IJ@ © ISSN 0800-0220 all rights reserved - e-mail ifa@anarchy.no (IJA) Bulletin of the Anarchist International

INTERNATIONAL JOURNAL OF ANARCHISM/
FOLKEBLADET

IJ@

International Journal of Anarchism

ifa-Solidaritet - folkebladet - © ISSN 0800-0220 - Contact us!

Bulletin of the Anarchist International

"A DECADE OF INTERNATIONAL ANARCHISM"

Main articles 1984-1994 - Updated - Oppdatert

Translation tool Norwegian to English, French, German, Spanish, Arabic, Russian, Chinese etc., and vice versa: Google Translate.

Denne html-filen dekker i hovedsak Folkebladet/International Journal of Anarchism's utgivelser som meldinger/newsletters i perioden 1984-1994. I tillegg til newsletters har det blitt utgitt en rekke rapporter/reports. Fb/IJ@ gis ut av ANORG/NAC og IFA/AI. Foreløpig siste ordinære nummer på papir kom ut i 1997. Siden 1998 har fb/IJ@ vært en online elektronisk journal, publisert på http://www.anarchy.no og via e-mail. De engelske sammendrag er her utelatt. Bruk oversettelses toolen for å oversette fra norsk. Noen artikler på engelsk er imidlertid tatt med. Nr 15 (16)-1986 som ble skrevet på engelsk og inneholder vedtak fra den 4. IFA-kongressen i Oslo 19-21 sept., også med synspunkter og forslag til den 4. IFA-kongressen i Paris 31 oktober - 3. november, som ble sendt til det internasjonale nettverket, inkludert C.R.I.F.A (i Sør) og Bulletin C.R.I.F.A.-redaksjonen, samt FAF, som sto for arrangementet i Paris, og er også publisert i nr 2(38). Det samme er også det engelske sammendraget av Antimilitarisme - på anarkistisk vis - Resolusjon fra ANORGs 5 kongress oktober 1984 publisert i nr 3-8 (15) 1985. Denne rapporten ble presentert av en delegat fra ANORG på FAF-kongressen i Paris 1985, og sendt CRIFA (i Sør), etc.

English summaries are here omitted, use the translation tool to translate from Norwegian. Some issues have both English and Norwegian texts. The issue a) no 15 (16) written in English, with decisions from the 4th IFA-congress in Oslo 19-21/09.1986, also with viewpoints and proposals to the 4th IFA-congress in Paris 31/10-03/11-1986, and b) Antimilitarism - an anarchist approach - Resolution from the 5th AFIN congress 1985, and adopted at the 4th IFA-congress in Oslo, IJA no 3-8(15) 1985, are published in no 2(38), see http://www.anarchy.no/ija238.html . This html-file is only about the IJ@-newsletters. There have also been published several IJ@-reports, in different languages. They are for the time being only available on paper, distributed by ANARCOOP, see http://www.anarchy.no/ija.html.

fb/IJ@ nr 1 (14) 1984:

SISTE NYTT    
Folkebladet AnarkistOrganet /International Journal of Anarchism utkommer heretter med 26 numre årlig, fordelt på 1 til 24 korte meldinger og fra 1 til 12 rapporter, sammenslåtte numre. Meldingene sendes bare til abonnentene mens rapportutgivelsene også distribueres for løssalg. Bladet er primært det nordiske anarkistorganet, men har et internasjonalt tilsnitt og presenterer artikler på flere språk, med engelsk og skandinavisk sammendrag. Veiledning for artikkelforfattere fåes ved henvendelse til redaksjonen. Oppgi gjerne emne og disposisjon for innlegget i første brev.

ANORG har skaffet seg eget hustrykkeri, som også kan trykke i farger. Dette gjør oss i stand til å trykke plakater, løpesedler osv. selv.

Det viktigste arbeidet for tiden er forberedelsene til det nordiske kongress-seminaret 6. oktober. (Det var også informasjon og innbydelse for dette arrangementet, red. merk.)

fb/IJ@ nr 2 (14) 1984:

REFERAT FRA NORDISK ANARKISTKONGRESS & -SEMINAR I OSLO 6.10.-84   ANORG's 5.kongress, "Nordisk Anarkistkongress og Seminar 1984", ble holdt den 6.oktober på Folkets Hus, Youngstorget i Oslo. Dette var den første kongressen etter at ANORG enstemmig ble omdannet til nordisk føderasjon (eg. konføderasjon red. merk.) 26.11 1983 ved uravstemning i IFA's nordiske seksjoner. Denne kongressen var en oppfølging av vedtakene fra Nordisk anarkistkongress i 1982 og 83, se Folkebladet 3 og 4 -83 og CRIFA-bulletin 42 og 46 82/83.

  Temaet på kongressen var "Anarkismen på det politiske kartet". Punktene på dagsorden var:  
1. Anarkismen på det politiske kartet - presentasjon av den økonomisk-politiske verdensmodellen.  
2. Resultater fra modellen for de nordiske land, USA og Sovjet for 1970-90. 
3. Den øvrige internasjonale situasjon.  
4. Kultur-anarkistisk litteratur bokanmeldelser.  
5. Aksjoner i 1985.  
6. Regnskaper, resolusjoner etc.  
7. Eventuelt.  
8. Middag og fest.

Det viktigste som skjedde var følgende:  
Ad 1 & 2. Memorandumet om "Anarkismen på det politiske kartet" ble gjennomgått, diskutert og enstemmig vedtatt som resolusjon, og besluttet innarbeidet i det anarkistiske manifest.  
Ad 3. NIFA ga et referat fra de internasjonale anarkistmøtene de har deltatt på i år, FAF-kongress med CRIFA-samlingen i Toulouse i pinsen, og det Internasjonale Anarkiststevnet i Venezia i september. Også i Venezia kom det i stand et møte mellom IFA-delegerte fra flere land. "Anarkismen på det politiske kartet" ble presentert på Venezia-stevnet, og ble godt mottatt. ANORG's deltakere markerte seg også i debatten om økoanarkisme. Dessuten ble det anarkofeministiske manifest delt ut på feminist-seminaret samme sted.   Kongressen uttalte sin bekymring for utviklingen av CRIFA-bulletinen. Det siste nummeret, nr. 48-84, var redaksjonelt og innholdsmessig mindre bra. Bulletinens kvalitet må gjenreises f.eks. på den måten som ble foreslått på den nordiske kongressen i 82, se CRIFA-bulletinen nr.46.  
Ad 4. Forlagsgruppen har gått gjennom en del anarkistlitteratur og påvist feil og mangler, spesielt om den nordiske bevegelsen. Resultater av dette arbeidet vil bli presentert i FB.  
Ad 5. Det ble vedtatt et aksjonsprogram, med resolusjoner om selvstyre m.v., Fredsaksjonen og antimilitarisme, Nord-Sør-aksjonen og u-hjelp, økoanarkismen etc. Dessuten ble det vedtatt at aksjoner som ble vedtatt på 83-kongressen skal fortsette og intensiveres. Det ble videre vedtatt at Frihetlig Rusfritt Forbund i Norden skal baseres på både avholds- og måteholdspolitikk/folk. Det skal også settes i verk en aksjon for å gjøre ANORG's struktur bedre kjent og spesielt skal det legges vekt på nettverksfunksjonen. Anarkofeministisk aksjon skal utvides med faste møter, i første rekke i Oslo. Anarkistisk Universitetslag A.U. skal holde en aksjonsuke i januar 85.  
Ad. 6. Regnskaper ble framlagt og L. Wilberg og H. Fagerhus ble valgt til revisjonskomité.  
Ad.7. En ny nordisk kongress ble vedtatt avholdt i 1985 i Oslo, alternativt Stockholm. NIFA/Folkebladet fikk enstemmig fullmakt til å arrangere kongressen og ta seg av detaljer i tilknytning til arrangementet. (Det ble også ratifisert at IFA-Solidaritet skulle inngå i International Journal of Anarchism, sammen med "Brand", organet til AFIS/APF og at disse anarkistorganene skulle slås sammen med Folkebladet inntil videre. Det ble også besluttet at det ikke var nødvendig å ta med dette i kolofonen, da den allerede var svært stor og detaljert. Det ble også vedtatt at IJ@ skulle avlaste C.R.I.F.A.-bulletinen som organ for anarkistinternasjonalen generelt, da den tydelig viste svekket anarkistisk kompetanse, utgivelseshyppighet og kvalitet generelt. Det skulle da også i ettertid vise seg at C.R.I.F.A.-bulletinen var på vei til fullstendig avvikling. Det ble også gjort flere andre vedtak. Red. merk.)

Et kort sammendrag av "Anarkismen på det politiske kartet" på engelsk er trykt i dette nr. Vil du vite mer om denne saken, så skriv til NIFA/Folkebladet og bestill heftet. Det koster kr. 5 og foreligger foreløpig bare i engelsk versjon.

ANARCHISM ON THE POLITICAL MAP ( Dette er et sammendrag fra et tidlig stadium i granskingen. Forskningen omkring kartet har stadig utviklet seg i en essensielt anarkistisk retning, dvs. en klarere markering vis-a-vis det typisk venstristisk/marxistiske, i samsvar med IFAs grunnsyn om å holde klar avstand til "Cohn Bendit et autres gauchistes"; red. merk.) 
The model is illustrated on fig.1. Assuming two basic orthogonal dimensions, the political, i.e. statism vs. autonomism, and the economical, i.e. socialism vs. capitalism we identify four main economic-political forms, see upper part of fig.1:

Each of the main economic-political forms, anarchism, communism, fascism and liberalism, presented by the four larger quadrants on the illustations, are divided into four subsections along the same dimensions, see the lower part of fig.1.

The economic coordinate, the percentage degree of socialism, SOC, or capitalism, 100%-SOC, depends fifty-fifty on 
a) the means of production and distribution being collectively vs privately owned and managed and 
b) the degree of solidaric equality in economic terms.

The political coordinate, the percentage degree of statism, STA or autonomism, 100%-STA, depends on 
a) the size of the state in meaning of government  sector, local government and administrative bodies  broadly defined included, and 
b) its ramifications in establishments outside the state in the above sense.

The map indicates the degree of democracy concerning both the economic and the political dimension, see the lower illustration on figure 1.

The left-right dimension goes from 100% statism and socialism on the left wing, to 100% capitalism and autonomism on the right, associated with an ideal state-socialist planning system and a perfect competitive market system respectively. The progressive-reactionary dimension is orthogonal to the left-right dimension. This axis goes from 100% socialism and autonomism as the most progressive, to 100% capitalism and statism as the most reactionary.

Another important dimension is the libertarian-authoritarian, the 'altitude' of the map stated by the figures on the model. The figures represent the authoritarian degree, A⁰, and 100%-A⁰ gives the libertarian degree. Assuming that the degree of state and capitalism contributes symmetrically to the authoritarian degree, this is indicated by the distance from the anarchist ideal, the top of the map.

Some preliminary research concerning the economic-political situation in the Nordic countries, i.e. Denmark, Finland, Iceland, Norway and USA, gave the following results. see table. (The tables are here omitted, ed.note)

fb/IJ@ 3 (14) 1984:

FREDSAKSJONEN STØTTER ÅRETS NtA MARSJ    
Den Nordiske Fredsaksjonen, anarkistenes antimilitaristiske bevegelse, støtter Nei til Atomvåpens demonstrasjon den 24. oktober. Fjorårets NtA demonstrasjoner på FN-dagen måtte vi ta avstand fra, da den var for ensidig rettet mot vestlige våpen. Fredsaksjonen kjørte da ut med en separat demonstrasjon parallelt med NtA arrangementet. I år er NtA opplegget mer ballansert, og vi kan vanskelig se at russerne kan slå mynt på det. Det er gledelig at NtA har endret sin politikk etter den kritikken som Fredsaksjonen og andre har kommet med. årets parolegrunnlag ligger nær Fredsaksjonens program, med krav om gjensidig nedrustning og en klar adresse østover, og ikke pasifistiske krav om ensidig vestlig nedrustning. årets hovedparoler er følgende: 
- Nedbygging av atomvåpen i øst og vest.  
- Ingen atomvåpen i Norge i krig eller fred.  
- Norden som atomvåpenfri sone.  
- Med FN for frys: Stans atomopprustningen.  
- Med FN for frys: Stortinget må si ja i høst.  
- USA og Sovjet: Ingen krysserraketter i norskehavet.  
- Bort med SS-20, Cruise og Pershing.  
- Nei til nye atomvåpen i øst-Tyskland og Tsjekkoslovakia.  
- Frihet til atomprotest i øst og vest.

Vi har ingen innvendinger mot disse generelle formuleringene, men vi presiserer følgende:    
1. "Norden som atomvåpenfri sone" må innbefatte tilstrekkelig store russiske områder og havområdene inklusive østersjøen, ikke bare de skandinaviske land. Russiske raketter som peker mot Skandinavia må helt bort. Likeledes må Warsawapaktens ubåter med kjernefysiske ladninger ut av de nordiske havområdene, også østersjøen og Bottenviken.  
2. Parolen "Ingen krysserraketter i Norskehavet" er for snever, alt nordisk hav og land må her komme inn i bildet.  
3. Når en går mot atomopprustningen i øst, må en  ikke glemme den tredje supermakten Kina.  
4. En internasjonalistisk antimilitaristisk fredsbevegelse kan ikke se bort fra all den stormaktsaggresjon som ikke direkte rammer oss selv. Det må markeres en klar avstandtagen fra såvel Sovjets krigsvirksomhet i Afganistan, USA's innblanding i Mellom- og Sør-Amerika som Kinas imperialisme (i første rekke i Tibet). Innen NATO må det feies for egen dør både ved at det legges press på Tyrkia for å få avsatt det autoritære militærregimet og på USA for at de skal legge ned hjelpen til terrorregimer i Mellom-Amerika.

Dette er ting Fredsaksjonen mener bør stå sentralt i arbeidet for fred i årene som kommer.

STØTT OPP OM DEN NORDISKE FREDSAKSJONEN  
FOR ANARKI OG FRED * DIREKTE AKSJON * FOR ANTIMILITARISME GJENNOM GJENSIDIG INTERNASJONAL NEDRUSTNING * NEI TIL ENSIDIG NEDRUSTNING & TOTALITæR PASIFISME * INGEN STøTTE TIL KOMMUNISTSTATENE * JA TIL EN FRIHETLIG, DEMOKRATISK FREDSBEVEGELSE MED BALANSERT MARKERING MOT OPPRUSTNINGEN I ØST OG VEST * JA TIL FULLSTENDIG ØDELEGGELSE AV EKSISTERENDE SS-20 OG DERETTER NEI TIL NYE ATOMVÅPEN I ØST OG VEST* (Signert, red. merk.:) NORDISK ANARKISTKONGRESS 1983 & 84

Vi skriver 1984/85 og står overfor mulighetenes år i tiden framover mot århundreskiftet: De gode mulighetene og de dårlige.

Kontroll - er makthavernes stikkord og mulighetene for "1984-aktige" tilstander øker. Problemløsning - er vårt stikkord, protestbevegelsene må gis et konstruktivt dynamisk perspektiv, det perspektiv som vil gjøre toppene arbeidsløse.

I en periode har de vestlige land vist tilbakeholdenhet i rustningskappløpet, mens østmaktene rustet opp og økte sine territorier. Nå er de vestlige land i ferd med å sette igang en rustningsoffensiv for å ta igjen det tapte.

øst-Vest balansen er en ømtålig sak. Hvis stormaktsbalansen tipper litt i den ene eller den andre stormakts disfavør, ser den andre sitt snitt til å skaffe seg fordeler ved å "hjelpe sine venner" eller dele ut "lærepenger" med våpenmakt utover landegrensene. Derfor vil på den ene side stormaktsregjeringene, generalene og våpenindustrien, aldri redusere sine styrker av seg selv når de har et lite overtak, og rustningsspiralen har derfor en tendens til å gå én vei: Oppover, stadig oppover. På den annen side er enhver sak som endrer styrkeforholdet i rustningsbalansen en trussel mot freden. Ensidig nedrustning er farlig, mye farligere enn balansert opprustning.

Rustningskappløpet innebærer en kraftig sløsing med ressurser som vi trenger til andre formål. Dersom kappløpet medfører ubalanse kan det også medføre ufred. Denne utviklingen må snus og en balansert internasjonal nedrustning komme i stand.

Internasjonalistisk antimilitaristisk direkte masseaksjon som markerer seg balansert på tvers av øst/vestgrensene er det eneste virkemiddel som har vist seg å fungere i så måte. Vi tenker her på begrensningen av atomprøvesprengningene i atmosfæren på 60-tallet. Vi ser ingen annen form for aksjon som fortjener betegnelsen konstruktivt fredsarbeid. Uten en slik massebevegelse blir forhandlinger, toppmøter og utspill bare skuebrød uten nevneverdig effekt. Massene må selv ta initiativet og bestemme.

En seriøs fredsaksjon må være en direkte aksjon og ta sikte på gjensidig nedrustning gjennom balansert markering mot supermakter i øst og vest. Ensidig nedrustning og totalitære pasifistiske tendenser er strutsepolitikk og en objektiv støtte til kommunist-diktaturene.

Det er ikke mulig for Norge, Danmark og Island å holde seg utenfor en storkonflikt mellom amerikanerne og russerne. Vi må velge én av dem som alliert, og det har vi gjort. Og da bør vi ikke undergrave vest-alliansen.

Det er i øst at hovedproblemet med å få til balanse ligger. Nær 100 prosent av "fredsbevegelsen" i øst er statlig. Og den er ensidig rettet mot vestlige atomvåpen. For å få til balanse må derfor vestlig fredsbevegelse desto sterkere markere seg mot russiske atomvåpen.

Aksjoner som i form eller innhold går på tvers av dette må motarbeides. Alle ekte freds- og frihetsforkjempere må gå til felts mot slike provokasjoner. Fredsbevegelsen må videreutvikles som en folkelig, frihetlig og demokratisk breifront. Autoritære, udemokratiske pressgruppetendenser må ikke få utfolde seg.

fb/IJ@ nr 4 (14) 1984:

ANORG FOR ALLE 
På godt og vondt er samfunnet vi lever i og din egen situasjon et resultat av valgte handlinger. De valg du foretar selv, de som andre gjør for deg og beslutninger som ikke blir gjort, individuelt og kollektivt. Rot og sommel vil vi ikke ha - det må være styring på sakene, men det må være til beste for oss - deg og meg. Ingen ledelse eller regjering vil noen gang kunne sørge for det. Alle ledere og sjefer styrer ut fra sine egne interesser og uansett hva de lover, så er disse ikke i samsvar med våre. Skal vi - du og jeg og andre av folket få våre egne interesser og drømmer igjennom er det bare en vei å gå: Gjennom styring uten ledere og sjefer, det vil si styring basert på side- og likestilte individer - organisert sosialistisk selvstyre på det individuelle og kollektive plan: Anarkistisk styring, hvor ingen er over - alle er ved siden av hverandre.

INGEN OVER - ALLE VED SIDEN  
Og anarkistisk styring finner du bare i anarkistsamfunnet. Anarkistbevegelsen, anarkistenes virksomhet og ressursene de disponerer utgjør et anarkistland, et sosialt nettverk på tvers av statlige og nasjonale grenser. Skillet går mellom det organiserte anarkistsamfunnet - det reelt levende anarkiet, og det borgerlige og autoritære samfunnet utenfor. Man kan alltids sitte isolert på Toten og kalle seg anarkist som bare det. Men alene står du svakt, sammen klarer vi alt som vi sammenlagt har ressurser til - og det er noe ganske annet.

ALENE STILLER DU SVAKT - SAMMEN KLARER VI ALT  
Splittet og isolert kommer vi ingen vei. Revolusjonen springer ut fra det enkelte individ, ved at vedkommende blir anarkist og slutter seg sammen med oss andre frihetlige i anarkistsamfunnet og kjemper for dette. Vi har allerede skapt en bit av en frihetlig verden uten kremmere og autoriteter - stat og kapitalisme. Så får kremmerne og autoritetene - og de som frivillig underkaster seg deres åk - innrette seg som best de vil for oss.

Om du - som oss - vil delta i den videre oppbygging av anarkiet må du organisere deg, så vi kan bli enda sterkere og mer handlekraftige. Vi har et internordisk og internasjonalt nettverk og en organisasjon som setter oss i stand til å handle kollektivt på ulike plan.

Ta skrittet her og nå - søk kontakt med Anarkistenes Organisasjon i Norden (ANORG), som er tilsluttet anarkistinternasjonalen IFA. ANORG har geografiske føderasjoner for de forskjellige nordiske folk. Videre har ANORG føderasjoner for de ulike retninger, herunder anarko-feminister (kvinnebevegelse), økoanarkister (miljø- og ressursbevegelse), anarkosyndikalister (fagbevegelse), anarkomutualister (samvirkebevegelse), anarko-individualister og -kommunister etc., eller anarkister rett og slett. Det er også ulike aksjoner, f.eks. Fredsaksjonen og Frihetlig Rusfritt Forbund. De fleste er med og støtter alle gruppene og aksjonene, men det er ingenting i veien for å ta forbehold om å avstå fra å være med på noen av dem dersom en er uenig.

Organisasjonen består av en kjerne av folk med fullt medlemskap og et løsere nettverk av kontakter - nettverksmedlemmer. På nordisk anarkistkongress 1984 ble det vedtatt at det skulle legges større vekt på nettverksfunksjonen. å være nettverksmedlem i ANORG er en uforpliktende tilknytningsform. Selve nettverksmedlemskapet er gratis, men en bør jo abonnere på FB for å følge med på hva som skjer. Både grupper og individer kan knytte seg til det nordiske ANORG-nettverket.

Velkommen til anarkistsamfunnet!

ANARKOFEMINISTENE TRAPPER OPP VIRKSOMHETEN I OSLO  
Anarkofeministene i Oslo har til nå vært en uformell nettverksgruppe som har kommet sammen når aksjoner skal holdes. Men nå vil vi komme i gang med månedlige møter utover vinteren. Hva vi skal gjøre på møtene bestemmer vi i fellesskap etter hvert, enten det så blir studievirksomhet eller diskusjoner om alt som opptar oss her i livet. Det viktigste er å få til en godt fungerende gruppe på våre egne premisser med et godt og solidarisk fellesskap jenter imellom. Det første møtet vil bli holdt en gang i midten av november.

fb/IJ@ nr 5 (14) 1984:

NORDISK ANARKISTKONGRESS SIER NEI TIL TOTALITÆR PASIFISME  
Den Moskva-inspirerte delen av fredsbevegelsen har fått mange skudd for baugen i det siste - og bra er det. Paraplyorganisasjonen Nei til Atomvåpen (NtA) har nærmet seg Fredsaksjonens anarkistiske program og parolen "Nei til NATO" ble ikke akseptert på fredsdemonstrasjonen 24. oktober i Oslo, hvor ca. 20.000 deltok - omlag dobbelt så mange som forrige år. Det eneste som for tiden kan få statskommunistenene til å gni seg i hendene er vel de små spredde grupper av totalnektere som fremdeles er i aktivitet enkelte steder i Norden.

Ensidig nedrustning og totalitære pasifistiske tendenser i Norden vil bare kunne føre oss inn under Moskva's innflytelsessfære, eller legge forholdende til rette for et fascistkupp.  Og dette betyr en reaksjonær utvikling av anarkistsamfunnet i Norden. Blant annet av denne grunn har de nordiske anarkistene sagt et klart NEI til ensidig nedrustning og totalitære pasifistiske tendenser i dagens nordiske virkelighet. Totalnektere er i den nåværende nordiske situasjonen kun bidragsytere til en reaksjonær  tendens, og står for en autoritær, borgerlig individualisme hvor en nyter godt av forsvaret mot en reaksjonær makt uten å ville yte sin rettferdige del av innsatsen som skal til for å opprettholde det. I så måte er totalnektere ikke det spor bedre enn andre snyltere på folkets innsats: skattesnytere, nullskatteytere, kapitalister og statsbyråkrater.

Det er strutsepolitikk å tro at man avskaffer militarismen ved å la de mest reaksjonære militaristiske regimer, kommunister og fascister, få monopol på atombomber og andre våpen. Dette betyr død for all frihet og anarkismen i særdeleshet. Folk som legger forholdene til rette for reaksjonære militaristiske overgrep er ikke ekte antimilitarister, men klart autoritære krefter. At totalnekterne blir møtt med en kald skulder fra statens side gjør dem ikke mer progressive av den grunn. Stridigheter mellom staten og andre autoritære krefter, så som totalnekterne, er i og for seg ikke vår sak. Anarkistsamfunnet er ikke noe asyl for reaksjonære og autoritære elementer. Når totalnekterne appellerer til fredsbevegelsen og ulike opposisjonelle grupper/deriblant anarkistene) om politisk støtte, er det klart at dette må avvises. Vi vil ikke støtte opp om de nordiske totalnekternes sak. (Disse er likevel tolerert og aldri ekskludert, samt støttet på humanistisk grunnlag, ikke politisk, red.merk)

fb/IJ@ nr 6 (14) 1984:

STØTTEAKSJONEN FOR RADIO LIBERTAIRE  
ANORG har hatt gående en støtteaksjon for Radio Libertaire siden høsten 1982. Denne ble satt i gang under den nordiske anarkistkongressen i 82. En uttalelse fra kongressen ble levert på den franske ambassaden. Den 3.sept. 83 ble det holdt en demonstrasjon utenfor den franske ambassaden, og på samme tid ble det arrangert en tilsvarende markering i Stockholm gjennom NIFA.

Radio Libertaire, den franske anarkistføderasjonens radiostasjon i Paris, har siden starten i september 1981 stadig vært utsatt for statlig undertrykkelse som har vært både utspekulert og voldelig. (Radioens lokaler ble stormet av politiet høsten 83, og disse utførte regulært hærverk.)

Ikke lenge etter begynte De Høye Myndigheter som bestemmer over audio-visuell kommunikasjon å praktisere den berømte splitt og hersk-oppskriften, ved å anvise radioer til frekvenser som allerede var opptatt. Denne strategien var en suksess og det endte i et bikkjeslagsmål mellom de frie radioene. Radio Libertaire gjennomskuet det hele og nektet å delta i dette spillet som bare myndighetene og FM-båndets haier kunne tjene på. De kunngjorde at de fortsatt ville sende på sin opprinnelige frekvens (89,5) og kom til å kjempe mot alle som forsøkte å drive dem bort.

Stasjonen "Radio-Metropolis" slo seg ned nesten på RL-frekvens. Etter flere nytteløse diskusjoner gikk Radio Libertaire til direkte aksjon og organiserte en samling utenfor kontoret deres, uten at dette heller førte fram. Sendingene deres forstyrrer fortsatt Radio Libertaires sendinger i visse deler av Paris og forstedene.

Uansett hva den sosialistiske kommunistiske staten tenker å foreta seg skal de vite at vi ikke gir etter og at vi skal gjøre alt vi kan for å motsette oss dem. Radio Libertaire vil ikke tie! skriver våre kamerater i Frankrike.

fb/IJ@ nr 1 (15) 1985:

FRAM FOR ANARKISMEN - 
BORT MED MARXISMEN-PASIFISMEN-TERRORISMEN  
En ny bølge av kommunistisk terror skyller over Europa. Storparten av massemedia hevder at "dette er vold for voldens egen skyld... upolitisk vold...", men vi - anarkistene - vet bedre.  

Terrorbølgen, anført av den vesttyske "Røde Armé Fraksjonen" (RAF) er ikke upolitisk - den er marxist-leninistisk: I "Programerklæringen for bygeriljaen" fra RAF hevdes det "... at det er rett og riktig at det... bygges opp bygeriljaer, og at den væpnede kamp i marxismen-leninismens høyeste form ... nå kan og må innledes... Vi er ikke anarkister...". RAF bombet USAs og NATOs anlegg allerede i Vietnamkrigens dager. Dagens terroroffensiv mot NATO-anlegg satt i verk av RAF i allianse med søsterorganisasjonene i Belgia (Kommunistiske Kamp Celler) og Frankrike (Action Directe) er ledd i samme strategi: væpnet kamp for marxist-leninistisk diktatur - med angrep på de relativt frihetlige og demokratiske staters forsvar, under kjente kommunistiske slagord av typen "Bort med USA-imperialismen og NATO". Man skal imidlertid verken la seg bløffe av dette slagordet eller frasene om "direkte aksjon".

For å være en "direkte aksjon" må en handling ikke bare gå direkte på sak - den må også være direkte demokratisk styrt, og aldri har vel noen hatt mindre oppslutning og støtte blant folket for sine handlinger enn disse terrorgruppene. Følgelig er ikke RAFs, KKCs og ADs virksomhet direkte aksjon. Terrorhandlingene er klart autoritære overgrep. Det dreier seg om et mikroskopisk mindretall som forsøker å påtvinge folk flest et kommunistisk diktatur med vold og makt, mot folkeflertallets vilje.

Vi vet at både demokratiet i sin alminnelighet - og anarkistsamfunnet i særdeleshet - vil bli knust, og reaksjonen vil sette inn ved en kommunistisk maktovertagelse. Slagordet "Bort med USA-imperialismen og NATO" innebærer klar bane for diktaturet og Moskva. Vi er ikke interessert i at Norden skal bli det neste Afghanistan. Vest-Europas demokratier kan ikke stå seg mot Sovjet og kommunistisk diktatur uten hele NATO med USA i ryggen. At enkelte NATO-land er reaksjonære er ikke til hinder for at alliansen også er et forsvar for de relativt frihetlige og demokratiske land. De reaksjonære tendensene må imidlertid bekjempes innen rammen av alliansen.

Ensidig svekkelse av det vestlige forsvaret - enten det skjer via terrorangrep eller ensidige nedrustningstiltak og forsvarsnekting, innebærer en fare både for demokratiet og anarkistsamfunnet.

