INTERNATIONAL INSTITUTE FOR ORGANIZATION RESEARCH
http://www.anarchy.no/iifor.html - IIFOR P.B. 4777 Sofienberg N- 0506 Oslo - Norway
The unenlightened plutarchy - What is democracy? The third alternative
An anarchist classic by economical Nobel prize winner Ragnar Frisch
The two most internationally famous Norwegian anarchist economists
Google international translation tool: Norwegian to English and more
Introduction and summary:
More research on - and articles by Ragnar Frisch - some available on Internet, see lists of publications at Frischsenteret, NØI-INDECO and the Frisch-Haavelmo Archive etc., and general information at the Department of economics - University of Oslo, where Frisch was professor. See also The general theory of anarchist economics and System theory, and search for Frisch. The general theory of anarchist economics represents integrated micro-macro-models, "samgripingsmodeller", as introduced by Ragnar Frisch, shortened called "samgreps-modeller" (cogrips-models). Cogrips-economics, including Cogrips-models and Cogrips policy are an alternative to traditional a) Keynes-models and Keynesian monetary and fiscal/financial policy, b) monetarist models and monetarist policy, and c) classical and neoclassical economics and policy. Cogrips policy is probably more efficient than a), b) and c) with respect to demand management broadly defined, to achieve full employment, and green economy, etc. A comprehensive Cogrips Model is also presented at www.indeco.no, see in particular Cogripsmodel-Notatet - Notat til Ragnar Frisch Seminar and Apropos Statsbudsjettet - Samgrepspolitikk. This NØI-INDECO model and IIFOR & its World Economic Council's Cogrips-model reasoning, both with links, complement each other and form a complete whole of a large general Cogrips Model.
GGS is based on Cogrips-model and -policy! Ragnar Frisch' & Frischian Cogrips-model & -policy…
Hva er
demokrati?
What is democracy?
En ganske liten nyttårsbetraktning
Av professor Ragnar Frisch, fra Sosialøkonomen nr 1 1961 vol. 15.
Noen mener at demokrati er det som vokste fram da kongenes opplyste enevelde etterhvert ble mer og mer fullstendig avløst av det uopplyste pengevelde. Det var den patentordningen som skulle virke så automatisk at den ikke trengte noen opplysning. Det var den ordningen som kom til å herske de fleste steder i det 19. århundrede og som fremdeles hersker i bare svakt beskåret form* i de fleste land i Vesten inklusive vårt eget og de grupperinger vi tilhører. Ennå er det mange som er forkjempere for denne form for velde fordi det representerer «friheten» (for noen).
Andre mener at demokrati er en form for åndelig diktatur som er nødvendig for å avskaffe det uopplyste pengevelde. Det var folkedemokratienes** form. Den som vokste fram i første halvdel av det 20. århundrede i mange av de østlige land. De nyeste landene i Asia og Afrika står tvilende og vet ikke hvilken av disse to besnærende - eller kanskje ikke så besnærende? - tolkinger av demokrati de skal støtte seg til.
Men så er det også noen - ennå
bare noen få, men etterhvert flere og flere - som mener at demokrati
ikke er en faktisk eksisterende
patentordning, men en uopphørlig bestrebelse.
En ydmyk og intens bestrebelse for å finne stadig bedre og bedre
løsninger på det mangeslungne og fint forgrente, nesten
paradoksale men aldri i evighet uløselige, problemet om hvorledes
vi samtidig skal kunne ordne samfunnsøkonomien virkelig opplyst
rasjonelt og likevel skal kunne pleie og verne menneskeverdet og
frihetsfølelsen - ikke hos noen få utvalgte men hos alle, slik
som Henrik Wergeland*** ville det.****
*) Dette tilsvarer sosialdemokrati på det økonomisk politiske kartet, nokså nær liberalismen = det uopplyste pengevelde, men innenfor den marxistiske kvadranten.
**) Med "folkedemokrati" menes som regel marxist-leninistisk diktatur, men kan prinsipielt være alle andre former for marxisme enn den sosialdemokratiske på det økonomiske politiske kartet.
