe av autoritære middelalderske kulturer, fundamentalistiske ideer mot barnebegrensning, som dersom de får herske uhemmet - fullstendig vil ødelegge for en humanistisk frihetlig utvikling, og kanskje sette hele menneskeheten tilbake til barbariet og autoritært kaos, vekslende former for monarki, oligarki, poliarki, plutarki og oklarki i kaotisk innbyrdes krig om maten over hele kloden. Terrorister som bin Laden med tre koner og over 40 barn, med krav på "Lebensraum" a la Hitler, er bare et symptom på hva som er i ferd med å utvikle seg. Nå må vi få en ende på barbariet:
Et vidtgående prevensjonsprogram i alle land som er overbefolket og har en høy fødselsrate, må settes i verk så raskt som mulig. Bare da kan befolkningseksplosjonen og sultedøden reduseres med en bærekraftig matvareproduksjon: En skikkelig "kapp snabelen" politikk, denne betegnelsen naturligvis humoristisk ment, og altså i billedlig og overført betydning. Å tro at markedet vil løse dette problemet, som Victor Norman har antydet i Dagens Næringsliv tidligere i år (2001), holder ikke. Dette må gjøres ved direkte tiltak/aksjon. Det er naturligvis ikke slik at det er absolutt bom for økt matvareproduksjon i verden, men det må snarest mulig innrettes en politikk for å få til en mykest mulig landing på sultkatastrofen, og få kloden over på en utvikling mot optimalt folketall.
P.S. 20.12.2001. Utviklingen i Argentina viser med all tydelighet hva innføringen av EURO kan medføre av katastrofer i EU, hvor landene har vidt forskjellige forutsetninger og utviklingsnivå, og ulik utvikling og potensiale for produktivitet, etterspørsel og inflasjon. Felles valuta er en byråkratisk tvangstrøye som vil straffe seg bl.a i sløsing med arbeidskraften. Vi minner om at sysselsettingen blir bestemt (tilnærmet for prosentendringer, og eksakt for naturlige logaritmer) av følgende enkle formel:
(1) Prosentendringen i total nominell etterspørsel - inflasjon - prosentendring i arbeidsproduktiviteten = prosentendring i sysselsettingen.
Denne formelen kommer man ikke utenom. Den er nemlig gyldig uansett økonomisk-politisk system, dvs praktisk talt sikker og generell i forhold til alle økonomiske modeller; Keynesiansk, Monetaristisk, IS-LM, AD-AS, generell likevekt, herunder Walras, etc, etc. Alle disse er spesialtilfeller av denne "mor-modellen". Trekker man inn ulike mål for arbeidsstyrken finner man enkelt den tilsvarende arbeidsledigheten, som er arbeidsstyrken fratrukket sysselsettingen. Når man innfører en fast, felles valuta, for land med forskjellig utgangssituasjon og utvikling (-spotensiale), får man en byråkratisk skranke, som sannsynligvis vil medføre en klar stigning på sikt i den (u-)naturlige arbeidsløshetsraten.
Jeg vil bare minne om at i det relativt ubyråkratiske Sveits er denne raten ca 0,7 %, i Lichtenstein enda lavere, og i Norge foreløpig ikke verre enn 2-3 prosent. Ved å kvitte oss med byråkratiet kan vi komme ned på sveitsisk og lichtensteinsk nivå. Da må vi for all del ikke knytte oss til EUROen. Dette er å kaste gode penger etter dårlige. Det er realverdiene som teller, ikke finans-og symboløkonomien. Argentina's dogmatisk, byråkratiske monetaristiske pengepolitikk, har utviklet seg til et plutarkisk redselsregime. Det bare viser hvor galt det kan gå når "markedsteologien" brukes som kart for den økonomisk politiske kursen. Da er det bedre med "anarko-kommunale sysselsettingsmodeller", som du finner via "links" nederst på siden. AKSM bygger direkte på (1) over, og noen andre sentrale, generelle. praktisk talt sikre, økonomiske sammenhenger. Modellene har også gyldighet på landsplan, og for verden sett under ett, men i det sistnevnte tilfellet faller naturligvis eksportoverskuddet bort, da jorden økonomisk sett er en lukket økonomi. AKSM er en del av "The general theory of anarchist economics" nevnt over. Et kort innblikk i denne finner du på http://www.anarchy.no/aneco1.html
EU OG FORSVARSPOLITIKK IGJEN
FB-redaksjonen: Også i forsvarspolitikken har EU-spørsmålet vært fremme, om en noe perifert, bl.a i diskusjonen om HV og kammerlåser etter en (nokså tilfeldig) skytetragedie med HV-våpen, se http://www.anarchy.no/dugnad.html . Vi tar med noen sitater her: "Siden har Nationen kastet seg på HV-debatten på en fornuftig måte, og en gammel offiser i VG mener at en soldat kan ha nøklene mens en annen har geværene, altså to og to. En av anarkofeministene mener at kona skal ha nøkkelen og mannen geværet.