Fra et anarkistisk synspunkt er det klart uholdbart å nekte å ta sin del av innsatsen for å verge seg mot diktaturet. å nyte godt av forsvaret for demokratiet, mens man selv stikker av og overlater den nødvendige og ubehagelige forsvarstjenesten til andre, er og blir autoritær, borgerlig individualisme. Anarkismen består som kjent i frihet på egen bekostning - ikke i å ta seg friheter for andres regning. At enkelte av religiøse o.l. grunner ikke vil trykke på avtrekkeren i selvforsvar, uansett omstendigheter, får man bare akseptere. Men så får disse det gjelder i steden bære ammunisjon eller yte tilsvarende på annet vis. Forsvarsdeltakelse er ikke bare et spørsmål om lyst og samvittighet. Det er i høy grad et spørsmål om solidaritet og sosial rettferdighet, to av anarkismens viktigste grunnprinsipper. Som anarkister finner vi oss ikke i at usolidariske elementer og pasifister alt i alt skal slippe billigere fra det enn oss andre som tar sin tørn i forsvaret på vanlig måte.

I vår situasjon er et såkalt "ikkevoldsforsvar" ikke noe holdbart alternativ til et skikkelig, væpnet forsvar. Eksistensen av atomvåpen er heller ikke noe fornuftig nektingsgrunnlag. Svekker man det konvensjonelle forsvar øker nemlig sannsynligheten for bruk av atomvåpen. Pasifistene og forsvarsnekterne sier de er fredsarbeidere, men dette holder ikke stikk. Tvert imot, hver på sin kant bidrar både pasifistene og terroristene til samme reaksjonære, autoritære utvikling ved å svekke forsvaret av de relativt frihetlige og demokratiske land, og rydde vei for sovjetmilitarisme og kommunistisk diktatur, som vil bety kroken på døra for anarkistsamfunnet. Vi tar derfor klart avstand fra både pasifismen og terrorismen.

Anarkisme er verken pasifisme eller terrorisme. Antimilitarisme basert på gjensidig nedrustning samt politisk kamp for å styrke frihetlige tendenser og utbre anarkismen med fredelige midler er vår vei.

Når det gjelder kampen mot terrorismen, må vi heller ikke glemme at dette også innebærer en kamp mot krefter som vil bruke terrortrusselen til å legitimere politistat og overvåkingssamfunn. Terrorisme kan bare bekjempes via aktiv motstand fra folk flest, ved å fjerne årsaker og røtter - og ikke ved å terrorisere folk i sin alminnelighet gjennom innføring av totalitære maktapparater. Da er man like langt eller verre ute og kjøre.

ANARKISTISK UKE PÅ UNIVERSITETET I OSLO 21. - 25. JANUAR  
Anarkistisk Universitetslag i Oslo arrangerte Anarkistisk uke på Blindern i slutten av januar. Foruten standsaktivitet hver dag ble det for første gang holdt en forelesningsserie om anarkismen på et norsk universitet. Emner for forelesningene var: Anarkismen på det politiske kartet, Anarkismen som samfunnsmodell og Anarkismens historie i Norden. Flere personer tegnet seg som nettverksmedlemmer i løpet av uken. Det er planer om at en slik markering skal gjentas neste semester.

"ADJØ SOLIDARITET"  
en ny film fra Wam & Wennerød

Onsdag 27.februar er det premiere på Wam og Vennerøds nye film "Adjø solidaritet". Filmen er den tiende de har laget, og det ligger to års intenst arbeid bak den.

"Filmen tar utgangspunkt i åttiåra - vi har gitt den undertittelen "et dødsritt gjennom åttiåra", fordi den tidvis er rå og brutal som vår tid. Ellers henspeiler tittelen på at tiden har sagt ADJø til solidariteten", skriver Petter Vennerød i et brev til Folkebladet. "...for en gangs skyld kunne (det) være morsomt å gjøre noe spesielt for Folkebladet... så hvis det er interesse for et intervju... så stiller vi gjerne opp", fortsetter han. Noe intervju blir det dessverre ikke plass til i dette nummeret - men vi oppfordrer alle til å gå og se på verket. Filmen er et tregenerasjoners familiedrama som viser usolidariske trekk i vår tid i relieff til mer solidariske tidligere situasjoner.

SEIER FOR RADIO LIBERTAIRE  
Fra Paris kommer den gledelige nyheten om at Radio Libertaire den 11.januar undertegnet en overenskomst med "la Haute-Autorité", som bestemmer over tildeling av frekvenser for de uavhengige radiostasjonene. Etter tre og et halvt års kamp for ytringsfriheten ser det endelig ut til at det ordner seg for aktivistene i den franske anarkistradioen.

I følge avtalen har Radio Libertaire nå fått offisiell godkjennelse for å sende på frekvensen 89,4 på FM-båndet. Den franske anarkistføderasjonen (FAF) takker for all støtte i kampen. Og vi på vår side gratulerer med seieren.

Den Nordiske Støtteaksjonen for Radio Libertaire.

8.MARS I OSLO  
Også i år blir det en anarkistisk fraksjon i toget på den Internasjonale Kvinnedagen 8.mars. Tidspunktet for toget blir annonsert i dagspressen, så følg med. Etter toget blir det møte på folkets hus på Youngstorget. Vi har leid sal C fra kl.19.00 og utover. Alle medlemmer og sympatisører oppfordres til å stille opp, gutter så vel som jenter. Se etter de velkjente svarte&røde flagg. Vel møtt!

fb/IJ@ nr 2 (15) 1985:

ANARKISTISK MARKERING I ARBEIDERKAMPENE I åRHUS  
"Kære kammerater. Tak for sidste brev. Ja jeg synes også det er meget vigtigt at anarkisterne tager stor afstand fra RAF-psykopaterne. Det er jo helt sindsygt det de går og laver. Den brutale undertrykkelse som det tyske statsapparat udviser mod befolkningen er en direkte følge af RAFs idiotiske virksomhed. Det var fint at I fik lavet den uge på universitetet om anarkisme. Forhåbentlig har I fået fat i nogle vordende akademikere og pillet lidt ved intelligensens og ekspertisens autoritet. Det ser jo ud til at Radio Libertaire kommer i gang igen. Men socialdemokraterne og kommunisterne i Frankrig skal nok prøve til igen. Vi må håbe de franske kammerater må finde sympati og opbakning i større kredse af befolkningen end hidtil. For det er meget vigtigt at stationen fortsetter. En kvindelig anarkist talte torsdag den 12.4. på rådhuspladsen til 40 000 under en arbejderdemonstration mod regeringens indgreb i overenskomstforhandlingerne. Talen har givet anledning til en voldsom debat i lokalradioen, hvor hun har klaret sig godt og med stort held har tilbagevist angreb fra reaktionære kredse."

Fra ANORG/IFAs korrespondent i århus

fb/IJ@ nr 9 (85) 1985:

INTERNATIONAL INSTITUTE FOR ORGANIZATION RESEARCH  
International Institute for Organization Research, IIFOR, anarkistbevegelsens forskningsinstitutt, ble opprettet ved et enstemmig vedtak av NIFA, Nordic Secretariate - IFA, Internationale des Federations Anarchistes, og Anarkistisk Universitetslag den 15.august 1985 i Oslo. Opprettelsen av instituttet har sin bakgrunn i IFAs prinsipperklæring og Det Anarkistiske Manifest, som begge understreker sakkunnskapens rolle i tilknytning til anarkistisk styring.

Instituttet representerer en videreføring av "Economic-political research project", som har vært drevet i ANORG, Den skandinaviske anarkistføderasjonens regi de seneste årene. Dette prosjektet har fått et vidt internasjonalt ry gjennom presentasjon av resultater, blant annet på den internasjonale anarkistkonferansen i Venezia i 1984 og i det franske uketidsskriftet "Le Monde Libertaire", og bygget seg opp et verdensomspennende kontaktnett som utvilsomt blir et viktig aktivum for det nye instituttet.

 IIFORs studiefelt er i prinsippet alle mulige og tenkelige typer og former for menneskelig samkvem, samfunnsmessig organisasjon i videst mulige forstand. Det anlegges et bredt, generalistisk, samfunnsfaglig perspektiv på undersøkelsene. Det legges vekt på å analysere økonomiske, politiske, sosiale og kulturelle forhold i sammenheng, i et dynamisk, historisk perspektiv. Politisk økonomi, hvem skal ta de samfunnsmessige beslutningene og på hvilken måte skal avgjørelsene tas og iverksettes, det vil si den sosiale styringsproblematikken, er et prioritert arbeidsområde ved instituttet. Av konkrete prosjekter kan nevnes:

• "Økonomisk-politisk kart" - en flerdimensjonal taksonomisk modell for sosiale systemer og økonomisk-politiske retninger, som blant annet belyser anarkismens plass på det politiske kartet.  
• "Flat styring" - non-hierarkiske organisasjonsmodeller og prinsipper for direkte demokratisk anarkistisk styring. 
• "Kooperativ autonomi - selvstyresamvirke" - anarkismen som samfunnsmodell.  
• "Anarkismen i Norden", som er et historisk innrettet paraplyprosjekt med en rekke ulike delprosjekter, herunder "Ibsens ikke-statsteori", "Albert Camus' relasjoner til svensk anarkistbevegelse", "Anarkismen i dag" etc.

I tillegg til forskning og utredningsarbeid driver instituttet med undervisning og opplysningsvirksomhet. "økonomisk-politisk seminar", er instituttets undervisningsavdeling, som dels arrangerer kurs ved universiteter, høyskoler etc., dels opererer med korrespondansekurs. "International Journal og Organization Research" publiseres som et ledd i instituttets opplysningsarbeid. IIFOR er faglig sett helt frittstående og uavhengig, de øvrige sider ved instituttets virksomhet er integrert i ANORGs organer på de ulike felter, herunder NIFA, Folkebladet, ANORG forlag, A.U  .etc.

fb/IJ@ nr 10-26 (15) 1985:

HORISONTAL ORGANISASJON OG DEN SKANDINAVISKE MODELLEN  (OGSå KALT SAS-MODELLEN, RED. MERK.)
Begrepet organisering har blitt aktualisert i tilknytning til lanseringen av boka "Riv pyramidene" av SAS-sjefen Janne Carlzon. En organisasjon kan være mer eller mindre flat, eller omvendt - hierarkisk og vertikal - i formen. Den tradisjonelle pyramiden er et vertikalt ytterpunkt, så følger mer eller mindre flate hierarkier, mens (100%, red merk.) horisontal organisasjon representerer det motsatte ytterpunkt på skalaen. Carlzon hevder at "den skandinaviske modellen" er en horisontal type, men dette er neppe korrekt ut fra en faglig, organisasjonsvitenskapelig synsvinkel.

 En helt horisontal organisasjon kan i korte trekk karakteriseres ved at  
a) alle har arbeids- og styringsoppgaver i like monn, 
b) alle er sideordnet og ingen over- og underordnet, samt 
c) at alle får samme godtgjørelse for en gitt arbeidsinnsats, dvs at inntekstfordelingen er jevn.

(Dette er i senere arbeider presisert ved a) Pareto-optimum, pluss b) om-byttekriteriet, red. merk.)

Arbeids- og ansvarsfordelingen er da lagt opp slik at hver person bestemmer selv i individuelle saker, og fellessaker avgjøres direkte av de berørte på like fot. Det vil si:  
1. De personer som en sak angår vesentlig og konkret, bestemmer og har ansvaret for å få satt saken ut i livet.
2. Alle individer får i like monn sitt igjennom - har  lik innflytelse - og ingen enkeltperson eller særgruppe får dominere, enten det dreier seg om en flertalls- eller mindretallsgruppering.

Dette kan selvfølgelig kun oppnås ved klare vedtekter, rutiner for konfliktløsning, stillingsinstrukser etc, samt metoder for å håndheve dem. Disse sikrer og regulerer individets stilling i forhold til fellesskapet på en fleksibel måte, men likevel slik at de bidrar til å stabilisere den flate strukturen. Reglene og ordningene må videre ta hensyn til at de enkelte sakene i et sakskompleks kan berøre ulike grupper - og på forskjellige måter.

Et kjernepunkt i horisontal organisering er altså at en inndeling i leder og styrte, topp og bunn - over- og underordnede - ikke forekommer. Strukturen er uten lagdeling - klasseløs og anarkistisk - både hva økonomiske, styringsmessige, kulturelle og andre relevante forhold angår.

"Den skandinaviske modellen", Carlzons organisasjonsmodell, baserer seg stikkordsmessig på at Sjefen (med stor S) skal ut, og lederen (med liten l) skal inn og delegere informasjon, ansvar og myndighet, og inspirere grunnplanet for å utløse den skaperkraft og de kunnskaper som finnes i foretaket. Dette skal skje ved at selskapets strategiske linje - som skal være resultatorientert - fastsettes, og ved at lederne forstår å mobilisere resten av staben på dette grunnlaget.

"Det nye mennesket kan ikke styres av ordrer og instrukser. Gi mennesket i steden informasjon om målet og veien dit. Gi det ansvar og myndighet! Da frigjøres en mengde skjult energi. Jeg er ikke den første som snakker om desentralisering", sier Janne Carlzon, "jeg bare plukker opp tanker flere har tenkt og fører dem ut i livet".

Så vidt vi kan se representerer imidlertid "Den skandinaviske modellen" i beste fall kun et lite skritt fra den tradisjonelle bedriftspyramiden i retning horisontal organisasjon. Pyramiden består, til tross for Carlzons slagord om å rive den. Hierarkiet er bare omstrukturert og tilsynelatende blitt litt flatere. De formelle kommandolinjene er i stor grad erstattet med psykologisk hersketeknikk, eller om man vil - karismatisk trollbinding. Bedriftens personell er fremdeles oppdelt i ledere og styrte. Organisasjonens inntekter fordeler seg stort sett etter det tradisjonelle pyramidemønster. Produktivitetsgevinstene med rot i delegering av ansvaret slår ikke tilsvarende ut i økt belønning til dem som får meransvaret og setter inn økt energi. Inntektsutjevningen, som er en av forutsetningene for en horisontalt organisert stillingsstruktur, lar vente på seg. Ansvaret og myndigheten er delegert fra toppen - det strategiske innholdet i stillingene er flytende og defineres til en hver tid av lederne. I saker hvor ledelsen og de styrte ikke har felles interesser vil det følgelig være lederne som dominerer og legger premissene.

Straks det dukker opp konfliktsaker, hvor grunnplanet og ledelsen har motstridende interesser, vil følgelig det horisontale momentet tendere til å forsvinne. Og medansvaret og flytende stillingsinstrukser nedover i pyramiden kan da medvirke til at strukturen i realiteten blir vel så hierarkisk som en tradisjonell pyramide. Modellen er altså lite stabil når det gjelder det horisontale innslaget.

I et selskap i framgang og vekst vil det være relativt få store konfliktsaker, men straks det er snakk om dårlige og innskrenkninger vil det horisontale draget trolig forvitre. Konklusjonen er altså at Carlzons karakteristikk av egen modell som horisontal er misvisende. Bruken av denne betegnelsen skaper assosiasjoner som bidrar til å dekke over mindre flatterende trekk ved hans modell. En riktigere modellbetegnelse er vel "guru-hierarki" - en modell basert på karismatisk ledelse, som har svært så lite med horisontal organisasjon å gjøre.

I den grad Carlzons begreper om "Det nye mennesket" dekker en realitet, vil nok de nye mennesker fort bli like lei SAS-modellen som de er av den tradisjonelle  pyramiden. De vil da rimeligvis kreve en mer horisontal organisasjon enn det Carlzon og ledere forøvrig ser seg tjent med ut fra sine interesser: For eksempel at det fulle utbyttet av den omtalte frigjorte energien tilfaller dem som setter den inn i bedriften, inntektsutjamning i samband med utjamning av myndighet og ansvar, direkte og kollektiv bestemmelse av foretakets strategi av alle grupperinger som er vesentlig og konkret berørt, ikke flytende - men faste horisontale stillingsinstrukser etc.

Det er grunn til å tro at den frigjorte produktive kraft vil bli større jo sterkere det horisontale innslaget blir, og at "det nye mennesket" har mye å vinne på en videre omlegging i horisontal retning. Men når det gjelder den videre omleggingen har altså ikke "det nye mennesket" og ledersjiktet felles interesser. Dette vil derfor bare kunne virkeliggjøres gjennom kamp fra grunnplanets - underklassens - side, rettet mot ledelsen - toppklassen. Det kan ikke skje gjennom samarbeid mellom topp og bunn slik Carlzonmodellen forutsetter, fordi. toppenes makt og økonomiske særfordeler står i veien for et slikt framskritt.

Derfor oppfordrer vi alle som føler seg "nye" til å følge Carlzons motto "Riv pyramidene", men tilføyer: "Også Carlzons!"

En slik strid for horisontal organisasjon kan føres i mange fora, men i første rekke gjennom faglig kamp på arbeidsplassene - samordnet via lokale samorganisasjoner. I denne forbindelse vil det være behov for ekspertise på horisontal organisasjon som konsulenter i arbeidet med å kartlegge målet og veien å gå i de enkelte tilfeller. Kontakt "International Institute for Organization Research" (se IIFORs hjemmeside http://www.anarchy.no/anarchy/iifor.html , Dette nummeret av fb/IJ@ har også faksimiler av to litt forkortede utgaver fra Arbeiderbladet (nå Dagsavisen) 22.11. 1985 "Debatt - Søkelys ledelse" og "Klassekampen" KK-KRONIKKEN 26.11.1985, red. merk.)

INGEN LIKHETSTREKK BADER/MEINHOF - GREENPEACE - ANARKISME "Miljøvernorganisasjonen Greenpeace og Bader/Meinhofbanden har visse fellestrekk. Begge organisasjoner bygger på en anarkistisk filosofi..." hevder forsvareren for avisen "Dagningen" i rettsaken mellom avisen og Greenpeace, heter det i referater fra retten.  

Dette stemmer imidlertid ikke: Verken Greenpeace eller Bader/Meinhof (RAF) er anarkistiske, og de to organisasjonene er svært så langt fra å være like autoritære.

Anarkismens hovedstrategi er direkte aksjon, og dette betyr handling rett på sak av de som er berørt av den. Det vil si at hvis avgjørelsene tas av andre enn, eller bare noen av de som blir berørt vesentlig og konkret av saken, er det altså ikke direkte aksjon. Da dreier det seg om en autoritær, ikke-anarkistisk virksomhet.

Bader/Meinhof tar nettopp ikke hensyn til det de berørte folk selv ønsker, i sin hensynsløse kamp for å innføre marxismen-leninismen og kommunistisk diktatur. Dette er en klart autoritær gruppe både hva teori og praksis angår - og står følgelig for den rake motsetning av en anarkistisk filosofi.

I motsetning til Bader/Meinhof har vel Greenpeace ofte en majoritet av de berørte folkene i ryggen hva innholdet i sakene angår, men ikke alltid like stor oppslutning om aksjonsformene. Dessuten blir mindretallsgrupper som blir negativt berørt på en vesentlig og konkret måte, ofte satt utenfor styringsprosessen - i den forstand at de ikke får sitt ivaretatt i like monn som andre som er direkte berørt. Heller ikke Greenpeace kan derfor sies å være anarkistisk.

Det er imidlertid himmelvid forskjell på de to organisasjonene når det gjelder autoritære trekk. Konklusjonen er altså at Bader/Meinhof og Greenpeace ikke kan sies å ha nevneverdige fellestrekk når det gjelder ideologisk innretning,  og ingen av organisasjonene bygger på en anarkistisk filosofi.

DREPT UNGDOM I HELLAS IKKE ANARKIST  
Den 15 år gamle elevrådsrepresentanten Michalis Kaltezas, som ble skutt ned og drept av en politimann ca. kl.23.45 søndag 17.november - etter angivelig å ha kastet en molotovcoctail mot en politibuss - var ikke anarkist.

Opplysningene om at ungdommen var anarkist, som ble gjengitt i media over hele Vest-Europa, stemmer ikke. Guttens foreldre og den regjeringsvennlige greske pressen har dementert disse opplysningene. Anarkistinternasjonalens korrespondenter i Athen har bekreftet at Kaltezas ikke var med i noen anarkistgruppe eller på annen måte knyttet til den greske anarkistbevegelsen. Heller ikke den militante aksjonsgruppen "17.oktober" er anarkistisk, men en ytterliggående venstremarxistisk gruppe som både i teori og praksis ligger fjernt fra anarkistene.

HJELP OSS Å SPRE ANARKISMEN  
Du kjenner sikkert flere som er interessert i anarkismen på en seriøs måte. Spander et gaveabonnement på Folkebladet på dem og spør om de ikke vil bli nettverksmedlemmer eller tegne fullt medlemskap.

FOLKEBLADET har planer om å utvide noe igjen, etter et par år med mer beskjedne utgivelser. Utvidelsen vil imidlertid avhenge av medlemskontingent og abonnentsinntektene. Vi ønsker ikke å prostituere oss med kommersielle annonser eller sensasjonsorientert løssalgsopplag. Vi ønsker også å styrke den nordiske profilen med flere korrespondenter og lokale redaksjonsgrupper og kommisjonærer i de skandinaviske land. Vi trenger et seriøst, saklig anarkistorgan på nordisk basis. Den nordiske anarkistbevegelsen er ikke større enn at vi alle må stå samlet om et slikt prosjekt. Målet på lengre sikt må være å skape en skikkelig ukeavis, f.eks. en søndagsavis, med dansk, norsk og svensk + noe finsk og engelsk stoff, med distribusjon innad i bevegelsen, såvel som i kiosker og butikker. Vi bør satse, men ikke lenger enn fellen rekker - litt etter litt.

fb/IJ@ nr 3 (16) 1986:

ANARKOFEMINISMEN - HVA ER DET ?  
Kvinnekamp har lange tradisjoner innen anarkistbevegelsen. Helt siden Pariserkommunens dager har kvinner også spilt en viktig rolle i kampen for anarkismen. Louise Michel og Emma Goldman er de mest berømte kvinnenavn i anarkismens historie.

Selve begrepet anarkofeminisme er likevel relativt nytt. Det ble lansert av anarkistiske feminister og feministiske anarkister i England og USA i 1970-årene. I denne perioden ble det utgitt en rekke pamfletter og artikler om temaet, og det var mye forskjelligartet filosofi som ble forsøkt lansert under denne betegnelsen.

Når en skal danne seg et bilde av hva som egentlig ligger i begrepet anarkofeminisme, er det to spørsmål som gir seg selv: Hva er det som gjør anarkofeminisme til noe spesielt i forhold til annen feminisme, og hva er anarkofeminismens forhold til den generelle anarkismen?

Grovt forenklet kan vi si at mens de borgerlige feminister opererer med én årsak til kvinneundertrykking (sexisme), og de marxistiske feminister med to (kapitalisme og sexisme), innser anarkofeministene at der er tre hovedårsaker: statisme, kapitalisme og sexisme.

Popularisert og noe forenklet kan vi si at:

• statisme innebærer stillingsmessige rangsforskjeller,  over- og underordning og skjev fordeling av ansvar  og myndighet, 
• kapitalisme betyr ulikheter og skjevheter i inntekts  fordelingen, at goder og offer er uforholdsmessig fordelt, og 
• sexisme er diskriminering på grunn av kjønn, den  spesielle undertrykkkelse og utbytting av kvinner fordi en er kvinne.

Anarkofeministene kjemper for:

• rangsmessig utjevning, sideordning i stedet for stillingsmessig over- og underordning,
• inntektsutjevningen, økonomisk likestilling i stedet for lagdeling i avlønningssystemene, og 
• et system uten mannlige privilegier og favorisering, uten kvinnediskriminering.

Anarkofeminister er opptatt av å kjempe mot alle skjeve maktforhold, alle forhold der mennesker undertrykker hverandre, selv om kvinneundertrykkingen er det sentrale. Kvinner er dobbelt undertrykt, fordi de rammes både av den generelle samfunnsmessige undertrykkingen og av den spesifikke formen for undertrykking som bare kvinner rammes av. Derfor må kvinner føre en dobbelt kamp: En kamp for et samfunn uten makt og hierarki og med større frihet for alle, og en kamp mot sexismen - undertrykkingen på grunn av kjønn.

Kvinnen er ikke bare økonomisk undertrykt som ulønnet arbeider i hjemmet eller i lavtlønnede "kvinneyrker". Undertrykkingen gjør seg gjeldende i alle aspekter av kvinnens liv, såvel på det samfunnsmessige som på det private plan. Hun undervurderes fordi hun er kvinne. Bare i den grad hun klarer å hevde seg på menns premisser, kan hun (kanskje) oppnå respekt og anerkjennelse.

Et av grunnleggende aspekter ved store deler av kvinnebevegelsen er at den står i motsetning til mannsverdier og mannssamfunnets maktapparater. I anarkofeminismen er dette helt sentralt.

Å fremme de allment menneskelige verdier som mannssamfunnet har knust hos så mange menn må være en viktig del av kvinnekampen. Omsorg for de svake, solidaritet og nestekjærlighet er ikke noe spesifikt "kvinnelig", selv om kvinner tradisjonelt har vært bærere av disse verdier. å utvide disse tings verdi til å gjelde i hele samfunnet og få menn til å ta del i dem er nødvendig, i stedet for å slutte seg til menns nedvurdering av dem slik deler av kvinnebevegelsen har gjort.

Å kreve rett til å være som menn er ikke feminisme, men maskulinisme. Målet må være å skape et mer menneskelig, anarkistisk samfunn, der menneskelige verdier settes høyere enn makt og penger. Vår oppgave som kvinner er å skape et korreks til mannssamfunnet, ikke kopiere menns feil. Innenfor rammen av det nåværende hierarkiske samfunnssystemet kan verken storparten av kvinner eller menn bli frie.

Frihet forutsetter respekt for andres rett til å bestemme over sitt eget liv og forme sin egen skjebne - rett til å bestemme i saker som berører ens liv vesentlig og konkret. En virkelig frihet er bare mulig i et samfunn der ingen er over- eller underordnet, og alle er sideordnet, kvinner såvel som menn. Dette gjelder på alle livets områder - fra det generelle samfunnslivet til familien. Både individuelt og kollektivt må det føres en kamp mot all undertrykking og all makt, på det samfunnsmessige og økonomiske såvel som det private plan.

Innen anarkistbevegelsen er anarkofeministers oppgave å sørge for det feministiske og feminiserende innslaget. Innen kvinnebevegelsen er det vår oppgave å få inn det anarkistiske elementet. En kvinnefrigjøring som tar sikte på å gjøre alle kvinner fri, og ikke bare noen få som aspirerer mot toppen i hierarkiet, kan bare oppnås gjennom anarkisme kombinert med feminisme.

fb/IJ@ nr 6-26 (16)/1 (17) 1986/87

åRSBERETNING FOR 1986  
22.-24.januar var det anarkistdager på Universitetet i Oslo, med stand og møtevirksomhet på Blindern.

Det ble avholdt økonomisk-Politisk Seminar på Blindern både i vår og høsthalvåret. Studiesirkelen på vårparten hadde bred faglig og politisk deltakelse, bl.a. deltok Rød Front-formannen i en periode.

Det ble laget studiemateriell om Ledelse, organisasjon og styring i samfunnsperspektiv, samt økonomisk-politiske alternativer og rangs- og inntektsfordelingen i Norge.

 Lørdag 8.februar var to delegater fra AU til intervju i studentradioen "Radio Nova" som ble sendt dagen etter med musikk fra anarko-rockoperaen "GRAX".

En delegat fra AU og A. Engh (Advokat Audun Engh, "grå eminens" i Futurum Forlag/Gateavisa, red. merk.) sto for det frihetlige innslaget i panelet i en debatt over temaet "Bør staten dø" i Det norske Studentersamfund fredag 28/2-1986.

Pamfletten "Anarkofeminisme - hva er det?" ble utgitt til 8.mars, kvinnedagen.

1.mai ble feiret på behørig vis, og i anledning 50-års jubileet for den spanske revolusjon ble det utgitt et dokument om Anarkismen i Spania og CNT's historie.

Nordisk anarkistkongress ble avholdt på Blindern 19.9-21.9, med blant annet følgende temaer: Klasseanalyse i anarkistisk perspektiv, Direkte styring, og internasjonalt perspektiv. Fire personer ble delegert til IFA-kongressen i Paris, som ble avholdt 31.10-3.11. De nordiske forslagene er bl.a. gjengitt i FB 15/86.

(Disse fire deltok på Pariskongressen pr. telefon, i tillegg til at det ble sendt skriftlige forslag i god tid før arrangementet. Det er mange år senere ( i 1996) hevdet på en uoffisiell internett side, laget av noen "barn av Marx", at den Nordlige Anarkist-konføderasjonens (NAC/ANORG/IFA/AI), og de enkelte nordlige lands føderasjoners/seksjoners medlemsskap i IFA var på dagsordenen i Paris 1986, men dette er ren løgn. Dette var overhodet ikke noe spørsmål på denne kongressen. Medlemskapet var forlengst (1982/83) godkjent med alminnelig konsensus av hele IFA/AI, og aldri diskutert, hverken i C.R.I.F.A-Bulletinen eller IFA-Solidaritet/International Journal of Anarchism, de offisielle organene til IFA på denne tiden, red.merk.)

INTERNASJONALE ARRANGEMENTER  
Internasjonal anarkistisk konferanse i Portugal: Colóquia internacional de Estudos Tecnologia E Liberdade, Lisboa 8,9 e 10 de Abril de 1987"

Innledningsforedraget første dag er ved en norsk deltaker. Deretter følger M.R. Pinto (Portugal): "Questoes economicas e tecnologicas" og J. Clark (USA):"Power and technique: productivist and consumptionist dimensions", og flere andre sosialøkonomer bl.a. fra Canada, Frankrike og Italia. Den andre dagen står i sosiologiens og kulturens tegn: Joel Spring:"Distribution of knowledge and culture" (USA) og foredragsholdere fra Frankrike, Italia, Portugal, Sveits, Israel Uruguay skal i ilden. Den siste dagen får vi høre bl.a. T. Holterman (Holland):"Law and political organization", og diverse andre fra Italia, Frankrike, Israel, Canada, Portugal, USA, Argentina.