***) Henrik Wergeland (1808-45) was influenced by the somewhat social individualist libertarian tendencies of those days, writing a.o.t.: "Hør mig, Despot! Jeg være vil din Pestilents mens jeg er til! Om Nordamerikaneren: Gid rastløse Flid vi af Yankeen lærte! Men ei vil vi have en Dollar til Hjerte. Om Franskmanden. Vi ham taknemmelig maa hylde. Vor Frihed vi Revolutionen skylde." (Source: HENRIK WERGELAND - SAMLEDE SKRIFTER IV. AVHANDLINGER, OPPLYSNINGSSKRIFTER 7. BIND: 1844 - 1845, p.235, 255 and 256). Thus he declared to be a life long plague against tyranny, would not have a US $ as a heart, and had a sound freedom and revolution on the agenda, inspirited by the French people. He also had ideas similar to Pjotr Kropotkin and later Ragnar Frisch, that a combination of practical work, say gardening, and theoretical work, was an optimal basis for human development. By the way, Henrik Wergeland was a lawful person using a colorful language, and that he would act as a 'plague to authority' must of course not be interpreted literary, as a defence for biological weapons, spreading illnesses, or something like that. The abstract is made by IIFOR, and indicate in a very brief way the definition of Ragnar Frisch's third alternative, translated from Norwegian. Frisch's definition in different works are of course more detailed. It must be mentioned that the definition of the third alternative excludes both a) that one or a few individuals are exploited and/or repressed by others, the many; as well as b) the others or the many are exploited and/or repressed by the few or one.
****) Vi kan her merke oss at planlegging og planøkonomi i og for seg ikke er et grunnprinsipp i Frischs anarkistiske demokratibegrep, også kalt det tredje alternativ. Planleggingsmomentet utledes og/eller er i samsvar med de øvrige grunnprinsippene i Frisch sosialindividualistiske anarkisme, men er altså ikke som sådan et eget prinsipp. Det planøkonomiske utgjør imidlertid som regel et viktig element i Frisch forslag til praktiske løsninger til den prinsipielle definisjonen. Uthevningene og notene er laget av IIFOR.
Det
uopplyste pengevelde
The unenlightened plutarchy
Med
kommentarer fra IIFOR
Professor Ragnar Frisch om Fellesmarkedet (Nå EU, red. merk)
Innledning ved Sosialøkonomens redaksjon fra 1961:
Regjeringen har ennå ikke
tatt standpunkt til hvilken holdning vi skal ta til Fellesmarkedet. Det
er vel heller ingen gitt i dag å uttale seg om hva resultatet vil bli. Noen hver av norske økonomer har kanskje
sine tanker og meninger, men vi vet ingen som med større klarsyn
og fagkunnskap skulle kunne uttale seg om dette enn professor Ragnar
Frisch. Når vi besluttet at septemberintervjuet skulle
dreie seg om Fellesmarkedet, var det derfor ingen andre vi heller ville be
om en uttalelse enn nettopp han. Vi tror det er det korteste intervju «Sosialøkonomen» noensinne har inneholdt. Vi ba professor Frisch om en orientering for «Sosialøkonomen»
om hans syn på Fellesmarkedet. Han svarte
med å vise til sin artikkel i «Orientering» for 19. august i år (1961,
red. merk.). "Det gir i aller største knapphet mitt syn. Se om
du kan finne noe der du kan sette
sammen." - sa Frisch til Sosialøkonomens redaksjon (red.merk)..
Vi leste artikkelen om igjen, med saksa i hånd. Resultatet ble at vi klippet ut alt sammen. Selv om de fleste lesere vel allerede er
kjent med innholdet tillater vi oss likevel å sitere artikkelen "Det
uopplyste pengevelde" i sin helhet:
Ragnar Frisch: Det uopplyste pengevelde
«Hvis arbeidet med å organisere et europeisk - eller et mer omfattende - fellesmarked virkelig hadde bygget på en forståelse av det som, sett i historisk perspektiv, er Vestens problem i dag, ville jeg helt og fullt vært en tilhenger av fellesmarkedet og Norges tilslutning til det.
Men slik er ikke situasjonen. De nåværende bestrebelser i retning av et fellesmarked bygger på rent dagdrømmeri. De bygger på fiksjonen om at Vesten kan løse sine problemer ved å gjenopplive det uopplyste pengevelde, dvs. ordningen med frie markeder, fritt slag for storfinansen, fri etableringsrett, det rene pengeøkonomiske profittmotiv som ledetråd for hva som er de "beste" investeringer osv. Dette uopplyste pengevelde var den ordningen som i sin tid avløste kongenes opplyste enevelde.
