i@f
L'Internationale Anarchoféministe - IAF
The Anarcha-Feminist International -  AFI
http://www.anarchy.no/iaf.html

 Hei Trondheim Filmklubb  

Skal  gi noen kommentarer til filmanmeldelsene deres, som dere har bedt oss om. Tar det punktvis nedenfor. Vi har dessverre for mye å gjøre her på AIIS i Oslo til å komme til Trondheim til evenementet, men takker for innbydelsen. Regner med at våre venner i Trondheim kan legge frem vårt syn. Vi vil imidlertid legge ut dette brevet på Internett, se http://www.anarchy.no/links.html som "Brev til Trondheim Filmklubb", som dere også har bedt om. Jeg vil i hovedsak ikke gi en personlig preget kommentar, men holde meg til vedtak som ligger på AIIS sidene og annet materiale. Det er altså en forholdsvis "offisiell" kommentar, selv om den i og for seg bare står for min egen regning.  

Anarkistiske hilsener
Anna Quist
for AFIN og AFI-IAF

Oslo 11.03.2002

Sammendrag av brev:
Fra: Trondheim Filmklubb
Sent: Sunday, March 10, 2002 8:30 PM
Emne: Anarkismisk film!

Hei anarkister!
 
Hører at dere driver med anarkismiske ting og slikt. Da vil det sikkert  glede anarkihjertene deres at vi i Trondheim Filmklubb arrangerer anarki-aften den 3. april. Hva dette betyr, spør dere sikkert da? Jo det skal jeg fortelle dere: Vi skal vise to fine filmer med anarkistisk innhold, "iaffal" slik vi ser det... Filmene er Themroc (Claude Faraldo - 1972) og Sweet Movie (Dusan Makavejev - 1974). Dere kan finne ut mer om filmene på vår hjemmeside: www.trondheim-filmklubb.no
 
Hilsen øyvind T, styremedlem TFK,  

Trondheim Filmklubb
 Innherredsvn. 73,
 Postboks 1083 Lademoen,
 7002 Trondheim
 Telefon 73 53 09 06,73 52 23 55/fax 73 53 57 40
 trondheimfilmklubb@hotmail.com
 www.trondheim-filmklubb.no

Onsdag 03. april kl. 18:00
på Rosendal (TFK): Trondheim.
Themroc
Frankrike 1972
Regi Claude Faraldo
Manus Claude Faraldo
Foto Jean-Marc Ripert
Med Michel Piccoli, Béatrice Romand, Marilú Toto, Francesca R Coluzzi, Coluche
110 min 35mm
Utleie NFK  

Lever man i dag er man en slave. Som arbeidende er man slave av arbeidet, som individ er man slave av samfunnet, og som menneske blant mennesker er man slave av språket. Hvis man innser dette, og ikke ønsker å være en slave, får man ta konsekvensen av dette – man får gjøre opprør. Themroc gjør opprør, fullt og helt, ikke stykkevis og delt.  

"Slave av arbeidet", "slave av samfunnet", "slave av språket", og "opprør" er jo noe som kan tolkes i mange retninger. Dersom man mener at man vil slutte å jobbe og melde seg ut av samfunnet, så har dette prinsipielt ikke noe med anarkisme å gjøre. Dersom man da fortsatt skal spise, bo etc. må man jo da gjøre andre til slaver for seg, være plutark, for det er "no such thing as a free lunch".

Anarkistene er heller ikke mot samfunnet, bare mot autoritære tendenser i samfunnet, signifikant hierarki. Vi er heller ikke mot språk, men mot Orwellsk  "1984"-aktig nytale, som bl.a. tilslører realiteter og blander samen anarki og kaos. Vi er med andre ord for klar tale og ditto begreper, et framskritt i forhold til i dag. Vi vil ikke gå tilbake til apestadiet, bli "arke" i betydningen primitiv. 

Primitivisme er dermed ikke anarkisme, og heller ikke plutarki og hierarki, dvs betydelig - signifikant. Filmen "Themroc" må sees i dette perspektivet, når det skal avgjøres om, og hvor - anarkistisk den eventuelt er, og om det som skjer i filmen er progressivt eller ikke.

Themroc er et kjedelig menneske i en kjedelig tilværelse, med en kjedelig jobb i et kjedelig samfunn. Da han mister jobben får han nok – nok av formaninger og underdanighet. Hvis samfunnet ikke kan gi ham det livet han vil ha, så får han skaffe seg det selv, på siden av samfunnet.  

