Var TPH (Tvungent psykisk helsevern) tatt av psykiater Margrethe Stensson m.fl. i desember 2019, og som lå til grunn for professor Østmoes tvangsmedisinering under TMV (Tvangsmedisineringsvedtak), i samsvar med norsk helselovgivning og internasjonale menneskerettighetsstandarder, særlig med hensyn til prosessuell rettferdighet, proporsjonalitet og vurderingen av medikamentfrie behandlingsalternativer?
TPH-beslutningen, utstedt av psykiater Margrethe Stensson m.fl. i desember 2019 og som dannet grunnlaget for TMV-tvangsmedisineringsvedtaket, synes å bryte med norsk helselovgivning og internasjonale menneskerettighetsstandarder. Beslutningen, var basert på en feildiagnose knyttet til en misforståelse av professor Østmoes kreative arbeid, manglet nødvendig prosess, korrekt vurdering og hensyn til medikamentfrie behandlingsalternativer.
Norsk helsejuss og internasjonale traktater, som Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK), krever at tvangsbehandling skal være strengt nødvendig, proporsjonal og basert på en utforskning av mindre inngripende alternativer. I denne saken undergraver unnlatelsen av å prioritere medikamentfrie behandlingsformer, kombinert med prosedyremessige mangler, proporsjonalitetsprinsippet og reiser betydelige juridiske og etiske bekymringer.
Professor Østmoe hevder at tvangsmedisineringsvedtaket overså hans psykiske helsesituasjon, bygget på en uriktig diagnose og påførte ham unødvendig skade. Uten bevis for at medikamentfrie behandlingsalternativer ble tilstrekkelig vurdert, oppfyller inngrepet høyst sannsynlig ikke de juridiske og etiske kravene som stilles i norsk lov og EMK. En oppheving av TPH-beslutningen vil rette opp disse prosedyrefeilene, ugyldiggjøre TMV-vedtaket og gjenopprette samsvar med juridiske og etiske forpliktelser.
Professor Dr. Jens Hermundstad Østmoe, en akademiker, selvstendig næringsdrivende, musikkkomponist og tekstforfatter, samt spesialist innen genetikk og kognitiv psykoterapi, hevder at hans nåværende rettssak dreier seg om å oppheve TPH, som utgjør grunnlaget for påfølgende tvangsmedisinering under TMV (Tvangsmedisineringsvedtak). Han hevder at TPH-beslutningen var basert på en feildiagnose som følge av en misforståelse av en science fiction-historie han skrev i 2011.
Historien, en fiktiv fortelling om utenomjordisk liv, ble feiltolket som bevis på psykose av hans daværende fastlege, Andreas Wedervang-Resell. Professor Østmoe benekter å noen gang ha opplevd psykose og bestrider sterkt gyldigheten av diagnosen schizoaffektiv lidelse, som han hevder er ubegrunnet og basert på forutinntatthet snarere enn medisinske fakta.
TPH-beslutningen formaliserte denne feildiagnosen til et juridisk mandat for tvangspsykiatrisk behandling. Denne beslutningen, hevder professor Østmoe, utgjør hjørnesteinen i de mer omfattende krenkelsene han har blitt utsatt for, inkludert tvangsmedisinering under TMV. Han søker å få TPH-beslutningen opphevet på grunnlag av feilaktig grunnlag, prosedyrefeil og dens alvorlige og skadelige konsekvenser.
Professor Østmoe forklarer at hans psykiske helsehistorie inkluderer et nervøst sammenbrudd i 1997 forårsaket av mobbing på arbeidsplassen, noe som resulterte i PTSD med angst. Innen 2015 hadde han imidlertid fullstendig ved hjelp av kognitiv psykoterapi blitt mentalt frisk før tvangsinngrepene begynte i 2019.
I desember 2019 eskalerte situasjonen da psykiater Margrethe Stensson m.fl. ved FACT-Tåsen-enheten tok en rask beslutning om å iverksette tvangsmedisinering under TMV uten å konsultere professor Østmoes familie. Han hevder at denne beslutningen var forhastet, basert på feilaktige antakelser, og at den ikke tilstrekkelig vurderte hans situasjon. Etter hans verbale protester ble dosene økt, noe han mener var straffende snarere enn terapeutiske.
Professor Østmoe understreker at behandlingsalternativer uten bruk av medisiner verken ble vurdert eller tilbudt, til tross for at de er i tråd med proporsjonalitetsprinsippene som kreves under norsk helse- og menneskerettighetslovgivning. Behandlingen har påført ham alvorlige fysiske og kognitive skader, inkludert intense skjelvinger, kognitiv dysfunksjon og andre invalidiserende bivirkninger, som han hevder har svekket hans evne til å bidra til miljøforkjempelse—en sak som er sentral for hans personlige og profesjonelle identitet.