Fiksjonen om at Vesten kan løse sine problemer med denne ordningen og nå bare gjennomføre den innenfor større geografiske områder enn før, er utbredt i alle de vestlige land, både i dem som har konservative regjeringer og i dem som har regjeringer som kaller seg sosialistiske. Typisk konservativ ledelse er det i England, Vest-Tyskland og De Forente Stater. Det blir mer og mer, klart at den demokratiske valgseier i De Forente Stater ikke på noen måte har ført dette landet tilstrekkelig langt vekk fra det uopplyste pengevelde. Og de nordiske sosialistpartier er etterhvert blitt så «borgerlige» at også de tenker og handler på en måte som bare ganske svakt atskiller seg fra filosofien om det uopplyste pengevelde. Dette har ført til at hele fellesmarkedspsykosen nå har kommet til å konsentrere seg om ting som sett i stort perspektiv bare er krusninger i overflaten av problemet. En har festet seg ved disse enkeltfordeler som fellesmarkedet kan medføre (større markeder som gir muligheter for spesialisering osv.) uten å se at en for å oppnå disse enkeltfordeler har gitt seg ut på noe som økonomisk vil føre til et tap som i størrelse langt oppveier de enkeltfordeler som fellesmarkedet kan medføre. Tapet består (bl.a (red. merk.)) i at det uopplyste pengevelde bare i korte konjunkturperioder kan føre til noe som ligner full utnyttelse av de materielle ressurser. I det lange løp må det føre til stagnasjon eller iallfall bare til langsom vekst.
Å gjenopplive det uopplyste pengevelde er som om en vil forsøke å finne svaret på et stort og vanskelig regnestykke, og så i forblindet iver tar i bruk metoder som kan gi en mer nøyaktig bestemmelse av fjerde og femte desimal i svaret uten å se at disse metodene samtidig fører til større feil i første og annen desimal.**
Det er tre alternativer for fremtiden. Det ene er den kinesiske tese at Vesten må utslettes ved en atomkrig.
(Ragnar er jo her noe allegorisk og lite presis angående fremtiden til samfunnsøkonom å være, men en må vel fremdeles i 1961 regne Kina som et noe sosialistisk land, om enn veldig nær grensen til fascismen på det økonomisk politiske kartet.* Her kan man vel muligens også regne de sosialdemokratiske systemene inn i den marxistiske kvadranten på det økonomisk-politiske kartet, benevnt som "sosialistiske regjeringer" av Frisch, men altså i følge det foran nevnte svært nær det økonomiske plutarkiet, kapitalismen.
Det ligger vel også her implisitt i den truende formuleringen om "den gule fare", at det kan tenkes som en mulighet at maoismen og dens kommunistiske system kunne ta over i den vestlige verden på den ene eller andre måten. Framveksten av maoismen, med bl.a. Røde Brigader i Italia og RAF/Baader-Meinhof i Tyskland o.l. terrorist og/eller og autoritære partier i Europa i 1970-årene (som AKP-ml og RV, nå Rødt, i Norge) kan jo sees på som en tendens i denne retningen, men dette slo jo ikke an på bred basis. Red. merk.)
Det annet er den sovjetrussiske tese at atomkrig må unngås, ikke bare på grunn av dens umenneskelighet, men også fordi den er ganske overflødig. Det er nok å la Vesten fortsette i sin sta og forståelsesløse dyrking av det uopplyste pengevelde. Da vil Vesten om kort tid av seg selv falle til jorden som en overmoden pære.
(Her er jo Ragnar enda mer allegorisk og vag, men man kan jo likevel ane a) illevarslende tegn som bl.a i dag har nedfelt seg i 11. september terrorismen med WTC-bygningens fall og f.eks. de nåværende sysselsettingsproblemer i EU med sosial uro og populistisk/fascistoide tendenser, og b) etter Sovjet-systemets fall tilsvarende i Russland og flere steder i øst-Europa forøvrig.
På denne tiden (1961) var det nok en viss naiv oppfatning blant enkelte sosialøkonomer, medregnet Frisch, men antakelig i mindre grad hos Trygve Haavelmo, om at tallene i det sovjetiske "materialproduktet", deres variant av bruttonasjonalproduktet, inneholdt en viss realitet. Samtidig hadde tøværet med Nikita Krutsjov gitt visse håp om en slags "Glasnost". Dermed kunne man feilaktig tenke seg at Sovjet-systemet kanskje hadde en slags mulig fremtid.
Tøværet politisk i sovjet-systemet den gang var imidlertid raskt over, og på 1970-tallet kom det klare signaler om at "materialproduktet" var veldig mye bløff og basert på fiktive tall, og man ble da klar over at Sovjet-samveldet var et helt dødfødt, fascistoid system*. Også i det sovjetiske systemet kan man si at det var en betydelig tendens til uopplyst pengevelde, talltriksing og korrupsjon, da kombinert med diktatorisk statisme.
Dermed fikk Frischs anarkistiske tanker om den 3. vei ny og forsterket aktualitet i sosialøkonom-miljøet, bl.a i tilknytning til EU-referendumet i 1972. Uansett kan vi her, i det Frisch regner som "det andre alternativet", ane konturene til en utviklingen i retning systemer i den populistisk/fascistiske kvadrant på det økonomisk-politiske kartet. Også her kan det være innslag av det uopplyste pengevelde, plutarki generelt, inklusive politisk plutarki, som man f.eks kan registrere nokså klare tendenser til under Berlusconi-regimet i Italia anno 2001-2.
