Platformism is a tendency within the wider (semi)-libertarian movement which shares an affinity with organising in the tradition of Nestor Makhno and the "Organizational Platform of the Libertarian Communists". The Platform came from the experiences of Russian libertarians in the 1917 October Revolution, which lead eventually to the victory of Bolshevik party dictatorship rather than workers' and peasants' self-management. The Platform attempts to explain and address the failure of the libertarian movement during the Russian Revolution. The "Organizational Platform of the Libertarian Communists" was written in 1926 by the Dielo Trouda (Workers' Cause) group, a group of exiled Russian (semi-) libertarians in France. The Platformism was mainly developed by Peter A. Arshinov, an associate of Makhno, who went over the border to marxism on the Economical-Political Map and later joined the Bolsheviks, and it should be rejected as not being anarchism, but in reality being semilibertarian or authoritarian marxism. The four main principles by which an "anarchist" organization should operate, according to the Platform, are ideological unity, tactical unity, collective action and discipline, and federalism.
Thus they use majority ruling over minorities and a central commitee for decision making. As anarchism is neither majority that rules minority, nor minority that rules majoritiy, this is clearly unanarchistical. Majority dictatorship is no better than minority dictatorship. In a truly anarchist federation, an anarchist direct democracy,
there is a free agreement that secure that the minority is free to do whatever they want as long as they not actively try to stop the majority to do what they have decided, i.e. for their own part only. This is far from platformism. This anarchist form of direct democracy is adopted by the Anarchist International and all the associated federations, including the Norwegian Anarchist Federation, AFIN.
In the "Organizational Platform of the Libertarian Communists", they attempted to explain and understand why the people's revolution failed and the Bolsheviks won. They decided that among the main causes were that the anarchists were not disciplined and dedicated (and ruthless?) enough. As a result, they attempted to emulate the political formation of the victorious Bolsheviks (democratic centralism, an untouchable central committee) without using the terminology of the Bolsheviks. They wanted to out-Bolshevize the Bolsheviks, in the hopes of winning the next round of the struggle. It was for these reasons that the Platform was publicly condemned by ex-Makhnovists (including Voline), anarcho-communists (like Malatesta), and others as being a sectarian attempt to create an "anarchist" program with a Bolshevik organizational structure. The Platform project was unsuccessful.
There is a nagging question in this organizational discussion: why have the promoters of formally structured membership organizations taken an example from a historically unimportant document, an example of unrivalled ineffectiveness? The "anarcho"-communism of the Platformists is very similar to the authoritarian communism of various Leninist gangs. From a cursory examination of their published rhetoric, it is difficult not to conclude that they have taken the "successful" aspects of a Leninist program, a Leninist vision, and Lenino-Maoist organizing, and more or less removed or modified the vocabulary of the more obviously statist parts. The promoters of this hybridized leninistoid "anarchism", are in reality not anarchist, but semilibertarian leftists, i.e. marxian on the economical-political map - outside the anarchist quadrant. Thus, Platformism is not anarcho-communism in the Kropotkinian and Malatestian tradition, on the top of the economical-political map. Platformism is a tendency of the semilibertarian left, outside the anarchist movement, broadly defined.
The platformists of today is connected to the international so called "Anarkismo.net"-project. However, as mentioned, these groups are not anarchists, but semilibertarian leftists, i.e. marxists.
Norsk oversettelse: Platformisme er semilibertarisk venstreisme, ikke anarkisme
Platformisme er en tendens innenfor den bredere (semi)-libertariske bevegelsen som deler en tilknytning til organisering i tradisjonen til Nestor Makhno og "Organisasjonsplattformen til de libertære kommunistene". Platformen kom fra erfaringene til russiske libertære i oktoberrevolusjonen i 1917, som til slutt førte til seier til bolsjevikpartiets diktatur i stedet for arbeidernes og bøndenes selvforvaltning. Plattformen forsøker å forklare og adressere feilen til den frihetlige bevegelsen under den russiske revolusjonen. "Organisasjonsplattformen for de libertære kommunistene" ble skrevet i 1926 av Dielo Trouda-gruppen (Workers' Cause), en gruppe eksil-russiske (semi-) libertarianere i Frankrike. Platformismen ble hovedsakelig utviklet av Peter A. Arshinov, en medarbeider av Makhno, som gikk over grensen til marxisme på det økonomisk-politiske kartet og senere sluttet seg til bolsjevikene, og den bør avvises som ikke anarkisme, men i virkeligheten semilibertær. eller autoritær marxisme.