Gjennom en formell klage til Kontrollkommisjonen ved Diakonhjemmet sykehus (DHS) søker professor Østmoe å få TPH-beslutningen opphevet. Han argumenterer for at dette vil ugyldiggjøre TMV-beslutningene som er basert på den, rette opp prosedyrefeilene som ligger til grunn for disse tvangstiltakene, og gjenopprette hans autonomi. Han hevder at hans sak belyser systemsvikt i tvangspsykiatriske praksiser og bredere krenkelser av menneskerettigheter og rettssikkerhet.
Professor Østmoe har rapportert om en rekke invalidiserende bivirkninger fra medikasjonen, inkludert:
Alvorlige skjelvinger i høyre arm og hånd, nå også intense rystelser.
Skjelvinger i høyre ben og fot, samt kramper.
Smerter i testiklene, og noe sensitivitet i brystvortene, selv om dette har avtatt noe nylig.
Svimmelhet, med nesten fall ved flere anledninger; frykt for å falle og brekke hoften, noe som utgjør en betydelig risiko.
Slim i munnen og overdreven sikling.
Pustevansker, sannsynligvis knyttet til fedme, som igjen er relatert til depotinjeksjonene. Den gode nyheten er at hjertet fungerer fint og ikke har blitt påvirket av fedmerelatert arteriosklerose.
Fedme, med konstant og intens sultfølelse, noe som gjør det vanskelig å gå ned i vekt, men han forsøker. På et tidspunkt nådde vekten ca. 100 kg. Gikk ned i vekt, men gikk opp igjen fra ca. 90 kg til rundt 95 kg over sommeren. For tiden gjør han sterke forsøk på å redusere vekten igjen.
Smerter i høyre kne, særlig på grunn av meniskskade forårsaket av fedme. Opplever tidvis alvorlige smerter som krever bruk av stokk og begrenser mobiliteten. Nå er det også noe smerter i venstre kne. Fastlegen har nevnt fysioterapi som en mulig behandling.
Generelt svekket tilstand, dårlig form grunnet begrenset mulighet for mosjon; forsøker å gå når kneet tillater det, og utfører sykkeløvelser liggende på ryggen, samt lett styrketrening. Høy puls selv ved minimal anstrengelse.
Kognitiv dysfunksjon i form av alvorlig mental sløvhet. Tap av kreativitet og svekket relasjonstenkning. Redusert intelligens.
Norsk helselovgivning
I henhold til pasient- og brukerrettighetsloven (Pasient- og brukerrettighetsloven) er tvangsbehandling, inkludert tvangsmedisinering, kun tillatt når det er strengt nødvendig, og når andre mindre inngripende tiltak er forsøkt uten tilstrekkelig effekt. § 4-4 understreker prinsippet om forholdsmessighet, som krever at inngrep skal være det minst inngripende alternativet for å oppnå det tiltenkte formålet.
Internasjonale menneskerettighetsstandarder
Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) gir sterke garantier mot vilkårlige eller uforholdsmessige medisinske inngrep.
Artikkel 8: Beskytter retten til privatliv og familieliv, inkludert autonomi i medisinske avgjørelser.
Artikkel 3: Forbyr umenneskelig eller nedverdigende behandling, som kan omfatte tvungne medisinske praksiser når de ikke er begrunnet med et tvingende behov.
Relevante dommer fra EMK: Avgjørelser som Herczegfalvy mot Østerrike understreker at tvungne medisinske behandlinger må oppfylle strenge nødvendighetskriterier og ledsages av prosessuelle garantier.
FN's CRPD: Fremmer autonomi og ikke-diskriminering for personer med funksjonsnedsettelser og går inn for frivillige, ikke-tvangsmessige behandlinger.
Problemstilling:
Var beslutningen om å tvangsmedisinere professor Østmoe i samsvar med prinsippene om proporsjonalitet og nødvendighet etter norsk og internasjonal rett?
Regel:
Både norsk helselovgivning og internasjonale traktater krever at tvangstiltak skal være en siste utvei, som kun kan benyttes etter at alle mindre inngripende alternativer er vurdert og funnet utilstrekkelige.
Søknad:
Tilsidesettelse av uavhengige bevis:
Feildiagnosen oppsto fra fastlege Andreas Wedervang-Resell, som var mottaker på professor Østmoes e-postliste. Blant e-postene var en pressemelding som inneholdt en fiktiv "samtale" med en "alien", Emma Amelia, en sentral figur i Østmoes science fiction-skriving.