Det lar seg i liten grad gjøre å få det "livet en vil ha" utenfor samfunnet, uten å snylte, gjøre andre til slaver, opptre som primitiv-ark, plutark, eller hierark på andre måter. Den berømte greske vismannen "Diogenes i tønnen" var kanskje litt individualistisk anarkist, men han drev vel filosofisk rådgivning i bytte mot mat, og levde under varmere strøk, etc., så han ikke snyltet. Dessuten er han vel mest en myte. I Norge i dag lar det seg ikke gjøre å melde seg ut, og være arbeidsfri, uten å snylte. Derfor er  ikke Themrocs "opprør" anarkistisk, han bare reproduserer det autoritære. Det er et oppbrudd, men ikke et progressivt opprør.  

Themrocs progressive sprang er et sprang årtusener tilbake – til hulemenneskets primitive, men naturlige, tilværelse. Språket gis på båten til fordel for urbrølets glimrende kommunikative egenskaper. Han murer igjen inngangen i leiligheten sin og slår ut ytterveggen: voilá – en hule! Alle moderne bekvemmeligheter forkastes: varmen kommer fra bål på gulvet, matleveransene står et noe motvillig politivesen for, og damene står i kø for å bedekkes av denne snøftende sjarmøren. Omgivelsene er mildest talt i villrede, og verre blir det når Themrocs anarkistiske levesett brer om seg.  

Det er altså ikke noe anarkistisk ved Themroc, han er en liten plutark, primitiv-ark og liberalistisk individualist. At damene står i kø er heller ikke særlig anarkistisk. De burde heller skaffe seg hver sin ordentlige mann, i stedet for å krype for en primitiv guru-hierark som del av et "muslimsk type" harem. At mange etterhvert i filmen lever på dette kvasifrihetlige autoritære viset, gjør jo ikke saken bedre. Konklusjon: Levesettet til Themroc er ikke signifikant anarkistisk. Kort sagt: anark og anarki er ikke plutark( i ), primitiv-ark( i ) eller guru-hierark( i ).

Themroc er et snurrig lite mesterverk i svart satire. Tidenes anarkifilm? Meget mulig.  

Filmen høres jo morsom ut, men noe særlig anarkistisk finner vi altså ikke.Det er "meget mulig" ikke  "tidenes anarkifilm". En slik er vel ikke lagd ennå. Men som sagt, om ikke anarkistisk eller anarkismistisk, så kan den jo være morsom for det. Søk ellers på "wannabe" på http://www.anarchy.no/a_e_p_m.html for nærmere informasjon om slike typer som Themroc i anarkistisk perspektiv.  

At en ikke behøver å gå på all humbug og motehysteri i samfunnet, og satse beinhardt på forbruks-samfunnet, er en annen sak. Å leve fornuftig, ikke la seg rive med av reklame-jippoer, og leve av eget arbeid, er anarkistisk. Man bør naturligvis ikke slave betydelig for noen, men man må jo ikke gå i motsatt grøft, å gjøre andre til slaver for seg gjennom snylting. Det er jo også autoritært. Protesten mot forbrukersamfunnet i filmen kan dermed ha en sunn kjerne, men "alternativet" er i denne filmen autoritært, og ikke anarkistisk.

jaj

Onsdag 03. april kl. 21:00
på Rosendal (TFK):Trondheim
Sweet Movie
Frankrike/Canada/Tyskland 1974
Regi Dusan Makavejev
Manus Dusan Makavejev
Foto Pierre Lhomme
Musikk Manos Hadjidakis
Med Carole Laure, Pierre Clèmenti, Anna Prucnal, Sami Fray, Jane Mallett, John Vernon m.fl.
99 min 35mm norsk tekst
Utleie SEG/Action Film

Jack Nicholson skal etter sigende ha uttalt om denne potensielt sett mest skandaløse filmen verden har sett: "The most beautiful film on sexual politics I`ve ever seen". Ham om det. Jack var trolig høy da han sa dette uansett. Undertegnede fant ikke noen særlig viktige seksualpolitiske statements i denne filmen. Alt jeg fant var en anarkistisk collage av mer eller mindre ekstreme inntrykk. Men for noen inntrykk!  

"En anarkistisk collage av mer eller mindre ekstreme inntrykk", er jo et noe misvisende uttrykk. Det er ikke noe ekstremt ved anarkismen, se en kort definisjon av anarki og anarkisme på http://www.anarchy.no/norway.html . Derfor vil en "ekstremistisk collage" praktisk talt aldri være betydelig anarkistisk.

Her finnes masser av hva i alle fall enkelte filminteresserte grupperinger vil synes er med på å gjøre en film god: Ubeskrivelige unevneligheter av verste sort an mass! Som for eksempel gullmalte erigrerte mannslem, avføringskonkurranser i full offentlighet og sukkersøte drapsdamer som dreper unggutter i en seng av sukker.  