I alt vil 28 forskere presentere papers og en regner med tusenvis av deltakere på konferansen, som blir den store internasjonale samlingen til anarkistbevegelsen i 1987. Det forrige internasjonale kollokviet i Venezia samlet ca. 6000 deltakere fra hele verden. ANORG arrangerer gruppereise fra Oslo. De som ønsker å delta må ta kontakt snarest.

(Dette var i henhold til innbydelsen og det offisielle programmet som på dette tidspunktet var antatt å ha blitt sendt til hele det internasjonale anarkistnettverket. Det ble senere noe omstokking på dette programmet. økonomene ble presentert noe senere enn annonsert. Paperet til den norske deltakeren ble senere (1988), sammen med de andre foredragene, utgitt i en bok på portugisisk. Tallet på deltakere i Venezia er det noe delte meninger om, noe som bl.a henger sammen med uoffisielle og offisielle deltakere. Norges delegater i Venezia var blant de offisielt inviterte og registrerte, og Folkebladet/IJ@ etc. hadde egen stand på utstillingen der. Det offisielle registrerte tallet på deltakere er senere oppgitt av arrangøren til ca 3000. I Portugal var man redd for at det faglige skulle drukne i et kjempearrangement, som delvis skjedde i Venezia. Dette ble derfor arrangert som en ren forsknings-kongress/kollokvie, med noen utplukkede deltakere for ulike land. Paperne ble vurdert av en komite på forhånd. Norge hadde to voksne deltakere/delegater, hvorav en presenterte paper. Det ble ikke lagt opp til noen massemønstring som i Venezia. Det faglige utbyttet og nivået ble høyere enn i Venezia. Se også årsrapporten for 1987 i fb/IJ@ nedenfor; red. merk.)

fb/IJ@ 2 (17) 1987 med invitasjon til ny IFA-kongress i Oslo, red. merk.:

ANORG 10 ÅR  
Nordisk anarkistkongress og seminar  
fre. 18. og lør. 19. sept. 1987 i Oslo (ANORG/IFAs 7.kongress)

HOVEDTEMAER  
1. "Anarkismen i Norden, en historisk oversikt."  
2. "Anarkisme, teknologi og frihet."  
3. "Internasjonalt perspektiv."  
4. "Framtidsplaner."

Jubileumsfest med middag lørdag kveld.

ANORG ble stiftet 13.9.1977 som norsk føderasjon, og tok opp i seg gamle anarkister såvel som nye grupper fra hele landet. I 1979 sluttet ANORG seg til anarkistinternasjonalen (IFA) samt hjelpeorganisasjonen Anarkistenes Svarte Kors (ABC). Folkebladet, anarkistbevegelsens hovedorgan, har utkommet siden 1971.

(Bekreftelsen på NAC/ANORGs medlemskapet i Anarchist Black Cross ble gitt i et brev fra Stuart Christie, initiativtakeren til reorganiseringen av ABC, som har røtter tilbake til den russiske revolusjon. Dette brevet ligger i IIFORs arkiver, red. merk)

På basis av kongressvedtak og voteringer i medlemsbladet er det iverksatt en rekke direkte aksjoner, herunder Fredsaksjonen for gjensidig, balansert nedrustning, mot pasifisme og terrorisme; Anarkistisk avholdslag og Frihetlig rusfritt forbund for edruskap, mot hasj og fyll; Aksjoner for ytringsfrihet, bl.a. Støtteaksjonen for "Radio Libertaire" i Paris og for "Solidaritet" i Polen; Diverse aksjoner for et sterkt, horisontalt organisert, direkte arbeider og folkestyre, mot privat og offentlig byråkrati og hierarki; økoanarkistiske og anarkofeministiske aksjoner; kulturaktiviteter etc.

ANORG har deltatt på en rekke internasjonale anarkistarrangementer, og organisasjonens synspunkter har hatt relativt stor innflytelse. ANORG har også ytt bidrag til anarkistisk teori og historie, og er hyppig referert i den internasjonale litteraturen på området. Anarkistisk Universitetslag har vært aktivt siden 1983 med stands, møter og veggaviser, og har tatt initiativet til økonomisk-Politisk Seminar (ØPS) og Institutt for organisasjonsforskning (IIFOR). ØPS har hatt kontinuerlig kursvirksomhet ved Universitetet i Oslo siden 1985.

- - - -

Vi minner om Økonomisk-politisk seminar (ØPS) for høstsemesteret. Det starter 8.9 med temaet "Teknologi og frihet, oppsummering fra det internasjonale kollokviet i Portugal". Den 22.9 er emnet "Konfliktløsning i horisontale samfunn" og 6.10 "Kriterier for effektive og samtidig rettferdige løsninger, og hvordan de kan realiseres". Den 20.10 avsluttes seminaret for høsten med temaet "Anarkisme i nærmiljø og hverdagsliv - hvordan leve ikke-autoritært her og nå ?"

- - - -

fb/IJ@ nr 3 (17) 1987:

 ANORG 10 åR

Nordisk anarkistkongress og seminar  
fre. 18. og lør. 19. sept. 1987 i Oslo  
(ANORG/IFAs 7.kongress)

REFERAT OG VEDTAK  
Kongressen ble avholdt i SV-bygget, Eilert Sundts Hus, Universitetet i Oslo, Blindern. Dagsorden var følgende:
1. "Anarkismen i Norden, en historisk oversikt.  
2. "Anarkisme, teknologi og frihet."  
3. "Internasjonalt perspektiv."  
4. "Framtidsplaner."  
5. "Eventuelt."

Under punkt 1. ble det vedtatt en uttalelse om "Anarkismen i Norden - ANORG 10 år". Uttalelsen er gjengitt nedenfor, på norsk og engelsk.  

Under punkt 2. ble det vedtatt en prinsipiell uttalelse om "Anarkisme, teknologi og frihet". Uttalelsen er en utdyping og videreføring av det norske paperet som ble presentert på konferansen i Portugal om "Teknologi og frihet" våren 1987. Resolusjonen vil bli publisert senere.

Under punkt 3. ble det orientert om situasjonen internasjonalt i anarkistbevegelsen etter IFA-kongressen i Paris og Portugalkollokviet.    

Under punkt 4. ble det vedtatt at det skal utarbeides nytt, ajourført studiemateriale. Det ble nedsatt en komitee for å utarbeide dette med sikte på bruk til ØPS våren 1988, på stands og i tilknytning til medlemsverving.

Under punkt 5. ble det vedtatt at FBs jubileumsnummer koordineres med utarbeidelsen av nytt studiemateriell, og at utgivelsen utsettes til dette foreligger.

Alle vedtak var enstemmige.

ANARKISMEN I NORDEN - ANORG 10 åR

Uttalelse fra ANORGs 7 kongress 18-19/9-87 i Oslo

ANORG ble stiftet 13.9.1977 som norsk føderasjon, og tok opp i seg gamle anarkister såvel som nye grupper fra hele landet. I 1979 sluttet ANORG seg til anarkistinternasjonalen (IFA) samt hjelpeorganisasjonen Anarkistenes Svarte Kors (ABC). Folkebladet (International Journal of Anarchism, jevnfør kolofonen, red.merk.), anarkistbevegelsens hovedorgan, har utkommet siden 1971.

ANORGs 1. kongress ble holdt 1-7.6.80; nr 2 1-7.6.81; nr3 1-7.6.82; nr 4 10-16.7.83; nr 5 6.10.84 og nr 6 19-21.9.86. Den 1. nordiske anarkistkongressen ble holdt 15-17.10.82, med opprettelse av Nordisk IFA-sekretariat (NIFA); nr 2 10-16.7.83. Den 26.11.83 ble ANORG, ved uravstemning i de nordiske IFA-seksjoner, en nordisk føderasjon (eg. konføderasjon, med nasjonale føderasjoner, red. merk.). De etterfølgende ANORG-kongresser er nordiske. NIFA er også det internasjonale sekretariatet til den nordiske anarkistbevegelsen. (Kongressene i Nord har vært generelle internasjonale anarkistiskongresser i den forstand at de har vært åpne for hele anarkistinternasjonalen, og har hatt internasjonal deltakelse både ved personlig fremmøte og korrespondanse/brev/telefon/fax; red. merk.)

På basis av kongressvedtak og voteringer i medlemsbladet er det iverksatt en rekke direkte aksjoner, herunder Fredsaksjonen for gjensidig, balansert nedrustning, mot pasifisme og terrorisme; Anarkistisk avholdslag og Frihetlig rusfritt forbund for edruskap, mot hasj og fyll; Aksjoner for ytringsfrihet, bl.a. Støtteaksjonen for "Radio Libertaire" i Paris og for "Solidaritet" i Polen; Diverse aksjoner for et sterkt, horisontalt organisert, direkte arbeider og folkestyre, mot privat og offentlig byråkrati og hierarki; økoanarkistiske og anarkofeministiske aksjoner; kulturaktiviteter etc.

ANORG har deltatt på en rekke internasjonale anarkist-arrangementer, og presentert organisasjonens synspunkter angående teoretiske, historiske og praktiske saker.

RESOLUSJON fra Nordisk anarkistkongress og seminar fre. 18. og lør. 19. sept. 1987 i Oslo (ANORG/IFAs 7.kongress)

Publisert som selektivt bilag til fb/IJ@ 3 (17) med begrenset distribusjon:

OM ANARKISMEN

 Friheten dreier seg om grader, den kan være 100% eller mindre, helt ned til null. Folkets frihet er begrenset av dets ufrihet. Er ufriheten 0 er friheten maksimal, lik 100%.

Ufrihet oppstår som en følge av regjering, økonomisk eller politisk. Regjering innebærer at noen - de som regjerer - har en frihet som går på bekostning av andres frihet, det vil si de er i besittelse av makt i den forstand at de tvinger de andre. Og de regjerte, folket, har en tilsvarende ufrihet, er utsatt for tvang og underlagt makten til de regjerende.

Anarkismen går ut på å gjøre folket fullstendig fritt, det vil si gjøre hver og en av individene i samfunnet helt fri. (Det dreier seg altså om fullstendig frihet, uten andres frihets berøvelse, altså ikke om å ta seg friheter på bekostning av andre. Det vil si friheten er i den ideelle situasjon fullstendig, men ikke ubegrenset, red. merk.) Når folkets frihet er 100% er ingen ufrie, det er ingen regjering, det eksisterer kun frihet på eget ansvar og egen bekostning - kollektivt og individuelt. Da har vi har en (ideell, red. merk.) tilstand av anarki.

Straks noen, en enkelt person, et mindretall eller flertallet, opptrer i regjeringsposisjon, oppstår frihet på andres bekostning i større eller mindre grad - med den følge at de øvrige personene - folket - i tilsvarende grad blir ufrie. De regjerende fratar folket frihet i sammen grad som de regjerer.

Erobrer de eksempelvis 20% av folkets frihet, blir ufriheten 20%, og folkets frihet 100% - 20% = 80%. Tar de regjerende 50% av friheten, blir ufriheten 50%, og folkets frihet 100% - 50% = 50%. Innebærer regjeringen en frihetsberøvelse på 80%, blir ufriheten også 80%, og folkets frihet ikke mer enn 100% - 80% = 20%, etc.

Med regjering menes ikke bare den sentrale myndighet i et land, men enhver leder, enhver overordnet i offentlig og privat virksomhet. Ethvert individ som tar seg frihet på andres bekostning, og enhver gruppe - flertall eller mindretall - som tar seg frihet på individets bekostning, er regjering, og skaper ufrihet.

Av det som er nevnt over går det også klart fram at ingen regjering kan virke frigjørende ved å regjere mer. Skal regjeringen over tid virke for frigjøring må den stadig regjere mindre og mindre. Regjeringer som måtte ønske å frigjøre folket fullstendig har bare en ting å gjøre - å avskaffe seg selv og bidra til at ingen nye regjeringer oppstår.

Erfaringene tilsier imidlertid at ingen regjering frivillig frasier seg makt og øker folkets frihet. Av denne grunn må folkets frigjøring være folkets eget verk.

Anarkistbevegelsen er  folkets frigjøringsbevegelse.

Alle andre politisk-økonomiske bevegelser og retninger går inn for regjering og begrensing av folkets frihet, selv om de ofte selv hevder noe annet. Deres mål er alltid - mer eller mindre - folkets ufrihet. De er ikke frigjøringsbevegelser, men tvangsbevegelser og ufrihetspartier. Det er bare anarkistene som går inn for fullstendig frigjøring av folket.

å regjere er kriminell atferd i henhold til anarkismens prinsipp om sosial justis. Alle som regjerer er maktmennesker som hever seg opp ved andres ufrihet. Enhver topp eller leder, det vil si overordnet - politisk eller økonomisk - regjerer og er derfor en skurk som stjeler frihet. For å få slutt på  kriminaliteten må enhver leder og topp avsettes og gis en stilling i en horisontal struktur - dvs på lik linje og like fot med andre. Forsøk på å oppkaste seg til regjering på ny, må stoppes på en resolutt, men frihetlig måte - ved å hindre  maktutfoldelsen, ved horisontalt organisert styrkebalanse. Denne er organisert slik at det alltid settes inn en styrke som er så sterk at det ikke lønner seg å utfordre den. Dersom noen likevel er dum nok til å prøve seg, må den selvfølgelig også demonstrere den nødvendige styrke som skal til for å avskaffe makten, avsette regjeringen som er i ferd med å etablere seg, og regenerere den horisontale styrkebalansen. 

fb/IJ@ nr 4-26 (17)/1 (18) 1987/88:

åRSBERETNING FOR 1987

økonomisk politisk seminar gikk etter planen både i vår og høstsemesteret, se fb 1 (17). En delegat fra AU var på lufta 18.2 på Radio Nova, og ga informasjon om anarkismen. Videre presenterte en delegat fra AU paperet "Economic political map. Perspectives on the change of the production and distribution systems", assistert av av resten av den norske delegasjonen, på konferansen "Coloquio International de Estudos Tecnologia E Liberdade" i Lisboa. Arrangementet var meget velykket, varte fra 6 til 14 april med plenumsmøter i auditoriet i det vakre Padrao dos descobrimentos 8-10. Det skal gis ut en bok med papers fra konferansen. Første mai ble feiret på behørig vis og ANORGs 10 års jubileum (13/9) og Nordisk Anarkistkongress og seminar 18-19/9 gikk etter planen, se fb 2&3 (17).

- - - -

Fra Anarkistenes tilbudskatalog 1988 fb/IJ@ nr 2 (18):

Analyser av inntekts- og rangs-toppene, og hvordan folk kan leve godt uten hierarki, har det aldri vært flust av. Penge og makthaverne vil ikke vite av slikt, og folk flest har verken råd eller krefter til å satse på dette. Men kummerlige forhold til tross, så har vi da over tid fått gjort en del vettig på feltet. Skaff deg sakene og analyser selv!!! (Fra fb/ij@ nr 2(18) "Anarkistenes tilbudskatalog 1988.)

- - - -

fb/IJ@ nr 3 (18) 1988:

ANARKISME KONTRA POPULISME OG LIBERALISME

"Anarki" er et sammensatt ord som stammer fra gresk. "An" betyr "uten" og "arki" tilsvarer "erke", som i erkebiskop, erkesludder etc. Anarki betyr altså "uten regjering", eller mer presist "uten overordnede", i rang såvel som lønn: Dvs en tilstand hvor folk lever i samfunn uten hierarkisk organisasjon, politisk (inkl. administrativt) såvel som økonomisk. . Anarki er med andre ord horisontal organisasjon, samvirke på like fot, uten inndeling i ledere og medarbeidere, og uten at noen beriker seg på andres bekostning. I et anarkistisk samfunn er folk sideordnet, både rangs- og lønns-systemet er horisontalt. (Ideelt = 100% eller praktisk talt dvs, mer enn 50%, dvs at innflytelsen går mer nedenfra, fra folket og opp en ovenfra og ned, byråkratisk; red. merk,)

Enhver hierarkisk organisasjon, offentlig såvel som privat, formell eller uformell (dvs gurupyramide), representerer ulike former for regjering, dvs over- og underordning. Hierarkier kan være mer eller mindre flate, og følgelig ligge nærmere eller fjernere fra rent anarki, dvs at graden av anarki varierer.

Dersom begrepet stat defineres lik hierarkisk organisasjon, økonomisk og politisk, blir anarki det samme som samfunn uten stat. Her skal vi imidlertid avgrense statsbegrepet til politisk/administrativt hierarki, og overlater økonomisk hierarki til begrepet kapitalisme. Følgelig blir anarki det motsatte av begge deler. En motstander av staten, i betydningen politisk hierarki, men som bifaller kapitalismen, er ikke anarkist, men en gjennomført liberalist.

En kan merke seg at dette statsbegrepet dekker alle former for byråkrati, uformelt og formelt, offentlig såvel som privat. Statsbegrepet er altså ikke avgrenset til sentraladministrasjonen. Med "statlig" menes altså politisk/adminstrativt hierarki assosiert med forskjeller i rang, i motsetning til det lønnsmessige hierarki.

På lignende vis representer økonomisk hierarki, i offentlige såvel som private organisasjoner, kapitalisme (plutarki, red merk.). Dette betyr at privatisering av offentlige foretak, eller det motsatte, uten at rangs- og avlønnings-systemet endres, ikke medfører noen endring i graden av statisme og kapitalisme i samfunnet.

Marxister og liberalister ser ikke dette poenget klart, i det de blander sammen kapitalisme og statisme med henholdsvis private og offentlige foretak. Fra anarkistisk synsvinkel er ikke spørsmålet om private kontra offentlige foretak, eller markeds- kontra planøkonomi, det essensielle. 

Både offentlig og privat besittelse, plan og marked, eller helst integrerte kombinasjoner av dette, kan under visse forutsetninger danne basis for horisontal organisasjon. Under andre forutsetninger resulterer det i inntekts- og rangsforskjeller, dvs økonomisk og politisk hierarki. Det springende punkt er organisasjonenes form, og i og for seg ikke eiendomsretten og forholdet plan/marked. Enhver hierarkisk organisasjon har enten en positiv grad av statisme eller kapitalisme, eller det som er vanligst, er både statlige og kapitalistiske på en gang.

Privatisering av offentlige foretak, uten endringer i rangs og inntektsmønsteret, betyr i hovedsak overføring av makt og penger til privat byråkrati fra offentlig. Nasjonalisering betyr det motsatte, overføring av makt og inntekt fra privat byråkrati til offentlig. Andre effekter av slike omlegginger er ofte rent kosmetiske og av liten praktisk betydning.

 For folket er det i og for seg uinteressant hvorvidt øvrigheten er privat eller offentlig engasjert. Det som teller er organisasjonsformen, rangs- og inntektsforholdene.

 Det vi har sett i Skandinavia de siste 20 årene er en viss oppblomstring av privat og offentlig byråkrati. Antall overordnede eser på bekostning av grunnplanet og autonome (dvs selvstendig og uavhengige på individuell eller kooperativ basis). Systemet blir følgelig mer topptungt politisk/administrativt sett. Samtidig øker lønnsforskjellene. Avstanden mellom topp og bunn i inntekt blir stadig større.

De såkalte Fremskrittspartiene i Danmark og Norge, representerer ikke noe brudd med denne uheldige utviklingen. (Som altså ikke har vært entydig, red. merk.). De satser på å overføre offentlig byråkrati til privat byråkrati. Og resultatet alt i alt vil bare bli enda større rangs- og lønnsforskjeller, mindre innsats til produksjon og mer til klatring i hierarkiet. Folk som er problematiske skal sendes til Svalbard...

Det er ikke noe liberalistisk ved dette, dette er populisme, og i neste steg fascisme.

En slik utvikling er vi ikke tjent med. Slutt heller opp om anarkistenes organisasjon, som kjemper for flatere strukturer  med mindre av både privat og offentlig byråkrati, mindre rangs- og lønnsforskjeller.

- - - -

Note til fb/IJ@ 3(18), selektivt bilag med begrenset distribusjon:

Et anarki er et horisontalt organisert samvirke,  basert på den enkeltes selvstyre og frihet til å velge. De berørte bestemmer på like fot, 
a) alene i individuelle saker, og 
b) kollektivt, direkte demokratisk, i fellessaker  
c) to og to sammen i tosidige spørsmål, tre og tre i tresidige etc. og alle i almene saker, herunder  almene regler, rutiner og midler for konfliktløsning, kompensasjon til de som må fire i   konflikter etc. Med "direkte demokrati" menes en  beslutningsprosess hvor verken flertall eller mindretall får dominere, og som tilfredstiller visse almene  krav til effektivitet, rettferdighet og mangfold. Andre løsninger avvises som ugyldige.

I et anarkistisk samfunn er altså 
a) alle - innenfor de nevnte rammer - sin egen sjef - og ingen andres - og 
b) alle får samme lønn som andre, forutsatt at man gjør en skikkelig jobb ut fra sine forutsetninger og ikke beriker seg på andres bekostning. (Tar man  ut av lønna i fritid, eller slapper av på innsatsen, blir det naturligvis mindre i posen. Ingen får både i pose og sekk...)

Et samfunn uten rangs og lønnsforskjeller er 100%  anarkistisk. Jo større rangs og lønnsforskjeller det  er, dvs jo mer hierarkisk samfunnet er organisert,   desto lavere er graden av anarki i et samfunn.

Rangsforskjellene avhenger av samfunnsklassenes  relative størrelse:

Underklassen; alle arbeidere med overordnede, men ingen underordnede (N). Begrepet omfatter  også funksjonærer i samme situasjon. 

Autonome; alle arbeidere uten over og underordnede, dvs selvstendige og uavhengige på individuell eller kooperativ basis (A).

Overklassen; alle som har underordnede på jobben (1-A-N).

Toppen er det øverste sjiktet av overklassen, de som ikke har noen over seg i yrkesutøvelsen. Underklassen og de autonome utgjør til sammen folket (= arbeiderklassen i vid forstand) i motsetning til øvrigheten (= overklassen). Underklassen utgjør bunnen, grunnplanet i rangshierarkiet.

NB! Formelt selvstendige som er innlemmet uformelt i hierarkiet, jevnfør "kontraktører" og "kolkozy", hører ikke til de autonome, A. Selvstyrte arbeids og stabs-enheter som formelt er registrert i hierarkiske organisasjoner, er derimot med i A.   

Rangen til en person eller gruppe er generelt definert ved: (1) rang = (underordnede+1)/(overordnede+1).

Bunnens rang (regnet for underklassen sett under  ett), er 1/(1+overklassen), som igjen er lik 1/(2-(A+N)). Dette er en brøk som ligger mellom 1/2 og  1, omvendt avhengig av overklassens størrelse (=1-(A+N)).  

Autonome har null over og underordnede og følgelig rangen 1.

Toppens rang (regnet i overkant av hierarkiet), er  (2-A), dvs et tall mellom 2 og 1, omvendt avhengig  av andelen autonome yrkesutøvere.

Rangsforskjellen i samfunnet, uttrykt ved hvor   mange ganger så høy rang toppen har enn bunnen, er  gitt ved:

(2) r = (2-A)*(2-(A+N).

Størrelsen r er et tall mellom 4 og 1. Dersom samfunnet teoretisk var helt vertikalt organisert, administrativt/politisk sett, ville rangen i toppen vært ca fire ganger så høy som i bunnen, i det A=0, og N tilnærmet det samme.

I såfall er imidlertid systemet stolperett monolittisk, og over 100% hierarkisk i forhold til pyramide-hierarki. 100% pyramide-hierarki har derfor en lavere absolutt rangsforskjell (=r(full), konvensjonelt bestemt) enn 4.  Rangsforskjellen målt i prosent, den relative rangsforskjellen, R, blir:

(3) R = 100(r-1)/(r(full)-1)%                    

Når det er 100% pyramide-hierarki er R = 100%. "Flate hierarkier", dvs r < r(full) gir R < 100%, og jo lavere desto nærmere r ligger 1. 

Når samfunnet er helt horisontalt organisert hva rang angår, dvs a) at topp og bunn i rangs-hierarkiet er smeltet helt sammen, eller folk er gått over i A på annet vis, og følgelig alle har arbeids- og styringsoppgaver i like monn, blir b) N=0 og A=1 og altså r = 1 og dermed R = 0, i det skillet mellom topp og bunn er fullstendig opphevet, og alle har rangen 1.

Anarki er verken kaos eller lovløse tilstander, som ledernes løgnaktige propagandakvern stadig maler på. Anarki er tvert i mot den høyeste form for orden. Det er også feil å si at anarki betyr "uten styring", i det ledernes monopol på styringsoppgavene er opphevet, og ansvar, innflytelse og avgjørelsesmyndighet er likelig fordelt på alle samfunnsmedlemmene. 

For å si det med et enkelt eksempel: Hvor skapet skal stå avgjøres ikke av overordnede, men av de berørte selv på like fot, dvs på den måten at alle får like mye nytte av skapet.

Det anarkistiske idealsamfunn er horisontalt organisert, uten ledere og noen form for makt i betydningen dominans, og uten hierarki;

a) alle er sideordnede, ingen er verken over- eller   underordnede. Alle har både arbeids- og styrings  oppgaver i samme grad, og derfor lik rang;

b) alle får den samme godtgjørelse for en hel dags  arbeid i samfunnets tjeneste, i den grad de har gjort  så godt de kan ut fra sine evner, og gitt tilstrekkelig  kompensasjon for familieansvar og handikapp, m.a.o. inntektsfordelingen er jevn.

(Dette er presisert ved Pareto-optimalitet, at "ingen kan få det bedre uten at andre får det verre", og ombyttekriteteriet, dvs. at "ingen, når alle fordeler og ulemper/offer, tas i betraktning, ønsker å bytte stilling med andre", se nedenfor; red merk.).

Både de politiske og de økonomiske sider ved organisasjons-strukturen er horisontale. Vesentlige begreper i denne sammenheng er  internasjonalisme, desentralisme, autonomi og føderalisme, selvforvaltning, frihetlig kommunisme, frie kontrakter og fritt initiativ:

Inndelingen av arbeid og ansvar er ordnet slik at hvert individ tar avgjørelser i personlige saker, og felles saker blir avgjort direkte av de berørte parter på like fot: av 2 i to-sidige saker, 3 i tre-sidige saker o.s.v., og av alle medlemmene av samfunnet i saker som angår alle.

Dette innebærer:  
1) De som er vesentlig og konkret berørt har rett til å ta avgjørelsene og er selv ansvarlig for at de blir  gjennomført.  
2) Enhver har den samme mulighet til å utøve innflytelse på beslutningsprosessen og ingen individer eller grupper har lov å dominere. Bare effektive og rettferdige løsninger aksepteres.  
Dette innebærer:  
I)  Alle fordeler ved omdisponering av ressurser og  utveksling av produkter og tjenester er fullt utnyttet, slik at ingen kan forbedre sin situasjon uten at andre får det verre.  
II) Ingen vil ha fordel av å bytte situasjon med andre når alle offer såvel som fordeler er tatt i betraktning.

Andre løsninger forkastes.

Dette kan bare oppnåes gjennom faste og klare regler og avtaler, rutiner for konfliktløsning og regler for kompensasjon til de som må gi opp  rettferdige krav i interessekonflikter. ****Faste og klare regler, og metoder for å få gjennomført dem er nødvendig. (Det må ikke være rom for vilkårlighet.) Et vesentlig poeng er horisontalt organisert sosial justis, basert på lover vedtatt av folket selv (ev. via delegater, red merk.), de det angår, det motsatte av juridiske lover, d.v.s. lover pålagt av regjerende myndigheter.

Kollektive løsninger baseres på individuell arbeidsdeling og personlig ansvar. Hvis man ikke oppfyller sin del av en kollektiv løsning vil det ha sin pris. Hvis det viser seg å bli vanskelig å få gjennomført sanksjoner er det et offentlig anliggende. Om nødvendig innebærer dette rettslig behandling og bruk av horisontalt organisert militsia (i en eller annen forstand, dvs politi/ordens-funksjoner og forvarsfunksjoner) for å få gjennomført sanksjonene. Militsiaen er organisert ut fra prinsippet om antimilitarisme for å opprettholde balanse og styrkestabilitet, både i et inter- såvel som intra-sosialt perspektiv. Ubalanse er kilden til dominans og makt for noen samfunn eller individer over andre. Dette innebærer at både ensidig nedrustning og det motsatte, dominans ved våpenmakt, er uforenlig med anarkisme. Anarkisme er verken pasifisme eller terrorisme.

Uten å gå i detalj vil vi nevne at reglene og avtalene må sikre og regulere individets stilling i forhold til samfunnet på en fleksibel måte, og også bidra til å stabilisere den flate strukturen. De må også ta i betraktning at forskjellige saker angår forskjellige grupper eller individer på forskjellige måter. Et vesentlig poeng i anarkismen er at en oppdeling av folk i ledere og underordnede ikke må eksistere. Underordning overfor mytiske overordnede - guder - blir også forkastet i henhold til ateismens prinsipp.

Det anarkistiske ideal har ingen grad av statlighet eller kapitalisme. Strukturen er uten stat og klasser, uten regjering såvel politisk som økonomisk. Hvis noen yter mindre enn de fordelene de nyter godt av, etter at ekstraordinære behov og manglende dyktighet er kompensert for, må andre yte mer enn deres rettferdige del. De første blir utbyttere mens de andre blir utbyttede. Dette er ikke akseptabelt. Anarkismen er kort fortalt sann frihet, likhet og solidaritet (for alle).

De grunnleggende prinsippene for horisontal organisasjon er altså:  
o Negasjonen av autoritet og all makt ;  
o Negasjonen av hierarki;  
o Negasjonen av juridiske lover  
o Frihet, likhet, solidaritet, sosial justis, frie kontrakter, fritt initiativ, ateisme, antimilitarisme, desentralisme, autonomi og føderalisme, selvforvaltning og frihetlig kommunisme.