Wedervang-Resell klarte ikke å gjenkjenne innholdet som en kreativ uttrykksform og tolket det i stedet som bevis på hallusinasjoner/psykose, noe som førte til konklusjonen om at professor Østmoe forestilte seg interaksjoner med en alien. Denne feilvurderingen dannet grunnlaget for en diagnose av schizoaffektiv lidelse med psykose.
Diagnosen ignorerte professor Østmoes benektelse av slike hallusinasjoner og overså hans historie som kreativ forfatter. Dette viser mangel på objektivitet og et overtramp fra fastlegen (og senere psykiatrien), som unnlot å søke avklaring før han trakk konklusjoner med vidtrekkende konsekvenser.
Beslutningstakerne unnlot å vurdere eksterne og troverdige evalueringer som motsa diagnosen og behandlingsplanen. Blant annet leverte professor Dr. Per Halvor Vale, en anerkjent akademisk kollega, et formelt støttebrev som bekreftet professor Østmoes mentale stabilitet og motsatte seg tvangsbehandlingen.
Dr. Vale fremhevet Østmoes evne til å artikulere sine bekymringer, hans aktive bidrag til intellektuell og offentlig diskurs, samt mangelen på begrunnelse for de alvorlige inngrepene som ble pålagt.
Beslutningstakernes avslag på å inkludere slike uavhengige vurderinger reflekterer en prosedyremessig skjevhet og undergraver grundigheten som kreves i saker som involverer tvangsmessige medisinske inngrep.
Konsekvenser av feildiagnose:
Fastlegens feiltolkning av Østmoes kreative uttrykk, sammen med den påfølgende kjeden av tvungne behandlinger, fremhever en kritisk svikt i diagnostiseringsprosessen. Videre reflekterer feildiagnosen en skjevhet som oppstår fra misoppfatninger av Østmoes offentlige og politiske aktiviteter som forfatter og aktivist.
Brudd på prinsippet om proporsjonalitet:
Prinsippet om proporsjonalitet, som er forankret i norsk helselovgivning og internasjonale traktater som Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK), krever at tvangsmessige medisinske inngrep skal være en siste utvei. TPH-vedtaket, som ga tillatelse til tvungen psykiatrisk behandling, oppfylte ikke denne standarden:
Det var basert på en feildiagnose av fastlege Andreas Wedervang-Resell, som tolket en fiktiv fortelling som bevis på psykose.
Det ignorerte professor Østmoes psykiatriske historie, som viste full tilfriskning fra PTSD med angst innen 2015 og fravær av psykotiske symptomer før de tvungne inngrepene startet.
Mindre inngripende alternativer, som medikamentfrie behandlingsformer, ble ikke utforsket, noe som utgjør et brudd på forpliktelsen til å minimere skade.
Manglende vurdering av medikamentfrie behandlinger:
TPH-avgjørelsen inneholdt ikke en tilstrekkelig vurdering av ikke-tvangsmessige, medisinfrie alternativer, til tross for at disse er i samsvar med Østmoes psykiske helsehistorikk og preferanser for tilfriskning. Denne unnlatelsen utgjør et direkte brudd på proporsjonalitetsprinsippet i norsk helselovgivning, samt Norges internasjonale forpliktelser under EMK og FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD).
Medikamentfrie alternativer, som kognitiv psykoterapi, ble verken utforsket eller tilbudt, til tross for dokumentasjon i professor Østmoes historie som indikerer deres effektivitet.
Fraværet av slike vurderinger bryter både med pasient- og brukerrettighetsloven i Norge og med internasjonale menneskerettighetsforpliktelser om å minimere skade og opprettholde pasientens autonomi.
Prosedyremessige uregelmessigheter:
Å vende klager mot pasienten: Hver gang professor Østmoe har protestert mot tvangsmedisinering, har hans klager blitt brukt som grunnlag for ytterligere tvang, der beslutningstakere har tolket hans reaksjoner som bevis på mental ustabilitet. Denne sirkulære logikken—hvor legitime innvendinger blir oppfattet som symptomer på sykdom—illustrerer autoritære taktikker som undergraver integriteten til psykiatriske praksiser.
Feilattribusjon av omstendigheter til diagnose: Hendelser uten tilknytning til noen mental helseforstyrrelse, som tilfeldige uhell eller uttalelser, har blitt uberettiget koblet til den omstridte diagnosen. Dette overtrampet fører ikke bare til ytterligere skade, men undergraver også tilliten til rettferdigheten og upartiskheten i medisinske vurderinger.