NACO mener at dette er tull! I likhet med HV sier NACO at HV-folk skal ha nøkkelen selv, om man på død og liv skal ha kammerlåser. B.O. i Dagbladet uttaler seg også om HV, og tror at dette dreier seg om Rambo-romantikk, med en klart pasifistisk venstremarxisme og ditto kvasifeminisme som utgangspunkt, og avslutter med "then we take Berlin". Faren er vel større den andre veien, det vet vi fra før. Hva nå viss Berlusconi'er eller brunrøde får makten i Tyskland/EU (Jevnfør at kommunistene og autoritære sosialdemokrater har tatt makten i Berlin 2001) ? Dette er nok ikke noe akutt problem. På den annen side tar det tid å trene folk til forsvar, og en skal ikke bli tatt på sengen.
Videre må hun og andre venstreradikale da forstå at folk finner noe annet å bruke enn HV-våpen, hvis det tørner i voldelig retning. Har de ikke annet så bruker de hendene og kveler. En "stump gjenstand" kan som regel også finnes, hvis det klikker i affekt. Kjøkkenkniver er også brukbare til litt av hvert! Senere på vårparten bel det kjent at stirtinget hadde stoppet hele kammerlåstøvet under henvisning til "at det ble for dyrt" - og 'dett var dett', som Wesenlund pleide å si...
Vi har også tatt med noen klassikere i EU-debatten fra Folkebladet IJ@ i perioden 1984-1994:
fb/IJ@ nr 5(18)
1988:
ANARKISME,
Vi
skal her se på de prinsipielle betingelsene for at folkeavstemminger skal være
demokratiske, dvs ikke ha tendenser til flertallsdiktatur. Dessuten skal
vi belyse spørsmål om folkeavstemminger angående innvandringspolitikk og EF-medlemskap.
Konklusjonen er
at a) spørsmålene som skal avgjøres i en folkeavstemming - dvs
valgalternativene - må utformes som ulike pakkeløsninger,
som alle b) er basert på prinsippet om kompensasjon til
de som blir nedstemt, slik at de alt i alt kommer like bra ut som
får flertall. Dvs utfall som innebærer at noen dominerer
andre økonomisk eller politisk, må utelukkes fra spørsmåls-stillingen.
Fremskrittspartiet,
de private byråkratenes frontorganisasjon, har krevd
folkeavstemming på innvandringspolitikken.
Til dette er å
si at avstemminger kan være mer eller mindre demokratiske, bl.a.
avhengig av tendenser til flertallsdiktatur eller dominans
i opplegget. Graden av demokrati vil bl.a. avhenge av hvordan spørsmålene
som tas opp til votering, dvs valgalternativene, blir
utformet.
Folkeavstemminger
lagt opp slik at de ikke virker diktatorisk er et viktig
innslag i et direkte demokrati, dvs anarkistisk
folkestyre. Valgalternativene må da tjene alle de berørtes
vel på en rettferdig måte, økonomisk såvel som politisk.
Andre valgalternativer er prinsipielt udemokratiske og
diktatoriske, og må utelukkes fra voteringen.
Dersom
udemokratiske alternativer likevel skulle komme opp og bli
vedtatt, har ikke de som er blitt nedstemt noen forpliktelser til
å følge opp vedtaket.
Voteringer som åpner
for at den ene part dominerer den andre økonomisk eller politisk
har ingen plass i et anarkistisk direkte demokrati. Dersom
valgalternativene åpner for at noen rent faktisk overordnes
andre, økonomisk eller politisk - lønns eller rangsmessig - er
det diktaturtendenser tilstede, og ikke demokrati.