Som anarkofeminist kan jeg styre meg, men jeg har sett filmen før. Den kan jo kanskje være interessant for nyfikne pubertets-gutter på en litt pervertert, "utflippa" måte. Men noe særlig anarkistisk kan jeg ikke finne ved filmen overhodet. Sexualpolitisk og feministisk er den vel ca. 0 verdt.

Selve historien er i beste fall episodisk og litt rotete; i verste fall et totalt anarkistisk scenario som trolig var ment som en politisk-kunstnerisk satirisk kommentar til ett eller annet. Vi følger eskapadene til en skjønnhetsdronning som, etter å ha vunnet en jomfruelighetskonkurranse slutter seg til et merkelig samfunn av infantile anarkister. Samtidig følger vi ferden til en elvebåt som tøffer rundt på Seinen, hvor kapteininnen liker Marx og unge gutter.

Ordet "Anarkistisk scenario" brukes vel her på den feilaktige måten, som uttrykk for et "kaotisk scenario". I følge Olso-konvensjonen m.v. er  anarki og kaos motsatte begreper, se http://www.anarchy.no/oslo.html . Søk også på "chaos" i http://www.anarchy.no/a_e_p_m.html og på http://www.anarchy.no/iat.html med linker for nærmere drøfting av dette.  

"Infantile anarkister" tror jeg ikke det er særlig mange av i praksis, da anarkismen kun er beregnet på voksne folk som kan ta ansvar for eget liv og barn, og fø seg ved eget arbeid. Kan ikke huske noen anarkistgruppe i denne filmen i det hele tatt, bare noen "utflippa" hippier. "Utopisk sosialisme", "hippie-kollektiver ", "studentkollektiver", etc., har prinsipielt ikke noe med anarkisme å gjøre, selv om en anarkist naturligvis kan bo i et kollektiv om det er noe vedkommende ønsker. De fleste anarkister har imidlertid enten eget hus eller leilighet i borettslag respektive kommunal, og bor ikke i kollektiv. Anarkofeminister er hverken spesielt tilhengere av "kapteininner" eller "unge gutter" , og særskilt ikke Karl Marx og marxismen.

Filmen var omgitt av skandaler i sin samtid, ikke bare for sin tematikk og eksplisitte sjokkeffekter. Carole Laure som spiller Miss Virginity saksøkte Makavejev og forsøkte å stoppe filmen i Frankrike, da hun mente den satte henne i et dårligere lys enn hun selv hadde tenkt seg. Filmen i dag er mest morsom om man tar i betraktning Makavejevs helt sikkert store pretensjoner med denne filmen. Vi velger å se den som en hyllest til det anarkistiske "way of life".  

Anarkismen er en politisk retning, egentlig ikke en spesiell livsstil eller moteretning, "a way of life", med særskilt vekt på visse symboler og klesdrakt, herunder sær "uniform", spesiell mat og drikke, "utflippa" bohemsk livstil, el.l. En libertiner er ikke libertær!

Den største enkeltstående anarkistiske organisasjonen i dag er CNT i Spania, med kanskje 60-80 tusen medlemmer. Det er vanlige arbeidsfolk nær sagt alle sammen, med vanlige klær, biler og boliger, ikke noen spesiell livsstil på noen måte, kanskje bortsett fra en større andel avholdsfolk og ateister enn vanlig i Spania.  

Filmen er lite vist siden 1974 (av naturlige årsaker vil vel mange si), så her har du mulighet til å se en film som raddisforeldrene dine helt sikkert digga da de var unge.  Øt

Så filmen som sagt i 1970-årene en gang, men likte den ikke noe særlig, selv om jeg vel var litt hippie-inspirert i en kort periode, gikk i miniskjørt i en annen, hørte på Pink Floyd, etc., og var tidlig å regne som anarkist. Vi fulgte stor sett ungdomsmoter, musikk og trender som var "in" den gang, omtrent som ungdommen nå også gjør. Men vi blandet dette ikke sammen med anarkismen i særlig grad. Politikk, studiesirkler og aksjoner er en ting, moter og livsstil noe annet. Rører en dette sammen blir det bare tøv og populisme, "wannabe libertært". Tror dette skillet mellom politikk på den ene siden - og livsstil og moter på den annen - stort sett gjaldt for de fleste som var anarkister den gangen, og som i mange tilfeller er frihetlige den dag i dag.

Som uttrykk for originale og litt spesielle kunstneriske uttrykk, som ut fra et rent filmhistorisk og cineastisk perspektiv er interessante eventyr  om ulike "utflippa" halvautoritære livsstiler på 1970-tallet, så kan filmene likevel være severdige. Folk kan derfor godt gå å se på disse filmene, selv om det ikke er noe særskilt anarkistisk ved dem. De ligner vel mer på stilen på SUF/AKP-mls , SF/SVs  og senere FIVHs sommerleirer og samlinger fra den gangen. A.Q.

Links