Alle disse prinsippene må praktiseres samtidig for at samfunnet skal være fullt ut anarkistisk, dvs 100% horisontalt organisert.

fb/IJ@ 4 (18) 1988:

ANARKISMEN, AP OG Fr.P  
Fremskrittspartiet forsøker nå å legitimere det private byråkratiets skattesnyteri ved å framstille "svart arbeid" som et positivt alternativ til et sosialt sikkerhetsnett for fattigfolk.

Arbeiderpartiet, ved Rune Gerhardsen, svarer med å kalle skattesnyteriet for anarkisme, og nører dermed opp under myten om at anarki er kaos og lovløse tilstander. Samtidig forsøker han å slå anarkismen i hartkorn med Fremskrittspartiet. Denne feilaktige sammenblandingen er egnet til å skape forvirring.

Vi vil derfor sette tingene på plass: Først skal vi redegjøre for anarkismens syn på skattesnyteri. Deretter skal vi se på anarkismens, Fremskrittspartiets og Arbeiderpartiets klassetilhørighet og plass på det politiske kartet.

"Anarki" er et sammensatt ord som stammer fra gresk. "An" betyr "uten" og "arki" tilsvarer "erke", som i erkebiskop, erkesludder etc. Anarki betyr altså "uten regjering", eller mer presist "uten overordnede", i rang såvel som lønn: Dvs en tilstand hvor folk lever i samfunn uten byråkrati i betydningen overordnede rangs- og/eller lønnsmessig. Anarki er med andre ord horisontal organisasjon, samvirke på like fot, uten inndeling i ledere og medarbeidere, og uten at noen beriker seg på andres bekostning. I et anarkistisk samfunn er folk sideordnet, både rangs- og lønns-systemet er horisontalt. (Dette gjelder ideelt, 100% , eller praktisk talt, mer enn 50%, red. merk.)

Enhver hierarkisk organisasjon, offentlig såvel som privat, formell eller uformell (dvs gurupyramide), har et byråkrati, som representerer regjering, dvs over- og underordning. Hierarkier kan være mer eller mindre topptunge rangs- og/eller lønnsmessig, og følgelig ligge fjernere eller nærmere horisontal organisasjon, dvs rent anarki. Graden av anarki kan med andre ord variere.

Byråkratiet har altså to sider som tilsammen avgjør hvor topptungt det er, 1) rangsforskjeller dvs den administrative (inklusive politiske) over og underordning, som går på ansvar, myndighet og beslutningsrett. Dette uttrykker graden av statisme, som igjen indikerer byråkratiets makt (politisk/administrativt, red merk.), og 2) lønnsforskjeller, den lønnsmessige over og underordning, som uttrykker graden av kapitalisme, og som igjen indikerer byråkratiets privilegier (økonomisk makt, red. merk.). 

Med lønn menes ikke bare timelønnsats, man må prinsipielt se på alle fordeler og ulemper som en person har for å fastlegge den virkelige lønnen i ulike forbindelser og aktiviteter. Et horisontalt lønns-system innebærer at avlønningen alltid må stå i forhold til innsatsen, evner og behov tatt i betraktning. Anarkisme innebærer frihet på egen, og ikke andres bekostning. Når noen ikke bidrar til felleskassen må selvfølgelig de som betaler bidra tilsvarende mer pr snute.

Følgelig vil f.eks. en person som bruker de offentlige goder; veier, skoler etc. uten å bidra tilsvarende til felleskassen, prinsipielt bedrive en form for kapitalistisk virksomhet, som ikke har noe med anarki og anarkisme og gjøre. 

Dette gjelder uansett om felleskassen finansieres med skatt (autoritært) eller på anarkistisk vis ved kontingent fastsatt direkte demokratisk av de berørtes kollektive organer. Snyt på felleskassen kan selvfølgelig ikke tolereres. Dette er prinsipielt sett klart uanarkistisk virksomhet.

1. Fremskrittspartiet, AP og anarkistbevegelsen ligger på helt ulike steder på det økonomisk/politiske kartet.

2. Fremskrittspartiet, med den forhenværende direktøren i sukkerfirmaet "Tate & Lyle", Carl I Hagen  i spissen representerer først og fremst det private byråkratis interesser. Målet er å  øke det private byråkratiets makt og privilegier, bl.a. erobre det nåværende offentlige marked, som beherskes av det offentlige byråkrati (inkl. politikerne), gjennom privatisering, lavere skatt etc.

3. Parti-sosialistene med AP i spissen representerer  først og fremst det offentlige byråkratiets interesser, Målet er å øke det offentlige byråkratiets makt og privilegier, bl.a. å erobre det nåværende private marked, som beherskes av det private byråkrati, gjennom sosialisering, økt skatt etc. 

4. Anarkistbevegelsen er et uttrykk for interessene til folket, som er identisk med arbeiderklassen i vid forstand, dvs grunnplanet i det offentlige og private hierarki, og de autonome gruppene (selvstendige på individuell og kooperativ basis). Målet er bl.a. å øke produktiviteten og skape en bedre fordeling ved å redusere topptungheten rangs- og lønnsmessig, redusere byråkratiet, både i offentlig og privat sektor.

fb/IJ@ nr 5(18) 1988:

ANARKISME, FOLKEAVSTEMMING OG DEMOKRATI  
Vi skal her se på de prinsipielle betingelsene for at folkeavstemminger skal være demokratiske, dvs ikke ha tendenser til flertallsdiktatur. Dessuten skal vi belyse spørsmål om folkeavstemminger angående innvandringspolitikk og EF-medlemskap.

Konklusjonen er at a) spørsmålene som skal avgjøres i en folkeavstemming - dvs valgalternativene - må utformes som ulike pakkeløsninger, som alle b) er basert på prinsippet om kompensasjon til de som blir nedstemt, slik at de alt i alt kommer like bra ut som får flertall. Dvs utfall som innebærer at noen dominerer andre økonomisk eller politisk, må utelukkes fra spørsmåls-stillingen.

Fremskrittspartiet, de private byråkratenes frontorganisasjon, har krevd folkeavstemming på innvandringspolitikken.

Til dette er å si at avstemminger kan være mer eller mindre demokratiske, bl.a. avhengig av tendenser til flertallsdiktatur eller dominans i opplegget. Graden av demokrati vil bl.a. avhenge av hvordan spørsmålene som tas opp til votering, dvs valgalternativene, blir utformet.

Folkeavstemminger lagt opp slik at de ikke virker diktatorisk er et viktig innslag i et direkte demokrati, dvs anarkistisk folkestyre. Valgalternativene må da tjene alle de berørtes vel på en rettferdig måte, økonomisk såvel som politisk. Andre valgalternativer er prinsipielt udemokratiske og diktatoriske, og må utelukkes fra voteringen.

Dersom udemokratiske alternativer likevel skulle komme opp og bli vedtatt, har ikke de som er blitt nedstemt noen forpliktelser til å følge opp vedtaket.

Voteringer som åpner for at den ene part dominerer den andre økonomisk eller politisk har ingen plass i et anarkistisk direkte demokrati. Dersom valgalternativene åpner for at noen rent faktisk overordnes andre, økonomisk eller politisk - lønns eller rangsmessig - er det diktaturtendenser tilstede, og ikke demokrati.

Men forutsatt at man utelukker valgalternativer som innebærer en parts dominans over andre, bør alle viktige og retningsgivende beslutninger i samfunnet tas ved folkeavstemminger av de som er direkte berørt.(disse kan så via referundum, uravstemning o.l. videre delegere og opprette mandater for forskjellige oppgaver, så man får spesialisering og kompetensestyring/råd, hele tiden holdt i tømmene, nedenfra og opp/sideordnet av de vesentlig og konkret berørte i ulike saker, red.merk.)

Fremskrittspartiets forslag til folkeavstemming om innvandringspolitikken legger etter vårt mening opp til flertallsdiktatur, og har ingen ting med demokrati å gjøre. Fr.p. er et innvandrerfiendtlig parti, som er ute etter å virvle opp rasistisk grums i folkehavet. Vi tar derfor avstand fra Fr.p-forslaget.

Men dette betyr ikke at innvandringspolitikken bør overlates til politikere og andre offentlige byråkrater. Folket bør selv ha ansvaret og avgjøre hovedtrekkene i innvandringspolitikken.

Spørsmålet må imidlertid behandles i sin rette sammenheng og ikke tas opp isolert.

Innvandringspolitikken kan ikke sees løsrevet fra våre internasjonale forpliktelser på bakgrunn av inngåtte avtaler. "Nei til all innvandring" betyr at vi gir blaffen i våre internasjonale forpliktelser, bl.a. vis a vis flyktninger og forfulgte. Følgende spørsmål skulle imidlertid kunne være forenelig med direkte demokrati ved en folkeavstemming, i den forstand at det utelukker flertallsdiktatur:

"Skal vi 1) være et foregangsland __ , eller

2) legge oss på samme nivå som andre ressursrike   land __ , når det gjelder å oppfylle våre internasjonale forpliktelser via innvandringspolitikken."

Vi kan ikke ha med et spørsmål som innebærer at vi løper fra våre internasjonale forpliktelser. Et slikt vedtak vil virke både politisk og økonomisk undertrykkende og diskriminerende på en fra før utsatt gruppe (asylsøkere, flyktninger etc). En slik spørsmålstilling er følgelig prinsipielt udemokratisk.

Vi går inn for alternativ 1 over, da dette så vidt vi kan skjønne er det mest demokratiske og progressive.

Spørsmålet om EF-medlemskap har kommet i vinden igjen, og dette er også noe som bør avgjøres direkte demokratisk av folket selv.

Spørsmålet ja eller nei til EF er av en annen karakter enn ja eller nei til innvandrere. Forutsatt at nasjonen skal bestå som ett land må alle enten være med, eller ikke, dvs vi har med et reelt enten eller spørsmål å gjøre. Er det et flertall som ser seg tjent med et medlemskap, er det i utgangspunktet mer demokratisk at vi går med, enn at vi lar være. Fullt ut demokratisk blir det imidlertid ikke før de som ser seg tjent med et medlemskap, gir en del av sin gevinst i kompensasjon til de som ikke ser seg tjent med medlemskap (eg. de som de facto taper på medlemskap, red anm.), slik at alle kommer like bra ut når alt kommer til alt. Kompensasjonen kan dels være politisk, dvs at mindretallet får igjennom sitt i andre saker av relativt samme betydning, dels være økonomisk. Dermed blir selvfølgelig nettogevinsten for de som i utgangspunktet vil tjene på et medlemskap mindre, og kanskje det da vil innebære tap for et flertall, selv om et flertall ville tjent på saken dersom man ikke trakk inn kompensasjons-spørsmålet.

Hva vil skje dersom man blir medlem i EF? Uten kompensasjon vil sannsynligvis både rangs- og lønnsforskjellene her til lands bli større pga mer privat og offentlig byråkrati, og systemet dermed mindre anarkistisk.

Både rangs og lønnsforskjellene vil øke, dels som følge av at offentlig og privat overnasjonalt EF-byråkrati kommer oppå de nasjonale pyramider. Dessuten tar EF stadig opp nye lavtlønnsland og har fritt arbeidsmarked. Dette vil presse lønningene for grunnplanet og de autonome (selvstendig på individuell og kooperativ basis), her hos oss. EF-toppene tjener også relativt mer enn toppene her til lands, og dette mønsteret vil forplante seg hit.  Forvaltning og bedrifter i EF består i hovedsak av større enheter med flere administrative lag. Dette vil antakelig spre seg hit og skape større rangsforskjeller.

En årsak til dette er at EF-s storkonserner f.eks lett kan føre priskrig på vårt marked, og derigjennom få det som de vil i vårt lille næringsliv. Vi har selvfølgelig ingen muligheter til å svare med samme mynt på et slikt angrep. Også andre forhold drar i samme retning.

Det er altså først og fremst det etablerte private og offentlige byråkrati her til lands som vil tjene på EF- medlemskap, lønns og rangsmessig. Men også en del andre grupper kan ha forhåpninger om gevinst.  En "ja-pakke" uten kompensasjon til de som vil tape på medlemskap, kan derfor tenkes å få et knapt flertall. Men dette vil i så fall ikke være et resultat som er demokratisk forsvarlig.

En demokratisk folkeavstemming krever en "ja-pakke" som innebærer en omfordeling av tilhengernes gevinst, slik at motstanderne alt i alt kommer like godt ut som tilhengerne. Det vil rimeligvis være langt færre som vil se seg tjent med et medlemskap, og stemme på en "ja-pakke" med kompensasjon til taperne. I tilknytning til en demokratisk EF-avstemming vil trolig "Ja-bevegelsen" være skrumpet inn til hovedsakelig å bestå av offentlig og privat byråkrati med karriæremuligheter i EF-hierarkiet, og svært få andre.    

"Anarki" er et sammensatt ord som stammer fra gresk. "An" betyr "uten" og "arki" tilsvarer "erke", som i erkebiskop, erkesludder etc. Anarki betyr altså "uten regjering", eller mer presist "uten overordnede", i rang såvel som lønn: Dvs en tilstand hvor folk lever i samfunn uten byråkrati i betydningen overordnede rangs-og/eller lønnsmessig. Anarki er med andre ord horisontal organisasjon, samvirke på like fot, uten inndeling i ledere og medarbeidere, og uten at noen beriker seg på andres bekostning. I et anarkistisk samfunn er folk sideordnet, både rangs- og lønns-systemet er horisontalt. (Dette gjelder ideelt eller praktisk talt/tilnærmet, red. merk.)

Enhver hierarkisk organisasjon, offentlig såvel som privat, formell eller uformell (dvs gurupyramide), har et byråkrati som representerer regjering, dvs over- og underordning. Ordet "byrå" kan bety "kontor" eller "utøvende institusjon" og "krat" betyr "leder". Byråkratene er alle som har en overordnet stilling, rangs eller lønnsmessig. Hierarkier kan være mer eller mindre topptunge rangs- og/eller lønnsmessig, dvs være mer eller mindre byråkratiske, og følgelig ligge fjernere eller nærmere horisontal organisasjon, dvs rent anarki. Graden av anarki kan med andre ord variere.

Byråkratiet har altså to sider, som tilsammen avgjør hvor topptungt det er, 1) rangsforskjeller dvs den administrative (inklusive politiske) over og underordning, som går på ansvar, myndighet og beslutningsrett. Dette uttrykker graden av statisme, som igjen indikerer byråkratiets makt, og 2) lønnsforskjeller, den lønnsmessige over og underordning, som uttrykker graden av kapitalisme, og som igjen indikerer byråkratiets privilegier. En som har underordnede rangsmessig, dvs er sjef for noen, er en statikalist. En som har underordnede lønnsmessig, dvs har høyere lønn en grunnplanet, er en kapitalist. En byråkrat er enten en statikalist, eller en kapitalist, eller - og det er det vanligste - er både statikalist og kapitalist på en gang. Dette gjelder både i privat og offentlig sektor.

Dersom en folkeavstemming har en tendens til flertallsdiktatur, vil den i samme grad være byråkratisk.

fb/IJ@ nr 6-26 (18)/ 1 (19) 1988/89

åRSBERETNING FOR 1988
I 1988 holdt økonomisk-politisk seminar 4 møter i vårsemesteret og 6 i høstsemesteret. Anarkistisk Universiteteslag har overtatt utgivelsen av Folkebladet på vegne av ANORG. Det kom med 5 newsletters i 88. Spørsmålet om folkeavstemminger ble tatt opp på slutten av året, og det ble vedtatt at dette skal være hovedtemaet på kongress-seminaret i 1989 (ANORG/IFAs 9.).

Nordisk anarkistkongress (ANORG/IFAs 8.) ble holdt i Oslo 15-17 september. På initiativ fra IIFOR (Institutt for organisasjonsforskning/ØPS) ble det utarbeidet en rapport om "Målstyring og horisontal organisasjon". Denne ble drøftet og vedtatt som program og modell for et anarkistisk styrt samfunn, og tas inn i det nye grunnkurset.

8.mars, 1. mai, 24. okt. og julebordet 27 okt. ble markert på behørig vis.

fb/IJ@ nr 2 (19) 1989:

OM RUSSLAND OG KINA ANNO 1989  
(1) Leninisme = maksimale rangsforskjeller, 75-100% statikalisme/politisk-administrativ makt. 
(2) økonomisk liberalisering = økte lønnsforskjeller, mer kapitalisme/økonomiske privilegier. 
(3) Når graden av kapitalisme passerer 50% går leninismen fra statskommunistisk høyre-marxisme til venstrefascisme. Leninismen råder fortsatt i de russiske og kinesiske imperier - kapitalismen øker. Regimene blir fascistiske og verden har to gigantiske banan-republikker å hanskes med.

fb/IJ@ nr 3-16 (19) 1989:       

Nordisk anarkistkongress og seminar tors.14. - søn.17. sept. 1989 ved UiO. (ANORG/IFAs 9.kongress)

REFERAT OG VEDTAK  

Dagsorden var følgende:

1. Folkeavstemming og direkte demokrati.

2. Anarki eller kaos.

3. Stortingsvalget i Norge.

4. Internasjonalt perspektiv.

Ad 1. Det ble vedtatt en resolusjon om "Folkeavstemming og direkte demokrati" (se nedenfor).

Ad 2. Rapporten "Anarki eller kaos - en guide til anarkismens grunnbegreper" ble vedtatt som resolusjon. Den er publisert som selektivt bilag til denne fb-newsletter. (International Journal of Anarchism 3-16 (19) red.. merk.)

Ad 3. Det norske stortingsvalget 11.9.89 avspeilte en  sunn mistillit til regjeringspartiene H/AP. At de mest autoritære partiene på tinget, Fr.P og SV, scoret på misnøyen, er imidlertid uheldig. Autoritære partier til høyre og venstre kan bare forsterke samfunnsproblemene. Bare en utvikling i libertær retning kan løse dem. Alle anarkister må gå klart ut med dette budskapet.

Ad 4. På anarkistkongressen i Portugal i 1987 ble delegasjonen fra ANORG/IFA forespurt om å holde den neste internasjonale samlingen. På Nordisk anarkistkongress & seminar i 1988 ble det bl.a. etterlyst større kontinuitet i de internasjonale kongressene. På denne bakgrunn ble det besluttet å arrangere internasjonale anarkist-kongresser annenhvert år framover. En tar sikte på en oppstart av "The Anarchist Biennial in Oslo" allerede i sept. 1990, og trappe opp arrangementet etter behov framover mot århundreskiftet.

Alle vedtak var enstemmige.

FOLKEAVSTEMNING OG DIREKTE DEMOKRATI  
Vi skal her belyse prinsipielle betingelser for at folkeavstemminger skal være demokratiske, ikke ha tendenser til flertallsdiktatur, både i anarkistiske og autoritære samfunn. 

I et fullt ut anarkistisk samfunn er alle sin egen sjef og samtidig arbeider. Alle er sidestilt økonomisk og politisk/administrativt. Ingen har over- eller underordnede stillinger i rang eller lønn. Alle har både styrings- og arbeidsoppgaver - myndighet og ansvar - i like monn, og ordner opp alene i individuelle saker og på like fot med andre berørte i fellessaker.

I offentlige og generelle økonomisk/politiske forhold, fellessaker som angår mange personer vesentlig og konkret, er demokratiske folkeavstemminger et naturlig ledd i en anarkistisk styringsprosess.

Folkeavstemminger kan i praksis være mer eller mindre demokratiske, bl.a. avhengig av tendenser til flertallsdiktatur i avgjørelsesprosessen. 

Graden av demokrati kan bl.a. avhenge av hvordan vedtaksprosedyrene er. Nyansert stemmegivning er et alternativ til alminnelige flertallsvedtak, som har tradisjoner i anarkistbevegelsen. En kan da angi hvor sterkt en er for eller imot en sak, ikke bare om en er for eller mot.

Dessuten vil graden av demokrati avhenge av hvordan spørsmålene som skal opp til votering, dvs valgalternativene, utformes: 

1. Spørsmålene som skal avgjøres i en folkeavstemning -dvs valgalternativene - må utformes som ulike pakkeløsninger. Pakkeløsningene må åpne for kompensasjon til de som blir nedstemt. En demokratisk folkeavstemming krever en omfordeling av vinnernes gevinst, slik at mindretallet alt i alt kommer like godt ut som flertallet.

2. Bare løsninger som samtidig er effektive og rettferdige er akseptable. Kravet til effektivitet betyr  løsninger hvor ingen, via omfordeling av ressursbruk og produkter, kan få det bedre uten at noen får det  verre (Pareto-kriteriet). Kravet til rettferdighet       betyr løsninger som tilfredstiller et generelt "en      deler - de andre velger" prinsipp, dvs ombytte-     kriteriet (Reallokerings-kriteriet). Dette betyr at      ingen - når alt kommer til alt, og alle ulemper og  fordeler tas i betraktning, ønsker å bytte stilling/     situasjon med noen annen. Løsningene, blant alle     reelt mulige, som både tilfredstiller kravene til effektivitet og rettferdighet, utgjør den anarkistiske  kjernen (the anarchist core) av valgalternativer.

3. Generelt gjelder følgende: Alle valgalternativer som er med i, eller bringer oss nærmere den anarkistiske kjernen, er demokratiske, og desto mer jo nærmere kjernen de bringer oss. Alle valgalternativer som bringer oss vekk fra kjernen er udemokratiske, og desto mer diktatoriske jo lengre vekk de fører oss. Dersom udemokratiske alternativer kommer opp og blir vedtatt, har ikke de som er blitt nedstemt noen forpliktelser til å følge opp vedtaket.

(Resolusjonen nedenfor ble vedtatt på kongressen, og så oversendt til fb/IJ@ som var redaksjonskomite, for finpussing før publisering. Vi har her tatt med resolusjonen som den var før finpussingen. Den er altså ikke helt identisk med den offisielle resolusjonen publisert i fb/IJ@ nr. 17-26 (19) 1989, og den er litt friskere i polemikken, red. merk.)

FORBLENDET AV BLITZ                         
RESOLUSJON FRA ANORG/IFAs 9 KONGRESS OM UNGDOMSHUSET BLITZ

Spørsmålet om tenåringsopprør og ungdomsaktiviteter, samt Blitz, ble tatt opp under punkt 4. på dagsorden. Kongressen fattet følgende resolusjon:

Tenåringsopprør og ungdomsaktiviteter varierer i styrke og har noen ganger anarkistisk, andre ganger autoritær, innretning.

Autoritære aktivitet tar form av en kultbevegelse som baserer seg på:

1) spesiell motetendens, sær uniformering,  

2) pøbelstreker, hærverk, voldspraksis

3) autoritær ideologi og organisasjon (gjerne ispedd  noen frihetlige skuebrød),

4) et senter med en periferi av beundrere.

Frihetlig aktivitet baserer seg på:

1) ingen spesiell motetendens - ikke sær uniformering

2) fredelig praksis

3) frihetlig ideologi.

4) horisontal organisasjon.

 Mellomformer forekommer også, det dreier seg om grader på en skala fra det helt frihetlige til det helt autoritære.

 Innenfor rocke- og ungdomskulturen i vid forstand, har vi hatt eksempler både på det frihetlige og det autoritære. I rekken av klart autoritære kult-bevegelser kan nevnes Blackie-gjengen i 1950/60-årene, SUFferne i 60/70årene og Blitz-gjengen i 80-årene. (Den politiske vinklingen på den autoritære ideologien er et underordnet spørsmål). FAU/AU, Pønk Sjæl bevegelsen, etc. er eksempler på klart frihetlige aktiviteter.

Vi skal nå greie ut om erfaringene fra Blitz. Utgangspunktet var Skippergata-aksjonen hvor anarkistene bl.a. bidro til en konstruktiv løsning. Men vi fikk etterhvert smake marxist-kupp og allmøtediktaturet på Blitz. Radiorakel (med basis bl.a. i Kvinnefronten og AKPml/RV) sikret seg det rommet Folkebladet skulle hatt. AKKS (Aksjon Kvinnekultursenter med basis bl.a. i SV-miljø) fikk et annet rom. "Veggisene" okkuperte og ensrettet kjøkkenet, så gourmet-gruppa i ANORG, som bl.a. har saftige biffer av okse på programmet, måtte finne seg et annet spisested. Og i kafeen fikk etterhvert Lillevolden og andre marxister en framskutt bastion. Til og med Trotskis ultra-autoritære ideer om militarisering av produksjonslivet har fått innflytelse på ideologien. (Stalin var rene liberaleren i forhold til Trotski.)

Marxister og dess like kontrollerer i det alt vesentlige alle beslutningsorganer inklusive allmøtet, lokalene, og pengeflyten. Huset er typisk marxistisk organisert - autoritært og kaotisk. Det er langt fra horisontalt (anarkistisk) organisert. Andre grupper slipper i hovedsak bare til i den grad dette tjener marxistiske interesser.

Mengdevis av marxist-kontrollerte grupper - og få andre - støtter opp om Blitz.

Frihetlige innslag tjener bare som skuebrød for å dekke over den autoritære virkeligheten, og forvirret lissom-frihetlige sprøyt, som bare tjener marxismen - ikke anarkismen - dukker opp på strategiske tidspunkter. Et pinlig innslag (provokasjon) for noen år siden var så ille at anarkistene måtte rykke ut mot det i dagspressen (Aftenposten).

Det er helt klart at Blitz-huset i hovedsak er et redskap for autoritære krefter (marxismen), at ungdommen som kommer dit manipuleres på det groveste - og at publikum lar seg føre bak lyset. Det er f.eks. mange anarkister og frihetlige kibbutzer i Israel, ingen i PLO-land. Blitz er ensidig pro PLO, og har blant annet kjørt anti-israelske hærverksaksjoner. Blitz lukker øynene for at de muhammedanske PLO-fanatikerne sender sine barn ut som kanonføde i krigen mot Israel, men anti-viviseksjon er man opptatt av. Frihetlige grupper som kjemper mot apartheid i Sør-Afrika og mot diktaturene i Latin-Aamerika, Cuba, Chile, Nicaragua etc er ikke i fokus på Blitz. Blitz-folk støtter i stedet klart autoritære krefter, det marxistiske ANC i Sør-Afrika, Castro, Ortega etc. Blitz-ideologene raser mot "vestlig utbytting og USA-imperialisme". Men hovedårsaken til at øst-Europas og u-landenes folk holdes nede i fattigdom og undertrykkelse er ikke verdensmarkedet, men marxistiske og andre diktatur-regimer, autoritært kaos. Blitz-ideologiens villfarelser har sin rot i den feilaktige marxistiske økonomiske teorien, som står i direkte i motsetning til anarkistisk økonomisk teori.

Konklusjonen er at Blitz i hovedsak er et autoritært og marxistisk fenomen - det meste går på marxistiske premisser og prinsipper. Den som støtter Blitz gjør seg derfor til håndtlanger for marxismen. Marxistene tok kaka etter fellesaksjonen i Skippergata, (som de gjorde Sovjet i 1917-23, og senere på Cuba, i Nicaragua etc). Denne gangen kan de slåss for huset sitt aleine. Vi er ikke like dumme en gang til.

Til de nyttige idiotene (Lenins) som støtter Blitz, vil vi helle litt kaldt vann i blodet. Dere blir brukt som brikker i det marxistiske spillet. Dere støtter ikke anarkisme og sjølstyre-samvirke, men marxismen. Gi blanke i marxe-huset Blitz. Ideologien som serveres der består hovedsakelig av marxistisk autoritær humbug.  Vi har ingenting til felles med dem som har makta der. Vi er ikke i samme båt. Vi fører ikke samme kamp. Blitz-ideologien er falsk, marxistisk og autoritær, la dere ikke lure av taktisk pluralisme på grunn av rivningspørsmålet. Det er klart at ideologene forsøker å samle flest mulig allierte, og skyve disse foran seg ved en eventuell konfrontasjon. Men "Breifront-linja" vil forlates straks marxistene ser seg tjent med det, og da er det over og ut med alle som har andre oppfatninger enn dem. Folk som tar anarkismen på alvor vil aldri få innflytelse og reelt fotfeste på Blitz, bare folk som bevisst eller ubevisst fungerer som løpegutter for marxistene.

La marxist-lederne rundt Blitz selv stå i spissen i kampen for marxe-huset sitt, og la de bruke fotfolk fra sine egne partiklubber som køllemat. Støtt ikke opp om denne autoritære humbugen på noen måte.

Vi - anarkistene - vil i hvertfall kun bruke kreftene våre på anarkistiske prosjekter, - ikke på støtte til Blitz. Det finns flere bra anarkistiske alternativer i Oslo - og flere kan skapes. Vi lar oss ikke lure til å kjempe for fiendens propaganda-sentral og senter for hjernevask av ungdom. Skal det frihetlige vinne fram, må vi stå sammen i kampen mot marxismen og annen autoritær humbug - ikke støtte dritten. (Her kommer den offisielle versjonen, trykt i Folkeblabdet, red. merk.)

fb/IJ@ 17-26(19) 1989:

FORBLENDET AV BLITZ

RESOLUSJON FRA ANORG/IFAs 9 KONGRESS

OM UNGDOMSHUSET BLITZ

Tenåringsopprør og ungdomsaktiviteter, herunder Blitz, ble tatt opp under punkt 4. på dagsorden. Kongressen fattet følgende resolusjon:

Opprørsk ungdomsaktivitet varierer i intensitet og kan ha anarkis­tisk eller autoritær inn­retning.

Autoritær aktivitet tar form av en kultbevegelse basert på:

1) spesiell motetendens, sær uniformering,

2) pøbel­streker, hærverk, voldspraksis,

3) autoritær ideologi og organisasjon (gjerne ispedd noen frihetlige skuebrød), og

4) et senter med en periferi av beundrere.

Frihetlig aktivitet baserer seg på:

1) ingen spesiell motetendens eller sær uniformering,

2) fredelig praksis

3) frihetlig ideologi, samt

4) horisontal organisasjon.

Mellomformer kan forekomme.