Men forutsatt at
man utelukker valgalternativer som innebærer en parts dominans
over andre, bør alle viktige og retningsgivende beslutninger i
samfunnet tas ved folkeavstemminger av de som er direkte berørt.(disse
kan så via referundum, uravstemning o.l. videre delegere og
opprette mandater for forskjellige oppgaver, så man får
spesialisering og kompetensestyring/råd, hele tiden holdt i tømmene,
nedenfra og opp/sideordnet av de vesentlig og konkret berørte i
ulike saker, red.merk.)
Fremskrittspartiets
forslag til folkeavstemming om innvandringspolitikken legger
etter vårt mening opp til flertallsdiktatur, og har ingen ting
med demokrati å gjøre. Frp er et innvandrerfiendtlig parti,
som er ute etter å virvle opp rasistisk grums i folkehavet. Vi
tar derfor avstand fra Frp-forslaget.
Men dette betyr
ikke at innvandringspolitikken bør overlates til politikere og
andre offentlige byråkrater. Folket bør selv ha ansvaret og
avgjøre hovedtrekkene i innvandringspolitikken.
Spørsmålet må
imidlertid behandles i sin rette sammenheng og ikke tas opp
isolert.
Innvandringspolitikken
kan ikke sees løsrevet fra våre internasjonale forpliktelser på
bakgrunn av inngåtte avtaler. "Nei til all innvandring"
betyr at vi gir blaffen i våre internasjonale forpliktelser, bl.a.
vis a vis flyktninger og forfulgte. Følgende spørsmål skulle
imidlertid kunne være forenelig med direkte demokrati ved en
folkeavstemming, i den forstand at det utelukker
flertallsdiktatur:
"Skal vi 1)
være et foregangsland __ , eller
2) legge oss på
samme nivå som andre ressursrike land __ , når det
gjelder å oppfylle våre internasjonale forpliktelser via
innvandringspolitikken."
Vi kan ikke
ha med et spørsmål som innebærer at vi løper fra våre
internasjonale forpliktelser. Et slikt vedtak vil virke både
politisk og økonomisk undertrykkende og diskriminerende på en
fra før utsatt gruppe (asylsøkere, flyktninger etc). En slik spørsmålstilling
er følgelig prinsipielt udemokratisk.
Vi går inn for
alternativ 1 over, da dette så vidt vi kan skjønne er det mest
demokratiske og progressive.
Spørsmålet om
EF-medlemskap har kommet i vinden igjen, og dette er også noe
som bør avgjøres direkte demokratisk av folket selv.
Spørsmålet ja
eller nei til EF er av en annen karakter enn ja eller nei til
innvandrere. Forutsatt at nasjonen skal bestå som ett land må
alle enten være med, eller ikke, dvs vi har med et reelt enten
eller spørsmål å gjøre. Er det et flertall som ser seg tjent
med et medlemskap, er det i utgangspunktet mer demokratisk at vi
går med, enn at vi lar være. Fullt ut demokratisk blir det
imidlertid ikke før de som ser seg tjent med et medlemskap, gir
en del av sin gevinst i kompensasjon til de som ikke ser
seg tjent med medlemskap (eg. de som de facto taper på
medlemskap, red anm.), slik at alle kommer like bra ut når alt
kommer til alt. Kompensasjonen kan dels være politisk, dvs at
mindretallet får igjennom sitt i andre saker av relativt samme
betydning, dels være økonomisk. Dermed blir selvfølgelig
nettogevinsten for de som i utgangspunktet vil tjene på et
medlemskap mindre, og kanskje det da vil innebære tap for et
flertall, selv om et flertall ville tjent på saken dersom man
ikke trakk inn kompensasjons-spørsmålet.
Hva vil skje
dersom man blir medlem i EF? Uten kompensasjon vil
sannsynligvis både rangs- og lønnsforskjellene her til lands
bli større pga mer privat og offentlig byråkrati, og systemet
dermed mindre anarkistisk.
Både rangs og lønnsforskjellene
vil øke, dels som følge av at offentlig og privat overnasjonalt
EF-byråkrati kommer oppå de nasjonale pyramider. Dessuten tar
EF stadig opp nye lavtlønnsland og har fritt arbeidsmarked.
Dette vil presse lønningene for grunnplanet og de autonome (selvstendig
på individuell og kooperativ basis), her hos oss. EF-toppene
tjener også relativt mer enn toppene her til lands, og dette mønsteret
vil forplante seg hit. Forvaltning og bedrifter i EF består
i hovedsak av større enheter med flere administrative lag. Dette
vil antakelig spre seg hit og skape større rangsforskjeller.