På en litt vag måte, "somnambul" for å bruke et typisk Frisch-uttrykk, kan vi dermed ane konturene av det teoretiske rammeverket nå presentert som det anarkistiske økonomisk-politiske kartet i Ragnars resonnementer i denne artikkelen. Dette kommer enda klarere frem når vi tar hensyn til det Frisch kaller det tredje og fjerde alternativet.
Angående det tredje alternativ på det økonomisk politiske kartet, der Frisch erklærer seg som gjennomførtrasjonell frihetlig sosialist, dvs anarkist, selv om han ikke direkte bruker ordet anarkisme (som av professor Noam Chomsky f.eks. nettopp er kortfattet definert som rasjonell, frihetlig sosialisme), noe som sikkert var klokt - da anarkismen midt under den sosialdemokratiske tilnærmede norske ettpartistaten til Gerhardsen og Arbeiderpartiet ikke sto særlig høyt i kurs, er han meget klar og konsis, se nedenfor. Det fjerde alternativet på det økonomisk-politiske kartet, som altså Frisch også nevner eksplisitt i det nedenstående, er det uopplyste pengeveldes typiske fremtredelsesform, dvs. liberalismen i ulike varianter. Red. merk.)
Det tredje alternativ (anarkisme, rasjonell, frihetlig sosialisme, red. merk.) er at Vesten i den tolvte time skal skal våkne til forståelse av det virkelige problemet.
Det virkelige problemet er hvorledes vi skal kunne finne et økonomisk og politisk system som setter individets frihet og moralske og etiske verdighet i sentrum (og med frihet mener jeg ikke frihet for de få til å utnytte de mange, men de manges frihet slik som Henrik Wergeland ville ha den), og som samtidig gjør det mulig å utnytte de materielle ressurser - naturrikdommene og den menneskelige kunnskap - på en virkelig rasjonell måte. Å løse den ene av disse to oppgaver på bekostning av den annen, er ikke særlig vanskelig. Det er kombinasjonen av de to målsettinger som er det virkelige problemet. Å gå inn for å løse det er det tredje alternativet.
Det kan bare løses ved en høyverdig form for planøkonomi, nasjonalt og internasjonalt. De elektroniske regnemaskinene og de moderne økonometriske metoder har gitt oss det tekniske hjelpemiddel til å løse dette kjempeproblemet. Spørsmålet er bare om Vesten vil ha så mye sunn fornuft og så mye sosial samvittighet at den for fullt vil gå inn for å bruke dette hjelpemidlet til å finne en løsning etter det tredje alternativ.
(Frisch, bl.a. med sine forslag om varebyttesentraler som basis for en frihetlig planøkonomi, hadde nok ikke på denne tiden full forståelse for utviklingen av det vell av varer og tjenester, varianter og kvaliteter, miljøfaktorer og problemer inkludert, som ville skje senere, og hans tidsbestemte konkrete forslag til den frihetlige sosialismen er nok delvis og noe utgått på dato. Å bruke markedet aktivt, men regulert på en frihetlig måte, både indre og ytre reguleringer, til å implementere store deler av den generelle sosiale planen, basert på autonomi og desentralisering, er i dag anbefalt av frihetlige økonomer, mens Frisch, på linje med Kropotkin og Santillan, så vidt vi vet var lite opptatt av dette. Proudhon var imidlertid mer på linje med 'main stream' anarkisme i dag på dette punktet. Slike rasjonelle, frihetlige, sosialistiske markeder har naturligvis prinsipielt ingenting med plutarki, økonomisk og/eller politisk, eller uopplyst pengevelde å gjøre. Forskningen på dette området langs den tredje vei, det tredje alternativ, har kommet mye lengre i dag enn i 1961. En kort oppsummering av den anarkistiske forskningsfronten er gitt i Anarkistisk Universitetslags m.fl.s grunnkurs, se (klikk på) Grunnkurs i anarkismen og andre -ismer .
Med "indre reguleringer" av markedet, i frihetlig sosialistisk retning, menes ikke bare bedre profesjonsutdanning og vekt på etikk og andre målsettinger enn profitt, f.eks større vekt på nytte-kostnadsanalyse i bedrifts-styringen, megling, etc, men også autogestion, større innflytelse fra 'de på gulvet' i bedriftene på styringen - og fra forbrukersiden, flatere organisasjonsformer, herunder også former basert på samvirke- og nettverks-organisasjon. Vi tenker naturligvis ikke på den såkalte Jugoslaviske modellen for 'sosialistiske markeder', som et slags haleheng til marxistisk "demokratisk sentralisme", som jo ikke fungerte særlig bra. Noe mer vellykket var vel de anarkosyndikalistiske eksperimentene i Spania 1936-39, basert bl.a på Santillans økonomiske teorier, og dette kan være en nyttig erfaring, men dagens situasjon krever nok en del andre ting en blåkopier av dette, selv om også fagforeningene kan spille en større rolle i bedriftsstyringen, innenfor en flatere struktur.