I ungdomskulturen i Oslo har vi sett eksempler på begge deler. Pønk Sjæl bevegelsen, FAU/AU etc. er eksempler på frihetlige aktivi­teter. Av autoritære kult-bevegelser kan nevnes Blackie-gjengen i 1950/60-årene, SUFferne og nynazistene i 60/70årene og Blitz-gjengen i 80-årene.

Bakgrunnen for Blitz var Oslo-ungdommens mangfoldige aksjoner for "et sted å være." Dette toppet seg i Skippergata-aksjonen, hvor anarkis­tene bidro til en konstruktiv løsning. Men autoritære krefter visste å fiske i rørt vann, og vi fikk etterhvert smake marxist-kupp og allmøte­dik­taturet på Blitz. Radiorakel (med basis bl.a. i Kvinne­fronten og AKPml/R­V) sikret seg det rommet Folkebladet skulle hatt. AKKS (Aksjon Kvinne­kultursenter med basis bl.a. i SV-miljø) fikk et annet rom. "Veg­gisene" okkuperte og ensrettet kjøkkenet, så biff-gruppa i ANORG måtte finne seg et annet spisested. Og i kafeen fikk etterhvert Lillevolden & co en framskutt bastion, og Trotskis ultra-autoritære ideer om militarisering av produksjons­livet satte spor i Blitz-ideologien. (Stalin var rene liberaleren i forhold til Trotski.) De autoritære har kontrollen over Blitz, og andre grupper slipper i hovedsak bare til i den grad dette tjener marxistiske interesser. Mengdevis av marxist-grupper - og få andre -støtter opp om Blitz.

Marxismen slår også igjennom i Blitz-ideologien: Det er f.eks. mange anarkister og frihetlige kibbutzer i Israel, ingen i PLO. Blitz er ensidig pro PLO, og har blant annet kjørt anti-israelske hærverksaksjoner. Blitz lukker øynene for at de muhammedanske fanatikerne sender sine barn ut som kanonføde i krigen mot Israel, men anti-vivisek­sjon er man opptatt av. Frihetlige grupper som kjemper mot apartheid i Sør-Afrika og mot diktaturene i Latin-amerika; Cuba, Chile, Nicaragua etc er ikke i fokus på Blitz. Blitz-folk støtter i stedet klart autoritære krefter, det marxistiske ANC i Sør-afrika, Ortega & co i Nicaragua etc. Blitz-ideologene raser mot "vestlig utbytting og USA-imperial­isme". Men hovedårsaken til at østeuropas og u-landenes folk holdes nede i fattigdom og undertrykkelse er ikke verdensmarkedet, men marxis­tiske og autoritære regimer. Blitz-ideologenes villfarel­ser har sin rot i den feilaktige marxistiske økonomiske teorien, som står i direkte i motsetning til anarkistisk økonomisk teori.

Frihetlige innslag på Blitz tjener som skuebrød for å dekke over den ideologiske ensrettingen, og forvirret lissom-frihetlige sprøyt, som bare tjener marxismen - ikke anarkismen - dukker opp på strategiske tidspunkter. Et pinlig innslag fra Blitz (provokasjon) for noen år siden var så ille at anarkistene måtte rykke ut mot det i dagspressen. Folk som tar anarkis­men på alvor vil aldri få reelt fotfeste på Blitz, bare folk som fungerer som løpegutter for marxistene.

Det er helt klart at Blitz-huset i hovedsak er et redskap for autoritære krefter, marxismen. De som sokner til Blitz og ikke har skjønt dette, faller i kate­gorien Lenins nyttige idioter. De blir brukt som brikker i det marxis­tiske maktspillet. Noen har latt seg lure av taktisk pluralisme på Blitz, på grunn av rivningspørs­målet. De marxistiske makthaverne på Blitz forsøker selvsagt å samle flest mulig allierte, og skyve disse foran seg ved en eventuell konfrontasjon. Men "breifront-linja" vil forlates straks marxistene ser seg tjent med det, og da er det over og ut med mangfoldet og alle med motstride­nde interesser. La marxistene føre kampen for Blitze-huset sitt alene, og la de bruke fotfolk fra sine egne partier som køllemat. Støtt ikke opp om denne autoritære humbugen.

Vi - anarkistene - vil i hvertfall bruke kreftene våre på frihetlige prosjekter, - ikke på støtte til Blitz. Det finns flere bra anarkis­tiske alternativer i Oslo - og flere kan skapes. Vi lar oss ikke forblende av Blitz. Skal det frihetlige vinne fram, må alle anarkister og andre frihetlige stå sammen i kampen mot marxismen og annen autoritær humbug - ikke opptre som nyttige idioter.

fb/IJ@ nr 1 (20) 1990:

KAPITALISME ER TJUERI - TJUERI ER KAPITALISME  
Eiendom, dvs kapitalisme - er tjueri. Tjueri er kapitalisme - eiendom - dvs det å ta seg friheter på andres bekostning. Marxister og liberalister har tydeligvis problemer med å fatte denne enkle sannhet. Korrupsjon og annet snusk blomstrer fra høyre til venstre, i øst og vest. Også den marxistiske avantgarden - Blitz/BZ-erne -stjeler åpenlyst husrom og butikkvarer. Vi anarkister tar selvfølgelig avstand fra alt tjueri. Tjueri er kapitalisme. Anarkisme er frihetlig sosialisme. Dette innebærer både å dele på godene og de nødvendige offer for å produsere, distribuere og sikre dem. Anarkisme er først å yte etter evne, deretter få etter behov - frihet på egen bekostning, ikke andres. 

åRSBERETNING FOR 1989  
I 1989 holdt økonomisk-politisk seminar 4 møter i vårsemesteret og 6 i høstsemesteret. Anarkistisk Universitetslag sto for utgivelsen av Folkebladet i 1989, og vil også fortsette med dette i 1990. Det kom med 4 newsletters og et bilag (til fb3-16) i 1989.

Anarkistisk Universitetslag markerte seg også på Studentfestivalen, bl.a med stand på Frederikke UiO, 4-9/9.

Nordisk anarkistkongress & seminar (ANORG/IFAs 9.) ble holdt i Oslo 14-16 september. En rekke temaer ble diskutert og det ble fattet flere resolusjoner.

Institutt for organisasjonsforskning/ØPS la fram rapporten "Anarki eller kaos - en guide til anarkismens grunnbegreper". Denne ble drøftet og enstemmig vedtatt som resolusjon fra ANORG/IFA. Resolusjonen inngår som første del i det nye grunnkurset. Den kan bestilles gjennom ANARCOOP c/o fb pb 117 Ankertorget 0133 Oslo 1, pris 50,- NOK. (Grunnlaget for den senere så berømte Oslo-konvensjonen av 1990, ble også laget i tilknytning til rapporten om "Anarki eller kaos", red. merk.)

8.mars, 21.mars, 1. mai, 24. okt. og julebordet torsdag 26 okt. ble markert på behørig vis.

fb/IJ@ nr 2 (20) 1990:

PROVOKATøRER OG FALSKE ANARKISTER  
Marxismen i øst-Europa har lagt om strategien i retning mindre konfrontasjon og mer infiltrasjon. Hæren rustes ned, men KGB rustes opp. Terrorisme og oppvigleri er deres gebet. Problemet med marxistiske infiltratører og kollaboratører i anarkistbevegelsen er ikke nytt.  Elementer med tilknytning til marxistiske terrorgrupper (f.eks RAF/Baader-Meinhof) drev infiltrasjonsforsøk i anarkistbevegelsen i 1970-80 årene. Nå viser det seg at KGB/Stasi sto bak RAF.... Grupper og individer som går under betegnelsen "anarkistiske" florerer i øst og vest. Alle er ikke nødvendigvis like ekte. Man skal ikke være overdrevet mistenksom - men en skal heller ikke være overdrevent naiv. 1990-årene kan lett bli provokatørenes decennium, om man ikke er obs.       

Referat fra Anarkistbiennalen i Oslo 14-15/9 1990. Tema: EUROPA

The 1. combined international congress-seminar of IFA and FICEDL/ANORGs 10.

Dagsorden:

1. Internasjonalisme kontra overnasjonalitet           

2. Vest-Europa: Frihetlige kontra autoritære land 

3. øst-Europa: Det russiske-imperiet

(4. Eventuelt, red. merk)

Ad 1. Overnasjonalitet kontra internasjonalisme.

Et grunnleggende anarkistisk (IFA) prinsipp er internasjonalisme. Internasjonalisme innebærer sideordnet samvirke mellom nasjonale føderasjoner. Det motsatte, overnasjonalitet, innebærere over- og underordning i nasjonene i mellom. Overnasjonalitet betyr ledere på toppen av de nasjonale organene. Mer overnasjonalitet betyr derfor, under ellers like forhold, et mer topptungt og autoritært - og derfor mindre demokratisk og anarkistisk, samfunn.

Ad 2. Vest-Europa

Preget av overnasjonalitet i EF forsterker seg år for år. EF-Systemet blir stadig mer udemokratisk. Pådrivere i denne prosessen er det private og offentlige byråkratiet i den franco-teutonske blokk (Frankrike, Italia, Spania, Tyskland). Dette er land med autoritære tradisjoner, som er fremherskende i deres økonomisk-politiske system.    

Periferi-landene, dvs de relativt frihetlig og demokratiske landene i Europa (Nederland, England, de nordiske land og Sveits m.v.) står i fare for å bli dominert av den autoritære franco-teutonske blokk. Dette skyldes:

a) at periferilandene står splittet. England, Holland og Danmark er med i EF, mens de øvrige periferilandene er med i EFTA. Sverige, Finland og Sveits er ikke med i Nato - de øvrige er méd.

b) De er økonomisk sårbare: Ensidige eksport og import mønstre åpner for pris-krysspress fra franco-teutonsk hold. Grunnplanets lønninger i EF presses ved at man stadig åpner for medlemsland med underbetalt arbeidskraft.

c) periferilandne er tilsammen  for små til å utbalansere den franco-teutonske blokk, uansett hvor godt sammensveiset de er seg i mellom.

Nøkkelen til å baute opp for dominans fra den franco-teutonske blokk, er

a) en allianse mellom periferilandene og USA samt de oversjøiske britiske samveldelandene.

b) Periferiland i EF må trekke seg ut før EF-staten blir et faktum, ellers kommer de mer og mer til å bli vasall-stater under franco-teutonsk herredømme. c) De frigjorte randstatene i øst må demokratiseres og komme med i alliansen, så de ikke blir dominert av den franco-teutonske blokken. 

Ad 3. øst-Europa

Russland går i retning av økende økonomisk hierarki, økt grad av kapitalisme. Toppene velter seg i luksus som før, mens sult og arbeidsledighet brer seg i arbeiderklassen. Den russiske imperialismen begynner å slippe taket på vasallstatene, men de nasjonale rangsforskjeller er reelt sett ikke blitt mindre. Strukturløshetens tyranni har dessuten begynt å gjøre seg sterkt gjeldende i regjerings-systemene i øst.

Alt i alt må vi derfor konstatere at Russland og det som er igjen av vasallstater allerede er kommet langt på vei inn i det fascistiske kaos. Det er visse positive trekk på det kulturelle området (en viss organisasjons-og ytringsfrihet), men de negative trekkene er dominerende også her (anti-semittisme, undertrykking av nasjonale minoriteter, infiltrasjon og kartlegging av opposisjonelle fra KGBs side).

Resolusjonen var enstemmig. (Det ble også under "eventuelt", vedtatt flere resolusjoner , bl.a Oslo-konvensjonen av 1990. Det var også en notis om at "Dansk EF-motstand lever" og et framstøt fra FRF - Frihetlig rusfritt forbund. Referatet fortsatte i fb/IJ@ 17-26 (20) 1990 med vedtak angående temaet Europa; spesielt en resolusjon om "Nei til EF - Folkeavstemning om EøS? Her har vi imidlertid tatt med resolusjonen slik den ble vedtatt på kongressen, før den ble oversendt redaksjonskomiteen med mandat til å finpusse resolusjonen før den ble publisert i FB/IJ@. Det ble også overlevert noen merknader som redaksjonskomiteen skulle innarbeide i resolujonen til fb/IJ@. Disse er ikke med her.; red. merk.)

fb/IJ@ 4-16 (20) 1990:

N E I  T I L   E F  
Spørsmålet om EF-medlemskap har kommet i vinden igjen i de nordiske land, og dette er noe som bør avgjøres direkte demokratisk av folket selv.

Vi skal her først se på de prinsipielle betingelsene for at folkeavstemminger skal være demokratiske, dvs ikke ha tendenser til flertallsdiktatur. Deretter skal vi belyse spørsmålet om folkeavstemming angående EF-medlemskap.

Avstemminger kan være mer eller mindre demokratiske, bl.a. avhengig av tendenser til flertallsdiktatur eller dominans i opplegget. Graden av demokrati vil bl.a. avhenge av hvordan spørsmålene som tas opp til votering, dvs valgalternativene, blir utformet.

Et vilkår for at en folkeavstemming skal være demokratisk er

a) at spørsmål som skal avgjøres ved referendum, dvs valgalternativene - må utformes som ulike pakkeløsninger, som

b) er basert på prinsippet om kompensasjon til de som blir nedstemt, slik at de alt i alt kommer like bra ut som de som får flertall, dvs

c) at utfall som innebærer at noen dominerer andre økonomisk eller politisk, dvs utfall som innebærer over- og underordning i rang og/eller lønn, må utelukkes fra spørsmåls-stillingen. 

Folkeavstemminger som tilfredstiller kravene a), b) og c), dvs er lagt opp slik at de ikke virker diktatorisk, er et viktig innslag i et direkte demokrati, dvs anarkistisk folkestyre.

Dersom udemokratiske alternativer likevel skulle komme opp og bli vedtatt, har ikke de som er blitt nedstemt noen forpliktelser til å følge opp vedtaket.

Voteringer som åpner for at den ene part dominerer den andre økonomisk eller politisk, har ingen plass i et reelt direkte demokrati. Dersom valgalternativene åpner for at noen rent faktisk overordnes andre, økonomisk eller politisk - lønns eller rangsmessig - er det diktaturtendenser tilstede, og ikke demokrati.

Men forutsatt at man utelukker valgalternativer som innebærer en parts dominans over andre, bør alle viktige og retningsgivende beslutninger i samfunnet tas ved folkeavstemminger av de som er direkte berørt.

Spørsmålet ja eller nei til EF krever helt spesielle utforminger av pakkeløsninger for valgalternativene, for at avstemmingen skal være demokratisk. Et enkelt "ja" eller "nei" uten pakkeløsninger vil ikke tilfredstille kravene til demokrati nevnt over.

Forutsatt at nasjonen skal bestå som ett land må alle innbyggere enten bli med i EF, eller ingen, dvs vi har med et reelt enten eller spørsmål å gjøre. Er det et flertall som ser seg tjent med et medlemskap, er det i utgangspunktet mer demokratisk at vi går med, enn at vi lar være. Forutsetningen er imidlertid at valgalternativene utformes slik at de som ser seg tjent med et medlemskap, må overføre en del av sin gevinst i kompensasjon til de som ikke ser seg tjent med medlemskap, slik at alle kommer like bra ut når alt kommer til alt.

Dermed blir selvfølgelig nettogevinsten for de som ville tjent på et medlemskap ved en udemokratisk avstemming være mindre, og kanskje det da vil innebære tap for et flertall, selv om et flertall ville tjent på saken dersom man ikke trakk inn kompensasjons-spørsmålet.

Hva vil skje dersom man blir medlem i EF? Uten kompensasjon vil sannsynligvis både rangs- og lønnsforskjellene bli større pga mer privat og offentlig byråkrati, og systemet dermed mindre anarkistisk. Vi skal begrunne dette nøyere:

Overnasjonalt byråkrati og mer skatt

Et grunnleggende anarkistisk (IFA) prinsipp er internasjonalisme. Internasjonalisme innebærer sideordnet samvirke mellom nasjonale føderasjoner. Det motsatte, overnasjonalitet, innebærere over- og underordning nasjonene i mellom. Overnasjonalitet betyr en ekstra økonomisk og politisk/administrativ pyramide på toppen av de nasjonale organene. Det betyr dessuten utvidelse av nasjonalt-, fylkes-, og kommunalt byråkrati for å ta seg av og følge opp de overnasjonale sakene. Dette gjelder både i privat og offentlig sektor. I tillegg skal de overnasjonale toppsjefene ha mer i lønn enn de nasjonale de har under seg. Det blir flere lag og større avstand mellom topp og grunnplan både politisk/administrativt og økonomisk. økte rangs- og lønnsforskjeller blir resultatet. Lønn og rang vil stige sentralt i EF og synke i periferien. 

Til sammen betyr dette et mer topptungt og autoritært - og derfor mindre demokratisk og anarkistisk, samfunn.  For å dekke utgiftene til det overnasjonale byråkratiet får vi de facto en overnasjonal skatt i tillegg til nasjonal, fylkes og kommuneskatt. Det blir  garantert lite utbytte av overnasjonale skattekronene for den jevne innbygger i Norden. 

EF og den franco-teutonske blokk

Preget av overnasjonalitet i EF forsterker seg år for år. EF-systemet blir stadig mer topptungt og udemokratisk, selv om det kan se fint ut på papiret. Den økonomiske og politisk union - EF-megastaten - er i emning. Pådrivere i denne prosessen er det private og offentlige byråkratiet i den franco-teutonske blokk (Frankrike, Italia, Spania, Tyskland). Dette er land med autoritære tradisjoner, som er fremherskende i deres økonomisk-politiske system.

Periferi-landene, dvs de relativt frihetlig og demokratiske landene i Europa (Nederland, England, de nordiske land og Sveits m.v.) står i fare for å bli dominert av den autoritære franco-teutonske blokk. Jo flere land som går inn i EF, jo sterkere blir dette presset. Det er den rene naivitet å innbilde seg at periferiland kan klare å styre unna status som vassall-stater under franco-teutonsk herredømme ved "en hånd på bremsen og en på rattet" innenfor "et stor-europeiske hus".

Både rangs og lønnsforskjellene vil også øke innenlands, dels på grunn av det nevnte offentlige og private overnasjonale EF-byråkratiet kommer oppå de nasjonale pyramider. Dessuten tar EF stadig opp nye lavtlønnsland og har fritt arbeidsmarked. Dette vil presse lønningene for grunnplanet og de autonome (selvstendig på individuell og kooperativ basis), her hos oss. EF-toppene tjener også relativt mer enn toppene her til lands, og dette mønsteret vil forplante seg hit.  Forvaltning og bedrifter i EF består i hovedsak av større enheter med flere administrative lag. Dette vil antakelig spre seg hit og skape større rangsforskjeller.

En årsak til dette er at EF-s storkonserner f.eks lett kan føre priskrig på vårt marked, og derigjennom få det som de vil i vårt lille næringsliv. Vi har selvfølgelig ingen muligheter til å svare med samme mynt på et slikt angrep. Oppkjøp og nedleggelser for å styrke markedsmakten vil tilta. Også andre forhold drar i samme retning, miljø, arbeidsledighet etc.

Det er altså først og fremst det etablerte private og offentlige byråkrati her til lands som vil tjene på EF-medlemskap, lønns og rangsmessig. Men også en del andre grupper kan ha forhåpninger om gevinst, eller illusjoner i denne retningen. En "ja-pakke" uten kompensasjon til de som vil tape på medlemskap, kan derfor tenkes å få et knapt flertall. Men dette vil i så fall ikke være et resultat som er demokratisk forsvarlig.

En demokratisk folkeavstemming krever en "ja-pakke" som innebærer en omfordeling av tilhengernes gevinst, slik at motstanderne alt i alt kommer like godt ut som tilhengerne. Det vil rimeligvis være langt færre som vil se seg tjent med et medlemskap, og stemme på en "ja-pakke", når dette innbefatter fratrekk på gevinsten i form av kompensasjon til taperne. Det er for det første mulig at samlet tap blir større enn samlet gevinst. En fullstendig utligning vil da gi tap for alle. Ingen vil ha interesse av å stemme for ja-alternativet med kompensasjon i dette tilfellet, selv om det kunne vært et ja-flertall uten kompensasjon. EF-staten gjør det dessuten fullstendig urealistisk å operere med en fullstendig omfordeling. Det mest demokratiske en realistisk kan tenke seg under denne bibetingelsen, blir da en omfordeling på grunnplansnivå, folket i motsetning til øvrigheten. Summen av gevinster og tap for folket sett under ett blir antakelig negativt, og en utjevning vil da gi negativt resultat, og tilsi nei-standpunkt for folk flest, selv om øvrigheten og eventuelt totalsummen skulle komme ut på pluss.

I tilknytning til en demokratisk EF-avstemming, dvs basert helt eller delvis på kompensasjon, vil følgelig "Ja-bevegelsen" skrumpe inn til null eller være begrenset til offentlige og private byråkrater med karriære-muligheter i EF-hierarkiet, og svært få andre.

Våre analyser så langt viser at det i hovedsak er øvrigheten og ikke folket, som har noe å tjene på et EF-medlemskap. La ikke disse byråkratene få selge Norden for høyere stillinger i EF-hierarkiet, og skaffe seg mer makt og penger på bekostning av oss andre. Vi sier et klart NEI TIL EF og folkeavstemming som åpner for udemokratiske avgjørelser. En folkeavstemming må basere seg på pakkeløsninger basert på relevant kompensasjon. Dersom en EøS-avtale i realiteten innebærer et slags EF-medlemskap sier vi også NEI til EøS, og det bør bli en direkte demokratisk folkeavstemming på dette spørsmålet også.

Resolusjon fra IFA/FICEDL-kongress-seminar ved ANARKIST-BIENNALEN i OSLO 1990. Resolusjonen var enstemmig.

(Oslo-konvensjonen ble av plasshensyn ikke publisert før noen år senere. Det er forøvrig flere resolusjoner fra ulike kongresser som ikke er publisert ennå. Dessuten er publiserte resolusjoner som regel sammendrag av et større materiale, red merk..)

fb/IJ@ 17-26(20) 1990:

Resolusjon fra Anarkistbiennalen i Oslo

14-15/9 1990. Tema: Europa

The 1. combined international congress-seminar of

IFA and FICEDL/ANORGs 10.

NEI TIL EF! FOLKEAVSTEMNING OM EøS?

Spørsmålet om EF-medlemskap og EøS har kommet i vinden igjen. Dette er noe som bør avgjøres direkte demo­kratisk av folket selv. Vi skal her først drøfte betingelser for at folke­avstemninger skal være demo­kratiske, dvs ikke ha tenden­ser til flertalls-diktatur. Deretter skal vi drøfte folkeavstemning om EF og EøS.

Avstemninger kan være mer eller mindre demo­kratiske, avhengig av tendenser til dominans i opplegget. Både avstemnings-resultatet og graden av demokrati vil avhenge av hvordan spørsmålene som tas opp til votering blir utformet og hva de innebærer i praksis, dvs valgalterna­tivene.

Vi skal belyse dette ved noen eksempler hentet fra et allmøte i en familie på tre personer, hvor en "ja"/"nei"-sak står på dags­orden. (1) Dersom mor og junior initialt, dvs i ut­gangssituasjonen, ser seg tjent med å stemme "ja", og far foretrek­ker "nei", vil det være 2/3 flertall for ja. Dersom ja-alternativet innebærer at de andre vinner på fars bekostning, dvs at far taper mer enn de andre vinner tilsammen, er resultatet likevel udemok­ratisk. Vi har her et klart eksempel på fler­tallsdiktatur, dominans. (*) Dersom ja-alternativet omformes til en pakkeløsning hvor tap og gevinster blir utlignet på alle ved solidarisk kompensasjon, vil alle komme ut med et lite tap og foretrekke nei-alternativet. Det er da ingen tendens til allmøtedik­tatur, og situasjonen er 100% demokratisk. (2) Utlignes tap og gevinst mellom mor og far alene, eller mellom junior og far, får vi i begge tilfeller 2/3 flertall for "nei"-alternativet. Vi har da en mellomform. Valg­situasjonen er ikke 100% demokratisk, men den er relativt demok­ratisk i forhold til situasjon (1). Avgjøres saken ved alminnelig flertall, blir resultatet "nei" både i situasjon (*) og (2), henholdsvis det helt og relativt demo­kratiske tilfellet, og "ja" i det udemo­kratiske tilfellet, initial­situasjonen (1) som representerer allmøtediktatur.

Det vi her har sett eksempler på kan generaliseres. Et vilkår for at en avstemning skal være helt demo­kratisk er at a) valgal­terna­tivene utformes som pak­keløsninger hvor gevinster og tap omfordeles og utlignes, slik at b) de som taper initialt får fullverdig solidarisk kompen­sasjon og alt i alt kommer like bra ut som de som får flertall. Utfall som innebærer at noen dominerer andre økonomisk eller politisk, dvs utfall som innebærer over- og underordning i rang og/eller lønn, må altså utelukkes fra valgalternativene. Avstemninger basert på solidarisk kompensasjon slik at de ikke virker dik­tatorisk, er et viktig innslag i et direkte demokrati, dvs anarkisti­sk folkestyre. Forutsatt at man utelukker valgalternativer som innebærer en parts dominans over andre, dvs at noen vinner på andres bekostning, bør alle essensielle og retningsgivende beslut­ninger i samfunnet tas ved referundum, dvs folkeavstemning, av de som er direkte berørt.

Pakkeløsninger med fullsten­dig kompensasjon/u­tligning av tap og gevinster, er dessverre lite aktuelle utenfor anarkist-samfunnet. Om idealet, jevnfør (*), i en gitt situasjon er uoppnåe­lig, kan det være aktuelt å aksjonere for å øke graden av demokrati (eks. gå fra (1) til (2). En går da ut fra de relativt demokratiske valg­alterna­tivene i den foreliggende situasjon. I motsatt fall, dersom relativt udemo­kratiske valgalter­nativer blir tatt opp til votering og vedtatt, har ikke de som taper noen forplik­telser til å følge opp vedtaket.

Folkeavstemning om EF og EøS

En folkeavstemning om EF må ha et innslag av solidarisk kompensasjon for å sikre at den fungerer relativt demokratisk. Et enkelt "ja" eller "nei", uten pakkeløsnin­ger, vil ikke kunne garantere at utfallet blir demokratisk tilfredstillende, jevnfør initialsituasjonen (1) over. Vi skal belyse dette poenget med noen realistiske eksempler:

(1) EF-medlemskap (uten solidarisk kompensasjon) kan medføre at noen få (eks b=10%) har store gevinster materielt og miljømessig, en del har små gevinster (eks n=41%) og resten har tap (eks a=49%). Det vil da være flertall for medlemskap, 51% og 49% mot. Her er det imidlertid en klar tendens til fler­tallsdik­tatur, da gevinsten for flertallet helt eller delvis går på bekostning av mindre­tallet.

(2) En relativt demokratisk pakkeløsning hvor tap og gevinster utlignes innenfor de to gruppene n og a, resulterer i en stor gruppe med noe mindre tap (n+a=90%). Dette valgalternativet vil gi 90% mot og 10% for, altså et klart nei-flertall. En noe lavere kompensa­sjon kan gi et mindre nei-flertall, men selv en nokså ubetydelig omfordeling vil gi minst 51% mot.

Hovedpoengene i eksempel (1) og (2) gjelder forholdsvis generelt, forutsatt at gevinster og tap blir skjevt og pyramide­aktig fordelt. En folke­avstemning krever i slike tilfeller en "ja-pakke" med solidarisk kompen­sasjon (jevnfør (2)) for å være demo­kratisk. Jo mer demokratisk valgalternativene utformes, desto færre vil se seg tjent med et med­lemskap.

Det er først og framst privat og offentlig byråkrati med karriæremuligheter i EF-hierarkiet, som vil tjene på EF-medlemskap. økonomiske og politiske union, EF-MEGA-STATEN, med overnasjonale pyramider i privat og offentlig sektor, bærer bud om storgevinster for øvrigheten (b). For folket betyr det imidlertid overnasjo­nal skatt i tillegg til nasjonale og kommuneskatter. Deler av folket (n) kan likevel ha forhåp­ninger om gevinst, eller illusjoner i denne retningen. Dersom valgalter­nativene åpner fullt for gevinster på andres bekostning, kan "Ja-siden" derfor tenkes å få et knapt flertall (se (1) over). Men dette vil i så fall være et resultat av flertallsdik­tatur, og ikke være demokra­tisk forsvarlig. I en familie hvor eksempelvis kona taper mer enn mannen vinner på EF-med­lemskap, bør selvfølg­elig begge stemme nei. Ved en demokratisk EF-avstemn­ing, basert på solidarisk kompensasjon, se (2) over, vil følgelig "Ja-bevegel­sen" være begrenset til offentlige og private byråkrater med karriære-muligheter i EF-hierarkiet, og svært få andre. En demokratisk EF-avstemming vil under nokså vide betingelser ende opp med et NEI til EF.

Våre analyser så langt tilsier et klart NEI til EF.

Tilsvarende kan også gjøre seg gjeldende for en eventuell EøS avtale, dersom den innebærer et lignende gevinst og tapsmøns­ter som et medlemskap. Om en EøS-avtale vil anta en slik karakter er noe uklart. Et eventuelt av­talespørsmål er imidlertid såpass essensielt at det bør avgjøres ved demokratisk folkeavstemming og ikke over hodet på folket.

Anarki eller kaos - Let the good times role. Also the Oslo-convention was unanimously decided upon on at this 1st combined IFA/IAF & FICEDL congress. It was published a bit later.

fb/IJ@  nr 1 (21) 1991:  

MARXISME KONTRA ANARKISME - MARXISMENS SANNE ANSIKT  
Marxisme brukes som fellesbetegnelse for statssosialisme, etter den mest kjente profeten på feltet, Karl Marx. Marxismens teori sier at politisk over og underordning er veien til økonomisk sideordning og likhet. Men i praksis er marxismens sosialisme bare maskepi. Marxismens sanne ansikt er statlig mafia basert på partiboka. Resultatet er bl.a korrupsjon, aggresjon og terrorisme, okkupasjon og anneksjon.