En årsak til
dette er at EF-s storkonserner f.eks lett kan føre priskrig på
vårt marked, og derigjennom få det som de vil i vårt lille næringsliv.
Vi har selvfølgelig ingen muligheter til å svare med samme mynt
på et slikt angrep. Også andre forhold drar i samme retning.
Det er altså først
og fremst det etablerte private og offentlige byråkrati her til
lands som vil tjene på EF- medlemskap, lønns og rangsmessig.
Men også en del andre grupper kan ha forhåpninger om gevinst.
En "ja-pakke" uten kompensasjon til de som vil
tape på medlemskap, kan derfor tenkes å få et knapt flertall.
Men dette vil i så fall ikke være et resultat som er
demokratisk forsvarlig.
En demokratisk
folkeavstemming krever en "ja-pakke" som innebærer en omfordeling
av tilhengernes gevinst, slik at motstanderne alt i alt kommer
like godt ut som tilhengerne. Det vil rimeligvis være langt færre
som vil se seg tjent med et medlemskap, og stemme på en "ja-pakke"
med kompensasjon til taperne. I tilknytning til en demokratisk EF-avstemming
vil trolig "Ja-bevegelsen" være skrumpet inn til
hovedsakelig å bestå av offentlig og privat byråkrati med
karrieremuligheter i EF-hierarkiet, og svært få andre.
"Anarki"
er et sammensatt ord som stammer fra gresk. "An" betyr
"uten" og "arki" tilsvarer "erke",
som i erkebiskop, erkesludder etc. Anarki betyr altså
"uten regjering", eller mer presist "uten
overordnede", i rang såvel som lønn: Dvs
en tilstand hvor folk lever i samfunn uten byråkrati
i betydningen overordnede rangs-og/eller lønnsmessig. Anarki er
med andre ord horisontal organisasjon, samvirke på
like fot, uten inndeling i ledere og medarbeidere, og uten at
noen beriker seg på andres bekostning. I et anarkistisk samfunn
er folk sideordnet, både rangs- og lønns-systemet er
horisontalt. (Dette gjelder ideelt eller praktisk talt/tilnærmet,
red. merk.)
Enhver hierarkisk
organisasjon, offentlig såvel som privat, formell
eller uformell (dvs gurupyramide), har et byråkrati
som representerer regjering, dvs over- og underordning.
Ordet "byrå" kan bety "kontor" eller "utøvende
institusjon" og "krat" betyr "leder".
Byråkratene er alle som har en overordnet stilling, rangs eller
lønnsmessig. Hierarkier kan være mer eller mindre topptunge
rangs- og/eller lønnsmessig, dvs være mer eller mindre byråkratiske,
og følgelig ligge fjernere eller nærmere horisontal
organisasjon, dvs rent anarki. Graden av anarki kan med andre ord
variere.
Byråkratiet har
altså to sider, som tilsammen avgjør hvor topptungt det er, 1) rangsforskjeller
dvs den administrative (inklusive politiske) over og
underordning, som går på ansvar, myndighet og beslutningsrett.
Dette uttrykker graden av statisme, som igjen indikerer
byråkratiets makt, og 2) lønnsforskjeller, den lønnsmessige
over og underordning, som uttrykker graden av kapitalisme,
og som igjen indikerer byråkratiets privilegier. En som
har underordnede rangsmessig, dvs er sjef for noen, er en statikalist.
En som har underordnede lønnsmessig, dvs har høyere lønn en
grunnplanet, er en kapitalist. En byråkrat er enten en
statikalist, eller en kapitalist, eller - og det er det vanligste
- er både statikalist og kapitalist på en gang. Dette gjelder både
i privat og offentlig sektor.
Dersom en
folkeavstemming har en tendens til flertallsdiktatur, vil den i
samme grad være byråkratisk.
- - - - -
Referat
fra Anarkistbiennalen i Oslo
The
1. combined international congress-seminar of IFA and FICEDL/ANORGs 10.
Dagsorden:
1.
Internasjonalisme kontra overnasjonalitet
2.
Vest-Europa: Frihetlige kontra autoritære land
3.
