INTERNATIONAL INSTITUTE FOR ORGANIZATION RESEARCH
http://www.anarchy.no/iifor.html - IIFOR P.B. 4777 Sofienberg N- 0506 Oslo - Norway

Riv ruskende galt fra Statistisk Sentralbyrå om verdiskapningen by (Oslo) kontra land.
Verdiskapningen er knyttet til totalnytten, ikke marginalnytten som SSB måler, og totalnytten er størst for springvann og mat, ikke pengeflytting, byråkrati o.l.

av IIFOR - ISSN 0800-0220 - ISSN 1890-9485

SSBs tall for verdiskapningen i Norge er sterkt misvisende. Den såkalte verdiskapningen måles av SSB bl.a. med det FN-baserte nasjonalproduktet til faktorpris, dvs. som summen av lønns og kapitalkostnader pluss profitt. Er lønningene, kapitalkostnadene og profitten høy, er også den såkalte "verdiskapningen" dermed høy uansett hvordan pengene er tjent. Byråkrati, fallskjermer, monopolprofitt og kostnadsdrivende udugelighet og sløsing, fremstår dermed også som samfunnsmessig "verdiskapning", såsant det på en eller annen måte, kriminelt eller ikke, flyter penger nok inn til å dekke kostnadene og profitten. Hvitvaskes f.eks. store penger fra kriminell virksomhet gjennom en restaurant i Oslo, blir det registrert som stor verdiskapning. SSB måler også "verdiskapningen" ved bruttonasjonalprodukt til såkalt markedspris. 

Går vi inn på nasjonalproduktet beregnet ved såkalte markedspriser, et lignende og også et vanlig mål for verdiskapning etter FN-standarden i dag, dvs. faktorinntekten tillagt indirekte skatter og fratrukket subsider, så er det riktignok en sammenheng mellom priser og forbrukernes marginale nytte eller behovstilfredstillelse (preferanser), i privat sektor ved fritt forbrukervalg og informasjon m.v.. Men det er ikke noen direkte slik sammenheng i offentlig sektor, og det er heller ikke medregnet miljøfaktorer. Det er vel prinsipielt den reelle pengeverdien av total behovstilfredstillelse, dvs. totalnyttene, ikke de marginale nyttene, knyttet til ulike næringers produkter, som egentlig skal være utgangspunktet, når den samfunnsmessige lønnsomhet, verdiskapningen, skal kartlegges. Det er ikke så vanskelig å si noe fornuftig om totalnyttene som tidligere hevdet av enkelte økonomer. Man må bare lage "eksperiment-situasjoner" eller valgbetingelser som belyser totalvalg, dvs, "enten med eller helt uten godet" i stedet for marginale endringer innenfor "både - og" konseptet. Denne teorien, totalvalghandlingsteorien, er bl.a. brukt av IIFOR, men det er også røtter lenger tilbake i den økonomiske historien. Vi skal se på et eksempel som illustrerer poenget:

Markedsprisen på vann per slurk, ved å tappe mer fra kranen, er som kjent null. Man drikker seg da helt utørst, dvs. til grensenytten, nytten av den siste slurken, er lik prisen, som her er lik null. Prisen på en ekstra slurk vann er lik null, og å drikke seg utørst teller da null i et nasjonalprodukt til markedspris. Dermed er det ikke slik at totalnytten av dette er null. Får man ikke vann eller tilsvarende væske, dør man ganske enkelt relativt raskt. Prisen på livet er meget høy. Dermed er verdiskapningen i produksjonen og leveransene av vann meget høy, selv om markedsprisen ved å tappe en ekstra liter fra kranen er lik null. På den annen side er diamanter svært kostbare, har en høy pris pr kilo. Men en kan leve utmerket uten å ha en eneste diamant. Det sier seg da selv at å måle verdiskapningen i en næring eller i et område med nasjonalproduktet til markedspris pr enhet kan bære helt feil avsted, og gi et meget misvisende resultat. Skal vi velge absolutt mellom enten vann eller diamanter til forbruk, kommer vann først. Må man velge totalt enten vann eller diamanter, velger man naturligvis vann. Totalnytten av vann er mye større enn totalnytten av diamanter, selv om forbruksprisen på vann er ca null og diamanter har skyhøy pris. Vann er viktigst, har størst nytte, behovstilfredstillelse og bidrag til verdiskapningen, selv om markedsprisen er null, og selv om prisen på diamanter er skyhøy er behovstilfredestillelsen, totalnytten, for forbrukeren ikke så stor som for vann.