I Kina, i Baltikum og i Gulfen har de statssosialistiske enhetspartiene KKP, SUKP og BAATH nylig igjen vist sitt sanne ansikt. Men vi ser det også på den lokale marxistiske avantgarden, hvor Blitz/BZ og venstresosialister har aksjonert for å svekke kampen mot den stats-sosialistiske militarismen. Korrupsjon, okkupasjon og anneksjon er tjueri og vi anarkister tar selvfølgelig klart avstand fra dette. Tjueri er kapitalisme. Anarkisme er frihetlig sosialisme. Dette innebærer både å dele på godene og de nødvendige offer for å produsere, distribuere og sikre dem. Anarkisme er både å bidra til kaka etter evne, og få smake etter behov - frihet på egen regning, ikke andres. Statssosialisme innebærer det motsatte: At noen forsyner seg grovt av kaka, og lar andre betale regningen  -  på den ene eller andre måten. 

åRSBERETNING FOR 1990  
I 1990 holdt økonomisk-politisk seminar 5 møter i vårsemesteret og 6 i høstsemesteret. Anarkistisk Universitetslag sto for utgivelsen av Folkebladet i 1990, og vil også fortsette med dette i 1991. Det kom med 4 newsletters og et bilag med video i 1990.

Anarkistisk Universitetslag markerte seg også på Studentfestivalen, bl.a med stand på Frederikke UiO, 3-8/9-91.

Anarkistbiennalen i Oslo, med det 1. kombinerte internasjonale kongress-seminaret til IFA og FICEDL (ANORGs 10), ble holdt i Oslo 14-15 september. En rekke temaer ble diskutert og det ble fattet resolusjoner fra ulike seksjoner og i plenum. 8.mars, 21.mars, 1. mai, 24. okt. ble markert på behørig vis.

fb/IJ@ nr 2 (21) 1991:

ANARKISME OG ANTIMILITARISME  
Anarkismen innebærer antimilitarisme, men hverken pasifisme eller terrorisme - noe erfaringene ettertrykkelig har vist.

To parter i konflikt kan i hovedsak

a) begge være militaristiske,

b) en av partene kan være antimilitaristisk og den andre militaristisk, eller

c) begge kan være antimilitaristiske.

En væpnet konflikt i tilfelle a) vil boikottes av anarkistene (eks Vietnam-krigen), og i tilfelle b) vil anarkistene støtte den antimilitaristiske siden mot den militaristiske aggressor (eks. Spanske borgerkrig, 2. Verdenskrig, Gulfkrigen). I tilfelle c) vil konflikten bli løst på fredelig måte, f.eks ved voldgift (eks. øst-Grønlands-konflikten mellom Norge og Danmark i 1933). 

fb/IJ@ nr 3 (21) 1991:

NY RAPPORT FRA IFO (IIFOR)

Institutt for organisasjonsforskning, som bl.a er et internasjonalt senter for dokumentasjon og forskning om frihetlig organisering, har utgitt en ny rapport: Anarkismen for alle - begreper, prinsipper og praksis. Rapporten inneholder manifestet fra Anarkistbiennalen, den 1. kombinerte IFA/FICEDL kongressen i Oslo 1990. Manifestet tar for seg ulike sider ved anarkisme og samfunnsliv, og gjengir synspunkter som det er bred enighet om innen den internasjonale anarkistbevegelsen. Manifestet er en oppsummering av de viktigste standpunktene helt fra Saint-Imier konferansen i 1872 og fram til i våre dager.

Rapporten er en nødvendighete for alle som vil ha førstehånds kjennskap til anarkismen. Rapporten ... kan bestilles fra ANARCOOP... 

ANARKISME OG LOV  
Hvordan oppnå samfunnsmessig rettferdighet, er et sentralt spørsmål i anarkismen. Anarkismens lover er et klassisk studiefelt, som også har blitt tatt opp på kongresser i de senere årene. Hovedsynspunktet på dette feltet, kan sammenfattes på følgende måte: Anarkisme innebærer horisontal organisasjon, at alle er sideordnet i lønn og rang - og følgelig ingen over- eller underordnet. Lønns- og rangslikhet innebærer i praksis at individets frihet balanseres mot andre individers frihet, individet balanseres mot kollektivet, så det blir størst mulig og lik frihet for alle.

Dette betyr løsninger basert på

a) et generelt jeg deler - du velger prinsipp, samtidig som

b) ingen kan få det bedre uten at noen får det verre, kort sagt 

c) rettferdige og effektive løsninger, hvor ingen får tatt seg friheter på andres bekostning, lønns- og rangsmessig.

Sosial justis er et frihetlig grunnprinsipp som innebærer faste, enkle og klart formulerte lover og regler av anarkistisk merke. Dette er lover med frihetlig innhold som er vedtatt på anarkistisk vis, i motsetning til juridiske lover i betydningen autoritære lover pålagt av regjeringsmyndigheter. Anarkistiske lover er negasjonen av juridiske lover i sistnevnte forstand. Ser vi f.eks på "Norges lover", "Sveriges rikes lag", lovene i Sveits, USA, etc. så finner vi nok en del alminnelige rettsprinsipper og praktiske regler for atferd, som er akseptable fra et anarkistisk synspunkt, men selve grunnstrukturen i lovverkene er basert på over- og underordning. Dette står i motsetning til anarkistiske lover, hvor grunnstrukturen avspeiler side- og likestilling, og ikke over- og underordning. Disse lovene vedtas av de berørte selv [eller av folkevalgte delegater, red merk]; almene lover av hele folket og lokale lover lokalt. Beslutningsprosedyrene siler dessuten bort lovforslag som innebærer mindretalls- eller flertallsdiktatur, skjevheter i lønn og rang, altså alle forslag som er i strid med de anarkistiske grunnprinsippene.

Skillet mellom anarkistiske og juridiske lover i ovenfor nevnte forstand, går ikke på skillet mellom skriftlig formulerte lover på den ene siden, og sedvane eller uskrevne lover på den annen. Anarkistiske lover og vedtekter formuleres skriftlig, bl.a av hensyn til retts-sikkerheten. Anarkistisk rettslære er et alternativ til studiet av de juridiske lover i ovenfor nevnte forstand.

Det særegne ved regjeringsmyndigheters lover, det som befester og nører opp under det autoritære, faller inn under samlebegrepet juristeri i anarkistisk forstand. Dette begrepet har en videre betydning i den frihetlige begrepsverdenen enn i den borgerlige, hvor det er begrenset til "spissfindig, formalistisk jus". Anarkismens lover er altså "alternativ til - og fravær av regjeringsmyndigheters lover", eller mer presist juristeriets negasjon.

Den anarkistiske rettslæren skiller seg ikke bare fra den borgerlig/autoritære i rangsmessige, politisk/administrative spørsmål. Den skiller seg også merkbart ut i synet på økonomisk over- og underordning. Det skilles mellom to eieformer: Eiendom og besittelse. Det karakteristiske ved eiendom er "herredømme over andre", altså en eller annen form for dominans, f.eks det å eie en frisørsalong med flere ansatte. Det karakteristiske ved besittelse er å "være sin egen herre", på individuell eller kooperativ basis, f.eks drive som frisør alene, eller at flere frisører på like fot går sammen om en salong.

Eiendom tilsvarer altså privat eiendomsrett til produksjonsmidlene, i den forstand at eieforholdet innebærer lønnshierarki. Når en snakker om "eiendom" uten adjektiv, er det altså underforstått at det er en form for privat eiendom, om ikke formelt - så reélt. Besittelse tilsvarer felles eiendomsrett til produksjonsmidlene, ikke nødvendigvis formelt, men reélt, i den forstand at eieforholdet innebærer økonomisk likhet. Besittelsen kan således være individuell eller kollektiv, og anta ulike former, forutsatt at eieforholdet representerer økonomisk likestilling, og ikke over- og underordning. I praksis dreier det seg om grader av besittelse kontra eiendom.

Det er viktig å merke seg at begrepene besittelse og eiendom kun går på det reelle, ikke det formelle. Det formelle eieforholdet er i og for seg uten betydning i denne sammenheng. Besittelse og eiendom må altså ikke forveksles med henholdsvis offentlig og privat sektor i et samfunn. Denne sektorinndelingen går nemlig på det formelle eieforholdet, ikke det reelle.

Besittelse kan for eksempel ta form av et kooperativt andelslag, som klassifiseres under privat sektor. Generelt er det slik at dersom eiendomsretten innebærer lønnshierarki, ulikt utbytte i tilstrekkelig grad, enten det nå skjer i offentlig eller privat sektor, opphører besittelsen og det oppstår eiendom i stedet. Dersom dette skjer i offentlig sektor, f.eks. ved at offentlig ansatte direktører tar seg overbetalt, har den private eiendomsrett reelt sett gjort sitt inntog i offentlig sektor. En kan videre merke seg at privat eiendom, kapitalisme, innebærer at noen er privilegert og økonomisk overordnet andre, og dette må ikke forveksles med individuell (personlig) besittelse, som er konsistent med økonomisk sideordning og likestilling. Vi har her først og fremst knyttet begrepene besittelse og eiendom til den økonomiske dimensjonen, men perspektivet kan også utvides til å omfatte rangsmessige aspekter. 

Et grunnleggende prinsipp i anarkismens lover er at eiendom, kapitalisme, er tjueri. Tjueri er altså kapitalisme, det å ta seg friheter på andres bekostning. Anarkisme er frihetlig sosialisme. Dette innebærer både å dele på godene og de nødvendige offer for å produsere, distribuere og sikre dem. Anarkisme er først å yte etter evne, deretter få etter behov - frihet på egen bekostning, ikke andres.

fb/IJ@ 4-26 (21) 1991:  

ANARKO-KOMMUNALE SYSSELSETTINGS-MODELLER (AKSM)  
Grunnenheten i det anarkistiske samfunnet er den frie kommunen. Det er her folk bor og arbeider og de viktigste daglige beslutningene blir gjort, direkte demokratisk, av de som er vesentlig og konkret berørt. Kommunene går sammen i horisontalt organiserte føderasjoner, med optimalt indre selvstyre.

I et hvert samfunn har produksjon og fordeling av varer og tjenester, vært det primære. Samfunnet er et arbeidsfellesskap.

Hele folket i arbeid er et mål som bare kan nås dersom kommunenes økonomi bringes i balanse i forhold til rammebetingelsene. Målstyrt næringsutvikling etter AKSM-metoden gir full sysselsetting, fordi metoden går ut på å følge sysselsettingens økonomiske lover, i stedet for å bryte dem. Vi skal se litt nøyere på disse lovene:

Sysselsettingen i et samfunn, det være seg i en kommune, en føderasjon, eller et helt land, avhenger primært kun av tre faktorer. Dette er:

1) Total etterspørsel (kr), i betydningen det beløp som anvendes til privat og felles forbruk og investering (lager inkludert), samt netto ekstern etterspørsel (eksportoverskudd i interkommunalt/-føderalt perspektiv). Realligningen (generalbudsjettet) innebærer at total etterspørsel er lik realinntekten, nettoproduktet målt i verdi, nominelt (kr);

2) Prisutviklingen på det som produseres, i betydningen prisnivået (kr/basisårkrone) på nettoproduktet målt i volum (basisårkroner);

3) Produktiviteten, definert som produksjon pr sysselsatt ): nettoproduktet målt i volum, dividert på sysselsettingen.

Sysselsettingen (N) blir bestemt av disse tre faktorene ved følgende brøk-uttrykk:

(*) N = (Total etterspørsel)/(Prisnivået x Produktiviteten)

Arbeidsledigheten avhenger i tillegg av en 4. faktor, arbeidsstyrken, på følgende måte:

(**) Arbeidsledigheten = Arbeidsstyrken - Sysselsettingen

å få kommunens økonomi i balanse betyr å målstyre slik at (***) blir oppfylt, samtidig som andre hensyn ivaretas:

(***)  (Total etterspørsel)/(PrisnivåetxProduktiviteten) = Arbeidsstyrken

Denne relasjonen kalles "den økonomiske loven for full sysselsetting". De fire primære faktorene nevnt over avhenger igjen av en rekke sekundære faktorer som kan bestemmes direkte demokratisk av folket selv. Standardutgaven av AKSM tar eksplisitt hensyn til 20 slike faktorer, og tar i tillegg hensyn til 60 sentrale relasjoner og variable i økonomien.

I en anarkistisk økonomi vil en arbeidstime normalt krediteres med en nota på 1 NAT ("Normal-Arbeids-Time"), som er den grunnleggende verdimåler og "harde valuta". I motsetning til penger kan en NAT bare brukes én gang, analogt med et gavekort. Penger (kroner) kan likevel tenkes brukt som  alternativ til NAT i begrenset utstrekning, eventuelt i en overgangsperiode. Kroner vil da kunne ha en NAT-kurs som står i forhold til verdiskapningen, dvs lik (årlig realinntekt regnet i kroner )/(sysselsettingen i antall utførte timeverk pr. år) = f.eks. 300kr/NAT. I en anarkistisk økonomi har hver kommune rett til å disponere NAT i et omfang som svarer til full sysselsetting (dvs en mengde NAT lik (Arbeidsstyrken i årsverk)x(Gjennomsnittlig antall timeverk pr årsverk)), eller et kronebeløp som gir samme etterspørsel. Det er således ikke noe problem å finansiere en etterspørsel som er tilstrekkelig stor til å skape full sysselsetting. Vi har her valgt å bruke kroneverdier i relasjonene, bl.a for at formlene også skal gjelde fullt ut i dagens samfunn. En annen viktig sammenheng i økonomien er prisrelasjonen:

(i) p = (1/(1-m))(w+rk)/a

Her er a produktiviteten (a=x/N, hvor x er nettoproduktet målt i volum), m = profittmargin i den vide betydningen nonressurs-inntektenes andel av realinntekten, R=px. Denne inntekten motsvarer som nevnt total etterspørsel. Videre er w lønn i betydningen gjennomsnittlig arbeidsgodtjørelse pr årsverk, r er rente (avkastning) på realkapital (K, dvs tomt, anlegg, hus, utstyr o.l) og k er kapitalintensiviteten (k=K/N), dvs realkapital (K) pr arbeidsplass.  Setter vi inn prisrelasjonen (i) i (*) , får vi sysselsettingsrelasjonen (*) på  arbeidsplassform:

(*') N = R(1-m))/(w+rk)

Sysselsettingen blir altså også lik realinntekten fratrukket profitten, dividert på kostnaden pr arbeidsplass. Denne brøken gir antall arbeidsplasser i bruk, som jo er lik sysselsettingen.

Den totale etterspørsel kan videre deles i en autonom (initial, direkte) og  en avledet del (indirekte etterspørsel, som representerer ringvirkninger).

fb/IJ@ nr 1 (22) 1992:

FRIHETENS øYEBLIKK Må KONSOLIDERES  
å være sin egen herre er umulig, dersom landet man tilhører, er underlagt et annet. Norge, Island, Finnland, Estland etc har alle en relativt nær fortid som vasallstater under imperialistiske regjeringer i Stockholm, København, Moskva og Berlin. Vi vet alle at storparten av verdiene fra Norges sorte olje-gull, Islands fiske-sølv, Finnlands hvite skogs-gull m.v. ville avleiret seg i herrefolkenes metropoler, dersom de nyfrie landene fremdeles hadde vært vasallstater. Fallerte forvokste byråkratisentra som Moskva, København etc  punkterer økonomisk når utsugingen av vasallstatene opphører, og burde saneres og desimeres som den basis for snyltere og mafia de er. Det er ingen grunn til å fylle byråkratiets lommebøker på nytt - ved å gå inn i "union" og avgi suverenitet. For i en økonomisk-politisk union, er det sentrum/toppene som bestemmer og skummer fløten - og periferien blir ekspropriert. Vi sier: Ja til styrkebalanserende råvareføderasjoner og forsvarsallianser! Nei til alt som smaker av union! En må ikke i sin naivitet skusle vekk frihetens øyeblikk, ved å flokke seg om nye overnasjonale regjerings-pyramider. Et nytt og utvidet "Hansavelde" under franco-teutonsk herredømme, må unngås. De nyfrie landenes selvråderett og autonomi må ikke bli en historisk parentes: 1. Sett opp et troverdig nordeuropeisk forsvar mot Moskva og aksen Berlin-Paris! 2. Krev handelsavtale med skikkelige priser for typisk nordiske varer (spissformulert utgangspunkt: "1 mercedes mot 100 torsk") 3. Gi reisepass fra hele Nord- og østersjø-området til franco-teutonere som pruter på skikkelige priser for typisk nordiske varer. 4. Stem alle forslag som smaker av union over og ut.

åRSBERETNING FOR 1991
I 1991 holdt økonomisk-politisk seminar 5 møter i vårsemesteret og 6 i høstsemesteret. A.U. sto for utgivelsen av Folkebladet (International Journal of Anarchism, red.merk.) i 1991. FB kom med 4 newsletters og det ble laget et dataprogram for en anarkistisk økonomi. En sentral utgivelse var "Anarkismen for alle", manifestet fra anarkistbiennalen i 1990, som foreligger i flere utgaver. A.U. markerte seg på Studentfestivalen, bl.a med møter/stand 3-8/9-91. Aksjonsdagene ble markert på behørig vis.

fb/IJ@ nr 2 (22) 1992:

ANTIAUTORITæRT EF-OPPRøR I DANMARK  
Tirsdag 2. juni 1992 sa det danske folk nei til EF-union med 50,7 mot og 49,3 for regjeringens forslag. Det var en stor feiltakelse da Danmark i sin tid ble med i EF. Danmark har lidd et årlig tap på ca 5-10% av realinntekten, bl.a pga EFs ineffektive markedsbyråkratiske system. Det er folket, og ikke øvrigheten, som har fått betale regningen. En EF-union vil dessuten bety mer byråkrati- og stormakts-diktatur. Bl.a. kan Danmarks særlover mot å bli oppkjøpt, bl.a av tyskerne, lett forvitre i en union. Københavns byråkrat-kremmere har imidlertid ikke gitt opp sin drøm om å bli nordisk vasallhovedstad i EF-Megastaten og EF-unionistene kan legge opp til straffetiltak. Kampen mot EF, og for frihetlige alternativer, fortsetter med uforminsket styrke. 

fb/IJ@ nr 3 (22) 1992: 

LITT ANARKISTISK øKONOMI  
Resolusjon fra Anarkistbiennalen 1992  
(Det 2. internasjonale IFA/FICEDL kongress-seminaret i Oslo/ANORGs 11. 21-27 september 1992 Tema bl.a." Exit Marx og Smith - fram for anarkistisk økonomi!", se fb 2 (22), red merk.)

Grunnenheten i det anarkistiske samfunnet er den frie kommunen. Det er her folk bor og arbeider og beslutningene blir gjort, direkte demokratisk, av de som er vesentlig og konkret berørt. Kommunene går sammen i horisontalt organiserte føderasjoner, med full lokal autonomi. I et hvert samfunn har produksjon og fordeling av varer og tjenester, vært det primære. Samfunnet er et arbeidsfellesskap, og arbeid og fritid skal fordeles jevnt ut fra hensyn til evner, behov, effektivitet og rettferdighet. Her skal vi se på de store linjene i økonomien, og prinsippene for anarkistisk økonomistyring på samfunnsplan.

Hele folket i arbeid er et mål som bare kan nås dersom kommunenes økonomi bringes i balanse i forhold til rammebetingelsene. Målstyrt næringsutvikling etter AKSM-metoden gir full sysselsetting, fordi metoden går ut på å følge sysselsettingens økonomiske lover, i stedet for å bryte dem. AKSM står for Anarko-kommunale sysselsettingsmodeller. Vi skal se litt nøyere på disse lovene:

Sysselsettingen i et samfunn, det være seg i en kommune, eller et større område, avhenger primært kun av tre faktorer. Dette er:

1) Total etterspørsel (kr), i betydningen det beløp som anvendes til privat og felles forbruk (C) og nettorealinvestering (lager inkludert), (I), samt netto ekstern etterspørsel, [dvs eksportoverskudd i interkommunalt/konføderalt perspektiv, altså eksport (A) - import (B)]. Realligningen (generalbudsjettet) innebærer at total etterspørsel (C+I+A-B) er lik realinntekten, nettoproduktet målt i verdi, nominelt, til løpende priser (kr), (R);

2) Prisutviklingen på det som produseres, i betydningen prisnivået, p, regnet i kr/basisårkrone, for nettoproduktet målt i volum, x. Volumet måles i basisårkroner (dvs med fast kjøpekraft for kronen), slik at R=px;

3) Produktiviteten, a, definert som produksjon pr sysselsatt ): nettoproduktet målt i volum, dividert på sysselsettingen (a = x/N)

Sysselsettingen (N) blir bestemt av disse tre faktorene ved følgende brøk-uttrykk:

(*)

N = (Total etterspørsel)/(Prisnivået x Produktiviteten)

Arbeidsledigheten avhenger i tillegg av en 4. faktor, arbeidsstyrken, på følgende måte:

(**)

Arbeidsledigheten = Arbeidsstyrken - Sysselsettingen

å få kommunens økonomi i balanse betyr å målstyre slik at (***) blir oppfylt, samtidig som andre hensyn ivaretas:

(***) 

(Total etterspørsel)/(PrisnivåetxProduktiviteten) = Arbeidsstyrken

Denne relasjonen kalles "den økonomiske loven for full sysselsetting". De fire primære faktorene nevnt over avhenger igjen av en rekke sekundære faktorer som kan bestemmes direkte demokratisk av folket selv. Standardutgaven av AKSM tar eksplisitt hensyn til 20 slike faktorer, og tar i tillegg hensyn til 60 sentrale relasjoner og variable i økonomien.

I en anarkistisk økonomi vil en arbeidstime normalt krediteres med en nota på 1 NAT ("Normal-Arbeids-Time"), som er den grunnleggende verdimåler og "harde valuta". I motsetning til penger kan en NAT bare brukes én gang, analogt med et gavekort, og den vil være en lokal valuta. Skal man handle noe fra en annen kommunene, må man prinsipielt handle i vedkommende kommunes NAT, ved veksling av egen NAT. Dette gjøres f.eks elektronisk og automatisk ved bruk av betalingskort. Vekslekursen mellom de lokale NAT-valutaene settes slik at interkommunal handel balanseres på den ønskelige måten. Den gjennomsnittlige NAT-verdien for alle kommuner i verden er naturligvis 1, vi kan tale om NAT-standard i stedet for gullstandard, dollarstandard etc. Har et område svakere produktivitetsutvikling - og sterkere pris-utvikling - enn det normale, kan NAT-verdien i disse kommunene settes lavere enn 1. Dette betyr at omverdenens NAT-valuta må øke, og i gjennomsnitt ligge noe over 1. Kommunene bestemmer selv vekslekursen, under den bibetingelse at gjennomsnittskursen skal bli lik 1. Dette sørger et interkommunalt "clearing"-system for. Fordelene er åpenbare - statens seddelmonopol oppheves og alle valutakurser regnes ut fra NAT-standarden, f.eks 0,95 NAT i kommune A, 1,05 i kommune B etc.

Penger (f.eks kroner) kan tenkes brukt som alternativ til NAT i begrenset utstrekning, eventuelt i en overgangsperiode, til NAT-standarden er fullt etablert. Kroner vil da kunne ha en NAT-kurs som står i forhold til verdiskapningen, dvs lik (årlig realinntekt regnet i kroner)/(sysselsettingen i antall utførte timeverk pr. år) = f.eks. 300kr/NAT. Mer presist: Den lokale NAT-kursen vis a vis kroner for en kommune = R/Nt, hvor t=antall timeverk pr årsverk i gjennomsnitt. R omregnet i den lokale NAT-verdi blir derved lik (R i kr)/(NAT-kurs i kr/NAT)= Nt. I en anarkistisk økonomi har hver kommune rett til å disponere NAT i et omfang som svarer til full sysselsetting (dvs en mengde NAT lik (Arbeidsstyrken i årsverk)x(Gjennomsnittlig antall timeverk pr årsverk)), eller et kronebeløp som gir samme etterspørsel. Det er således ikke noe problem å finansiere en etterspørsel som er tilstrekkelig stor til å skape full sysselsetting, og rimelig balanse i ekstern handel sikres ved justering av NAT-kursene (og eventuelt kronekursen). Vi har her valgt å bruke pengeverdier i relasjonene, bl.a for at formlene også skal gjelde fullt ut i dagens samfunn. Ved å regne om pengeverdiene med NAT-kursen, får vi imidlertid uttrykkene på NAT-form. Formlene blir da vesentlig enklere og klarere. En annen viktig sammenheng i økonomien er prisrelasjonen:

(i) p = (1/(1-m))(w+rk)/a ;

På NAT-form får vi (i') p=t/a

Her er a produktiviteten (a=x/N, hvor x er nettoproduktet målt i volum), m = profittmargin i den vide betydningen nonressurs-inntektenes andel av realinntekten, R=px. Denne inntekten motsvarer som nevnt total etterspørsel. Profittmarginen er summen av markedsmakt-, (p-grensekost)/p, og skala-koeffisient, (grensekost-gjennomsnittskost)/p. Rent anarki innebærer bl.a null markedsmakt. Videre er w lønn i betydningen gjennomsnittlig arbeidsgodtjørelse pr årsverk, r er rente (normalavkastning, eksklusive profitt) på realkapital (K, dvs tomter, anlegg, hus, utstyr etc) og k er kapitalintensiviteten (k=K/N), realkapital (K) pr sysselsatt. NB! Regner vi i NAT, får vi at w<t hvis r>0, selv om m=0. Arbeidernes timelønn blir m.a.o. normalt mindre enn 1 NAT, pga pensjoner etc. Det vil normalt være frihandel i en anarkistisk økonomi. Frihandel som innebærer en enhetlig, usubsidiert, interkommunal handelspris (verdensmarkedspris), uansett hvor produktet er lagd, medfører følgende: To kommuner med forskjellig produktivitet, jevnfør (i'), må ha valutakurser (kursene etter NAT-standard) som er proporsjonale med produktiviteten (for samme t). Er f.eks produktiviteten 50% lavere i vår kommune, vil vår pris i lokal NAT være dobbelt så høy, og valutaen (vår NAT) må være halvparten så mye verdt, etter internasjonal NAT-standard, om produktet skal omsettes til verdensmarkedspris i den interkommunale handelen.

Setter vi inn prisrelasjonen (i) i (*) får vi sysselsettingsrelasjonen (*) på  arbeidsplassform:

(*')

N = (C+I+A-B)/((w+rk)/(1-m)) = R(1-m)/(w+rk)

Sysselsettingen blir altså også lik realinntekten fratrukket profitten, dividert på kostnaden pr arbeidsplass - alt inklusive. Denne brøken gir antall arbeidsplasser i bruk, som jo er lik sysselsettingen. (På NAT-form får vi (C+I+A-B)/t=Nt/t=N). Den totale etterspørsel (C+I+A-B=R) kan videre deles i en autonom (initial, direkte = initial inntekt) og en avledet del (indirekte etterspørsel, som representerer ringvirkninger = total realinntekt - initial realinntekt). Forholdet mellom total etterspørsel og den autonome er "multiplikatoren".

Vi har følgelig: (ii) Total etterspørsel = Multiplikatoren x Autonom etterspørsel. Relasjonen (ii) kan også gjelde endringer. Multiplikatoren behøver strengt tatt ikke være konstant. Multiplikatoren kan avhenge av alle realinntektsavhengige forhold i økonomien. Multiplikatorens størrelse avgjør doseringen som skal til for å oppnå full sysselsetting ved autonome etterspørselsøkninger, som er direkte demokratisk bestemt. Av (*) og (***) følger generelt at R=Nap og R(full)=N(full)a(full)p(full). Her er R(full)-R den nødvendige etterspørselsøkning (kr) som skal til for å oppnå full sysselsetting. For gitt multiplikator vil den nødvendige endringen i autonom etterspørsel bli følgende:

(iii) Autonom etterspørselsøkning = (R(full)-R)/(Multiplikatoren)

I NAT-verdier blir R(full)=tN(full) og R=tN.  Den reelle NAT-verdien, kjøpekraften, vil akkurat som for penger, være avhengig av prisnivået i den kommunen vi ser på, p. Realinntekten (R) i NAT = Nt, får en kjøpekraft x = R/p, lik Nt/(t/a) = Na. Lav produktivitet bidrar til lav kjøpekraft og levestandard pga høy pris.

"Omsetningsloven" impliserer at total etterspørsel også er lik (mengden av betalingsmidler x Omløpshastigheten). Hvis penger helt ut erstattes med NAT, blir Omløpshastigheten lik 1, fordi hver NAT bare brukes 1. gang. Mengden av betalingsmidler, dvs Nt regnet i NAT, blir da lik den totale etterspørsel, i hver kommune. En liberalistisk pengeøkonomi kan ha problemer med varierende Omløpshastighet, som kan bidra til å skape inflasjon eller arbeidsledighet. Dette problemet eksisterer ikke i en anarkistisk økonomi hvor pengene er avskaffet som betalingsmiddel, til fordel for NAT.

(Resolusjonen ble fattet etter diskusjon og etterprøving, naturligvis ikke avstemning. å stemme over vitenskapelige spørsmål er jo som å "bestemme" ved avstemming om jorden er rund eller flat, eller om 2+2 er 4 eller 5, red. merk.)

fb/IJ@ nr 4- 26 (22) 1992:

ANARKISME KONTRA MARXISME OG TERRORISME  
Det er stor forskjell mellom frihetlig sosialisme/anarkisme og autoritær "sosialisme", dvs statssosialisme/marxisme. Vi bruker her betegnelsen marxisme som en samlebetegnelse for alle former for statssosialisme. Anarkister og marxister har ikke samme mål. Anarkister mener at målet aldri kan skilles fra midlene, revolusjonen pågår her og nå, og ikke en gang i en fjern framtid. Anarkismen innebærer en dynamisk, revolusjonær utviklingsprosess mot det klasseløse samfunnet. Med revolusjon menes systemendringer, i motsetning til evolusjon, som er endringer innenfor et fast system. Revolusjonen kan skje i liten skala eller i stor, gå fort eller sakte, skje i store eller små sprang - og det kan komme tilbakeslag. Hva vi gjør her og nå avgjør a) hvor revolusjonære vi er og hvor revolusjonen står i dag, og b) det har betydning for hvordan fremtiden vil se ut.