Øst-Europa: Det russiske-imperiet
(4. Eventuelt, red. merk)
Ad
1. Overnasjonalitet kontra internasjonalisme.
Et
grunnleggende anarkistisk (IFA) prinsipp er internasjonalisme. Internasjonalisme
innebærer sideordnet samvirke mellom nasjonale føderasjoner. Det
motsatte, overnasjonalitet, innebærere over- og underordning i nasjonene
i mellom. Overnasjonalitet betyr ledere på toppen av de nasjonale organene.
Mer overnasjonalitet betyr derfor, under ellers like forhold, et mer topptungt
og autoritært - og derfor mindre demokratisk og anarkistisk, samfunn.
Ad
2. Vest-Europa
Preget
av overnasjonalitet i EF forsterker seg år for år. EF-Systemet blir stadig mer
udemokratisk. Pådrivere i denne prosessen er det private og offentlige byråkratiet
i den franco-teutonske blokk (Frankrike, Italia, Spania, Tyskland). Dette
er land med autoritære tradisjoner, som er fremherskende i deres økonomisk-politiske
system.
Periferi-landene,
dvs de relativt frihetlig og demokratiske landene i Europa (Nederland,
England, de nordiske land og Sveits m.v.) står i fare for å bli dominert av
den autoritære franco-teutonske blokk. Dette skyldes:
a)
at periferilandene står splittet. England, Holland og Danmark er med i EF, mens
de øvrige periferilandene er med i EFTA. Sverige, Finland og Sveits er ikke
med i Nato - de øvrige er méd.
b)
De er økonomisk sårbare: Ensidige eksport og import mønstre åpner for pris-krysspress
fra franco-teutonsk hold. Grunnplanets lønninger i EF presses ved at man stadig
åpner for medlemsland med underbetalt arbeidskraft.
c)
periferilandne er tilsammen for
små til å utbalansere den franco-teutonske blokk, uansett hvor godt sammensveiset
de er seg i mellom.
Nøkkelen
til å baute opp for dominans fra den franco-teutonske blokk, er
a)
en allianse mellom periferilandene og USA samt de oversjøiske britiske
samveldelandene.
b)
Periferiland i EF må trekke seg ut før EF-staten blir et faktum, ellers kommer
de mer og mer til å bli vasall-stater under franco-teutonsk herredømme. c) De
frigjorte randstatene i øst må demokratiseres og komme med i alliansen, så de
ikke blir dominert av den franco-teutonske blokken.
Ad
3. Øst-Europa
Russland
går i retning av økende økonomisk hierarki, økt grad av kapitalisme. Toppene
velter seg i luksus som før, mens sult og arbeidsledighet brer seg i arbeiderklassen.
Den russiske imperialismen begynner å slippe taket på vasallstatene, men de
nasjonale rangsforskjeller er reelt sett ikke blitt mindre. Strukturløshetens
tyranni har dessuten begynt å gjøre seg sterkt gjeldende i regjerings-systemene
i øst.
Alt
i alt må vi derfor konstatere at Russland og det som er igjen av vasallstater
allerede er kommet langt på vei inn i det fascistiske kaos. Det er visse positive
trekk på det kulturelle området (en viss organisasjons-og ytringsfrihet), men
de negative trekkene er dominerende også her (anti-semittisme, undertrykking
av nasjonale minoriteter, infiltrasjon og kartlegging av opposisjonelle fra
KGBs side).
Resolusjonen
var enstemmig. (Det ble også under "eventuelt", vedtatt flere resolusjoner
, bl.a Oslo-konvensjonen av 1990. Det var også en notis om at "Dansk EF-motstand
lever" og et framstøt fra FRF - Frihetlig rusfritt forbund. Referatet fortsatte
i fb/IJ@ 17-26 (20) 1990 med vedtak angående temaet Europa; spesielt en resolusjon
om "Nei til EF - Folkeavstemning om EØS? Her har vi imidlertid tatt med
resolusjonen slik den ble vedtatt på kongressen, før den ble oversendt redaksjonskomiteen
med mandat til å finpusse resolusjonen før den ble publisert i FB/IJ@. Det ble
også overlevert noen merknader som redaksjonskomiteen skulle innarbeide i resolujonen
til fb/IJ@. Disse er ikke med her.; red. merk.)
N
E I T I L
E F
Spørsmålet
om EF-medlemskap har kommet i vinden igjen i de nordiske land, og dette er noe
som bør avgjøres direkte demokratisk av folket selv.