Med "ytre reguleringer" menes ikke først og fremst strengere og større konkurranse-, næringsmiddel-, kreditt-, og data-tilsyn, økokrim etc. samt mer lovreguleringer og politi, men stikkordsmessig ulike dialogformer og frihetlig-føderalistiske systemer fundert på alle de anarkistiske prinsippene, med ulike sanksjoner mot "free riders", rasjonell planlegging basert i hovedsak på vidtgående økosirkiske modeller sett ut fra folkets perspektiv og et åpent syn på de øvrige, mer politikkbestemte, relasjoner, også basert på "det offentlige rom", med fleksible institusjoner som er innstillt på effektivitet og rettferdighet, og maksimal nytte minus kostnader - snarere enn profittmaksimering og sektorinteresser, og med målsettinger om å få denne kompetansen om det optimale, det rasjonelle og planmessige for delene, desentralisert og autonomt, og for helheten - konføderalt, gjennom i systemet, heller enn å forsvare egne kjepphester. Dette gjelder både makro- og nærings- og miljø-politikk samt markeds- og bedriftsøkonomi, i privat og offentlig sektor. Red. merk.)
Det er min dypeste overbevisning at Vesten vil være håpløst fortapt hvis den ikke i den tolvte time våkner opp til erkjennelse av at dette tredje alternativet er dens eneste sjanse, men fortsetter å leve videre i fiksjonen om at det å gjenopplive det uopplyste pengevelde og bare spre det til større geografiske områder, kan være et brukbart fjerde alternativ (dvs. liberalismen, den fjerde kvadranten på det økonomisk politiske kartet. Her kan man også innregne de konservativ-liberale systemer som Frisch nevner innledningsvis, red. merk.).
Er det utopi å tro på det tredje alternativet? Jeg vil aldri holde opp med å tro at det ikke er utopi.
Derfor har det vært en skuffelse for meg at Norge og de norske forhandlere ved de internasjonale drøftinger ikke har forstått det historiske perspektiv, og derfor ikke har forstått at de måtte legge all sin kraft i å forklare for de store landene i vest at det tredje alternativet er Vestens eneste sjanse.
I steden har de norske forhandlere og det norske publikum brukt all sin tid og kraft - og fortsetter med å gjøre det - på å regne ut hva Norge kan tjene eller tape i stort og smått på den ene eller annen konto under industri, skipsfart, fiske og jordbruk under den gitte forutsetning at fellesmarkedet skal gjennomføres etter det uopplyste pengeveldes prinsipp.»
(Våre uthevninger og avsnitt, men forøvrig skulle Frischs artikkel være fullstendig gjengitt. Når vi i dag opplever enronismen som fysisk realitet både her og der i verden, og dermed ser konkret hva det uopplyste pengeveldet virkelig dreier seg om, er artikkelens aktualitet blitt enda større enn før, samtidig som det er en viktig artikkel i den politiske økonomiens historie. Denne artikkelens betydning i kampen mot EU-medlemskap og det uopplyste pengevelde i Norge, og for en rasjonell, frihetlig sosialisme, dvs. anarkisme, skal heller ikke undervurderes. Red. merk.)
