FLAT STRUKTUR

Flat struktur er IKKE : A) at alle skal bestemme alt alltid, eller B) at det ikke finnes en struktur, eller C) at ingen har ansvar.

Kun de som er vesentlig og konkret berørt fatter beslutningene og er ansvarlige for at de blir gjennomført - med oppfølging. Dvs. at hvert individ tar avgjørelser i personlige saker. Felles saker blir avgjort direkte av de berørte parter på like fot, av 2 i saker som bare angår 2, av 3 i saker som angår 3 osv., og av alle i allmenne saker. Dette kan skje ved ulike former for uravstemninger eller folkeavstemninger, men det er ikke likegyldig hvordan disse utformes, se nedenfor.
Alle (vesentlig og konkret berørte) har arbeids- og styringsoppgaver, ansvar og myndighet, i den grad de blir likt berørt, i samme grad. Oppgavene, og arbeids- og styringsansvaret, er klart og konkret definert.
Alle (vesentlig og konkret berørte) er sideordnet, inger over- eller underordnet i rang og lønn.
Ingen individer eller grupper dominerer, og alle (vesentlig og konkret berørte) har lik innflytelse og uttelling i beslutningsprosessene, ut fra i hvilken grad de rent faktisk blir berørt.
Man bør arbeide seg fram til konsensus. Dette kan ikke alltid oppnås, jevnfør folkeavstemning om EU og lignende. Konsensus må heller ikke oppnås ved autoritære metoder som oklarki (mobbing og pøbelvelde) e.l. En må lære seg til å leve med uenighet. Dermed skal en ikke godta all uenighet. Uenighet av typen "gruppe A sier at 2+2=5, gruppe B sier at 2+2=4" kan en ikke leve med. Her har gruppe B rett, uansett om gruppe A skulle være i flertall. Konsensus må heller oppnås ved at beste argument vinner, der kompetanse blir lagt til grunn. Rent vitenskapelige spørsmål, som f.eks "om jorden er flat eller rund", avgjøres ikke politisk/administrativt ved flertallsvedtak, men ved vitenskapelige, kritiske undersøkelser, og etter diskusjon.
Nyansert stemmegivning sier ikke bare noe OM en er for eller mot en sak, men også HVOR STERKT en er for eller mot en sak. Dette kan gjøres på en rekke forskjellige måter. Noen er utprøvd i praksis av Anarkistføderasjonen i Norge.
Bare løsninger som BÅDE er effektive OG rettferdige aksepteres (Pareto- og reallokeringsoptimalitet).
- Kravet til EFFEKTIVITET betyr løsninger hvor ingen, via omfordeling av ressursbruk og produkter, kan få det bedre uten at noen får det verre (Pareto-kriteriet).
- Kravet til RETTFERDIGHETbetyr løsninger som tilfredstiller et generelt "en deler - de andre velger" prinsipp. Dvs. Ingen vil ha fordel av å bytte situasjon med andre når alle ulemper såvel som fordeler, ytelser og nytelser, er tatt i betraktning (reallokerings-/ombytte-kriteriet).
  (Hvor "skapet skal stå" avgjøres IKKE av overordnede, ved flertalls- eller mindretallsdiktatur, men av de BERØRTE selv på like fot, dvs. på en måte så alle såvidt mulig får like mye NYTTE av skapet. Klare man ikke å avgjøre dette alene kan man søke råd via ombud, ved voldgift, eller prøve det rettslig på andre måter.)

Valgalternativene må utformes som ulike PAKKELØSNINGER, som åpner for KOMPENSASJON til de som eventuelt blir nedstemt. Det må foretas en OMFORDELING av vinnernes gevinst, slik at mindretallet alt i alt kommer like godt ut som flertallet, evt. så må mindretallet få gjennomslag i andre saker av like stor viktighet.

Alle valgalternativer som bringer oss vekk fra kjernen - effektive og rettferdige løsninger - er udemokratiske. Dersom slike kommer opp og blir vedtatt, har ikke de som er blitt nedstemt noen forpliktelser til å følge opp vedtaket. Resultatet, f.eks. av en folkeavstemning, kan prøves rettslig. Strider vedtaket mot anarkistiske prinsipper og lover, blir det underkjent.

Det er faste avtaler og regler, rutiner for konfliktløsning og for kompensasjon til de som må gi opp rettferdige krav i interessekonflikter, samt for oppfølging og håndheving av regler og avtaleverk osv. Det er ikke rom for vilkårlighet. Kollektive løsninger baseres på individuell arbeidsdeling og personlig ansvar etter avtale. Hvis man ikke oppfyller sin del av en kollektiv løsning vil det ha sin pris (Negative sanksjoner). Regler og avtaler må være utformet og håndheves slik at de sikrer og regulerer individets stilling i forhold til kollektivet på en fleksibel måte, og også bidrar til å stabilisere den flate strukturen. Det er en klar grensesetting der individenes frihet balanseres mot hverandre, så alle får like stor - og størst mulig - frihet, innenfor de ressursrammer kollektivet har, nå og i framtidsperpektiv. Det tas også i betraktning at forskjellige saker angår ulike grupper eller individer på forskjellige måter.

STRUKTURLØSHETENS TYRANNI

I strukturløse grupper finnes det en tendens til å danne seg uformelle subgrupper. Disse subgruppene utvikles ofte fra vennskapsbånd som er dannet. Disse vil praktisere sin makt ved å danne en fraksjon. En slik subgruppe kan presse en struktur på gruppa ved å monopolisere oppgaver, autoritet osv.,dvs. skaffe seg makt.

Andre subgrupper vil også kunne operere i strukturløse grupper, spesielt de som baserer seg på medlemsskap i politiske grupper. Vi får kamp mellom forskjellige subgrupper, noe som lett medfører splittelse og at gruppas oppgaver blir sabotert.

Det er derfor viktig at ei gruppe ikke er strukturløs, men at det finnes enkle regler for hvordan man skal hindre monopolisering.

Dette innebærer:

Rotering av arbeidsoppgaver.
Spredning av arbeidsoppgaver.
Tilbakemelding, om arbeidets utvikling, til gruppa.
Lik tilgang på gruppas ressurser.
Spredning av informasjon.

Hensyn til a) det som er nevnt under "horisontal organisasjon" ovenfor, og b) anarkistiske prinsipper og lover i sin alminnelighet.

Back to Scandinavian Index

Back to Homepage