Vi
skal her først se på de prinsipielle betingelsene for at folkeavstemminger skal
være demokratiske, dvs ikke ha tendenser til flertallsdiktatur. Deretter
skal vi belyse spørsmålet om folkeavstemming angående EF-medlemskap.
Avstemminger
kan være mer eller mindre demokratiske, bl.a. avhengig av tendenser til flertallsdiktatur
eller dominans i opplegget. Graden av demokrati vil bl.a. avhenge av hvordan
spørsmålene som tas opp til votering, dvs valgalternativene, blir utformet.
Et
vilkår for at en folkeavstemming skal være demokratisk er
a)
at spørsmål som skal avgjøres ved referendum, dvs valgalternativene -
må utformes som ulike pakkeløsninger, som
b)
er basert på prinsippet om kompensasjon til de som blir nedstemt, slik
at de alt i alt kommer like bra ut som de som får flertall, dvs
c)
at utfall som innebærer at noen dominerer andre økonomisk eller politisk,
dvs utfall som innebærer over- og underordning i rang og/eller lønn, må utelukkes
fra spørsmåls-stillingen.
Folkeavstemminger
som tilfredstiller kravene a), b) og c), dvs er lagt opp slik at de ikke
virker diktatorisk, er et viktig innslag i et direkte demokrati, dvs
anarkistisk folkestyre.
Dersom
udemokratiske alternativer likevel skulle komme opp og bli vedtatt, har ikke
de som er blitt nedstemt noen forpliktelser til å følge opp vedtaket.
Voteringer
som åpner for at den ene part dominerer den andre økonomisk eller politisk,
har ingen plass i et reelt direkte demokrati. Dersom valgalternativene åpner
for at noen rent faktisk overordnes andre, økonomisk eller politisk - lønns
eller rangsmessig - er det diktaturtendenser tilstede, og ikke demokrati.
Men
forutsatt at man utelukker valgalternativer som innebærer en parts dominans
over andre, bør alle viktige og retningsgivende beslutninger i samfunnet
tas ved folkeavstemminger av de som er direkte berørt.
Spørsmålet
ja eller nei til EF krever helt spesielle utforminger av pakkeløsninger for
valgalternativene, for at avstemmingen skal være demokratisk. Et enkelt "ja"
eller "nei" uten pakkeløsninger vil ikke tilfredstille kravene til
demokrati nevnt over.
Forutsatt
at nasjonen skal bestå som ett land må alle innbyggere enten bli med i EF, eller
ingen, dvs vi har med et reelt enten eller spørsmål å gjøre. Er det et flertall
som ser seg tjent med et medlemskap, er det i utgangspunktet mer demokratisk
at vi går med, enn at vi lar være. Forutsetningen er imidlertid at valgalternativene
utformes slik at de som ser seg tjent med et medlemskap, må overføre en del
av sin gevinst i kompensasjon til de som ikke ser seg tjent med medlemskap,
slik at alle kommer like bra ut når alt kommer til alt.
Dermed
blir selvfølgelig nettogevinsten for de som ville tjent på et medlemskap ved
en udemokratisk avstemming være mindre, og kanskje det da vil innebære tap for
et flertall, selv om et flertall ville tjent på saken dersom man ikke trakk
inn kompensasjons-spørsmålet.
Hva
vil skje dersom man blir medlem i EF? Uten kompensasjon vil sannsynligvis
både rangs- og lønnsforskjellene bli større pga mer privat og offentlig byråkrati,
og systemet dermed mindre anarkistisk. Vi skal begrunne dette nøyere:
Overnasjonalt
byråkrati og mer skatt
Et
grunnleggende anarkistisk (IFA) prinsipp er internasjonalisme. Internasjonalisme
innebærer sideordnet samvirke mellom nasjonale føderasjoner. Det
motsatte, overnasjonalitet, innebærere over- og underordning nasjonene
i mellom. Overnasjonalitet betyr en ekstra økonomisk og politisk/administrativ
pyramide på toppen av de nasjonale organene. Det betyr dessuten utvidelse av
nasjonalt-, fylkes-, og kommunalt byråkrati for å ta seg av og følge opp de
overnasjonale sakene. Dette gjelder både i privat og offentlig sektor. I tillegg
skal de overnasjonale toppsjefene ha mer i lønn enn de nasjonale de har under
seg. Det blir flere lag og større avstand mellom topp og grunnplan både politisk/administrativt
og økonomisk. økte rangs- og lønnsforskjeller blir resultatet. Lønn og rang
vil stige sentralt i EF og synke i periferien.