TPH- og påfølgende TMV-beslutninger var preget av betydelige saksbehandlingsfeil, inkludert manglende konsultasjon med familien, forhastet beslutningstaking og tilsidesettelse av uavhengig bevis, som støttebrevet fra professor Dr. Per Halvor Vale.
Feildiagnosen og den påfølgende bruk av tvangstiltak reflekterer en systematisk misbruk av psykiatrisk autoritet, forsterket av den straffende økningen i medikamentdoser etter verbale protester.
Mål for å omgjøre TPH-beslutningen
Å omgjøre TPH-beslutningen er avgjørende for å gjenopprette samsvar med juridiske standarder og menneskerettighetsforpliktelser. Dette vil ugyldiggjøre de påfølgende TMV-vedtakene, rette opp prosedyremessige og diagnostiske feil, samt sette en presedens for å sikre ansvarlighet i tvangsmessig psykiatrisk praksis.
Vedtaket om tvangsmedisinering ser ut til å ha unnlatt å oppfylle de rettslige kravene til proporsjonalitet og nødvendighet. Det overså tilgjengelige alternativer, var beheftet med prosedyremessige feil, og kan ha forårsaket uberettiget skade.
Brudd på ytringsfriheten:
Politiske aktiviteter og ytringer: Professor Østmoes rolle som politisk tenker, aktivt medlem av Senterpartiet, og forkjemper for klimaendringer og libertær politisk økonomi gjennom jevnlige uttalelser indikerer at hans offentlige aktiviteter og ytringer kan ha vært en faktor i behandlingen han har mottatt. Han hevder at hans psykiatriske diagnose har blitt brukt som et våpen for å undergrave hans troverdighet og begrense hans evne til å kommunisere fritt.
Avskrekkende effekt på ytringer: Tvangsbehandling og feilaktig fremstilling av hans protester mot denne behandlingen som symptomer på sykdom skaper en avskrekkende effekt på hans evne til å uttrykke seg, inkludert hans politiske synspunkter og kunstneriske bidrag som progressiv punkrock-komponist.
Oppfatning av politisk forfølgelse: Avgjørelsestakernes avslag på å revurdere saken hans, selv når det er lagt frem bevis fra familie og venner, forsterker hans oppfatning av å bli målrettet på grunn av sine meninger, noe han refererer til som "kinesisk-sovjetisk psykiatri". Selv om denne påstanden krever uavhengig gransking, fremhever hendelsesforløpet en mulig misbruk av psykiatrisk autoritet for å undertrykke opposisjon.
Brudd på ytringsfriheten: Juridiske Beskyttelser
Grunnlovsbeskyttelser i Norge
Artikkel 100 i Grunnloven: Garanterer retten til ytringsfrihet og understreker dens betydning for demokrati, sannhetssøken og individuell utvikling. Enhver statlig handling som direkte eller indirekte undertrykker eller hemmer politisk diskurs, kan bryte med denne grunnleggende retten.
Bruken av psykiatrisk autoritet til å begrense professor Østmoes evne til å uttrykke sine politiske meninger og engasjere seg med sitt publikum, enten dette er intensjonelt eller oppfattes slik, står i strid med disse grunnlovsfestede prinsippene.
Internasjonale menneskerettighetsstandarder
Artikkel 10 i EMK (Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen): Beskytter ytringsfriheten, inkludert politiske ytringer, som en grunnpilar i et demokratisk samfunn. Begrensninger er kun tillatt under strenge vilkår, som nødvendighet og proporsjonalitet, og kan ikke brukes for å undertrykke dissens eller ukonvensjonelle synspunkter.
FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD): Krever eliminering av diskriminerende praksiser i helsevesenet og sikrer at personer med funksjonsnedsettelser, inkludert psykiske helseutfordringer, kan utøve sin rett til fri ytring og deltakelse i offentlig liv uten tvang eller stigmatisering.
Misbruk av psykiatri som et undertrykkelsesverktøy
Historiske og komparative eksempler, inkludert tilfeller av "politisk psykiatri" i autoritære regimer, viser hvordan medisinske diagnoser kan bli brukt som våpen for å tie dissens. Professor Østmoes påstander om "kinesisk-sovjetisk psykiatri" reflekterer bekymringer for lignende mønstre, der psykiatrisk inngripen undergraver politisk frihet fremfor å adressere reelle medisinske behov.
Bevis på undertrykkelse:
Manglende vilje til å revurdere tvangsbehandlingen: Avslag på å revurdere tvangsbehandlingen, til tross for forsikringer fra professor Østmoes familie og venner om hans stabilitet, indikerer en systemisk motvilje mot å ta ansvar og sikre en rettferdig vurdering.