Velger man autoritære midler - korrumperes målet her og nå - og faren er tilstede for en varig avsporing. Av denne grunn er anarkisme aldri terrorisme. Terrorisme er typisk autoritært og marxistisk tankegods. Terrorisme er nemlig ekstrem maktutfoldelse, og marxismen går som kjent ut på å skaffe seg, og bruke, makt. Anarkisme går ut på å avskaffe all makt og avmakt. Når terrorisme oppstår hos sosialistiske grupperinger, er det altså alltid en marxistisk innflytelse som gjør seg gjeldende - det og intet annet.

Typisk for denne formen for marxisme er f.eks "Program-erklæring for by-geriljaen" av Baader-Meinhof-gruppen (Rote Armé Fraktion): "Vi hevder at det er riktig og rettferdig at det her og nå bygges opp by-geriljaer, og at den væpnede kamp i marxismen-leninismens høyeste form (Mao) nå kan og må innledes. Vi er ikke anarkister."

Det står dårlig til med kunnskaper om anarkisme og marxisme hos enkelte. Man må spørre seg hva slags kompetansekrav som stilles til et professorat i statsvitenskap ved norske universiteter. I et program med professor i statsvitenskap Bernt Hagtvedt i NRK Radio 15/11-92 hevdes det at Røde Armé Fraksjon var anarkister. Ovenstående sitat viser engang for alle at så ikke var tilfelle.

Vi skal også se litt på hva en annen marxist, Lenin, hevder om forholdet mellom marxisme og anarkisme. I "Staten og revolusjonen" uttaler Lenin at "Forskjellen mellom revolusjonære marxister og anarkister ligger... i det faktum at de førstnevnte står for en ... sentralisert kommunistisk produksjon, mens de sistnevnte står for en desentralisert produksjon ...."  Forskjellen i målsetting er helt fundamental, og vi tvinges til å innse at marxistene til tross for sin til tider "anarkistiske" språkbruk vil bevare Staten i all framtid, i alt utenom navnet. Folket i dette sentraliserte samfunnet vil avgjort ikke bli mindre fremmedgjort og utbyttet enn i det kapitalistiske - snarere tvert i mot.

I motsetning til marxistene som ser på undertrykking ut fra den formelle eiendomsretten til produksjonsmidlene, så er anarkistene opptatt av den reelle undertrykkinga; bl.a. hvem som har makt. Hva vil det si å ha makt? Det er å ta andre menneskers beslutninger, det er dominans over andre. Den anarkistiske klasseanalysen er en analyse av hvem som har denne makten. Det er plasseringen din i makthierarkiet som avgjør hvilken klasse du tilhører.

I anarkistisk forstand er det ikke autoritært eller bruk av makt å hindre/stoppe undertrykking. Det er snakk om å (gjen)opprette en styrkebalanse.

Anarkisme er en analyse av hvordan et klassesamfunn oppstår, hvordan det utvikles og opprettholdes, og ikke minst hvordan det oppheves. En analyse marxister aldri har nådd opp til, da de stort sett ikke er kommet lengre enn til å reprodusere forgjengerens, det kapitalistiske samfunns, autoritære produksjonsforhold. Dette henger bl.a. sammen med at de ikke har ført en "livsstilspolitikk". Uten å teste ut alternativer i dag så vil man ikke ha noen erfaringer å bygge på i det nye samfunnet. Dette er selvfølgelig ikke marxister interessert i, da dette ville innebære at Partiet ble overflødiggjort og dermed miste sin makt. Marxistenes klasseinteresser er byråkratiets klasseinteresser.

Det er nemlig kun kontroll marxistene er opptatt av, og ikke selvstyre. All historisk erfaring viser oss at kontrollen kommer ovenfra; fra et byråkrati. Det er ikke denne formen for kontroll av produksjonen og samfunnet vi ønsker, men selvstyre.

Enhver stat er en klassestat, et redskap for den klassen som kontrollerer den og dermed et undertrykkingsapparat. Anarkister mener derfor at staten i første rekke tjener de som praktisk sett styrer den og daglig bruker den, nemlig politikerne og statens eget byråkrati. Staten er en sentralisert struktur som plasserer all den makten den til enhver tid forvalter i hendene på den minoritet som til enhver tid rår i den. Det er et uttrykk for naiv idealisme å tro at et undertrykkingsapparat vil overflødiggjøre seg selv. Det vil stadig skape forutsetningene for sin fortsatte eksistens. Staten "dør" aldri ut slik marxistene hevder den "en gang i tiden" vil komme til å gjøre. Det marxistene synes å glemme er at "all makt politisk/administrativ og økonomisk korrumperer og slik absolutt makt korrumperer absolutt". Politisk/administrativ og/eller økonomisk makt er ikke sosial, men asosial. Det finnes andre former for sosial og positiv makt - styrkebalanse og sosial kontroll, selvkontroll - som ikke korrumperer, anarkistene kjenner en. Som Lenin sier: "Staten det er vi, den er proletariatet, den er arbeiderklassens avantgarde... staten det vil si arbeiderne, arbeiderne det vil si dets fremste representanter, det er avantgarden, det er vi." Stakkars Ludvig den 14. var ikke så vel bevandret i dialektiske krumspring, så han sa ganske enkelt "Staten det er meg!".

I tilknytning til den russiske revolusjon, innrømmet Lenin selv at arbeider- og bondemassene sto "hundre ganger mer til venstre" enn bolsjevikene. Et forsøk på arbeidernes selvorganisering var sovjetene (arbeiderrådene), og her var det i utgangspunktet også tendenser til selvstyre. Sovjetenes prestisje var slik at oppstanden i oktober ikke kunne settes i gang uten i deres navn. Lenins parole "All makt til arbeiderrådene!" var en taktisk nødvendighet for at bolsjevikene ikke skulle miste sin innflytelse blant massene, og sto i direkte motstrid til deres prinsipielle syn:"..de sosialdemokratiske partiorganisasjoner må huske at hvis den sosialdemokratiske aktivitet blandt arbeiderne er dyktig, effektivt og bredt lagt opp, vil slike organer som arbeiderrådene i virkeligheten bli overflødige...". Taktikken ble da å gjøre om arbeiderrådene til maktorganer for kommunistpartiet. Alle forsøk på selvstyre fra arbeiderklassens side ble sabotert av Partiet.

Marxismen er en borgerlig ideologi, noe Lenin selv innrømmer (1903): "Vi sa at det ikke kunne være noen sosialdemokratisk bevissthet hos arbeiderne. Den kunne bare tilføres utenfra.... Sosialismens lære er derimot vokset ut av de filosofiske, historiske og økonomiske teorier som er blitt utarbeidet av utdannede representanter for de besittende klasser, intelligentsiaen. Den moderne sosialismens grunnleggere, Marx og Engels, tilhørte ved sin sosiale bakgrunn den borgerlige intelligentsiaen. På samme vis har sosialismens teoretiske lære i Russland fremkommet helt uavhengig av den russiske arbeiderklassens spontane utvikling, fremkommet som det naturlige resultat av den revolusjonær-sosialistiske intelligentsiaens tankemessige utvikling."

Lenin oppsumerer her særdeles viktige sider ved marxismen:

A) Den historisk ukorrekte påstand om at arbeider klassen ikke selv utvikler den sosialistiske bevissthet. Alt lenge før 1903 var en rekke organisasjoner og kamper det levende bevis for dette.

B) Den slutning at representanter for en annen klasse, for overklassen, utvikler den påståtte "sosialistiske bevissthet" for arbeiderklassen.

C) Fastslåing av at det for marxistene er "de dannede representanter for de besittende klasser"s (overklassens) samfunnsforståelse - statskapitalismen -   som presenteres som "sosialisme".

fb/IJ@ nr 1 (23) 1993:

EN øKONOMI ER SUNN - BARE I DEN GRAD DEN ER ANARKISTISK  
En økonomi er sunn - bare i den grad den er anarkistisk. Det er redegjort nøyere for dette bl.a i IIFOR-rapportene "Anarkismen for alle" og "Litt anarkistisk økonomi". Et karakteristisk trekk ved en anarkistisk økonomi, er at den er "bærekraftig for alle", på grunn av rammebetingelser som hindrer oppblomstring av arbeidsløshet, etc. Motsatt er en liberalistisk økonomi dominerende individualistisk - og en marxistisk dominerende kollektivistisk. Resultatet er i begge tilfeller at økonomien og økologien blir lite bærekraftig, og kun god for de privilegerte klasser.

Utviklingen av det liberalistiske eksperimentet i Russland illustrerer dette. Kommunistpartiets enevelde er erstattet med "pengenes enevelde". Statlig "partimafia" er byttet med privat "konkurransemafia", og offentlig ressurssløsing er byttet med arbeidsløshet, etc. En ser nå resultatene av å slippe "economic man"-ideologi og markedskreftene uhemmet løs på samfunnet, og de er ikke gode. Virkeligheten viser med all tydelighet at Adam Smiths liberalistiske doktrine om at summen av egoistisk individualisme fungerer altruistisk og skaper allmenn velferd, ikke holder i praksis. Smiths teoretiske blundere overgås kun av marxismen.

Markedskreftene og "economic man"-ideologi har også fått friere spillerom i Norden. Den sentrale rammebetingelsen, sysselsettingsbrøken: "total etterspørsel/(pris x produktivitet) = sysselsettingen"; blir systematisk feilstillt. Det økonomiske toget er gått av sporet. Her er det ikke snakk om finstyringsproblemer. En "humper framover" omkring ca 10% til 20% "nedenfor sporet", litt forskjellig i de ulike landene. Skal man komme "opp på" sporet igjen, må rammebetingelsen, sysselsettingsbrøken, justeres opp, f.eks 10% for å øke sysselsettingen 10%. En 10% økning i sysselsettingsbrøken innebærer at nevneren må dempes og telleren økes tilsammen 10%. F.eks gir ca 2% lavere nevner (via aktiv pris og produktivitetspolitikk), og ca 8% større teller (via aktiv etterspørselspolitikk) ca 10% økning i brøken. Arbeidsløsheten betyr tap av realverdier, som kan måles i hundremillarder kroner, hvert år, for de nordiske land. I det eksisterende systemet er det regjeringene og politikerne som har ansvaret. 

Exit Smith og Marx - om "ny økonomi", er gjennomgangstemaet på vårens økonomisk politiske seminar ved UiO; - og det er et høyst betimelig tema!

åRSBERETNING FOR 1992  
I 1992 holdt økonomisk-politisk seminar 5 møter i vårsemesteret og 4 i høstsemesteret. Det ble avholdt et møte om anarkismen i SUS-landene, og dessuten holdt grunnkurs basert på heftet "Anarkismen for alle" både på vår og høstparten. Organisasjonsutvikling med vekt på prosjektorganisering stod i fokus. Dette utviklingsarbeidet fortsetter i 1993. Bl.a er et prosjekt knyttet til rock & pønk operaen GRAX. Anarkistisk Universitetslag sto for utgivelsen av Folkebladet sammen med IFA-sekretariatet i 1992. FB (International Journal of Anarchism, red.merk.) kom med 4 newsletters. En sentral utgivelse var "Litt anarkistisk økonomi", resolusjon fra Anarkistbiennalen i 1992 (Det 2. internasjonale IFA/FICEDL kongress-seminaret i Oslo/ANORGs 11.) Hovedtemaet på kongress-seminaret var "Exit Smith og Marx - fram for anarkistisk økonomi". I tillegg ble de årvisse aksjonsdagene markert på behørig vis.

fb/IJ@ nr 2 (23) 1993:

ANARKISMENS RØTTER - A PROPOS HVAL OG VALG

Grunnlaget for anarkismen er sunn fornuft og menneskelighet - "hjerne og hjerte" i skjønn forening. Anarkismen er kort og godt det rasjonelle og humanistiske - satt i system. Anarkismen står både for logikk og faktaorientering, og for allment humanistiske grunnverdier. Mot dette står det irrasjonelle og følelsesbaserte, det inhumane, umodne og bestialiteten, - militarisme, terrorisme, marxisme, dialektikk, fascisme, liberalisme, pasifisme, religion, astrologi, karismatisk guruvesen, etc. Frihetlig retorikk til tross: RU, AKP, RV, IS, SV, RAF, IRA, Ian P., Greenpeace, Blitz & BZ-autonome, EF, mafia, Carl I. Hagen, Le Pen, nynazister etc, - er alle i høy grad autoritære, og befinner seg langt, langt nedenfor det frihetlige og anarkismen på det politiske kartet. Ekte anarkister lefler ikke med denslags, og spiser - i motsetning til "ekte 68-ere" - eventuelt både seipanetter og hvalbiff.

KLASSEANALYSE - AUTORITÆRE PARTIER MED FRIHETLIG RETORIKK  
Anarkismen står for et mer demokratisk og humanistisk samfunn enn det vi ser i dag, bl.a et yrkesliv med mindre lønns- og rangsforskjeller, og større autonomi på arbeidsplassene.

De mest autoritære partiene (blant de som var på valg i Norge i høst), de blåbrune med Fr.p i spissen på høyresiden, og de rødbrune med RV & SV i bresjen på venstresiden, står - til tross for en del frihetlige talemåter, for det motsatte: Mer hierarki i lønn og/eller rang, og mer formynderi på arbeidsplassene. Dette avslører seg bl.a, a) når en går i dybden på deres vedtekter, programmer, studiemateriell, etc., og b) der hvor de får utfolde seg i maktposisjoner, f.eks innenfor helse- og sosialvesenet, vinmonopolet, NRK, skoleverket, deres egne partiorganisasjoner og presse, etc. Vi snakker her om det typiske og særegne ved disse partiene som flokk betraktet, ikke tilfeldige enkeltmedlemmer, sett isolert og privat.

Disse rød- og blåbrune partiene befinner seg langt, langt nedenfor anarkismen på det politiske kartet (Se Det Økonomisk-Politiske Kartet, Vedlegg 1 og 2). Signifikante berøringspunkter med anarkismen finnes ikke i SV, RV, Frp og beslektede partier. Dette skyldes

a) at anarkismen grenser nedover mot de minst autoritære og hierarkisk orienterte frontene hos AP og Sentrum-Høyre fra oversiden, i det anarkismen er mindre autoritær enn disse, og

b) at SV&RV, Fr.p, o.l. grenser oppover mot AP og Sentrum-Høyres mest autoritære fløyer fra undersiden, da SV&RV, Fr.p, o.l. typisk er noe mer autoritære enn AP og Sentrum-Høyre. Nedenfor anarkismen ligger altså de mindre autoritære partiene AP&Sentrum-Høyre som en mellomliggende bufferpute mot de mest autoritære partiene SV&RV, Fr.p, o.l. (NB! Autoritærgraden måles som nevnt med avstanden til det anarkistiske ideal, både RV og SV er ganske autoritære, men SV skiller seg fra AKP-ml /RV ved at det er relativt progressivt, dvs scorer relativt høyt på opp/ned-aksen på det økonomisk-politiske kartet, hva RV/AKP-ml ikke gjør, red. merk.)

RV&SV og Fr.p o.l er når alt kommer til alt antilibertære og antianarkistiske. SV&RV og Fr.p politikk innebærer sterk vekst i byråkratiet

(= Øvrigheten, se Klassetabell, Vedlegg 3), henholdsvis i offentlig og privat sektor, og derigjennom økt økonomisk og politisk/administrativ underordning av folket, dvs arbeiderklassen i vid forstand. Dette er rake motsetningen til anarkistisk politikk, som bl.a,

a) vil styrke autonom sektor, både på individuell og  kooperativ basis,

b) kutte lag på lag i privat og offentlig byråkrati,

c) tilpasse avlønningssystemet til disse endringene i ansvars- og arbeidsforhold, - inklusive

d) en etterspørsels-, pris- og produktivitetsstyring som gir full sysselsetting og en rimelig ekstern- og miljømessig balanse. Strategien overfor de brunstripete er krystallklar:

1. Ingen lefling med SV, RV, Fr.p og lignende partier og grupperinger.

2. Avsløre og tilbakevise forsøk på sammenkopling av anarkisme med autoritære idéer og praksis fra ulike hold.

Vi lar oss ikke bløffe av at RV/AKP/RU i Gøteborggt. 8 har hengt opp en poster med "Anarkismens far", Proudhon. Dette er helt i tråd med Marx og Lenins gamle oppskrifter på politisk svindel: F.eks forsøkte Lenin selv å pakke inn den meget autoritære, såkalte "demokratiske sentralisme", i libertære fraser i boken "Staten og revolusjonen", i en periode med frihetlig oppsving. Samtidig gjorde marxistene med vold og makt alt de kunne for å bekjempe og kompromittere anarkismen. Marx og Netsjajevs umodne og ondsinnede intriger mot Bakunin er andre eksempler. Våre tiders brunrøde er ikke det spøtt bedre. Flere artikler i FB siden 1971 avslører dette. SV&RV-bastionen NRK-TV (17.8.93) klarte f.eks å gjøre en slags marxist av anarkisten og lingvistikeren Noam Chomsky, ved en grov oversettelsesfeil i tekstingen. RV-organet "Klassekampen" har etterpå reklamert med Chomsky som spaltist. Det kan hende det blir noen vel fantasifulle oversettelser, når Chomsky skal passere AKPs sensurfiltere og plasseres i den "rette RVske kontekst". "Svart pøbel", Kolsås svar på "Black Panther" (med uttrykte RU-sympatier), - har gjort et ufint forsøk på å kople sammen anarkisme og ekstremt autoritære saker som satanisme, IRA og kaos. Aftenposten (W.end 13.8.93) intervjuer "De Klares Parti" fra Galgeberg, et slags alter ego til SV&RV. DKPs hovedparole er innføring av "anarkisme med fascistiske metoder". Spissformulert, i klartekst, er dette nettopp det særegne ved marxismen. Mer anarkisme, altså et samfunn med mindre autoritær framferd, utelukker naturligvis et samfunn med mer autoritær framferd. Målet kan ikke skilles fra midlene - sammenkoplinger som ikke tar hensyn til dette er uholdbare, og vi tar fullstendig avstand fra denslags.

Aftenposten (M.nr 26.8.93) lanserer også et slags alter ego til Fr.p og dess like i franskmannen L.-F. Céline, som angivelig var "høyreanarkist, antiintellektuell og Hitlerbeundrer", samt "åpent fremsto som antisemitt" og "rasist og fascist..". Det skulle være unødvendig å minne om at den virkelige høyreanarkismen, bl.a. den amerikanske individualanarkismen, ligger langt, langt unna dette blåbrune, antihumanistiske oppkoket på det politiske kartet. Vi tar klart avstand fra sammenstillinger av denne typen.

En skal betakke seg 100% for slike rødbrune og blåbrune "omfavnelser" & provokasjoner. SV&RVs og Fr.ps de facto klassekamp for byråkratiet er forlengst avslørt. Vi tar klart avstand fra enhver sammenkopling mellom anarkismen og slike autoritære partier og strømninger, da denslags koplinger er uholdbare - fusk og politisk svindel. Vi er selv helt immune overfor denslags brunstripete, kvasifrihetlige framstøt, og skal gjøre vårt beste for å få "vaksinert" resten av folket mot det også. Ikke bare mot de mest autoritære partiene SV, RV, Fr.p, o.l., men også mot autoritære tendenser i AP, Sentrumspartiene og Høyre.

(En tabell over de 7 viktigste samfunnsklassene ble også trykt i dette nmmeret av fb/IJ@. Denne tabellen er på URL http://www.anarchy.no/anarchy/klasse.html , red merk.)

fb/IJ@ nr 4-26 (23) 1993:            

INNLEDNINGEN TIL EN SAMFUNNSVITENSKAPELIG REVOLUSJON  
De samfunnsvitenskapelige spesialfagene - sosiologi, politologi, sosialøkonomi, sosialantropologi, psykologi, sosialmedisin, praxeologi, lingvistikk, juss, humanøkologi, m.v. - tar for seg ulike aspekter ved den samme "maurtua" av et samfunn vi lever i. Likevel kan det tverrfaglige samspillet mellom enkeltfagene være lite fokusert. Både studenter, fagfolk og beslutningstakere generelt, kan ha vansker med å danne seg et korrekt helhetsbilde av den sosiale "maurtua". Dette er bl.a en medvirkende årsak til styringsproblemer på samfunnsplan.

Behovet for en generell samfunns- og organisasjonslære, hvor brokkene sys sammen til et hele, er i dag påtrengende tilstede. Dette prospektet innebærer en samfunnsvitenskapelig revolusjon. Vi skal her ta de rent realfaglige basisforhold som gitt, og konsentrere oss om det spesifikt samfunnsfaglige i vid forstand. Såvidt vi kan overskue i dag, må en generell samfunns- og organisasjonslære, som tar vare på det tverrfaglige samspillet, være basert på følgende forhold:

Samfunnet - den sosiale organisasjon, består av konkrete relasjonssystemer "hvor alt kan avhenge av alt". Disse relasjonene er av følgende hovedtyper:  
1) Hypotetiske (usikre) sammenhenger, bl.a. atferdsrelasjoner, og   
2) nonhypotetiske, herunder  
a) konvensjonelt bestemte, som valg mellom meter eller tommer,- og  
b) sikre rammebetingelser, av samme type som "to objekter pluss to objekter utgjør fire objekter" (og ikke tre eller fem). (Med "sikre" menes her "praktisk talt sikre", ikke ubetinget absolutt sikre, red.merk.)

Den generelle samfunns- og organisasjonslæren søker å beskrive, sammenfatte og systematisere de konkrete relasjonene, for å skape et abstrakt bilde av dem. Vi skal se litt nærmere på relasjonstypene nevnt over. For 2a regner vi med gitte eller arbitrære standarder, og de inngår da ikke som egne ligninger i det følgende resonnementet.

Rammebetingelsene (2b) har en nøkkelposisjon i samfunnets struktur og virkemåte. Disse betingelsene er altså for det første sikre, i den forstand at dersom de er korrekt nedtegnet, så holder de like sikkert empirisk som at 2 + 2 = 4, hva objekter angår. De angir også en ramme for de sosiale og økonomiske disposisjoner, som ikke kan overskrides.

F.eks er det helt umulig å få til noen annen realinvestering (I) enn 100 milliarder kr, når produksjonen (R) er på 800 mia, eksportoverskuddet (A-B) er på 20 milliarder og konsumet (C) på 680 milliarder. Dette skyldes at  R = C+I+A-B er en sikker sammenheng. Videre er det umulig å oppnå økt sysselsetting (N) dersom arbeidsproduktiviten (a) øker, og samtidig prisnivået (p) stiger, og den total etterspørsel (C+I+A-B) er stagnert. Dette skyldes at også N = (C+I+A-B)/pa  er en sikker sammenheng. Sysselsettingen, N, fordeler seg sosioøkonomisk sett på fire ulike stillingsmessige hovedkategorier hva rang angår (se nedenstående firefelts tabell):

Tabellen tar utgangspunkt i at folk i arbeid objektivt sett  
a) kan ha overordnede eller ikke,  og  
b) underordnede eller ikke.

Summen av topp-, mellomledere, menige og selvstendige er lik den totale sysselsetting, dvs de nærende. I tillegg kommer de tærende, de som ikke er sysselsatt, dvs arbeidsledige, pensjonister etc. Summen av de nærende og de tærende er lik hele befolkningen i samfunnet. Man kan bruke andre betegnelser på stillingskategoriene, uten at begrepsinnholdet og realitetene endres, og man kan foreta en mer detaljert inndeling, når det er opportunt. Tabellen over er bl.a interessant når vi skal belyse jobbmulighetene for de som nå er i høyere utdanning. Er høyere utdanning hovedsakelig innrettet på overordnede stillinger, kan f.eks et krav om relevant arbeid etter en utdanningsboom innebære kraftig vekst i byråkratiet [= N(I)+N(II)]. Er dette lite ønskelig miljø- og produktivitetsmessig, kan en etterlyse et innhold i høyere utdanning som kvalifiserer til meningsfylt arbeid på grassrotnivå [= N(III)+N(IV)], etc. Vi har her tatt for oss noen sentrale sikre sammenhenger.

Generelt eksisterer det en hel rekke sikre rammebetingelser av ulike slag. Hvis man forsøker å bryte disse betingelsene "møter en veggen", "støter i vantet", eller "butter i skranker" populært sagt. Disse betingelsene, enten vi kaller dem "vegger", "vant", "skranker", "føringer", eller bruker den sosialøkonomiske fagbetegnelsen "økosirk i vid forstand" - danner en arena hvor de øvrige samfunnsmessige foreteelser foregår, og må holde seg innenfor. Vi kan illustrere det sistnevnte poenget med en enkel analogi:

Samfunnssystemet kan på en måte sammenlignes med et stort byggverk, f.eks et boligkompleks med bedriftslokaler etc. Dette er menneskeverk, i betydningen planlagt og formet av mennesker og deres maskiner. En kan vanligvis med sikkerhet kartlegge f.eks hvor mange rom det er, hvor mange kvadrameter hver leilighet er, vannforsyning og elektrisk opplegg, etc - altså det vi kan kalle rammebetingelsene. Disse karakteriserer sentrale trekk ved boligkompleksets struktur og egenart. Rammebetingelsene kan også innstille seg på en annen måte over tid, f.eks gjennom investeringer i fornyelser. På den annen side kan det være vanskelig å kartlegge og predikere innbyggernes atferd, om bedriftene som leier lokale vil overleve etc. Folk er nemlig ikke forutsigelige på samme måte som maur og bier, og en kan tenke seg alternative forløp. I alminnelighet må imidlertid innbyggernes atferd på stedet foregå innenfor de grenser rammebetingelsene angir. Leilighetenes størrelse, standarden på baderommene etc., legger visse føringer på atferden, som normalt ikke kan overskrides. Dvs rammebetingelsene utgjør - eller beskriver, - en slags arena, teater eller scene, hvor innbyggernes atferd utspiller seg i ulike scenarier.

Man skal ikke tøye en enkel analogi for langt, men det er altså en viss parallell mellom 1) hele boligkomplekset sett under ett "med rubbel og bit" - og hele samfunnssystemet i vid forstand på den ene siden, og 2) rammebetingelsene nevnt over, og de sikre relasjonene angitt i (2b) foran, på den annen.

Vi skal nå presisere poenget nevnt foran på en mer vitenskapelig måte: Matematisk sett bestemmer n uavhengige sikre rammebetingelser n av i alt m variable størrelser i samfunnssystemet. Kun de resterende m - n = k størrelsene, kan i utgangspunktet oppfattes som frie, altså frie til å bestemmes av atferden til samfunnets beslutningstakere m.v. Atferden må i denne forstand hele tiden foregå innenfor rammen; hva som er mulig å oppnå, blir i siste instans bestemt av de sikre føringsbetingelsene. Realistisk sett må hypotetiske teorier fra ulike spesialfag, og samspillet mellom dem, prinsipielt oppsummere seg til data for de a priori frie størrelsene. Setter en inn data for de k frie størrelsene i føringsbetingelsene, får man spesialtilfeller. Dvs ulike hypotetiske teorier og forhold representerer spesialtilfeller av de sikre rammebetingelsene. Løser vi disse rammeligningene, finner vi de resterende n variable, og får dermed determinert alle de m (= k + n) størrelsene i samfunnssystemet.

De sikre føringsbetingelsene utgjør altså en helhetlig ramme som atferden og de øvrige samfunnsmessige foretéelser må bevege seg innenfor. De danner som nevnt en arena hvor menneskelig atferd og andre hendelser, som har hypotetisk karakter, utspiller seg i form av scenarier. Rammebetingelsene representerer visse konkrete føringer på den samfunnsmessige aktiviteten, i den forstand at en plan eller modell som foregir å overskride rammen, er ugjennomførbar. Modeller og teorier som ikke er konsistente med rammebetingelsene er empirisk uholdbare og uvitenskapelige. De sikre rammebetingelsene danner en teoretisk og praktisk referanseramme for den menneskelige atferd, hvor økonomiske, juridiske og andre samfunnsfaglige foretéelser, kan være med på å determinere atferden. Disse fagene kan av denne grunn være med på forklare de k frie størrelsene, - og når disse er bestemt, bestemmer rammebetingelsene resten på en sikker måte. At rammebetingelsene utgjør en felles arena som spesialfagenes teorier og praksis må virke innenfor, er viktig å forstå - og ta hensyn til når samspillet mellom enkeltfagene fokuseres.

Prinsipielt må en se de hypotetiske forholdene, atferden, og det historiske forløp for de sosiale størrelser som resultat av en konkret, integrert, tverrfaglig, samfunnsvitenskapelig prosess. Her ligger de sikre føringsbetingelsene "i bunnen" som en ramme, mens atferden innenfor denne rammen kan avhenge av både juridiske, sosiologiske, sosialantropologiske, politiske, psykologiske, økonomiske, økologiske og andre forhold. Rammebetingelsene utgjør et objektivt, felles grunnlag for en tverrfaglig samfunnsvitenskapelig helhetsforståelse, som en realistisk virkelighetsoppfatning ikke kan se bort fra.

De hypotetiske (usikre) forholdene, kan det være ulike meninger og oppfatninger om, bl.a avhengig av spesialfaglig ståsted. økonomene har optimaliseringsmodeller, f.eks basert på "economic man", politologene opererer bl.a med "the administrative man", sosiologene har systemmodeller, etc. Det kan således være ulike og motstridende meninger og oppfatninger om virkeligheten. Det eksisterer imidlertid bare én virkelighet og den er konsistent. Realistisk sett må derfor de hypotetiske teoriene, sett under ett, oppsummere seg til konsistente tidsserier for de k frie variable. Når de k størrelsene er fastlagt, bestemmer som nevnt de n uavhengige rammebetingelsene de n resterende størrelsene på en sikker måte. De hypotetiske teoriene må i prinsippet determinere de k variable på ethvert tidspunkt t. Virkeligheten er ikke udeterminert. Dette må imidlertid ikke forlede oss til å tro at det som skjedde tidligere, nødvendigvis predeterminerer det som skjer i dag, slik at forandring er umulig.