Til
sammen betyr dette et mer topptungt og autoritært - og derfor mindre demokratisk
og anarkistisk, samfunn. For å
dekke utgiftene til det overnasjonale byråkratiet får vi de facto en overnasjonal
skatt i tillegg til nasjonal, fylkes og kommuneskatt. Det blir
garantert lite utbytte av overnasjonale skattekronene for den jevne innbygger
i Norden.
EF
og den franco-teutonske blokk
Preget
av overnasjonalitet i EF forsterker seg år for år. EF-systemet blir stadig mer
topptungt og udemokratisk, selv om det kan se fint ut på papiret. Den økonomiske
og politisk union - EF-megastaten - er i emning. Pådrivere i denne prosessen
er det private og offentlige byråkratiet i den franco-teutonske blokk
(Frankrike, Italia, Spania, Tyskland). Dette er land med autoritære tradisjoner,
som er fremherskende i deres økonomisk-politiske system.
Periferi-landene,
dvs de relativt frihetlig og demokratiske landene i Europa (Nederland,
England, de nordiske land og Sveits m.v.) står i fare for å bli dominert av
den autoritære franco-teutonske blokk. Jo flere land som går inn i EF, jo sterkere
blir dette presset. Det er den rene naivitet å innbilde seg at periferiland
kan klare å styre unna status som vassall-stater under franco-teutonsk herredømme
ved "en hånd på bremsen og en på rattet" innenfor "et stor-europeiske
hus".
Både
rangs og lønnsforskjellene vil også øke innenlands, dels på grunn av det nevnte
offentlige og private overnasjonale EF-byråkratiet kommer oppå de nasjonale
pyramider. Dessuten tar EF stadig opp nye lavtlønnsland og har fritt arbeidsmarked.
Dette vil presse lønningene for grunnplanet og de autonome (selvstendig på individuell
og kooperativ basis), her hos oss. EF-toppene tjener også relativt mer enn toppene
her til lands, og dette mønsteret vil forplante seg hit.
Forvaltning og bedrifter i EF består i hovedsak av større enheter med
flere administrative lag. Dette vil antakelig spre seg hit og skape større rangsforskjeller.
En
årsak til dette er at EF-s storkonserner f.eks lett kan føre priskrig på vårt
marked, og derigjennom få det som de vil i vårt lille næringsliv. Vi har selvfølgelig
ingen muligheter til å svare med samme mynt på et slikt angrep. Oppkjøp og nedleggelser
for å styrke markedsmakten vil tilta. Også andre forhold drar i samme retning,
miljø, arbeidsledighet etc.
Det
er altså først og fremst det etablerte private og offentlige byråkrati her til
lands som vil tjene på EF-medlemskap, lønns og rangsmessig. Men også en del
andre grupper kan ha forhåpninger om gevinst, eller illusjoner i denne retningen.
En "ja-pakke" uten kompensasjon til de som vil tape på medlemskap,
kan derfor tenkes å få et knapt flertall. Men dette vil i så fall ikke
være et resultat som er demokratisk forsvarlig.
En
demokratisk folkeavstemming krever en "ja-pakke" som innebærer en
omfordeling av tilhengernes gevinst, slik at motstanderne alt i alt kommer
like godt ut som tilhengerne. Det vil rimeligvis være langt færre som vil se
seg tjent med et medlemskap, og stemme på en "ja-pakke", når dette
innbefatter fratrekk på gevinsten i form av kompensasjon til taperne. Det er
for det første mulig at samlet tap blir større enn samlet gevinst. En fullstendig
utligning vil da gi tap for alle. Ingen vil ha interesse av å stemme for ja-alternativet
med kompensasjon i dette tilfellet, selv om det kunne vært et ja-flertall uten
kompensasjon. EF-staten gjør det dessuten fullstendig urealistisk å operere
med en fullstendig omfordeling. Det mest demokratiske en realistisk kan tenke
seg under denne bibetingelsen, blir da en omfordeling på grunnplansnivå, folket
i motsetning til øvrigheten. Summen av gevinster og tap for folket sett under
ett blir antakelig negativt, og en utjevning vil da gi negativt resultat, og
tilsi nei-standpunkt for folk flest, selv om øvrigheten og eventuelt totalsummen
skulle komme ut på pluss.