Kreativt og politisk arbeid som mulig mål: Hans progressive arbeid innen politisk økonomi, kombinert med hans musikk og forfatterskap, styrker oppfatningen om at hans ytringsfrihet bevisst blir begrenset, selv om dette skjer indirekte.
Konsekvenser og Anbefalinger:
Juridiske og etiske risikoer ved tvangsbehandling:
Brudd på norsk helselovgivning og internasjonale menneskerettighetskonvensjoner kan utsette myndighetene for juridisk ansvar og betydelig skade på omdømmet.
Manglende korrekt vurdering og begrunnelse undergraver tilliten til helsevesenet og dets evne til å ivareta pasientenes rettigheter.
Anbefalinger:
Stans tvangsbehandlingen: Umiddelbar suspensjon av tvangsmedisinering for å forhindre ytterligere skade.
Omfattende gjennomgang: Uavhengig evaluering av diagnosen og behandlingsplanen for å fastslå om tvangsmedisinering er berettiget.
Prioriter medikamentfrie alternativer: Tilby og prioritere ikke-tvangsbaserte behandlingsmetoder, som kognitiv psykoterapi, i tråd med professor Østmoes preferanser og dokumentert suksess med disse metodene.
Politiske reformer: Styrk prosedyremessige garantier for å sikre grundig gjennomgang og ansvarlighet i saker som involverer tvangsbehandling.
Tvungen medisinering av professor Dr. Jens Hermundstad Østmoe er i strid med norsk helsevesenlovgivning og internasjonale menneskerettighetsstandarder, som legger vekt på prinsippet om proporsjonalitet. Tvangsbehandling skal være en siste utvei, kun anvendt etter at alle mindre inngripende alternativer er grundig utforsket og prioritert.
TPH-vedtaket, som danner grunnlaget for tvungen psykiatrisk behandling under TMV, var prosessuelt mangelfullt. Det bygget på en feildiagnose basert på en mistolkning av en science fiction-fortelling og ble iverksatt uten tilstrekkelig vurdering, konsultasjon med familien eller overholdelse av prosedyreregler. Mangelen på å tilby medikamentfrie behandlingsalternativer—til tross for professor Østmoes dokumenterte suksess med ikke-tvangsbaserte metoder—representerer en tilsidesettelse av pasientautonomi og en neglisjering av proporsjonalitet.
Beslutningsprosessen gjenspeiler et mønster av autoritære praksiser, der professor Østmoes innvendinger og irrelevante hendelser ble brukt som våpen for å forsterke diagnosen og rettferdiggjøre tvangsinngrep. Dette bekymringsfulle mønsteret forsterker skade, undertrykker motstand og undergraver grunnleggende prinsipper om autonomi og proporsjonalitet som er nedfelt i norsk og internasjonal lovgivning.
Videre reiser saken bekymringer om mulig politisk forfølgelse forkledd som psykiatrisk intervensjon. Professor Østmoes aktive deltakelse i politisk debatt og kunstnerisk uttrykk, kombinert med systematisk avvisning av bevis og klager, antyder et forsøk på å begrense hans ytringsfrihet og offentlige troverdighet. Disse handlingene bryter med sentrale beskyttelser under Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, inkludert artikkel 8 (rett til privatliv) og artikkel 10 (ytringsfrihet), samt norske konstitusjonelle garantier for ytringsfrihet og politisk deltakelse.
For å rette opp disse krenkelsene må følgende umiddelbare tiltak iverksettes:
Uavhengig granskning: Gjennomfør en grundig undersøkelse for å fastslå om psykiatriske intervensjoner ble påvirket av politiske hensyn eller lignende skjevheter.
Umiddelbare beskyttelsestiltak: Suspendér alle tvangstiltak i påvente av granskningen for å forhindre ytterligere krenkelser av professor Østmoes rettigheter.
Politiske reformer: Innfør robuste sikkerhetsmekanismer i norsk lov for å forhindre misbruk av psykiatri som et verktøy for å undertrykke dissens, i tråd med prinsippene om nødvendighet, proporsjonalitet og ytringsfrihet under artikkel 10 i EMK og artikkel 100 i Grunnloven.
Å oppheve TPH-vedtaket er avgjørende for å rette opp de spesifikke krenkelsene professor Østmoe har opplevd og for å forhindre lignende systemsvikt i tvangspsykiatrisk praksis. Dette utfallet vil ugyldiggjøre TMV-ordrene, sikre etterlevelse av prinsippene om proporsjonalitet og rettssikkerhet, og opprettholde de grunnleggende rettighetene nedfelt i norsk helsevesenlovgivning og internasjonale menneskerettstraktater. 07.01.2025.