Tilsvarende som for vann gjelder i større eller mindre grad alle nødvendighetsvarer. De har tilnærmet null eller relativt lav pris pr enhet som oftest, men stor totalnytte og behovstilfredstillelse når en kjøper og forbruker optimalt. Luksusvarer er unødvendige og har så lav behovstilfredstillelse at en utmerket godt kan klare seg uten og leve vel, uten slike - selv om prisen er høy. At man likevel kan unne seg litt luksus, rokker ikke ved dette faktum. Behovstilfredstillelsen, nytten, står da ganske i direkte forhold til prisen for luksusprodukter, mens nytten altså er mye større enn prisen x mengden for nødvendighetsvarer og tjenester. Skal vi drøfte om et område eller næring bidrar mye eller lite til verdiskapningen må vi altså se på bidraget til totalnytten, den totale behovstilfredstillelsen, og ikke markedsprisene, som under visse forutsetninger, som fritt forbrukervalg, god informasjon og rasjonelle innkjøp avspeiler de marginale nyttene, behovstilfredstillelsen av siste forbrukte enhet, og ikke nytten av hele forbruket av varen eller tjenesten. Siden marginalnytten først er høy og etterhvert faller sterkt for økt forbruk av nødvendighetsvarer når man nærmer seg metningspunktet, blir konsumentoverskuddet, den totale behovstilfredstillelsen mye større enn markedspris x kvantum for slike produkter, mens totalnytten av luksusforbruk blir mye mer likt prisen ganger mengden. Siden primærnæringer i hovedsak ligger i distriktene, og dreier seg mye om nødvendighetsvarer, får vi en stor feilkilde ved å bruke markedspris som vurderingsgrunnlag for verdiskapningen for by kontra land.

Korrekt prising må naturligvis her som for andre varer relateres til grensekostnadene. Men de samlede kostnadene knyttet til faktorinntekten, markedspris fratrukket avgifter og tillagt subsidier x volum, blir små i forhold til pengeverdien av totalnytten for disse nødvendighetsproduktene. Verdiskapningen - total nytte minus samlede kostander - er i virkeligheten mye større på landet enn i byene.

Når det gjelder subsidier, så er dette noe som i større grad kommer forbrukerne og mellomleddene til gode enn bøndene. Næringsøkonomisk Institutt og Statistisk Sentralbyrå har f.eks. anslått at storparten av den ca halverte matmomsen kommer forbrukerne til gode. Av det resterende faller det mest på mellomleddene, bare en liten del kommer bøndene til gode. Konklusjonen blir derfor at verdiskapningen, til tross for subsidier, er mye større på landet enn i byene. Å legge ned landbruket eller redusere det vesentlig er derfor helt forfeilet. Og skal bøndene ha en naturlig inntektsutvikling sammenlignbar med andre, må det subsidier til, for at forbrukerprisene skal holde seg på et akseptabelt nivå. Folk som har dårlig råd bruker relativt mye til mat, så dette har en sosial profil. Slike forhold må en ta hensyn til i landbrukspolitikken og primær- og nødvendighetsvare-politikken generelt. Landbruket har også en beredskaps- og landskapspleiemessig funksjon. At en ytterligere effektivisering av landruket i Norge vil redusere kostnadene og øke overskuddet enda mer, er imidlertid korrekt. Dette bør også gjøres. Spesielt i en verden hvor sultkatastrofene herjer, jevnfor dusiner av sult-demonstrasjoner over hele den tredje verden i den senere tid (2008), og stigende matvarepriser på verdens-markedet, er norsk landruksproduksjon meget lønnsom. Sats på norsk landruk - oppbygning ikke nedbygging.

Men det er også flere feilkilder og feller å gå i ved slike undersøkelser, og SSB plumper uti med begge beina...

Vi har slått fast at tendensielt vil næringer og områder som lager nødvendighetsprodukter bli sterkt undervurdert med hensyn til deres bidrag til verdiskapningen, og de som lager luksus og lite nødvendige ting blir relativt sett overvurdert. Alt dette dreier seg om output eller sluttlevering, det som har direkte betydning for tilfredsstillelse av menneskelig behov, eller realinvestering, for senere bruk.

En annen feil er at man teller input som output, sluttlevering. Offentlig byråkrati, som registreres som "offentlig forbruk" på linje med helsetjenester, er input - ikke output, dvs. reell sluttlevering som skaper behovstilfredstillelse hos forbrukeren. Byråkratiet er ikke direkte nyttig for forbrukerne, man blir ikke gladere av om det blir mer byråkrati i og for seg. Men det registreres som verdiskapning i nasjonalproduktet målt etter dagens FN standard.

I byene er det mye profitabel varehandel og restaurantvirksomhet, konsulentvirksomhet og byråkrati i privat og offentlig sektor i vid forstand, dvs. styring, distribusjon og forbruk, men ofte ikke så mye produksjon i mer grunnleggende forstand, dvs. varer og tjenester for sluttlevering til personlig forbruk og realinvestering, eventuelt eksportoverskudd. Det er oljen, gassen, vannkraft, fiske, landbruk, boliger og industri, pluss hårklipp, en god del helsetjenester, etc. vi egentlig lever i og av, og som dermed er egentlig verdiskapning, ikke byråkratiet i vid forstand (kriminelle og korrupte inkludert), og andre mer eller mindre unødvendige eller nødvendige onder som det egentlig bør være minst mulig av, som f.eks. pendling. Det er forskjell på pendling og ferieturer. Det siste er direkte en glede, nyttig i den forstand, output, det andre en plage, som vi vil ha minst mulig av i og for seg, et input. All denne transporten telles i dag inn i nasjonalproduktet som sluttlevering, selv om bare feriereisene er dette. Dette problemet gjelder flere produkter. En må ikke forveksle sluttlevering, output til forbruker og investering, med input, når en skal drøfte bidrag til verdiskapningen. Pendling og andre forvekslinger av input med reelt output i verdiskapnings-sammenheng, er mest knyttet til byene og sentrale strøk. Dermed overvurderes verdiskapningen i sentrale strøk og i byene i forhold til rurale strøk og i kyst- og land-distriktene også på denne måten.