V-h. IIFORs forsknings-redaktører 15.07.2002
*) Både det kinesiske systemet, maoismen, og sovjet-systemet har vel historisk variert mellom å være i den marxistiske, stats-sosialistiske kvadranten på det økonomisk-politiske kartet eller passert noe over grensen til fascismen i vid forstand, avhengig bl.a. av politisk og/eller økonomisk tøvær og "glasnost og perestrojka" tendenser eller lignende med relativt små økonomiske og store rangsforskjeller på den ene side, og tidvis alvorlige brudd på alminnelige menneskerettigheter og både store økonomiske og rangsforskjeller på den annen. Vi skal imidlertid ikke gå i detaljer på dette her, bare antyde at det har vært visse variasjoner historisk med hensyn til om sovjet-systemet og maoismen reelt sett har vært fascistiske kontra statskommunistiske. Hovedpoenget her er ikke å foreta en inngående analyse av maoismen kontra sovjet-systemet reelt sett historisk vis-a-vis det økonomisk-politiske kartet, men kun å påpeke at Frisch opererer med to forskjellige alternativer, en og to, som sammen med hans tredje og fjerde alternativ kan relateres til det økonomisk-politiske kartet, jevnfør System teori m.v.. En kan forøvrig merke seg at Frisch i og for seg kun bruker betegnelsen 'det tredje alternativ', ikke 'den tredje vei'. Vi har imidlertid her brukt betegnelsene 'vei' og 'alternativ' om hverandre. Dette er i overenstemmelse med nåtidens vanlige språkbruk innen den frihetlige bevegelsen. Men en må være helt klar på hva en mener begrepsmessig, når en bruker betegnelser som 1, 2. 3. og 4. vei eller alternativ, da nummereringen jo er forholdsvis arbitrær, i den forstand at 1= marxisme, 2 = fascisme, 3 =anarkisme og 4 = liberalisme vel representerer et nokså tilfeldig nummereringsystem, bortsett fra at valget av tallet 3 på anarkismen indikerer et brudd med den tradisjonelle todelingen i høyre-venstre tenkning. Historisk har begrepet "den tredje vei" og "det tredje alternativ" også røtter tilbake til anarkisten P. J. Proudhon (1809-65): "Denne tredje samfunnsform, denne syntese av kommunisme og privateindom, vil vi kalle frihet... Frihet er anarki...". ( Se f.eks. Anarkistisk Lesebok - 2.utg., PAX 1973, s 20-21). Proudhons og Frischs tredje alternativ og samfunnsform er av samme type politiske økonomi, og ligger begge innenfor den anarkistiske kvadranten på det økonomisk-politiske kartet, Proudhons vel noe til høyre for Frischs alternativ.
Nummereringen av systemene på det økonomisk-politiske kartet veksler imidlertid nokså tilfeldig i ulike kilder. Frisch og Proudhon har m.a.o. ikke skapt noen presedens m.h.p. nummereringen. En skal også være oppmerksom på at enkelte nazigrupper nylig har brukt betegnelsen "den 3. vei" eller "3. alternativ" om systemer i den fascistiske kvadranten på kartet. Dette peker imidlertid hen mot "Das Dritte Reich, Adolf Hitlers nazityske samfunnstype, som ligger langt nede på det økonomisk-politiske kartet, i den fascistiske kvadranten, kalt nr 2 ovenfor. Dette må naturligvis ikke blandes sammen med Frischs (og Proudhons) 3. alternativ, som helt klart står for rasjonell, frihetlig, sosialisme, dvs anarkisme. Som Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv 20.08.2002 nevner, finnes det også noe som heter Gerhard Schröders (tysk forbundskansler) og Tony Blairs (britisk statsminister) manifest om "The third way"/Die Neue Mitte" fra 1999. Dette er nok ideologisk en politisk bevegelse mot høyre fra kommunisme og marxisme og kanskje tenkt beslektet med Frischs og Proudhons 3. alternativ, men både det tyske og det britiske samfunn er typiske hierarkiske samfunn - eller klassesamfunn om man vil, og en bevegelse politisk fra det sosialdemokratiske utgangspunkt vil da bare gi en "light" populistisk eller til og med liberalistisk effekt, da innslagspunktet ligger for lavt på det økonomisk-politiske kartet til at det går i retning anarkisme. Dermed havner man i populistisk eller liberalistisk politisk økonomi i praksis, det går mot høyre nedenfor den anarkistiske kvadranten på det økonomisk-politiske kartet. Blairs og Schröders 3. vei må dermed heller ikke forveksles med Proudhons og Frischs 3. alternativ, det libertære/anarkisme. Blairs og Schröders policy blir en venstrepopulistisk impuls snarere enn anarkistisk. (En kuriositet er jo at en tidligere Gerhard Schröder, født 1910, som var utenriksminister i Vest-Tyskland 1961-66 og forsvarsminister til 1969 i ti år var medlem av Hitlers nasjonalsosialistiske parti, se s. 225 i Ragnar Frischs "Troen på nøkken", Universitetsforlaget 1995. Den nåværende forbundskansleren med samme navn, født 1944, har imidlertdi en venstreorientert marxistisk fortid fra 1960-årene.)
Av denne grunn bør en helst presisere nærmere hva en mener politisk når en bruker tallene for de ulike alternativene, for å unngå misforståelser. Det klareste for å unngå misforståelser er vel å bruke betegnelsene anarkisme (ev.anarki, rasjonell, frihetlig sosialisme, eller libertær), liberalisme, fascisme/populisme og marxisme (ev. stats-sosialisme) direkte, uten å nevne tall.