Mer interessant enn å drøfte uenigheter mellom spesialfagene, og kartlegge eksisterende hypotetiske sammenhenger, er det å fokusere på mulige forandringer i atferd, teknologi, etc, - med sikte på å få innstilt rammebetingelsene på en bedre måte. For det første må en få nedtegnet de sikre rammebetingelsene på korrekt vis. Dernest gjelder det om å kunne tenke og handle fritt, kreativt og udogmatisk i forhold til rammebetingelsene, vedrørende bestemmelsen av de k a priori frie størrelsene. Skal f.eks sysselsettingen øke, er det ingen annen vei å gå enn å øke telleren (C+I+A-B) og/eller redusere nevneren (pa), siden sysselsettingsbrøken N = (C+I+A-B)/pa er en sikker sammenheng. Generelt må en tverrfaglig samfunnsvitenskap fokusere på helheten og nyinnstilling av de sikre rammebetingelsene for å løse aktuelle samfunnsproblemer, og dempe ned spesialfaglige kjepphester og detaljanalyser.

En tverrfaglig samfunnsvitenskapelig helhetsmodell må ivareta både sikre rammebetingelser og hypotetiske sammenhenger på en tilfredstillende måte. Den må bygges opp med n sikre uavhengige rammebetingelser "i bunnen", som en arena for aktuelle scenarier. Det vil generelt være m størrelser i alt i modellen, hvor m > n. De hypotetiske teoriene og relasjonene fra de ulike enkeltfag, og samspillet mellom dem, må formuleres i forhold til de m - n = k frie størrelsene i modellen. Dette betyr at de kvantitative konsekvenser av ulike samfunnsfaglige foretéelser må utredes konkret og summeres opp mot de k størrelsene. Når de k frie variablene er determinert, vil som sagt de sikre rammebetingelsene bestemme de øvrige størrelsene i modellen. Dermed blir alle de m størrelsene bestemt og forklart. Relevant EDB-verktøy er et must i denne sammenheng.

Ved å tenke kreativt og velge ulike forutsetninger for atferden m.v., får vi alternative scenarier - faktiske og kontrafaktiske - historiske, dagsaktuelle, prognoser og projeksjoner. På denne måten kan en finne frem til realistiske og akseptable scenarier for utviklingen fremover, både med hensyn til miljø- og markedsmessige forhold. Så får en prøve å stille seg slik at folk får realisert et scenario som er akseptabelt, og bedre enn dagens løsninger. Dette kan også bidra til å demme opp for liberalistiske, marxistiske og fascistiske tendenser...

fb/IJ@ nr 1 (24) 1994:

ANARKISME KONTRA INDIVIDUALISME OG KOLLEKTIVISME  
Anarkisme er individuell frihet uten andres ufrihet, menneskerett uten krenking av andre menneskers rettigheter. Dette gjelder både smått og stort, fra bytterett på varer som ikke holder mål, til den viktigste av alle rettigheter, nemlig retten til liv, som terrorister så autoritært overkjører. Anarkisme innebærer kort sagt at individets frihet balanseres mot kollektivets - den enes frihet mot de andres - så det blir størst mulig og lik frihet for alle. Det er nettopp denne balansen mellom egen og andres frihet og rettigheter, som er det karakteristiske for frihetlige menneskelige relasjoner. Begrepet frihetlig eller libertær i denne forstand, er det motsatte av autoritær. ødelegges den nevnte balansen, går en over grensen fra det frihetlige i retning kollektivisme eller individualisme. Da får en autoritære avvik fra anarkismen og havner i den marxistiske, liberalistiske eller fascistiske leir.  Alle ekte anarkister tar klart avstand fra autoritære avvik, uansett hvem det måtte komme fra og uansett hvilken form de tar - i ord eller handling. Anarkismen er frihetlig, og hverken individualisme eller kollektivisme.

Spesielt kan en merke seg at individualisme i betydningen et liberalistisk "frislepp", ikke er anarkistisk og libertært - men autoritært, fordi det innebærer frihet for noen på andres bekostning. Vi har registrert dette i stor målestokk i Russland, hvor den liberalistiske "reformpolitikken" har skapt en "finansmafia" som herjer ganske uhemmet, og i mindre målestokk på den hjemlige arena. I Norge kan f.eks finanstoppene - med sentralbanksjefen i spissen - selge egne tapsaktiva til full pris til bedrifter de attpåtil selv har ansvar for skal gå best mulig. Etter anarkistisk justis er dette opplagt kriminelt snyteri - etter norsk lovverk kan man - i følge sentralbanksjef Moland - med den beste samvittighet tillate seg slikt. Dersom Moland & Co slipper unna uten å gjøre skikkelig opp for seg i denne saken, må vi kunne forlange en mer anarkistisk innretning på norsk lov og rettspraksis. Denslags autoritære utglidningen i individualistisk, liberalistisk retning, kan ikke aksepteres, spesielt ikke siden Moland presumptivt er en av sosialismens og frihetens fanebærere. Den slags handel og vandel er en skam for hele arbeiderbevegelsen - det er jo rene sysingen...

åRSBERETNING FOR 1993  
I 1993 holdt økonomisk-politisk seminar 5 møter i vårsemesteret og 4 i høstsemesteret.  Vårsemesteret ble en diskurs om "alternativ økonomi" med sosial og økologisk vinkling. I høstsemesteret ble det holdt grunnkurs basert på "Anarkismen for alle". Organisasjonsutvikling med vekt på prosjektorganisering stod i fokus. Dette utviklingsarbeidet fortsetter i 1994. Det er flere prosjekter i sving, bl.a et om tverrfaglig helhetsmodellering. Anarkistisk Universitetslag sto for utgivelsen av Folkebladet (International Journal of Anarchism, red. merk.) sammen med IFA-sekretariatet i 1993. FB kom med 4 newsletters. Det obligatoriske grunnkurset i anarkismen ble noe utvidet i 1993. Anarkismen for alle (AFA), manifestet fra Anarkistbiennalen i 1990 (den 1. kombinerte IFA/FICEDL kongressen, uavkortet versjon) er kjernepensum i kurset. I tillegg kommer en manual med eksempler, kommentarer, oppgaver og et fyldig register til AFA. Manualen er tilpasset både studiesirkler, fjernundervisning og seminarer, og vil oppdateres regelmessig med aktuelt stoff. Den nye studiesirkelen erstatter tidligere studiemateriell, og den har fått gode evalueringer bl.a. fra Føderasjonen av Anarkistisk Ungdom (FAU). Det anbefales at alle i nettverket frisker på kunnskapene i anarkismen og tar det nye grunnkurset. "Klasseanalyse - autoritære partier med frihetlig retorikk" og "Innledningen til en samfunnsvitenskapelig revolusjon" var to sentrale resolusjoner. I tillegg ble de årvisse aksjonsdagene markert på vanlig måte.

fb/IJ@ nr 2 (24) 1994:

ANARKISME OG LOKALPOLITIKK  
1. Det anarkistiske ideal er samvirke uten undertrykkelse, politisk/administrativt og økonomisk. Anarkismen innebærer rasjonelle, humanistiske og demokratiske, kort sagt frihetlige, grunnverdier. Anarkistene arbeider for et stadig mer rasjonalt, humanistisk og vidtgående demokrati. Mot anarkismen står liberalisme, marxisme, fascisme, alt det irrasjonelle, inhumane, umodne og udemokratiske, kort sagt det autoritære. Vi tar klart avstand fra alle forsøk fra autoritært hold på a) å fremstille seg selv som frihetlige og anarkismen som autoritær, og b) på å pådytte oss anarkister roller som bajass, sinnsyk, kriminell, etc., bl.a ved c) gjentakelse av notorisk løgnaktige påstander om at "anarkismen er en politisk ideologi som gjennom terrorisme har til mål å ødelegge landet og bryte ned alle lover og regler i samfunnet", o.l. Anarkismen er frihetlig - og tar avstand fra både terrorisme og kriminalitet, se f.eks AFA, FB 3-91 og 4-92.

2. Qua anarkister - som deltakere i anarkistsamfunnet (ANORG), praktiserer vi det anarkistiske ideal. Dette samfunnet er et horisontalt organisert, direkte-demokratisk samvirke. At ANarkistenes ORGanisasjon internt skulle praktisere indirekte demokrati eller delta som et parti i parlamentariske valg, er både prinsipielt forkastelig og uaktuelt.

3. Qua "citizens", som deltakere i storsamfunnet, gjør vi bruk av de - riktignok utilstrekkelige - demokratiske rettigheter som eksisterer der, på vår måte. Noe annet er prinsipielt forkastelig og uaktuelt. Et frihetlig menneske er ikke bare anarkist, det er også "citizen". Som anarkist deltar en i ANORG og direkte demokratiske aksjoner - og som "citizen" deltar en i samfunnslivet ellers, f.eks i parlamentariske valg og styrer. Anarkismens ideal kan naturligvis bare nås ved direkte aksjon og ikke via kommune- og stortingsvalg, men erkjennelsen av dette er ingen grunn til å la autoritstilhengerne få monopol på disse arenaene. Forutsatt at det ikke skader aktiviteten qua anarkist - er det bare en fordel at flest mulig frihetlige deltar i kommune- og andre styrer, og fremmer anarkismens sak og fri kritikk der.

Ordføreren på Karlsøy er visstnok av en annen oppfatning, se Arbeiderbladet-NTB 19.5 1994 s. 25. Ham om det... Anarkisttribunalet tildeler "brunt kort" for ufint overtramp type 1.c. til ordfører Thor Tøllefsen. Anarkisten Svein-Egil Haugen i Karlsøy formannskap, har vår fulle sympati i striden med den autoritære ordførerpampen.

DIVERSE
...

* Anarkistbiennalen i Oslo (DET 3 IFA/FICEDL KONGRESS-SEMINARET, red. merk.) 2. nov. 1994. Tema: Anarkistiske lover, økonomi, politikk & kultur - en syntese. Om samvirke uten undertrykkelse - økonomisk såvel som politisk/administrativt. 
...

* Anarkopønkoperaen "Exterazy GRAX"; ca 20 min. EP-plate á NOK 50,-
* FABS - det Føderalistiske Anarkistiske Beat Sambandet, 60 min MC á NOK 100,-
* "Tegneseriekollektivet"/"Flipp-stripp"; Tegneserie á NOK 50,-
* Videon "Anarki eller kaos" (VHS). Salg/ utleie etter avtale.
* Anarkist-logo til PC, CGAEGA/VGA, med batch-fil. Salg/utleie etter avtale.
* Anarkokommunale sysselsettingsmodeller (bl.a.. PC-regneark). Salg/utleie etter avtale.

fb/IJ@ 3 (24) 1994:

ANARKISTENE MOT BORGERSKAPETS VRENGEBILDE AV ANARKISMEN

BRUNT KORT TIL AFTENPOSTEN

1. Anarkismens mål er samvirke uten under­trykkelse, et samfunn av sidestillte, uten over- og under­ordnede i rang og lønn, dvs politisk/administrativt og økonomisk.

2. I tråd med dette arbeider anarkis­tene for et mer rasjonalt, humanistisk, rettsikkert og vidtgående demokrati; kort sagt et mer frihetlig samfunn.

3. Mot dette står ulike former for undertrykkelse, det irrasjonelle, in­humane, rettsløshet, mafia, det umodne og udemokratiske, kort sagt det autoritære.

4. Et samfunn kan være hovedsakelig:

* anarkistisk, ha små rangs- og lønnsforskjeller i vid forstand - være frihetlig

* liberalistisk, ha små rangs- og store lønnsforskjeller - være økonomisk autoritært

* marxistisk, ha små lønns- og store rangsforskjeller - være politisk autoritært

* fascistisk, ha store rangs- og lønnsforskjeller - være både politisk og økonomisk autoritært.

5. Anarkistene tar klart avstand fra alle forsøk fra autoritært hold på

a) å fremstille seg selv som frihetlige og anarkismen som autoritær, bl.a ved å oppkonstruere et negativt vrenge­bilde av anarkismen, og

b) på å pådytte anarkister roller som bajass, sinnsyk, kriminell, kaosmaker og terrorist etc, dvs autoritære roller i tråd med borgerskapets vrengebilde av anarkismen.

c) Den slags roller aksepteres ikke. En som opptrer i samsvar med borgerskapets vrengebilde av anarkismen er naturligvis ikke anarkist, like lite som en "forfyllet avholdsmann" er avholdsmann.

d). Man skal ha seg frabedt gjen­takelse av notorisk løgnaktige påstander om at "anar­kismen er en politisk ideologi som gjennom terrorisme har til mål å ødelegge landet, bryte ned alle lover og regler i sam­funnet, skape kaos og kriminalitet", o.l. Anarkismen er frihetlig - og tar avstand fra både terrorisme og kriminalitet, se f.eks AFA, FB 3-91 og 4-92.

e). Det er et uomtvistelig faktum at liberalistiske, marxistiske og fascistiske elementer har stått for det alt vesentlige av forbrytelser opp gjennom historien. Overtramp fra anarkister er bagatellmessige i forhold, og skjedde i forgangne tider og under andre samfunns­forhold. Slike overtramp er heller ikke anarkistiske, men ufruktbare og autoritære avvik fra anarkismen. Det er i dag kun autoritære elementer av liberalistisk, marxistisk eller fascistisk merke som opererer i det kriminelle planet. å forsøke å kople sammen anarkisme med kriminalitet og autoritær framferd, er følgelig å rette baker for smed. Bare reaksjonære krefter er tjent med den slags skittkasting på anarkismen.

6. I Norge har avisen Aftenposten i flere artikler feilaktig forsøkt å kople sammen anar­kismen og autoritære/kriminelle elementer. Vi har nedenfor tatt for oss fire tilfeller fra 1993/94.

i) DKP-saken: I Aftenpostens Weekend 13.8.93 hadde Lars Mytting et stort oppslag om det såkalte "De Klares Parti" fra Galgeberg (Oslo) som angivelig går inn for "anarkisme med fascistiske metoder". Dette minner jo litt om marxistene, som skal innføre det klasseløse samfunn med "prole­tariatets diktatur". Historien har vist at dette ikke står til troende. DKPs parole er et provokatorisk renkespill. "De Klares Parti" er en halvfascistisk gruppe som overhodet ikke har noe med anarkisme å gjøre. Mer anarkisme, altså et samfunn med mindre autoritær framferd, utelukker naturlig­vis et samfunn med mer autoritær framferd. Målet kan ikke skilles fra midlene - sammenkoplinger som ikke tar hensyn til dette er uholdbare. Aftenposten spiller en tvilsom rolle i dette renkespillet.

ii) Chomsky-saken: Aftenposten M.nr. 17.9.1993 har et oppslag av Håkon Harket; Noam Chomsky fremstilles som produsent av "relativ løgn" og det insinueres at han er marxist-leninist på linje med Jean Paul Sartré. Avisen kopler her anarkisten Noam Chomsky med den autoritære marxisten Sartré på en måte så Chomsky framstår som autoritær og marxist.

NRK forvrengte forøvrig overset­telsen i samme lei i TV-programmet som Aftenposten omtalte. Klassekampen reklame­rte med Chomsky som spaltist og RV/AKP/RU hang opp en sitatplakat av Proudhon i sine lokaler. Det hører med til historien at både Chomsky og Prodhoun ble lagt på is da KK/RV skjønte at de var gjennomskuet, og at det ikke var noe å hente på dette utspillet (se FB 3-23).

iii) Celine-saken. I M.nr. 26.8.93 lanserer Aftenposten ved Terje Stensland forfatteren L.-F. Céline, som angivelig var "høyre­anarkist, antiintellektuell og Hitlerbeundrer", samt åpent fremsto som antisemitt og "rasist og fascist" Dette er jo ren desinformasjon - den virkelige høyreanarkismen ligger naturligvis langt unna dette blåbrune, antihumanistiske oppkoket på det politiske kartet. Aftenposten lager her en uholdbar sammenkopling av fascisten Céline og anarkismen.

iv) Blitz-saken. Aft.nr. 2/8.94. hevder i en artikkel av Jan Gunnar Furuly at Blitz er en "anarkistbastion" og at Stein Lillevolden er "sjefanarkist". Dette stemmer ikke. Fakta er følgende: Ingen anarkistgruppe har lokale på Blitz. Blitz er ikke anarkistisk, men marxistisk. Stein Lillevolden er ikke anarkist.(Han regnes som uavhengig kommunist i miljøet. Red.s merknad)Sjefanarkister finns ikke. Anarkistene i Norge skal ha seg frabedt å bli blandet sammen med det autoritære Blitzmiljøet. (Se også "Fakta om anarkister" MOM-Arbeiderbladet 10.8.1994). Aftenposten har her fabrikert en uholdbar sammenkopling av anarkismen med det autoritære marxistsenteret Blitz. Hvorfor Aftenpostem vil underslå at Blitz er marxistisk, kan man jo saktens lure på.

v) Oppsummering. Aftenposten forsøker her feilaktig å kople sammen anarkisme med fascisme (i) og Blitz (iv), venstreanarkisme med marxist-lenininisme (ii), og høyreanarkisme med nazisme (iii). Vi aner opptakten til en regulær propagandakrig mot anarkismen - uten snev av saklighet. De facto forsøkes det å slå anarkistene - som jo er mer demokratiske og frihetlige enn de vanlige politiske partiene - i hartkorn med autoritære/kriminelle diktatur­tilhengere. Det eksisterer naturligvis ikke noe konkret fundament for disse sammenkoplingene­. Det lar seg ikke gjøre å innføre et mer anarkistisk samfunn med autoritære metoder, og anarkistene - frihetens fanebærere - er naturligvis fullt innforstått med dette. Derfor er også enhver sammenkopling av anarkisme med autoritære elementer tøv og falskneri. Dette gjelder uansett om det er autoritære elementer av marxistiske, liberalis­tiske eller fascistisk merke. At Aftenposten her lefler med en autoritær strategi er hevet over enhver tvil - anarkistene er i hvertfall ikke tjent med slike sammenkoplinger. Dette enkle budskapet burde også Aftenposten ta ad notam, og ikke servere den slags brunstripete myter om anarkismen, som vi har sett eksempler på over (i-iv). Anarkisttribunalet går enstemmig inn for at Aftenposten tildeles brunt kort for disse overtrampene. Avgjørelsen er blant annet basert på Oslo-konvensjonen fra 1990 (gjengitt nedenfor):

ANARCHISM VS AUTHORITARIAN TENDENCIES

RESOLUTION UNANIMOUSLY DECIDED UPON BY

THE FIRST COMBINED IFA & FICEDL CONGRESS IN OSLO 1990

1. Authoritarians notoriously mix up anarchy, anarchist and anarchism with authoritarian tendencies: Chaos, disorder, mob rule, lawless­ness, the law of the jungle, crimi­nality, riots, theft, corruption, drugs, mafia, terrorism, autocratic rule, the right to the strongest, antisocial tyrannic behavior, i.e. different types of superiors and subordinates.

2. The word anarchy origins from greek. The prefix "an" means "negation of" as in anaerobe versus aerobe, and "arch" means "superior, i.e. in contrast to subordi­nates", as in arch­bishop, archangel, archduke, arch villain, etc. Thus anarchy, anarchism, anarchist, a.s.o., mean coor­dination on equal footing, without superiors and subordinates, i.e horizontal organization and cooperation without coercion. This is the opposite of the above mentioned authoritarian tendencies, i.e. different types of superiors and sub­ordinates.

3. The above mentioned mixtures of anarchist and authori­tarian tendencies are principal contra­dictions similar to the Newspeak slogan "peace is war" in Orwells "1984", and have correspondent repressive functions. Anarchists won't have any of that! For obvious reasons significant mixtures of anarchist and authoritarian tendencies should be denounced, i.e. as a general anarchist opinion, now and in the future. These actions may be taken on individual, national or international level, dependent on the situation.

REFERENDUM OG LEVENDE ANARKI

AIT - Anarkistenes Informasjonstjeneste ved Anarkistisk Universitets­lag/UiO-Blinderen i Oslo, har "tatt av" skikkelig, og blitt ANORG's største pressesuksess hittil. AIT har bl.a klart å komme "under huden" på CNN, SKY-NEW etc., som har begynt å praktisere Oslo-konvensjonen fra 1990, etter aksjoner i kjølvannet på EU-avstemningen.

ANORG-IFAs EU-strategi ble i hovedsak lagt i 1988, og pressetaktikken på Anarkistbiennalen i Oslo 1994, det 3. kombinerte IFA-FICEDL kongressseminaret den 2.11. Og alt har gått over forventning i forhold til planene.

Det internasjonale presse­korpset som samlet seg i Oslo til folkeav­stemningen, ble som ventet avspist med JA-propagandaen fra UD's Internasjonale Presse­senter på "Vestbanen" i Oslo. Pressen ante fort at propagandaen ikke stemte helt. UD's materiale samsvarte bl.a dårlig med det en kunne se med egne øyne. Pressen ønsket naturligvis noe mer troverdig - en kontrast til regjeringspropagandaen. Dermed var bordet duket for det anarkistisk alternativet, som kom med korrekt informasjon, i motsetning til Ja-regjeringens desinformasjon. Og så begynte ballen å rulle...

I de neste utgivelsene av Folkebladet vil vi bl.a trykke de mest sentrale presse­meldingene fra AIT. Hensikten er å belyse

a) hva AIT har bidratt med for å få fram et sannere bilde av Norge og Norden i den internasjonale opinionen, og

b) hvordan våre korrigerende tips og meldinger rent konkret endret nyhetsbildet og reportasjene, etter hvert som vi sendte dem ut.

Før folkeavstemningen i Sverige sendte vi en melding med overskriften "Sweden and Norway: Say no!". I Sverige ble det jo ja-flertall, og i Norge nei. Den internasjonale pressen hadde imidlertid fått et helt feilaktig inntrykk av grunnen til nei-et i Norge, og dette avspeilte seg bl.a i de første nyhets­sendingene på CNN, SKY og TV5. Det var da det var på tide å markere seg som et bedre alternativ til UD's Ja-propaganda. Vi sendte til hele det inter­nasjonal nettet, men tar her bare med utgaven til CNN.

To CNN

Please stop spreading desinformation about the Norwegian EU-referendum. There were no significant "Nationalistic" and "Non-internationalistic" arguments in the debate. The main argument goes like this (in academic terms):

NORWAY SAYS "NO"!

1. Membership in The European Union represents probably a movement towards more statism and capitalism, and thus towards less efficient production, less justice, and larger difference in rank and income, i.e a movement away from anarchy in authoritarian direction. The feminist, environmental and intergenerational perspectives are also included in this analysis.

2. A vast majority among The Anarchists in Norway and Sweden think so, and voted NO at the referendums.

3. The Norwegian and Swedish People in general were advocated to do the same: Vote NO to membership in The European Union at the referendum!

4. In Sweden and Norway the majority of the people voted NO, but the bureaucracy and its ramifications voted yes at large. The larger and shrewder Swedish bureaucracy managed to defeat the people, but the Norwegian did not. Thus Norway confirmed its position as a land with relatively high degree of anarchy, and - together with Switzerland - a lighthouse for the authoritarian European Union.

Og det gikk ikke mange minuttene før CNN endret på reportasjene. Det ble snakket om "the almost perfect society" (= anarki) etc, og alt pratet om nasjonalisme og nisselue ble søkk borte. Dessuten ble reportasjen utvidet betraktelig. Dette hadde også en positiv effekt på avisene i USA, og New York børsen. Kronekursen gikk opp og renten ned. Det ble snakket om krise i norsk næringsliv og om kapitalflukt fra Norge, samt investeringer i Sverige, og dette måtte naturligvis også motvirk­es. Dermed var det duket for en ny pressemelding, som også ble fulgt opp av den internasjo­nale pressen, og kronekursen gikk ytterligere opp og renten ned. Dermed var sannheten om Norges relativt gode økonomi festet i den internasjonale opinionen så langt:

Investment in production v.s. bureaucracy

An interesting social experiment takes place in Scandinavia. Two countries, Norway and Sweden, with approximately the same type economic-political system and degree of anarchy initially, have chosen different connection to Europe. Sweden has joined The European Union, and Norway has not. A comparative analysis so far shows the following:

Sweden will invest approximately 2 billions US $ next year in net contigent to the EU-bureacracy, i.e. "for a seat in Brussel", while Norway will save about 1 billion $, which may be used for productive investments. The Swedish are discussing who's going to pay the bill. Perhaps somebody will try to put it indirectly on foreign investment etc. in Sweden, rather than pay it themselves? At the moment it seems like Norway is the most interesting for domestic and foreign investment. Better to invest in a stabil anarchy compared to a growing bureaucratic chaos.

Ja-siden la jo ikke inn årene av den grunn, og hver gang det har toppet seg, har vi stått på. Pr. i dag er det sendt ut 13 pressemeldinger, og vi har gode relasjoner til f.eks CNN og SKY-NEWS, som et pålitelig alternativt pressebyrå:

RELEASE UPDATE

11.11. SWEDEN AND NORWAY: SAY "NO"!

29.11. NORWAY SAYS "NO"!

30.11. INVESTMENT IN PRODUCTION V.S: BUREAUCRACY

30.11. TO CNN

30.11. TO CNN ONCE MORE

01.12. GENERALLY

01.12. AUTHORITARIAN JOURNALISM AT SKY NEWS (9.12.94 Not valid anymore)

01.12. ORDEN I ANARKIET

02.12. REFERENDUM & LIVING ANARCHY IN NORWAY

03.12. åPENT BREV TIL AFTENPOSTEN OG H. SKåNLAND

04.12. STILL ANARCHY IN NORWAY - P.S. SKY NEWS HAS IMPROVED

09.12. THE NOBEL PEACE PRICE 1994

14.12. NEWS FROM THE LIGHTHOUSE - ANARCHISTS V.S. EU-PROLEFOOD

Meldingene den 30.11 og de to første fra 1.12 dreide seg om å rette opp anarkistbegrepet i den internasjonale pressen. Her brukte vi Oslo konvensjonen fra 1990 og tok utgangspunkt i konkrete reportasjer på SKY og CNN, og avsluttet med en generell utsendelse. På SKY måtte vi true med Brunt kort. Men da varte det heller ikke lenge før sammenblandingen av anarki og kaos forsvant. Det er i dag svært lite rot med anarkistbegrepet i den internasjonale pressen. Det gjelder som nevnt å smi mens jernet er varmt - og det har vi gjort til gagns!

Vi oppdaget fort at CNN, SKY-NEWS etc. er imponerende profesjonelle, og endrer/oppdaterer video"snuttene" og kommentarene på noen få minutter, når de får hint om mer korrekt informasjon. Og vi fant ut at det ikke er navn og størrelse på pressebyrået, men kvaliteten og vinklingen på informasjonen - som teller.

Konkret hadde CNN en reportasje den 30.11.94 fra østeuropa, og brukte i denne forbindelse anarkistbegrepet feilaktig. Vi sendte følgende melding:"To CNN - Please stop using the word anarchy in an authoritarian way, an take into account the Oslo-convention of 1990:

ANARCHISM VS AUTHORITARIAN TENDENCIES

RESOLUTION UNANIMOUSLY DECIDED UPON BY

THE FIRST COMBINED IFA & FICEDL CONGRESS IN OSLO 1990

1. Authoritarians notoriously mix up anarchy, anarchist and anarchism with authoritarian tendencies: Chaos, disorder, mob rule [narrowly defined], lawlessness, the law of the jungle, criminality, riots, theft, corruption, drugs, mafia, terrorism, autocratic rule, the right to the strongest, antisocial tyrannic behavior, etc., i.e. different types of superiors and subordinates. [All in all ochlarchy, mob rule broadly defined.]

2. The word anarchy origins from greek. The prefix "an" means "negation of" as in anaerobe versus aerobe, and "arch" means "superior, i.e. in contrast to subordi­nates", as in arch­bishop, archangel, archduke, arch villain, etc. Thus anarchy, anarchism, anarchist, a.s.o., mean coordination on equal footing, without superiors and subordinates, i.e horizontal organization and cooperation without coercion. This is the opposite of the above mentioned authoritarian tendencies, i.e. different types of superiors and sub­ordinates. [All in all ochlarchy, mob rule broadly defined.]

3. The above mentioned mixtures of anarchist and authori­tarian tendencies are principal contradictions similar to the Newspeak slogan "peace is war" in Orwells "1984", and have correspondent repressive functions. Anarchists won't have any of that! For obvious reasons significant mixtures of anarchist and authoritarian tendencies should be denounced, i.e. as a general anarchist opinion, now and in the future. These actions may be taken on individual, municipal, national or international level, dependent on the situation.

There is no anarchy in Eastern Europe at the time beeing. Countries with a relatively high degree of anarchy are, as an example, Norway and Switzerland. Russia and its ramifications are good examples of strict liberalistic systems, which is close to chaos. This has nothing to do with anarchy or anarchism."

Og CNN endret opplegget umiddelbart til "kaos" og "markedsliberalistisk".

Vi fulgte opp med: "To CNN - You are improving!!! - T@nk you !!!. P.S. Just for information: The Bureacracy is all superiors, i.e. in private and public sectors. The People are The total population - The Bureaucracy. (The part of the people generally following and supporting the bureaucracy, that is the ramifications of the bureauceacy.)". Siden har CNN også tatt med kamp mot byråkratiet som en av hovedpa­rolene for sin nyhetsformidling. I sannhet en fri presse - og ikke den fjerde statsmakt! (Forts. i neste nr., se det i egen html-fil, klikk på: http://www.anarchy.no/ija1994-96.html)