De fire hovedprinsippene som en "anarkistisk" organisasjon bør operere etter, ifølge plattformen, er ideologisk enhet, taktisk enhet, kollektiv handling og disiplin, og føderalisme. Dermed bruker de flertallsstyre over minoriteter og en sentral-komite for beslutningstaking. Ettersom anarkisme verken er flertall som styrer minoritet, eller minoritet som styrer flertall, er dette klart uanarkistisk. Flertallsdiktatur er ikke bedre enn minoritetsdiktatur. I en virkelig anarkistisk føderasjon, et anarkistisk direkte demokrati, er det en fri avtale som sikrer at minoriteten står fritt til å gjøre hva de vil så lenge de ikke aktivt prøver å stoppe flertallet til å gjøre det de har bestemt, dvs. kun for sine egen del. Dette er langt fra plattformisme. Denne anarkistiske formen for direkte demokrati er adoptert av The Anarchist International og alle tilknyttede føderasjoner, inkludert Anarkistføderasjonen i Norge, AFIN.
I "Organisasjonsplattformen til de libertære kommunistene" forsøkte de å forklare og forstå hvorfor folkets revolusjon mislyktes og bolsjevikene vant. De mente hovedårsaken var at anarkistene ikke var disiplinerte og dedikerte (og hensynsløse?) nok. Som et resultat forsøkte de å etterligne den politiske retningen til de seirende bolsjevikene (demokratisk sentralisme, en overordnet sentralkomité) uten å bruke bolsjevikenes terminologi. De ønsket å ut-bolsjevisere bolsjevikene, i håp om å vinne neste runde av kampen.
Det var av disse grunnene at plattformen ble offentlig fordømt av eks-makhnovister (inkludert Voline), anarkokommunister (som Malatesta) og andre, som et sekterisk forsøk på å lage et "anarkistisk" program med en bolsjevikisk organisasjonsstruktur. Plattformprosjektet var mislykket. Det er et nagende spørsmål i denne organisatoriske diskusjonen: Hvorfor har initiativtakerne av formelt strukturerte medlemsorganisasjoner tatt et eksempel fra et historisk uviktig dokument, et eksempel på uovertruffen ineffektivitet? Platformistenes "anarko"-kommunisme er veldig lik den autoritære kommunismen til forskjellige leninistiske gjenger.
Fra en inngående undersøkelse av deres publiserte retorikk, er det vanskelig å ikke konkludere med at de har tatt de "vellykkede" aspektene ved et leninistisk program, en leninistisk visjon og lenino-maoistisk organisering, og mer eller mindre fjernet eller modifisert ordforrådet til mer åpenbare statisme deler. Promotorene for denne hybridiserte leninistoide "anarkismen" er i realiteten ikke anarkistiske, men semilibertære venstreorienterte, dvs. marxistiske på det økonomisk-politiske kartet - utenfor den anarkistiske kvadranten. Platformisme er altså ikke anarkokommunisme i den kropotkinske og malatestiske tradisjonen, på toppen av det økonomisk-politiske kartet. Platformisme er en tendens på den semilibertariske venstresiden, utenfor den anarkistiske bevegelsen, bredt definert. Plattformistene i dag er knyttet til det internasjonale såkalte "Anarkismo.net"-prosjektet. Imidlertid er disse gruppene som nevnt ikke anarkister, men semilibertære venstreorienterte, det vil si marxister.