Altså: I byene og sentrale strøk er det mye byråkrati i privat og offentlig sektor, som tar seg godt betalt, generelt mye på input-siden og forbruk, og relativt lite på outputsiden av godeproduksjon for sluttlevering. Dermed ser det ut som det er høy verdiskapning her slik nasjonalproduktet måles etter FN-standard i dag. Virkeligheten angående verdiskapningen er noe annerledes.

I virkeligheten er det mye profitt og systemkostnader i vid forstand som hoper seg opp i byene, og dette er ikke verdiskapning i en reell samfunnsøkonomisk nytte-kostnadsanalyse. Derfor er Statistisk Sentralbyrås regnestykke om verdiskapning mye feil. Statistisk Sentralbyrå forveksler i hovedsak verdiskapning med "det som det blir penger av". Det er ikke alltid "det som det blir penger av" er verdiskapning. Røkke, Rimi-Hagen, finansfyrster som driver pengeflytting, hvitvasking av mafiapenger, - byråkrati bredt definert, inputaktiviteter og ikke output, er delvis feilaktig regnet som store "verdiskapere" i SSB's regnskap.

Når land-distriktenes befolkning mer eller mindre plyndres og går på slavekontrakter i stadig større grad ser det ut som om verdiskapningen er stadig stigende i byene. Dette er imidlertid delvis en illusjon. "Likviderer" vi distriktene og "slavene" der som klasse, og alle flytter til byene og driver pengeflytting, handel, kjeltringstreker og byråkrati med hverandre, så vil en fort finne ut hva som skaper verdiene. Det er nok i kyst- og land-distriktene og i Nordsjøen - ikke byene - verdiskapningen i hovedsak foregår. Dette er satt litt på spissen her, men regnestykkene fra SSB  er nok vesentlig misvisende. Dette er ganske sikkert.

I tidsseriedata med marginale endringer i nasjonalproduktet regnet med faste priser, vil (selvfølgelig) prisøkninger på grunn av økte kostnader og profitt ikke slå nevneverdig ut på samfunnsmessige lønnsomhetsbetraktninger. Man kan da under visse forutsetninger grovt sett bruke endringer eller forskjeller i nasjonalproduktet regnet i faste priser over tid som uttrykk for nytte eller velferdsendringer, altså forskjeller i verdiskapningen. Men ved en tverrsnittsundersøkelse mellom ulike bransjer, næringer og regioner, dvs. i en gitt periode, som er antydet over, vil imidlertid profitt og systemkostnader, samt forveksling av input og output samt totalnytte vs marginalnytte, bredt definert, slå ut som en del av "verdiskapningen". Dermed blir en slik sammenlignende analyse av "verdiskapningen" i by og land basert på bidragene til FN-standard nasjonalprodukt slik dette beregnes i dag, vesentlig feilaktig.

Trekker vi også inn miljøfaktorer, så står nok tilstanden vesentlig bedre til på landet, i rurale strøk og langs kysten, enn i de store byene. F.eks. Oslo-smogen drar den reelle verdiskapningen ned i hovedstaden. Alt i alt blir konklusjonen følgende:

SSBs vurdering av verdiskapningen by (Oslo) kontra land, er riv ruskende gal. Verdiskapningen er knyttet til totalnytten, ikke marginalnytten som SSB måler og totalnytten er størst for springvann og mat, ikke pengeflytting, byråkrati, o.l.. SSB må skjerpe seg på dette feltet for å tas seriøst.

PS. For mer informasjon om systemkostnader, byråkrati og miljøfaktorer, se (klikk på:) General theory of economics, Green Manifesto og Economic-political sociology and industrial organization research. Det må også nevnes at Ragnar Frisch, Nobelprisvinner i økonomi, i sitt opprinnelige økosirksystem hadde med systemkostnader, som er meget relevant for reell samfunnsmessig nytte-kostnadsanalyse og for analyse av verdiskapningen, men dette ble jukset bort av nazisten og senere sosialdemokrat Odd Aukrust, da han la grunnlaget for Statistisk Sentralbyrås økosirksystem og nasjonalregnskap. Dette bidro til en meget uheldig utvikling av samfunnsøkonomikken og nasjonalregnskapet, hvor bl.a. nytten av offentlig byråkrati overvurderes. I General theory of economics er imidlertid systemkostnadene kommet med igjen, og disse bør også Statistisk Sentralbyrå snarest se å få med i sine beregninger, om de skal ha troverdighet. De bør naturligvis også med i FN-statistikk på dette feltet.

Links