Penge- eller rikmannsvelde, plutarki - økonomisk og/eller politisk/administrativt, et system signifikant basert på finansfyrster, er i praksis så og si alltid "uopplyst" i større eller mindre grad. "Uopplyst" er dermed et ganske overflødig adjektiv, men det understreker jo utvilsomt en egenskap ved plutarkiet, og noe virkelig "opplyst pengevelde" kan man dermed se bort fra i praksis. Det "uopplyste pengevelde", "unenlightened plutarchy", er blitt et vel innarbeidet begrep, først og fremst som en karakteristikk av liberalismen, men det kan også forekomme i fascistiske systemer, dvs. det er en negativ egenskap som i større eller mindre grad er typisk og signifikant tilstede ved kapitalistiske systemer generelt. Det uopplyste pengevelde kan også forekomme som en tendens i svakt beskåret form i marxistiske, først og fremst sosial-demokratiske, systemer.
Unenlightened plutarchy, plutarchy in general and plutocracy. In the American Webster's unabridged dictionary second edition the word plutarchy is mentioned, and also plutocracy. Plutarchy means rule by the rich or rule of money, a form of archy [by finance-lords and similar, enronism, etc.]. Plutarchy may be economical and/or political/administrative. Economical plutarchy is the same as capitalism. Capitalism has two main forms, liberalism and fascism, economical plutarchy is significant in both. The economical plutarchists are the capitalists, the relatively rich, superiors in income. Plutocracy is a form of "cracy", as in democracy, the word plutocracy may 1. mean the same as plutarchy, 2. but also just mean management by the rich or related to money. In an anarchism vs other -isms context, to be precise, the concept plutarchy is in general used, not the more diffuse plutocracy. The term "unenlightened plutarchy, "uopplyst pengevelde", was used by Ragnar Frisch about liberalism, the typical unenlightened plutarchy, but it may also be used about fascism. As a tendency in a bit curtailed form the unenlightened plutarchy may also be present in marxist, mainly social-democratic, systems. "Unenlightened" in this context just underlines that plutarchy is not in the interest of the people, seen as a class as opposed to the superiors in rank and/or income. Plutarchy is practically always "unenlightened", a bad form of system/management seen from the people's perspective. In practice "enlightened plutarchy" does not exist, although there may be more or less of the unenlightened tendency.
**) Et eksempel som illustrerer denne type markedsfeil eller dysfunksjoner ved "det uopplyste pengevelde" er følgende: Markedet sikter seg inn på marginalnyttene, - målt i penger kan disse indikeres ved markedsprisen under visse forutsetninger, mens i mange tilfeller skjer det endringer som følge av mer uregulerte markeder som gjør slike marginalnyttebetraktninger ufullstendige og vesentlig feilaktige som uttrykk for velferd eller verdiskapning, da disse ikke alltid avspeiler totalnyttendringer. For en del forbrukere kan det dreie seg om mer enn marginale endringer i forbruket, og da må man se på totalnyttendringen til vedkommende personer, som da normalt ikke vil blir riktig vurdert til gjengs markedspris. I enkelte artikler i norsk presse bl.a i juli 2002 i tilknytning til deregulering av matmarkedet og fjerning av matsubsidier har man blandet sammen marginalnytte tilsvarende lik markedspris for mette rike, og totalnytte for fattige på sultegrensen her på kloden. Dermed blir regnestykket og regnskapet, nytte minus kostnader, ved en omlegging av politikken til fjerning av subsidier og redusert produksjon her (Norge, EU/OECD) helt feil.
Dvs. nytte fratrukket kostnader av redusert landbruksproduksjon på grunn av mindre subsidier i Norge og EU, eller OECD i sin alminnelighet, blir ganske feil vurdert når markedspriser legges til grunn. Det er nemlig normalt ikke slik at total matvareproduksjon i verden går like mye opp, som produksjonen av mat i Europa/OECD går ned, ved å kutte subsidiene og dermed redusere matproduksjonen i Europa og OECD i sin alminnelighet. Ca all mat blir spist, (fratrukket normalt svinn og bufferlagere) og går matproduksjonen dermed relativt ned i forhold til folkemengdens vanlige vekst, vil sultedøden øke omtrent proporsjonalt. Eller sagt på en annen måte, når bruttotilgang i folketallet er omtrent som før, matmengden relativt mindre, må avgangen bli relativt større, så nettotilveksten i folketallet svarer til den relativt lavere matproduksjonen. Nettottilveksten kan også i ekstreme tilfeller bli negativ. En må her både ta hensyn til direkte sultedød og død av ulike sultrelaterte sykdommer. Dermed må man også se på totalnyttene for de som ikke får noe mat, altså knyttet til nedgangen i og bortfall av matproduksjon, ikke bare marginalnytten til de rike. Siden prisen på liv er høy humanistisk vurdert, blir nyttetapet enormt når flere sulter ihjel enn det som det ellers ville ha gjort. Å legge om matproduksjonen ut fra markedspris, marginalnyttebetraktninger for rike og mette, vs. bedriftsøkonomisk grensekost, dvs. mot pris lik grensekost ved fullkommen konkurranse el. l., og altså kutte subsider og importere mer mat til OECD landene, er derfor ganske sultedød-fremmende og ikke samfunnsøkonomisk riktig. Vurdert med nasjonalprodukt til markedspris gir det tilsynelatende netto markedsøkonomiske gevinster, men markedet tar ikke hensyn til totalnyttetapet ved mer sultedød i den tredje verden ved omleggingen av landbrukspolitikken. Dermed blir en ren markedsøkonomisk analyse feil.