I
tilknytning til en demokratisk EF-avstemming, dvs basert helt eller delvis på
kompensasjon, vil følgelig "Ja-bevegelsen" skrumpe inn til null eller
være begrenset til offentlige og private byråkrater med karriere-muligheter
i EF-hierarkiet, og svært få andre.
Våre
analyser så langt viser at det i hovedsak er øvrigheten og ikke folket, som
har noe å tjene på et EF-medlemskap. La ikke disse byråkratene få selge Norden
for høyere stillinger i EF-hierarkiet, og skaffe seg mer makt og penger på bekostning
av oss andre. Vi sier et klart NEI TIL EF og folkeavstemming som åpner for udemokratiske
avgjørelser. En folkeavstemming må basere seg på pakkeløsninger basert på relevant
kompensasjon. Dersom en EØS-avtale i realiteten innebærer et slags EF-medlemskap
sier vi også NEI til EØS, og det bør bli en direkte demokratisk folkeavstemming
på dette spørsmålet også.
Resolusjon fra IFA/FICEDL-kongress-seminar ved ANARKIST-BIENNALEN i OSLO 1990. Resolusjonen var enstemmig.
15.02.2002. FB-redaksjonen: "En skal ikke se 100% bort fra ta det kan bli aktuelt med en folkeavstemming om å si opp EØS-avtalen, og erstatte denne med en Sveitsisk lignende løsning, dersom den utvikler seg til en stor hemsko for norsk næringsliv og politikk."
fb/IJ@ nr 2 (22) 1992:
ANTIAUTORITÆRT
EF-OPPØR I DANMARK
Tirsdag 2. juni 1992 sa det danske folk nei til EF-union med 50,7 mot og 49,3 for regjeringens forslag. Det var en stor feiltakelse da Danmark i sin tid ble med i EF. Danmark har lidd et årlig tap på ca 5-10% av realinntekten, bl.a pga EFs ineffektive markedsbyråkratiske system. Det er folket, og ikke øvrigheten, som har fått betale regningen. En EF-union vil dessuten bety mer byråkrati- og stormakts-diktatur. Bl.a. kan Danmarks særlover mot å bli oppkjøpt, bl.a av tyskerne, lett forvitre i en union. Københavns byråkrat-kremmere har imidlertid ikke gitt opp sin drøm om å bli nordisk vasallhovedstad i EF-Megastaten og EF-unionistene kan legge opp til straffetiltak. Kampen mot EF, og for frihetlige alternativer, fortsetter med uforminsket styrke. (Nå endte det altså med at Danmark ble medlem av Unionen likevel, med en del særvilkår, og foreløpig har det beholdt beholdt valutaen sin også. Tiden vil vise hvordan det går. AFID, de danske anarkistene, har stort ett hele tiden vært EU-skeptisk, som resten av den nordiske anarkist-konføderasjonen. Red. merk.)
fb/IJ@ nr 2 (23) 1993:
ANARKISMENS
RØTTER -
Grunnlaget
for anarkismen er sunn fornuft og menneskelighet - "hjerne
og hjerte" i skjønn forening. Anarkismen er kort og godt det rasjonelle
og humanistiske - satt i system. Anarkismen står både for logikk og faktaorientering,
og for allment humanistiske grunnverdier. Mot dette står det irrasjonelle
og følelsesbaserte, det inhumane, umodne og bestialiteten, - militarisme, terrorisme,
marxisme, dialektikk, fascisme, liberalisme, pasifisme, religion, astrologi,
karismatisk guruvesen, etc. Frihetlig retorikk til tross: RU, AKP, RV, IS, SV,
RAF, IRA, Ian P., Greenpeace, Blitz & BZ-autonome, EF, mafia, Carl I. Hagen,
Le Pen, nynazister etc, - er alle i høy grad autoritære, og befinner seg langt,
langt nedenfor det frihetlige og anarkismen på det politiske kartet. Ekte anarkister
lefler ikke med denslags, og spiser - i motsetning til "ekte 68-ere"
- eventuelt både seipanetter og hvalbiff.
Dette dokumentet: http://www.anarchy.no/eu.html. Blir oppdatert, klikk på og følge nyheter, nye innlegg og kommentarer...