I denne forbindelse kan vi minne om en av Ragnar Frischs bemerkninger fra artikkelen "Det uopplyste pengevelde" gjengitt over: "å gjenopplive det uopplyste pengevelde er som om en vil forsøke å finne svaret på et stort og vanskelig regnestykke, og så i forblindet iver tar i bruk metoder som kan gi en mer nøyaktig bestemmelse av fjerde og femte desimal i svaret uten å se at disse metodene samtidig fører til større feil i første og annen desimal." Her kan vi relatere gevinstene i verdens samlede velferd/nytte i "fjerde og femte desimal" til marginalnytte-fremgangen for de rike og mette ved å fjerne matvaresubsidiene, mens "større feil i første og annen desimal" skyldes totalnytteendringen for de som sulter ihjel p.g.a relativt mindre matproduksjon i verden, når vi lar markedet få råde grunnen alene, ved å deregulere og kutte ut mat-subsidiene. Det er altså ikke bare i tilknytning til arbeidsledighet og manglende kapasitetsutnyttelse, som Frisch nevner ekplisitt, at det uopplyste pengevelde virker feil på denne måten. Det kan nok også dreie seg om større feil enn bare i desimalene i en del tilfeller.
Ragnar Frisch skjønte nok godt essensen i forskjellen på totalnytte og marginalnytte i samfunnsøkonomiske lønnsomhetskalkyler, siden han bl.a arbeidet en del med såkalt kardinal valghandlingsteori i forbruket, hvor man påpeker at om en person kunne preferanse-rangere små endringer i forbruket av ulike godekombinasjoner, så kunne man prinsipielt regne seg frem til totalnyttevirkninger ut fra dette - målt i penger. Denne metoden er imidlertid ikke særlig praktisk brukbar, da dette blir for abstrakt og komplisert til at folk bevisst klarer å forholde seg rasjonelt til et slikt teoretisk preferanse-skjema for små endringer i godekombinasjoner. Folk flest klarer altså ikke i en statistisk skjematisk analyse på noen nøyaktig måte å preferanse-rangere små endringer i forbruket av ulike godekombinasjoner. Den direkte totale valghandlingsteorien, som er utviklet av IIFOR, hvor man ikke evaluerer små endringer i godekombinasjoner i forbruket, men belyser totalnytten ved å se på hele forbruket under ett, altså ikke marginale endringer, men situasjonen helt med eller uten godet i ulike valgsituasjoner, er imidlertid mer praktisk orientert med hensyn på å belyse verdien av totalnytten målt i penger. Vi skal se på et eksempel.
Kan man f.eks velge mellom 1. ikke å få vann i det hele tatt, men få så mye kostbare diamanter å smykke seg med som man bare måtte ønske, og 2. drikke seg utørst så lenge man vil, men da ikke få noen diamanter i det det hele tatt (altså valg i forbruket, ikke for salg), så velger naturligvis alle vettuge mennesker tilfelle 2. Dermed kan vi si at totalnytten, nytteverdien av nok vann målt i kroner, i hvertfall er større en verdien av kostbare diamanter så mye en måtte ønske til å smykke seg med. Tilsvarende gjelder for mat og andre helt nødvendige goder som trengs for å overleve. Dette kan naturligvis utbroderes mer i detalj gjennom ulike "direkte total-valgeksperimenter" av lignende type, uten at vi skal gå nærmere inn på dette her og nå. Trygve Haavelmo, Frischs viktigste og nærmeste etterfølger faglig i Norge når det gjaldt utviklingen av teoriene omkring det tredje alternativ, stod selvfølgelig også fast på programerklæringene i denne artikkelen. Et litt mer praktisk eksempel på kritikk av nyliberalismen og det uopplyste pengevelde finner du på (click on:) Kommentar til artikkel i Dagens Næringsliv .
Kampen mot
det uopplyste pengevelde fram til i dag er oppsummert på:
NAU nr 1 - Folkets alternativ til NOU